Rettslig kjerne
Avgjørelsen klargjør grensene for hvilke rettsvirkninger som kan utledes av et ikke gjennomført håndhevelsesdirektiv i anskaffelsesretten. Direktiv 92/13 pålegger medlemsstatene å etablere effektive klageprosedyrer i forsyningssektorene, men angir ikke at de samme organene som behandler klager etter direktiv 89/665 nødvendigvis skal ha kompetanse også i disse sektorene. Manglende gjennomføring medfører derfor ikke i seg selv at eksisterende klageorganers kompetanse utvides direkte på grunnlag av direktivet. Samtidig understreker dommen at nasjonale domstoler så langt som mulig må tolke nasjonal rett i samsvar med direktivet og sikre effektiv beskyttelse av rettigheter etter EU-retten. Dersom slik direktivkonform tolkning ikke er mulig, peker dommen på statens erstatningsansvar etter Francovich-linjen som den rettslige konsekvensen av manglende gjennomføring innen fristen.
Faktum
Bundesvergabeamt i Østerrike forela spørsmålene i en tvist mellom EvoBus Austria GmbH og Niederösterreichische Verkehrsorganisations GmbH om tildeling av en kontrakt om levering av 36–46 busser til ekspressregional rutetrafikk. EvoBus anførte at tilbudet var blitt endret i konkurransen ved at tilbakekjøpsprisen for bussene økte fra 34 % til 55 %. Da saken ble reist 18. juli 1996, var direktiv 92/13 ennå ikke gjennomført i østerriksk rett. Østerriksk lovgivning hadde derimot gjennomført direktiv 89/665 og 93/38, og etablerte klageadgang for visse anskaffelser, men de relevante bestemmelsene utelukket uttrykkelig forsyningssektorene fra den aktuelle klageordningen. Det foreleggende organet spurte derfor om direktivet likevel ga private et direkte krav på klagebehandling, og om nasjonale regler måtte settes til side.
Domstolens vurdering
Domstolen tok utgangspunkt i at medlemsstatene har plikt til å sikre effektiv beskyttelse av rettigheter etter EU-retten, men at det som hovedregel er medlemsstatene som i sin nasjonale rettsorden fastlegger hvilke organer som har kompetanse til å behandle slike tvister. Direktiv 92/13 pålegger medlemsstatene å etablere effektive og hurtige klageprosedyrer i forsyningssektorene, men det angir ikke hvilke konkrete nasjonale instanser som skal være kompetente, og heller ikke at disse må være identiske med organene som behandler klager etter direktiv 89/665 i klassisk sektor.
På denne bakgrunn avviste Domstolen at artikkel 1 og artikkel 2 i direktiv 92/13 kunne forstås slik at allerede eksisterende nasjonale klageorganer for offentlige innkjøps- og bygge- og anleggskontrakter automatisk fikk kompetanse også for forsyningssektorene når direktivet ikke var gjennomført innen fristen. Direktivet kunne altså ikke i seg selv brukes til å etablere en bestemt institusjonell kompetansefordeling som nasjonal rett ikke oppstilte.
Domstolen understreket deretter plikten til direktivkonform tolkning. Alle nasjonale myndigheter, herunder domstolene, må innenfor sin kompetanse tolke nasjonal rett så langt som mulig i lys av direktivets ordlyd og formål. Den nasjonale domstolen måtte derfor undersøke om relevante nasjonale regler likevel kunne gi klageadgang i forsyningssektorene, herunder om denne adgangen kunne utøves for de samme instansene som allerede var opprettet for klassisk sektor.
I den foreliggende saken fremhevet Domstolen at de østerrikske reglene uttrykkelig synes å utelukke slik klageadgang for de aktuelle oppdragsgiverne. Dersom nasjonal rett ikke kunne tolkes i samsvar med direktiv 92/13, var konsekvensen ikke at Domstolen påla en automatisk kompetanseutvidelse, men at berørte rettssubjekter etter nasjonale prosessregler kunne fremme erstatningskrav for tap som følge av den manglende gjennomføringen. Det tredje spørsmålet ble ikke besvart fordi dette fulgte av besvarelsen av de to første spørsmålene.
Konklusjon
EU-domstolen fastslo at direktiv 92/13 ikke kan tolkes slik at eksisterende nasjonale klageorganer for klassiske anskaffelser automatisk også får kompetanse i forsyningssektorene når direktivet ikke er gjennomført i tide. Nasjonale domstoler må likevel undersøke om nasjonal rett kan tolkes i samsvar med direktivet slik at effektiv klageadgang sikres. Hvis slik tolkning ikke er mulig, kan berørte rettssubjekter kreve erstatning for tap som følger av den forsinkede eller manglende gjennomføringen.
Praktisk betydning
Dommen er viktig for håndhevelsesreglene i anskaffelsesretten fordi den skiller mellom plikten til å etablere effektive klageordninger og spørsmålet om hvilket nasjonalt organ som skal ha kompetansen. Den viser at et håndhevelsesdirektiv ikke uten videre omformer nasjonal kompetansefordeling direkte. For offentlige anskaffelser innebærer dette at vurderingen først må knyttes til om nasjonal rett kan tolkes direktivkonformt og gi reell klageadgang. Der dette ikke lar seg gjøre, peker dommen mot statlig erstatningsansvar som rettsmiddel. Avgjørelsen har særlig betydning i overgangsperioder ved forsinket gjennomføring av EU-regler og ved spørsmål om effektiv håndhevelse i forsyningssektorene.
Ofte stilte spørsmål
Fastslår dommen at et eksisterende nasjonalt klageorgan automatisk får kompetanse i forsyningssektorene når direktiv 92/13 ikke er gjennomført?
Nei. Dommen slår fast at direktiv 92/13 ikke i seg selv medfører at klageorganer for klassiske anskaffelser automatisk også blir kompetente for forsyningssektorene.
Hva skal nasjonale domstoler gjøre dersom direktiv 92/13 ikke er gjennomført i tide?
De skal undersøke om nasjonal rett kan tolkes i samsvar med direktivet slik at effektiv klageadgang sikres. Hvis dette ikke er mulig, kan berørte rettssubjekter forfølge erstatningskrav etter nasjonale prosedyrer på grunnlag av medlemsstatens manglende gjennomføring.
Dommen i uoffisiell norsk oversettelse
Fulltekst er uoffisiell norsk oversettelse og ligger nederst fordi den ofte er lang. Den redaksjonelle omtalen over er ment som inngangen til dommen.
##
Sammendrag
## Domsgrunnlag ##
Avgjørelse om sakskostnader
##
Avgjørelse
##
Nøkkelord
Tilnærming av lovgivningene – fremgangsmåten ved anbudsgivning innen vann- og energiforsyning samt transport og telekommunikasjon – direktiv 92/13 – bestemmelse med plikt for medlemsstatene til å opprette klageinstanser – ingen gjennomføring – rettsvirkninger – spørsmål om de klageinstanser som er kompetente på området for inngåelse av offentlige innkjøps- samt bygge- og anleggskontrakter, også kan treffe avgjørelser på området for vann- og energiforsyning samt transport og telekommunikasjon – ingen nødvendig rettsvirkning – de nasjonale domstolers plikt til å undersøke om gjeldende nasjonal rett inneholder en klagemulighet (Rådets direktiv 92/13) ##
Sammendrag
Verken artikkel 1 nr. 1, 2 og 3, eller artikkel 2 nr. 1 samt nr. 7, 8 og 9, eller de øvrige bestemmelser i direktiv 92/13 – om samordning av lover og administrative bestemmelser vedrørende anvendelse av EF-reglene for fremgangsmåten ved anbudsgivning innen vann- og energiforsyning samt transport og telekommunikasjon – kan fortolkes slik at de instanser som medlemsstatene har opprettet for å behandle klagesaker vedrørende fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige innkjøps- samt bygge- og anleggskontrakter, også kan behandle klager vedrørende fremgangsmåtene for inngåelse av offentlige kontrakter innen vann- og energiforsyning samt transport og telekommunikasjon, dersom nevnte direktiv ikke er gjennomført innen den fastsatte fristen. Det følger imidlertid av kravet om at nasjonal rett skal fortolkes i samsvar med direktiv 92/13, og av kravet om effektiv beskyttelse av borgernes rettigheter, at den nasjonale domstol skal vurdere om de relevante reglene i nasjonal rett gir mulighet for å innrømme borgerne klageadgang i saker vedrørende inngåelse av kontrakter innen vann- og energiforsyning samt transport og telekommunikasjon. Den nasjonale domstol har særlig plikt til å vurdere om nevnte klageadgang kan utøves for de samme instanser som dem som er opprettet for saker vedrørende inngåelse av offentlige innkjøps- samt bygge- og anleggskontrakter. Dersom de nasjonale reglene ikke kan fortolkes som å være i samsvar med direktiv 92/13, kan de berørte rettssubjekter i henhold til de relevante prosedyrene i nasjonal rett fremme krav om erstatning for skade lidt som følge av den manglende gjennomføringen av direktivet innen den fastsatte fristen. ## Domsgrunnlag
1Ved kjennelse av 25. november 1996, inngitt til Domstolen den 17. mars 1997, har Bundesvergabeamt i medhold av EF-traktatens artikkel 177 forelagt tre prejudisielle spørsmål vedrørende fortolkningen av Rådets direktiv 92/13/EØF av 25. februar 1992 om samordning av lover og administrative bestemmelser vedrørende anvendelse av EF-reglene for fremgangsmåten ved anbudsgivning innen vann- og energiforsyning samt transport og telekommunikasjon (EFT L 76, s. 14). 2. Spørsmålene er blitt reist under en sak mellom EvoBus Austria GmbH (heretter «EvoBus») og Niederösterreichische Verkehrsorganisations GmbH (heretter «Növog») vedrørende tildelingen av en offentlig kontrakt om levering av busser. ## Rettsregler
3I henhold til direktiv 92/13 skulle medlemsstatene innen 1. januar 1993 ha fastsatt hensiktsmessige klageprosedyrer som gir mulighet for å utøve rettslig kontroll med lovligheten av de anbudsprosedyrer som anvendes innen de nevnte sektorer. 4. Direktivets artikkel 1 bestemmer således: «1. Medlemsstatene treffer de nødvendige tiltak for å sikre at det effektivt og særlig så raskt som mulig kan inngis klage over oppdragsgivernes beslutninger på de betingelsene som er angitt i de følgende artikler, særlig artikkel 2 nr. 8, med den begrunnelse at beslutningene er i strid med fellesskapsretten vedrørende anbudsgivning ... 2. Medlemsstatene påser at det mellom virksomheter som kan gjøre gjeldende en skade i forbindelse med en anbudsprosedyre, ikke finner sted forskjellsbehandling på grunn av den sondring som i dette direktiv foretas mellom de nasjonale regler til gjennomføring av fellesskapsretten og de øvrige nasjonale regler. 3. Medlemsstatene påser at det er adgang til klageprosedyrene etter nærmere bestemmelser som medlemsstatene kan fastsette, i det minste for personer som har eller har hatt interesse i å få tildelt en bestemt ordre, og som har lidt eller vil kunne lide skade som følge av en påstått overtredelse. Medlemsstatene kan særlig kreve at en person som ønsker å anvende en slik prosedyre, på forhånd har underrettet oppdragsgiveren om den påståtte overtredelsen og om at vedkommende akter å inngi klage.»
5Videre bestemmes følgende i artikkel 2: «1. Medlemsstatene påser at de tiltak som treffes med henblikk på de i artikkel 1 omhandlede klageprosedyrer, omfatter de nødvendige beføyelser til: enten a) hurtigst mulig og som hastesak å treffe midlertidige tiltak som har til formål å bringe den påståtte overtredelsen til opphør eller forhindre at det påføres de berørte interesser annen skade, herunder tiltak med henblikk på å suspendere eller foranledige suspensjon av den aktuelle anbudsprosedyren eller gjennomføringen av enhver beslutning som er truffet av oppdragsgiveren, og b) å annullere eller foranledige annullering av ulovlige beslutninger, herunder å fjerne de diskriminerende tekniske, økonomiske eller finansielle spesifikasjoner i kunngjøringen om anbudet, den periodiske veiledende kunngjøringen, kunngjøringen om bruk av et kvalifikasjonssystem, forespørselen om å inngi anbud, anbudsvilkårene eller ethvert annet dokument i forbindelse med den aktuelle anbudsprosedyren eller c) hurtigst mulig, som hastesak, dersom det lar seg gjøre, og om nødvendig ved en avsluttende prosedyre med hensyn til sakens substans, å treffe andre tiltak enn dem nevnt i bokstav a) og b) som har til formål å bringe den konstaterte overtredelsen til opphør og forhindre at det påføres de berørte interesser skade, herunder særlig muligheten for å kreve betaling av et bestemt beløp dersom overtredelsen ikke bringes til opphør eller unngås. Medlemsstatene kan foreta dette valget for samtlige oppdragsgivere eller for visse kategorier av oppdragsgivere som fastlegges på grunnlag av objektive kriterier, idet de under alle omstendigheter skal sikre at de trufne tiltakene er effektive hva angår det formål å forhindre at det påføres de berørte interesser skade d) og, i begge ovennevnte tilfeller, å tilkjenne skadelidte personer erstatning. Når det kreves erstatning med den begrunnelse at en beslutning er ulovlig, kan medlemsstatene bestemme at den anfektede beslutningen, dersom deres nasjonale rettssystem krever det, og dersom dette rettssystem omfatter instanser med den nødvendige kompetanse hertil, først skal annulleres eller erklæres ulovlig. ... 7. Når en person fremsetter et krav om erstatning for så vidt angår kostnadene i forbindelse med utarbeidelse av et tilbud eller med deltakelse i en anbudsprosedyre, skal vedkommende alene bevise at det er skjedd en overtredelse av fellesskapsretten vedrørende anbudsgivning eller de nasjonale regler til gjennomføring av denne retten, samt at han ville ha hatt en reell mulighet for å få tildelt ordren, men at denne muligheten ble forspilt på grunn av overtredelsen. 8. Medlemsstatene påser at de avgjørelser som treffes av de for klageprosedyrene ansvarlige instanser, kan gjennomføres effektivt. 9. Når de instanser som er ansvarlige for klageprosedyrene, ikke er rettsinstanser, skal deres avgjørelser alltid begrunnes skriftlig. I så fall skal det dessuten treffes disposisjoner for å sikre de prosedyrer der enhver foranstaltning som antas å være ulovlig og som treffes av den kompetente myndigheten i første instans, eller enhver formodet forsømmelse i utøvelsen av de beføyelser som er tildelt denne, kan ankes eller bringes inn for en annen instans som er en domstol i henhold til traktatens artikkel 177, og som er uavhengig i forhold til oppdragsgiveren og til myndigheten i første instans. Utnevnelsen av medlemmene av den uavhengige instansen og utløpet av deres embetsperiode er underlagt de samme betingelsene som gjelder for dommere, for så vidt angår den myndighet som er ansvarlig for deres utnevnelse, varigheten av deres embetsperiode og muligheten for deres avskjedigelse. I det minste skal formannen for denne uavhengige instansen ha samme juridiske og faglige kvalifikasjoner som en dommer. Den uavhengige instansen treffer sine avgjørelser etter en kontradiktorisk prosedyre, og disse avgjørelsene har på grunnlag av bestemmelser som fastsettes av hver medlemsstat, rettsvirkninger med bindende kraft.»
6I Østerrike er nedenstående direktiver blitt gjennomført i nasjonal rett ved Bundesgesetz über die Vergabe von Aufträgen (forbundslov om inngåelse av offentlige kontrakter, BGBl. 1993, nr. 463, heretter «BVergG»), som trådte i kraft 1. januar 1994: – Rådets direktiv 89/665/EØF av 21. desember 1989 om samordning av lover og administrative bestemmelser vedrørende anvendelsen av klageprosedyrene i forbindelse med inngåelse av offentlige innkjøps- samt bygge- og anleggskontrakter (EFT L 395, s. 33), og – Rådets direktiv 93/38/EØF av 14. juli 1993 om samordning av fremgangsmåtene ved anbudsgivning innen vann- og energiforsyning samt transport og telekommunikasjon (EFT L 199, s. 84). 7. § 7 nr. 2 i BVergG bestemmer således: «Denne lov gjelder bare innen vann- og energiforsyning samt transport og telekommunikasjon i den utstrekning det er fastsatt i tredje avdeling, fjerde kapittel. Bestemmelsene i fjerde avdeling gjelder ikke for inngåelse av kontrakter på de nevnte områdene.»
8I henhold til BVergGs fjerde avdeling, som regulerer rettsbeskyttelsen (Rechtsschutz) på området, er det mulighet for å iverksette en klageprosedyre ved Bundesvergabeamt. Således fastsetter § 91 nr. 3 en frist for en tilbudsgiver som ikke har fått tildelt en offentlig kontrakt, til å anlegge sak vedrørende kontraktens inngåelse på to måneder etter at vedkommende har fått meddelelse om hvem kontrakten er blitt tildelt. 9. § 67 nr. 1 i BVergGs fjerde kapittel, som inneholder «Særlige bestemmelser om oppdragsgivere innen vann- og energiforsyning samt transport og telekommunikasjon», bestemmer som følger: «Bestemmelsene i dette kapitlet gjelder bare for offentlige oppdragsgivere, dersom de utøver en virksomhet i nr. 2s forstand, samt for private oppdragsgivere.»
10Direktiv 92/13 ble gjennomført i nasjonal rett ved en endringslov til forbundsloven om inngåelse av offentlige kontrakter og ved lov om sysselsetting av utlendinger (BGBl. 1996, nr. 776). Denne loven trådte i kraft 1. januar 1997. ## Tvisten i hovedsaken 11. Den 18. juli 1996 anmodet EvoBus Bundesvergabeamt (forbundsankenemnda for offentlige bygge- og anleggskontrakter) om å iverksette en klageprosedyre i henhold til § 91 nr. 3 i BVergG. Anmodningen gjaldt den anbudsprosedyren som Növog hadde iverksatt vedrørende levering av 36–46 busser til ekspressregional rutetrafikk.
12Til støtte for anmodningen gjorde EvoBus gjeldende at budet etterfølgende var blitt endret under denne anbudsprosedyren, hvorved tilbakekjøpsprisen for bussene hadde steget fra 34 % til 55 %. 13. Av disse grunner har Bundesvergabeamt besluttet å utsette saken og å forelegge Domstolen følgende spørsmål: «1) Kan det utledes av disse eller av andre bestemmelser i Rådets direktiv 92/13/EØF [artikkel 1 nr. 1, 2 og 3, og artikkel 2 nr. 1 samt nr. 7, 8 og 9] at private har et individuelt krav på gjennomføring av en klageprosedyre for en myndighet eller en domstol som oppfyller betingelsene i direktivets artikkel 2 nr. 9, som er tilstrekkelig presist og konkret til at en privat kan påberope seg kravet overfor en medlemsstat under en prosedyre, dersom medlemsstaten ikke har gjennomført det aktuelle direktivet? Dersom spørsmål 1 besvares bekreftende: 2) Skal en nasjonal domstol med Bundesvergabeamts kompetanse, når den gjennomfører en klageprosedyre, unnlate å anvende bestemmelser i nasjonal rett slik som BVergGs § 7 nr. 2, sammenholdt med BVergGs § 67 nr. 1, dersom disse bestemmelsene hindrer den i å gjennomføre klageprosedyren, selv om det har vært den nasjonale lovgivers hensikt at denne prosedyren utelukkende skal tjene til gjennomføringen av direktiv 89/665/EØF? Dersom spørsmål 1 besvares bekreftende: 3) Skal den foreleggende retten under de nevnte omstendigheter unnlate å anvende denne eller tilsvarende prosedyreregler i nasjonal rett, dersom de hindrer eller forhindrer en effektiv gjennomføring av en klageprosedyre?» ## Første og andre spørsmål
14Med det første og andre spørsmål, som bør behandles under ett, ønsker den foreleggende retten nærmere bestemt å få opplyst om artikkel 1 nr. 1, 2 og 3, og artikkel 2 nr. 1 samt nr. 7, 8 og 9, eller andre bestemmelser i direktiv 92/13 skal fortolkes slik at de instanser som medlemsstatene har opprettet for å behandle klagesaker vedrørende fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige bygge- og anleggskontrakter samt innkjøpskontrakter, også kan behandle klager vedrørende fremgangsmåtene for inngåelse av offentlige kontrakter innen vann- og energiforsyning samt transport og telekommunikasjon, dersom nevnte direktiv ikke er gjennomført innen den fastsatte fristen. 15. Herom bemerkes for det første at Domstolen i dom av 17. september 1997 (sak C-54/96, Dorsch Consult, Sml. I, s. 4961, premiss 40) uttalte at medlemsstatene er forpliktet til i den nasjonale rettsorden å fastlegge hvilke domstoler som er kompetente i tvister som vedrører borgernes av fellesskapsretten følgende rettigheter, idet det herved er forutsatt at medlemsstatene er forpliktet til konkret å sikre at disse rettighetene effektivt beskyttes. Bortsett fra på dette punkt tilkommer det ikke Domstolen å medvirke ved avgjørelsen av de kompetanseproblemer innen det nasjonale domstolssystemet som fastleggingen av visse rettigheter etter fellesskapsretten kan gi anledning til.
16Videre bemerkes at artikkel 1 i direktiv 92/13 vel pålegger medlemsstatene å treffe de nødvendige tiltak for å sikre en effektiv klageadgang på området for inngåelse av offentlige kontrakter innen vann- og energiforsyning samt transport og telekommunikasjon, men at denne bestemmelsen ikke angir de instansene som er kompetente på nasjonalt plan, og heller ikke krever at disse instansene er de samme som dem medlemsstatene har utpekt på området for inngåelse av offentlige innkjøps- samt bygge- og anleggskontrakter.
17Det er ubestridt at direktiv 92/13 ikke var gjennomført i østerriksk rett på den dato da EvoBus reiste sak ved Bundesvergabeamt, noe som skjedde 18. juli 1996.
18Domstolen har under tilsvarende omstendigheter fastslått i premiss 43 i ovennevnte dom i Dorsch Consult-saken, at den plikt for medlemsstatene som følger av et direktiv, til å virkeliggjøre dets mål, og plikten i medhold av EF-traktatens artikkel 5 til å treffe alle alminnelige eller særlige tiltak for å sikre oppfyllelsen av denne plikten, påhviler alle myndighetene i medlemsstatene, herunder også domstolene innen deres kompetanse. Herav følger at den nasjonale domstol ved anvendelsen av nasjonale rettsregler, enten de er eldre eller yngre enn direktivet, er forpliktet til i videst mulig omfang å fortolke dem i lys av direktivets ordlyd og formål og å fremkalle det med direktivet tilsiktede resultat, og således handle i samsvar med EF-traktatens artikkel 189 nr. 3 (jf. dom av 13.11.1990, sak C-106/89, Marleasing, Sml. I, s. 4135, premiss 8, av 16.12.1993, sak C-334/92, Wagner Miret, Sml. I, s. 6911, premiss 20, og av 14.7.1994, sak C-91/92, Faccini Dori, Sml. I, s. 3325, premiss 26). 19. Den nasjonale domstol skal som følge av denne plikten vurdere om de relevante reglene i nasjonal rett gir mulighet for å innrømme borgerne klageadgang i saker vedrørende inngåelse av offentlige kontrakter innen vann- og energiforsyning samt transport og telekommunikasjon. Under omstendigheter som de foreliggende i denne saken har den nasjonale domstol særlig plikt til å vurdere om nevnte klageadgang kan utøves for de samme instanser som dem som er opprettet for saker vedrørende inngåelse av offentlige innkjøps- samt bygge- og anleggskontrakter (jf. Dorsch Consult-dommen, op.cit., premiss 46, in fine).
20Det er imidlertid ubestridt i hovedsaken at de disposisjoner som treffes av oppdragsgivere i den forstand dette uttrykket er anvendt i § 67 nr. 2 i BVergG, i henhold til samme lovs § 7 nr. 2 og § 67 nr. 1, uttrykkelig er utelukket fra den klageadgang som er innført ved loven i medhold av direktiv 89/665.
21I betraktning av disse omstendighetene må det påpekes at dersom nasjonale regler ikke kan fortolkes som å være i samsvar med direktiv 92/13, kan de berørte rettssubjekter i henhold til de relevante prosedyrene i nasjonal rett fremme krav om erstatning for skade lidt som følge av den manglende gjennomføringen av direktivet innen den fastsatte fristen (jf. Dorsch Consult-dommen, op.cit., premiss 45; jf. hva angår medlemsstatenes erstatningsansvar ved manglende gjennomføring av et direktiv særlig dom av 19.11.1991, forente saker C-6/90 og C-9/90, Francovich m.fl., Sml. I, s. 5357, og av 8.10.1996, forente saker C-178/94, C-179/94, C-188/94, C-189/94 og C-190/94, Dillenkofer m.fl., Sml. I, s. 4845).
22Det første og andre spørsmål må heretter besvares med at verken artikkel 1 nr. 1, 2 og 3, eller artikkel 2 nr. 1 samt nr. 7, 8 og 9, eller de øvrige bestemmelser i direktiv 92/13 kan fortolkes slik at de instanser som av medlemsstatene er opprettet for å behandle klagesaker vedrørende fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige innkjøps- samt bygge- og anleggskontrakter, også kan behandle klager vedrørende fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige kontrakter innen vann- og energiforsyning samt transport og telekommunikasjon, dersom nevnte direktiv ikke er gjennomført innen den fastsatte fristen. Det følger imidlertid av kravet om at nasjonal rett skal fortolkes i samsvar med direktiv 92/13, og av kravet om effektiv beskyttelse av borgernes rettigheter, at den nasjonale domstol skal vurdere om de relevante reglene i nasjonal rett gir mulighet for å innrømme borgerne klageadgang i saker vedrørende inngåelse av kontrakter innen vann- og energiforsyning samt transport og telekommunikasjon. Den nasjonale domstol har særlig plikt til å vurdere om nevnte klageadgang kan utøves for de samme instanser som dem som er opprettet for saker vedrørende inngåelse av offentlige innkjøps- samt bygge- og anleggskontrakter. Dersom de nasjonale reglene ikke kan fortolkes som å være i samsvar med direktiv 92/13, kan de berørte rettssubjekter i henhold til de relevante prosedyrene i nasjonal rett fremme krav om erstatning for skade lidt som følge av den manglende gjennomføringen av direktivet innen den fastsatte fristen. ## Tredje spørsmål
23Under hensyn til besvarelsen av det første og andre spørsmål er det unødvendig å besvare det tredje spørsmålet. ##
Avgjørelse om sakskostnader
##
Sakskostnader
24De utgifter som er avholdt av den østerrikske regjering og av Kommisjonen, som har inngitt innlegg for Domstolen, kan ikke erstattes. Ettersom saksbehandlingen i forhold til hovedsakens parter utgjør et ledd i den saken som verserer for den nasjonale domstol, tilkommer det denne å treffe
avgjørelse
om sakskostnadene. ##
Avgjørelse
På grunnlag av disse premisser **DOMSTOLEN** **(Sjette avdeling)** vedrørende de spørsmål som er forelagt av Bundesvergabeamt ved kjennelse av 25. november 1996, for rett: Verken artikkel 1 nr. 1, 2 og 3, eller artikkel 2 nr. 1 samt nr. 7, 8 og 9, eller de øvrige bestemmelsene i Rådets direktiv 92/13/EØF av 25. februar 1992 om samordning av lover og administrative bestemmelser vedrørende anvendelse av EF-reglene for fremgangsmåten ved anbudsgivning innen vann- og energiforsyning samt transport og telekommunikasjon, kan fortolkes slik at de instanser som av medlemsstatene er opprettet for å behandle klagesaker vedrørende fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige innkjøps- samt bygge- og anleggskontrakter, også kan behandle klager vedrørende fremgangsmåtene for inngåelse av offentlige kontrakter innen vann- og energiforsyning samt transport og telekommunikasjon, dersom nevnte direktiv ikke er gjennomført innen den fastsatte fristen. Det følger imidlertid av kravet om at nasjonal rett skal fortolkes i samsvar med direktiv 92/13, og av kravet om effektiv beskyttelse av borgernes rettigheter, at den nasjonale domstol skal vurdere om de relevante reglene i nasjonal rett gir mulighet for å innrømme borgerne klageadgang i saker vedrørende inngåelse av kontrakter innen vann- og energiforsyning samt transport og telekommunikasjon. Den nasjonale domstol har særlig plikt til å vurdere om nevnte klageadgang kan utøves for de samme instanser som dem som er opprettet for saker vedrørende inngåelse av offentlige innkjøps- samt bygge- og anleggskontrakter. Dersom de nasjonale reglene ikke kan fortolkes som å være i samsvar med direktiv 92/13, kan de berørte rettssubjekter i henhold til de relevante prosedyrene i nasjonal rett fremme krav om erstatning for skade lidt som følge av den manglende gjennomføringen av direktivet innen den fastsatte fristen.