C-115/14 RegioPost: minstelønn som kontraktsvilkår

Samling av rettsavgjørelser DOMSTOLENS DOM (fjerde avdeling) 17. november 2015 "Anmodning om prejudisiell

avgjørelse – TEUV artikkel 56 – fri bevegelighet for tjenester – restriksjoner – direktiv 96/71/EF – artikkel 3 nr.

1Direktiv 96/71/EF – artikkel 3 nr. 1 – direktiv 2004/18/EF – artikkel 26 – offentlige kontrakter – posttjenester posttjenester – lovgivning i en medlemsstat som krever at tilbydere og deres underleverandører forplikter seg til å betale underleverandører forplikter seg til å betale minstelønn til ansatte som utfører de tjenester som er gjenstand for tjenester som er gjenstand for en offentlig kontrakt" I sak C-115/14 om anmodning om prejudisiell

avgjørelse

etter artikkel 267 TEUV fra Oberlandesgericht Koblenz (Oberlandesgericht Koblenz, Tyskland) ved

avgjørelse

av 19. februar 2014, mottatt ved EFTA-domstolen den 11. mars 2014, i saken: RegioPost GmbH & Co. KG v Stadt Landau in der Pfalz, Deltakere i saken: PostCon Deutschland GmbH, Deutsche Post AG, har følgende dom DOMSTOLEN (Fjerde avdeling) sammensatt av L. Bay Larsen, president for Tredje avdeling, som fungerte for presidenten for Fjerde Fjerde avdeling, og J. Malenovský, M. Safjan, A. Prechal (refererende dommer) og K. Jürimäe, Generaladvokat: P. Mengozzi Sekretær: K. Malacek, saksbehandler, etter skriftlig behandling og etter rettsmøtet den 29. april 2015 etter å ha hørt anførslene fra – RegioPost GmbH & Co. KG, representert ved advokat A. Günther, advokat. * Sakens språk: tysk. DA ECLI:EU:C:2015:760 1 REGIOPOST – Stadt Landau in der Pfalz, representert ved advokat R. Goodarzi – PostCon Deutschland GmbH, representert ved advokat T. Brach. Brach – Deutsche Post AG, representert ved advokatene W. Krohn og T. Schneider. Schneider – Den tyske regjering, ved T. Henze og A. Lippstreu, som partsrepresentanter – den danske regjering, ved C. Thorning og M. Wolff, som partsrepresentanter – den italienske regjering, ved G. Palmieri, som partsrepresentant, bistått av M. Salvatorelli, avvocato dello Stato Salvatorelli – den østerrikske regjering, ved M. Fruhmann, som partsrepresentant – den norske regjering, ved K. Nordland Hansen og P. Wennerås, som partsrepresentanter – Europakommisjonen, ved A. Tokár, J. Enegren og S. Grünheid, som partsrepresentanter som viser til generaladvokatens forslag til

avgjørelse

av 9. september 2015 har avsagt følgende dom EFTA-domstolen Denne anmodning om prejudisiell

avgjørelse

gjelder tolkningen av artikkel 56 TEUV sammenholdt med artikkel 3 nr. 1 i europaparlaments- og rådsdirektiv 96/71/EF av 16. desember 1996 om utsending av om utsending av arbeidstakere i forbindelse med tjenesteyting (EFT 1997 L 18, s. 1), og av artikkel 26 i direktiv [... Artikkel 26 i europaparlaments- og rådsdirektiv [...] 2004/18/EF av 31. mars 2004 prosedyrer for tildeling av offentlige varekontrakter, offentlige tjenestekontrakter og offentlige tjenestekontrakter og offentlige bygge- og anleggskontrakter (EUT 2004 L 134, s. 114), som endret ved ved kommisjonsforordning (EU) nr. 1251/2011 av 30. november 2011 (EUT 2011 L 319, s. 43, heretter kalt "direktiv 2004/18"). "direktiv 2004/18"). Anmodningen er fremsatt i en sak mellom RegioPost GmbH & Co. KG ("RegioPost") og ("RegioPost") og Stadt Landau in der Pfalz (byen Landau i Pfalz, Tyskland, "Stadt Landau") om forpliktelsen som pålegges tilbydere og deres underleverandører i forbindelse med tildelingen av en tildeling av en offentlig kontrakt om posttjenester for denne byen, til å forplikte seg til å betale minstelønn til de ansatte som utfører de tjenester som er gjenstand for kontrakten. Rettslig grunnlag EU-retten Direktiv 96/71/EF Direktiv 96/71 fastsetter i artikkel 1 under overskriften "Virkeområde": "1. Dette direktiv får anvendelse på foretak som i forbindelse med ytelse av tjenester sender ut arbeidstakere til en medlemsstats territorium i henhold til nr. 3. 2 ECLI:EU:C:2015:760 REGIOPOST [...] 3. Dette direktiv får anvendelse når et foretak nevnt i nr. 1 utøver en av følgende følgende grenseoverskridende aktiviteter: (a) sender ut en arbeidstaker til en medlemsstats territorium for egen regning og under egen ledelse i henhold til en avtale mellom det utstasjonerende foretaket og tjenestemottakeren, som utøver en virksomhet i denne medlemsstaten, dersom det i løpet av utstasjoneringsperioden foreligger et foreligger et arbeidsforhold mellom det utstasjonerende foretaket og arbeidstakeren, eller (b) sender ut en arbeidstaker til et forretningssted eller til et foretak som tilhører en som tilhører konsernet, dersom det i løpet av utstasjoneringsperioden foreligger et arbeidsforhold mellom det utstasjonerende foretaket og det utsendte foretaket og arbeidstakeren; eller c) i egenskap av vikarbyrå eller i egenskap av foretak som stiller en arbeidstaker til rådighet utplassere en arbeidstaker til et brukerforetak som er etablert eller har et forretningssted i et medlemsland etablert eller har et forretningssted i en medlemsstat dersom det før utstasjoneringsperioden er inngått en arbeidsavtale er inngått mellom vikarbyrået eller foretaket som stiller en arbeidstaker til rådighet, og arbeidstakeren og arbeidstakeren. [...]" 4 Direktivets artikkel 3, med overskriften "Arbeids- og ansettelsesvilkår", fastsetter i nr. 1 og 8 "1. Medlemsstatene skal sikre at foretakene nevnt i artikkel 1 nr. 1, uansett hvilken lovgivning som gjelder for arbeidsforholdet, de foretak som er nevnt i artikkel 1 nr. 1, uansett hvilken lovgivning som gjelder for arbeidsforholdet arbeidstakere som er utsendt til deres territorium, de arbeids- og ansettelsesvilkår som i den medlemsstat medlemsstat på hvis territorium arbeidet utføres: – ved lov eller forskrift, og/eller – ved tariffavtaler eller voldgiftsavgjørelser som har allmenn gyldighet i samsvar med nr. 8, for så vidt de gjelder de aktiviteter som er oppført i vedlegget: [...] (c) minstelønnssatser, herunder overtidsbetaling; dette gjelder ikke for tjenestepensjonsordninger tilleggspensjonsordninger [...] Ved anvendelsen av dette direktiv skal begrepet minstelønnssatser nevnt i nr. 1 bokstav c) defineres i samsvar med nasjonal lovgivning og/eller praksis i den medlemsstat på hvis territorium arbeidstakeren er utsendt. [...]

8Med allmenngjorte tariffavtaler eller voldgiftskjennelser menes tariffavtaler og voldgiftskjennelser som må respekteres av alle foretak i den relevante sektor eller bransje i det bransjen i det berørte geografiske området. [...]" ECLI:EU:C:2015:760 3 REGIOPOST Direktiv 2004/18/EF I betraktning 2, 33 og 34 i direktiv 2004/18 heter det følgende "(2) Tildeling av kontrakter i medlemsstatene på vegne av staten, regionale eller lokale myndigheter og andre offentligrettslige organer skal være underlagt traktatens prinsipper, særlig prinsippene om fri bevegelighet for varer, etableringsfrihet og fri bevegelighet for tjenester og de prinsipper som avledede prinsipper, slik som prinsippene om likebehandling, ikke-diskriminering, gjensidig anerkjennelse gjensidig anerkjennelse, forholdsmessighet og åpenhet. For offentlige kontrakter over en viss verdi verdi, er det imidlertid tilrådelig å sørge for fellesskapssamordning av nasjonale prosedyrer nasjonale prosedyrer for tildeling av slike kontrakter basert på disse prinsippene for å sikre deres virkninger og sikre virkningene og sikre effektiv konkurranse ved tildeling av offentlige kontrakter. Disse samordningsbestemmelsene bør derfor tolkes i samsvar med reglene og prinsippene – samt og prinsipper – samt de øvrige bestemmelser i traktaten. [...] (33) Vilkårene for kontraktsgjennomføring er i samsvar med dette direktiv dersom de ikke er direkte eller indirekte diskriminerende og er angitt i kunngjøringen eller i kontrakts kontraktsdokumentene. Vilkårene kan blant annet ta sikte på å fremme etter- og videreutdanning opplæring på arbeidsplassen, gi arbeid til personer med spesielle integreringsproblemer, bekjempe arbeidsledighet eller beskytte miljøet. [...] (34) De lover, forskrifter, administrative bestemmelser og tariffavtaler som gjelder i den enkelte medlemsstatene eller i Fellesskapet når det gjelder arbeidsvilkår og sikkerhet på arbeidsplassen sikkerhet på arbeidsplassen skal få anvendelse på utførelsen av en offentlig kontrakt dersom slike bestemmelser og anvendelsen av dem er i samsvar med fellesskapsretten. I tilfelle av grenseoverskridende virksomhet der arbeidstakere fra en medlemsstat yter tjenester i en annen medlemsstat en annen medlemsstat for utførelsen av en offentlig kontrakt, fastsetter [direktiv 96/71] de minimumskrav som skal oppfylles i vertslandet overfor de utsendte arbeidstakerne. Dersom nasjonal lovgivning fastsetter dette, kan brudd på slike forpliktelser forpliktelser anses som en alvorlig forsømmelse eller som en straffbar handling som setter spørsmålstegn ved den yrkesmessige den berørte økonomiske aktørens faglige integritet og kan føre til at vedkommende utelukkes fra anskaffelsesprosedyren." I henhold til artikkel 7 bokstav b) første strekpunkt i direktiv 2004/18 får direktivet blant annet anvendelse på offentlige tjenestekontrakter hvis anslåtte verdi eksklusive merverdiavgift er lik eller høyere enn 200 000 euro, tildelt av andre offentlige oppdragsgivere enn dem som er omfattet av vedlegg IV til dette direktiv. Direktivets artikkel 26, med overskriften "Vilkår for utførelse av kontrakten", fastsetter følgende "Oppdragsgivere kan fastsette særlige vilkår for utførelsen av kontrakten, som er forenlige med fellesskapsretten, og som er nevnt i kunngjøringen eller i konkurransegrunnlaget. kunngjøringen eller i kontraktsdokumentene. Vilkårene for kontraktens utførelse kan særlig gjelde sosiale eller miljømessige eller miljømessige hensyn." 4 ECLI:EU:C:2015:760 REGIOPOST Artikkel 27 i samme direktiv, med overskriften "Forpliktelser vedrørende skatter miljøvern, stillingsvernbestemmelser og andre arbeidsvilkår", lyder som følger følgende ordlyd: "1. Oppdragsgiveren kan i konkurransegrunnlaget angi, eller være forpliktet av en medlemsstat til å oppgi det eller de organ(er) hvor søkerne eller tilbyderne kan få relevant informasjon om forpliktelser knyttet til [...] arbeidsforhold [...] i medlemsstaten, regionen eller stedet der tjenestene skal ytes, og som gjelder for utførelsen av arbeidene på byggeplassen eller for tjenestene som ytes under byggeplassen eller på tjenestene som ytes under oppfyllelsen av kontrakten. 2. Den oppdragsgiveren som gir opplysningene nevnt i nr. 1, skal anmode tilbyderne eller eller anbudssøkere som deltar i en anskaffelsesprosedyre, om å angi at de ved utarbeidelsen av tilbudene har tatt hensyn til forpliktelsene som følger av bestemmelsene om beskyttelse på arbeidsplassen og vern på arbeidsplassen og andre arbeidsvilkår på det sted der tjenesten skal utføres. [...]" Tysk lov Forbundsdomstolen § 97 nr. 4 i lov mot konkurransebegrensninger (Gesetz gegen Wettbewerbsbeschränkungen) av 26. juni 2013 (BGBl. 2013 I, s. 1750), senest endret ved § 5 i lov av 21. juli 2004 (BGBl. 2014 I, s. 1066), bestemmer: "Kontrakten skal tildeles selskaper som er spesialiserte, effektive og pålitelige, og som overholder reglene. Utførelsen av kontrakten kan være underlagt ytterligere ytelsesvilkår for leverandøren, herunder sosiale, miljømessige eller innovative aspekter, forutsatt at slike krav er kravene er vesentlig knyttet til kontraktsgjenstanden og er angitt i konkurransegrunnlaget. Andre krav eller krav som går utover de som er nevnt ovenfor, kan bare pålegges entreprenøren ovenfor bare dersom de er fastsatt i føderal eller statlig lovgivning." I henhold til loven om obligatoriske arbeidsvilkår for grenseoverskridende tjenester (Gesetz über zwingende Arbeitsbedingungen bei grenzüberschreitenden Dienstleistungen – 26 Arbeitnehmer-Entsendegesetz) av 26. februar 1996 (BGBl. 1996 I, s. 227, heretter "AEntG"), en tariffavtale av 29. november 2007 ble det inngått en tariffavtale som fastsatte en obligatorisk minstelønn i postsektoren, som ble postsektoren, som ble erklært bindende for alle selskaper i denne sektoren ved en forordning av 28. desember 2007. alle selskaper i denne sektoren. Ved en dom avsagt av Bundesverwaltungsgericht (Bundesverwaltungsgericht) av 28. januar 2010 ble imidlertid denne forordningen opphevet, noe som er grunnen til at på tidspunktet for saksforholdet i hovedsaken, ikke fantes noen obligatorisk minstelønn i minstelønn i postsektoren. Gesetz zur Regelung eines allgemeinen Mindestlohns (lov om regulering av en generell minstelønn) av 11. august 2014 (BGBl. 2014 I, s. 1348) gir i prinsippet alle arbeidstakere rett til en minstelønn på minstelønn på 8,50 euro (brutto) per time fra og med 1. januar 2015. ECLI:EU:C:2015:760 5 REGIOPOST Lovgivning i delstaten Rheinland-Pfalz 1 § 1 nr. 1 i delstaten Rheinland-Pfalz' lov om sikring av overholdelse av tariffavtaler og minstelønn ved offentlige minstelønn ved offentlige anskaffelser (Landesgesetz zur Gewährleistung von Tariftreue und Mindestentgelt bei öffentlichen Auftragsvergaben) av 1. desember 2010 (heretter "LTTG") bestemmer: "Denne loven forhindrer konkurransevridning som følge av tildeling av offentlige kontrakter ved bruk av lavtlønnet ved bruk av lavtlønnet arbeidskraft og letter dermed belastningen på trygdesystemet. som et resultat av dette. For å oppnå dette skal offentlige oppdragsgivere [...] bare tildele kontrakter i henhold til denne loven bare til selskaper som betaler arbeidsgodtgjørelsen som er fastsatt i denne loven til sine ansatte og som overholder tariffavtalene." Paragraf 3 i LTTG, med overskriften "Minstelønn", fastsetter i paragraf 1 "Med mindre tariffavtaler kan gjøres gjeldende i samsvar med § 4, kan offentlige kontrakter bare kontrakter bare tildeles bedrifter som ved inngivelse av anbud skriftlig har forpliktet seg til å betale sine ansatte en lønn betale sine ansatte en lønn på minst EUR 8,50 (brutto) per time (minstelønn) for utførelsen av tjenesten. time (minstelønn) og til å gjennomføre endringer i minstelønnen [...] for sine ansatte i løpet av utførelsesperioden. sine ansatte. [...] Dersom minstelønnsoppgaven ikke er tilgjengelig når tilbudet inngis og ikke fremlegges på ikke fremlegges på forespørsel, skal tilbudet utelukkes fra evalueringen. Dersom det [kompetente] tjenestestedet [...] har publisert en modell for innlevering av minstelønnsoppgaven, kan denne brukes." I henhold til en forordning utstedt av delstatsregjeringen i Rheinland-Pfalz 11. desember 2012 utgjør minstelønnen nevnt i § 3(1) i LTTG for tiden EUR 8,70 (brutto) per time. time. Paragraf 4 i LTTG, med overskriften "Forpliktelse til å overholde tariffavtaler", lyder som følger kollektive avtaler": "(1) Offentlige kontrakter som omfattes av arbeidsloven, som skal gjelde for grenseoverskridende utstasjonering av arbeidstakere og for arbeidstakere som er regelmessig ansatt på det nasjonale territoriet (Gesetz über zw zw zw zw zwündnis nasjonale territoriet (Gesetz über zwingende Arbeitsbedingungen für grenzüberschreitend entsandte und für regelmäßig im Inland beschäftigte Arbeitnehmer und Arbeitnehmerinnen) av 20. april 2009 (BGBl. 2009 I, s. 799), med senere endringer, kan bare tildeles selskaper som ved inngivelse av tilbud skriftlig har forpliktet seg til å betale sine ansatte en godtgjørelse i forbindelse med utførelsen av oppdraget å betale sine ansatte en godtgjørelse som med hensyn til beløp og vilkår minst tilsvarer minst tilsvarer kravene i den tariffavtale som virksomheten er bundet av i henhold til [nevnte lov] er bundet av. [...] (6) Dersom erklæringen om minstelønn ikke foreligger på tidspunktet for inngivelse av anbudet og ikke fremlegges på forespørsel, skal tilbudet utelukkes fra evalueringen. Dersom det [kompetente] tjenestestedet [...] har publisert en modell for innlevering av minstelønnsoppgaven, kan denne benyttes." I LTTG § 5, med overskriften "Underleverandører", heter det i nr. 2 "En tilbyder som har til hensikt å bruke underleverandører, må sørge for at disse oppfyller kravene i §§ 3 og 4, og 4, og skal fremlegge erklæringer fra underleverandørene om minstelønn og overholdelse av tariffavtaler til oppdragsgiveren. [...]" 6 ECLI:EU:C:2015:760 REGIOPOST LTTG § 6, som har overskriften "Bevis og verifikasjon", pålegger entreprenøren og underleverandører visse forpliktelser, blant annet med hensyn til oppbevaring og fremleggelse av dokumenter og informasjon for å gjøre det mulig for oppdragsgiveren å verifisere overholdelsen av etterlevelse av forpliktelsene pålagt av LTTG. LTTG § 7, som har overskriften "Sanctions", lyder som følger "(1) For å sikre at forpliktelsene i henhold til § 3-6 overholdes, skal oppdragsgiveren avtales med leverandøren at forsettlig overtredelse skal medføre en straff på 1 % av kontraktsverdien. av kontraktsverdien. Ved gjentatte overtredelser skal summen av bøtene ikke overstige 10 % av kontraktsverdien. Leverandøren skal også være ansvarlig for betaling av en bot i henhold til første setning dersom overtredelsen er begått av en underleverandør og entreprenøren kjente eller burde ha kjent til overtredelsen. eller burde ha kjent til overtredelsen. Dersom gebyret er uforholdsmessig, kan oppdragsgiveren oppdragsgiveren etter anmodning fra leverandøren redusere sanksjonen til et passende beløp. [...] (2) Oppdragsgiveren skal avtale med leverandøren at leverandørens manglende oppfyllelse av kravene nevnt i §§ 3-6 som følge av minst grov uaktsomhet skal gi oppdragsgiveren rett til å heve kontrakten. oppdragsgiveren til å heve kontrakten uten varsel av viktige grunner. (3) Dersom en entreprenør eller underleverandør minst grovt uaktsomt eller gjentatte ganger har eller gjentatte ganger har unnlatt å oppfylle sine forpliktelser etter denne lov, kan oppdragsgiveren utelukke leverandøren eller underleverandøren fra tildeling av offentlige kontrakter i inntil tre år. [...]" Tvisten i hovedsaken og de prejudisielle spørsmålene Det fremgår av foreleggelsesbeslutningen at Stadt Landau den 23. april 2013 inngikk en EU-omfattende offentlig kontrakt, delt i to delkontrakter, vedrørende byens posttjenester, og særlig tildeling av posttjenester og posttjenester, og særlig for inngåelse av en rammeavtale for innsamling, transport og transport og levering av brev og postpakker. Kontraktens varighet ble satt til to år, med oppdragsgiveren kunne forlenge varigheten maksimalt to ganger med ett år av gangen. I henhold til kunngjøringens punkt III.2.2(4), som har overskriften "Finansiell og økonomisk og økonomisk kapasitet", må "den valgte tilbyderen overholde bestemmelsene i [LTTG]". På det materielle tidspunktet for saksforholdet i hovedsaken fantes det ingen kollektiv tariffavtale som fastsatte en minstelønn som var bindende for foretak i postsektoren i postsektoren i AEntGs forstand. Samtidig var selskapene heller ikke underlagt en plikt til å betale den plikt til å betale den generelle minstelønnen som ble innført ved lov av 11. august 2014 om regulering av en generell en generell minstelønn. Vedlegg E6 til konkurransegrunnlaget for den anbudskonkurranse hovedsaken gjelder, har overskriften "Standarderklæring i henhold til LTTG § 3 nr. 1". Formålet med vedlegget var å gjøre det mulig for tilbyderne å inngi egne erklæringer samt erklæringer på vegne av sine underleverandører om på vegne av sine underleverandører om overholdelse av minstelønn. ECLI:EU:C:2015:760 7 REGIOPOST Denne standardmodellen hadde følgende ordlyd "Jeg/vi forplikter meg/oss herved til å 1. i forbindelse med utførelsen av tjenesten å betale de ansatte minst den til enhver tid gjeldende timelønn (brutto) pr. timelønn (brutto) som fastsatt i den til enhver tid gjeldende delstatsforordning for fastsettelse av minstelønn i henhold til § 3 nr. 2 setning 3 i [LTTG]; dette gjelder ikke for arbeid utført av lærlinger 2. å velge underleverandører med omhu og spesielt å undersøke tilbudene deres for å om de kan beregnes på grunnlag av den foreskrevne minstelønnen 3. når kontrakten utføres av underleverandører eller ansatte i et vikarbyrå; og ansatte i et vikarbyrå som brukes av underleverandøren som skal utføre en oppgave for å sikre overholdelse av forpliktelsene i henhold til henholdsvis § 4(1) i LTTG og § 3(1) i LTTG. LTTG § 3(1) og å fremlegge en erklæring om minstelønn og overholdelse av kollektive tariffavtaler fra underleverandørene [og] vikarbyråene til oppdragsgiveren 4. å oppbevare fullstendig og verifiserbar dokumentasjon om de ansatte som er ansatt, og å fremlegge disse for oppdragsgiveren på dennes anmodning og informere de ansatte om om at oppdragsgiveren kan foreta kontroller." I brev av 16. mai 2013 hevdet RegioPost at minstelønnserklæringene etter LTTG § 3 var LTTG § 3 var i strid med reglene om offentlige anskaffelser. Selskapet innga tilbud i rett tid og vedla erklæringer for underleverandører underleverandører, som det selv hadde utformet. Selskapet leverte imidlertid ikke selv noen erklæring om overholdelse av minstelønn. Ved brev av 25. juni 2013 ga Stadt Landau RegioPost mulighet til å ettersende erklæringene om minstelønn i om minstelønn i henhold til § 3 i LTTG innen en frist på 14 dager, og opplyste at at RegioPosts tilbud ville bli avvist dersom de ikke etterkom oppfordringen. Ved brev av 27. juni 2013 gjentok RegioPost bare sine innsigelser og varslet at selskapet ville ville iverksette en klageprosedyre dersom tilbudet ble utelukket. Ved brev av 11. juli 2013 informerte Stadt Landau RegioPost om at det på grunn av manglende minstelønnserklæringer i henhold til LTTG § 3, ikke kunne tas i betraktning. På samme tid samme anledning kunngjorde oppdragsgiveren at den første underkontrakten ville bli tildelt PostCon Deutschland GmbH og den andre delkontrakten ville bli tildelt Deutsche Post AG. Ved

avgjørelse

av 23. oktober 2013 avviste Vergabekammer Rheinland-Pfalz (førsteinstansmyndighet i Rheinland-Pfalz) avviste RegioPosts anmodning om overprøving av 15. juli 2013, og bemerket blant annet at blant annet at RegioPosts tilbud med rette var blitt avvist på grunn av manglende minstelønnserklæringer som minstelønnserklæringer som oppdragsgiveren lovlig hadde krevd. Den ankende domstol er av den oppfatning at løsningen av tvisten avhenger av spørsmålet om avhenger av spørsmålet om LTTG § 3 ikke kan anvendes på grunn av at det er bestemmelsen er uforenlig med EU-retten. Denne domstol anser at LTTG § 3(1) inneholder et særlig vilkår for oppfyllelse av kontrakten, som i henhold til kontrakten, som i henhold til artikkel 26 i direktiv 2004/18 bare er lovlig dersom den er forenlig med med EU-retten. Den anmodende domstol er imidlertid ikke i stand til å etterprøve denne forenlighet, særlig særlig i lys av EU-domstolens rettspraksis, og særlig dommen i Rüffert (C-346/06, EU:C:2008:189). 8 ECLI:EU:C:2015:760 REGIOPOST Den anmodende domstol anser at det faktum at RegioPost er et tysk foretak og at de andre tilbyderne også er etablert i Tyskland, ikke er til hinder for en henvisning, spørsmålet om en bestemmelse i nasjonal rett ikke kan anvendes fordi den er uforenlig med EU-retten, er et rettsspørsmål. med EU-retten, er et rettsspørsmål som er relevant uavhengig av nasjonaliteten til partene i anbuds- eller anbuds- eller klageprosedyren. Når det gjelder spørsmålet om det nasjonale tiltak hovedsaken gjelder, er forenlig med artikkel 56, TEUV, anfører den anmodende domstol at plikten for foretak etablert i andre medlemsstater enn Forbundsrepublikken andre medlemsstater enn Forbundsrepublikken Tyskland, til å tilpasse godtgjørelsen til sine ansatte til det høyere lønnsnivå som gjelder på det sted hvor kontrakten utføres i Tyskland, innebærer at disse foretakene mister et konkurransefortrinn som de har som følge av sine lavere lønnskostnader lønnskostnader, selv om denne fordelen ofte er nødvendig for å kompensere for de strukturelle fordelene nasjonale selskaper har og for å få adgang til det aktuelle markedet. Forpliktelsen til å minstelønn fastsatt i LTTG § 3 nr. 1 utgjør derfor en hindring for selskaper som er etablert i disse andre medlemsstater, noe som i prinsippet er forbudt etter TEUV artikkel 56 nr. 1. Den anmodende domstol er imidlertid av den oppfatning at EU-retten ikke er til hinder for anvendelsen av LTTG § 3, (Den anmodende domstol er imidlertid av den oppfatning at EU-retten ikke er til hinder for at LTTG § 3 nr. 1 får anvendelse på disse foretak dersom vilkårene for anvendelse av artikkel 3 nr. 1 i direktiv 96/71 er oppfylt. Etter den anmodende domstols oppfatning foreligger det imidlertid berettiget tvil i så måte. For det første anfører den anmodende domstol at selv om LTTG § 3 nr. 1 er en lovbestemmelse som fastsetter minstelønnssatsen, men den garanterer ikke arbeidstakerne at deres arbeidsgiver vil betale minstelønn. minstelønnen. Den nasjonale bestemmelsen er dermed begrenset til et forbud mot at oppdragsgivere tildele offentlige kontrakter til tilbydere som ikke forplikter seg til å betale den fastsatte minstelønnen til minstelønn til de arbeidstakere som deltar i utførelsen av kontrakten. For det andre gjør den anmodende domstol gjeldende at minstelønnsforpliktelsen i LTTG § 3 nr, (1) i LTTG bare gjelder for de ansatte hos entreprenøren som deltar i utførelsen av den aktuelle kontrakt. aktuelle kontrakten. En arbeidstaker som utfører arbeid under en privat kontrakt, har imidlertid ikke mindre rett til sosial beskyttelse enn en arbeidstaker som deltar i utførelsen av en offentlig kontrakt. offentlig kontrakt. Når det gjelder hvilke konsekvenser som kan trekkes av dommen i Rüffert (C-346/06, EU:C:2008:189), bemerket domstolen bemerket at det i tysk juridisk litteratur blant annet er anført at dommen må tolkes slik at at direktiv 96/71 artikkel 3 nr. 1 ikke er til hinder for en bestemmelse som den i LTTG § 3 nr. 1 LTTG § 3 nr. 1, som fastsetter en minstelønn i en lovbestemmelse, selv om den bare skal overholdes ved utførelsen av offentlige kontrakter, siden kravet om allmenngjøring ikke gjelder lovfestede lovbestemmelser, men kun tariffavtaler. Den anmodende domstol er imidlertid i alvorlig tvil om dette synspunkt er riktig. Når det gjelder en restriksjon på en grunnleggende frihet, som friheten til å yte tjenester, er Domstolen fant at det ville være ulogisk å tolke artikkel 3 nr. 1 i direktivet slik at bestemmelsen krever at tariffavtaler som fastsetter en minstelønn, skal ha allmenngjøres slik at de omfatter alle arbeidstakere i den aktuelle sektoren, uavhengig av om det dreier seg om offentlige eller private kontrakter, mens virkeområdet for lovbestemmelser som fastsetter en minstelønn lovbestemmelser som fastsetter en minstelønn, kan begrenses til kun å gjelde arbeidstakere som er knyttet til utførelsen av offentlige kontrakter. Dersom det skulle bli lagt til grunn at en nasjonal bestemmelse, som LTTG § 3(1), som pålegger anbudsgivere og deres underleverandører en plikt til å betale de av deres ansatte som utfører den tjeneste ansatte som utfører tjenesten som omfattes av den offentlige kontrakt, en minstelønn, er forenlig med artikkel 56 TEUV, anser den anmodende domstol at det er hensiktsmessig å undersøke om den sanksjons nasjonale bestemmelsen ved brudd på denne forpliktelse, nemlig utelukkelse av anbyderen fra å delta i anbudskonkurransen. utelukket fra deltakelse i anbudskonkurransen, er forenlig med artikkel 26 i direktiv 2004/18. ECLI:EU:C:2015:760 9 REGIOPOST Etter den anmodende domstols oppfatning fremstår denne forenlighet som tvilsom, siden direktivet, selv om LTTG § 3 nr. 1 utgjør et spesifikt vilkår for oppfyllelse av kontrakten i henhold til direktivet artikkel 26 artikkel 26 i direktivet, gir direktivet ingen begrunnelse for å utelukke deltakelse i prosedyren for prosedyren for brudd på et slikt særlig vilkår. Dessuten ville en slik grunn for dessuten være vanskelig å forstå i den utstrekning spørsmålet om en tilbyders overholdelse av etterlevelse av de særlige vilkår som en tilbyder har forpliktet seg til, først blir klart etter tildelingen av kontrakten til den aktuelle markedsaktøren. Det er derfor ikke et kvalitativt utvelgelseskriterium utvelgelseskriterium som kan begrunne utelukkelse av en tilbyder. Etter EFTA-domstolens oppfatning er sanksjonen om utelukkelse av tilbud ved manglende overholdelse av LTTG § 3(1) ikke er basert på en gyldig grunn, siden forpliktelsene fastsatt i denne bestemmelsen er av rent deklaratorisk karakter. Den anmodende domstol gjør også gjeldende at denne sanksjon synes å være unyttig, siden forpliktelsen til å betale minstelønn fastsatt i LTTG § 3 nr. 1 i forbindelse med en anbudskonkurranse som den hovedsaken gjelder, er en del av forpliktelsene i både kunngjøringen og konkurransegrunnlaget. kunngjøringen og konkurransegrunnlaget, som tilbyderen er kontraktsmessig bundet av i ved tildeling av kontrakten, og som den kontraktsstraff som er innført ved LTTG § 7 nr. 1, er ment å sikre overholdelsen av. er ment å sikre overholdelse av. Under disse omstendigheter har Oberlandesgericht Koblenz besluttet å utsette saken og å forelegge følgende spørsmål for EFTA-domstolen følgende prejudisielle spørsmål "(1) Skal artikkel 56 nr. 1 TEUV, sammenholdt med artikkel 3 nr. 1 i [direktiv 96/71], tolkes slik at den er til til hinder for en ufravikelig bestemmelse i nasjonal rett som pålegger oppdragsgivere bare kan tildele kontrakter til foretak dersom disse og deres underleverandører underleverandører skriftlig har forpliktet seg til, ved inngivelsen av sine tilbud, å betale de av sine ansatte som er involvert i oppfyllelsen av kontrakten, en statlig fastsatt minstelønn, som bare gjelder for offentlige kontrakter offentlige, men ikke private kontrakter, der det ikke finnes noen generell lovbestemt minstelønn og eller en allmenngjort tariffavtale som er bindende for de potensielle entreprenører og eventuelle underentreprenører? 2) Dersom svaret på det første spørsmålet er benektende: Skal EU-retten om offentlige anskaffelser, herunder artikkel 26 i [direktiv 2004/18], tolkes slik at den til hinder for en nasjonal bestemmelse som LTTG § 3 nr. 1 tredje punktum, som fastsetter obligatorisk utelukkelse av et anbud dersom en økonomisk aktør ikke allerede, på tidspunktet for ikke allerede ved inngivelsen av anbudet i en særskilt erklæring forplikter seg til å utvise en atferd som som den økonomiske aktøren ved en eventuell tildeling av kontrakten ville være kontraktsmessig kontraktsmessig forpliktet til å utvise?" De forelagte spørsmålene for en prejudisiell

avgjørelse

Formalitet Byen Landau og den tyske og italienske regjering reiser en avvisningspåstand i forhold til det første spørsmålet første spørsmål, og hevder at det ikke foreligger noe grenseoverskridende element i hovedsaken i hovedsaken, slik den anmodende domstol har bekreftet, siden alle foretakene som deltok i den som deltok i anbudskonkurransen i hovedsaken, er etablert i den medlemsstat der oppdragsgiver er oppdragsgiver er etablert, nemlig Forbundsrepublikken Tyskland. Siden det ikke foreligger noe grenseoverskridende element, har EFTA-domstolen ikke kompetanse til å ta stilling til spørsmålet om 10 ECLI:EU:C:2015:760 REGIOPOST forenligheten av det omtvistede tiltak i hovedsaken med direktiv 96/71 og/eller artikkel 56 TEUV. Den italienske regjering anfører også at det andre spørsmål også må avvises av lignende grunner. avvises av lignende grunner. Disse innsigelser må forkastes. Innledningsvis må det bemerkes at det faktum at en nasjonal domstol formelt har formulert det prejudisielle spørsmål prejudisielt spørsmål ved å vise til visse bestemmelser i EU-retten, ikke er til hinder for at EFTA-domstolen Domstolen fra å informere denne domstol om alle tolkningsmomenter som kan være til hjelp i den sak som er til saken som verserer for den, uavhengig av om den henviser til dem i sine spørsmål eller ikke. Det er opp til Domstolen Domstolen skal legge til grunn alle de opplysninger som den nasjonale domstolen har gitt, særlig begrunnelsen for foreleggelsesbeslutningen, for å utlede de elementer av EU-retten som, med hensyn til sakens gjenstand (se blant annet dom i Vicoplus m.fl., C-307/09 – C-309/09, EU:C:2011:64, avsnitt 22). For å kunne gi den anmodende domstol et nyttig svar, må det første spørsmålet først analyseres i lys av den bestemmelse i EU-retten som spesifikt regulerer det, nemlig nemlig direktiv 2004/18 artikkel 26, en bestemmelse som den anmodende domstol for øvrig uttrykkelig uttrykkelig viste til i forbindelse med det andre spørsmål (se, analogisk, dom i Rüffert, C-346/06, EU:C:2008:189, avsnitt 18). Det fremgår klart av dokumentene for EFTA-domstolen, særlig avgjørelsen fra Vergabekammer Rheinland-Pfalz (Vergabekammer Rheinland-Pfalz), som det vises til i avsnitt 28 i den foreliggende dom, at direktivet kommer til anvendelse i hovedsaken, siden verdien av den omtvistede offentlige kontrakt klart overstiger den relevante overstiger den relevante terskelverdi for anvendelse av nevnte direktiv, som på tidspunktet for saksforholdet i hovedsaken var saksforholdet i hovedsaken var fastsatt til 200 000 euro. Ettersom direktiv 2004/18 kommer til anvendelse i den foreliggende sak, som for øvrig ikke er ikke bestridt av noen av partene som innga skriftlige innlegg eller var til stede under rettsmøtet for EFTA-domstolen, er Domstolen, må et spørsmål om tolkningen av en av bestemmelsene i direktivet – i dette tilfelle artikkel 26 – være artikkel 26 – må kunne tas opp til realitetsbehandling selv om spørsmålet reises i forbindelse med en tvist i forbindelse med en tvist der alle elementene befinner seg i en enkelt medlemsstat, slik tilfellet er i den foreliggende sak. foreliggende sak. Selv om alle elementene i den foreliggende sak er lokalisert i en enkelt medlemsstat, har EFTA-domstolen Domstolen har kompetanse til å treffe

avgjørelse

om TEUV artikkel 56 i den utstrekning graden av harmonisering harmonisering som er fastsatt i direktivet, tillater det. Ettersom verdien av den kontrakt hovedsaken gjelder klart overstiger den relevante terskel for anvendelse av direktivet, må anvendelse av nevnte direktiv, må det derfor konstateres at denne kontrakt har en klar grenseoverskridende grenseoverskridende interesse. Det kan således på ingen måte utelukkes at foretak som er etablert i andre medlemsstater enn Forbundsrepublikken Tyskland var interessert i å delta i anskaffelsesprosedyren etter kunngjøringen, selv om de til slutt valgte å ikke av ulike grunner ikke å delta, for eksempel for visse selskaper som er etablert i medlemsstater der levekostnader og gjeldende minstelønn er betydelig lavere enn de som gjelder i delstaten Rheinland-Pfalz, kunne Rheinland-Pfalz, kunne inkludere en eksplisitt forpliktelse til å overholde minstelønnen pålagt i den delstaten. Det følger av dette at det første spørsmål, omformulert slik at det for det første gjelder tolkningen av direktiv 2004/18 artikkel 26, og det andre spørsmål kan realitetsbehandles. Det kan ikke tas til realitetsbehandling. ECLI:EU:C:2015:760 11 REGIOPOST Sakens realitet Det første spørsmål I lys av det som er sagt ovenfor om hvorvidt anmodningen om prejudisiell

avgjørelse

kan tas opp til realitetsbehandling skal det bemerkes at den anmodende domstol med sitt første spørsmål i hovedsak spør om om direktiv 2004/18 artikkel 26 må tolkes slik at den er til hinder for en medlemsstats lovgivning i en medlemsstat, slik som den hovedsaken gjelder, som innebærer at tilbydere og deres underleverandører deres underleverandører i en skriftlig erklæring inngitt sammen med anbudet må forplikte seg til å å betale de ansatte som er involvert i utførelsen av de tjenester som er gjenstand for den omtvistede offentlige kontrakt offentlige kontrakten det gjelder, en minstelønn fastsatt i denne lovgivning. I denne sammenheng kan en nasjonal bestemmelse som LTTG nr. 3, i den utstrekning den fastsetter et krav om at alle tilbydere og underleverandører må forplikte seg overfor oppdragsgiver til å betale minstelønn til til å betale de ansatte som skal utføre den aktuelle offentlige kontrakten, en minstelønn som er fastsatt i nevnte lov, kan anses som "særlige vilkår for utførelsen av kontrakten" av "sosiale hensyn" i henhold til direktivet artikkel

26I den foreliggende sak fremgår dette særlige vilkår både av kunngjøringen og av konkurransegrunnlaget. kunngjøringen og i konkurransegrunnlaget, slik at det prosessuelle vilkår om gjennomsiktighet som er fastsatt i nevnte bestemmelsen er oppfylt. Videre fremgår det av den 33. betraktning i fortalen til nevnte direktiv at et særlig vilkår om oppfyllelsen av kontrakten bare er forenlig med EU-retten dersom det verken er direkte eller indirekte indirekte diskriminerende. Det er imidlertid ikke omtvistet at en nasjonal bestemmelse som den omtvistede i saken gjelder i hovedsaken, oppfyller dette vilkår. Videre følger det av EFTA-domstolens faste rettspraksis at et nasjonalt tiltak på et område som er gjenstand for uttømmende harmonisering på EU-plan, må vurderes på grunnlag av de harmoniserte harmoniserte bestemmelser og ikke på grunnlag av bestemmelser i den primære EU-rett (se i denne sammenheng bl.a. DaimlerChrysler, C-324/99, EU:C:2001:682, avsnitt 32, Brzeziński, C-313/05, EU:C:2007:33, avsnitt 44, og Kommisjonen mot Ungarn, C-115/13, EU:C:2014:253, avsnitt 38). I henhold til ordlyden i direktiv 2004/18 artikkel 26 kan det fastsettes særlige vilkår for oppfyllelsen av kontrakten "dersom de er forenlige med fellesskapsretten". Det følger av dette at direktivet ikke uttømmende regulerer området for særlige kontraktsoppfyllelse, slik at den lovgivning hovedsaken gjelder, må vurderes på vurderes på grunnlag av primær EU-rett. Når det er sagt, må det bemerkes at ved vurderingen av forenligheten av det nasjonale tiltak hovedsaken gjelder forenligheten med EU-retten av det nasjonale tiltak hovedsaken gjelder, i samsvar med betraktning 34 i fortalen til betraktning 34 i fortalen til direktiv 2004/18, må det undersøkes om minstekravene fastsatt i direktiv 96/71/EF er oppfylt. grenseoverskridende virksomhet der arbeidstakere fra en medlemsstat yter tjenester i en annen medlemsstat for å oppfylle en offentlig kontrakt, er oppfylt i vertslandet overfor de utsendte arbeidstakerne. I den foreliggende sak bør det bemerkes at den anmodende domstol har reist tvil om virkningene av det nasjonale nasjonale tiltak som er omtvistet i hovedsaken, på foretak etablert utenfor tysk territorium som kunne ha hatt interesse av å delta i den aktuelle anbudskonkurranse og hadde til hensikt å utstasjonere sine arbeidstakere til dette territorium, med den begrunnelse at disse foretak hadde interesse av å 12 ECLI:EU:C:2015:760 REGIOPOST foretak kan ha gitt avkall på denne deltakelse som følge av kravet om å forplikte seg til å å overholde minstelønnen pålagt av LTTG. Følgelig må dette nasjonale tiltak analyseres i lys av artikkel 3 nr. 1 i direktiv 96/

71I denne sammenheng bør det bemerkes at en bestemmelse som LTTG § 3 må karakteriseres som en "[lovbestemmelse]" etter direktivet artikkel 3 nr. 1 første ledd første strekpunkt, som fastsetter en "minstelønn" i henhold til som fastsetter en "minstelønn" i henhold til artikkel 3 nr. 1 første ledd bokstav c) i direktivet. For det første For det første er en bestemmelse som § 3 i LTTG, i motsetning til delstaten Niedersachsens lov om om tildeling av offentlige kontrakter, som var gjenstand for saken som ga opphav til dommen i Rüffert (C-346/06, EU:C:2008:189), til og med den aktuelle minstelønn. For det andre var det på tidspunktet for saksforholdet i saksforholdet i hovedsaken, verken AEntG eller noen annen nasjonal lovgivning fastsatt en lavere minstelønn for postsektoren. Denne kategorisering kan ikke trekkes i tvil av den omstendighet at det aktuelle nasjonale tiltak nasjonale tiltak gjelder offentlige kontrakter og ikke private kontrakter, siden vilkåret om allmenngjøring kontrakter, siden vilkåret om allmenngjøring i artikkel 3 nr. 8 første ledd i direktiv 96/71 bare gjelder tariffavtaler eller voldgiftsavgjørelser som omfattes av første ledd første avsnitt i artikkel 3 nr. 1 første ledd annet strekpunkt i nevnte direktiv. Videre, i den utstrekning det nasjonale tiltak hovedsaken gjelder, må det nasjonale nasjonale tiltak som er omtvistet i hovedsaken, faller inn under virkeområdet til direktiv 2004/18 artikkel 26, som muligheten til å pålegge minstelønn i offentlige kontrakter på visse vilkår, kan det ikke kreves at dette ikke kan kreves at tiltaket strekker seg ut over dette spesifikke område og gjelder generelt for alle kontrakter, herunder private kontrakter. Begrensningen av anvendelsesområdet for det nasjonale tiltak til offentlige kontrakter er bare en konsekvens av det faktum at det finnes EU-rettslige regler som er spesifikke for det området, i det foreliggende tilfelle bestemmelsene i direktiv 2004/

18Det følger av dette at direktiv 2004/18 artikkel 26, lest i sammenheng med direktiv 96/71, gir mulighet for mottakerstaten til, ved tildeling av en offentlig kontrakt, å fastsette en ufravikelig regel om minimumsvern som omhandlet i artikkel 3 nr. 1 første ledd bokstav c) i nevnte direktiv (c) som den hovedsaken gjelder, som pålegger foretak etablert i andre medlemsstater å overholde en minstelønn i medlemsstater til å overholde en minstelønn til fordel for sine arbeidstakere som er utstasjonert på vertsstatens territorium. vertsstatens territorium for å oppfylle den offentlige kontrakt. En slik bestemmelse er del av det beskyttelsesnivået som må garanteres disse arbeidstakerne (se i denne retning Laval un Partneri, C-341/05, EU:C:2007:809, avsnitt 74, 80 og 81). Videre bekreftes denne tolkning av direktiv 2004/18 artikkel 26 når denne bestemmelse sammenholdes med TEUV artikkel 56, siden formålet med nevnte direktiv blant annet er å sikre friheten til å yte tjenester, som er en av de grunnleggende rettigheter som er garantert i traktaten (se, analogisk, dom Rüffert, C-346/06, EU:C:2008:189, avsnitt 36). Videre fremgår det av den andre betraktning i direktivets fortale at samordningsbestemmelsene i direktivet for offentlige kontrakter over en viss verdi bør tolkes i samsvar med traktatens regler og prinsipper traktatens regler og prinsipper, herunder de som gjelder friheten til å yte tjenester. I denne sammenheng fremgår det av EFTA-domstolens rettspraksis at det faktum at en tilbyder og eventuelle underleverandører som er etablert i en annen medlemsstat enn den hvor oppdragsgiver er etablert, og hvor oppdragsgiver er etablert, og hvor minstelønnen er lavere, pålegges en minstelønn en minstelønn i henhold til nasjonal lovgivning, utgjør en økonomisk merkostnad som kan hindre eller vanskeliggjøre utførelsen av hans/hennes tjenester i vertsstaten eller vertsstaten eller gjøre denne ytelsen mindre attraktiv. Et tiltak som det i ECLI:EU:C:2015:760 13 REGIOPOST saken gjelder, kan derfor utgjøre en restriksjon i betydningen av dette begrep i TEUV artikkel 56 i TEUV artikkel 56 (se, i denne retning, bl.a. dom i Bundesdruckerei, C-549/13, EU:C:2014:2235, avsnitt 30). Et slikt nasjonalt tiltak kan i prinsippet være begrunnet i målet om beskyttelse av arbeidstakere beskyttelse (se, i denne retning, Bundesdruckerei, C-549/13, EU:C:2014:2235, avsnitt 31). Som den anmodende domstol har uttalt, oppstår det imidlertid et spørsmål om det fremgår av avsnitt 38 til 40 i dommen i Rüffert (C-346/06, EU:C:2008:189) at en slik begrunnelse ikke kan legges til grunn, siden minstelønnen som er pålagt etter LTTG § 3 nr. 1, bare gjelder for offentlige kontrakter og kontrakter og ikke på private kontrakter. Dette spørsmål må besvares benektende. Det fremgår av avsnitt 38 til 40 i dommen i Rüffert (C-346/06, EU:C:2008:189) at selv om EFTA-domstolen ved prøvingen av det nasjonale tiltak som var omtvistet i saken som lå til grunn for denne dom, hadde som ga opphav til denne dommen, i lys av artikkel 56 TEUV, kom til at dette tiltaket ikke kunne begrunnes i målet om vern av arbeidstakere, påberopte Domstolen seg visse særtrekk som er særegne for det særegne ved det aktuelle tiltak, som klart skiller dette tiltak fra det nasjonale tiltak fra det nasjonale tiltak hovedsaken gjelder. I Rüffert (C-346/06, EU:C:2008:189) viste domstolen således til det faktum at i saken som lå til grunn for dommen, gjaldt en tariffavtale som bare gjaldt bygg- og anleggsbransjen bygg- og anleggssektoren, som ikke omfattet private kontrakter og som ikke hadde allmenn gyldighet. allmenngjøring. Domstolen bemerket også at lønnsnivået som var fastsatt i denne tariffavtalen, oversteg tariffavtalen oversteg nivået på minstelønnen som gjaldt for denne sektoren i henhold til AEntG. Nivået på minstelønnen som følger av det tiltak hovedsaken gjelder, er tiltaket i hovedsaken er fastsatt i en lovbestemmelse som, som et bindende minimum, gjelder gjelder generelt for tildeling av alle offentlige kontrakter i delstaten Rheinland-Pfalz, uavhengig av hvilken hvilken sektor det gjelder. Videre sikrer denne lovbestemmelse et minimumsnivå av sosial beskyttelse, ettersom verken AEntG eller annen nasjonal annen nasjonal lovgivning på tidspunktet for de faktiske forhold i hovedsaken fastsatte en en lavere minstelønn i postsektoren. I lys av alle de observasjoner som er gjort ovenfor, er svaret på det første spørsmål at artikkel 26 i direktiv 2004/18 direktiv 2004/18 må tolkes slik at den ikke er til hinder for lovgivning i en medlemsstat, som medlemsstat, som den hovedsaken gjelder, som innebærer at tilbydere og deres underleverandører må anbudsgivere og deres underleverandører må forplikte seg, i en skriftlig erklæring som inngis sammen med anbudene, til å betale ansatte som ansatte som deltar i utførelsen av de tjenester som omfattes av den offentlige kontrakt hovedsaken gjelder minstelønn fastsatt i nevnte lovgivning. Det andre spørsmål Med sitt andre spørsmål spør den anmodende domstol i hovedsak om direktiv 2004/18 artikkel 26 må tolkes 2004/18 må tolkes slik at den er til hinder for en medlemsstats lovgivning, som den som er omtvistet i hovedsaken, som i hovedsaken, som fastsetter at tilbydere og deres underleverandører som nekter å forplikte seg nekter å forplikte seg, ved en skriftlig erklæring inngitt sammen med anbudet, til å betale lønn til ansatte som deltar i utførelsen av de tjenester som er gjenstand for den aktuelle offentlige kontrakt, skal betale en minstelønn som er fastsatt i denne lovgivningen, skal utelukkes fra å delta i anskaffelsesprosedyren. 14 ECLI:EU:C:2015:760 REGIOPOST Det følger av svaret på det første spørsmål at direktiv 2004/18 artikkel 26 må tolkes at den ikke er til hinder for en medlemsstats lovgivning, slik som den hovedsaken gjelder, som i hovedsaken, som innebærer at tilbydere og deres underleverandører i en skriftlig erklæring sammen med sitt tilbud må forplikte seg til å sammen med sitt tilbud, forplikter seg til å betale de ansatte som er involvert i utførelsen av de tjenester som omfattes av den aktuelle tjenester som omfattes av den offentlige kontrakt hovedsaken gjelder, en minstelønn som er fastsatt i denne lovgivning. i henhold til denne lovgivning. Paragraf 3(1) i LTTG bestemmer også at anbudet skal utelukkes fra evalueringen dersom erklæringen om minstelønn ikke er tilgjengelig på det tidspunkt anbudet inngis og ikke fremlegges på forespørsel. LTTG § 7 fastsetter også et system med sanksjoner som kan anvendes i ulike tilfeller der en slik skriftlig erklæring er vedlagt anbudet, men ikke er blitt overholdt under utførelsen av den offentlige kontrakten. offentlige kontrakten. Denne ordning er ikke relevant for hovedsaken, som gjelder som gjelder utelukkelse av en tilbyder som nektet å inngi denne erklæring sammen med sitt tilbud. I den foreliggende sak ble RegioPost utelukket fra å delta i den anbudskonkurranse hovedsaken gjelder. etter å ha nektet å regularisere sitt tilbud ved å sende inn en skriftlig erklæring om overholdelse av plikten til å betale overholdelse av plikten til å betale minstelønn fastsatt i LTTG § 3 nr. 1. Utelukkelsen fra å delta i denne anbudskonkurranse kan således ikke karakteriseres som en sanksjon. Den er kun en konsekvens av en overtredelse – karakterisert ved at det ikke sammen med anbudet ble innlevert de skriftlige som kreves etter LTTG § 3(1) – av et krav som er formulert på en svært transparent måte i de relevante på en svært gjennomsiktig måte i den relevante kunngjøringen, og som tar sikte på å understreke på forhånd på forhånd å understreke viktigheten av å overholde en ufravikelig minimumsbeskyttelsesregel som er uttrykkelig hjemlet ved artikkel 26 i direktiv 2004/

18På samme måte som denne bestemmelse ikke utelukker kravet om en skriftlig erklæring om overholdelse av den aktuelle regel, tillater den også en slik utelukkelse. Videre anerkjennes betydningen av å overholde denne bindende regel om minimumsbeskyttelse uttrykkelig 34. betraktning i fortalen til direktiv 2004/18, for så vidt som den fastsetter at i tilfelle av brudd på forpliktelser fastsatt i nasjonal lovgivning om blant annet arbeidsvilkår, kan medlemsstatene klassifisere som en alvorlig feil eller som en straffbar handling som setter spørsmålstegn ved den berørte økonomiske aktørens den berørte økonomiske aktørens faglige integritet, og som kan føre til at den økonomiske aktøren utelukkes fra anskaffelsesprosedyren. Begrensningen som følger av plikten til å fremlegge en erklæring om overholdelse av minstelønn, slik som nevnt i LTTG § 3 nr. 1, utgjør for tilbydere og, der det er relevant, deres underleverandører, er deres underleverandører, er ellers ubetydelig, ettersom de kan begrense seg til å fylle ut de fortrykte standardmaler. Rimeligheten og forholdsmessigheten av å utelukke en aktør fra å delta i en anskaffelsesprosedyre slik som utelukkelsen fastsatt i LTTG § 3 nr. 1, fremgår også av det faktum at denne bestemmelsen uttrykkelig fastsetter at den aktuelle utelukkelsen bare gjelder dersom den berørte operatøren, etter å ha blitt oppfordret til å supplere sitt tilbud ved å fremlegge den aktuelle erklæringen den aktuelle erklæring, nekter å etterkomme denne oppfordring, slik tilfellet er i hovedsaken. hovedsaken. Det følger av det ovenstående at svaret på det andre spørsmål må være at Direktiv 2004/18 artikkel 26 må tolkes slik at den ikke er til hinder for lovgivning i en delstat i en medlemsstat, slik som den hovedsaken gjelder, som fastsetter at tilbydere og deres underleverandører som deres underleverandører som ved en skriftlig erklæring avgitt samtidig med anbudet nekter å forplikte seg til å oppfylle sine forpliktelser ECLI:EU:C:2015:760 15 REGIOPOST til å betale ansatte som er involvert i utførelsen av de tjenester som er gjenstand for den omtvistede offentlige kontrakt offentlig kontrakt, en minstelønn fastsatt i denne lovgivning, er utelukket fra å delta i anbudskonkurransen. deltakelse i anbudskonkurransen. Saksomkostninger Ettersom denne saken, i forhold til partene i hovedsaken, er et ledd i den sak som verserer for den anmodende domstol, er det er det den anmodende domstol som skal treffe

avgjørelse

om saksomkostninger. Bortsett fra Bortsett fra de kostnader som er påløpt for disse parter, kan kostnadene ved å inngi innlegg for EFTA-domstolen ikke kreves dekket. Domstolen kan ikke kreves dekket. På denne bakgrunn fastsetter EFTA-domstolen (Fjerde avdeling) følgende 1) Artikkel 26 i europaparlaments- og rådsdirektiv [...] 2004/18/EF av 31. mars 2004 om om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige bygge- og anleggskontrakter, offentlige varekontrakter offentlige tjenestekontrakter og offentlige bygge- og anleggskontrakter, som endret ved kommisjonsforordning endret ved kommisjonsforordning (EU) nr. 1251/2011 av 30. november 2011, skal tolkes ikke til hinder for en medlemsstats lovgivning, slik som den som er omtvistet i i hovedsaken, som innebærer at tilbydere og deres underleverandører, i en skriftlig anbudsgivere og deres underleverandører i en skriftlig erklæring inngitt sammen med anbudet må forplikte seg til å betale de ansatte som deltar i utførelsen av de tjenester som er gjenstand for den offentlige kontrakten, til et kontrakt til et minimumsnivå for godtgjørelse fastsatt i nevnte lovgivning. 2) Direktiv 2004/18 artikkel 26, som endret ved forordning nr. 1251/2011, må tolkes slik at den være til hinder for lovgivning i en medlemsstat, som den hovedsaken gjelder, som i hovedsaken, som fastsetter at tilbydere og deres underleverandører som som nekter å forplikte seg, ved en skriftlig erklæring inngitt sammen med anbudet, til å betale de ansatte som er involvert i utførelsen av de tjenester som er gjenstand for anbudet den aktuelle offentlige kontrakten, en minstelønn fastsatt i denne lovgivningen, skal utelukkes fra å delta i anskaffelsesprosedyren. Underskrifter 16 ECLI:EU:C:2015:760