C-155/19 og C-156/19 FIGC: idrettsforbund som oppdragsgiver

62019CJ0155 DOMSTOLENS DOM (Fjerde avdeling) 3. februar 2021 ( *1 ) «Foreløpig

avgjørelse – offentlige kontrakter – offentlig anbudsprosedyre – direktiv 2014/24/EU – artikkel 2 nr. 1, fjerde ledd) – oppdragsgiver – offentligrettslige organer – begrep – nasjonalt idrettsforbund – tilfredsstillelse av allmennhetens behov – et offentligrettslig organs tilsyn med forbundets ledelse« I de forente sakene C-155/19 og C-156/19, angående to anmodninger om foreløpig

avgjørelse

i henhold til artikkel 267 TEUF, fremsatt av Consiglio di Stato (høyesterett i forvaltningsrettslige saker, Italia), ved avgjørelser av 17. januar 2019, mottatt av Domstolen 22. februar 2019 i sakene Federazione Italiana Giuoco Calcio (FIGC), Consorzio Ge.Se.Av. S. c. arl mot De Vellis Servizi Globali Srl, partene i saken: Consorzio Ge.Se.Av. S. c. arl, Comitato Olimpico Nazionale Italiano (CONI), Federazione Italiana Giuoco Calcio (FIGC), har DOMSTOLEN (Fjerde avdeling), sammensatt av avdelingsformannen, M. Vilaras, og dommerne N. Piçarra, D. Šváby (refererende dommer), S. Rodin og K. Jürimäe, generaladvokat: M. Campos Sánchez-Bordona, rettssekretær: fullmektig R. Schiano, på grunnlag av den skriftlige forhandlingen og etter rettsmøtet 1. juli 2020, etter at det er avgitt innlegg fra: – Federazione Italiana Giuoco Calcio (FIGC) ved advokatene L. Medugno og L. Mazzarelli, – Consorzio Ge.Se.Av. S. c. arl ved advokat V. Di Martino, – De Vellis Servizi Globali Srl ved advokatene D. Lipani, A. Catricalà, F. Sbrana og S. Grillo, – Comitato Olimpico Nazionale Italiano (CONI) ved advokatene S. Fidanzia og A. Gigliola, – den italienske regjering, ved G. Palmieri, som fullmektig, bistått av avvocato dello Stato D. Del Gaizo, – Europakommisjonen, ved G. Gattinara, P. Ondrůšek og L. Haasbeek, som fullmektiger, og etter at generaladvokaten har fremlagt forslag til

avgjørelse

i rettsmøtet 1. oktober 2020, avsagt følgende Dom Anmodningene om foreløpig

avgjørelse

gjelder tolkningen av artikkel 2 nr. 1 nr. 4), bokstav a) og c), i Europaparlamentets og Rådets direktiv 2014/24/EU av 26. februar 2014 om åpne anbudskonkurranser og om opphevelse av direktiv 2004/18/EF (EUT 2014, L 94, s. 65). Begjæringene er fremsatt i forbindelse med to tvister mellom på den ene siden Federazione Italiana Giuoco Calcio (det italienske fotballforbundet, heretter «FIGC») og Consorzio Ge.Se.Av. S. c. arl (heretter «Consorzio») og på den andre siden De Vellis Servizi Globali Srl om tildeling av kontrakt til Consorzio. Rettsregler EU-retten Artikkel 2 nr. 1, punkt 4), i direktiv 2014/24/EU fastsetter: «I dette direktiv forstås med: […] 4) «offentligretlige organer»: organer med følgende kjennetegn: a) de er opprettet spesielt for å imøtekomme allmennhetens behov, dog ikke behov av industriell eller kommersiell karakter b) de er en juridisk person og c) de finansieres i hovedsak av staten, regionale eller lokale myndigheter eller av andre offentligrettslige organer, eller er underlagt ledelsesmessig kontroll av disse myndighetene eller organene, eller de har et administrasjons-, ledelses- eller tilsynsorgan hvor mer enn halvparten av medlemmene utnevnes av staten, regionale eller lokale myndigheter eller andre offentligrettslige organer.» Italiensk rett Lov om offentlige kontrakter Artikkel 3 nr. 1 bokstav d) i decreto legislativo n. 50 – Codice dei contratti pubblici (lovdekret nr. 50 om lov om offentlige kontrakter) av 18. april 2016 (alminnelig tillegg til GURI nr. 91 av 19.4.2016, heretter «lov om offentlige kontrakter») fastsetter: «I denne lov forstås med: […] d) «offentligretlig organ»: ethvert organ, også med rettslig form som et selskap, hvis ikke-uttømmende liste er inneholdt i vedlegg IV: 1) som er opprettet spesielt med sikte på å imøtekomme allmennhetens behov, dog ikke behov av industriell eller kommersiell karakter 2) som har status som juridisk person og 3) hvis drift enten i hovedsak finansieres av staten, regionale eller lokale myndigheter eller andre offentligrettslige organer, eller hvis drift er underlagt deres kontroll, eller hvor staten, regionale eller lokale myndigheter eller andre offentligrettslige organer utpeker mer enn halvparten av medlemmene i administrasjons-, ledelses- eller tilsynsorganet.» Lovdekret nr. 220 Artikkel 1 i decreto-legge n. 220 – Disposizioni urgenti in materia di giustizia sportiva (lovdekret nr. 220 om hastetiltak vedrørende idrettsrett) av 19. august 2003 (GURI nr. 192 av 20.8.2003), som etter endringer ble opphøyd til lov ved artikkel 1 i legge n. 208 (lov nr. 208) av 17. oktober 2003 (GURI nr. 243 av 18.10.2003), fastsetter: «1. Republikken anerkjenner og fremmer autonomien i den nasjonale idrettslovgivningen som et uttrykk for den internasjonale idrettslovgivningen, som hører under Den internasjonale olympiske komité. 2. Forholdet mellom idrettslovgivningen og republikkens lovgivning reguleres på grunnlag av autonomiprinsippet, bortsett fra i de tilfeller hvor det foreligger subjektive rettsstillinger som er relevante for republikkens rettsorden, og som er knyttet til idrettslovgivningen.» Lovdekret nr. 242 Artikkel 1 i decreto legislativo n. 242 – Riordino del Comitato olimpico nazionale italiano-CONI, a norma dell’articolo 11 della legge 15 marzo 1997, nr. 59 (lovdekret nr. 242 om omorganisering av det italienske nasjonale olympiske komité – CONI, i henhold til artikkel 11 i lov nr. 59 av 15.3.1997) av 23. juli 1999 (GURI nr. 176 av 29.7.1999) i den utgaven som gjelder for tvistene i hovedsakene (heretter «lovdekret nr. 242»), har følgende ordlyd: «1. [Comitato Olimpico Nazionale Italiano (det italienske nasjonale olympiske komité), heretter kalt «CONI»], er en offentligrettslig juridisk person med sete i Roma og underlagt Ministero per i Beni e le Attività Culturali [departementet for kulturelle goder og aktiviteter, Italia].» Artikkel 2 nr. 1 i nevnte lovdekret fastsetter: «CONI […] overholder folkerettslige prinsipper innen idrettsretten i tråd med vedtak og direktiver fra Den internasjonale olympiske komité, heretter kalt «IOC». CONI har til oppgave å organisere og styrke idretten på nasjonalt plan, herunder særlig å forberede utøverne og stille passende midler til rådighet for De olympiske leker og for alle andre nasjonale og internasjonale idrettsarrangementer som fungerer som forberedelse til De olympiske leker. Den har likevel som formål – innenfor rammen av idrettssystemet […] – å treffe de nødvendige tiltak for å forebygge og bekjempe bruken av stoffer som endrer utøvernes naturlige fysiske prestasjoner i forbindelse med idrettsaktiviteter, samt å sikre en maksimal utbredelse av idrett […] innenfor de rammer som er fastsatt i decreto del Presidente della Repubblica n. 616 (dekret fra republikkens president nr. 616) av 24. juli 1977. […]« Samme lovdekret artikkel 4, nr. 1 og 2, fastsetter: «

1Det nasjonale rådet består av: a) formannen for CONI, som leder organet b) formennene for de nasjonale idrettsforbundene c) italienske medlemmer av IOC d) idrettsutøvere og trenere innen det idrettsområdet som representerer de nasjonale idrettsforbundene og de tilknyttede idrettsgrenene, under forutsetning av at de aldri har vært utsatt for en avbrytelse av idrettsaktiviteten som har medført sanksjonering for bruk av stoffer som endrer naturlige fysiske resultater i forbindelse med idrettsaktiviteter […] 2. Representantene for de nasjonale idrettsforbundene, som definert innenfor rammen av de olympiske idrettsgrenene, skal utgjøre flertallet av de stemmeberettigede i CONIs nasjonale råd.« Artikkel 5 i lovdekret nr. 242 har følgende ordlyd: «

1I samsvar med vedtakene og instruksjonene fra Den internasjonale olympiske komité skal det nasjonale rådet fremme den olympiske idé, regulere og koordinere den nasjonale idrettsaktiviteten og ut fra dette perspektivet harmonisere aktivitetene som utføres av de nasjonale idrettsforbundene og de nasjonale idrettsdisiplinene. […]

2Det nasjonale råd har som sin viktigste oppgave: a) å vedta vedtektene og de øvrige rettsakter som faller inn under dets kompetanseområde, samt å utstede retningslinjer for tolkning og anvendelse av gjeldende bestemmelser b) å fastsette de grunnleggende prinsippene som vedtektene for de nasjonale idrettsforbundene, de tilknyttede idrettsgrenene, enhetene for fremme av idrett samt idrettsforeninger og -selskaper skal oppfylle for å bli anerkjent for idrettsformål c) å treffe beslutninger med sikte på anerkjennelse, for idrettsformål, av nasjonale idrettsforbund, idrettsforeninger og -selskaper, enheter for fremme av idrett, veldedige organisasjoner og andre idrettsgrener som er tilknyttet CONI og forbundene, i samsvar med kravene fastsatt i vedtektene […] […] e) å fastsette kriterier og vilkår som regulerer de nasjonale idrettsforbundenes utøvelse av kontroll med de tilknyttede idrettsgrenene og med de anerkjente enhetene for idrettsfremming […] eb) etter forslag fra det nasjonale utvalget å treffe beslutninger om å sette de nasjonale idrettsforbundene eller de tilknyttede idrettsgrenene under administrasjon i tilfelle alvorlige uregelmessigheter i forvaltningen, eller hvis de ledende organene grovt tilsidesetter idrettslovgivningen, i tilfelle de nevnte organene ikke kan fungere, eller når det ikke er sikret at idrettskonkurranser kan lanseres og organiseres på riktig måte. […]« Lovdekretets artikkel 6, nr. 1, fastsetter følgende: «Det nasjonale utvalget består av: a) formannen for CONI, som leder organet b) italienske medlemmer av IOC c) ti representanter for de nasjonale idrettsforbundene og tilknyttede idrettsgrener […]» Artikkel 7 i nevnte lovdekret har følgende ordlyd: «

1Det nasjonale utvalget utfører oppgaver som administrerende direktør for CONIs administrative virksomhet og drift, idet det fastsetter sine mål og programmer og kontrollerer om resultatene er i samsvar med de gitte retningslinjene.

2Det nasjonale utvalget har følgende oppgaver: […] e) på grunnlag av kriteriene og fremgangsmåtene som er fastsatt i henhold til artikkel 5, nr. 2, bokstav e), å utøve kontrollmyndighet over de nasjonale idrettsforbundene, de tilknyttede idrettsgrenene og anerkjente enheter for fremme av idrett med hensyn til regelmessig avholdelse av konkurranser, forberedelser til de olympiske leker, idrettsaktiviteter på høyt nivå og bruk av den økonomiske støtten som er omhandlet i bokstaven d) i dette ledd f) å foreslå for det nasjonale rådet å sette nasjonale idrettsforbund eller tilknyttede idrettsgrener under tilsyn i tilfelle alvorlige uregelmessigheter i forvaltningen eller alvorlige brudd på idrettslovgivningen begått av ledelsesorganene, eller hvis det konstateres at disse sistnevnte ikke kan fungere, eller hvis de lovfestede kravene ikke overholdes for å sikre at de nasjonale idrettskonkurransene igangsettes og gjennomføres under gode forhold […]« Samme lovdekrets artikkel 15, nr. 1–6, fastsetter: «

1De nasjonale idrettsforbundene og tilknyttede idrettsgrener utøver sin idrettsvirksomhet i samsvar med vedtakene og retningslinjene fra IOC, de internasjonale forbundene og CONI, og tar derved også hensyn til den offentlige dimensjonen ved bestemte former for virksomhet, som er nærmere fastsatt i CONI’s vedtekter. I disse deltar idrettsforeninger og -klubber samt – utelukkende i de tilfeller som er fastsatt i de nasjonale idrettsforbundenes og tilknyttede idrettsdisipliners vedtekter med hensyn til denne spesielle virksomheten – også enkelte medlemmer.

2De nasjonale idrettsforbundene og tilknyttede idrettsdisipliner er foreninger som er juridiske personer etter privatretten. De driver ikke virksomhet med fortjeneste for øye og er, i mangel av uttrykkelige bestemmelser i dette dekretet, underlagt de sivilrettslige reglene og gjennomføringsbestemmelsene til disse. 3. Årsregnskapene til de nasjonale idrettsforbundene og tilknyttede idrettsdisipliner godkjennes hvert år av forbundsadministrasjonen og er underlagt godkjenning av CONIs nasjonale utvalg. Dersom revisorene for forbundet eller de tilknyttede disiplinene avgir en negativ uttalelse, eller i mangel av godkjenning fra CONIs nasjonale utvalg, innkalles forsamlingen for selskapene og foreningene, slik at det kan fattes vedtak om godkjenning av årsregnskapet. 4. Den forsamlingen som velger ledelsen, godkjenner forvaltningsorganets budsjettplaner, som kontrolleres av forsamlingen etter hver fireårsperiode og den mandatperioden de er godkjent for.

5De nasjonale idrettsforbundene og de tilknyttede idrettsgrenene anerkjennes for idrettsformål av det nasjonale rådet. 6. Anerkjennelse av nye nasjonale idrettsforbund og tilknyttede idrettsgrener som privatrettslige juridiske personer skjer i henhold til decreto del Presidente della Repubblica n. 361 (dekret fra republikkens president nr. 361) av 10. februar 2000 etter at det nasjonale rådet på forhånd har anerkjent dem for idrettsformål. […]« Artikkel 16 nr. 1 i lovdekret nr. 242 fastsetter: «De nasjonale idrettsforbundene og tilknyttede idrettsgrener reguleres av vedtektsbestemmelser og lovbestemmelser på grunnlag av prinsippet om intern demokrati, prinsippet om alles deltakelse i idrettsaktiviteter på like vilkår og i samsvar med nasjonal og internasjonal idrettslovgivning.» CONIs vedtekter Artikkel 1 i CONIs vedtekter fastsetter: «1. [CONI] er sammenslutningen av nasjonale idrettsforbund og tilknyttede idrettsgrener. 2. CONI […] er disiplinær-, regulerings- og forvaltningsmyndighet for så vidt angår idrettsaktiviteter som anses som et grunnleggende element i individets fysiske og moralske dannelse og en integrert del av undervisningen og den nasjonale kulturen. […]« Artikkel 6 i CONIs vedtekter fastsetter: «

1Det nasjonale rådet, som er det øverste representasjonsorganet innen italiensk idrett, formidler den olympiske idé, sørger for alt det nødvendige for forberedelsene til de olympiske leker, regulerer og koordinerer den nasjonale idrettsaktiviteten og harmoniserer aktivitetene til de nasjonale idrettsforbundene og de tilknyttede idrettsgrenene. […]

4Det nasjonale rådet: […] b) fastsetter de grunnleggende prinsippene som vedtektene for de nasjonale idrettsforbundene, de tilknyttede idrettsgrenene, enhetene for fremme av idrett, anerkjente allmennyttige foreninger, idrettsforeninger og -selskaper skal oppfylle for å bli anerkjent for idrettsformål, og vedtar kodeksen for rettslig kompetanse på idrettsområdet, som skal overholdes av alle de nasjonale idrettsforbundene og de tilknyttede idrettsgrenene c) treffer

avgjørelse

om anerkjennelse for idrettsformål av nasjonale idrettsforbund, de tilknyttede idrettsdisiplinene, enhetene for fremme av idrett, anerkjente allmennyttige foreninger på grunnlag av kriteriene fastsatt i vedtektene og under hensyntagen til representasjonen og idrettens olympiske karakter, eventuell anerkjennelse fra IOC og den sportslige tradisjonen for den aktuelle disiplinen […] e) definerer kriteriene og måtene for utøvelse av CONIs kontroll med de nasjonale idrettsforbundene, de tilknyttede idrettsgrenene og, på idrettsområdene, de anerkjente enhetene for idrettsfremming e1) fastsetter, for å sikre en forsvarlig organisering av idrettsmesterskap, kriteriene og måtene for forbundenes kontroll av de [tilknyttede] idrettsforeningene og for CONIs stedfortredende kontroll i tilfelle påviste mangler ved de nasjonale idrettsforbundenes kontroll […] f1) treffer etter forslag fra det nasjonale utvalget vedtak om å sette de nasjonale idrettsforbundene og de tilknyttede idrettsgrenene under administrasjon i tilfelle alvorlige uregelmessigheter i forvaltningen, eller hvis de ledende organene grovt tilsidesetter idrettslovgivningen, eller hvis det fastslås at disse organene umulig kan utføre sine oppgaver, eller når det ikke er sikret at de nasjonale idrettskonkurransene kan organiseres og gjennomføres under gode forhold […]« Artikkel 7 nr. 5 i CONIs vedtekter fastsetter: «Det nasjonale utvalget: […] e) kontrollerer, på grunnlag av kriteriene som det nasjonale rådet har fastsatt, de nasjonale idrettsforbundene med hensyn til de offentlige aspektene og særlig den korrekte organiseringen av konkurranser, forberedelsene til de olympiske leker, elitesportaktiviteter og bruken av tildelt økonomisk støtte, og fastsetter kriteriene for tildeling av økonomisk støtte til foreningene […] f) foreslår det nasjonale rådet å sette nasjonale idrettsforbund eller tilknyttede idrettsgrener under administrasjon i tilfelle alvorlige uregelmessigheter som er konstatert i forvaltningen, eller hvis ledelsesorganene grovt tilsidesetter idrettslovgivningen, eller hvis det fastslås at disse organene umulig kan utføre sine oppgaver, eller hvis de nasjonale idrettsforbundene ikke har vedtatt de rettslige prosedyrene; det kan også foreslå at de kompetente interne organene settes under administrasjon for å sikre at de nasjonale idrettskonkurransene kan lanseres og gjennomføres under gode forhold […] g2) godkjenner budsjettet og programmene knyttet til virksomheten, samt årsregnskapet for de nasjonale idrettsforbundene og de tilknyttede idrettsgrenene […] h1) utpeker revisorene som representerer CONI i de nasjonale idrettsforbundene, de tilknyttede idrettsgrenene og i CONIs regionale utvalg […] l) godkjenner vedtektene for idrettsformål, bestemmelsene for gjennomføring av vedtektene, bestemmelsene om rettslig kompetanse på idrettsområdet og antidopingbestemmelsene for de nasjonale idrettsforbundene og de tilknyttede idrettsgrenene, og kontrollerer dermed at disse er i samsvar med loven, CONIs vedtekter, de grunnleggende prinsippene og retningslinjene og kriteriene fastsatt av det nasjonale rådet, og i gitte tilfeller innen 90 dager sender dem tilbake til de nasjonale idrettsforbundene og de tilknyttede idrettsdisiplinene, slik at de nødvendige endringene kan foretas […]« Artikkel 20 nr. 4 i CONIs vedtekter har følgende ordlyd: «De nasjonale idrettsforbundene utøver sin idrettsvirksomhet og de tilknyttede reklameaktivitetene i samsvar med vedtakene og instruksjonene fra IOC og CONI, og tar derved også hensyn til den offentlige dimensjonen ved bestemte aspekter av denne virksomheten. Innenfor rammen av idrettslovgivningen tildeles de nasjonale idrettsforbundene teknisk, organisatorisk og administrativ autonomi under CONIs kontroll.» Artikkel 21 i CONIs vedtekter fastsetter: «1. CONI anerkjenner de nasjonale idrettsforbundene som oppfyller følgende vilkår: a) utøvelse av idrettsaktiviteter på nasjonalt område og på internasjonalt plan, herunder deltakelse i konkurranser og gjennomføring av utdanningsprogrammer for idrettsutøvere og teknikere b) medlemskap i en internasjonal organisasjon som er anerkjent av IOC, når en slik finnes, og forvaltning av virksomheten i samsvar med den olympiske charter og reglene for den internasjonale organisasjonen de tilhører c) en vedtektsmessig og regulerende ordning som bygger på prinsippet om intern demokrati og kvinners og menns deltakelse i idrettsutøvelse på like vilkår og med like muligheter, samt i samsvar med IOCs og CONIs resolusjoner og direktiver d) valgprosedyrer og sammensetning av ledelsesorganene i samsvar med bestemmelsene i artikkel 16, nr. 2, i [lovdekret nr. 242]. […]

3Dersom et anerkjent nasjonalt idrettsforbund ikke oppfyller vilkårene i nr. 1, treffer CONIs nasjonale råd vedtak om tilbakekalling av anerkjennelsen.« Artikkel 22 i CONIs vedtekter fastsetter: «

1De nasjonale idrettsforbundenes vedtekter skal overholde de grunnleggende prinsippene som er fastsatt av det nasjonale rådet, og særlig ha som mål å sikre en konstant balanse mellom profesjonelle sektorers og amatørsektorers rettigheter og plikter, herunder mellom de ulike kategoriene innenfor samme idrettsområde.

2De nasjonale idrettsforbundenes vedtekter skal fastsette nærmere regler for utøvelse av aktiv og passiv valg av utøvere og trenere i samsvar med IOCs anbefalinger og med de grunnleggende prinsippene som fastsettes av CONIs nasjonale råd. […] 4. Generalforsamling på andre nivå, som består av representanter valgt på territoriell basis, er tillatt i de nasjonale idrettsforbundene som omfatter mer enn 2000 tilknyttede foreninger og selskaper med stemmerett.

5Det nasjonale utvalget har 90 dager på seg til å godkjenne de nasjonale idrettsforbundenes vedtekter for idrettsformål. I den forbindelse skal det vurdere om vedtektene er i samsvar med loven, CONIs vedtekter og de grunnleggende prinsippene som er fastsatt av CONIs nasjonale råd. I tilfelle manglende samsvar og innen en frist på 90 dager, som løper fra innleveringen av vedtektene til generalsekretariatet, returnerer det nasjonale utvalget dette dokumentet til de berørte forbundene med angivelse av kriteriene som skal overholdes, slik at de nødvendige endringene blir foretatt. Dersom denne fristen på 90 dager er utløpt uten at en slik henvisning har funnet sted, anses forbundsvedtektene som godkjent. Hvis de nasjonale idrettsforbundene ikke endrer vedtektene sine på den angitte måten, kan det nasjonale utvalget utpeke en ad hoc-kommissær og i de mest alvorlige tilfellene trekke tilbake anerkjennelsen. 5a. Vedtektene fastsetter de tilsyns- og kontrollbeføyelser som kan utøves av forbundene under hensyntagen til den associative organiseringen av deres struktur. […]« Artikkel 23 i CONIs vedtekter fastsetter: «

1I henhold til lovdekret nr. 242 med senere endringer og tillegg er det, utover de som uttrykkelig er fastsatt i loven å ha offentlig karakter, kun følgende av de nasjonale idrettsforbundenes aktiviteter som har offentlig karakter: opptak og innmelding av foreninger, idrettsforeninger og enkeltmedlemmer, tilbakekalling av enhver art og endring av vedtak om opptak eller innmelding, tilsyn med korrekt gjennomføring av konkurranser og profesjonelle idrettsmesterskap, bruk av offentlige tilskudd, forebygging av og straff for doping samt forberedelser til OL og idrett på høyt nivå, utdanning av trenere og bruk og drift av offentlige idrettsanlegg. 1a. I forbindelse med utøvelsen av offentlige aktiviteter som omhandlet i stk. 1, overholder de nasjonale idrettsforbundene CONIs retningslinjer og kontroll og handler i samsvar med prinsippet om upartiskhet og åpenhet. Aktivitetens offentlige karakter endrer ikke den ordinære privatrettslige ordningen som gjelder for forbundenes individuelle handlinger og de tilknyttede subjektive rettsstillinger. 1b. Det nasjonale utvalget fastsetter kriterier og prosedyrer som skal sikre at de føderative beslutningene er i samsvar med CONIs programmer med hensyn til landslagenes konkurranseevne, beskyttelsen av den nasjonale idrettskulturarven og dens spesifikke identitet, samt behovet for å sikre en effektiv intern forvaltning.

2Det nasjonale rådet godkjenner budsjettene til de nasjonale idrettsforbundene på grunnlag av kriteriene og prosedyrene fastsatt av det nasjonale rådet og fatter beslutning om økonomiske bidrag til forbundene. I denne sammenheng kan det fastsette særlige tildelingsområder og dermed ta særlig hensyn til fremming av barne- og ungdomsidrett, forberedelse til de olympiske leker samt elitesportsaktiviteter.

3Det nasjonale rådet fører tilsyn med at de nasjonale idrettsforbundene fungerer tilfredsstillende. I tilfelle alvorlige uregelmessigheter i forvaltningen, eller hvis forbundsorganene grovt tilsidesetter idrettslovgivningen, eller når det ikke er sikret at idrettskonkurranser kan lanseres og gjennomføres under gode forhold, eller hvis det konstateres at de nevnte organer ikke kan fungere, anmoder komiteen det nasjonale rådet om å utnevne en kommissær.» Tvistene i hovedsakene og de prejudisielle spørsmålene Vellis Servizi Globali ble oppfordret til å delta i en anbudsprosedyre med forhandlinger igangsatt av FIGC med sikte på tildeling av transporttjenester i forbindelse med ledsagelse av de nasjonale fotballagene og til forbundets lager i Roma (Italia) for en periode på tre år. Etter at denne prosedyren var avsluttet og tildeling av kontrakt skjedde for Consorzio, anket De Vellis Servizi Globali ved Tribunale amministrativo regionale per il Lazio (den regionale forvaltningsdomstolen for Lazio, Italia) måten anbudsprosedyren var blitt gjennomført på, idet selskapet hevdet at FIGC skulle anses som et offentligrettslig organ som omhandlet i artikkel 3 nr. 1 bokstav d) i loven om offentlige kontrakter og dermed skulle ha overholdt reglene om offentliggjøring som er fastsatt i denne loven. Tribunale amministrativo regionale per il Lazio (den regionale forvaltningsdomstolen for Lazio) ga De Vellis Servizi Globali medhold og annullerte tildelingen av kontrakt til Consorzio. FIGC og Consorzio anket hver for seg dommen fra denne domstolen til Consiglio di Stato (høyesterett i forvaltningsrettslige saker, Italia). De har begge bestridt forutsetningen om at FIGC skal kvalifiseres som et «offentligretlig organ», og følgelig at Tribunale amministrativo regionale per il Lazio (den regionale forvaltningsdomstolen for Lazio) har kompetanse. Den foreleggende domstol har anført at det ved avgjørelsen av om de italienske forvaltningsdomstolene har kompetanse til å avgjøre tvisten, og om FIGC hadde plikt til å anvende reglene om tildeling av kontrakt, er nødvendig å undersøke om forbundet kan kvalifiseres som et «offentligrettslig organ» som omhandlet i artikkel 3 nr. 1 bokstav d) i loven om offentlige kontrakter, som gjennomfører artikkel 2 nr. 1 nr. 4) i direktiv 2014/24. Den foreleggende domstol ønsker særlig først å få opplyst om FIGC oppfyller vilkåret i artikkel 2 nr. 1 nr. 4), bokstav a), i direktiv 2014/24, der «offentligretlig organ» forstås som ethvert organ som er opprettet spesielt med sikte på å imøtekomme allmennhetens behov, dog ikke behov av industriell eller kommersiell karakter. I denne sammenheng har den foreleggende domstol for det første anført at FIGC, som nasjonalt idrettsforbund, er en privatrettslig enhet med status som juridisk person, som staten bare anerkjenner i henhold til de prosessuelle ordningene for anerkjennelse av privatrettslige juridiske personer, idet den offentlige karakteren av visse av forbundets aktiviteter ikke endrer den alminnelige privatrettslige ordningen som det er underlagt. I tillegg kommer at, med hensyn til dets evne til selvfinansiering og på bakgrunn av dommen av 15. januar 1998, Mannesmann Anlagenbau Austria m.fl. (C-44/96, EU:C:1998:4), kan de andre aktivitetene enn oppgaver av offentlig karakter, som pålegges forbundet på grunnlag av en uttømmende liste, anses å falle inn under dets privatrettslige generelle kapasitet uavhengig av dets plikt til å løse sine oppgaver. For det andre har den foreleggende domstol forklart at det også er mulig å anta at denne formelle kvalifiseringen ex lege ikke er avgjørende, i den grad de nasjonale idrettsforbundene, som er underlagt CONIs tilsynsmyndighet, i henhold til loven er forpliktet til å forfølge målene av allmenn interesse som uttømmende følger av artikkel 23 i CONIs vedtekter, å overholde CONIs retningslinjer og kontroller, å bli anerkjent av CONI for sportslige formål samt å overholde prinsippene om upartiskhet og åpenhet. Under disse omstendigheter kan det antas at enhver biaktivitet, slik som transporttjenestene, har en funksjonell karakter i forhold til de offentlige oppgavene i en slik grad at den utgjør en integrert del av disse. For det andre ønsker den foreleggende domstol, etter å ha anført at FIGC ikke omfattes av første og tredje ledd i det alternativet som er omhandlet i artikkel 2 nr. 1, punkt 4, bokstav c), i direktiv 2014/24, opplyst om dette forbundet oppfyller vilkåret i dette alternativets andre ledd, som fastsetter at en enhets drift, for at den skal kunne kvalifiseres som et «offentligrettslig organ», må være underlagt kontroll fra en offentlig myndighet som CONI. I denne forbindelse har den foreleggende domstol anført at CONI, som selv er underlagt tilsyn av Ministro per i beni e l’attività culturali (ministeren for kulturminner og kulturelle aktiviteter), har ulike fullmakter overfor nasjonale idrettsforbund som FIGC, slik som fullmakten til å anerkjenne deres sportslige formål, kontroll og ledelse av aktiviteter av offentlig karakter samt godkjenning av årsregnskap og administrasjon av forbundene. Den foreleggende domstol har imidlertid også understreket at FIGC ikke kan anses å være under CONIs dominerende innflytelse, fordi de nasjonale idrettsforbundene deltar i CONIs øverste organer, og CONIs myndighet over dem ikke utgjør den tilsynsfunksjonen som vanligvis utøves overfor offentligrettslige organer, ettersom godkjennelsen av årsregnskapene blant annet er begrenset til en kontroll av bruken av offentlige tilskudd. Det er på denne bakgrunn at Consiglio di Stato (høyesterett i forvaltningsrettslige saker) har besluttet å utsette saken og å stille Domstolen følgende to foreløpige spørsmål, som er formulert på identisk måte i sak C-155/19 og sak C-156/19: «1) a) Kan [FIGC] på grunnlag av den nasjonale lovgivningen om idrettsregler kvalifiseres som et offentligrettslig organ, i den grad det er opprettet spesielt med sikte på å imøtekomme allmennhetens behov, som ikke er av industriell eller kommersiell karakter? b) Er kravet om organets formål oppfylt i forhold til [FIGC], selv om det ikke foreligger en formell rettsakt om opprettelse fra en offentlig myndighet, og selv om organet er basert på en foreningsmodell, ettersom det [er underlagt] reglene for en sektor (idrett) som er organisert etter en offentlig standardmodell, og ved at det er forpliktet til å overholde de prinsippene og reglene som utarbeides av [CONI] og de internasjonale idrettsorganene, når den nasjonale offentlige enheten anerkjennes med idrettslig formål? c) Kan dette krav videre stilles overfor et idrettsforbund som [FIGC], som er selvfinansierende, i forhold til en aktivitet som, i likhet med den som er omhandlet i hovedsaken, ikke er av offentlig interesse, eller skal kravet om under alle omstendigheter å sikre anvendelsen av de offentligrettslige reglene ved inngåelse av enhver form for kontrakt med tredjeparter derimot anses å ha forrang? 2) a) Har [CONI], på grunnlag av rettsforholdet mellom denne og [FIGC], en [avgjørende] innflytelse over sistnevnte, sett i lys av de rettslige fullmaktene vedrørende anerkjennelse av selskapets sportslige formål, godkjenning av årsregnskapene og tilsyn med organenes forvaltning og korrekte funksjon samt administrasjon av enheten? b) Er disse fullmakter imidlertid ikke tilstrekkelige til å oppfylle kravet om en [avgjørende] offentlig innflytelse, som kjennetegner et offentligrettslig organ, som følge av den kvalifiserte deltakelsen av idrettsforbundenes formenn og representanter i [CONIs] viktigste organer?« Ved kjennelse avsagt av Domstolens president 2. april 2019 er sak C-155/19 og sak C-156/19 blitt slått sammen med henblikk på den skriftlige forhandlingen, den muntlige forhandlingen og dommen. Om de foreløpige spørsmålene Det første spørsmålet Med det første spørsmålet ønsker den foreleggende domstol nærmere bestemt å få opplyst om artikkel 2 nr. 1 bokstav 4) bokstav a) i direktiv 2014/24 skal tolkes slik at et organ som har fått overført oppgaver av allmenn interesse, som er uttømmende definert i nasjonal rett, kan anses å være opprettet spesielt med sikte på å imøtekomme allmennhetens behov, men ikke av industriell eller kommersiell karakter som omhandlet i denne bestemmelsen, selv om det ikke er opprettet i form av en offentlig forvaltning, men i form av en forening som faller inn under privatrett, og at visse av dets aktiviteter, i forhold til hvilke organet er selvfinansierende, ikke er av allmenn interesse. Det bemerkes i denne sammenheng at i henhold til artikkel 2 nr. 1, nr. 4), bokstav a)-c) i direktiv 2014/24 forstås med et «offentligrettslig organ» enhver enhet som for det første er opprettet spesielt med sikte på å imøtekomme allmennhetens behov, dog ikke behov av industriell eller kommersiell karakter, for det andre er en juridisk person og for det tredje for størstedelens vedkommende finansieres av staten, regionale eller lokale myndigheter eller av andre offentligrettslige organer, eller er underlagt ledelsesmessig kontroll av disse myndighetene eller organene, eller de har et administrasjons-, ledelses- eller tilsynsorgan hvor mer enn halvparten av medlemmene utnevnes av staten, regionale eller lokale myndigheter eller andre offentligrettslige organer. Domstolen har allerede fastslått at de tre vilkårene i artikkel 2 nr. 1, nr. 4), bokstav a)-c), i direktiv 2014/24 er kumulative, idet de tre kriteriene som er nevnt i det tredje vilkåret for sin del er alternative (jf. i denne retning dommen av 12.9.2013, IVD, C-526/11, EU:C:2013:543, avsnitt 20, og av 5.10.2017, LitSpecMet, C-567/15, EU:C:2017:736, avsnitt 30 og den rettspraksis som er nevnt der). Når det gjelder den første av disse tre vilkårene, som er omhandlet i artikkel 2 nr. 1, punkt 4), bokstav a), i direktiv 2014/24, fremgår det av EU-domstolens praksis at EU-lovgiveren kun har ønsket å fastsette bindende regler for offentlige kontrakter for enheter som er opprettet med det spesifikke formål å imøtekomme allmennhetens behov, dog ikke behov av industriell eller kommersiell karakter, og hvis drift imøtekommer disse behovene (jf. i denne retning dom av 5.10.2017, LitSpecMet, C-567/15, EU:C:2017:736, avsnitt 35). I denne sammenheng skal det aktuelle organet, både ved opprettelsen og i etterkant, sikre at allmennhetens behov faktisk tilfredsstilles, og ivaretakelsen av slike behov må kunne konstateres objektivt (jf. i denne retning dom av 12.12.2002, Universale-Bau m.fl., C-470/99, EU:C:2002:746, punkt 63). I den foreliggende sak fremgår det av forklaringene fra den foreleggende domstol at den virksomhet av allmenn interesse som idretten utgjør, i Italia utøves av hvert av de nasjonale idrettsforbundene innenfor rammen av offentlige oppgaver som uttrykkelig er pålagt disse forbundene ved artikkel 15 nr. 1 i lovdekret nr. 242 og uttømmende oppregnet i artikkel 23 nr. 1 i CONIs vedtekter. I denne sammenheng fremgår det at flere av oppgavene som er oppregnet i artikkel 23 nr. 1 i CONIs vedtekter, slik som kontroll av at konkurranser og mesterskap gjennomføres i henhold til regelverket, forebygging og sanksjonering av doping eller forberedelser til OL og på høyt nivå, ikke er av industriell eller kommersiell karakter, noe det imidlertid tilkommer den foreleggende domstol å undersøke. Under disse omstendigheter oppfyller et nasjonalt idrettsforbund, ved at det faktisk utfører slike oppgaver, vilkåret i artikkel 2 nr. 1 nr. 4 bokstav a) i direktiv 2014/

24Denne konklusjonen kan for det første ikke settes i tvil av den omstendighet at FIGC har rettslig form av en privatrettslig forening, og at dens opprettelse følgelig ikke følger av en formell rettsakt om opprettelse av en offentlig forvaltning. For det første inneholder ordlyden i artikkel 2 nr. 1, punkt 4, i direktiv 2014/24 nemlig ingen henvisning til måten enheten kan opprettes på, eller til dens rettslige form. For det andre bemerkes det at begrepet «offentligretlig organ» skal tolkes funksjonsbestemt uavhengig av de formelle bestemmelsene for gjennomføringen av dem, slik at kravet herom er til hinder for at det skilles etter den rettslige form som den aktuelle enheten faller inn under i henhold til nasjonal rett, eller etter den rettslige form som bestemmelsene ved hvilke organet er opprettet, har (jf. i denne retning dom av 10.11.1998, BFI Holding, C-360/96, EU:C:1998:525, avsnitt 62, av 15.5.2003, Kommisjonen mot Spania, C-214/00, EU:C:2003:276, avsnitt 55 og 56, og av 12.9.2013, IVD, C-526/11, EU:C:2013:543, avsnitt 21 og den der nevnte rettspraksis). For det andre er det heller ikke av betydning at FIGC, utover de aktiviteter av allmenn interesse som er uttømmende oppregnet i artikkel 23 nr. 1 i CONIs vedtekter, utøver andre aktiviteter som utgjør en stor del av dets samlede aktiviteter, og som er selvfinansierte. Domstolen har nemlig allerede fastslått at det er uten betydning at et slikt organ, utover oppgaven med å imøtekomme allmennhetens behov, utøver andre former for virksomhet, og at den omstendighet at imøtekommelse av allmennhetens behov kun utgjør en relativt ubetydelig andel av den virksomheten som et slikt organ utøver, når det fortsatt påtar seg å oppfylle de behovene det spesielt er forpliktet til å imøtekomme (jf. i denne retning dom av 10.11.1998, BFI Holding, C-360/96, EU:C:1998:525, punkt 55). Det skal presiseres at under disse omstendigheter kan det faktum at et nasjonalt idrettsforbund er selvfinansierende i forhold til blant annet de aktiviteter av ikke-offentlig karakter som det utøver, ikke ha noen som helst relevans, slik generaladvokaten har anført i punkt 56 i forslaget til

avgjørelse

, ettersom en slik evne til selvfinansiering nemlig er uten betydning for tildelingen av oppgaver av offentlig karakter. Dommen av 15. januar 1998, Mannesmann Anlagenbau Austria m.fl. (C-44/96, EU:C:1998:4), gir heller ikke grunnlag for å komme til en annen konklusjon. For det første illustrerer betraktningene i denne dommens punkt 20–35 nettopp den rettspraksis som er nevnt i denne dommens punkt 43, som i hovedsak innebærer at det for å avgjøre om et organ kan anses som et offentligrettslig organ, er uten betydning om dette organ utøver andre aktiviteter enn de som har til formål å imøtekomme allmennhetens behov, selv om disse aktivitetene er av ringe betydning. For det andre er betraktningene i punkt 38–41 i dommen av 15. januar 1998, Mannesmann Anlagenbau Austria m.fl. (C-44/96, EU:C:1998:4), ikke relevante for avgjørelsen av hovedsakene, hvis kjennetegn er forskjellige fra situasjonen som er beskrevet i nevnte dom, nemlig situasjonen for et selskap som er stiftet og i hovedsak eies av en oppdragsgiver med sikte på å utøve næringsvirksomhet, og som har fått overført de økonomiske midlene som følger av de aktivitetene oppdragsgiveren utøver for å imøtekomme allmennhetens behov, men ikke behov av industriell eller kommersiell karakter. I lys av ovenstående betraktninger skal det første spørsmålet besvares med at artikkel 2 nr. 1 bokstav 4), bokstav a) i direktiv 2014/24 skal tolkes slik at et organ som har fått overført oppgaver av allmenn interesse, som er uttømmende definert i nasjonal rett, kan anses å være opprettet spesielt med sikte på å imøtekomme allmennhetens behov, som ikke er av industriell eller kommersiell karakter som omhandlet i denne bestemmelsen, selv om det ikke er opprettet i form av en offentlig myndighet, men i form av en forening som faller inn under privatrett, og at visse av dets aktiviteter, i forhold til hvilke organet er selvfinansierende, ikke er av allmenn interesse. Det andre spørsmålet Med det andre spørsmålet ønsker den foreleggende domstol å få opplyst om andre ledd i alternativet omhandlet i artikkel 2 nr. 1 nr. 4 bokstav c) i direktiv 2014/24 skal tolkes slik at ledelsen av et nasjonalt idrettsforbund skal anses å være underlagt en offentlig myndighets kontroll, delvis på grunn av de fullmakter denne myndigheten er tildelt i forhold til et slikt forbund, og delvis på grunn av det forhold at myndighetens viktigste organer hovedsakelig består av representanter for de nasjonale idrettsforbundene. Det skal i denne sammenheng bemerkes at de alternative kriteriene i artikkel 2 nr. 1 nr. 4 bokstav c) i direktiv 2014/24, slik de er gjengitt i denne dommens punkt 34, hver for seg gjenspeiler et organs nære tilknytning til staten, regionale eller lokale myndigheter eller andre offentligrettslige organer, og at en slik kontroll, nærmere bestemt når det gjelder kriteriet om kontroll med forvaltningen, hviler på en konstatering av at det foreligger en aktiv kontroll med det aktuelle organets forvaltning, som kan skape en tilknytning til offentlige myndigheter som er sammenlignbar med den som foreligger når ett av de to andre alternative kriteriene er oppfylt, noe som gir de offentlige myndighetene mulighet til å påvirke det nevnte offentligrettslige organets avgjørelser på området for offentlige kontrakter (jf. i denne retning dom av 27.2.2003, Adolf Truley, C-373/00, EU:C:2003:110, avsnitt 68, 69 og 73 og den rettspraksis som er nevnt der). En etterfølgende kontroll oppfyller derfor i prinsippet ikke dette kriteriet, ettersom en slik kontroll ikke gjør det mulig for de offentlige myndighetene å påvirke det aktuelle organets avgjørelser på dette området (jf. i denne retning dommen av 12.9.2013, IVD, C-526/11, EU:C:2013:543, avsnitt 29 og den rettspraksis som er nevnt der). I den foreliggende sak fremgår det av den nasjonale lovgivningen, og særlig av bestemmelsene i artikkel 1 i lovdekret nr. 220, artikkel 2 nr. 1 og artikkel 5 nr. 1 i lovdekret nr. 242 samt artikkel 1 nr. 2 og artikkel 6 nr. 1 i CONIs vedtekter, at CONI i sin egenskap av disiplinær-, regulerings- og forvaltningsmyndighet for så vidt angår idrettsaktiviteter hovedsakelig har til oppgave innenfor rammen av idrettsrettens autonomi og under overholdelse av prinsippene i den internasjonale idrettsretten å organisere og styrke idretten på nasjonalt plan, herunder særlig å forberede utøverne og stille passende midler til rådighet for forberedelsene til De olympiske leker, treffe de nødvendige antidoping-tiltak samt sikre en maksimal utbredelse av idretten. Med dette for øye skal CONIs nasjonale råd, i sin egenskap av øverste representasjonsorgan innen italiensk idrett, spre den olympiske idé, sikre alt det nødvendige for forberedelsene til De olympiske leker, regulere og koordinere den nasjonale idrettsaktiviteten og harmonisere blant annet de nasjonale idrettsforbundenes aktiviteter. Det fremgår således at CONI, ved i hovedsak å utøve en regulerings- og koordineringsfunksjon, utgjør en paraplyorganisasjon som først og fremst har til formål å fastsette felles sportslige, etiske og strukturelle regler for de nasjonale idrettsforbundene, slik at det fastsettes harmoniserte regler for idretten i samsvar med internasjonale regler, særlig i forbindelse med turneringer og forberedelser til De olympiske leker. Det skal i denne sammenheng for øvrig bemerkes at CONIs kontroll med disse forbundene i henhold til artikkel 7 nr. 2 bokstav e) i lovdekret nr. 242 i det vesentlige synes å være begrenset til områdene for en forsvarlig organisering av konkurranser, forberedelse til De olympiske leker, idrettsaktiviteter på høyt nivå og bruk av økonomisk støtte, noe det tilkommer den foreleggende domstol å undersøke. Det fremgår derimot ikke av saksdokumentene som er fremlagt for Domstolen, at CONI har til oppgave å regulere detaljene i den daglige idrettsutøvelsen eller å blande seg inn i driften av de nasjonale idrettsforbundene og i deres innbyrdes forhold, slik generaladvokaten i det vesentlige har anført i punkt 29 i forslaget til

avgjørelse

, med de grunnleggende strukturene som klubber, foreninger og andre offentlige eller private organer utgjør, samt med enhver person som ønsker å utøve idrett. Denne definisjonen av CONIs rolle og oppgave synes å finne støtte i artikkel 20 nr. 4 i CONIs vedtekter, hvoretter de nasjonale idrettsforbundene er forpliktet til å utøve sine idrettsaktiviteter og de dermed forbundne reklameaktiviteter i samsvar med vedtakene og instruksjonene fra IOC og CONI, men innenfor rammen av idrettslovgivningen nyter en teknisk, organisatorisk og administrativ autonomi under CONIs kontroll. Det fremgår således at med unntak av de områdene hvor CONI har myndighet til å gripe inn og utøve kontroll, har disse forbundene en vidtrekkende autonomi med hensyn til sin egen forvaltning og forvaltningen av de ulike aspektene ved den idrettsdisiplinen de har ansvaret for, idet deres forhold til CONI umiddelbart begrenser seg til å overholde de retningslinjene og generelle regler som CONI har fastsatt. Artikkel 15 nr. 4 i lovdekret nr. 242 presiserer for øvrig at det er generalforsamlingen i det aktuelle nasjonale idrettsforbundet som godkjenner og kontrollerer forvaltningsorganets budsjettprogrammer, noe som også her viser at de nevnte forbundene har full forvaltningsmessig autonomi. I en slik situasjon, som, sett i lys av de mange ulike løsningene som er valgt i de ulike medlemsstatene, er særegent for italiensk idrettsrett, må det legges til grunn at en offentlig forvaltning, som i hovedsak har til oppgave å fastsette regler på idrettsområdet, å kontrollere deres korrekte anvendelse og utelukkende kan gripe inn i tilretteleggingen av konkurranser og forberedelsene til De olympiske leker uten å regulere den daglige organiseringen og praksisen i de ulike idrettsforbundene, ikke umiddelbart kan anses som et hierarkisk organ som er i stand til å kontrollere og styre driften av de nasjonale idrettsforbundene, og i enda mindre grad når disse forbundene nyter administrativ autonomi. Den administrative autonomien som er tildelt de nasjonale idrettsforbundene i Italia, synes således a priori å tale imot en aktiv kontroll fra CONIs side på en slik måte at CONI er i stand til å påvirke ledelsen av et nasjonalt idrettsforbund som FIGC, blant annet på området for inngåelse av offentlige kontrakter. Når dette er sagt, kan en slik antagelse avkreftes dersom det godtgjøres at de ulike fullmaktene som CONI råder over i forhold til FIGC, faktisk medfører at dette forbundet oppnår en tilknytning til CONI i en slik grad at dette organet kan påvirke forbundets beslutninger på området for offentlige kontrakter. I denne sammenheng forutsetter ånden i de sportslige konkurransene, hvor organiseringen og den konkrete forvaltningen tilhører de nasjonale idrettsforbundene, slik det er anført i denne dommens punkt 55, at disse ulike fullmaktene til CONI ikke skal forstås i en for teknisk betydning, men at de gis en mer materiell tolkning enn den formelle. Det tilkommer derfor den foreleggende domstol å undersøke om de ulike fullmaktene som CONI er tildelt i forhold til FIGC, samlet sett viser at det foreligger en tilknytning som er forbundet med en slik mulighet for innflytelse. Selv om denne undersøkelsen utelukkende tilkommer den foreleggende domstol, kan EU-domstolen likevel i forbindelse med en foreløpig

avgjørelse

i gitte tilfeller gi anvisninger med sikte på å veilede den nasjonale domstol i dens

avgjørelse

(jf. i denne retning dom av 2.5.2019, Fundación Consejo Regulador de la Denominación de Origen Protegida Queso Manchego, C-614/17, EU:C:2019:344, avsnitt 37 og den rettspraksis som er nevnt der). Når det for det første gjelder CONIs myndighet til å anerkjenne de nasjonale idrettsforbundene for idrettsformål, slik det fremgår av artikkel 5 nr. 2 bokstav c) og artikkel 15 nr. 5 og 6 i lovdekret nr. 242 og artikkel 6 nr. 4 bokstav b) og c) i CONIs vedtekter, bemerkes det dels at CONI innenfor disse rammer anvender generelle bestemmelser som ifølge den italienske regjeringens skriftlige innlegg er felles for enhver idrettsforening som ønsker å oppnå status som juridisk person, eller som er avhengig, selv i mindre grad, av offentlige bidrag. For det andre fremgår det av saksdokumentene som er fremlagt for Domstolen, at CONIs anerkjennelse kun er et foreløpig trinn som utelukkende gjelder prosedyren for anerkjennelse med sportslige formål, idet alle disse forbundene blir anerkjent på lik linje i henhold til de fremgangsmåter og vilkår som er fastsatt i gjeldende italiensk lovgivning, i det foreliggende tilfelle dekret nr. 361 av 10. februar 2000 fra republikkens president. Det fremgår videre av bestemmelsene i artikkel 6 nr. 4 bokstav c), sammenholdt med artikkel 21 nr. 1, i CONIs vedtekter, at med forbehold for den foreleggende domstols prøving, gjelder kriteriene som ligger til grunn for innvilgelsen av anerkjennelsen på ingen måte det aktuelle forbundets ledelsesmessige aspekter, men gjelder generelle vilkår som ethvert nasjonalt idrettsforbund må oppfylle på området for idrett og organisering, samt overholdelse av grunnleggende regler og prinsipper, slik som prinsippet om intern demokrati eller prinsippet om likestilling mellom kjønnene og like muligheter. På samme måte kan anerkjennelsen av et nasjonalt idrettsforbund i henhold til artikkel 21 nr. 3 i CONIs vedtekter kun trekkes tilbake av CONIs nasjonale råd dersom det aktuelle forbundet ikke lenger oppfyller vilkårene i vedtektenes artikkel 21 nr.

1Det er riktig, slik generaladvokaten har anført i punkt 71 i forslaget til

avgjørelse

, at anerkjennelsesprosessen i henhold til artikkel 5 nr. 2 bokstav b) i lovdekret nr. 242, sammenholdt med artikkel 6 nr. 4 bokstav b) i CONIs vedtekter, synes å være knyttet til en undersøkelse av om vedtektene til det aktuelle nasjonale idrettsforbundet er i samsvar med de grunnleggende prinsippene som er fastsatt av CONIs nasjonale råd. Uttrykket «grunnleggende prinsipper», sammenholdt med de prinsippene som disse forbunds vedtektsbestemmelser og administrative bestemmelser skal overholde i henhold til artikkel 16 nr. 1 i lovdekret nr. 242 og artikkel 21 nr. 1 bokstav c) og artikkel 22 nr. 1–3 i CONIs vedtekter, synes likevel å bekrefte at CONIs nasjonale råd kun kan fastsette regler om organisering som er inspirert av prinsippet om intern demokrati, som de nevnte forbunds vedtekter skal overholde, uten å kunne pålegge dem detaljerte og vidtrekkende forvaltningsregler. Siden CONIs inngripen begrenser seg til å fastsette grunnleggende prinsipper med sikte på å harmonisere de generelle reglene som alle de nasjonale idrettsforbundene er underlagt, og sikre at disse forbundene er operative innenfor den idrettsdisiplinen de har ansvar for på nasjonalt og internasjonalt plan ved å forfølge de målene som er fastsatt i loven og ved å vedta vedtektsbestemmelser og administrative bestemmelser som er i samsvar med denne loven og prinsippet om intern demokrati, fremgår det ikke umiddelbart at den forutgående anerkjennelsen av FIGC med sportslige formål i seg selv gjør det mulig for CONI i etterkant å utøve en aktiv kontroll av dette forbundets drift på en måte som kan påvirke sistnevntes avgjørelser på området for offentlige kontrakter. Når det for det andre gjelder CONIs fullmakter, som er fastsatt i artikkel 5 nr. 2 bokstav a) og artikkel 15 nr. 1 i lovdekret nr. 242 samt i artikkel 20 nr. 4 og artikkel 23 nr. 1a og 1b i CONIs vedtekter, til å vedta retningslinjer, vedtak, direktiver og instrukser overfor de italienske idrettsforbundene om utøvelse av idrettsaktiviteter som disse forbundene danner rammen for, påhviler det den foreleggende domstol å undersøke om alle disse forskriftene, som FIGC, CONI og den italienske regjeringen har gjort gjeldende i rettsmøtet, har til formål å pålegge de nasjonale idrettsforbundene generelle, brede og abstrakte regler eller generelle retningslinjer vedrørende organisering av idrett av offentlig karakter, slik at CONI følgelig ikke griper så aktivt inn i forbundenes drift at organet kan utøve innflytelse på forbundenes avgjørelser på området for offentlige kontrakter, eller om CONI tvert imot er i stand til å pålegge de aktuelle forbundene svært detaljerte regler for driften og pålegge dem en bestemt driftsprofil, bl.a. på området for inngåelse av offentlige kontrakter (jf. i denne retning dom av 1.2.2001, Kommisjonen mot Frankrike, C-237/99, EU:C:2001:70, avsnitt 50–52 og 57). For det tredje, når det gjelder CONIs myndighet til å godkjenne de nasjonale idrettsforbundenes vedtekter for idrettsformål, bemerkes det at CONI ved utøvelsen av denne myndigheten, slik det fremgår av artikkel 7 nr. 5 bokstav l) og artikkel 22 nr. 5 i CONIs vedtekter, kun kan vurdere om disse forbunds vedtekter er i samsvar med loven, sine egne vedtekter og de grunnleggende prinsippene som er fastsatt av CONI. Under disse omstendigheter påhviler det den foreleggende domstol å undersøke om CONI i forbindelse med godkjennelsen av vedtektene kunne ha pålagt FIGC endringer, slik som en innskrenkning av dets ledelsesmessige autonomi, eller i forbindelse med vurderingen av vedtektene å trekke tilbake anerkjennelsen av FIGC med den begrunnelse at FIGC ikke hadde akseptert endringer som hadde til formål å innskrenke FIGCs ledelsesmessige autonomi, eller til og med pålegge FIGC en forhåndsbestemt atferd på forvaltningsområdet. For det fjerde, når det gjelder CONIs myndighet til å godkjenne de nasjonale idrettsforbundenes årlige budsjetter, som følger av artikkel 15 nr. 3 i lovdekret nr. 242 samt artikkel 7 nr. 5 bokstav g2), og av artikkel 23 nr. 2 i CONIs vedtekter, tilkommer det den foreleggende domstol å undersøke om CONI i denne sammenheng begrenser seg til å foreta en regnskapsmessig kontroll av balansen eller budsjettbalansen, noe som ikke indikerer at det foreligger en aktiv kontroll med forvaltningen av disse forbundene (jf. i denne retning dom av 1.2.2001, Kommisjonen mot Frankrike, C-237/99, EU:C:2001:70, avsnitt 53, og av 12.9.2013, IVD, C-526/11, EU:C:2013:543, avsnitt 29), eller om denne kontrollen også gjelder de aktuelle foreningers løpende forretningsdrift med hensyn til tallmessig riktighet, regelmessighet, sparsommelighet, rentabilitet og hensiktsmessighet, noe som viser at det foreligger en aktiv kontroll med forvaltningen (jf. i denne retning dom av 27.2.2003, Adolf Truley, C-373/00, EU:C:2003:110, punkt 73). Når det nærmere gjelder godkjennelsen av regnskapet, skal den foreleggende domstol undersøke om den eneste «sanksjonen» som er knyttet til CONIs manglende godkjennelse av regnskapet, består i at dette ikke offentliggjøres. Slike indikasjoner har til formål å godtgjøre CONIs manglende tvangsmidler overfor de nasjonale idrettsforbundene på dette området. Når det gjelder godkjenningen av budsjettet, påhviler det den foreleggende domstol å undersøke om de nasjonale idrettsforbundene, som det fremgår av CONIs forklaringer i rettsmøtet, i siste instans fatter beslutning om sitt budsjett, uten at CONI kan motsette seg vedtaket og dermed er i stand til å kontrollere forvaltningen av disse forbundene på dette punktet, noe som også her indikerer at CONI ikke har tvangsmidler til rådighet. Når det gjelder CONIs myndighet i henhold til artikkel 23 nr. 2 i vedtektene til å fastsette de økonomiske bidragene som er avsatt til de nasjonale idrettsforbundene, og til å fastsette særskilte tildelingsområder for disse bidragene, påhviler det den foreleggende domstol å undersøke hvilken innvirkning denne myndighet har på den konkrete forvaltningen av FIGC og på sistnevntes mulighet til å beholde kontrollen over sine beslutninger om inngåelse av kontrakter. I denne sammenheng må den foreleggende domstol ta hensyn til dels den omstendighet at de offentlige bidragene i henhold til denne bestemmelsen synes å være inndelt i svært generelle kategorier innenfor den offentlige dimensjonen av idrettsaktiviteten, nemlig fremming av idrett blant unge, forberedelse til De olympiske leker og forberedelse til internasjonal idrettsaktivitet på høyt nivå, for det andre, i det spesielle tilfellet med FIGC, slik det fremgår av henvisningsavgjørelsen og av opplysningene som ble fremlagt under rettsmøtet, er den offentlige finansieringen av dette forbundet under alle omstendigheter av mindre karakter, ettersom dette forbundet har en betydelig evne til selvfinansiering. For det femte, når det gjelder CONIs myndighet til i henhold til artikkel 7 nr. 5 bokstav h1) i CONIs vedtekter å utpeke revisorene som skal representere CONI i de nasjonale idrettsforbundene, tilkommer det den foreleggende domstol å undersøke om revisorene er i stand til å påvirke dette forbundets forvaltningspolitikk, særlig på området for offentlige kontrakter, med tanke på at revisorene, slik det fremgår av FIGC og CONIs skriftlige innlegg, ikke har noen vetorett og heller ingen representativ funksjon eller forvaltningsmyndighet. For det sjette gjelder CONIs myndighet, som er fastsatt i artikkel 5 nr. 2 bokstav e) i lovdekret nr. 242 samt i artikkel 6 nr. 4 bokstav e) og e1), artikkel 7 nr. 5 bokstav e) og artikkel 23 nr. 3 i CONIss vedtekter, til å kontrollere utøvelsen av offentlige aktiviteter som er betrodd de nasjonale idrettsforbundene, samt mer generelt om disse forbundene fungerer tilfredsstillende, tilkommer det den foreleggende domstol å undersøke rekkevidden av disse kontrollene av de nevnte forbundenes administrative autonomi og deres beslutningsmyndighet på området. Den foreleggende domstol skal særlig undersøke, som angitt i denne dommens punkt 53, om kontrollen av om de nasjonale idrettsforbundene fungerer tilfredsstillende, i det vesentlige er begrenset til områdene for forsvarlig organisering av konkurranser, forberedelsene til De olympiske leker, idrettsaktiviteter på høyt nivå og bruken av økonomisk støtte, eller om CONI utøver en mer aktiv kontroll med driften av disse forbundene. Når det nærmere gjelder CONIs myndighet til å sette de nasjonale idrettsforbundene under tilsyn i tilfelle alvorlige uregelmessigheter i forvaltningen, alvorlige brudd på idrettslovgivningen, umulighet av å drive disse forbundene eller problemer vedrørende lovligheten av idrettskonkurranser, påhviler det den foreleggende domstol, for å utelukke at det foreligger en aktiv kontroll med de aktuelle forbunds forvaltning, å avgjøre om disse tilfellene av inngrep fra CONI, slik de følger av artikkel 5 nr. 2 bokstav eb), artikkel 7 nr. 2 bokstav f) i lovdekret nr. 242 og av artikkel 6 nr. 4 bokstav f1), artikkel 7 nr. 5 bokstav f) og artikkel 23 nr. 3 i CONIs vedtekter, i likhet med det som FIGC, CONI og den italienske regjeringen har gjort gjeldende i sine skriftlige innlegg og under rettsmøtet, faller inn under den rene kontrollen av at lovgivningen overholdes, og ikke de nasjonale idrettsforbunds driftspolitikk, og uavhengig av den unntaksmessige karakteren av tilsynet med utøvelsen av denne myndighet innebærer en permanent kontroll av forbundenes drift (jf. i denne retning dom av 1.2.2001, Kommisjonen mot Frankrike, C-237/99, EU:C:2001:70, avsnitt 55 og 56) Det skal presiseres, slik generaladvokaten i det vesentlige har anført i punkt 66 i forslaget til

avgjørelse

, at analysen av CONIs ulike fullmakter med sikte på å vurdere om det foreligger en aktiv kontroll fra CONIs side med FIGCs drift, og om CONI har mulighet til å påvirke FIGCs beslutninger på området for offentlige kontrakter, må gjøres til gjenstand for en samlet vurdering, idet det presiseres at det som hovedregel er en rekke indikasjoner som kan vise om disse forholdene foreligger (jf. i denne retning dom av 1.2.2001, Kommisjonen mot Frankrike, C-237/99, EU:C:2001:70, avsnitt 59). Når det gjelder den omstendighet som den foreleggende domstol har vist til, nemlig at dersom det konkluderes med at CONI kontrollerer driften av de nasjonale idrettsforbundene, slik som FIGC, i den forstand uttrykket er brukt i andre ledd av alternativet som er omhandlet i artikkel 2 nr. 1, nr. 4), bokstav c), i direktiv 2014/24, vil disse forbundene på grunn av sin majoritetsandel i CONIs viktigste kollegiale beslutningsorganer i henhold til artikkel 4 og 6 i lovdekret nr. 242 kunne utøve en slik innflytelse på CONIs aktiviteter som oppveier denne kontrollen, bemerkes det at denne omstendighet kun er relevant dersom det kan godtgjøres at hvert enkelt av disse forbundene isolert sett er i stand til å utøve en så betydelig innflytelse på den kontrollen med forvaltningen som CONI utøver, med den konsekvens at denne kontrollen blir nøytralisert, og at et slikt nasjonalt idrettsforbund dermed gjenvinner herredømmet over sin forvaltning, og dette til tross for innflytelsen fra de øvrige nasjonale idrettsforbundene, som befinner seg i en tilsvarende situasjon. I lys av alle ovennevnte betraktninger skal det andre spørsmålet besvares med at andre ledd av alternativet som er omhandlet i artikkel 2 nr. 1, nr. 4), litra c), i direktiv 2014/24, tolkes slik at dersom et nasjonalt idrettsforbund i henhold til nasjonal rett har driftsmessig autonomi, kan dette forbunds drift bare anses å være underlagt en offentlig myndighets kontroll dersom det fremgår av en analyse av alle de fullmakter som den aktuelle myndigheten har i forhold til det aktuelle forbundet, at det foreligger en kontroll med den aktive driften som, med hensyn til de faktiske forhold, reiser så stor tvil om denne autonomien at den aktuelle myndighet har mulighet til å utøve innflytelse på det samme forbundets beslutninger på området for offentlige kontrakter. Det forhold at de ulike nasjonale idrettsforbund utøver innflytelse på den aktuelle offentlige myndighetens aktiviteter fordi de utgjør flertallet i dens viktigste kollegiale beslutningsorganer, er kun relevant hvis det kan godtgjøres at hvert enkelt av disse forbundene, isolert sett, er i stand til å utøve en betydelig innflytelse på den offentlige kontrollen som denne myndigheten utøver over forbundet, med den konsekvens at denne kontrollen nøytraliseres, og at et slikt nasjonalt idrettsforbund dermed gjenvinner herredømmet over forvaltningen, og dette uavhengig av innflytelsen fra de øvrige nasjonale idrettsforbundene som befinner seg i en tilsvarende situasjon. Saksomkostninger Da behandlingen av saken i forhold til partene i hovedsakene utgjør en del av de sakene som verserer for den foreleggende domstol, tilkommer det denne å treffe

avgjørelse

om saksomkostningene. Bortsett fra de nevnte parters utgifter, kan utgiftene som er pådratt i forbindelse med innlevering av innlegg til Domstolen, ikke erstattes. På grunnlag av disse premissene avgjør Domstolen (fjerde avdeling) som følger: 1) Artikkel 2 nr. 1, punkt 4, bokstav a), i Europaparlamentets og Rådets direktiv 2014/24/EU av 26. februar 2014 om åpne anbudskonkurranser og om opphevelse av direktiv 2004/18/EF skal tolkes slik at et offentligrettslig organ som har fått overført oppgaver av allmenn interesse, som er uttømmende definert i nasjonal rett, kan anses å være opprettet spesielt med sikte på å imøtekomme allmennhetens behov, som ikke er av industriell eller kommersiell karakter som omhandlet i denne bestemmelsen, selv om det ikke er opprettet i form av en offentlig forvaltning, men i form av en forening som faller inn under privatrett, og at visse av dets aktiviteter, i forhold til hvilke organet er selvfinansierende, ikke er av allmenn interesse. 2) Andre ledd i alternativet som er omhandlet i artikkel 2 nr. 1, nr. 4), bokstav c), i direktiv 2014/24, skal tolkes slik at dersom et nasjonalt idrettsforbund i henhold til nasjonal rett har driftsmessig autonomi, kan dette forbundets drift bare anses å være underlagt en offentlig myndighets kontroll dersom det fremgår av en analyse av alle de fullmakter som den aktuelle myndigheten har overfor det aktuelle forbundet, at det foreligger en kontroll med den aktive driften som, sett i lys av de faktiske forhold, reiser så stor tvil om denne autonomien at den aktuelle myndigheten har mulighet til å utøve innflytelse på det samme forbundets beslutninger på området for offentlige kontrakter. Det forhold at de ulike nasjonale idrettsforbund utøver innflytelse på den aktuelle offentlige myndighetens aktiviteter fordi de utgjør flertallet i dens viktigste kollegiale beslutningsorganer, er kun relevant hvis det kan godtgjøres at hvert enkelt av disse forbundene, isolert sett, er i stand til å utøve en betydelig innflytelse på den offentlige kontrollen som denne myndigheten utøver over forbundet, med den konsekvens at denne kontrollen nøytraliseres, og at et slikt nasjonalt idrettsforbund dermed gjenvinner herredømmet over sin forvaltning, og dette uavhengig av innflytelsen fra de øvrige nasjonale idrettsforbundene som befinner seg i en tilsvarende situasjon. Underskrifter ( *1 ) – Prosessspråk: italiensk.