Forum for offentlige anskaffelser

EU-domstolen / EU-retten

C-166/14 MedEval: frist for erstatning ved ulovlig direkteanskaffelse

Sak
Case C-166/14
Dato
2015-11-26
Domstol
EU-domstolen
Parter
MedEval – Qualitäts-, Leistungs- und Struktur-Evaluierung im Gesundheitswesen GmbH
Type
prejudisiell avgjørelse
Regelverk
direktiv 89/665/EØF som endret ved direktiv 2007/66/EF, særlig regler om klageprosedyrer, erstatning og frister i offentlige anskaffelser
Saken gjaldt om EU-retten tillater en nasjonal ordning der erstatningssøksmål i anskaffelsessaker forutsetter et forhåndsfastslått regelbrudd, samtidig som søksmålet om å få regelbruddet fastslått er underlagt en absolutt seksmånedersfrist fra kontraktsinngåelsen. EU-domstolen kom til at en slik ordning er i strid med effektivitetsprinsippet når fristen løper uavhengig av om den skadelidte kjente eller burde kjenne til den påståtte ulovligheten.

Hovedspørsmål

Hovedspørsmålet var om direktiv 89/665 og særlig effektivitetsprinsippet er til hinder for en nasjonal ordning som gjør erstatningskrav avhengig av et forutgående ulovlighetsfastsettelsessøksmål. Spørsmålet oppsto fordi dette søksmålet måtte reises innen seks måneder fra kontraktsinngåelsen, uten hensyn til om leverandøren kjente til den påståtte overtredelsen.

Rettslig kjerne

Dommen avklarer forholdet mellom nasjonale prosessregler og de EU-rettslige kravene til effektive klagemuligheter i anskaffelsessaker. Medlemsstatene kan etter direktiv 89/665 artikkel 2 nr. 6 kreve at den anfektede beslutningen først annulleres eller at ulovligheten først fastslås før erstatning kan kreves. Denne prosessuelle autonomien er likevel begrenset av effektivitetsprinsippet. Når en leverandørs erstatningskrav i praksis bare kan fremmes dersom vedkommende først får fastslått at anskaffelsesprosedyren var ulovlig, kan ikke fristen for dette forutgående søksmålet utformes slik at retten til erstatning blir praktisk umulig eller urimelig vanskelig å utøve. Domstolen godtok at direktiv 89/665 artikkel 2f åpner for en seksmånedersfrist for søksmål om å få en kontrakt kjent uten virkning. Men denne regelen kan ikke uten videre overføres til et system der samme frist samtidig fungerer som et absolutt prosessuelt hinder for senere erstatningskrav, uavhengig av kunnskap om overtredelsen.

Faktum

Et østerriksk sosialforsikringsorgan inngikk 10. august 2010 en kontrakt om gjennomføring av et pilotprosjekt for elektronisk resepthåndtering. Kontrakten ble tildelt uten forutgående kunngjøring eller konkurranse, og ble inngått med Pharmazeutische Gehaltskasse für Österreich. MedEval begjærte 1. mars 2011 at den kompetente anskaffelsesmyndigheten skulle fastslå at prosedyren var rettsstridig. Etter østerriksk rett måtte en slik begjæring fremsettes innen seks måneder fra dagen etter kontraktstildelingen. Samme rettsordning gjorde et senere erstatningssøksmål betinget av at ulovligheten først var fastslått av kontrollorganet. Begjæringen ble avvist som for sent fremsatt, fordi fristen løp fra kontraktsinngåelsen og ikke var avhengig av om MedEval kjente til den påståtte ulovligheten. Den østerrikske forvaltningsdomstolen ba deretter EU-domstolen om en prejudisiell avklaring.

Domstolens vurdering

EU-domstolen tok utgangspunkt i at direktiv 89/665 får anvendelse dersom den aktuelle kontrakten faller inn under direktiv 2004/18, noe den nasjonale domstolen måtte kontrollere. Domstolen fremhevet deretter at medlemsstatene etter direktiv 89/665 artikkel 1 skal sikre effektive og raske klagemuligheter for personer som har eller har hatt interesse i kontrakten og som har lidt eller kan lide tap som følge av en påstått overtredelse.

Videre pekte Domstolen på at direktivet forutsetter tre typer rettsmidler: midlertidige tiltak, annullasjon og erstatning. Når det gjelder søksmål om å få en kontrakt kjent uten virkning, åpner artikkel 2f nr. 1 uttrykkelig for nasjonale frister, herunder minst seks måneder fra dagen etter kontraktsinngåelsen. En slik frist tjener rettssikkerhetshensyn og er i seg selv forenlig med direktivet for denne typen søksmål.

For andre søksmål, herunder erstatningssøksmål, følger det av artikkel 2f nr. 2 at fristene fastsettes i nasjonal rett, med forbehold for EU-rettens alminnelige krav. Domstolen la til at artikkel 2 nr. 6 tillater at erstatning gjøres avhengig av at den ulovlige beslutningen først er annullert eller ulovligheten først er fastslått av kompetent organ.

Det avgjørende var derfor om den østerrikske kombinasjonen av regler oppfylte effektivitetsprinsippet. Domstolen konstaterte at retten til erstatning i praksis ble avskåret dersom leverandøren ikke innen seks måneder hadde reist søksmål om fastsettelse av ulovlighet. Siden denne fristen begynte å løpe automatisk fra dagen etter kontraktstildelingen, også når det gjaldt manglende kunngjøring som nettopp kan gjøre overtredelsen vanskelig å oppdage, kunne leverandøren miste enhver reell adgang til erstatning før vedkommende hadde fått eller kunne få kunnskap om den påståtte overtredelsen.

Domstolen viste i denne sammenheng til at en slik ordning gjør utøvelsen av retten til erstatning urimelig vanskelig. Den var derfor i strid med effektivitetsprinsippet. Domstolen fant det ikke nødvendig å bygge avgjørelsen på ekvivalensprinsippet. Resultatet var at EU-retten er til hinder for en nasjonal ordning med en slik kunnskapsuavhengig preklusiv seksmånedersfrist når ulovlighetsfastsettelse er nødvendig for å kunne kreve erstatning.

Konklusjon

EU-domstolen slo fast at EU-retten, særlig effektivitetsprinsippet, er til hinder for en nasjonal ordning der erstatningssøksmål for anskaffelsesrettslige overtredelser avhenger av et forutgående søksmål om å få ulovligheten fastslått, når dette søksmålet er underlagt en absolutt seksmånedersfrist fra kontraktsinngåelsen. Dette gjelder når fristen løper uavhengig av om saksøkeren kjente eller burde kjenne til den påståtte overtredelsen. Dommen underkjenner dermed ikke enhver forhåndsbetingelse for erstatning, men den aktuelle kombinasjonen av betingelse og frist.

Praktisk betydning

Dommen er viktig for nasjonale regler om rettsmidler etter kontraktsinngåelse, særlig ved påståtte ulovlige direkteanskaffelser. Den viser at medlemsstatene kan ha prosessuelle vilkår for erstatning og egne frister for søksmål om å få kontrakter kjent uten virkning, men at disse reglene samlet må gi reell adgang til håndheving. For anskaffelsesretten innebærer avgjørelsen at frister ikke kan utformes slik at leverandører mister muligheten til erstatning før de faktisk kan oppdage den påståtte overtredelsen. Dommen har særlig betydning ved manglende kunngjøring, der overtredelsen ofte er skjult for markedet. Den understreker dermed samspillet mellom rettssikkerhet for oppdragsgiver og effektiv håndheving for leverandører.

Ofte stilte spørsmål

Hva avklarer C-166/14 MedEval?

Dommen avklarer at medlemsstatene ikke kan utforme prosessregler slik at erstatningskrav i anskaffelsessaker i praksis blir umulige eller urimelig vanskelige å fremme. Særlig gjelder dette når erstatning krever et forutgående ulovlighetsvedtak, og fristen for å oppnå et slikt vedtak løper uten hensyn til om leverandøren kjenner overtredelsen.

Forbyr dommen alle absolutte frister i anskaffelsessaker?

Nei. Domstolen godtok at direktiv 89/665 åpner for en seksmånedersfrist for søksmål om å få en kontrakt kjent uten virkning. Det som var i strid med EU-retten, var at den samme typen kunnskapsuavhengige frist i den konkrete nasjonale ordningen samtidig avskar enhver reell adgang til å kreve erstatning.

Dommen i uoffisiell norsk oversettelse

Fulltekst er uoffisiell norsk oversettelse og ligger nederst fordi den ofte er lang. Den redaksjonelle omtalen over er ment som inngangen til dommen.

Samling av avgjørelser DOMSTOLENS DOM (Femte avdeling) 26. november 2015 * «Prejudisiell forelæggelse — offentlige anskaffelser — direktiv 89/665/EØF — prinsippene om effektivitet og ekvivalens — klageprosedyrene i forbindelse med inngåelse av offentlige kontrakter — søksmålsfrist — nasjonal lovgivning som forutsetter at et erstatningssøksmål er betinget av at det på forhånd er fastslått at prosedyren er ulovlig — preklusionfrist som begynner å løpe uavhengig av om den som fremsetter begjæringen har kjennskap til ulovligheten» I sak C-166/14, angående en anmodning om prejudisiell

avgjørelse

i henhold til artikkel 267 TEUV, inngitt av Verwaltungsgerichtshof (forvaltningsdomstolen, Østerrike) ved

avgjørelse

av 25. mars 2014, innkommet til Domstolen den 7. april 2014, i saken: MedEval – Qualitäts-, Leistungs- und Struktur-Evaluierung im Gesundheitswesen GmbH prosessdeltakere: Bundesminister für Wissenschaft, Forschung und Wirtschaft, Hauptverband der österreichischen Sozialversicherungsträger, Pharmazeutische Gehaltskasse für Österreich, har DOMSTOLEN (Femte avdeling) sammensatt av presidenten for Fjerde avdeling, T. von Danwitz, som fungerende president for Femte avdeling, og dommerne D. Šváby, A. Rosas, E. Juhász (refererende dommer) og C. Vajda, generaladvokat: J. Kokott justitssekretær: førstesekretær C. Strömholm, på grunnlag av den skriftlige behandlingen og etter rettsmøtet den 22. april 2015, etter at det er avgitt innlegg av: — MedEval – Qualitäts- Leistungs- und Struktur-Evaluierung im Gesundheitswesen GmbH ved Rechtsanwälte M. Oder og A. Hiersche — Hauptverband der österreichischen Sozialversicherungsträger ved Rechtsanwalt G. Streit * Prosessspråk: tysk. DA ECLI:EU:C:2015:779 1 MEDEVAL — den østerrikske regjering ved M. Fruhmann, som befullmektiget — den italienske regjering ved G. Palmieri, som befullmektiget, bistått av avvocato dello Stato A. De Stefano — Europakommisjonen ved B.-R. Killmann og A. Tokár, som befullmektigede, og etter at generaladvokaten har fremsatt forslag til

avgjørelse

i rettsmøtet den 21. mai 2015, avsagt følgende Dom 1 Anmodningen om prejudisiell

avgjørelse

gjelder fortolkningen av Rådets direktiv 89/665/EØF av 21. desember 1989 om samordning av lover og administrative bestemmelser vedrørende anvendelsen av klageprosedyrene i forbindelse med inngåelse av offentlige vareinnkjøpskontrakter samt bygge- og anleggskontrakter (EFT L 395, s. 33), som endret ved Europaparlamentets og Rådets direktiv 2007/66/EF av 11. desember 2007 (EUT L 335, s. 31, heretter «direktiv 89/665»), samt prinsippene om effektivitet og ekvivalens. 2 Anmodningen er inngitt i forbindelse med en sak anlagt av MedEval – Qualitäts-, Leistungs- und Struktur Evaluierung im Gesundheitswesen GmbH (heretter «MedEval») mot en beslutning truffet av Bundesvergabeamt (forbundskontoret for offentlige anskaffelser, heretter «forbundskontoret»), hvorved dette avslo MedEvals begjæring om å få fastslått ulovligheten av prosedyren for inngåelse av en offentlig kontrakt. Kontrakten ble gjennomført av Hauptverband der österreichischen Sozialversicherungsträger (hovedforbundet av østerrikske sosiale sikringsorganer, heretter «forbundet») vedrørende gjennomføring av det elektroniske systemet for forvaltning av resepter på legemidler, og ble tildelt Pharmazeutischen Gehaltskasse für Österreich (de østerrikske apotekeres generelle lønsfond). Rettslige bestemmelser EU-retten 3 Betraktningene 2, 13, 14, 25 og 27 til direktiv 2007/66 har følgende ordlyd: «(2) [Direktiv 89/665] får derfor bare anvendelse på kontrakter som faller inn under [Europaparlamentets og Rådets direktiv 2004/18/EF av 31. mars 2004 om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige vareinnkjøpskontrakter, offentlige tjenestekontrakter og offentlige bygge- og anleggskontrakter (EUT L 351, s. 114)] [...], slik disse er fortolket av [Den europeiske unions] Domstol, uavhengig av hvilken anskaffelsesprosedyre eller -metode som benyttes, herunder plan- og designkonkurranse, kvalifikasjonsordning for forsyning og dynamisk innkjøpsordning. I henhold til Domstolens praksis bør medlemsstatene sikre at det finnes effektive og hurtige muligheter for å klage over oppdragsgivernes og ordregivernes beslutninger om hvorvidt en bestemt kontrakt faller inn under det personlige og materielle anvendelsesområdet for direktiv 2004/18 [...]. [...] (13) For å motvirke ulovlig inngåelse av direkteanskaffelser, som av Domstolen er blitt betegnet som den alvorligste tilsidesettelsen av [EU-retten] vedrørende offentlige anskaffelser som en oppdragsgiver kan begå, bør det innføres sanksjoner som er effektive, står i et rimelig forhold til overtredelsen og har avskrekkende virkning. Derfor bør en kontrakt som bygger på en ulovlig direkteanskaffelse, i prinsippet betraktes som værende uten virkning. Rettsvirkingen «uten virkning» bør ikke inntre automatisk, men bør fastslås av eller være resultatet av en

avgjørelse

truffet av en uavhengig klageinstans. (14) Rettsvirkingen «uten virkning» er den mest effektive måten å gjenopprette konkurransen på og til å skape nye forretningsmuligheter for de økonomiske aktørene som ulovlig er blitt fratatt sin mulighet til å konkurrere. [...] [...] (25) Av hensyn til rettssikkerheten med hensyn til oppdragsgivernes og ordregiverens beslutninger er det på lengre sikt nødvendig å innføre en rimelig minimumsfrist for foreldelse av klager som har til formål å få fastslått at den aktuelle kontrakten er uten virkning. [...] (27) Ettersom dette direktivet forbedrer de nasjonale klagemuligheter, særlig i forbindelse med kontrakter som ulovlig er direktetildelt, bør de økonomiske aktørene oppfordres til å benytte de nye mekanismene. Av hensyn til rettssikkerheten kan det bare i en begrenset periode gjøres gjeldende at en kontrakt er uten virkning. Disse tidsfristene bør overholdes.» 4 Artikkel 1 i direktiv 89/665 bestemmer følgende: «1. Dette direktivet får anvendelse på kontrakter som omhandlet i [direktiv 2004/18], med mindre slike kontrakter er unntatt i henhold til artikkel 10–18 i nevnte direktiv. [...] Medlemsstatene treffer, for så vidt angår kontrakter som faller inn under anvendelsesområdet for direktiv [2004/18], de nødvendige tiltak for å sikre at det effektivt og særlig så hurtig som mulig kan inngis klage over oppdragsgivernes beslutninger på de betingelsene som er angitt i artikkel 2–2f i dette direktivet, med den begrunnelse at beslutningene er i strid med fellesskapsretten vedrørende offentlige anskaffelser eller de nasjonale regler til gjennomføring av denne. [...] 3. Medlemsstatene sikrer at det er adgang til klageprosedyrene etter nærmere bestemmelser som medlemsstatene kan fastsette, i det minste for personer som har eller har hatt interesse i å oppnå en bestemt kontrakt, og som har lidt eller vil kunne lide skade som følge av en påstått overtredelse. [...]» 5 Artikkel 2 i direktiv 89/665, som har overskriften «Krav til klageprosedyrene», bestemmer følgende: «1. Medlemsstatene påser at de tiltak som treffes med henblikk på klageprosedyrene omhandlet i artikkel 1, omfatter de nødvendige beføyelser til: [...] b) å annullere eller foranledige annullering av ulovlige beslutninger, herunder å fjerne de diskriminerende tekniske, økonomiske eller finansielle spesifikasjonene i anskaffelsesdokumentene, i konkurransegrunnlaget eller i andre dokumenter i forbindelse med den aktuelle prosedyren for inngåelse av en kontrakt c) å tilkjenne skadelidte personer skadeserstatning. [...] 6. Medlemsstatene kan fastsette at den anfektede beslutningen, når det kreves skadeserstatning med den begrunnelse at beslutningen er ulovlig, først skal annulleres av en instans som har den nødvendige kompetansen til dette. 7. Virkningene av utøvelsen av beføyelsene omhandlet i stk. 1 for den kontrakten som følger etter tildelingen av en ordre, fastsettes i nasjonal rett, jf. likevel de tilfellene omhandlet i artikkel 2d–2f. Videre kan medlemsstatene, unntatt når en beslutning skal annulleres før det ytes skadeserstatning, fastsette at den for klageprosedyrene ansvarlige instansens beføyelser etter inngåelsen av en kontrakt i samsvar med artikkel 1 stk. 5, nærværende artikkel stk. 3 eller artikkel 2a–2f er begrenset til å yte skadeserstatning til enhver som har lidt skade på grunn av en overtredelse. [...]» 6 Direktivets artikkel 2c, som har overskriften «Tidsfrister for inngivelse av klage», har følgende ordlyd: «Når medlemsstatene fastsetter at en klage over en beslutning truffet av en oppdragsgiver som ledd i eller i forbindelse med en anskaffelsesprosedyre som faller inn under anvendelsesområdet for direktiv [2004/18], skal inngis innen utløpet av en bestemt frist, skal denne fristen være på minst ti kalenderdager regnet fra dagen etter den dato da oppdragsgiverens beslutning ble sendt til tilbyderen eller søkeren, dersom fremsendelsen skjedde per telefaks eller elektronisk, eller dersom fremsendelsen skjedde med et annet kommunikasjonsmiddel enten minst 15 kalenderdager regnet fra dagen etter den dato da tildelingsbeslutningen ble sendt til tilbyderen eller søkeren, eller minst ti kalenderdager regnet fra dagen etter den dato da oppdragsgiverens beslutning mottas. Meddelelsen om oppdragsgiverens beslutning til hver av tilbyderne eller søkerne ledsages av en kort redegjørelse for de relevante grunnene. I tilfelle av klager over beslutninger som omhandlet i dette direktivets artikkel 2 stk. 1 litra b), som ikke er omfattet av en spesifikk meddelelse, skal fristen være minst ti kalenderdager regnet fra datoen for offentliggjøringen av den aktuelle beslutningen.»

7Under overskriften «Rettsvirkningen 'uten virkning'» bestemmer direktivets artikkel 2d stk. 1 følgende: «1. Medlemsstatene påser at en klageinstans som er uavhengig av oppdragsgiveren, betrakter en kontrakt som værende uten virkning, eller at en klageinstans beslutter at den er uten virkning i hvert av følgende tilfeller: a) dersom oppdragsgiveren har tildelt en kontrakt uten forutgående offentliggjøring av en kunngjøring om konkurranse i Den europeiske unions Tidende, selv om dette ikke er tillatt i henhold til direktiv [2004/18] [...]» 8 Artikkel 2f i direktiv 89/665, som har overskriften «Frister», bestemmer følgende: «1. Medlemsstatene kan fastsette at en klage i henhold til artikkel 2d stk. 1 skal inngis [...] b) i alle tilfeller innen utløpet av en periode på minst seks måneder regnet fra dagen etter den dag da kontrakten ble inngått.

2I alle andre tilfeller, herunder ved inngivelse av klager i samsvar med artikkel 2e stk. 1, fastsettes tidsfristene for inngivelse av klager i nasjonal rett, jf. likevel artikkel 2c.» Østerriksk rett 9 Gjennomføringsbestemmelsene til direktiv 89/665 fremgår i det vesentlige av kapittel II i del 4 i forbundsloven av 2006 om tildeling av offentlige kontrakter (Bundervergabegesetz 2006, heretter «forbundsloven om tildeling av offentlige kontrakter»), som er blitt endret flere ganger.

10I den utgaven som gjaldt den 1. mars 2011, da MedEval brakte saken inn for forbundskontoret, bestemte § 312 stk. 3 nr. 3 i forbundsloven om tildeling av offentlige kontrakter at forbundskontoret var kompetent til å fastslå om en anskaffelsesprosedyre er gjennomført i strid med retten uten forutgående kunngjøring om konkurranse eller uten forutgående konkurranse.

11Denne lovens § 331 bestemte følgende: «(1) En næringsdrivende som har interesse i å inngå en kontrakt som er omfattet av denne forbundslovens anvendelsesområde, kan, dersom vedkommende har lidt eller risikerer å lide skade som følge av den påståtte lovovertredelsen, fremsette begjæring om at det fastslås at [...] 2. gjennomføringen av en anskaffelsesprosedyre uten forutgående kunngjøring om konkurranse eller uten forutgående konkurranse var rettsstridig som følge av en tilsidesettelse av denne forbundsloven, av de i henhold til denne utstedte forskriftene eller av de umiddelbart anvendelige fellesskapsrettslige bestemmelsene, [...] [...]»

12Denne lovens § 332 stk. 3, som hadde overskriften «Innhold av og formalitet med hensyn til anerkjennelsesbegjæringen», hadde følgende ordlyd: «Begjæringer i medhold av § 331 stk. 1 nr. 2–4 skal inngis innen seks måneder, regnet fra dagen etter kontraktstildelingen. [...]» 13 Samme lovs § 334 stk. 2 bestemte at forbundskontoret etter å ha konstatert at en anskaffelsesprosedyre rettsstridig er gjennomført uten forutgående kunngjøring om konkurranse, i prinsippet skal erklære kontrakten ugyldig. 14 § 341 stk. 2 i forbundsloven om tildeling av offentlige kontrakter, som hadde overskriften «Kompetanse og prosedyre», hadde følgende ordlyd: «Et søksmål med påstand om skadeserstatning kan bare tas under behandling dersom den kompetente kontrollmyndigheten for offentlige anskaffelser på forhånd har fastslått at [...] 2. gjennomføringen av en anskaffelsesprosedyre uten forutgående kunngjøring om konkurranse eller uten forutgående konkurranse var rettsstridig som følge av en tilsidesettelse av denne forbundsloven, av de i henhold til denne utstedte forskriftene eller av de umiddelbart anvendelige fellesskapsrettslige bestemmelsene, [...] [...]» Tvisten i hovedsaken og det prejudisielle spørsmålet 15 Den 10. august 2010 inngikk forbundet en kontrakt med apotekernes lønsfond om «gjennomføring av et pilotprosjekt for prosjektet med elektronisk forvaltning av resepter på legemidler i tre pilotregioner, herunder de hertil nødvendige opprettelses- og driftsytelser». Det fremgår av forelæggelseskjennelsen at datoen for inngåelsen av kontrakten svarer til den dag da kontrakten ble tildelt. 16 Den 1. mars 2011 innga MedEval en begjæring til forbundskontoret med sikte på å fastslå at prosedyren for inngåelse av kontrakten var rettsstridig, ettersom forbundsloven om tildeling av offentlige kontrakter var blitt tilsidesatt da den aktuelle kontrakten ikke hadde vært gjenstand for forutgående kunngjøring om konkurranse eller forutgående konkurranse.

17I henhold til § 332 stk. 3 i forbundsloven om tildeling av offentlige kontrakter avslo forbundskontoret den 13. mai 2011 MedEvals begjæring. Forbundskontoret fant at utgangspunktet for seksmånedersfristen fastsatt i denne paragrafen, som gjelder for inngivelse av begjæringer om at en ulovlighet fastslås, begynte å løpe fra dagen etter tildelingen av kontrakten, uavhengig av om MedEval på dette tidspunktet hadde kjennskap til den ulovligheten som den aktuelle prosedyren var beheftet med. Etter forbundskontorets syn var dette tillatt i henhold til artikkel 2f stk. 1 litra b) i direktiv 89/665. 18 MedEval anla søksmål mot denne beslutningen for Verwaltungsgerichtshof (forvaltningsdomstolen). 19 Den forelæggende retten har fastslått at forbundskontoret i medhold av § 312 stk. 3 i forbundsloven om tildeling av offentlige kontrakter er kompetent til etter kontraktstildelingen å fastslå visse nærmere spesifiserte forhold, herunder vedrørende den aktuelle kontraktens rettsstridighet, dersom det ikke er foretatt forutgående kunngjøring om konkurranse eller forutgående konkurranse. Den forelæggende retten har i den forbindelse fremhevet at begjæringer om at en ulovlighet fastslås, i henhold til § 332 stk. 3 i forbundsloven om tildeling av offentlige kontrakter skal inngis innen seks måneder, regnet fra dagen etter kontraktstildelingen. 20 Den forelæggende retten har bemerket at det i § 341 stk. 2 i forbundsloven om tildeling av offentlige kontrakter bestemmes at et søksmål med påstand om skadeserstatning i forbindelse med en ulovlig inngåelse av en offentlig kontrakt bare kan tas under behandling dersom forbundskontoret på forhånd har fastslått at gjennomføringen av anskaffelsesprosedyren uten forutgående kunngjøring om konkurranse var rettsstridig, og at dette avhenger av inngivelsen av en anerkjennelsesbegjæring, som bare kan tas under behandling dersom den er inngitt innen seksmånedersfristen i samme lovs § 332 stk. 3. 21 Den forelæggende retten har bemerket at særegenhetene ved den østerrikske lovgivningen er at forbundskontoret, dersom det fastslår at en anskaffelsesprosedyre er ulovlig fordi det ikke på forhånd er offentliggjort en kunngjøring om konkurranse, i prinsippet skal erklære kontrakten ugyldig. Denne særegenheten innebærer dermed at søksmål som tar sikte på å oppnå skadeserstatning, plasseres i et nært forhold til søksmål som tar sikte på annullering av den kontrakten som er inngått som ledd i kontraktstildelingen. 22 Den forelæggende retten har reist spørsmålet om den omstendigheten at muligheten for å ta et søksmål under behandling, hvis formål er å oppnå skadeserstatning for en anskaffelsesrettslig tilsidesettelse, er underlagt en preklusionfrist på seks måneder som begynner å løpe fra dagen etter tildelingen av kontrakten uten at det tas hensyn til om saksøkeren hadde kjennskap til denne begivenheten, er i samsvar med direktiv 89/665 og prinsippene om effektivitet og ekvivalens. 23 Den forelæggende retten har til støtte for dette spørsmålet blant annet støttet seg på dom Uniplex (UK) (C-406/08, EU:C:2010:45), hvoretter fristen for å anlegge en sak med påstand om skadeserstatning først kan løpe fra den dato da saksøkeren hadde kjennskap eller burde ha hatt kjennskap til den påståtte tilsidesettelsen.

24Endelig har den forelæggende retten bemerket at denne dommen fra Domstolen imidlertid ble avsagt før vedtakelsen av direktiv 2007/66, på hvilket tidspunkt direktiv 89/665 ikke inneholdt en presis bestemmelse om fristene for å iverksette søksmål til anfektelse av offentlige kontrakter.

25Under disse omstendighetene har Verwaltungsgerichtshof (forvaltningsdomstolen) besluttet å utsette saken og forelægge Domstolen følgende prejudisielle spørsmål: «Skal EU-retten, særlig de alminnelige prinsippene om ekvivalens og effektivitet samt direktiv 89/665, fortolkes slik at den er til hinder for en nasjonal rettstilstand hvoretter en begjæring om at det fastslås at det foreligger en anskaffelsesrettslig tilsidesettelse, skal inngis innen seks måneder fra kontraktens inngåelse, når anerkjennelsen av at det foreligger en anskaffelsesrettslig tilsidesettelse ikke bare er en forutsetning for annullering av kontrakten, men også for at et krav om skadeserstatning kan gjøres gjeldende?» Om det prejudisielle spørsmålet

26Med sitt spørsmål ønsker den forelæggende retten nærmere bestemt opplyst om EU-retten, herunder blant annet prinsippene om ekvivalens og effektivitet, er til hinder for en nasjonal lovgivning hvorved inngivelsen av et søksmål med sikte på å oppnå skadeserstatning for en anskaffelsesrettslig tilsidesettelse forutsetter en forutgående anerkjennelse av at prosedyren for inngåelse av den aktuelle kontrakten var ulovlig som følge av manglende forutgående offentliggjøring av en kunngjøring om konkurranse, når dette søksmålet med påstand om at ulovligheten fastslås, er underlagt en preklusionfrist på seks måneder som begynner å løpe fra dagen etter tildelingen av den aktuelle kontrakten, uavhengig av om saksøkeren kunne ha hatt kjennskap til eksistensen av den ulovligheten som oppdragsgiverens beslutning var beheftet med.

27Det skal innledningsvis bemerkes at direktiv 89/665 i henhold til dets artikkel 1 stk. 1 første og andre ledd, sammenholdt med betraktning 2 til direktiv 2007/66, under omstendigheter som de i hovedsaken omhandlede bare gjelder for de kontrakter som faller inn under anvendelsesområdet for direktiv 2004/18, bortsett fra de tilfellene der slike kontrakter er unntatt i henhold til artikkel 10–18 i sistnevnte direktiv. De nedenstående overveielsene er således støttet på den forutsetningen at direktiv 2004/18 får anvendelse på den i hovedsaken omhandlede kontrakten, og dermed at direktiv 89/665 likeledes får anvendelse på hovedsaken, hvilket den forelæggende retten imidlertid skal etterprøve.

28Det bemerkes at artikkel 1 stk. 1 og 3 i direktiv 89/665 pålegger medlemsstatene å treffe de nødvendige tiltak for å sikre at det effektivt og så hurtig som mulig kan inngis klage over avgjørelser fra oppdragsgivere som er uforenelige med EU-retten, og å sikre vid adgang til klageprosedyrene for personer som har eller har hatt interesse i å oppnå en kontrakt, og som har lidt eller vil kunne lide skade som følge av en påstått overtredelse (dom Orizzonte Salute, C-61/14, EU:C:2015:655, avsnitt 43).

29Med henblikk på dette bestemmer artikkel 2 stk. 1 i direktiv 89/665 at medlemsstatene er forpliktet til i nasjonal rett å fastsette tre typer søksmål som gir en person som har lidt skade som ledd i en prosedyre for inngåelse av en offentlig kontrakt, mulighet til for den kompetente domstolen å begjære for det første «midlertidige tiltak som har til formål å bringe den påståtte overtredelsen til opphør eller hindre at det påføres de berørte interesser annen skade, herunder tiltak med sikte på å avbryte eller foranledige avbrudd av den aktuelle prosedyren for inngåelse av [den offentlige] kontrakten eller stille gjennomføringen av enhver beslutning truffet av oppdragsgiveren i bero», for det andre annullering av de ulovlige beslutningene og for det tredje skadeserstatning.

30Hva angår søksmålsfristen presiseres det i artikkel 2f stk. 1 i direktiv 89/665, som ble innført heri ved direktiv 2007/66, at medlemsstatene kan fastsette frister for inngivelse av klage i henhold til direktivets artikkel 2d med sikte på at en kontrakt erklæres som værende uten virkning, og særlig en preklusionfrist på minst seks måneder regnet fra dagen etter den dag da kontrakten ble inngått.

31Det anføres i den forbindelse i betraktningene 25 og 27 til direktiv 89/665 at den tidsmessige begrensningen for å kunne gjøre gjeldende at en kontrakt er uten virkning, er begrunnet «[a]v hensyn til rettssikkerheten med hensyn til oppdragsgivernes og ordregiverens beslutninger [...] på lengre sikt», hvilket krever at «[d]isse [fristene] bør overholdes».

32Hva angår alle andre søksmål vedrørende offentlige anskaffelser, herunder erstatningssøksmål, presiseres det i artikkel 2f stk. 2 i direktiv 89/665 at med forbehold for det som er bestemt i dette direktivets artikkel 2c, som for øvrig ikke er relevant for det forelagte spørsmålet, «fastsettes tidsfristene for inngivelse av klager i nasjonal rett». Det tilkommer dermed hver enkelt medlemsstat å fastsette disse prosessuelle fristene. 33 Den omstendigheten at EU-lovgiveren på den ene siden har besluttet uttrykkelig å regulere fristene for å inngå en klage hvis formål er at en kontrakt erklæres som værende uten virkning, og på den andre siden har besluttet å henvise til medlemsstatenes rett hva angår fristene for andre typer søksmål, viser at denne lovgiveren har tillagt den første klagekategorien særlig betydning for klageordningens effektivitet innenfor området for inngåelse av offentlige kontrakter. 34 Artikkel 2f stk. 1 litra b) i direktiv 89/665 er således ikke til hinder for bestemmelser i nasjonal rett som de i hovedsaken omhandlede, som foreskriver at en klage med sikte på at en offentlig kontrakt som er inngått uten forutgående kunngjøring om konkurranse eller uten forutgående konkurranse, fratas sine virkninger, skal inngis innen en frist på seks måneder regnet fra dagen etter tildelingen av denne kontrakten, for så vidt som datoen for tildelingen av kontrakten svarer til den dag da kontrakten ble inngått. Disse bestemmelsene oppfyller videre det formålet som forfølges med artikkel 2f stk. 1 i direktiv 89/665, som blant annet er uttrykt i betraktning 27 til direktiv 2007/66, hvoretter begrensningen for å gjøre gjeldende at en kontrakt er uten virkning, bør overholdes.

35Hva angår erstatningssøksmål skal det bemerkes at det i artikkel 2 stk. 6 i direktiv 89/665 bestemmes at medlemsstatene kan gjøre iverksettelsen av et slikt søksmål betinget av at den anfektede beslutningen «først skal annulleres av en instans som har den nødvendige kompetansen til dette fra dagen etter tildelingen av den aktuelle kontrakten, uavhengig av om saksøkeren kunne ha hatt kjennskap til eksistensen av den ulovligheten som oppdragsgiverens beslutning var beheftet med.

Sakskostnader

Ettersom behandlingen av saken overfor partene i hovedsaken utgjør et ledd i den saken som verserer for den foreleggende retten, tilkommer det denne å treffe

avgjørelse

om sakskostnadene. Med unntak av nevnte parters utgifter kan de utgifter som er påløpt i forbindelse med innlegg for Domstolen, ikke kreves erstattet. På grunnlag av disse premisser avsier Domstolen (Femte avdeling) følgende dom: EU-retten, og særlig effektivitetsprinsippet, er til hinder for nasjonal lovgivning som betinger et søksmål med sikte på å oppnå skadeserstatning for en anskaffelsesrettslig overtredelse av en forutgående anerkjennelse av at prosedyren for inngåelse av den aktuelle kontrakten var ulovlig som følge av manglende forutgående offentliggjøring av en kunngjøring av konkurransen, når dette søksmålet med påstand om at ulovligheten fastslås, er underlagt en preklusive frist på seks måneder som begynner å løpe fra dagen etter tildelingen av den aktuelle kontrakten, uavhengig av om saksøkeren kunne ha hatt kjennskap til eksistensen av den ulovligheten som oppdragsgiverens beslutning var beheftet med. Underskrifter 10 ECLI:EU:C:2015:779