C-172/99 Liikenne om bussruter og virksomhetsoverdragelse

LIIKENNE DOM AVSAGT AV DOMSTOLEN (sjette avdeling) 25. januar 2001 * Sak C-172/99, ANMODNING til Domstolen i henhold til artikkel 177 i EF-traktaten (nå artikkel 234 EF) fra Korkein oikeus (Finland), om en prejudisiell

avgjørelse

i saken som verserer for denne domstol mellom Oy Liikenne Ab og Pekka Liskojärvi, Pentti Juntunen, angående tolkningen av artikkel 1(1) i Rådets direktiv 77/187/EØF av 14. februar 1977 om tilnærming av medlemsstatenes lovgivning om ivaretakelse av arbeidstakernes rettigheter ved overdragelse av foretak, virksomheter eller deler av virksomheter (EFT 1977 L 61, s. 26), * Saksbehandlingsspråk: finsk. DOMSTOLEN (sjette avdeling), sammensatt av: C. Gulmann, avdelingspresident, V. Skouris, J.-P. Puissochet (refererende dommer), R. Schintgen og N. Colneric, dommere, generaladvokat: P. Léger, justissekretær: H. von Holstein, assisterende justissekretær, etter å ha behandlet de skriftlige innlegg fremlagt på vegne av: — Oy Liikenne Ab, ved O. Rauhamaa, — Liskojärvi og Juntunen, ved T. Räty, — den finske regjering, ved T. Pynnä, som befullmektiget, — den nederlandske regjering, ved M.A. Fierstra, som befullmektiget, — den britiske regjering, ved J.E. Collins, som befullmektiget, og K. Smith, — Kommisjonen for De europeiske fellesskap, ved D. Gouloussis og E. Paasivirta, som befullmektigede, etter å ha gjennomgått rettsmøterapporten, LIIKENNE etter å ha mottatt muntlige innlegg fra Oy Liikenne Ab, representert ved O. Rauhamaa, Liskojärvi og Juntunen, representert ved T. Räty og O. Sulkunen, den finske regjering, representert ved E. Bygglin, som befullmektiget, og Kommisjonen, representert ved P. Hillenkamp, som befullmektiget, og E. Paasivirta, i rettsmøtet den 14. september 2000, etter å ha hørt generaladvokatens forslag til

avgjørelse

i rettsmøtet den 12. oktober 2000, avsagt følgende Dom

1Ved kjennelse av 27. april 1999, mottatt av Domstolen 7. mai 1999, forelagde Korkein oikeus (Høyesterett) et spørsmål om tolkningen av artikkel 1(1) i Rådets direktiv 77/187/EØF av 14. februar 1977 om tilnærming av medlemsstatenes lovgivning om ivaretakelse av arbeidstakernes rettigheter ved overdragelse av foretak, virksomheter eller deler av virksomheter (EFT 1977 L 61, s. 26), for Domstolen til prejudisiell

avgjørelse

i henhold til artikkel 177 i EF-traktaten (nå artikkel 234 EF). 2 Dette spørsmålet oppsto i en tvist mellom Oy Liikenne Ab («Liikenne»), en busstransportvirksomhet, og to av selskapets sjåfører, Liskojärvi og Juntunen, angående selskapets avslag på å gi dem samme ansettelsesvilkår som de hadde hatt hos sin tidligere arbeidsgiver. Rettslig bakgrunn

3Direktiv 77/187 får, som angitt i artikkel 1(1), anvendelse ved overdragelse av et foretak, en virksomhet eller en del av en virksomhet til en annen arbeidsgiver som følge av en overdragelse ved avtale eller fusjon. I henhold til artikkel 1(3) gjelder det ikke for sjøgående fartøyer. 4 Rådets direktiv 92/50/EØF av 18. juni 1992 om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av kontrakter om offentlige tjenester (EFT 1992 L 209, s. 1) tar sikte på, som det fremgår av 20. betraktning i fortalen, å forbedre tjenesteyternes tilgang til prosedyrene for tildeling av kontrakter, for å avvikle praksis som begrenser konkurransen generelt og særlig deltakelse fra statsborgere fra andre medlemsstater i kontraktene. 5 Artikkel 1(a) i direktiv 92/50 definerer «kontrakter om offentlige tjenester» som kontrakter om en ytelse mot vederlag inngått skriftlig mellom en tjenesteytr og en oppdragsgiver. I henhold til artikkel 1(b) er «oppdragsgivere» staten, regionale eller lokale myndigheter, offentligrettslige organer, og sammenslutninger dannet av en eller flere slike myndigheter eller offentligrettslige organer. 6 Artikkel 3(1) i direktiv 92/50 fastsetter at oppdragsgivere ved tildeling av kontrakter om offentlige tjenester skal anvende fremgangsmåter tilpasset direktivets bestemmelser. I henhold til artikkel 3(2) skal de sikre at det ikke forekommer forskjellsbehandling mellom ulike tjenesteytere.

7I henhold til vedlegg I A, som artikkel 8 viser til, omfatter direktiv 92/50 blant annet landtransporttjenester. LIIKENNE Hovedsaken 8 Etter en anbudskonkurranse tildelte Pääkaupunkiseudun yhteistyövaltuuskunta (Stor-Helsingfors samarbeidsråd, YTV) driften av syv lokale bussruter, som tidligere ble drevet av Hakunilan Liikenne Oy («Hakunilan Liikenne»), til Liikenne for tre år. 9 Hakunilan Liikenne, som drev disse rutene med 26 busser, sa deretter opp 45 sjåfører, hvorav 33 — det vil si alle som søkte — ble gjenansatt av Liikenne. Liikenne ansatte også 18 andre sjåfører. De tidligere sjåførene fra Hakunilan Liikenne ble gjenansatt på de vilkår som er fastsatt i den nasjonale tariffavtalen i sektoren, som totalt sett er mindre gunstige enn de som gjaldt hos Hakunilan Liikenne.

10Da Liikenne avløste Hakunilan Liikenne, ble ingen kjøretøyer eller andre eiendeler knyttet til driften av de aktuelle bussrutene overdratt. Liikenne leide kun to busser fra Hakunilan Liikenne i to til tre måneder mens det ventet på levering av de 22 nye bussene selskapet hadde bestilt, og kjøpte uniformene til noen av de sjåførene som trådte inn i selskapets tjeneste fra Hakunilan Liikenne. 11 Liskojärvi og Juntunen er blant de 33 sjåførene som ble sagt opp av Hakunilan Liikenne og ansatt av Liikenne. Siden de mente at det hadde funnet sted en overdragelse av en økonomisk enhet mellom de to virksomhetene, og at de derfor hadde rett til å beholde de ansettelsesvilkårene som ble praktisert av deres tidligere arbeidsgiver, anla de sak mot Liikenne for Vantaan käräjäoikeus (Vantaa tingrett). Liikenne bestred at det hadde funnet sted en overdragelse.

12Ved dom av 17. juni 1996 avsa Vantaan käräjäoikeus dom til fordel for Liskojärvi og Juntunen. Helsingin hovioikeus (Helsinki lagmannsrett) forkastet Liikenneʼs anke over denne avgjørelsen ved dom av 23. oktober 1997, og Liikenne anket på rettslig grunnlag til Korkein oikeus.

13I sin anmodning om prejudisiell

avgjørelse

anser Korkein oikeus at begrepet overdragelse av virksomhet fortsatt er uklart, særlig i saker som denne der overtakelsen av en aktivitet ikke er basert på en kontrakt mellom partene og ingen vesentlige eiendeler overdrages. Retten bemerker videre at saken for den er undergitt en tildelingsprosedyre gjennomført i henhold til direktiv 92/50. Anvendelse av direktiv 77/187 i en slik sammenheng, selv om det beskytter arbeidstakernes rettigheter, kan hindre konkurransen mellom virksomheter og svekke det effektivitetsmål som direktiv 92/50 forfølger. Korkein oikeus er usikker på forholdet mellom de to direktivene under disse omstendighetene.

14Ettersom Korkein oikeus anså at sakens utfall derfor avhang av tolkningen av artikkel 1(1) i direktiv 77/187, besluttet retten å utsette saken og forelagde følgende spørsmål for Domstolen til prejudisiell

avgjørelse

: «Skal en situasjon der driften av bussruter går over fra ett busselskap til et annet som følge av en anbudskonkurranse etter direktiv 92/50/EØF om kontrakter om offentlige tjenester, anses som en overdragelse av virksomhet i henhold til artikkel 1(1) i direktiv 77/187/EØF?» LIIKENNE Det forelagte spørsmål

15Med sitt spørsmål ønsker den nasjonale domstolen i det vesentlige klarlagt om overtakelse av ikke-maritime kollektivtransporttjenester — som drift av rutebaserte lokale bussruter — som tidligere ble drevet av en annen virksomhet, etter en prosedyre for tildeling av en kontrakt om offentlige tjenester i henhold til direktiv 92/50, kan falle innenfor det materielle virkeområdet til direktiv 77/187, som fastsatt i artikkel 1(1) i det direktivet. 16 Liikenne anfører at svaret på Korkein oikeusʼ spørsmål nødvendigvis må være benektende. For det første inngikk Hakunilan Liikenne og selskapet ingen kontraktsmessig forbindelse da kontrakten ble tildelt, og de avtalte ikke noe mål om overdragelse av en virksomhet. Selv om Domstolen har fastslått at en overdragelse kan finne sted i to etapper gjennom en mellommann som eieren eller den som stiller kapitalen, er YTV ikke en slik mellommann, da YTV verken eier bussrutene det tildeler eller eiendelene som er nødvendige for å drive disse rutene. For det andre må en overdragelse gjelde en økonomisk enhet, og en bussrute eller til og med en gruppe ruter utgjør åpenbart ikke en slik enhet. For det tredje ble ikke Hakunilan Liikenneʼs eiendeler som var nødvendige for å drive de aktuelle rutene, overtatt av Liikenne. For det fjerde ble Hakunilan Liikenneʼs sjåfører som ble ansatt av Liikenne, engasjert etter eget ønske av Liikenne, som dessuten kunne ha rekruttert enhver arbeidstaker med rett til å utøve dette yrket. Endelig vil anvendelse av direktiv 77/187 på tildeling av veitransporttjenester skape alvorlige problemer, ettersom den vellykkede virksomheten måtte overta forpliktelser den ikke hadde kjennskap til. 17 Liskojärvi og Juntunen, den finske, nederlandske og britiske regjering samt Kommisjonen anfører at testen for å fastslå om det foreligger en overdragelse, er om den aktuelle økonomiske enheten beholder sin identitet, som blant annet fremgår av at driften faktisk videreføres eller gjenopptas. Det spiller ingen rolle at overdragelsen finner sted i forbindelse med en prosedyre for tildeling av offentlige kontrakter, at det ikke foreligger noe direkte kontraktsmessig forhold mellom overdrageren og erververen, og at overdragelsen følger av en ensidig beslutning fra offentlige myndigheter. 18 Liskojärvi og Juntunen mener at Korkein oikeusʼ spørsmål under disse omstendighetene bør besvares bekreftende. De tre regjeringene som fremla innlegg i henhold til artikkel 20 i EF-statutten for Domstolen, og Kommisjonen anfører at det er opp til den nasjonale domstolen å avgjøre, på grunnlag av alle de faktiske omstendighetene ved den aktuelle transaksjonen i hovedsaken, om det faktisk fant sted en overdragelse i den foreliggende sak.

19Det må minnes om at formålet med direktiv 77/187 er å sikre kontinuitet i arbeidsforhold innenfor en økonomisk enhet, uavhengig av ethvert eierskifte. Det faktum at den aktiviteten som utøves av en slik enhet, suksessivt tildeles forskjellige operatører av et offentlig organ, kan ikke utelukke anvendelsen av direktiv 77/187, dersom passasjertransport med buss ikke innebærer utøvelse av offentlig myndighet (se i denne retning forente saker C-173/96 og C-247/96 Sánchez Hidalgo m.fl. [1998] Sml. I-8237, avsnitt 21 og 24).

20Domstolen har således fastslått at direktiv 77/187 kan komme til anvendelse i en situasjon der et offentlig organ som har satt ut sin hjemmehjelptjeneste for pleietrengende eller tildelt en kontrakt for overvåkning av noen av sine lokaler til en virksomhet, ved utløpet eller etter oppsigelse av sin kontrakt med denne virksomheten, beslutter å sette ut denne tjenesten eller tildele denne kontrakten til en annen virksomhet (Sánchez Hidalgo, avsnitt 34).

21Denne konklusjonen kan ikke angripes med den begrunnelse at kontrakten om busstransport i spørsmålet ble tildelt etter en prosedyre for offentlig anskaffelse gjennomført i henhold til direktiv 92/

50Direktiv 77/187 inneholder ikke noe slikt unntak fra sitt virkeområde, og direktiv 92/50 inneholder heller ingen bestemmelse til den virkning. Det faktum at en transaksjon er underlagt LIIKENNE direktiv 92/50, utelukker derfor ikke i seg selv anvendelsen av direktiv 77/187 (se tilsvarende EFTA-domstolens rådgivende uttalelser i sak E-2/95 Eidesund mot Stavanger Catering A/S, EFTA-domstolens rapport 1. juli 1995 — 31. desember 1996, s. 1, avsnitt 50, og sak E-3/96 Ask m.fl. mot ABB Offshore Technology AS og Aker Offshore Partner AS, EFTA-domstolens rapport 1997, s. 1, avsnitt 33).

22Det faktum at bestemmelsene i direktiv 77/187 i visse tilfeller kan være anvendelige i sammenheng med en transaksjon som er underlagt direktiv 92/50, kan ikke ses på som en utfordring for sistnevnte direktivs mål. Direktiv 92/50 er ikke ment å unnta oppdragsgivere og tjenesteytere som tilbyr sine tjenester for de aktuelle kontraktene, fra alle lover og regler som gjelder for de berørte aktivitetene, særlig på det sosiale området eller sikkerhetsområdet, slik at tilbud kan inngis uten noen begrensninger. Formålet med direktiv 92/50 er at markedsaktører, under overholdelse av disse lovene og reglene og på de vilkårene direktivet fastsetter, skal ha like muligheter, særlig til å sette ut i praksis sine rettigheter til etableringsfrihet og fri bevegelighet for tjenester.

23I en slik sammenheng beholder operatørene sitt handlingsrom og kan konkurrere med hverandre og inngi ulike tilbud. På området for passasjertransport med rutebaserte busstjenester kan de for eksempel tilpasse standarden på kjøretøyenes fasiliteter og deres ytelse med hensyn til energi og miljø, organisasjonens effektivitet og kontaktmetodene overfor publikum, og, som med enhver virksomhet, den ønskede fortjenestemarginen. En operatør som inngir et tilbud, må også kunne vurdere om det, dersom tilbudet aksepteres, vil være i hans interesse å kjøpe vesentlige eiendeler fra den nåværende kontraktøren og overta noen eller alle av dennes ansatte, eller om han vil være forpliktet til å gjøre det, og i så fall om han vil befinne seg i en situasjon med overdragelse av virksomhet i henhold til direktiv 77/187.

24Denne vurderingen, og vurderingen av kostnadene knyttet til de ulike mulige løsningene, er også en del av konkurransens virkemåte og kan, i strid med Liikenneʼs anførsler, ikke anses som en tilsidesettelse av rettssikkerhetsprinsippet. Enhver handling på konkurransefeltet vil være gjenstand for en viss usikkerhet i forhold til en rekke faktorer, og det er operatørenes ansvar å foreta realistiske analyser. Riktignok kjenner den virksomheten som tidligere hadde kontrakten, i motsetning til sine konkurrenter, nøyaktig de kostnadene den pådrar seg for å yte den tjenesten som er gjenstand for kontrakten; men dette er iboende i systemet og kan ikke rettferdiggjøre at sosiallovgivningen ikke anvendes, og denne fordelen oppveies sannsynligvis i de fleste tilfeller av den større vanskeligheten for denne virksomheten med å endre sine driftsvilkår for å tilpasse dem til de nye vilkårene i anbudskonkurransen, sammenlignet med konkurrenter som inngir tilbud fra bunnen av.

25Det første svaret som skal gis til den nasjonale domstolen, er derfor at overtakelse av ikke-maritime kollektivtransporttjenester — som drift av rutebaserte lokale bussruter — som tidligere ble drevet av en annen virksomhet, etter en prosedyre for tildeling av en kontrakt om offentlige tjenester i henhold til direktiv 92/50, kan falle innenfor det materielle virkeområdet til direktiv 77/187, som fastsatt i artikkel 1(1) i det direktivet. 26 Sett hen til den mulige anvendelsen av direktiv 77/187 på en situasjon som den for den nasjonale domstolen, bør den nasjonale domstolen for det andre gis de kriteriene som er nødvendige for at den skal kunne vurdere om det fant sted en overdragelse i henhold til artikkel 1(1) i det direktivet i den foreliggende sak. Den nasjonale domstolen bemerker i denne forbindelse at overtakelsen av bussrutene ikke var basert på en kontrakt mellom den gamle og den nye kontraktøren, og at ingen vesentlige eiendeler ble overdratt mellom dem. LIIKENNE 27 Testen for å fastslå om det foreligger en overdragelse i henhold til direktiv 77/187, er om den aktuelle enheten beholder sin identitet, som blant annet fremgår av at driften faktisk videreføres eller gjenopptas (sak 24/85 Spijkers [1986] Sml. 1119, avsnitt 11 og 12, og sak C-234/98 Allen m.fl. [1999] Sml. I-8643, avsnitt 23). 28 Selv om fraværet av ethvert kontraktsmessig bånd mellom overdrageren og erververen, eller, som i dette tilfellet, mellom de to virksomhetene som suksessivt er gitt i oppdrag å drive bussruter, kan peke i retning av at det ikke foreligger en overdragelse i henhold til direktiv 77/187, er det på ingen måte avgjørende (sak C-13/95 Süzen [1997] Sml. I-1259, avsnitt 11).

29Direktiv 77/187 er anvendelig når det, i forbindelse med kontraktsmessige forhold, skjer et skifte av den fysiske eller juridiske personen som er ansvarlig for å drive virksomheten og inngå arbeidsgiverforpliktelsene overfor virksomhetens ansatte. Det er således ikke nødvendig, for at direktivet skal komme til anvendelse, at det foreligger noe direkte kontraktsmessig forhold mellom overdrageren og erververen: overdragelsen kan finne sted i to etapper, gjennom en mellommann som eieren eller den som stiller kapitalen (se blant annet forente saker C-171/94 og C-172/94 Merckx og Neuhuys [1996] Sml. I-1253, avsnitt 28 til 30, og Süzen, avsnitt 12).

30Direktiv 77/187 kan derfor komme til anvendelse der det ikke foreligger noe direkte kontraktsmessig bånd mellom to virksomheter som suksessivt tildeles en kontrakt, etter prosedyrer for tildeling av kontrakter om offentlige tjenester i henhold til direktiv 92/50, for en ikke-maritim kollektivtransporttjeneste — som drift av rutebaserte lokale bussruter — av en juridisk person underlagt offentlig rett.

31For at direktiv 77/187 skal komme til anvendelse, må imidlertid overdragelsen gjelde en stabil økonomisk enhet hvis aktivitet ikke er begrenset til utførelsen av en bestemt bygg- og anleggskontrakt (sak C-48/94 Rygaard [1995] Sml. I-2745, avsnitt 20). Begrepet «enhet» viser således til en organisert gruppering av personer og eiendeler som muliggjør utøvelsen av en økonomisk aktivitet som forfølger et bestemt mål (Süzen, avsnitt 13).

32Det tilkommer den nasjonale domstolen å fastslå om nødvendig, i lys av de veiledende faktorene som er angitt ovenfor, om driften av bussrutene som er gjenstand for hovedsaken, var organisert som en økonomisk enhet innenfor Hakunilan Liikenne før den ble overlatt til Liikenne.

33For å avgjøre om vilkårene for overdragelse av en økonomisk enhet er oppfylt, er det imidlertid også nødvendig å ta hensyn til alle de faktiske omstendighetene som kjennetegner den aktuelle transaksjonen, herunder særlig arten av den aktuelle virksomheten, om materielle eiendeler som bygninger og løsøre overdrages eller ikke, verdien av immaterielle eiendeler på tidspunktet for overdragelsen, om hoveddelen av de ansatte overtas av den nye arbeidsgiveren eller ikke, om kundene overdrages eller ikke, graden av likhet mellom aktivitetene som utøves før og etter overdragelsen, og eventuell periode der disse aktivitetene er suspendert. Disse er imidlertid bare enkeltstående faktorer i den helhetsvurderingen som må foretas, og kan derfor ikke vurderes isolert (se særlig Spijkers, avsnitt 13, og Süzen, avsnitt 14).

34Det faktum alene at den tjenesten som ytes av den gamle og den nye kontraktøren er like, berettiger derfor ikke konklusjonen om at det har funnet sted en overdragelse av en økonomisk enhet mellom de to virksomhetene. En slik enhet kan ikke reduseres til den aktiviteten som er overlatt til den. Dens identitet fremgår også av andre faktorer, som dens arbeidsstyrke, dens ledende personell, måten arbeidet er organisert på, dens LIIKENNE driftsmetoder eller for øvrig, der det er hensiktsmessig, de driftsmidlene som er tilgjengelige for den (Süzen, avsnitt 15, Sánchez Hidalgo, avsnitt 30, og Allen, avsnitt 27; se også forente saker C-127/96, C-229/96 og C-74/97 Hernández Vidal m.fl. [1998] Sml. I-8179, avsnitt 30).

35Som påpekt i avsnitt 32 ovenfor, må den nasjonale domstolen, når den vurderer de faktiske omstendighetene som kjennetegner den aktuelle transaksjonen, blant annet ta hensyn til arten av den aktuelle virksomheten. Det følger av dette at den vekten som skal tillegges de ulike kriteriene for å avgjøre om det har funnet sted en overdragelse i direktivets forstand, nødvendigvis vil variere avhengig av den utøvede aktiviteten, og de produksjons- eller driftsmetodene som anvendes i den aktuelle virksomheten, næringsvirksomheten eller delen av en virksomhet (Süzen, avsnitt 18, Hernández Vidal, avsnitt 31, og Sánchez Hidalgo, avsnitt 31).

36På dette punkt anfører Kommisjonen, under henvisning til Süzen, at fraværet av en overdragelse av eiendeler mellom den gamle og den nye innehaveren av kontrakten for busstransport er uten betydning, mens det faktum at den nye kontraktøren overtok en vesentlig del av den gamle kontraktørens ansatte, er avgjørende.

37Domstolen har riktignok fastslått at en økonomisk enhet, i visse sektorer, kan fungere uten noen vesentlige materielle eller immaterielle eiendeler, slik at opprettholdelsen av en slik enhets identitet etter den transaksjonen som berører den, logisk sett ikke kan avhenge av overdragelsen av slike eiendeler (Süzen, avsnitt 18, Hernández Vidal, avsnitt 31, og Sánchez Hidalgo, avsnitt 31).

38Domstolen fastslo således at, ettersom det i visse sektorer der aktiviteter i det vesentlige er basert på arbeidskraft, kan en gruppe arbeidstakere som er engasjert i en felles aktivitet på permanent basis, utgjøre en økonomisk enhet, må det erkjennes at en slik enhet er i stand til å bevare sin identitet etter overdragelsen der den nye arbeidsgiveren ikke bare viderefører den aktuelle aktiviteten, men også overtar en vesentlig del, målt etter antall og kompetanse, av de ansatte som særskilt var tilordnet denne oppgaven av hans forgjenger. Under slike omstendigheter overtar den nye arbeidsgiveren en organisert gruppe eiendeler som setter ham i stand til å videreføre aktivitetene eller visse aktiviteter til overdragelsesvirksomheten på regelmessig basis (Süzen, avsnitt 21, Hernández Vidal, avsnitt 32, og Sánchez Hidalgo, avsnitt 32). 39 Busstransport kan imidlertid ikke anses som en aktivitet som i det vesentlige er basert på arbeidskraft, ettersom den krever betydelig anlegg og utstyr (se, med tilsvarende konklusjon for drivvearbeid i gruver, Allen, avsnitt 30). Det faktum at de materielle eiendelene som ble brukt til å drive bussrutene, ikke ble overdratt fra den gamle til den nye kontraktøren, utgjør derfor en omstendighet som det skal tas hensyn til.

40I rettsmøtet understreket representanten for saksøkte i hovedsaken den økonomiske verdien av kontrakten mellom oppdragsgiver YTV og Liikenne, og anførte at dette var en vesentlig immateriell eiendel. Denne verdien kan ikke benektes; men i forbindelse med en tildeling som skal fornyes, faller verdien av en slik immateriell eiendel i prinsippet til null ved utløpet av den gamle kontrakten, ettersom tildelingen nødvendigvis åpnes opp på nytt.

41Dersom en tildelingsprosedyre som den som er gjenstand for hovedsaken, forutsetter at den nye kontraktøren overtar eksisterende kontrakter med kunder, eller dersom flertallet av kundene kan anses som bundne, bør det likevel vurderes at det foreligger en overdragelse av kunder. LIIKENNE 42 Imidlertid, i en sektor som rutebasert kollektivtransport med buss, der de materielle eiendelene bidrar vesentlig til utøvelsen av aktiviteten, må fraværet av overdragelse i vesentlig grad fra den gamle til den nye kontraktøren av slike eiendeler, som er nødvendige for at enheten skal fungere tilfredsstillende, føre