C-18/01 Korhonen mfl.: kommunalt eid selskap som oppdragsgiver

KORHONEN MED FLERE DOMSTOLENS DOM (Femte avdeling) 22. mai 2003 * I sak C-18/01, ANMODNING til Domstolen i medhold av artikkel 234 EF fra Kilpailuneuvosto (Finland) om en prejudisiell

avgjørelse

i saken som verserer for denne domstolen mellom Arkkitehtuuritoimisto Riitta Korhonen Oy, Arkkitehtitoimisto Pentti Toivanen Oy, Rakennuttajatoimisto Vilho Tervomaa og Varkauden Taitotalo Oy, om tolkningen av artikkel 1 bokstav b i Rådets direktiv 92/50/EØF av 18. juni 1992 om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av kontrakter om offentlige tjenesteytelser (EFT 1992 L 209, s. 1), * Sakens språk: finsk. DOMSTOLEN (Femte avdeling), sammensatt av: C.W.A. Timmermans (referent), President for Fjerde avdeling, fungerende som President for Femte avdeling, D.A.O. Edward, P. Jann, S. von Bahr og A. Rosas, dommere, Generaladvokat: S. Alber, Justitssekretær: M.-F. Contet, hovedadministrator, etter å ha behandlet de skriftlige innlegg inngitt på vegne av: — Varkauden Taitotalo Oy, ved H. Tuure, asianajaja, — den finske regjering, ved T. Pynnä, som befullmektiget, — den franske regjering, ved G. de Bergues og S. Pailler, som befullmektigede, — den østerrikske regjering, ved M. Fruhmann, som befullmektiget, — Kommisjonen for De europeiske fellesskap, ved M. Nolin og M. Huttunen, som befullmektigede, KORHONEN MED FLERE etter å ha gjennomgått rettsmøterapporten, etter å ha mottatt de muntlige innlegg fra den finske regjering og Kommisjonen i rettsmøtet 16. mai 2002, etter å ha hørt generaladvokatens forslag til

avgjørelse

i rettsmøtet 11. juli 2002, avsagt følgende Dom

1Ved kjennelse av 14. desember 2000, mottatt ved Domstolen 16. januar 2001, forelagte Kilpailuneuvosto (Konkurranserådet) Domstolen tre spørsmål til prejudisiell

avgjørelse

i medhold av artikkel 234 EF om tolkningen av artikkel 1 bokstav b i Rådets direktiv 92/50/EØF av 18. juni 1992 om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av kontrakter om offentlige tjenesteytelser (EFT 1992 L 209, s. 1).

2Disse spørsmålene ble forelagt i forbindelse med en tvist mellom Arkkitehtuuritoimisto Riitta Korhonen Oy, Arkkitehtitoimisto Pentti Toivanen Oy og Rakennuttajatoimisto Vilho Tervomaa (heretter samlet kalt «Korhonen med flere») og Varkauden Taitotalo Oy («Taitotalo») angående sistnevntes beslutning om ikke å akseptere det tilbudet de hadde inngitt i forbindelse med en kontrakt om levering av prosjekterings- og byggetjenester for et byggeprosjekt. Rettslig sammenheng Fellesskapslovgivningen 3 Artikkel 1 bokstav b i direktiv 92/50 lyder som følger: «I dette direktiv menes med: b) oppdragsgivere: staten, regionale eller lokale myndigheter, offentligrettslige organer, sammenslutninger dannet av en eller flere av slike myndigheter eller offentligrettslige organer. Med offentligrettslig organ menes ethvert organ: — som er opprettet for det særskilte formål å dekke behov i alminnelig interesse og ikke er av industri- eller forretningsmessig karakter, og KORHONEN MED FLERE — som er et juridisk person, og — som for det meste er finansiert av staten eller av regionale eller lokale myndigheter eller av andre offentligrettslige organer; eller som er underlagt styring og kontroll fra disse organene; eller som har et administrasjons-, ledelses- eller tilsynsorgan der mer enn halvparten av medlemmene er utnevnt av staten, regionale eller lokale myndigheter eller av andre offentligrettslige organer. Listene over organer eller kategorier av slike organer som er regulert av offentlig rett, og som oppfyller kriteriene nevnt i annet ledd i dette punkt, er inntatt i vedlegg I til direktiv 71/305/EØF. Disse listene skal være så uttømmende som mulig og kan revideres i samsvar med fremgangsmåten fastsatt i artikkel 30b i nevnte direktiv.» Nasjonal lovgivning

4Direktiv 92/50 ble gjennomført i finsk rett ved Julkisista hankinnoista annettu laki (lov om offentlige anskaffelser) 1505/1992 av 23. desember 1992 («lov 1505/1992»).

5Denne loven inneholder i paragraf 2 en definisjon av oppdragsgiver som ligner sterkt på definisjonen i artikkel 1 bokstav b i direktiv 92/

50I henhold til paragraf 2 nr. 1 nr. 2 i lov 1505/1992 er juridiske personer «ansett for å tilhøre den offentlige forvaltning» «oppdragsgivere» i lovens forstand. Paragraf 2 nr. 2 fastsetter at dette anses å være tilfellet der en juridisk person er opprettet for å ivareta oppgaver i alminnelig interesse uten industri- eller forretningsmessig karakter, og enten i hovedsak er finansiert av en offentlig myndighet, eller er underlagt dens tilsyn, eller har et administrasjons-, ledelses- eller tilsynsorgan der mer enn halvparten av medlemmene er utnevnt av en offentlig myndighet. Hovedsaken og de forelagte spørsmålene 6 Taitotalo er et aksjeselskap hvis kapital fullt ut eies av byen Varkaus (Finland), og hvis formål er å kjøpe, selge og leie ut fast eiendom og aksjer i eiendomsselskaper, samt å organisere og levere eiendomsforvaltnings­tjenester og andre tilknyttede tjenester som er nødvendige for forvaltningen av disse eiendommene og aksjene. Selskapets styre har tre medlemmer, som alle er tjenestemenn i byen Varkaus, utnevnt av selskapets generalforsamling, der byen har 100 % av stemmerettene. I henhold til opplysningene fra den nasjonale domstol ble selskapets stiftelsesdokument undertegnet 21. januar 2000, og selskapet ble innregistrert i handelsregisteret 6. april 2000.

7I kjølvannet av Varkaus bys beslutning om å opprette et teknologisk utviklingssenter på sitt område under navnet Tyyskän osaamiskeskus («Tyyskä kompetansesenter»), sørger Taitotalo for bygging av flere kontorbygg og et parkeringshus i flere etasjer. Taitotalos uttalte hensikt er å kjøpe tomten fra Varkaus by etter at området er blitt fradelt, og deretter leie ut de nyoppførte bygningene til selskaper i teknologisektoren. KORHONEN MED FLERE

8For å gjennomføre prosjektet ble det benyttet bygge-, markedsførings- og koordineringstjenester fra Keski-Savon Teollisuuskylä Oy («Teollisuuskylä»). I henhold til sine vedtekter er formålet til Teollisuuskylä — som eies av et regionalt utviklingsselskap der flertallet av aksjene innehas av Varkaus by og andre kommuner i den sentrale Savo-regionen — å bygge, erverve og forvalte lokaler til industrielt og kommersielt bruk samt eiendommer primært til bruk for virksomheter som overdras til dem til kostpris.

9Ved en første anbudsinnbydelse av 6. juli 1999 innhentet Teollisuuskylä tilbud på levering av prosjekterings- og byggetjenester for første etappe av det ovennevnte byggeprosjektet, som omhandlet oppføring av Tyyskä 1-bygningen til bruk for Honeywell-Measurex Oy og Tyyskä 2-bygningen til bruk for flere mindre virksomheter. Etter at tilbudsfristen var utløpt i slutten av august 1999 meddelte Teollisuuskylä imidlertid tilbyderne at det, på grunn av endringer i eierstrukturen til det eiendomsselskapet som skulle opprettes — Taitotalo — måtte avholdes en åpen anbudskonkurranse kunngjort i De europeiske fellesskapers tidende vedrørende prosjektering og bygging. 10 Etter å ha revidert konkurransedokumentene iverksatte Teollisuuskylä derfor ved en ny anbudsinnbydelse av 4. september 1999 en ny prosedyre for tildeling av kontrakt om prosjekterings- og byggetjenester for første etappe av prosjektet. Varkaus by og Teollisuuskylä ble angitt som de viktigste kontraktspartnerne. En anbudsinnbydelse ble også offentliggjort i Virallinen lehti (Republikken Finlands tidende) nr. 35 av 2. september 1999 under overskriften «suunnittelukilpailu» (prosjekteringskonkurranse). Kunngjøringen angav Varkaus by som oppdragsgiver på vegne av det eiendomsselskapet som skulle opprettes. 11 Korhonen med flere innga tilbud i denne nye prosedyren, men ble ved brev fra Taitotalo av 6. april 2000 informert om at JP-Terasto Oy og gruppen ledet av Arkkitehtitoimisto Pekka Paavola Oy var valgt til å prosjektere og bygge henholdsvis Tyyskä 1- og Tyyskä 2-bygningene.

12Ettersom de mente at den finske lovgivningen om offentlige anskaffelser ikke var blitt overholdt, reiste Korhonen med flere søksmål for Kilpailuneuvosto den 17. og 26. april 2000, med påstand om enten opphevelse av tildelingen med krav om erstatning subsidiært, eller kun erstatning.

13For Kilpailuneuvosto anførte Taitotalo at søksmålene fra Korhonen med flere burde avvises som uantagelige, med den begrunnelse at selskapet ikke var en oppdragsgiver i den forstand dette begrepet er brukt i paragraf 2 i lov 1505/1992. Med særlig støtte i en

avgjørelse

fra Korkein hallinto-oikeus (Høyeste forvaltningsdomstol) i en lignende sak, anførte Taitotalo at det ikke var opprettet for å ivareta oppgaver i alminnelig interesse uten industri- eller forretningsmessig karakter, og at den offentlige støtten som uansett var gitt til det aktuelle byggeprosjektet, utgjorde mindre enn halvparten av prosjektets samlede verdi. 14 Siden Kilpailuneuvosto mente at utfallet av tvisten for dem avhang av tolkningen av fellesskapsretten, særlig sett i lys av den utbredte praksisen i Finland med at offentlige myndigheter oppretter, eier og forvalter aksjeselskaper som ikke selv søker å tjene penger, men som har til hensikt å skape gunstige vilkår for utøvelse av nærings- og industrivirksomhet på disse myndighetenes område, besluttet Kilpailuneuvosto — som fra 1. mars 2002 ble til Markkinaoikeus (Markedsdomstolen) — å utsette saken og å forelegge følgende spørsmål for Domstolen til prejudisiell

avgjørelse

: «1. Skal et aksjeselskap som en by eier og kontrollerer, anses som en oppdragsgiver i henhold til artikkel 1 bokstav b i Rådets direktiv 92/50/EØF om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av kontrakter om offentlige tjenesteytelser, der selskapet anskaffer prosjekterings- og byggetjenester for et byggeprosjekt bestående av kontorer som skal leies ut til virksomheter? KORHONEN MED FLERE 2. Har det betydning for avgjørelsen at byens byggeprosjekt tilstreber å skape betingelser for næringsvirksomhet i byen? 3. Har det betydning for avgjørelsen at kontorene som skal bygges, leies ut til kun én virksomhet?» Spørsmålenes antagelighet

15Med grunnlag i Domstolens rettspraksis om at den nasjonale domstol, for at Domstolen skal kunne gi en tolkning av fellesskapsretten som er nyttig for den nasjonale domstol, må fastsette den faktiske og rettslige sammenhengen for de spørsmålene den stiller, eller i det minste forklare de faktiske omstendighetene som spørsmålene er basert på (se bl.a. forente saker C-115/97 til C-117/97 Brentjens' [1999] Sml. I-6025, avsnitt 38), fremhever Kommisjonen at det er tvilsomt om de forelagte spørsmålene kan antas til behandling, idet forelggelseskjennelsen ikke gjør det mulig å identifisere bestemmelsene som lå til grunn for iverksettelsen av de to tildelingsprosedyrene og de bestemmelsene som ikke ble anvendt i hovedsaken, og heller ikke avslører identiteten til den enheten som i det minste formelt gjennomførte anskaffelsesprosedyren. 16 Den franske regjering bemerker på sin side at forelggelseskjennelsen vedrørende den andre anbudsinnbydelsen nevner Varkaus by både som oppdragsgiver og som hoved­kontraktspart. Under disse omstendighetene tviler regjeringen på behovet for forelggelse, ettersom Taitotalo for det første på tidspunktet for offentliggjøringen av denne anbudsinnbydelsen ennå ikke hadde den rettslige handleevnen som kreves etter direktiv 92/50, og ettersom Varkaus by som lokal myndighet for det andre uansett er underlagt direktivets bestemmelser. 17 Den franske regjering anfører videre at den andre anbudsinnbydelsen, i motsetning til hva Teollisuuskylä meddelte tilbyderne i august 1999, ikke ble offentliggjort i De europeiske fellesskapers tidende. 18 Uten at det er nødvendig å ta stilling til om anbudsinnbydelsen vedrørende kontrakten i hovedsaken måtte kunngjøres i De europeiske fellesskapers tidende, må den franske regjerings anførsel om at den andre anbudsinnbydelsen ikke ble offentliggjort, avvises allerede innledningsvis, ettersom denne anbudsinnbydelsen, som den finske regjering opplyste i rettsmøtet, ble offentliggjort i tillegg nr. 171 til De europeiske fellesskapers tidende av 3. september 1999.

19Hva gjelder den franske regjerings tvil om behovet for de forelagte spørsmålene og Kommisjonens innvendinger om manglende detaljer vedrørende den faktiske og rettslige sammenhengen i hovedsaken, skal det minnes om at det i henhold til fast rettspraksis utelukkende er de nasjonale domstoler der sakene er anlagt, og som må bære ansvaret for den etterfølgende rettsavgjørelsen, som ut fra særtrekkene ved den enkelte sak kan fastslå både nødvendigheten av en prejudisiell

avgjørelse

for å avsi dom og relevansen av de spørsmålene de foreelegger for Domstolen. Siden de forelagte spørsmålene gjelder tolkning av fellesskapsretten, er Domstolen følgelig i prinsippet forpliktet til å avgi en

avgjørelse

(se bl.a. sak C-379/98 KORHONEN MED FLERE PreussenElektra [2001] Sml. I-2099, avsnitt 38; sak C-390/99 Canal Satélite Digital [2002] Sml. I-607, avsnitt 18; og sak C-373/00 Adolf Truley [2003] Sml. I-1931, avsnitt 21).

20Det følger dessuten av denne rettspraksisen at Domstolen bare kan avslå å ta stilling til et spørsmål forelagt av en nasjonal domstol til prejudisiell

avgjørelse

, dersom det er åpenbart at den tolkning av fellesskapsretten som er begjært, ikke har noen forbindelse med de faktiske forhold eller gjenstand for tvisten i hovedsaken, der problemstillingen er hypotetisk, eller der Domstolen ikke har de faktiske eller rettslige opplysninger som er nødvendige for å gi et nyttig svar på de forelagte spørsmålene (se PreussenElektra, avsnitt 39, Canal Satélite Digital, avsnitt 19, og Adolf Truley, avsnitt 22).

21I den foreliggende saken er det ikke åpenbart at de spørsmålene som er forelagt av den nasjonale domstol, faller inn under noen av disse tilfellene.

22Det kan for det første ikke hevdes at den tolkning av fellesskapsretten som er begjært, ikke har noen forbindelse med de faktiske forhold eller gjenstand for tvisten i hovedsaken, eller at den er hypotetisk, ettersom antageligheten av søksmålene i hovedsaken særlig avhenger av den rette rekkevidden av begrepet «offentligrettslig organ» i artikkel 1 bokstav b i direktiv 92/50. 23 Den nasjonale domstol har for det andre, om enn i kortfattet form, fremlagt for Domstolen det materialet som er nødvendig for at den skal kunne gi et nyttig svar på de forelagte spørsmålene, særlig ved å opplyse i sin redegjørelse for den faktiske sammenhengen i hovedsaken at kunngjøringen som ble offentliggjort i Virallinen lehti av 2. september 1999, angav Varkaus by som oppdragsgiver, som handlet «på vegne av det eiendomsselskapet som skulle opprettes».

24Under disse omstendighetene kan det ikke utelukkes at Taitotalo, selv om det manglet rettslig handleevne på tidspunktet for offentliggjøringen av den andre anbudsinnbydelsen, spilte en avgjørende rolle i tildelingsprosedyren som er omtvistet i hovedsaken.

25Det skal også bemerkes at den finske regjering, som svar på et spørsmål fra Domstolen i rettsmøtet, forklarte at stifterne av et selskap etter finsk rett kan handle på vegne av selskapet før det er registrert i handelsregisteret, og at selskapet på datoen for registreringen overtar alle de tidligere forpliktelsene som er inngått på dets vegne. 26 Dette synes å ha vært tilfellet i hovedsaken, ettersom den nasjonale domstol bemerker at Taitotalo ble innregistrert i handelsregisteret 6. april 2000, og at det var på denne datoen at Korhonen med flere ble informert av dette selskapet om at deres tilbud ikke var blitt valgt.

27Under disse omstendighetene kan det ikke utelukkes at Taitotalo den 6. april 2000 overtok alle de tidligere forpliktelsene som var inngått på dets vegne av Varkaus by, og at selskapet på dette grunnlag kan anses som ansvarlig for tildelingsprosedyren som er omtvistet i hovedsaken.

28I lys av det foregående må de spørsmålene som er forelagt av Kilpailuneuvosto, erklæres antagelige. KORHONEN MED FLERE De forelagte spørsmålene

29Med sine spørsmål til Domstolen søker den nasjonale domstol å få klarhet i begrepet «offentligrettslig organ» i henhold til artikkel 1 bokstav b i direktiv 92/50, slik at den i hovedsaken kan avgjøre om Taitotalo skal anses som en oppdragsgiver.

30I henhold til artikkel 1 bokstav b første ledd i direktiv 92/50 er staten, regionale eller lokale myndigheter, offentligrettslige organer og sammenslutninger dannet av en eller flere av slike myndigheter eller offentligrettslige organer «oppdragsgivere». 31 Artikkel 1 bokstav b annet ledd i direktiv 92/50 definerer et «offentligrettslig organ» som ethvert organ som er opprettet for det særskilte formål å dekke behov i alminnelig interesse uten industri- eller forretningsmessig karakter, som er et juridisk person og som er nært avhengig, gjennom sin finansieringsform, ledelse eller tilsyn, av staten, regionale eller lokale myndigheter eller andre offentligrettslige organer.

32Som Domstolen konsekvent har fastslått (se bl.a. sak C-360/96 BFI Holding [1998] Sml. I-6821, avsnitt 29; forente saker C-223/99 og C-260/99 Agorà og Excelsior [2001] Sml. I-3605, avsnitt 26; og Adolf Truley, avsnitt 34), er de vilkårene som er fastsatt i denne bestemmelsen kumulative, slik at et organ ikke kan klassifiseres som et offentligrettslig organ, og dermed som en oppdragsgiver i henhold til direktiv 92/50, dersom ett av dem ikke er oppfylt.

33Ettersom det er uomtvistet at Taitotalo eies og forvaltes av en lokal myndighet og — i det minste fra datoen for dets registrering i handelsregisteret, 6. april 2000 — har rettslig handleevne, må den nasjonale domstols spørsmål forstås som utelukkende å gjelde spørsmålet om dette selskapet ble opprettet for det særskilte formål å dekke behov i alminnelig interesse uten industri- eller forretningsmessig karakter. Det første og det andre spørsmålet

34Med sine to første spørsmål, som bør behandles samlet, spør den nasjonale domstol i det vesentlige om et aksjeselskap som er opprettet, eid og forvaltet av en regional eller lokal myndighet, kan anses for å dekke et særskilt behov i alminnelig interesse uten industri- eller forretningsmessig karakter, der selskapets virksomhet består i å anskaffe tjenester med henblikk på oppføring av lokaler som er beregnet utelukkende for private virksomheters bruk, og om vurderingen av om dette vilkåret er oppfylt, ville være annerledes dersom det aktuelle byggeprosjektet hadde til formål å skape gunstige betingelser på denne lokale myndighetens område for utøvelse av næringsvirksomhet. Innlegg inngitt for Domstolen 35 Taitotalo og den franske regjering mener at disse to spørsmålene bør besvares benektende, ettersom Taitotalos virksomhet ikke er ment å dekke behov i alminnelig interesse og/eller i alle tilfelle har industri- eller forretningsmessig karakter. KORHONEN MED FLERE 36 Taitotalo anfører at dets eneste formål er å fremme betingelsene for utøvelsen av bestemte virksomheters aktiviteter, ikke for utøvelsen av næringsvirksomhet generelt i Varkaus by, mens det forhold at det er eid og finansiert av en oppdragsgiver er uten relevans, ettersom det i saken i hovedsaken dekker industri- eller forretningsmessige behov. Taitotalo anfører særlig at det ervervet tomten som er nødvendig for byggearbeidene i saken i hovedsaken til markedspris, og at finansieringen av prosjektet i det vesentlige vil bli håndtert av privat sektor gjennom banklån sikret med pantelån.

37Under henvisning til Domstolens dom i sak C-44/96 Mannesmann Anlagenbau Austria med flere [1998] Sml. I-73, der Domstolen, ifølge den franske regjering, søkte å fastslå om virksomheten til den enheten som var omtvistet i den saken — det østerrikske statslige trykkeriet — falt inn under vesentlige statlige prerogativer, mener den franske regjering at utleie av lokaler til industrielt eller kommersielt bruk under ingen omstendighet kan anses å falle inn under de prerogativene som av sin natur er del av utøvelsen av offentlig myndighet. Videre kan denne virksomheten på grunn av sin kommersielle karakter ikke sammenlignes med dem som var omtvistet i BFI Holding og sak C-237/

99Kommisjonen mot Frankrike [2001] Sml. I-939, nemlig innsamling og behandling av husholdningsavfall og bygging av sosialboliger. 38 Den finske regjering er av den oppfatning at Taitotalos virksomhet typisk fremstår som en virksomhet som svarer til et behov i alminnelig interesse uten industri- eller forretningsmessig karakter. For det første er Taitotalos primære formål ikke å skape fortjeneste gjennom sin virksomhet, men å skape gunstige betingelser for utvikling av næringsaktiviteter på Varkaus bys område, noe som passer perfekt inn i de funksjonene som regionale og lokale myndigheter kan påta seg i kraft av den autonomien som er garantert dem gjennom den finske grunnloven. For det andre ville målsettingen med direktiv 92/50 bli undergravd dersom et slikt selskap ikke ble ansett som oppdragsgiver i henhold til direktivet, ettersom kommunene i så fall kunne bli fristet til å opprette, innenfor sitt tradisjonelle virksomhetsområde, andre selskaper hvis kontrakter ville falle utenfor direktivets anvendelsesområde. 39 Den østerrikske regjering og Kommisjonen, som ikke utelukker muligheten for at Taitotalos virksomhet kan dekke et behov i alminnelig interesse på grunn av det stimulerende bidraget til handel og utvikling av næringsaktiviteter på Varkaus bys område, uttaler på sin side at de i lys av de ufullstendige opplysningene som foreligger, ikke er i stand til å vurdere i hvilken utstrekning dette behovet har industri- eller forretningsmessig karakter. De inviterer derfor den nasjonale domstolen til selv å foreta denne vurderingen, med særlig undersøkelse av Taitotalos konkurransemessige stilling og om det bærer risikoene forbundet med sin virksomhet. Domstolens vurdering

40Domstolen har allerede fastslått at artikkel 1 bokstav b annet ledd i direktiv 92/50 skiller mellom behov i alminnelig interesse uten industri- eller forretningsmessig karakter og behov i alminnelig interesse med industri- eller forretningsmessig karakter (se bl.a. BFI Holding, avsnitt 36, og Agorà og Excelsior, avsnitt 32). For å gi et nyttig svar på de forelagte spørsmålene må det først fastslås om virksomheter av den typen som er omtvistet i hovedsaken faktisk dekker behov i alminnelig interesse, og om nødvendig deretter avgjøres om slike behov har industri- eller forretningsmessig karakter.

41Hva gjelder spørsmålet om virksomheten som er omtvistet i hovedsaken dekker et behov i alminnelig interesse, fremgår det av forelggelseskjennelsen at Taitotalos hovedvirksomhet består i å kjøpe, selge og leie ut eiendommer samt å organisere og levere eiendomsforvaltnings­tjenester og andre tilknyttede tjenester som er nødvendige for forvaltningen av disse eiendommene. Den transaksjonen Taitot fordi et organ som opererer med profittformål og selv bærer risikoene forbundet med sin virksomhet, normalt ikke vil delta i en tildelingsprosedyre på vilkår som ikke er økonomisk berettiget.

52I henhold til fast rettspraksis er formålet med disse direktivene å avverge både risikoen for at nasjonale tilbydere eller søkere gis preferanse ved oppdragsgiversens tildeling av kontrakter, og muligheten for at et organ som finansieres eller kontrolleres av staten, regionale eller lokale myndigheter eller andre offentligrettslige organer, kan velge å la seg lede av andre hensyn enn økonomiske (se særlig sak C-380/98 University of Cambridge [2000] ECR I-8035, avsnitt 17; sak C-470/99 Universale-Bau m.fl. [2002] ECR I-11617, avsnitt 52; og Adolf Truley, avsnitt 42).

53Som svar på et skriftlig spørsmål fra Domstolen uttalte den finske regjering under hovedforhandlingen at selv om det fra et juridisk synspunkt er få forskjeller mellom selskaper som Taitotalo og aksjeselskaper eid av private aktører, i den forstand at de bærer de samme økonomiske risikoer som disse og på tilsvarende måte kan bli slått konkurs, vil de regionale og lokale myndigheter de tilhører sjelden tillate at dette skjer, og vil om nødvendig rekapitalisere disse selskapene slik at de kan fortsette å ivareta de oppgavene de ble opprettet for, i det vesentlige forbedring av de generelle betingelsene for utøvelse av økonomisk aktivitet i den aktuelle kommunens område.

54Som svar på et spørsmål fra Domstolen under hovedforhandlingen uttalte den finske regjering videre at selv om det ikke er utelukket at virksomheten til selskaper som Taitotalo kan generere overskudd, kan det å skape slikt overskudd aldri utgjøre det primære formålet for slike selskaper, ettersom de etter finsk rett alltid primært må ha som mål å fremme den allmenne interessen til innbyggerne i den berørte kommunen.

55Under slike omstendigheter, og under hensyn til det faktum som er nevnt av den nasjonale domstolen om at Taitotalo mottok offentlig finansiering for gjennomføringen av det aktuelle byggeprosjektet i hovedsaken, synes det sannsynlig at en virksomhet som den Taitotalo i denne saken utøver, dekker et behov i allmennhetens interesse som ikke er av industriell eller kommersiell karakter.

56Det er likevel den nasjonale domstolen, som er den eneste med detaljert kjennskap til sakens faktiske omstendigheter, som må vurdere de omstendigheter som forelå da dette organet ble opprettet, og de betingelser under hvilke det utøver sin virksomhet, herunder særlig om det tar sikte på å oppnå fortjeneste og bærer risikoene forbundet med sin virksomhet. KORHONEN M.FL.

57Hva angår Kommisjonens bemerkning om at det ikke kan utelukkes at den aktuelle virksomheten i hovedsaken kun utgjør en mindre del av Taitotalos virksomhet, er dette faktum, selv om det skulle bli fastslått, uten relevans for utfallet av hovedsaken, i den grad selskapet fortsetter å ivareta behov i allmennhetens interesse.

58I henhold til fast rettspraksis er et organs status som offentligrettslig organ ikke avhengig av den relative betydningen, innenfor det aktuelle organets virksomhet, av ivaretakelsen av behov i allmennhetens interesse som ikke er av industriell eller kommersiell karakter (se Mannesmann Anlagenbau Austria m.fl., avsnitt 25, 26 og 31; BFI Holding, avsnitt 55 og 56; og Adolf Truley, avsnitt 56).

59I lys av ovenstående betraktninger må svaret på det første og det andre spørsmål være at et aksjeselskap som er stiftet, eid og forvaltet av en regional eller lokal myndighet, dekker et behov i allmennhetens interesse, i den forstand som anvendt i artikkel 1 bokstav b annet ledd i direktiv 92/50, der det anskaffer tjenester med sikte på å fremme utviklingen av industriell eller kommersiell virksomhet på den aktuelle regionale eller lokale myndighetens territorium. For å fastslå om dette behovet ikke er av industriell eller kommersiell karakter, må den nasjonale domstolen vurdere de omstendigheter som forelå da selskapet ble stiftet og de betingelser under hvilke det utøver sin virksomhet, idet det særlig tas hensyn til at det ikke primært tar sikte på å oppnå fortjeneste, at det ikke bærer risikoene forbundet med virksomheten, og eventuell offentlig finansiering av den aktuelle virksomheten. Det tredje spørsmålet

60Med sitt tredje spørsmål spør den nasjonale domstolen i det vesentlige om det faktum at lokalene som skal oppføres, kun leies ut til én enkelt virksomhet, kan sette spørsmålstegn ved utleiers status som offentligrettslig organ.

61Det er tilstrekkelig å konstatere at det fremgår av svaret på de to første spørsmålene at en slik omstendighet i prinsippet ikke hindrer at utleier av de lokalene som skal oppføres, klassifiseres som et offentligrettslig organ, ettersom allmennhetens interesse, som generaladvokaten bemerker i punkt 92 i sitt forslag til

avgjørelse

, ikke måles etter antallet direkte brukere av en aktivitet eller tjeneste.

62For det første er det ubestridelig at lokaliseringen av én enkelt virksomhet på en regional eller lokal myndighets territorium likeledes kan gi et stimuli til næringslivet og medføre gunstige økonomiske og sosiale virkninger for den aktuelle lokale myndigheten og for alle dens innbyggere, ettersom lokaliseringen av denne virksomheten blant annet kan virke som en katalysator og stimulere lokaliseringen av andre virksomheter i den berørte regionen.

63For det andre er denne tolkningen også i samsvar med formålet med direktiv 92/50, som ifølge 20. betraktning i fortalen blant annet tar sikte på å eliminere praksis som generelt begrenser konkurransen, og deltakelse i kontrakter av statsborgere fra andre medlemsstater særlig. Som den finske regjering har bemerket, ville det å akseptere at et organ kan falle utenfor direktivets anvendelsesområde utelukkende fordi den virksomheten det utøver, kun kommer én virksomhet til gode, innebære at man ser bort fra selve formålet med direktivet, ettersom det for å unngå de regler det oppstiller ville være tilstrekkelig for et selskap som Taitotalo å hevde at de lokalene som skulle oppføres, var tiltenkt utleie til en enkelt virksomhet, som deretter, så snart transaksjonen var fullført, kunne overdra lokalene til andre virksomheter.

64I lys av ovenstående betraktninger må svaret på det tredje spørsmålet derfor være at det faktum at de lokalene som skal oppføres, kun leies ut til én enkelt virksomhet, ikke er egnet til å sette spørsmålstegn ved utleiers status som offentligrettslig organ, der det er godtgjort at utleier dekker et behov i allmennhetens interesse som ikke er av industriell eller kommersiell karakter. KORHONEN M.FL.

Sakskostnader

65De kostnader som er pådratt av den finske, franske og østerrikske regjering og av Kommisjonen, som har inngitt merknader til Domstolen, kan ikke kreves erstattet. Ettersom disse foreleggelsesprosedyrene er et ledd i saksbehandlingen for den nasjonale domstolen for partene i hovedsaken, tilkommer det denne domstolen å avgjøre spørsmålet om

sakskostnader

. På dette grunnlag, HAR DOMSTOLEN (femte avdeling), som svar på de spørsmål som er forelagt den av Kilpailuneuvosto ved kjennelse av 14. desember 2000, avsagt slik DOM:

1Et aksjeselskap som er stiftet, eid og forvaltet av en regional eller lokal myndighet, dekker et behov i allmennhetens interesse, i den forstand som anvendt i artikkel 1 bokstav b annet ledd i Rådets direktiv 92/50/EØF av 18. juni 1992 om samordning av fremgangsmåtene ved tildeling av kontrakter om offentlig tjenesteytelse, der det anskaffer tjenester med sikte på å fremme utviklingen av industriell eller kommersiell virksomhet på den aktuelle regionale eller lokale myndighetens territorium. For å fastslå om dette behovet ikke er av industriell eller kommersiell karakter, må den nasjonale domstolen vurdere de omstendigheter som forelå da selskapet ble stiftet og de betingelser under hvilke det utøver sin virksomhet, idet det særlig tas hensyn til at det ikke primært tar sikte på å oppnå fortjeneste, at det ikke bærer risikoene forbundet med virksomheten, og eventuell offentlig finansiering av den aktuelle virksomheten.

2Det faktum at de lokalene som skal oppføres, kun leies ut til én enkelt virksomhet, er ikke egnet til å sette spørsmålstegn ved utleiers status som offentligrettslig organ, der det er godtgjort at utleier dekker et behov i allmennhetens interesse som ikke er av industriell eller kommersiell karakter. Timmermans Edward Jann von Bahr Rosas Avsagt i offentlig rettsmøte i Luxembourg den 22. mai 2003. R. Grass M. Wathelet Justitssekretær President for femte avdeling