C-19/95 P San Marco mot Kommisjonen

Sammendrag

Partene

Dommens premisser

Avgjørelse

om saksomkostninger Dommen

Nøkkelord

1. Anke

• Anførsler
• Anførsler og argumenter som bare gjentar det som ble fremført for Førsteinstansretten
• Forvrengning av de faktiske forhold
• Manglende antagelse til realitetsbehandling
• Avvisning [Artikkel 168a i EF-traktaten, artikkel 51 i statutten for Domstolen, artikkel 112(1)(c) i Domstolens prosessreglement]. 2. Anke
• Anførsler
• Feilvurdering av bevisene som er lovlig fremlagt
• Manglende admissibilitet
• Avvisning (Domstolens vedtekter, artikkel 51) 3. Anke
• Anførsler
• Anførsel som fremmes for første gang i anke
• Avvisning (artikkel 51 i statuttene for Domstolen)

Sammendrag

av dommen

1Det fremgår av EF-traktaten artikkel 168a, artikkel 51 i statuttene for Domstolen og artikkel 112(1)(c) i rettergangsordningen at et ankemeddelelse må inneholde en detaljert angivelse av de forhold som påklages i den dom som ankes, og de rettslige argumenter som spesifikt støtter denne anførselen. Dette krav er ikke oppfylt når anken bare gjentar eller bare oppsummerer de anførsler og argumenter som allerede er fremsatt for Retten, herunder de som er basert på faktiske forhold som Retten uttrykkelig har avvist å legge til grunn. Det eneste formål med en slik anke er i realiteten å få en ny prøving av de anførsler som er fremsatt i saken for Retten, noe som faller utenfor Domstolens kompetanse. En anke kan bare begrunnes med at Retten i første instans har brutt visse rettsregler, mens ethvert faktisk anbringende er utelukket. Det er derfor opp til Retten alene å fastslå de faktiske forhold i saken, med mindre det fremgår av saksdokumentene at dens avgjørelser er materielt uriktige, og å ta stilling til disse faktiske forhold. Domstolen har kompetanse etter traktatens artikkel 168a til å overprøve den rettslige vurderingen av disse faktiske forhold og de rettslige konsekvenser som er trukket av Førsteinstansretten.

2Det fremgår klart av artikkel 113 nr. 2 i Domstolens prosessreglement og artikkel 48 nr. 2 i Rettens prosessreglement at Domstolen i en ankesak ikke har kompetanse til å overprøve de faktiske forhold eller, i prinsippet, de bevis som Retten har lagt til grunn for å fastslå de faktiske forhold. Når disse bevis er innhentet på korrekt måte og de alminnelige rettsprinsipper og prosessuelle regler om bevisbyrde og bevisopptak er overholdt, er det opp til Underretten alene å avgjøre hvilken bevisverdi de bevis som er fremlagt for den, skal tillegges.

3En anførsel som fremsettes for første gang i en anke til Domstolen, kan ikke tas til følge. Å tillate en part for første gang å påberope seg en anførsel for Domstolen som ikke er påberopt for Retten, ville være ensbetydende med å gi Domstolen, som har begrenset kompetanse i ankesaker, adgang til å behandle en tvist som er mer omfattende enn den som var til behandling for Retten. Ved anke har Domstolen således kun kompetanse til å overprøve Rettens vurdering av anførsler som har vært behandlet av Retten. Partene I sak C-19/95 P, San Marco Impex Italiana Srl, Modena (Italia), representert ved advokat Lucette Defalque, Brussel, og med delgivningsadresse i Luxembourg hos advokat Alex Schmitt, 62 Avenue Guillaume, Den ankende part, Anke over dom avsagt av De europeiske fellesskaps rett i første instans (Femte avdeling) den 16. november 1994 i sak T-451/93, San Marco mot Kommisjonen, Sml. 1994 s. II-1061, med påstand om opphevelse av dommen og om erstatning for det tap den ankende part angivelig har lidt i forbindelse med en kontrakt om offentlige bygge- og anleggsarbeider som den ankende part har inngått med regjeringen i Den demokratiske republikken Somalia. den annen part i saken: Kommisjonen for De europeiske fellesskap, ved juridisk rådgiver Hans Peter Hartvig og Claire Bury, ved Kommisjonens juridiske tjeneste, som partsrepresentanter, og med valgt adresse i Luxembourg hos Carlos Gómez de la Cruz, også han fra Kommisjonens juridiske tjeneste, Wagner-senteret, Kirchberg, RETTENS KJENNELSE RETTEN I FØRSTE INSTANS (første avdeling) sammensatt av avdelingsleder D.A.O. Edward (refererende dommer), samt dommerne P. Jann og L. Sevón Jann og L. Sevón, dommere Generaladvokat Fennelly R. Grass, justitiarius, etter å ha hørt generaladvokaten har avsagt følgende kjennelse RETTENS KJENNELSE Domskonklusjonen

1Ved begjæring inngitt til Domstolens Justissekretariat den 26. januar 1995 anket San Marco Impex Italiana ("San Marco") i henhold til artikkel 49 i EF-vedtektene for Domstolen til prøvelse av Førsteinstansrettens dom av 16. november 1994 i sak T-451/93, San Marco mot Kommisjonen, Sml. 1994 s. II-1061, hvorved Retten forkastet et søksmål anlagt av San Marco mot Kommisjonen for De europeiske fellesskap. 1061), hvor Retten avviste et erstatningssøksmål i henhold til EØF-traktatens artikkel 178 og 215(2) for det tap som saksøkeren angivelig hadde lidd i forbindelse med en kontrakt om offentlige bygge- og anleggsarbeider som selskapet hadde inngått med regjeringen i Den demokratiske republikken Somalia. 2 Innledningsvis er det nødvendig å gi en kort redegjørelse for sakens bakgrunn slik den fremgår av den ankede dom. 3 Den 3 mars 1987 inngikk Kommisjonen, på vegne av Det europeiske økonomiske fellesskap, en avtale med Den demokratiske republikken Somalia, hvorved den forpliktet seg til å finansiere et prosjekt fremlagt av den somaliske regjering vedrørende prosjektering og bygging av fem broer over Shebelli-elven og en bro over Juba-elven, samt bygging av tilhørende adkomstveier. Kontrakten ble inngått i henhold til den andre AVS-EØF-konvensjonen undertegnet i Lomé 31. oktober 1979 (EFT 1980 L 347, heretter "den andre Lomé-konvensjonen"), og Det femte europeiske utviklingsfond (heretter "EUF") stilte de finansielle midler til rådighet (se avsnitt 1). 4 Etter en anbudskonkurranse ble det 22 februar 1988 inngått en kontrakt mellom San Marco og den somaliske utenriksministeren, i hans egenskap av nasjonal anvisningsberettiget, på vegne av det somaliske departementet for offentlige arbeider og boliger. Kontrakten ble godkjent av Kommisjonens delegat i Somalia ("delegaten") og Consulint International ("Consulint"), et rådgivende ingeniørfirma utnevnt av den somaliske regjering til å føre tilsyn med byggearbeidene (Praemis 2). 5 Arbeidet ble påbegynt i mai 1988 (Bilag 5). 6 Deretter oppsto det to problemer. Det ene gjaldt konsulatets forslag om å endre et av materialene til underbygningen av adkomstveien, fordi det ikke kunne skaffes i tilstrekkelige mengder på byggeplassen. Denne endringen førte til en økning i enhetsprisen på materialene. Det andre problemet oppsto da den delegerte nektet å godta to fakturaer som inneholdt prisøkninger for visse materialer (sement, stål, diesel og fyringsolje), fordi endringene bare var underbygget av fakturaer og ikke var underbygget av en økning i markedsprisene på de aktuelle materialene (påstand 6, 7 og 8). 7 Den 23 august 1989 sendte den nasjonale anvisningsberettigede, gjennom den delegerte, en anmodning til Kommisjonen om en tilleggsbevilgning på 750 000 ECU spesielt for å løse disse to problemene. I forventning om at bevilgningen ville bli gitt, ble et tillegg nr. 1 til kontrakten utarbeidet av konsulatet og undertegnet av San Marco, NAO og den somaliske ministeren for offentlige arbeider og boliger den 28. august 1989, og sendt til delegaten for undertegning (Praemis 13 og 14). 8 Den 21. desember 1989 informerte Kommisjonen, gjennom sin delegerte, den nasjonale anvisningsberettigede om sin beslutning om å innvilge en tilleggsbevilgning på 750 000 ECU. I brev av 25. desember 1989 informerte veidepartementet Consulint om at "tillegg nr 1 (tilleggsbevilgning) er godkjent". Consulint videresendte en kopi av dette brevet til San Marco den 27 desember 1989, og opplyste at tilleggsbevilgningen på 750 000 ECU var blitt godkjent "i samsvar med Addendum No 1" (praemis 15 og 16).

9I brev av 6 februar 1990 informerte delegaten det somaliske veidepartementet om at han ikke kunne godta det fremlagte tillegget. Den 1. mars 1990 foreslo han en endret versjon for myndigheten og la den ved for undertegning. Da den nye versjonen av tillegget var undertegnet av San Marco, det somaliske departementet for offentlige arbeider og boliger og den nasjonale anvisningsberettigede, informerte Kommisjonens delegat departementet for offentlige arbeider og boliger i brev av 1. mars 1990 om at han ikke kunne godta tillegget. Han mente at San Marco ikke hadde rett til en endring i enhetsprisen på underbygningsmaterialene, og at han ikke hadde fremlagt de detaljerte opplysningene som var etterspurt for å begrunne endringene i prisene på sement og stål. Dette brevet ble bekreftet 6. juni 1990 (Praemis 17-20).

10I desember 1990 brøt det ut borgerkrig i Somalia. I brev av 1. mars 1991 skrev Kommisjonens generaldirektør for utvikling, i egenskap av sjefsanviser, den myndighet som i henhold til artikkel 121(1) i den andre Lomé-konvensjonen har det endelige ansvaret for forvaltningen av EUFs midler, til søkeren og opplyste at han midlertidig hadde påtatt seg oppgavene som nasjonal anvisningsfullmektig i henhold til artikkel 60 i finansforordningen for femte EUF fordi han mente at den nasjonale anvisningsfullmektigen ikke lenger var i stand til å utføre sine oppgaver. I denne egenskap informerte sjefsutanviseren søkeren om at han sa opp søkerens kontrakt med virkning fra 1 mars 1991 i henhold til artikkel 93(1) i de alminnelige bestemmelser (Praemis 22 og 23).

11Ved følgeskrivelse av 7 februar 1992 sendte søkerens advokater Kommisjonen en fullstendig liste over de beløp som var krevd, til sammen 4 389 498,40 ECU, særlig med hensyn til ubetalte fakturaer og beløp som var krevd på grunnlag av Kommisjonens brev av 1 mars 1991. Ved brev av 15 april 1992, bekreftet ved brev av 11 mai 1992, avviste Kommisjonen kravet fra San Marcos advokater (avsnitt 28 og 29).

12For en nærmere beskrivelse av de faktiske forhold i saken, se avsnitt 1 til 29 i den påankede dom. 13 Den 7 juli 1992 anla San Marco sak for Retten med krav om erstatning for det tap selskapet angivelig hadde lidt i forbindelse med den offentlige bygge- og anleggskontrakten.

14Ved dom av 16. november 1994 avviste Retten søksmålet.

15I hovedsak la Retten for det første til grunn at den ikke hadde kompetanse til å ta stilling til om San Marco hadde et kontraktsrettslig krav på beløpene i fakturaene. Ifølge Retten skulle dette spørsmålet avgjøres ved voldgift i samsvar med artikkel 132 i og vedlegg XIII til den andre Lomé-konvensjonen (praemis 42).

16For det andre la Retten til grunn at Kommisjonens delegat har rett, og faktisk plikt, til å nekte å godkjenne fakturaer som er fremlagt av oppdragstakere dersom han har gyldig grunn til å tvile på at vilkårene for fellesskapsfinansiering er oppfylt (Praemis 50).

17For det tredje fant Retten at San Marco ikke hadde lagt frem noe bevis for at delegatens nektelse av å godkjenne de aktuelle fakturaene var uberettiget, og San Marco hadde heller ikke vist at selskapet kunne ha hatt en berettiget forventning om at delegaten ville godkjenne de omtvistede fakturaene på grunnlag av Kommisjonens konklusjoner (avsnitt 56, 73 og 74).

18For det fjerde, når det gjelder spørsmålet om økningen i enhetsprisen på materialene som ble brukt ved byggingen av adkomstveien, fant EFTA-domstolen at delegatens nektelse av å godkjenne de aktuelle fakturaene var berettiget. San Marco hadde gitt et tilbud på en fast enhetspris uten å foreta en grundig undersøkelse før tilbudet ble inngitt. San Marco hadde dermed klart undervurdert i hvilken grad et av de nødvendige materialene var tilgjengelig i nærheten av stedet der byggearbeidene skulle utføres (Praemis 57-62).

19For det femte bemerket EFTA-domstolen at saksøker heller ikke hadde klart å godtgjøre for en kompetent domstol at han faktisk hadde et krav mot den somaliske regjering (avsnitt 67).

20For det sjette la Retten til grunn at Kommisjonen ikke var forpliktet til å etterkomme anmodningen om betaling av visse utgifter som var påløpt før kontrakten ble hevet (Praemis 93).

21For det syvende la Retten til grunn at det ikke forelå noe brudd på søkerens berettigede forventning eller på rettssikkerhetsprinsippet. San Marco kunne ikke basere sitt krav på et løfte om betaling som angivelig var inntatt i et brev sendt etter at de aktuelle utgiftene var påløpt (avsnitt 95-98).

22For det åttende fant Retten at San Marco ikke hadde godtgjort at skaden San Marco angivelig hadde lidd, var forårsaket av at sjefsutanviseren hadde sagt opp kontrakten (avsnitt 107).

23Endelig mente Retten at ordlyden i brevet av 1 mars 1991 ikke kunne ha skapt en berettiget forventning hos San Marco om at Kommisjonen ville kompensere selskapet for det tap det hadde lidt som følge av oppsigelsen av kontrakten (Praemis 112). 24 Den 20 januar 1995 innga San Marco en ny anke over denne dommen. Anførsler fremsatt i anken

25I anken har San Marco nedlagt påstand om at dommen fra Førsteinstansretten oppheves, at saken behandles på nytt og at Kommisjonen dømmes til å betale San Marco til sammen 4 389 498,40 ECU, med tillegg av 2 504 280,07 ECU til dekning av et restbeløp på 148 192,09 ECU for feilaktig behandling av fakturaer, et ubestridt restbeløp på 483 830,65 ECU for utestående fakturaer og 1 922 258 ECU i erstatning for heving av kontrakten. 26 San Marcos anførsler gjelder for det første manglende betaling av en rekke fakturaer og for det andre Kommisjonens unnlatelse av å betale erstatning for heving av kontrakten. 27 Når det gjelder den manglende betaling av en rekke fakturaer, gjør San Marco gjeldende åtte anførsler om henholdsvis

• Rettens uriktige vurdering av de faktiske forhold, noe som førte til rettsvillfarelse
• San Marcos plikt til å følge de instrukser som ble gitt av Consulint
• Kommisjonens uriktige anvendelse av kontraktsbestemmelsene ved behandlingen av fakturaene
• Kommisjonens og delegatens manglende oppfyllelse av San Marcos berettigede forventninger ved å nekte å godta de omtvistede fakturaene
• Kommisjonens krenkelse av San Marcos berettigede forventninger ved å nekte å undertegne tillegg nr. 1
• delegatens krenkelse av San Marcos berettigede forventninger ved å nekte å betale den del av fakturaene som skulle betales i Somalia Rettens uriktige vurdering av San Marcos krav og uberettigede frifinnelse for kravet knyttet til korrekt fakturerte beløp, og utilstrekkelig organisering av Kommisjonens avdelinger. 28 Når det gjelder Kommisjonens unnlatelse av å betale erstatning for kanselleringen av kontrakten, gjør San Marco gjeldende fire anførsler knyttet til henholdsvis
• Kommisjonens plikt til å begrunne sine beslutninger
• feil tolkning og anvendelse av artikkel 60 i finansforordningen for femte EUF og artikkel 93 nr. 1 i de alminnelige bestemmelser for bygge- og anleggskontrakter (heretter "de alminnelige bestemmelser")
• Kommisjonens manglende oppfyllelse av sin plikt til å yte bistand til fellesskapsbedrifter som utfører arbeid i henhold til EUF-kontrakter; og
• Rettens uriktige vurdering av Kommisjonens feil.

29I sitt forsvar gjør Kommisjonen gjeldende at søksmålet må avvises etter prosessreglementet artikkel 119, subsidiært at det må forkastes. 30 Ifølge Kommisjonen kan ingen av San Marcos anførsler tas til realitetsbehandling av tre grunner.

31For det første fremgår det klart av EF-traktaten artikkel 168a og artikkel 51 i statuttene for EFTA-domstolen at en anke til EFTA-domstolen er begrenset til rettsspørsmål. For det andre må anken til EFTA-domstolen etter artikkel 112(1) i Domstolens prosessreglement inneholde de påberopte anførsler og argumenter. For det tredje må ankeerklæringen i henhold til artikkel 113(2) i prosessreglementet ikke endre saksgjenstanden for saken for førsteinstansretten. Etter Kommisjonens oppfatning oppfyller imidlertid ikke den foreliggende anke noen av disse tre krav. 32 Når det gjelder sakens realitet, gjør Kommisjonen gjeldende at Underretten foretok en helt korrekt vurdering av de faktiske og rettslige forhold, og at alle San Marcos anførsler, om de kunne tas til realitetsbehandling, måtte forkastes. 33 Etter prosessreglementet artikkel 119 kan EFTA-domstolen når som helst, ved begrunnet kjennelse, beslutte å forkaste anken helt eller delvis dersom det er klart at den må forkastes. Manglende betaling av en rekke fakturaer Første anførsel 34 San Marco gjør gjeldende at Retten har vurdert de faktiske forhold feil, noe som har ført til rettsvillfarelse. Anførselen kan deles inn i tre deler.

35For det første anfører San Marco at tribunalet feilaktig la til grunn at selskapet ikke hadde gitt opplysninger om fakturaene som delegaten nektet å godta, og som inneholdt prisøkninger for sement, stål og asfalt. San Marco viser til konsulatets brev av 13. juni 1990, der det ble uttalt at "enhetsprisen på underbygningsmaterialene ikke har økt", og hevder at Retten foretok en uriktig vurdering av de faktiske forhold da den fant at San Marco undervurderte i hvilken utstrekning ett av de nødvendige materialer var tilgjengelig i nærheten av stedet der byggearbeidene skulle utføres. Endelig mener San Marco at Retten ikke vurderte de faktiske forhold riktig da den fant at de tre fakturaene San Marco utstedte etter Kommisjonens beslutning om å bevilge ytterligere midler (som ble meddelt søkeren den 27. desember 1989), gjaldt utgifter påløpt etter at San Marco hadde blitt underrettet om den aktuelle beslutningen.

36Det bør bemerkes at i henhold til artikkel 49(1) i statutten for Domstolen må en anke gjelde en

avgjørelse

truffet av Retten i første instans. Etter traktatens artikkel 168a og vedtektenes artikkel 51 er en anke begrenset til rettsspørsmål og må være basert på en anførsel om at Retten i første instans manglet kompetanse, har begått et saksbehandlingsfeil som er til skade for den ankende parts interesser, eller har overtrådt fellesskapsretten. Artikkel 112 nr. 1 bokstav c) i Domstolens prosessreglement fastsetter at anken må inneholde de anførsler og argumenter som påberopes.

37Det følger av disse bestemmelser at et ankemeddelelse må inneholde en detaljert angivelse av de elementer i dommen som ankes, og de rettslige anførsler som spesifikt støtter påstanden (se i denne retning kjennelse av 14. desember 1995 i sak C-173/95 P Hogan mot Domstolen, Sml. 1995 s. I-4905, avsnitt 20).

38I henhold til fast rettspraksis er dette krav ikke oppfylt når anken bare gjentar eller i noenlunde like ordelag gjengir anførsler og argumenter som allerede er fremsatt for Retten, herunder anførsler og argumenter som er basert på faktiske forhold som Retten uttrykkelig har nektet å anerkjenne. Det eneste formål med en slik anke er i realiteten å oppnå en ny prøving av de anførsler som er fremsatt i saken for Retten, noe som etter artikkel 49 i EF-vedtektene for Domstolen faller utenfor dens kompetanse (se blant annet kjennelse av 24. april 1996 i sak C-87/95 P CNPAAP mot Rådet, Sml. 1996 s. I-0000, avsnitt 30).

39Det fremgår også klart av de ovennevnte bestemmelser at en anke bare kan begrunnes med at Retten har overtrådt visse rettsregler, med utelukkelse av ethvert faktisk anførselsgrunnlag. Det er således opp til Retten alene å fastslå de faktiske forhold i saken, med mindre det fremgår av saksdokumentene at dens avgjørelser er materielt uriktige, og å ta stilling til disse faktiske forhold. Når først Førsteinstansretten har fastslått eller vurdert de faktiske forhold, har EFTA-domstolen kompetanse etter traktaten artikkel 168a til å overprøve den rettslige vurdering av disse faktiske forhold og de rettslige konsekvenser som er trukket av Førsteinstansretten (se i denne retning sak C-136/92 P Kommisjonen mot Brazzelli Lualdi m.fl., Sml. 1994 s. I-1981, avsnitt 48 og 49). 40 EFTA-domstolen har således ikke kompetanse til å fastslå de faktiske forhold eller, i prinsippet, til å kritisere de bevis som førsteinstansretten har lagt til grunn for å fastslå de faktiske forhold. Når disse bevis er innhentet på korrekt måte og de alminnelige rettsprinsipper og prosessuelle regler om bevisbyrde og bevisopptak er overholdt, er det opp til Underretten alene å avgjøre hvilken bevisverdi som skal tillegges de opplysninger som er fremlagt for den (se, i denne retning, Kommisjonen mot Brazzelli Lualdi m.fl., som omtalt over, avsnitt 66). 41 Når det gjelder den tredje del av det første ankepunkt, er det tilstrekkelig å bemerke, for det første, at San Marco ikke har anført noen argumenter for å vise at tribunalet har brutt reglene i sin dom, og, for det andre, at San Marco ikke har spesifisert i detalj de faktorer som er lagt til grunn i den ankede dom. San Marco har ikke påberopt seg noe påstått brudd på en rettsregel, og har bare bestridt Rettens vurdering av de faktiske forhold.

42Det er derfor klart at det første ankepunkt må forkastes. Det andre anbringende

43På grunnlag av artikkel 56 i de særlige kontraktsbestemmelser som regulerer forholdet mellom ingeniøren og entreprenøren, gjør San Marco gjeldende at selskapet var forpliktet til å følge de instruksjoner det fikk av Consulint, herunder Consulints beslutning om å endre sammensetningen av underkonstruksjonen av tekniske grunner. San Marco gjorde derfor med rette gjeldende for Førsteinstansretten at delegaten hadde overskredet sine fullmakter da han nektet å godkjenne fakturaene for tilførselsveiene til broene over elvene Juba og Shebelli på grunn av endringen i underbygningen. 44 Når det gjelder dette ankepunkt, er det tilstrekkelig å konstatere at San Marco gjengir de anførsler selskapet allerede har fremsatt for Retten, og at selskapet ikke har fremsatt noe argument om at Retten har begått rettsvillfarelse. I avsnitt 63 i den ankede dom la Retten til grunn at Consulint "ikke på noen måte kan anses å ha opptrådt som en agent for Kommisjonen", og i avsnitt 62 at "delegatens avslag på å godta de aktuelle fakturaer var berettiget". San Marco har imidlertid ikke påberopt seg denne rettsoppfatning.

45Det er derfor klart at det andre anbringende må forkastes. Tredje og sjette anførsler 46 San Marco gjør gjeldende at Kommisjonen ikke foretok betalingene innen de frister som er fastsatt i kontrakten, og at den derfor har kontraktsmessig rett til renter. Etter San Marcos oppfatning har Kommisjonen heller ikke overholdt artikkel 33 i de særlige bestemmelsene, som krevde at betalinger i Somalia skulle skje i ecu eller at 12 % av en serie fakturaer, hvorav 88 % allerede var betalt i Italia, skulle betales i Somalia. Siden fakturaene av 7. februar 1989, 5. mars 1989, 5. april 1989, 8. mai 1989 og 31. august 1989 var blitt godkjent, var San Marco også berettiget til å forvente betaling av disse fakturaene, både for den delen som skulle betales i Somalia og for den delen som skulle betales i Italia. Ettersom den delen som skulle betales i Italia var blitt betalt i tide, brøt delegaten San Marcos berettigede forventning ved ikke å betale den delen som skulle betales i Somalia.

47Det bør bemerkes at i henhold til artikkel 113(2) i Domstolens prosessreglement kan ikke saksgjenstanden for saken for Førsteinstansretten endres i anken.

48Videre følger det av artikkel 48(2) i rettergangsordningen for Førsteinstansretten at nye anførsler ikke kan fremsettes under saken med mindre de er basert på rettslige eller faktiske forhold som er kommet frem under saken.

49En parts rett til å påberope seg en anførsel for Domstolen som ikke ble påberopt for Førsteinstansretten, er ensbetydende med en rett til å forelegge for Domstolen, som har begrenset ankekompetanse, en tvist som er mer omfattende enn den som ble behandlet for Førsteinstansretten. Ved anke har Domstolen således kun kompetanse til å overprøve Rettens vurdering av anførsler som er behandlet av Retten. (Se, i denne retning, Kommisjonen mot Brazzelli Lualdi m.fl., som omtalt over, avsnitt 59).

50I den foreliggende sak er det tilstrekkelig å merke seg at San Marcos anførsler knyttet til det tredje og sjette anbringende ikke ble fremsatt for tribunalet. 51 San Marco har heller ikke fremsatt noen argumenter for å vise at tribunalet har brutt reglene i sin dom, eller spesifisert hvilke elementer i dommen som ble bestridt.

52Det er derfor klart at det tredje og sjette anbringende må forkastes. Fjerde anførsel 53 Igjen på grunnlag av artikkel 56 i de særlige kontraktsbestemmelser gjør San Marco gjeldende at når Kommisjonen først hadde betalt fakturaene for de fire første broene med samme modifiserte underkonstruksjon uten forbehold, kunne ikke delegaten nekte å godkjenne fakturaene for de to siste broene, og Kommisjonen og dens delegat kunne ikke nekte å betale de godkjente fakturaene på grunn av problemet med underkonstruksjonen. Ved å gjøre dette krenket Kommisjonen San Marcos berettigede forventning. 54 San Marco tok ikke opp denne anførselen for EFTA-domstolen. 55 Selv om San Marco som første anførsel for Retten (i den utstrekning den spesifikt gjaldt Kommisjonens tredje ikke-kontraktsrettslige feil) anførte at Kommisjonen hadde krenket dens berettigede forventning, gjorde San Marco bare gjeldende at handlingene eller unntakene som hadde gitt opphav til dem, kun var det faktum at Kommisjonen bevilget mer midler til å betale for endringene som den nasjonale anvisningsberettigede hadde bedt om, og gjorde endringer i tillegg nr. 1 og sendte det til undertegning. 56 San Marco har for øvrig ikke anført noen argumenter for å vise at Retten har brutt reglene i sin dom, og har heller ikke spesifisert nøyaktig hvilke elementer i dommen som angripes.

57Det er derfor klart at det fjerde ankepunkt må forkastes. Femte anførsler 58 San Marco gjør gjeldende at Kommisjonen brøt prinsippet om beskyttelse av berettigede forventninger da den nektet å godta tillegg nr. 1, som den utarbeidet etter å ha kunngjort at midlene ville bli innvilget. San Marco gjør gjeldende at delegaten ved sin opptreden, og særlig ved å godkjenne endringen av underkonstruksjonen på de fire første broer og anmodningen om ytterligere midler, og ved å utarbeide tillegget uten å nevne problemet med underkonstruksjonen, forledet den ankende part til å tro at tillegg nr. 1 ville bli undertegnet og at ytterligere midler ville bli utbetalt.

59I denne sammenheng er det tilstrekkelig å merke seg at San Marco på den ene side bare gjentar de argumenter som ble fremført for tribunalet, og på den annen side ikke anfører noe argument om at tribunalet begikk en rettslig feil.

60Det femte anførselspunkt gjentar bare en del av det første anførselspunkt San Marco gjorde gjeldende for tribunalet. Som det fremgår av avsnitt 36 i den ankede dom, anførte San Marco for Retten at "da Kommisjonen bevilget ytterligere midler for å betale for de endringer som den nasjonale anvisningsberettigede hadde anmodet om, og da den foretok endringer i tillegg nr. 1 og sendte det til undertegning, handlet den på en slik måte at den ga søkeren en berettiget forventning om at Kommisjonen ville undertegne tillegget og betale de tilhørende fakturaer". Formålet med det femte ankepunkt er i hovedsak å undersøke på nytt den del av det første ankepunkt som San Marco anførte for Førsteinstansretten, og som ble forkastet av Retten i avsnitt 70-75 i den ankede dom, og de faktiske forhold som ifølge San Marco skapte en berettiget forventning hos selskapet.

61Det er derfor klart at dette anførsel må forkastes. Syvende anførsel 62 Selv om Retten fant at delegatens nektelse av å godkjenne fakturaene var begrunnet i økningen i prisen på sement, stål og asfalt og økningen i enhetsprisen på grunnmaterialene, gjør San Marco gjeldende at selskapet hadde krav på betaling av den del av fakturaene som ikke gjaldt disse to faktorer. San Marco mener at alle nødvendige opplysninger finnes i de dokumenter som er fremlagt for EFTA-domstolen.

63Denne anførsel ble ikke gjort gjeldende for Retten, siden San Marco bare anførte at delegaten ikke hadde rett til å nekte å anerkjenne de omtvistede fakturaer, og at den uansett ikke var berettiget til å nekte å anerkjenne dem i disse tilfeller (avsnitt 33 til 37).

64Det bør også bemerkes at Retten i avsnitt 51 i dommen nevner et spørsmål som ble stilt til San Marco for å få klarhet i om anførselen bare gjaldt økningen i prisen på sement, stål og asfalt og økningen i enhetsprisen på byggematerialer, og for å gi San Marco anledning til å fremlegge relevante bevis dersom dette ikke var tilfelle. Etter San Marcos svar la Retten i avsnitt 52 ovenfor til grunn at den bare kunne ta stilling til saksøkers krav i den utstrekning saksøker hadde gjort gjeldende at den delegerte hadde begått en feil ved å nekte å godkjenne fakturaer som inneholdt disse prisøkningene.

65Det er derfor klart at San Marcos syvende anførsel må forkastes. Åttende anførsel

66I avsnitt 101 i den ankede dom la Retten til grunn at den ankende part ikke hadde fremført noe argument eller bevis for at Kommisjonen hadde gjort seg skyldig i feil eller forsømmelser. 67 San Marco bestrider dette resonnement, og viser blant annet til at han under saksbehandlingen har vist til den uriktige behandling av fakturaene, spørsmål vedrørende bilagene og addendum nr.

1Videre vitner det håndskrevne notat som delegaten sendte til sin overordnede i Brussel 30. juni 1990 om at Kommisjonens tjenestegrener fungerte dårlig.

68Det må legges til grunn at San Marco kun har bestridt EFTA-domstolens vurdering av de faktiske forhold.

69Under enhver omstendighet bør det bemerkes at Retten i avsnitt 100 i sin dom la til grunn at siden Kommisjonen ikke var forpliktet til å innfri San Marcos krav om betaling, måtte dette argument avvises som irrelevant. San Marco har imidlertid ikke anført noe argument for at Retten dermed begikk en rettsanvendelsesfeil.

70Det er derfor klart at det åttende anførsel må forkastes. Kommisjonens unnlatelse av å betale erstatning for kanselleringen av kontrakten Første og tredje anførsel 71 San Marco gjør gjeldende at Kommisjonens beslutning i brevene av 15. april og 11. mai 1992 ikke var tilstrekkelig begrunnet, slik artikkel 190 i EF-traktaten krever. Under henvisning til artikkel 60 i finansforordningen for femte EUF, som gjelder forsinkelser i fullføringen av prosedyrer knyttet til prosjekter finansiert av EUF, hevder San Marco at Kommisjonen ikke har oppfylt sin generelle forpliktelse til å beskytte de økonomiske interessene til foretak i Fellesskapet som utfører arbeid i henhold til EUF-kontrakter. 72 San Marco har ikke gjort disse anførsler gjeldende for Retten, og det er derfor klart at de må forkastes. Andre anførsel 73 San Marco gjør gjeldende at Retten har feiltolket og anvendt artikkel 60 i finansforordningen for femte EUF og artikkel 93(1) i de alminnelige bestemmelser feil, og at den har feiltolket Kommisjonens plikt til å etterkomme dens anmodninger. 74 Artikkel 93 nr. 1 i de alminnelige bestemmelser fastsetter at dersom administrasjonen ensidig beslutter å innstille kontraktens utførelse for godt, opphører innstillingen umiddelbart, og leverandøren har rett til erstatning for ethvert tap han har lidt som følge av innstillingen, dersom dette ikke skyldes hans egen skyld. 75 Den andre anførselen kan deles i to deler. Det andre anbringende, første del 76 San Marco gjør gjeldende at i henhold til artikkel 60 i finansforordningen for femte EUF og i sin administrative egenskap i henhold til artikkel 93 nr. 1 i de alminnelige bestemmelser, forpliktet Kommisjonen, i egenskap av sjefsordfører og nasjonal anvisningsfullmektig, seg i sitt brev av 1. mars 1991 til å betale San Marco de beløp som var behørig dokumentert for det allerede utførte arbeid. Dette beløp seg til totalt 582 022,74 ECU.

77Kommisjonen gjør gjeldende at dette argument må forkastes, siden San Marco i det vesentlige bare gjentar de argumenter som er fremsatt for EFTA-domstolen. 78 Den første del av det andre ankepunkt kan tas til følge. San Marco kritiserer dermed indirekte, men klart, Rettens konklusjon i avsnitt 93 i dommen om at artikkel 60 i finansforordningen for femte EUF tillater Kommisjonen å betale en oppdragstaker ved forsinkelse i etableringen eller godkjenningen på nasjonalt nivå, men ikke pålegger den en plikt til å gjøre dette. Videre mener San Marco at det fremgår av ordlyden i artikkel 60 sammenholdt med artikkel 93(1) i de alminnelige bestemmelser at Kommisjonen er forpliktet til å betale de beløp den har krav på i henhold til reglene og kontrakten, ettersom Kommisjonen har opptrådt som hovedanvisningsberettiget og nasjonal anvisningsberettiget.

79Det er imidlertid klart at den første del av det andre anbringende må forkastes. Det fremgår klart av den klare og presise ordlyden i artikkel 60 i finansforordningen for femte EUF at den ledende anvisningsberettigede kan treffe alle egnede tiltak for å avhjelpe enhver forsinkelse i fastsettelsen, godkjenningen eller betalingen som kan bringe den fullstendige gjennomføringen av avtalen eller kontrakten i fare. Det faktum at Kommisjonen besluttet å si opp den aktuelle kontrakten i henhold til artikkel 93(1) i de alminnelige bestemmelser, innebærer imidlertid ikke at denne opptreden ble en forpliktelse for Kommisjonen. Som Retten med rette fastslo i avsnitt 91 i sin dom, må spørsmålet, dersom søkeren mener å ha krav på visse beløp i henhold til kontrakten, avgjøres ved voldgift i samsvar med artikkel 132 i den andre Lomé-konvensjon og vedlegg XIII til denne. Andre anførsel, andre strekpunkt 80 San Marco gjør gjeldende at Kommisjonen i henhold til artikkel 93(1) i de alminnelige bestemmelser, og som følge av brevet av 1. mars 1991, var forpliktet til å kompensere selskapet for det tap det led som følge av oppsigelsen av kontrakten. 81 Selv om det er unødvendig å ta stilling til dette argument, bør det bemerkes at San Marco bare bestrider den vurdering av de faktiske forhold som Retten foretok i avsnitt 107 i den ankede dom. Retten fant at det ikke var godtgjort at den skade som søkeren angivelig hadde lidd, var forårsaket av at hovedordføreren hadde sagt opp kontrakten. Det følger av dette at den andre del av anførselen åpenbart må forkastes. Fjerde anførsel 82 San Marco gjør gjeldende at Retten begikk en feil da den ikke fant at tapet som opphevelsen av kontrakten medførte, skyldtes Kommisjonens feil, og da den fant at dette tap ikke var blitt erstattet. I denne sammenheng gjør selskapet gjeldende at det var etter instruks fra konsulatet at det lot materialene bli stående på stedet der de to siste broene skulle oppføres.

83I denne sammenheng bør det bemerkes at San Marco ikke har fremsatt argumenter for å vise at Førsteinstansretten har begått rettsvillfarelse, og har ikke spesifisert i detalj hvilke elementer som ble vurdert i den ankede dom. Videre har selskapet ikke anført noe brudd på en rettsregel, men har bare kritisert Rettens vurdering av de faktiske forhold.

84Under enhver omstendighet konkluderte Retten i avsnitt 108 i dommen med at San Marco ikke hadde bevist at selskapet fortsatt befant seg på byggeplassen da kontrakten ble hevet, og i avsnitt 118 med at selskapet ikke hadde bevist, verken ved argumentasjon eller bevis, at Kommisjonen hadde begått en feil eller at tapet selskapet hevdet å ha lidd, skyldtes denne feil og ikke borgerkrig, tyveri eller noen annen ytre faktor. San Marco har ikke bestridt denne faktiske konklusjon. San Marco har heller ikke fremført noen argumenter som tilsier at Retten dermed begikk en rettslig feil.

85Det er derfor klart at det fjerde ankepunkt må forkastes.

86Det følger av det ovenstående at de anførsler San Marco har fremsatt til støtte for anken enten må forkastes eller forkastes. Anken må derfor forkastes i medhold av rettergangsordningen artikkel 119. Saksomkostninger Saksomkostninger 87 Etter prosessreglementet artikkel 69 nr. 2 pålegges den tapende part å betale saksomkostningene. Ettersom San Marco ikke har vunnet saken, pålegges San Marco å betale saksomkostninger. Dommens domskonklusjon Av de grunner som er angitt ovenfor Retten DOMSTOLEN (Første avdeling) 1) Anken forkastes. 2) San Marco Impex Italiana Srl bærer sine egne omkostninger og betaler Kommisjonens omkostninger. Avsagt i Luxembourg den 17. september 1996.