C-199/07 Kommisjonen mot Hellas – kvalifikasjon og tildeling

DOMSTOLENS DOM (Fjerde avdeling) 12. november 2009 ( *1 ) «Traktatbrudd — offentlige kontrakter — direktiv 93/38/EØF — kunngjøring av konkurranse — utførelse av analyse — automatiske utelukkelseskriterier — kvalifikasjonskrav og tildelingskriterier» I sak C-199/07, angående et traktatbruddsøksmål i henhold til artikkel 226 EF, anlagt 12. april 2007, Kommisjonen for De europeiske fellesskap ved M. Patakia og D. Kukovec, som befullmektigede, og med valgt adresse i Luxembourg, saksøker, mot Den hellenske republikk ved D. Tsagkaraki, som befullmektiget, bistått av dikigoros K. Christodoulou, og med valgt adresse i Luxembourg, saksøkt, har DOMSTOLEN (Fjerde avdeling) sammensatt av presidenten for Tredje avdeling, K. Lenaerts, som fungerende president for Fjerde avdeling, og dommerne R. Silva de Lapuerta, E. Juhász (refererende dommer), G. Arestis og J. Malenovský, generaladvokat: E. Sharpston justissekretær: ekspedisjonssekretær L. Hewlett, på grunnlag av den skriftlige forhandlingen og etter rettsmøtet 10. juli 2008, og etter at generaladvokaten har fremlagt forslag til

avgjørelse

i rettsmøtet 9. juli 2009, avsagt følgende Dom Kommisjonen for De europeiske fellesskap har ved sin stevning nedlagt påstand om at Domstolen fastslår at Den hellenske republikk, ved faktisk å innføre et ytterligere automatisk utelukkelseskriterium ut over dem som er uttrykkelig fastsatt i artikkel 31 nr. 2 i Rådets direktiv 93/38/EØF av 14. juni 1993 om samordning av fremgangsmåtene ved tilbudsgivning innen vann- og energiforsyning samt transport og telekommunikasjon (EFT L 199, s. 84) til skade for utenlandske rådgivningskontorer, og ved ikke i det omtvistede anbudet å ha skilt kvalifikasjonskravene fra tildelingskriteriene, har tilsidesatt de forpliktelser som følger av fellesskapsbestemmelsene om offentlige kontrakter, særlig dette direktivets artikkel 4 nr. 2, artikkel 31 nr. 1 og 2 samt artikkel 34 nr. 1 bokstav a), slik disse er fortolket av Domstolen, og av prinsippet om gjensidig anerkjennelse av formelle kvalifikasjoner, som ligger til grunn for fellesskapsbestemmelsene om offentlige anskaffelser, samt artikkel 12 EF og 49 EF. Rettsregler Artikkel 2 i direktiv 93/38 bestemte i den utgave som fant anvendelse på tidspunktet for de faktiske omstendigheter i foreliggende sak, følgende: «1. Dette direktiv gjelder for oppdragsgivere: a) som er offentlige myndigheter eller offentlige foretak, og som utøver en av de former for virksomhet som er omhandlet i nr. 2 […] 2. Dette direktiv gjelder for følgende former for virksomhet: […] c) drift av nett til betjening av offentligheten innen transport med jernbane, automatiske systemer, sporvogn, trolleybuss, buss eller kabel. […]» Samme direktivs artikkel 14 nr. 1 bokstav c) nr. i) bestemte: «Dette direktiv finner anvendelse på: […] c) avtaler som inngås av oppdragsgivere som utøver virksomhet som omhandlet i vedlegg III, IV, V og VI, når den anslåtte verdien eksklusive merverdiavgift minst utgjør: i) 400 000 [EUR] for innkjøps- og tjenestekontrakter […]» Artikkel 4 nr. 2 i direktiv 93/38 bestemte: «Oppdragsgiverne sørger for at det ikke forekommer forskjellsbehandling av leverandører, entreprenører eller tjenesteleverandører.» Samme direktivs artikkel 31 var utformet som følger: «1. Oppdragsgivere som foretar utvelgelse av søkere i forbindelse med begrensede anbudskonkurranser eller konkurranse med forhandling, skal følge de objektive kriterier og regler de har fastlagt, og som er tilgjengelige for interesserte leverandører, entreprenører og tjenesteleverandører. 2. Kriteriene kan omfatte utelukkelseskriteriene i artikkel 23 i [Rådets] direktiv 71/305/EØF [av 26.7.1971 om samordning av fremgangsmåtene med hensyn til inngåelse av offentlige bygge- og anleggskontrakter (EFT L 185, s. 5)] og i artikkel 20 i [Rådets] direktiv 77/62/EØF [av 21.12.1976 om samordning av fremgangsmåtene ved offentlige innkjøp (EFT 1977 L 13, s. 1)]. 3. Kriteriene kan innebære at oppdragsgiveren av objektive grunner er nødt til å begrense antallet søkere til et nivå som er rimelig sett i forhold til de særlige forhold som gjør seg gjeldende i forbindelse med anbudskonkurransen, og de midler som kreves til dens gjennomføring. Antallet utvalgte søkere skal imidlertid stå i forhold til kravet om tilstrekkelig konkurranse.» Artikkel 23 i direktiv 71/305 og artikkel 20 i direktiv 77/62, som er likelydende, fastsetter i avsnitt IV, kapittel 1, som har overskriften «Kriterier for kvalitativ utvelgelse», de tilfeller hvor entreprenørers deltakelse i offentlige anbudskonkurranser kan utelukkes. Disse tilfellene vedrører både entreprenørens personlige situasjon, dvs. konkurs, avvikling, opphør av aktiviteter, tvangsakkord, rettskraftig dom med idømmelse av straff og entreprenørens atferd, dvs. en alvorlig feil i faglige anliggender, manglende oppfyllelse av forpliktelser med hensyn til betaling av ytelser til sosial sikring og skatter eller avgivelse av uriktige erklæringer. Disse to artiklene er gjentatt i henholdsvis artikkel 24 i Rådets direktiv 93/37/EØF av 14. juni 1993 om samordning av fremgangsmåtene med hensyn til inngåelse av offentlige bygge- og anleggskontrakter (EFT L 199, s. 54) og artikkel 20 i Rådets direktiv 93/36/EØF av 14. juni 1993 om samordning av fremgangsmåtene ved offentlige innkjøp (EFT L 199, s. 1), som kodifiserte direktiv 71/305 og 77/62. Artikkel 34 nr. 1 i direktiv 93/38 bestemte: «

1Med forbehold for nasjonale lover eller administrative bestemmelser om vederlag for visse tjenester legger oppdragsgiverne følgende kriterier til grunn for tildelingen av kontrakter: a) når tildelingen skjer på grunnlag av det økonomisk mest fordelaktige tilbudet: ulike kriterier som varierer etter kontrakten, for eksempel leveringstid eller utførelsestid, driftskostnader, lønnsomhet, kvalitet, estetisk og funksjonsmessig verdi, teknisk verdi, kundeservice og teknisk bistand, forpliktelser med hensyn til reservedeler, leveringsgaranti og pris b) eller utelukkende den laveste pris.» Endelig var artikkel 2 nr. 6 i Rådets direktiv 92/13/EØF av 25. februar 1992 om samordning av lover og administrative bestemmelser vedrørende anvendelsen av EF-reglene for fremgangsmåten ved tilbudsgivning innen vann- og energiforsyning samt transport og telekommunikasjon (EFT L 76, s. 14) i den utgave som fant anvendelse på tidspunktet for sakens faktiske omstendigheter, under overskriften «Krav til klageordningene» utformet som følger: «Virkningene av utøvelsen av de i nr. 1 omhandlede beføyelser på en kontrakt som følger etter tildeling av en ordre, fastlegges etter nasjonal rett. Dessuten kan en medlemsstat, unntatt når en beslutning skal annulleres, innen det ytes skadeserstatning, bestemme at etter inngåelsen av en kontrakt som følger etter tildeling av en ordre, begrenses den for klageordningene ansvarlige instans' beføyelser til ytelse av skadeserstatning til enhver som har lidt skade på grunn av en overtredelse.» Utformingen av nevnte bestemmelse er nesten identisk med utformingen av artikkel 2 nr. 6 i Rådets direktiv 89/665/EØF av 21. desember 1989 om samordning av lover og administrative bestemmelser vedrørende anvendelsen av klageordningene i forbindelse med inngåelse av offentlige innkjøps- samt bygge- og anleggskontrakter (EFT L 395, s. 33), som endret ved Rådets direktiv 92/50/EØF av 18. juni 1992 (EFT L 209, s. 1). Det omtvistede anbudet og den administrative prosedyren I foreliggende sak vedrører Kommisjonens anførsler visse vilkår og betingelser som fremgår av en kunngjøring av konkurranse iverksatt av ERGA OSE AE (heretter «ERGA OSE»), som er et offentlig foretak som tilhører det greske jernbaneselskapet. Denne kunngjøringen gjaldt utførelsen av en analyse av eiendomsprosjekter og elektromekaniske prosjekter som ledd i byggingen av en jernbanestasjon. Den omtvistede kunngjøringen av konkurranse med nr. 2003/S 205-185214 og 2003/S 206-186119 ble offentliggjort 16. oktober 2003. Utformingen av og betingelsene for denne kunngjøringen var basert på den dagjeldende nasjonale lovgivningen, dvs. lov nr. 716 av 1977. Med henblikk på gjennomgangen av foreliggende sak er den relevante utformingen av den omtvistede kunngjøringen av konkurranse følgende: «Del III: Retlige, økonomiske og tekniske opplysninger […] 2.1) opplysninger vedrørende tjenesteleverandørers individuelle situasjon og de nødvendige formaliteter til vurdering av deres økonomiske og tekniske minimumskapasitet: […] 2.1.3) teknisk kapasitet — dokumentasjon herfor: A. Interessetilkjennegivelser vil bli godtatt dersom de inngis av a) greske analysekontorer som er oppført i det dertil svarende nasjonale register og er i besittelse av et eksamensbevis […] b) utenlandske analysekontorer som er opprettet i samsvar med lovgivningen i en medlemsstat i Den europeiske union eller [Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet (EØS)] og har sin sentrale ledelse, sitt hovedkontor eller sitt vedtektsbestemte hjemsted innen Den europeiske union eller EØS […]. Utenlandske rådgivere skal være i besittelse av formelle og materielle kvalifikasjoner for hver enkelt analysekategori, svarende til dem som kreves av greske rådgivere som er oppført i det greske konsulentregisteret, og analysekontorer skal ha ansatte innen hver analysekategori svarende til det krav til ansatte som stilles til greske analysekontorer […] Det bemerkes at utenlandske analysekontorer eller rådgivere som har inngitt interessetilkjennegivelse i en [ERGA OSE-]anbudsprosedyre innen en periode på seks måneder forut for datoen for interessetilkjennegivelse i foreliggende anbud, og som har oppgitt kvalifikasjoner for eksamensbeviskategorier som avviker fra dem det nå anmodes om, ikke vil bli godkjent. […] Del IV: Prosedyre IV.1) Konkurranseform: Åpen […] IV.2) Tildelingskriterier: Det økonomisk mest fordelaktige tilbudet i samsvar med følgende kriterier […] Under hensyntaken til artikkel 34 nr. 1 bokstav a) i direktiv 93/38 vil tilslagsgiveren bli valgt i samsvar med følgende kriterier: 1. spesifikk og alminnelig erfaring, og særlig de faktisk utførte analyser på lignende prosjekter, hos enten rådgivningskontorer eller analysekontorer med vitenskapelig utdannet personale 2. reell kapasitet til å foreta en analyse innen den planlagte tidsrammen sammenholdt med de forpliktelser som påtas vedrørende utførelse av andre analyser, og det særlige vitenskapelige personalet som foreslås til utførelsen av den aktuelle analysen, samt det utstyret som skal anvendes i forbindelse med analysen I prioritert rekkefølge: nei […]» I henhold til de greske reglene inndeles eksamensbevisene for analysekontorer og rådgivere i kategorier etter erfaring og utførte analyser, og de innskrives i registre svarende til denne erfaringen. De utenlandske analysekontorene og rådgiverne er ikke forpliktet til å innskrives i disse registrene. For hvert anbud kreves en særlig kategori eksamensbevis ut fra den erfaringen som kreves i det aktuelle anbudet. Lov nr. 716 av 1977 er blitt opphevet og erstattet av lov nr. 3316 av 2005. Kommisjonen tilsendte på bakgrunn av en klage den 28. juni 2005 et brev til de kompetente greske myndigheter, og understreket at en del av utformingen av den omtvistede kunngjøringen av konkurranse var i strid med bestemmelsene i direktiv 93/38 og prinsippet om forbud mot forskjellsbehandling på grunnlag av nasjonalitet. De greske myndighetene svarte ved brev av 22. juli 2005. Etter en gjennomgang av dette svaret sendte Kommisjonen 18. oktober 2005 et åpningsbrev til Den hellenske republikk. De to anførslene fremsatt i dette brevet gjaldt dels forskjellsbehandlingen til skade for utenlandske analysekontorer og rådgivere som følge av utformingen av den omtvistede kunngjøringens del III punkt 2.1.3 bokstav b) annet avsnitt, dels den manglende sondringen mellom kvalifikasjonskrav og tildelingskriterier i kunngjøringens del IV punkt

2Ettersom Kommisjonen ikke var overbevist av de greske myndighetenes svar av 14. desember 2005 på dette åpningsbrevet, tilsendte den 4. juli 2006 en begrunnet uttalelse til Den hellenske republikk, som sistnevnte besvarte 30. august 2006. Da Kommisjonen ikke var overbevist av dette svaret, besluttet den å anlegge foreliggende sak. Om søksmålet Formaliteten Den hellenske republikk har fremsatt en formalitetsinnsigelse mot søksmålet. Den har for det første gjort gjeldende at lov nr. 716 av 1977, som utgjorde grunnlaget for den omtvistede kunngjøringen av konkurranse, ble opphevet av en ny lov, innen den i den begrunnede uttalelsen fastsatte fristen utløp, dvs. innen det tidspunktet som utgjør den tidsmessige grensen for vurderingen av om et traktatbrudd foreligger. Kunngjøringer av konkurranser fremsatt i henhold til denne nye loven inneholder ikke lenger klausuler som de som er omtvistet i denne saken. Prosedyren for fastslåelse av et traktatbrudd tar ikke sikte på å stemple en medlemsstat, men på å gi denne mulighet til å utarbeide en lovgivning i samsvar med fellesskapsretten. Dette formålet er nå oppfylt med lov nr. 3316 av 2005. For det andre har Den hellenske republikk i det vesentlige gjort gjeldende at artikkel 2 nr. 6 i direktiv 92/13 ble gjennomført i gresk rett ved artikkel 4 nr. 2 i lov nr. 2252 av 1997, hvoretter kontrakten ikke lenger kan bestrides etter dens inngåelse. Følgelig er den etterfølgende opphevingen av en kontrakt som er inngått i henhold til den omtvistede kunngjøringen av konkurranse, og som har umiddelbar virkning for så vidt som den gjelder utarbeidelsen av en analyse, utelukket. Dette gjelder så mye desto mer når tildelingen av denne kontrakten er bekreftet ved tre rettsavgjørelser på nasjonalt plan, avsagt som ledd i en sak om midlertidige forføyninger. Den hellenske republikk har i realiteten anført at Kommisjonens søksmål er blitt uten gjenstand. Denne argumentasjonen kan ikke tas til følge. Det bemerkes at søksmålet, slik det fremgår av såvel Kommisjonens stevning som replikk, og slik Kommisjonen har bekreftet under rettsmøtet for Domstolen, verken gjelder en ufullstendig eller uriktig gjennomføring av direktiv 93/38 i nasjonal rett eller en fast administrativ praksis i strid med dette direktivet basert på lov nr. 716 av 1977, men derimot den ulovlige anvendelsen av dette som ledd i den aktuelle anbudsprosedyren. Kommisjonen er alene kompetent til å avgjøre hvorvidt det må anses formålstjenlig å innlede en traktatbruddsprosedyre, og til å fastlegge på grunnlag av hvilken handling eller unnlatelse fra den aktuelle medlemsstatens side denne prosedyren bør iverksettes. Kommisjonen kan derfor for Domstolen nedlegge påstand om at det fastslås at det har skjedd et traktatbrudd i form av at det med det aktuelle direktivet tilsiktede resultatet i et konkret tilfelle ikke er oppnådd (dom av 10.4.2003, forente saker C-20/01 og C-28/01, Kommisjonen mot Tyskland, Sml. I, s. 3609, avsnitt 30 og den der nevnte rettspraksis). Følgelig medfører opphevingen av lov nr. 716 av 1977 og vedtakelsen av en ny lov, innen fristen fastsatt i den begrunnede uttalelsen utløp, ikke at foreliggende søksmål er blitt uten gjenstand. Det skal videre understrekes at artikkel 2 nr. 6 i direktiv 89/665, hvis innhold er identisk med innholdet i artikkel 2 nr. 6 i direktiv 92/13, i henhold til Domstolens praksis ikke kan påvirke et søksmål anlagt i henhold til artikkel 226 EF (dom av 18.7.2007, sak C-503/04, Kommisjonen mot Tyskland, Sml. I, s. 6153, avsnitt 34). Nevnte direktiver kan, ved å forplikte medlemsstatene til å treffe de nødvendige tiltak for å sikre at beslutninger truffet av oppdragsgiverne kan gjøres til gjenstand for effektive klageordninger, ikke anses for også å regulere forholdet mellom medlemsstatene og Fellesskapet og således påvirke anvendelsen av artikkel 226 EF (jf. i denne retning dom av 15.10.2009, sak C-275/08, Kommisjonen mot Tyskland, avsnitt 33 og 35). Under alle omstendigheter medfører ikke den omstendighet at den omtvistede kontrakten eventuelt ikke lenger kan oppheves, at traktatbruddsprosedyren er blitt uten gjenstand. Det skal videre fastslås at den aktuelle kontrakten på tidspunktet for utløpet av fristen på to måneder fastsatt i den begrunnede uttalelsen, dvs. 4. september 2006, ikke hadde uttømt alle sine virkninger, skjønt en slik uttømmelse er en betingelse — krevd i henhold til Domstolens faste praksis — for at saken kan avvises (jf. bl.a. dom av 2.6.2005, sak C-394/02, Kommisjonen mot Hellas, Sml. I, s. 4713, avsnitt 18 og den der nevnte rettspraksis, og av 11.10.2007, sak C-237/05, Kommisjonen mot Hellas, Sml. I, s. 8203, avsnitt 29). Det følger nemlig av sakens akter at den aktuelle kontrakten besto av to analyser som tilslagsgiveren skulle utføre. Til tross for at den første analysen eventuelt var en forutsetning for den andre, slik Den hellenske republikk har anført, er det ubestridt at analysene utgjorde en helhet med henblikk på tilslagsgiverens oppfyllelse av sine forpliktelser. Ifølge Den hellenske republiks uttalelser under rettsmøtet for Domstolen var den andre analysen ennå ikke avsluttet og dermed ikke inngitt til oppdragsgiveren 4. september 2006. Følgelig hadde den aktuelle kontrakten ikke uttømt alle sine virkninger på denne datoen. På bakgrunn av ovenstående bemerkninger skal det fastslås at Kommisjonens søksmål kan tas under realitetsbehandling. Om realiteten Det skal innledningsvis presiseres at ERGA OSE, slik det fremgår av sakens akter, er et offentlig foretak hvis aktiviteter omfatter drift av nettverk for levering av offentlige tjenester innen jernbanetransport. Det er således en oppdragsgiver i henhold til artikkel 2 nr. 1 bokstav a) og artikkel 2 nr. 2 bokstav c) i direktiv 93/

38Videre er den skjønnede verdien av den kontrakten den omtvistede kunngjøringen av konkurranse gjelder, 3 240 000 EUR og overstiger således betydelig den grensen som er fastsatt i samme direktivs artikkel 14 nr. 1 bokstav c) nr. i). Følgelig faller prosedyren for inngåelsen av den aktuelle kontrakten innenfor dette direktivets anvendelsesområde. Anførslene fremsatt i foreliggende sak gjelder dels bestemmelsen i den omtvistede kunngjøringens del III punkt 2.1.3 bokstav b) annet avsnitt, dels nevnte kunngjøringens del IV punkt 2. Bestemmelsen i den omtvistede kunngjøringens del III punkt 2.1.3 bokstav b) annet avsnitt Kommisjonen har gjort gjeldende at bestemmelsen i den omtvistede kunngjøringens del III punkt 2.1.3 bokstav b) annet avsnitt — hvoretter utenlandske analysekontorer eller rådgivere som har tilkjennegitt interesse for anbud iverksatt av ERGA OSE innen seks måneder forut for det tidspunktet de har tilkjennegitt interesse for det anbudet som er gjenstand for nevnte kunngjøring, og som hadde rapportert kvalifikasjoner svarende til eksamensbeviskategorier som avvek fra dem som kreves for sistnevnte anbud, ikke kan godtas — er i strid med artikkel 31 nr. 1 og 2 i direktiv 93/38, for så vidt som den fastsetter en ytterligere avvisningsgrunn i forhold til dem som er uttrykkelig tillatt i henhold til fellesskapsretten om offentlige kontrakter. Nevnte bestemmelse innfører likeledes en forskjellsbehandling av utenlandske analysekontorer og rådgivere i strid med likebehandlingsprinsippet, som er angitt i artikkel 4 nr. 2 i direktiv 93/38, og som følger av artikkel 12 EF og 49 EF. Den tilsidesetter likeledes prinsippet om gjensidig anerkjennelse av eksamensbevis eller annen dokumentasjon for formelle kvalifikasjoner. Det skal innledningsvis understrekes at Kommisjonen verken har reist tvil om den greske ordningen med inndeling av analysekontorenes og rådgivernes eksamensbevis i kategorier under hensyn til deres erfaring og gjennomførte studier eller innskriving av disse i de registrene som svarer til denne erfaringen. Den har heller ikke anfektet at medlemsstatene kan kreve bevis for denne erfaringen, eller at de utenlandske analysekontorene og rådgiverne ikke er forpliktet til å være innskrevet i disse registrene, og at de kan bevise sin erfaring på en hvilken som helst måte. Etter å ha foretatt denne innledende presiseringen skal det for det første bemerkes at den prosedyren som er omhandlet i den omtvistede kunngjøringen av konkurranse, er åpen. På forespørsel herom under rettsmøtet har Kommisjonen innrømmet at artikkel 31 i direktiv 93/38 ga opphav til problemer vedrørende spørsmålet om bestemmelsen fant anvendelse på prosedyrer av denne art, i betraktning av at bestemmelsens nr. 1 uttrykkelig omfatter begrensede anbudskonkurranser og konkurranse med forhandling og ikke åpne anbudskonkurranser. Kommisjonen har i den forbindelse presisert at dens vesentligste anførsel i forhold til den omtvistede bestemmelsen gjelder en tilsidesettelse av nevnte direktivs artikkel 4 nr.

2Under disse omstendighetene skal det fastslås at Kommisjonen har frafalt sin anførsel om at nevnte bestemmelse utgjør en tilsidesettelse av artikkel 31 i direktiv 93/

38For det andre skal det fastslås at den omtvistede bestemmelsen, som er utformet klart og entydig, skal forstås slik at utenlandske analysekontorer eller rådgivere ikke kunne delta i denne nye prosedyren dersom de hadde deltatt i en prosedyre iverksatt av oppdragsgiveren, dvs. ERGA OSE, innen seks måneder forut for den nye kunngjøringen av konkurranse, og dersom de som ledd i den forutgående prosedyren hadde opplyst kvalifikasjoner svarende til eksamensbeviskategorier som avvek fra dem som i samsvar med den greske ordningen for inndeling av eksamensbevis ble krevd i henhold til den nye prosedyren. Den hellenske republikk har imidlertid gjort gjeldende at denne bestemmelsen alltid har vært anvendt slik at alle berørte næringsdrivende som var i tvil om dens rekkevidde, kunne anmode den aktuelle oppdragsgiveren om avklaringer og på hvilken som helst måte kunne fremlegge bevis for at de oppfylte betingelsene for å delta i den aktuelle prosedyren. Det skal i den forbindelse bemerkes at likebehandlingsprinsippet i henhold til Domstolens praksis omfatter prinsippet om gjennomsiktighet. Disse prinsippene, som er grunnlaget for fellesskapsdirektivene om offentlige kontrakter, innebærer særlig at tilbyderne, også potensielle tilbydere, i alminnelighet skal befinne seg på like fot og ha de samme muligheter ved utformingen av sine anmodninger om deltakelse eller tilbud (jf. i denne retning dom av 12.12.2002, sak C-470/99, Universale-Bau m.fl., Sml. I, s. 11617, avsnitt 93, og av 16.12.2008, sak C-213/07, Michaniki, Sml. I, s. 9999, avsnitt 44 og 45 og den der nevnte rettspraksis). Særlig skal de potensielt interesserte befinne seg i en lik situasjon med hensyn til omfanget av de opplysningene som er inntatt i en kunngjøring av konkurranse. Det er ikke i samsvar med disse prinsippene at en kategori av disse interesserte skal henvende seg til den aktuelle oppdragsgiveren for å anmode om avklaringer og supplerende opplysninger om den egentlige betydningen av en kunngjøring av konkurranses innhold, ettersom utformingen av denne ikke etterlater tvil for en rimelig opplyst og omhyggelig interessert. Videre har Domstolen funnet at artikkel 4 nr. 2 i direktiv 93/38 likeledes beskytter dem som er blitt avholdt fra å by, fordi de er blitt stilt dårligere som følge av den prosedyren oppdragsgiveren har fulgt, idet den forbyr enhver forskjellsbehandling av tilbydere (dom av 5.10.2000, sak C-16/98, Kommisjonen mot Frankrike, Sml. I, s. 8315, avsnitt 109). Det er utvilsomt at den omtvistede bestemmelsen med sin klare formulering kan ha en avskrekkende virkning på utenlandske analysekontorer eller rådgivere, noe som for øvrig har vært tilfellet i denne saken. Nevnte bestemmelse gir klart disse grunn til å tro at en eventuell forskjell mellom de kvalifikasjonene som ble fremlagt ved en forutgående prosedyre iverksatt av samme oppdragsgiver, og de kvalifikasjonene som kreves av prosedyren omfattet av den omtvistede kunngjøringen av konkurranse, automatisk medfører at de utelukkes fra å delta i dette anbudet. Følgelig har en utenlandsk kandidat som den som innga klagen til Kommisjonen, ikke de samme mulighetene som ikke-utenlandske interesserte, fordi nevnte bestemmelses utforming er avskrekkende og entydig, og fordi det til tross for denne utformingen er nødvendig å foreta ytterligere skritt for å oppnå avklaringer om adgangsbetingelsene til anbudsprosedyren. Det skal således fastslås at den måten den omtvistede kunngjøringen av konkurranse er utformet på, kan medføre forskjellsbehandling på grunnlag av den medlemsstaten der den interesserte er etablert, til skade for utenlandske kandidater, og til støtte for hvilken forskjell Den hellenske republikk ikke har fremlagt noen begrunnelse. For det tredje skal det bemerkes at i henhold til betraktning 34 til direktiv 93/38 «[finner] de relevante fellesskapsreglene for gjensidig anerkjennelse av eksamensbevis, sertifikater eller annen dokumentasjon for formelle kvalifikasjoner […] anvendelse når det kreves dokumentasjon for særlige kvalifikasjoner for å kunne delta i en anbudsprosedyre eller i en prosjektkonkurranse». I dette tilfellet følger det ganske visst av utformingen av bestemmelsen i den omtvistede kunngjøringens del III punkt 2.1.3 bokstav b) annet avsnitt at utenlandske kandidater som tidligere har budt på andre kunngjøringer av konkurranser iverksatt av samme oppdragsgiver, tilsynelatende ikke i motsetning til nasjonale kandidater har mulighet for overfor denne enheten å påberope seg alle sine eksamensbevis eller profesjonelle kvalifikasjoner. Derimot gir nevnte bestemmelse, slik den er utformet, ikke mulighet for å konstatere at denne enheten prinsipielt avviser å ta hensyn til eksamensbevis eller dokumentasjon for profesjonelle kvalifikasjoner utstedt av en annen medlemsstat. Det følger herav at Kommisjonens anførsel om en tilsidesettelse av fellesskapsrettsreglene om gjensidig anerkjennelse av bevis for formelle kvalifikasjoner er ubegrunnet. På bakgrunn av det ovenstående skal det fastslås at den omtvistede bestemmelsen er i strid med artikkel 4 nr. 2 i direktiv 93/

38Under disse omstendighetene er det ikke nødvendig å undersøke Kommisjonens øvrige anførsler, som likeledes gjelder slik forskjellsbehandling. Den omtvistede kunngjøringens del IV punkt

2Kommisjonen har gjort gjeldende at den omtvistede kunngjøringens del IV punkt 2, med overskriften «Tildelingskriterier», foretar en utillatelig sammenblanding av kvalifikasjonskrav for tilbydere og tildelingskriterier for kontrakten. Den har gjort gjeldende at direktiv 93/38 innfører en ordning som svarer til den som er innført ved direktiv 92/50, hvoretter det skal sondres mellom to faser i prosedyren. Den første innebærer fastsettelsen av kvalifikasjonskrav for tilbyderne, og den andre består i fastsettelsen av kriterier for tildeling av kontrakten. Det er således to atskilte etapper i tildelingsprosedyren, som følger ulike formål, selv om det ifølge Kommisjonen ikke er ulovlig å kontrollere kandidatenes egnethet samtidig med tildelingen av kontrakten. I den forbindelse fremgår det av rettspraksis at selv om fellesskapsdirektivene om offentlige kontrakter ikke utelukker at etterprøvingen av tilbydernes kvalifikasjoner og tildelingen av kontrakten kan finne sted samtidig, er de to prosessene ikke desto mindre særskilte og omfattet av ulike regler (jf. analogt dom av 20.9.1988, sak 31/87, Beentjes, Sml. s. 4635, avsnitt 15 og 16, og av 24.1.2008, sak C-532/06, Lianakis m.fl., Sml. I, s. 251, avsnitt 26). Etterprøvingen av tilbydernes kvalifikasjoner foretas av oppdragsgiverne i samsvar med kriteriene for økonomisk, finansiell og teknisk kapasitet (såkalte «kvalifikasjonskrav»), som i dette tilfellet er angitt i artikkel 30 og 31 i direktiv 93/38 (jf. analogt Beentjes-dommen, avsnitt 17, og dommen i saken Lianakis m.fl., avsnitt 27). Derimot finner tildelingen av ordren sted på grunnlag av de kriteriene som er oppregnet i samme direktivs artikkel 34 nr. 1, dvs. den laveste prisen eller det økonomisk mest fordelaktige tilbudet (jf. analogt Beentjes-dommen, avsnitt 18, og dommen i saken Lianakis m.fl., avsnitt 28). Selv om det vedrørende sistnevnte tilfelle er korrekt at de kriteriene som kan anvendes av oppdragsgiverne, ikke uttømmende er oppregnet i artikkel 36 nr. 1 i direktiv 93/38, slik det sees ved anvendelsen av uttrykket «for eksempel», og at denne bestemmelsen overlater til oppdragsgiverne å velge hvilke tildelingskriterier de vil anvende, kan de dog bare velge kriterier som har til formål å identifisere det økonomisk mest fordelaktige tilbudet (jf. analogt Beentjes-dommen, avsnitt 19, dom av 18.10.2001, sak C-19/00, SIAC Construction, Sml. I, s. 7725, avsnitt 35 og 36, av 17.9.2002, sak C-513/99, Concordia Bus Finland, Sml. I, s. 7213, avsnitt 54 og 59, og av 19.6.2003, sak C-315/01, GAT, Sml. I, s. 6351, avsnitt 63 og 64, samt dommen i saken Lianakis m.fl., avsnitt 29). Derfor er de kriteriene som ikke har til formål å identifisere det økonomisk mest fordelaktige tilbudet, utelukket fra å utgjøre «tildelingskriterier», men er i stedet i det vesentlige forbundet med bedømmelsen av tilbydernes evne til å gjennomføre den omhandlede kontrakten (jf. analogt dommen i saken Lianakis m.fl., avsnitt 30). I foreliggende sak gjelder de kriteriene som er fastsatt av oppdragsgiveren som «tildelingskriterier» i den omtvistede kunngjøringens del IV punkt 2, den erfaringen som kan sikre en tilfredsstillende gjennomføring av den omhandlede kontrakten. Det dreier seg om kriterier som gjelder tilbydernes evne til å gjennomføre denne kontrakten, og som derfor ikke kan kvalifiseres som «tildelingskriterier» i den forstand dette uttrykket er anvendt i artikkel 34 nr. 1 i direktiv 93/38, noe Den hellenske republikk for øvrig ikke for alvor har bestridt. På grunnlag av det ovenstående skal det fastslås at den omtvistede kunngjøringens del IV punkt 2 er i strid med artikkel 34 nr. 1 bokstav a) i direktiv 93/38. Henset til samtlige ovenstående betraktninger skal det fastslås at Den hellenske republikk har tilsidesatt sine forpliktelser i henhold til artikkel 4 nr. 2 og artikkel 34 nr. 1 bokstav a) i direktiv 93/38, dels fordi utenlandske analysekontorer eller rådgivere som har vist interesse for anbud iverksatt av ERGA OSE innen seks måneder forut for det tidspunktet de viste interesse for det anbudet som er gjenstand for den omtvistede kunngjøringen, og som hadde rapportert kvalifikasjoner svarende til eksamensbeviskategorier som avvek fra dem som ble krevd for sistnevnte anbud, er utelukket i medhold av samme kunngjøringens del III punkt 2.1.3 bokstav b) annet avsnitt, dels fordi de kvalitative kriteriene i det omtvistede anbudets del IV punkt 2 ikke var skilt fra tildelingskriteriene. I øvrig frifinnes Den hellenske republikk.

Sakskostnader

Ifølge prosessreglementets artikkel 69 nr. 2 pålegges det den tapende part å betale sakskostnadene, dersom det er nedlagt påstand om dette. I henhold til samme bestemmelses nr. 3 første avsnitt kan Domstolen imidlertid fordele sakskostnadene eller bestemme at hver part skal bære sine egne kostnader, dersom hver av partene henholdsvis taper eller vinner på ett eller flere punkter. Kommisjonen og Den hellenske republikk har begge delvis tapt saken, og de bør derfor pålegges å bære sine egne kostnader. På grunnlag av disse premisser uttaler og bestemmer Domstolen (Fjerde avdeling): 1) Den hellenske republikk har tilsidesatt sine forpliktelser i henhold til artikkel 4 nr. 2 og artikkel 34 nr. 1 bokstav a) i Rådets direktiv 93/38/EØF av 14. juni 1993 om samordning av fremgangsmåtene ved tilbudsgivning innen vann- og energiforsyning samt transport og telekommunikasjon, dels fordi utenlandske analysekontorer eller rådgivere som har vist interesse for anbud iverksatt av ERGA OSE AE innen seks måneder forut for det tidspunktet de viste interesse for det anbudet som ble iverksatt av ERGA OSE AE den 16. oktober 2003 med nr. 2003/S 205-185214 og 2003/S 206-186119, og som hadde rapportert kvalifikasjoner svarende til eksamensbeviskategorier som avvek fra dem som ble krevd for sistnevnte anbud, er utelukket i medhold av samme kunngjøringens del III punkt 2.1.3 bokstav b) annet avsnitt, dels fordi de kvalitative kriteriene i det omtvistede anbudets del IV punkt 2 ikke var skilt fra tildelingskriteriene. 2) I øvrig frifinnes Den hellenske republikk. 3) Kommisjonen for De europeiske fellesskap og Den hellenske republikk bærer hver sine egne kostnader. Underskrifter ( *1 ) – Prosessspråk: gresk.