C-20/01 og C-28/01 Kommisjonen mot Tyskland

Sammendrag

Parter

Dommens premisser

Avgjørelse om sakskostnader

Avgjørelse

Nøkkelord

1. Traktatbruddssøksmål – Kommisjonens søksmålsrett – forutsetter ingen særlig rettslig interesse (Art. 226 EF) 2. Tilnærming av lovgivningene – fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige tjenestekontrakter – direktiv 92/50 – tildeling av kontrakter – anskaffelse uten konkurranse – vilkår for lovlighet – tekniske eller kunstneriske grunner eller årsaker som gjelder beskyttelsen av enerettigheter – begrep – miljøvern – omfattet [Rådets direktiv 92/50, art. 11, stk. 3, litra b)]

Sammendrag

1Det påligger ikke Kommisjonen, som ledd i utøvelsen av sine beføyelser etter artikkel 226 EF, å påvise at den har en særlig søksmålsinteresse. Den nevnte bestemmelsen har nemlig ikke til formål å beskytte Kommisjonens egne rettigheter. Det er Kommisjonens oppgave i Fellesskapets alminnelige interesse, på eget initiativ, å påse at medlemsstatene anvender traktaten og de rettsaktene som institusjonene har utstedt med hjemmel i denne, og å sørge for at eventuelle tilsidesettelser av de forpliktelsene som følger av disse, blir fastslått, med sikte på å bringe slike tilsidesettelser til opphør. På grunnlag av sine beføyelser og sin plikt til å overvåke at traktaten overholdes, er Kommisjonen deretter eneberettiget til å avgjøre om det må anses hensiktsmessig å innlede en traktatbruddsprosedyre, og til å fastlegge på grunnlag av hvilken handling eller unnlatelse fra den berørte medlemsstatens side denne prosedyren bør iverksettes. Kommisjonen kan derfor for Domstolen nedlegge påstand om at det fastslås at det har skjedd et traktatbrudd i form av at det resultatet som det aktuelle direktivet tar sikte på, ikke er blitt oppnådd i et konkret tilfelle. (jf. premiss 29 og 30) 2. Miljøvern kan utgjøre en teknisk grunn som omhandlet i artikkel 11, stk. 3, litra b), i direktiv 92/50 om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige tjenestekontrakter, som bestemmer at oppdragsgiverne kan inngå offentlige tjenestekontrakter ved anskaffelse uten konkurranse, når det gjelder tjenesteytelser hvis utførelse av tekniske eller kunstneriske grunner eller av årsaker som gjelder beskyttelsen av enerettigheter, bare kan overlates til en bestemt tjenesteutøver. Den fremgangsmåten som anvendes som følge av at det foreligger en slik teknisk grunn, må imidlertid overholde de grunnleggende prinsippene i fellesskapsretten, herunder særlig forbudet mot forskjellsbehandling, slik dette følger av traktatens bestemmelser om etableringsretten og den frie utveksling av tjenester. (jf. premiss 59, 60 og 62) Parter I de forente sakene C-20/01 og C-28/01, Kommisjonen for De europeiske fellesskap ved J. Schieferer, som befullmektiget, og med valgt adresse i Luxembourg, saksøker, mot Forbundsrepublikken Tyskland ved W.-D. Plessing, som befullmektiget, bistått av Rechtsanwalt H.-J. Prieß, saksøkt, støttet av: Det Forente Kongerike Storbritannia og Nord-Irland ved R. Magrill, som befullmektiget, bistått av barrister R. Williams, intervenient, angående to påstander om at det fastslås, henholdsvis at: – Forbundsrepublikken Tyskland har tilsidesatt sine forpliktelser i henhold til artikkel 8, sammenholdt med artikkel 15, stk. 2, og artikkel 16, artikkel 1, i Rådets direktiv 92/50/EØF av 18. juni 1992 om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige tjenestekontrakter (EFT L 209, s. 1), idet den i forbindelse med tildelingen av en offentlig tjenestekontrakt om bortledning av spillvann i kommunen Bockhorn (Tyskland) ikke gjennomførte en åpen anbudskonkurranse for denne kontrakten og ikke lot resultatet av tildelingsprosedyren kunngjøres i Tillegget til De europeiske fellesskaps Tidende, og at – Forbundsrepublikken Tyskland har tilsidesatt sine forpliktelser i henhold til artikkel 8 og artikkel 11, stk. 3, litra b), i direktiv 92/50 ved inngåelsen av en offentlig tjenestekontrakt, idet byen Braunschweig (Tyskland) inngikk en kontrakt om bortskaffelse av husholdningsavfall ved anskaffelse uten konkurranse, selv om vilkårene i artikkel 11, stk. 3, for tildeling av kontrakter uten kunngjøring og uten gjennomføring av en anbudskonkurranse innenfor Fellesskapet ikke var oppfylt, har DOMSTOLEN (Femte avdeling) sammensatt av avdelingsformann W. Wathelet og dommerne D.A.O. Edward, A. La Pergola, P. Jann (refererende dommer) og A. Rosas, generaladvokat: L.A. Geelhoed justissekretær: fullmektig M.-F. Contet, på grunnlag av rettsmøterapporten, etter at partene har avgitt muntlige innlegg i rettsmøtet den 10. oktober 2002, og etter at generaladvokaten har fremlagt forslag til

avgjørelse

den 28. november 2002, avsagt følgende Dom

Dommens premisser

1Ved stevninger inngitt til Domstolens justissekretariat henholdsvis den 16. januar og den 23. januar 2001 har Kommisjonen for De europeiske fellesskap i medhold av artikkel 226 EF anlagt to saker med påstand om at det fastslås at: – Forbundsrepublikken Tyskland har tilsidesatt sine forpliktelser i henhold til artikkel 8, sammenholdt med artikkel 15, stk. 2, og artikkel 16, artikkel 1, i Rådets direktiv 92/50/EØF av 18. juni 1992 om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige tjenestekontrakter (EFT L 209, s. 1), idet den i forbindelse med tildelingen av en offentlig tjenestekontrakt om bortledning av spillvann i kommunen Bockhorn (Tyskland) ikke gjennomførte en åpen anbudskonkurranse for denne kontrakten og ikke lot resultatet av tildelingsprosedyren kunngjøres i Tillegget til De europeiske fellesskaps Tidende, og at – Forbundsrepublikken Tyskland har tilsidesatt sine forpliktelser i henhold til artikkel 8 og artikkel 11, stk. 3, litra b), i direktiv 92/50 ved inngåelsen av en offentlig tjenestekontrakt, idet byen Braunschweig (Tyskland) inngikk en kontrakt om bortskaffelse av husholdningsavfall ved anskaffelse uten konkurranse, selv om vilkårene i artikkel 11, stk. 3, i direktiv 92/50/EØF for tildeling av kontrakter uten kunngjøring og uten gjennomføring av en anbudskonkurranse innenfor Fellesskapet ikke var oppfylt. De relevante rettsregler 2 Artikkel 8 i direktiv 92/50 bestemmer: «Kontrakter hvis gjenstand er de tjenesteytelser som er oppført i vedlegg I A, inngås i samsvar med bestemmelsene i avsnitt III til VI.» 3 Avsnitt V (artiklene 15–22) i direktiv 92/50 inneholder felles regler om kunngjøring. I henhold til nevnte direktivs artikkel 15, stk. 2, skal oppdragsgivere som ønsker å inngå en offentlig tjenestekontrakt ved åpen eller begrenset anbudskonkurranse eller, på de vilkårene som er angitt i direktivets artikkel 11, ved konkurranse med forhandling, kunngjøre sin hensikt om dette ved en bekjentgjørelse. 4 Artikkel 11, stk. 3, litra b), i direktiv 92/50 bestemmer: «Oppdragsgiverne kan inngå offentlige tjenestekontrakter ved konkurranse med forhandling uten forutgående kunngjøring av en konkurransebekjentgjørelse i følgende tilfeller: [...] b) når det gjelder tjenesteytelser hvis utførelse av tekniske eller kunstneriske grunner eller av årsaker som gjelder beskyttelsen av enerettigheter, bare kan overlates til en bestemt tjenesteutøver.» 5 Artikkel 16, stk. 1, i direktiv 92/50 har følgende ordlyd: «Oppdragsgivere som har inngått en offentlig tjenestekontrakt eller avholdt en plan- og designkonkurranse, sender Kontoret for De europeiske fellesskaps offisielle publikasjoner en meddelelse om resultatet av dette.» De faktiske omstendigheter og den administrative prosedyre Sak C-20/01 6 Kommunen Bockhorn i delstaten Niedersachsen har inngått en kontrakt om bortledning av spillvann – for en periode på minst 30 år fra 1. januar 1997 – med energiforsyningsselskapet Weser-Ems AG (heretter «EWE»).

7Kommisjonen oversendte den 30. april 1999 et åpningsbrev til den tyske regjeringen, der den oppfordret regjeringen til å fremlegge sine merknader til spørsmålet om bestemmelsene i direktiv 92/50 fant anvendelse i det foreliggende tilfellet.

8I sitt svar av 1. juli 1999 erkjente den tyske regjeringen at den kontrakten som var inngått av kommunen Bockhorn, skulle ha vært inngått i samsvar med fellesskapsbestemmelsene. Den anførte dessuten at innenriksministeriet i delstaten Niedersachsen hadde benyttet anledningen til å oppfordre de lokale myndighetene til å påse overfor kommunene at de fellesskapsrettslige bestemmelsene om tildeling av offentlige kontrakter ble nøye overholdt. 9 Den 21. mars 2000 fremsatte Kommisjonen en begrunnet uttalelse overfor Forbundsrepublikken Tyskland, der den hevdet at bestemmelsene i direktiv 92/50 skulle ha vært anvendt, og at det ikke kunne tillegges noen rettslig betydning at medlemsstaten hadde erkjent tilsidesettelsen av de fellesskapsrettslige bestemmelsene. Kommisjonen oppfordret dessuten Tyskland til straks å skjerpe inn de kravene som stilles på området overfor de berørte myndighetene, og til å tilskynde dem til i fremtiden å overholde de nevnte bestemmelsene.

10I en meddelelse av 12. mai 2000 erkjente den tyske regjeringen på nytt den tilsidesettelsen den var blitt forelagt. Regjeringen forklarte at innenriksministeriet i delstaten Niedersachsen etter sin oppfølging av Kommisjonens åpningsbrev ved dekret av 21. juni 1999 hadde oppfordret alle delstatens lokale myndigheter til på hensiktsmessig vis å påse at oppdragsgiverne nøye overholder de fellesskapsrettslige bestemmelsene om tildeling av offentlige kontrakter. Som reaksjon på den begrunnede uttalelsen hadde delstatens regjering innskjerpet at de nevnte bestemmelsene skulle overholdes. 11 Den tyske regjeringen har for øvrig gjort gjeldende at tysk rett praktisk talt ikke gir mulighet for å bringe tilsidesettelsen av direktiv 92/50 til opphør, ettersom det siden 1. januar 1997 har foreligget en endelig kontrakt mellom kommunen Bockhorn og EWE, som ikke kan heves uten at det skal betales en svært stor erstatning til EWE. Kostnadene ved en slik heving står ikke i et rimelig forhold til det formålet som Kommisjonen forfølger. Sak C-28/01 12 Byen Braunschweig, som likeledes er beliggende i delstaten Niedersachsen, og Braunschweigsche Kohlebergwerke (heretter «BKB») har inngått en kontrakt, hvoretter BKB fra juni/juli 1999 og for en periode på 30 år skal vareta bortskaffelsen av husholdningsavfall med henblikk på en termisk behandling. 13 Braunschweig bys kompetente myndigheter mente at direktiv 92/50 fant anvendelse, men at de under henvisning til direktivets artikkel 11, stk. 3, var fritatt fra plikten til å kunngjøre en bekjentgjørelse og kunne tildele kontrakten i henhold til en konkurranse med forhandling.

14I sitt åpningsbrev av 20. juli 1998 bestred Kommisjonen denne fortolkningen. 15 Den tyske regjeringen besvarte åpningsbrevet ved sine brev av 4. august, 19. oktober og 15. desember 1998. Den gjorde gjeldende at vilkårene for anvendelse av artikkel 11, stk. 3, litra b), i direktiv 92/50 var oppfylt, idet en termisk behandling av avfall av tekniske grunner bare kunne overlates til BKB. Det forhold at avstanden mellom forbrenningsanleggene og Braunschweig by var kort, hadde utgjort et vesentlig tildelingskriterium med sikte på å unngå lengre transportavstander.

16Ved brev av 16. desember 1998 erkjente den tyske regjeringen at byen Braunschweig i det foreliggende tilfellet hadde overtrådt direktiv 92/50 ved uberettiget å ha gjennomført en konkurranse med forhandling uten kunngjøring av en konkurransebekjentgjørelse. 17 Den 6. mars 2000 fremsatte Kommisjonen overfor Forbundsrepublikken Tyskland en begrunnet uttalelse, der den særlig oppfordret medlemsstaten til uten opphold å skjerpe inn de kravene som stilles på anskaffelsesområdet overfor de berørte myndighetene, og til å tilskynde dem til i fremtiden å overholde de gjeldende bestemmelsene.

18I en meddelelse av 17. mai 2000 erkjente den tyske regjeringen den tilsidesettelsen den var blitt forelagt. Den anførte likeledes at regjeringen for delstaten Niedersachsen hadde oppfordret alle lokale myndigheter til å overholde bestemmelsene om tildeling av offentlige kontrakter. Som i sak C-20/01 har den tyske regjeringen presisert at følgene av tilsidesettelsen av direktiv 92/50 ikke kan avhjelpes gjennom en heving av kontrakten. Den har for øvrig anført at en slik heving vil forplikte byen Braunschweig til å betale sin medkontrahent en svært stor erstatning. Kostnadene ved en slik heving vil derfor være uforholdsmessige.

19Ved kjennelse avsagt av Domstolens president den 15. mai 2001 er sak C-20/01 og sak C-28/01 blitt forent med henblikk på den skriftlige forhandlingen, den muntlige forhandlingen og domsavsigelsen. 20 Domstolens president har ved kjennelse av 18. mai 2001 gitt Det Forente Kongerike tillatelse til å intervenere i saken til støtte for Forbundsrepublikken Tysklands påstander. Formaliteten Partenes anførsler og argumenter 21 Den tyske regjeringen har prinsipalt gjort gjeldende at sakene ikke kan fremmes til realitetsbehandling, ettersom det ikke lenger foreligger noe traktatbrudd som den saksøkte medlemsstaten skal bringe til opphør. Fellesskapsbestemmelsene om tildeling av offentlige kontrakter utgjøres nemlig utelukkende av prosedyreregler. Alle rettsvirkninger av at disse reglene tilsidesettes, uttømmes i samme øyeblikk som tilsidesettelsen er begått. Etter at Forbundsrepublikken Tyskland har erkjent tilsidesettelsen, er det ikke lenger noen objektiv interesse i å anlegge et traktatbruddssøksmål.

22Hva angår nødvendigheten av at det foreligger en slik objektiv interesse, har den tyske regjeringen anført at traktatbruddsprosedyren kan sammenlignes med passivitetssøksmålet etter artikkel 232 EF. Et slikt søksmål kan ikke fremmes til realitetsbehandling når den berørte institusjonen, etter å ha blitt oppfordret til å handle, har tatt stilling. Ifølge Domstolens praksis vil selv en anerkjennelse av at det foreligger en ulovlig unnlatelse, medføre at den objektive interessen i at passiviteten fastslås, bortfaller. 23 Den objektive interessen i at de omhandlede traktatbruddene fastslås, kan ifølge den tyske regjeringen heller ikke følge av at det i det foreliggende tilfellet er nødvendig å etablere et ansvarsgrunnlag for den berørte medlemsstaten. Et erstatningsansvar overfor borgerne er særlig utelukket fordi det ikke fremgår at disse har lidt et tap som følge av de kontraktene som er inngått av kommunen Bockhorn og av byen Braunschweig.

24For så vidt angår de kontraktene som er inngått av oppdragsgiverne, har den tyske regjeringen, som på dette punkt støttes av Det Forente Kongerikes regjering, anført at fellesskapsretten gir disse kontraktene den beskyttelse som følger av velvervede rettigheter. Prinsippet om pacta sunt servanda er sikret ved Rådets direktiv 89/665/EØF av 21. desember 1989 om samordning av lover og administrative bestemmelser vedrørende anvendelsen av klageprosedyrene i forbindelse med inngåelse av offentlige innkjøps- samt bygge- og anleggskontrakter (EFT L 395, s. 33). Ved å åpne for at beføyelsene for den instansen som fører kontroll med fremgangsmåtene for tildeling av offentlige kontrakter, kan begrenses til å yte skadeserstatning til enhver som har lidt skade på grunn av en overtredelse av fellesskapsbestemmelsene om offentlige kontrakter, gir direktivets artikkel 2, stk. 6, nettopp avkall på å kreve at kontrakter som er gyldig inngått, heves eller ikke overholdes.

25For så vidt angår nasjonal rett har den tyske regjeringen forklart at det der gjelder et prinsipp om at en kontrakt som er inngått av en oppdragsgiver under tilsidesettelse av bestemmelsene om tildeling av offentlige kontrakter, bare kan heves dersom det foreligger en tungtveiende grunn, noe som ikke omfatter omstendigheter som ligger forut for kontraktsinngåelsen. Det kan for øvrig bare tales om ugyldighet for en slik kontrakt i særlige, nøye avgrensede tilfeller, som ikke omfatter de kontraktene som er inngått i det foreliggende tilfellet. Derimot inneholder nasjonal rett de bestemmelsene som er nødvendige for at de skadelidte personene kan kreve erstatning.

26Kommisjonen har gjort gjeldende at det ikke er et vilkår for å anlegge et traktatbruddssøksmål i henhold til artikkel 226 EF at den påviser at den har en særlig søksmålsinteresse. Domstolen har bare undersøkt om det forelå en slik interesse i tilfeller der en medlemsstat hadde etterkommet Kommisjonens begrunnede uttalelse etter utløpet av den deri fastsatte fristen. En slik interesse kan imidlertid ifølge Kommisjonen ikke bare bestå i å skape grunnlag for at den berørte medlemsstaten kan pådra seg erstatningsansvar, men også i å klarlegge vesentlige punkter i fellesskapsretten og forebygge gjentakelsestilfeller.

27I det foreliggende tilfellet finner Kommisjonen ikke at rettsvirkningene av det traktatbruddet den har forelagt Forbundsrepublikken Tyskland, begrenser seg til en prosedyrefeil, men at traktatbruddet fortsatt består. For det første har den generelle veiledningen som de lokale administrative organene har fått, ikke kunnet bringe de konkrete overtredelsene til opphør. For det andre kan en medlemsstat ikke, for å unngå en rettsforfølgning som er innledt av Kommisjonen, påberope seg en fullbyrdet kjensgjerning som medlemsstaten selv er ansvarlig for.

28Kommisjonen har dessuten anført at selv om det er korrekt at Domstolen har avvist et traktatbruddssøksmål på området for offentlige kontrakter med den begrunnelse at overtredelsen ikke lenger bestod på tidspunktet for utløpet av den fristen som var fastsatt i den begrunnede uttalelsen, fulgte denne løsningen av de særlige omstendighetene som forelå i denne saken. I de foreliggende sakene vil de kontraktene som er inngått under tilsidesettelse av fellesskapsretten, derimot fortsatt ha rettsvirkninger i tiår. Den tyske regjeringen har således ikke brakt traktatbruddet til opphør. Det forhold at det ikke er mulig å annullere de omhandlede kontraktene, har ingen betydning for spørsmålet om sakene kan fremmes til realitetsbehandling, ettersom det tilkommer medlemsstatene å velge den måten som best avhjelper traktatbruddet. Domstolens bemerkninger

29Det bemerkes at det følger av fast rettspraksis at det ikke påligger Kommisjonen, som ledd i utøvelsen av sine beføyelser i henhold til artikkel 226 EF, å påvise at den har en særlig søksmålsinteresse. Den nevnte bestemmelsen har nemlig ikke til formål å beskytte Kommisjonens egne rettigheter. Det er Kommisjonens oppgave i Fellesskapets alminnelige interesse på eget initiativ å påse at medlemsstatene anvender traktaten og de rettsaktene som institusjonene har utstedt med hjemmel i denne, og å sørge for at eventuelle tilsidesettelser av de forpliktelsene som følger av disse, blir fastslått, med sikte på å bringe slike tilsidesettelser til opphør (dom av 4.4.1974, sak 167/73, Kommisjonen mot Frankrike, Saml. s. 359, premiss 15, av 11.8.1995, sak C-431/92, Kommisjonen mot Tyskland, Saml. I, s. 2189, premiss 21, og av 5.11.2002, sak C-476/98, Kommisjonen mot Tyskland, ennå ikke trykt i Samling av Avgjørelser, premiss 38).

30På grunnlag av sine beføyelser og sin plikt til å overvåke at traktaten overholdes, er Kommisjonen deretter eneberettiget til å avgjøre om det må anses hensiktsmessig å innlede en traktatbruddsprosedyre, og til å fastlegge på grunnlag av hvilken handling eller unnlatelse fra den berørte medlemsstatens side denne prosedyren bør iverksettes. Kommisjonen kan derfor for Domstolen nedlegge påstand om at det fastslås at det har skjedd et traktatbrudd i form av at det resultatet som det aktuelle direktivet tar sikte på, ikke er blitt oppnådd i et konkret tilfelle (dommen av 11.8.1995 i saken Kommisjonen mot Tyskland, premiss 22, og dom av 5.11.2002, sak C-471/98, Kommisjonen mot Belgia, ennå ikke trykt i Samling av Avgjørelser, premiss 39). 31 Den tyske regjeringen har imidlertid gjort gjeldende at traktatbruddene i det foreliggende tilfellet bestod i overtredelser av prosedyreregler, hvis rettsvirkninger var uttømt innen utløpet av de fristene som var fastsatt i de begrunnede uttalelsene, og at disse traktatbruddene var blitt anerkjent som sådanne av Forbundsrepublikken Tyskland før de nevnte fristenes utløp.

32Det er korrekt at spørsmålet om det foreligger et traktatbrudd, skal vurderes på bakgrunn av forholdene i medlemsstaten slik de var ved utløpet av fristen i den begrunnede uttalelsen (dom av 27.11.1990, sak C-200/88, Kommisjonen mot Hellas, Saml. I, s. 4299, premiss 13, av 31.3.1992, sak C-362/90, Kommisjonen mot Italia, Saml. I, s. 2353, premiss 10, og av 7.3.2002, sak C-29/01, Kommisjonen mot Spania, Saml. I, s. 2503, premiss 11). 33 Selv om det er korrekt at Domstolen på området for tildeling av offentlige kontrakter har funnet at et traktatbruddssøksmål måtte avvises fra realitetsbehandling, var dette begrunnet i at alle rettsvirkninger av den aktuelle konkurransebekjentgjørelsen var uttømt ved utløpet av fristen i den begrunnede uttalelsen (dommen i saken Kommisjonen mot Italia, premiss 11–13).

34Domstolen har derimot forkastet en formalitetsinnsigelse som bygde på en påstand om at den hevdede overtredelsen var opphørt, i et tilfelle der de aktuelle anbudskonkurranseprosedyrene var fullt ut avviklet på datoen for utløpet av den fristen som var fastsatt i den begrunnede uttalelsen, men der kontraktene ikke var blitt gjennomført fullt ut innen denne datoen (dom av 28.10.1999, sak C-328/96, Kommisjonen mot Østerrike, Saml. I, s. 7479, premiss 43–45).

35For øvrig bemerkes at selv om det er korrekt at direktiv 92/50 i det vesentlige inneholder prosedyreregler, er det ikke desto mindre slik at direktivet ble vedtatt med det formål å fjerne hindringene for den frie utveksling av tjenester og følgelig tar sikte på å beskytte interessene til de næringsdrivende som er etablert i en medlemsstat og ønsker å tilby tjenesteytelser til oppdragsgiverne i en annen medlemsstat (jf. bl.a. dom av 18.10.2001, sak C-19/00, SIAC Construction, Saml. I, s. 7725, premiss 32). 36 Den inngrep i den frie utveksling av tjenester som er skjedd gjennom tilsidesettelsen av bestemmelsene i direktiv 92/50, må således anses for å bestå i hele den perioden der de kontraktene som er inngått i strid med direktivet, gjennomføres.

37I det foreliggende tilfellet vil de kontraktene som hevdes å være inngått i strid med bestemmelsene i direktiv 92/50, fortsatt ha rettsvirkninger i tiår. Det kan derfor ikke hevdes at de påståtte traktatbruddene er brakt til opphør innen utløpet av de fristene som var fastsatt i de begrunnede uttalelsene.

38Det endrer ikke på riktigheten av denne konklusjonen at medlemsstatene i henhold til artikkel 2, stk. 6, i direktiv 89/665 kan bestemme at den ansvarlige instansens beføyelser etter inngåelsen av den kontrakten som følger av tildelingen, skal være begrenset til å yte skadeserstatning til enhver som har lidt skade på grunn av en overtredelse av fellesskapsbestemmelsene om offentlige kontrakter. 39 Selv om det er korrekt at denne bestemmelsen gir medlemsstatene beføyelse til å opprettholde rettsvirkningene av kontrakter som er inngått i strid med anskaffelsesdirektivene, og således beskytter medkontrahentenes berettigede forventning, kan den ikke – uten å innskrenke rekkevidden av traktatbestemmelsene om opprettelse av det indre marked – ha til følge at oppdragsgiverens handlemåte overfor tredjemenn må anses for å være i samsvar med fellesskapsretten etter inngåelsen av slike kontrakter.

40For øvrig bemerkes at verken det forhold at den tyske regjeringen under den administrative prosedyren har erkjent at de traktatbruddene Kommisjonen har forelagt den faktisk foreligger, eller det forhold som er gjort gjeldende av den nevnte regjeringen, nemlig at det etter nasjonal rett er mulig å anlegge et erstatningssøksmål selv om Domstolen ikke har fastslått traktatbruddene, kan ha betydning for spørsmålet om de foreliggende sakene skal fremmes til realitetsbehandling.

41Domstolen har således allerede uttalt at det skal fastslås av Domstolen om det påståtte traktatbruddet foreligger, selv om den berørte medlemsstaten ikke lenger bestrider traktatbruddet og anerkjenner at det kan kreves erstatning for det tapet som dette eventuelt har påført borgerne (dom av 22.6.1993, sak C-243/89, Kommisjonen mot Danmark, Saml. I, s. 3353, premiss 30).

42Ettersom konstateringen av en medlemsstats traktatbrudd ikke er forbundet med konstateringen av en skade som følger av dette (dom av 18.12.1997, sak C-263/96, Kommisjonen mot Belgia, Saml. I, s. 7453, premiss 30), kan Forbundsrepublikken Tyskland ikke påberope seg at ingen tredjemann har lidt et tap i forbindelse med de kontraktene som er inngått av kommunen Bockhorn og av byen Braunschweig.

43Ettersom de påståtte traktatbruddene bestod etter den fristen som var fastsatt i de begrunnede uttalelsene – og selv om Forbundsrepublikken Tyskland har erkjent at slike traktatbrudd forelå – kan medlemsstaten heller ikke støtte sin oppfatning på en sammenligning med passivitetssøksmålet etter artikkel 232 EF eller de omstendighetene under hvilke Domstolen anser passiviteten for å være brakt til opphør.

44På bakgrunn av det ovenfor anførte kan de sakene Kommisjonen har anlagt, fremmes til realitetsbehandling. Realiteten Partenes anførsler og argumenter

45Kommisjonen har i sak C-20/01 gjort gjeldende at direktiv 92/50 fant anvendelse på den omhandlede kontrakten, som skulle ha vært gjenstand for en anbudskonkurranse i samsvar med bestemmelsene i direktivets artikkel 8, sammenholdt med artikkel 15, stk. 2. Resultatet av tildelingsprosedyren skulle ha vært kunngjort i samsvar med direktivets artikkel 16.

46I sak C-28/01 har Kommisjonen gjort gjeldende at den aktuelle kontrakten likeledes omfattes av anvendelsesområdet for direktiv 92/50. Ifølge Kommisjonen var vilkårene for å anvende anskaffelse uten konkurranse i henhold til direktivets artikkel 11, stk. 3, litra b), ikke oppfylt. Verken beliggenheten av den virksomheten som ble valgt på grunn av den korte avstanden til det stedet der tjenesteytelsen skal utføres, eller det forhold at tildelingen av kontrakten var presserende, kan begrunne anvendelsen av denne bestemmelsen i det foreliggende tilfellet.

47Det prinsippet som er fastsatt i EF-traktatens artikkel 130 R, stk. 2 (etter endring nå artikkel 174 EF), om tiltak mot miljøskader fortrinnsvis ved kilden, skal ses i lys av denne bestemmelsens kontekst, hvoretter kravene med hensyn til miljøvern skal integreres i utformingen og gjennomføringen av Fellesskapets politikker på andre områder. Bestemmelsen gir ikke Fellesskapets politikk på miljøområdet forrang fremfor Fellesskapets politikker på de øvrige områdene, dersom det er en konflikt mellom disse. Kommisjonen har dessuten anført at kriterier som gjelder miljømessige hensyn, ikke kan anvendes med sikte på å foreta forskjellsbehandling innenfor rammen av en anbudskonkurranse.

48Kommisjonen har for øvrig gjort gjeldende at oppdragsgiveren har begrunnet valget av fremgangsmåten for tildeling av den omhandlede kontrakten med et argument som gjelder garantien for bortskaffelsen. Ifølge Kommisjonen motsier dette argumentet argumentet om at fremgangsmåten ble valgt ut fra miljømessige hensyn og hensynet til avfallsbortskaffelsesanleggets beliggenhet i regionen. 49 Den tyske regjeringen, som bare har fremlagt sine realitetsanførsler som subsidiære argumenter, har gjort gjeldende at det uansett ikke kan gis Kommisjonen medhold i de påstandene den har nedlagt, idet alle rettsvirkninger av de påståtte overtredelsene av direktiv 92/50 ble uttømt på det tidspunktet da overtredelsene ble begått, og ikke bestod på datoen for utløpet av fristen i de begrunnede uttalelsene.

50I sak C-28/01 har den tyske regjeringen tilføyd at kriteriet om avfallsbortskaffelsesanleggets beliggenhet i regionen, som ble valgt på helt lovlig vis, bare kunne oppfylles av BKB. Dette kriteriet er ikke automatisk uttrykk for en forskjellsbehandling, i den grad det ikke er utelukket at virksomheter som er etablert i andre medlemsstater, kan oppfylle denne betingelsen.

51En oppdragsgiver har i alminnelighet rett til å ta miljøkriterier i betraktning i sine overveielser vedrørende tildelingen av en offentlig kontrakt, når myndigheten skal fastlegge hvilken tjenesteytelse den vil tilby. Den tyske regjeringen mener ikke at det kan stilles krav om at den kontrakten som er inngått mellom kommunen Braunschweig og BKB, skal heves, ettersom kontrakten ved en ny tildelingsprosedyre på nytt ville bli tildelt dette selskapet. Domstolens bemerkninger Sak C-20/01

52For så vidt angår sak C-20/01 kan det legges til grunn at vilkårene for anvendelsen av direktiv 92/50 var oppfylt. Som generaladvokaten har fremhevet i punkt 65 i sitt forslag til

avgjørelse

, er spillvannsrensing en tjenesteytelse som omhandlet i direktivets artikkel 8 og dets vedlegg IA, kategori 16. Oppførelsen av bestemte anlegg har bare accessorisk karakter i forhold til det primære gjenstanden for den kontrakten kommunen Bockhorn har inngått med EWE. Verdien av denne kontrakten overstiger betydelig den terskelverdien som er fastsatt i direktivets artikkel 7. 53 Følgelig skulle kontrakten i henhold til artikkel 8 og artikkel 15, stk. 2, i direktiv 92/50 ha vært tildelt i samsvar med direktivets bestemmelser. Det må legges til grunn, og er for øvrig ikke bestridt av den tyske regjeringen, at kommunen Bockhorn ikke har fulgt denne fremgangsmåten. 54 Forbundsrepublikken Tyskland har til sitt forsvar i det vesentlige henvist til de argumentene som er fremlagt til støtte for at saken ikke skulle fremmes til realitetsbehandling. Disse argumentene bør av de grunnene som er nevnt i premiss 29–43, forkastes.

55Det følger av dette at Kommisjonens påstander i sak C-20/01 skal tas til følge. Sak C-28/01

56I sak C-28/01 er det åpenbart at direktiv 92/50 fant anvendelse, og det er da også blitt anvendt av kommunen Braunschweig. Imidlertid har kommunen under henvisning til direktivets artikkel 11, stk. 3, litra b), anvendt anskaffelse uten konkurranse. 57 Den tyske regjeringen har, selv om den under den administrative prosedyren har erkjent at vilkårene for anvendelse av denne bestemmelsen ikke var oppfylt, gjort gjeldende at BKB faktisk var den eneste virksomheten som kontrakten kunne tildeles, og at en ny anbudskonkurranse ikke kunne endre dette resultatet.

58I den forbindelsen bemerkes innledningsvis at bestemmelsene i artikkel 11, stk. 3, i direktiv 92/50, som inneholder unntak fra de reglene som skal sikre at de traktatfestede rettighetene i sektoren for offentlige tjenestekontrakter blir virkningsfulle, må fortolkes innskrenkende, og at bevisbyrden for at de særlige omstendighetene som berettiger unntaket faktisk foreligger, påhviler den som vil påberope seg dem (jf., for så vidt angår offentlige bygge- og anleggskontrakter, dom av 28.3.1996, sak C-318/94, Kommisjonen mot Tyskland, Saml. I, s. 1949, premiss 13).

59For så vidt angår artikkel 11, stk. 3, litra b), i direktiv 92/50 kan denne bestemmelsen bare finne anvendelse dersom det er påvist at det av tekniske eller kunstneriske grunner eller av årsaker som gjelder beskyttelsen av enerettigheter, bare finnes én virksomhet som faktisk er i stand til å utføre den aktuelle kontrakten. Ettersom det i det foreliggende tilfellet ikke er gjort gjeldende at det foreligger en kunstnerisk grunn eller en årsak som gjelder beskyttelsen av enerettigheter, skal det bare undersøkes om de grunnene som er påberopt av den tyske regjeringen, kan utgjøre tekniske grunner som omhandlet i denne bestemmelsen.

60Det er korrekt at en oppdragsgiver kan ta hensyn til kriterier vedrørende bevaring av miljøet på de ulike stadiene av en prosedyre for tildeling av offentlige kontrakter (jf. for så vidt angår anvendelsen av slike kriterier som tildelingskriterier for en kontrakt vedrørende drift av en linje i bybussnettet, dom av 17.9.2002, sak C-513/99, Concordia Bus Finland, Saml. I, s. 7213, premiss 57).

61Det er deretter ikke utelukket at en teknisk grunn som gjelder miljøvern, vil kunne tas i betraktning ved vurderingen av om den omhandlede kontrakten bare kan overlates til en bestemt tjenesteutøver. 62 Den fremgangsmåten som anvendes som følge av at det foreligger en slik teknisk grunn, må imidlertid overholde de grunnleggende prinsippene i fellesskapsretten, herunder særlig forbudet mot forskjellsbehandling, slik dette følger av traktatens bestemmelser om etableringsretten og den frie utveksling av tjenester (jf. analogt Concordia Bus Finland-dommen, premiss 63). 63 Risikoen for en tilsidesettelse av forbudet mot forskjellsbehandling er særlig høy når en oppdragsgiver beslutter ikke å utlyse en bestemt kontrakt i konkurranse.

64I det foreliggende tilfellet bemerkes, for det første, at ettersom det ikke foreligger noe bevis for dette, kan valget av en termisk avfallsbehandling ikke anses for å være en teknisk grunn som kan begrunne påstanden om at kontrakten bare kunne tildeles én bestemt tjenesteutøver.

65For det andre bemerkes at det forhold at det ifølge den tyske regjeringen er en nødvendig følge av den beslutningen byen Braunschweig har truffet om å la restavfall undergå en termisk behandling, at bortskaffelsen foregår i nærheten, ikke støttes av noe bevis og derfor heller ikke kan anses for å utgjøre en slik teknisk grunn. Nærmere bestemt bemerkes at den tyske regjeringen ikke har godtgjort at transport av avfallet over en lengre avstand nødvendigvis er til fare for miljøet eller for folkehelsen.

66For det tredje bemerkes at det forhold at en bestemt tjenesteutøver er beliggende i nærheten av det kommunale området, heller ikke i seg selv kan utgjøre en teknisk grunn som omhandlet i artikkel 11, stk. 3, litra b), i direktiv 92/50.

67Det følger av dette at Forbundsrepublikken Tyskland ikke har bevist at henvisningen til artikkel 11, stk. 3, i direktiv 92/50 var begrunnet i det foreliggende tilfellet. Følgelig skal det også gis Kommisjonen medhold i dens påstander i sak C-28/

01På bakgrunn av det ovenfor anførte fastslås det at – Forbundsrepublikken Tyskland har tilsidesatt sine forpliktelser i henhold til artikkel 8, sammenholdt med artikkel 15, stk. 2, og artikkel 16, artikkel 1, i direktiv 92/50, idet kommunen Bockhorn ikke gjennomførte en åpen anbudskonkurranse i forbindelse med tildelingen av en kontrakt om bortledning av sitt spillvann og ikke lot resultatet av tildelingsprosedyren kunngjøres i Tillegget til De europeiske fellesskaps Tidende – Forbundsrepublikken Tyskland har tilsidesatt sine forpliktelser i henhold til artikkel 8 og artikkel 11, stk. 3, litra b), i direktiv 92/50 ved inngåelsen av en offentlig tjenestekontrakt, idet byen Braunschweig inngikk en kontrakt om bortskaffelse av sitt husholdningsavfall ved anskaffelse uten konkurranse, selv om vilkårene i artikkel 11, stk. 3, i direktiv 92/50 for tildeling av kontrakter uten kunngjøring og uten gjennomføring av en anbudskonkurranse på fellesskapsplan ikke var oppfylt.

Avgjørelse om sakskostnader

Sakens kostnader I henhold til prosessreglementets artikkel 69, stk. 2, pålegges den tapende part å betale sakens kostnader dersom det er nedlagt påstand om dette. Ettersom Kommisjonen har nedlagt påstand om at Forbundsrepublikken Tyskland pålegges å betale sakens kostnader, og Forbundsrepublikken Tyskland har tapt saken, bør den pålegges å betale sakens kostnader. I henhold til prosessreglementets artikkel 69, stk. 4, bærer Det Forente Kongerike sine egne kostnader.

Avgjørelse

På grunnlag av disse premissene uttaler og bestemmer DOMSTOLEN (Femte avdeling) 1) Forbundsrepublikken Tyskland har tilsidesatt sine forpliktelser i henhold til artikkel 8, sammenholdt med artikkel 15, stk. 2, og artikkel 16, artikkel 1, i Rådets direktiv 92/50/EØF av 18. juni 1992 om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige tjenestekontrakter, idet kommunen Bockhorn (Tyskland) ikke gjennomførte en åpen anbudskonkurranse i forbindelse med tildelingen av en kontrakt om bortledning av sitt spillvann og ikke lot resultatet av tildelingsprosedyren kunngjøres i Tillegget til De europeiske fellesskaps Tidende. 2) Forbundsrepublikken Tyskland har tilsidesatt sine forpliktelser i henhold til artikkel 8 og artikkel 11, stk. 3, litra b), i direktiv 92/50 ved inngåelsen av en offentlig tjenestekontrakt, idet byen Braunschweig (Tyskland) inngikk en kontrakt om bortskaffelse av husholdningsavfall ved anskaffelse uten konkurranse, selv om vilkårene i artikkel 11, stk. 3, i direktiv 92/50 for tildeling av kontrakter uten kunngjøring og uten gjennomføring av en anbudskonkurranse på fellesskapsplan ikke var oppfylt. 3) Forbundsrepublikken Tyskland betaler sakens kostnader. 4) Det Forente Kongerike Storbritannia og Nord-Irland bærer sine egne kostnader.