Forum for offentlige anskaffelser

EU-domstolen / EU-retten

C-203/14: Offentlige enheter som økonomiske aktører

Sak
Case C-203/14
Dato
2015-10-06
Domstol
EU-domstolen
Parter
Consorci Sanitari del Maresme mot Corporació de Salut del Maresme i la Selva
Type
prejudisiell avgjørelse
Regelverk
direktiv 2004/18/EF og direktiv 89/665/EØF
Dommen gjelder om offentlige myndigheter og andre offentlige enheter kan anses som «økonomiske aktører» etter direktiv 2004/18 og dermed delta i offentlige anbudskonkurranser. EU-domstolen slo fast at slike enheter omfattes av begrepet når de kan tilby ytelser mot vederlag på et marked. Domstolen uttalte også at nasjonale regler er uforenlige med direktivet dersom offentlige enheter nektes klassifikasjon eller attestering samtidig som slik klassifikasjon er en forutsetning for å kunne delta.

Hovedspørsmål

Hovedspørsmålet var om offentlige myndigheter omfattes av begrepet «økonomisk aktør» i direktiv 2004/18, og om de derfor kan delta i offentlige anbudskonkurranser. Saken gjaldt også om direktivet tillater nasjonale regler som gjør klassifikasjon eller attestering til deltakelsesvilkår, samtidig som offentlige enheter er avskåret fra å oppnå slik klassifikasjon.

Rettslig kjerne

Den sentrale rettslige kjernen er at begrepet «økonomisk aktør» i direktiv 2004/18 skal forstås funksjonelt og vidt. Etter artikkel 1 nr. 8 omfatter det ikke bare private foretak, men også offentlige enheter og offentlige myndigheter, forutsatt at de er berettiget til å tilby de aktuelle bygge- og anleggsarbeidene, varene eller tjenestene mot vederlag i markedet. Dommen bygger på likebehandling og konkurranseåpning i anskaffelsesretten, og viderefører tidligere praksis om at status som offentlig eller privat ikke i seg selv avgjør om en aktør kan delta i konkurransen. Videre fastslår dommen at artikkel 52 ikke uttømmende regulerer nasjonale ordninger med offisielle lister eller attestering, men at slike ordninger likevel må være forenlige med direktivet. En medlemsstat kan derfor ikke kombinere et absolutt krav om klassifikasjon eller attestering for deltakelse med regler som utelukker offentlige enheter fra å bli klassifisert eller attestert.

Faktum

Tvisten oppsto i Spania etter en åpen anbudskonkurranse om levering av magnetisk resonans-tjenester til helsesentre drevet av Corporació de Salut del Maresme i la Selva. Consorci Sanitari del Maresme, et helsekonsortium, søkte om å delta. Konkurransegrunnlaget krevde at tilbyderne fremla en spansk «klassifikasjonsattest». Ved kontroll av tilbudene konstaterte evalueringsutvalget at konsortiet ikke hadde lagt frem slik attest, og ba om ettersending. Konsortiet fremla i stedet en erklæring om at det ville benytte ressurser fra et næringslivsselskap, samt en erklæring om at det var en offentlig enhet. Oppdragsgiveren besluttet deretter å utelukke konsortiet fordi manglene ikke var rettet i tide og i korrekt form. Konsortiet påklaget avgjørelsen til Tribunal Català de Contractes del Sector Públic og anførte at kravet om yrkesmessig klassifikasjon ikke gjaldt for det på grunn av dets status som offentlig myndighet. Den foreleggende instansen ba deretter EU-domstolen om avklaring.

Domstolens vurdering

EU-domstolen vurderte først sin kompetanse. Den la til grunn at Tribunal Català de Contractes del Sector Públic kunne anses som en «domstol» etter artikkel 267 TEUV. Domstolen fremhevet at organet var opprettet ved lov, hadde permanent karakter, anvendte kontradiktorisk prosedyre, traff avgjørelser på grunnlag av rettsregler og oppfylte kravet til uavhengighet. Selv om den særlige klageadgangen etter spansk rett var fakultativ, la Domstolen vekt på at organets avgjørelser var bindende, og at det i praksis hadde en sentral klagefunksjon i anskaffelsessaker. Domstolen avviste også innsigelsen om at saken var rent intern, og understreket at direktiv 89/665 og direktiv 2004/18 ikke er betinget av faktisk grenseoverskridende interesse eller tilknytning til fri bevegelighet.

I realiteten tok Domstolen utgangspunkt i ordlyden i artikkel 1 nr. 8 i direktiv 2004/18, som uttrykkelig omfatter «enhver offentlig enhet». Den viste også til fjerde betraktning, som forutsetter at et offentligrettslig organ kan inngi tilbud, samtidig som medlemsstatene må motvirke konkurransevridning overfor private tilbydere. På denne bakgrunnen fastslo Domstolen at offentlige myndigheter ikke er utelukket fra å delta i anbudskonkurranser bare på grunn av sin offentlige status.

Domstolen knyttet dette til tidligere praksis, særlig om at enhver person eller enhet som anser seg i stand til å utføre kontrakten, kan være tilbyder eller kandidat, uavhengig av om vedkommende er offentlig eller privat, driver virksomhet fast eller bare unntaksvis, eller mottar offentlige tilskudd. Det avgjørende er om enheten er berettiget til å tilby de aktuelle ytelsene mot vederlag på markedet.

Når det gjaldt artikkel 52 om offisielle lister og attestering, uttalte Domstolen at bestemmelsen ikke uttømmende regulerer alle vilkår for opptak eller attestering. Medlemsstatene har derfor et visst handlingsrom. Dette handlingsrommet kan imidlertid ikke brukes til å etablere et system der offentlige enheter som ellers har rett til å tilby de aktuelle ytelsene, er avskåret fra klassifikasjon eller attestering, samtidig som samme klassifikasjon eller attestering er obligatorisk for å kunne delta i konkurransen. En slik kombinasjon er i strid med direktiv 2004/18. Det femte spørsmålet ble avvist fordi den nasjonale retten ikke hadde gitt tilstrekkelige opplysninger til at Domstolen kunne besvare det.

Konklusjon

EU-domstolen slo fast at offentlige myndigheter og andre offentlige enheter kan være «økonomiske aktører» etter artikkel 1 nr. 8 i direktiv 2004/18. De kan dermed delta i offentlige anbudskonkurranser dersom og i den utstrekning de er berettiget til å tilby de aktuelle ytelsene mot vederlag på markedet. Domstolen fastslo videre at artikkel 52 ikke er uttømmende, men at direktivet er til hinder for nasjonale regler som nekter slike offentlige enheter adgang til klassifikasjon eller attestering samtidig som nettopp slik klassifikasjon eller attestering er et nødvendig vilkår for deltakelse i konkurransen.

Praktisk betydning

Dommen har praktisk betydning for avgrensningen av hvem som kan være leverandør i offentlige anskaffelser. Den klargjør at oppdragsgivere og nasjonale regelverk ikke uten videre kan utelukke offentlige enheter fra å delta som tilbydere bare fordi de er offentlige. Vurderingen må knyttes til om enheten faktisk kan tilby ytelsen mot vederlag i markedet. Dommen er også viktig for kvalifikasjons- og registreringsordninger: Dersom en stat oppstiller obligatorisk klassifikasjon, attestering eller registrering som vilkår for deltakelse, må ordningen være tilgjengelig også for offentlige enheter som ellers er berettiget til å konkurrere. Saken illustrerer dessuten at klageorganer på anskaffelsesområdet kan anses som «domstol» etter artikkel 267 TEUV.

Ofte stilte spørsmål

Kan en offentlig myndighet være leverandør i en offentlig anskaffelse etter denne dommen?

Ja. Dommen fastslår at offentlige myndigheter og andre offentlige enheter kan omfattes av begrepet «økonomisk aktør» etter direktiv 2004/18, dersom og i den utstrekning de er berettiget til å tilby de aktuelle ytelsene mot vederlag på markedet.

Hva sier dommen om nasjonale krav om klassifikasjon eller attestering?

Dommen sier at artikkel 52 ikke uttømmende regulerer slike ordninger, men at direktivet er til hinder for nasjonale regler som gjør klassifikasjon eller attestering obligatorisk for deltakelse, samtidig som offentlige enheter er avskåret fra å oppnå slik klassifikasjon eller attestering.

Dommen i uoffisiell norsk oversettelse

Fulltekst er uoffisiell norsk oversettelse og ligger nederst fordi den ofte er lang. Den redaksjonelle omtalen over er ment som inngangen til dommen.

# Samling av avgjørelser ## DOMSTOLENS DOM (Store avdeling) ### 6. oktober 2015 * **«Prejudisiell forelæggelse — artikkel 267 TEUV — Domstolens kompetanse — det foreleggende organs karakter av rettsinstans — uavhengighet — obligatorisk rettsinstans — direktiv 89/665/EØF — artikkel 2 — de for klageprosedyrene ansvarlige instanser — direktiv 2004/18/EF — artikkel 1 nr. 8 og artikkel 52 — fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige kontrakter — begrepet «offentlig enhet» — offentlige myndigheter — omfattet»** I sak C-203/14, angående en anmodning om prejudisiell

avgjørelse

i henhold til artikkel 267 TEUV, inngitt av Tribunal Català de Contractes del Sector Públic (catalansk rett for kontrakter i den offentlige sektor (Spania)) ved

avgjørelse

av 25. mars 2014, inngått til Domstolen den 23. april 2014, i saken: **Consorci Sanitari del Maresme** mot **Corporació de Salut del Maresme i la Selva**, har **DOMSTOLEN (Store avdeling)** sammensatt av president V. Skouris, visepresident K. Lenaerts, avdelingslederne A. Tizzano, R. Silva de Lapuerta, T. von Danwitz, A. Ó Caoimh, J.-C. Bonichot, C. Vajda og S. Rodin samt dommerne A. Arabadjiev, M. Berger (refererende dommer), E. Jarašiūnas, C.G. Fernlund, J.L. da Cruz Vilaça og F. Biltgen, generaladvokat: N. Jääskinen justitssekretær: førstekonsulent L. Carrasco Marco, på grunnlag av den skriftlige behandlingen og etter rettsmøtet den 12. mai 2015, etter at det er avgitt innlegg av: — den spanske regjering ved M. Sampol Pucurull, som befullmektiget — den italienske regjering ved G. Palmieri, som befullmektiget, bistått av avvocato dello Stato S. Varone — Europakommisjonen ved A. Tokár og D. Loma-Osorio Lerena, som befullmektigede, --- \* Prosessspråk: spansk. DA ECLI:EU:C:2015:664 1 --- **DOM AV 6.10.2015 – SAK C-203/14** **CONSORCI SANITARI DEL MARESME** og etter at generaladvokaten har fremlagt forslag til

avgjørelse

i rettsmøtet den 7. juli 2015, avsagt følgende ## Dom **1** Anmodningen om prejudisiell

avgjørelse

gjelder fortolkningen av artikkel 1 nr. 8 og artikkel 52 i Europaparlamentets og Rådets direktiv 2004/18/EF av 31. mars 2004 om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige vareinnkjøpskontrakter, offentlige tjenestekontrakter og offentlige bygge- og anleggskontrakter (EUT L 134, s. 114). **2** Denne anmodningen er inngitt i forbindelse med en tvist mellom Consorci Sanitari del Maresme (helsekonsortiet i Maresme-distriktet) og Corporació de Salut del Maresme i la Selva (sammenslutningen av helsemyndigheter i Maresme- og Selva-distriktene) vedrørende en

avgjørelse

der konsortiet ble meddelt avslag på tillatelse til å delta i en åpen anbudskonkurranse med henblikk på tildeling av tjenester innen magnetisk resonans til de helsesentrene som sistnevnte drifter. ## Rettsregler ### EU-retten **3** Fjerde betraktning til direktiv 2004/18 lyder: «Medlemsstatene bør sørge for at det forhold at et offentligrettslig organ avgir tilbud i forbindelse med en anbudskonkurranse, ikke forårsaker konkurransevridning i forhold til private tilbydere.» **4** Nevnte direktivs artikkel 1 nr. 8 bestemmer: «Begrepene «entreprenør», «leverandør» og «tjenesteyter» dekker enhver fysisk eller juridisk person og enhver offentlig enhet samt enhver sammenslutning av slike personer og/eller organer, som på markedet tilbyr henholdsvis utførelse av arbeider og/eller bygge- og anleggsarbeider, varer eller tjenester. Begrepet «økonomisk aktør» dekker både en entreprenør, en leverandør og en tjenesteyter. Det benyttes utelukkende for å forenkle teksten. [...]» **5** Nevnte direktivs artikkel 2, som har overskriften «Prinsipper for inngåelse av kontrakter», er utformet slik: «Oppdragsgiverne overholder prinsippene om likebehandling og ikke-diskriminering av økonomiske aktører og opptrer på en gjennomsiktig måte.» **6** Artikkel 52 i direktiv 2004/18, som har overskriften «Offisielle lister over godkjente økonomiske aktører og attestering foretatt av offentligrettslige eller privatrettslige organer», bestemmer: «1. Medlemsstatene kan enten innføre offisielle lister over godkjente entreprenører, leverandører eller tjenesteleverandører eller innføre attestering foretatt av offentligrettslige eller privatrettslige organer. Medlemsstatene tilpasser betingelsene for opptak på disse listene og for attesteringsorganenes utstedelse av attester til bestemmelsene i artikkel 45 nr. 1 og nr. 2 bokstav a)-d) og g), artikkel 46, artikkel 47 nr. 1, 4 og 5, artikkel 48 nr. 1, 2, 5 og 6, artikkel 49 og eventuelt artikkel 50. [...]

5I forbindelse med opptak av økonomiske aktører fra andre medlemsstater på en offisiell liste eller attestering av slike foretatt av de organer som er omhandlet i nr. 1, kan det ikke kreves andre bevis eller erklæringer enn dem som kreves av nasjonale leverandører, og i intet tilfelle andre enn dem som er fastsatt i artikkel 45–49 og eventuelt artikkel 50. Slikt opptak eller slik attestering kan imidlertid ikke pålegges de økonomiske aktørene fra andre medlemsstater med henblikk på deres deltakelse i en anbudskonkurranse. Oppdragsgiverne anerkjenner tilsvarende attester fra organer i andre medlemsstater. De aksepterer likeledes andre tilsvarende former for bevis. 6. Økonomiske aktører kan til enhver tid anmode om opptak på en offisiell liste eller om attestering. De skal innen rimelig kort frist underrettes om den avgjørelsen som treffes av den myndigheten som utarbeider listen, eller det kompetente attesteringsorganet. [...]» **7** Artikkel 2 i Rådets direktiv 89/665/EØF av 21. desember 1989 om samordning av lover og administrative bestemmelser vedrørende anvendelsen av klageprosedyrene i forbindelse med inngåelse av offentlige innkjøps- samt bygge- og anleggskontrakter (EFT L 395, s. 33), som endret ved Europaparlamentets og Rådets direktiv 2007/66/EF av 11. desember 2007 (EUT L 335, s. 31, heretter «direktiv 89/665»), fastsetter: «1. Medlemsstatene påser at de tiltak som treffes med henblikk på de klageprosedyrene som er omhandlet i artikkel 1, omfatter de nødvendige beføyelsene til: a) hurtigst mulig og som hastesak å treffe midlertidige forføyninger med det formål å bringe den påståtte overtredelsen til opphør eller hindre at de berørte interesser påføres annen skade, herunder tiltak med henblikk på å avbryte eller foranledige avbrytelse av den aktuelle prosedyren for inngåelse av en offentlig kontrakt eller stille gjennomføringen av enhver beslutning truffet av oppdragsgiveren i bero b) å annullere eller foranledige annullering av ulovlige beslutninger, herunder å fjerne de diskriminerende tekniske, økonomiske eller finansielle spesifikasjoner i konkurransegrunnlaget, i anbudsvilkårene eller i andre dokumenter i forbindelse med den aktuelle prosedyren for inngåelse av en kontrakt c) å tilkjenne skadelidte personer erstatning.

2De beføyelsene som er omhandlet i nr. 1 og artikkel 2d og 2e, kan tildeles særlige instanser som har ansvaret for ulike aspekter ved klageprosedyren. [...] 9. Når de instanser som er ansvarlige for klageprosedyrene, ikke er rettsinstanser, skal deres avgjørelser alltid begrunnes skriftlig. I så fall skal det dessuten treffes disposisjoner for å sikre de prosedyrene hvorved enhver foranstaltning som antas å være ulovlig, og som treffes av klageinstansen, eller enhver antatt forsømmelse i utøvelsen av de beføyelsene som er tildelt denne, kan ankes eller innankes for en annen instans som er en domstol etter [...] artikkel [267 TEUV], og som er uavhengig i forhold til oppdragsgiveren og klageinstansen. Utnevnelsen av medlemmene av denne uavhengige instansen og utløpet av deres embetsperiode er underlagt de samme betingelsene som gjelder for dommere, hva angår den myndigheten som er ansvarlig for deres utnevnelse, varigheten av deres embetsperiode og muligheten for deres avsettelse. Som et minimum skal lederen av denne uavhengige instansen ha de samme juridiske og faglige kvalifikasjonene som en dommer. Den uavhengige instansen treffer sine avgjørelser etter en kontradiktorisk prosedyre, og disse avgjørelsene har på grunnlag av bestemmelser fastsatt av hver enkelt medlemsstat, rettsvirkninger med bindende kraft.» ### Spansk rett **8** I henhold til artikkel 40 nr. 1 og 6 i kongelig lovgivningsdekret nr. 3/2011 om godkjenning av den omarbeidede loven om offentlige kontrakter (Real Decreto Legislativo 3/2011 por el que se aprueba el Texto Refundido de la Ley de Contratos del Sector Público) av 14. november 2011 (heretter «lovgivningsdekret nr. 3/2011»), er den særlige klageadgangen vedrørende offentlige kontrakter, før anleggelse av søksmål ved en forvaltningsdomstol, fakultativ. **9** Nevnte lovgivningsdekrets artikkel 62, som har overskriften «Krav til kompetanse», er utformet slik: «

1For å kunne inngå kontrakter med offentlig sektor skal de næringsdrivende godtgjøre at de oppfyller de minstekravene til økonomisk og finansiell samt teknisk eller faglig kompetanse som er fastsatt av oppdragsgiveren. Dette kravet erstattes av kravet om klassifikasjon der dette er påkrevd i henhold til bestemmelsene i denne lov. 2. Minstekravene til kompetanse som den næringsdrivende må oppfylle, og de dokumentene som kreves til bekreftelse av disse, skal angis i kunngjøringen av konkurransen og presiseres i konkurransegrunnlaget. Disse kravene skal ha sammenheng med kontraktens gjenstand og stå i forhold til denne.» **10** Artikkel 65 i lovgivningsdekret nr. 3/2011, som har overskriften «Krav om klassifikasjon», bestemmer: «

1For å kunne inngå avtaler med offentlige forvaltninger om gjennomføring av bygge- og anleggskontrakter med en anslått verdi på minst 350 000 EUR, eller tjenestekontrakter med en anslått verdi på minst 120 000 EUR, er det et ufravikelig krav at den næringsdrivende er behørig klassifisert. [...] [...] 5. Enheter i offentlig sektor som ikke har karakter av offentlig myndighet, kan kreve at tilbyderne har en bestemt klassifikasjon, slik at det kan fastslås om de er i besittelse av den påkrevde kompetansen til å inngå den aktuelle kontrakten.» **11** Artikkel 8 i Generalidad de Cataluñas dekret nr. 221/2013 av 3. september 2013 om opprettelse og organisering av samt virke for den catalanske retten for kontrakter i den offentlige sektor (Diari Oficial de la Generalitat de Catalunya nr. 6454 av 5.9.2013), som har overskriften «Personalvedtekt», bestemmer: «Personalvedtekten for Rettens medlemmer er sålydende: 1. Rettens medlemmer er underlagt den samme uforenlighetsordningen som de høytstående tjenestemennene i lokalstyret. [...] 4. Rettens medlemmer er uavsettelige, men kan fratas sitt verv eller avskjediges av følgende grunner: — ved dødsfall — der vervet utløper uten å fornyes — ved avkall [...] — ved tap av tjenestemannsstatus — ved alvorlig tilsidesettelse av forpliktelser — [...] — ved manglende evne til å ivareta funksjonene — ved tap av statsborgerskap. [...]» ## Tvisten i hovedsaken og de prejudisielle spørsmålene **12** Helsekonsortiet i Maresme-distriktet søkte om å få delta i en åpen anbudskonkurranse med henblikk på tildeling av tjenester innen magnetisk resonans til de helsesentrene som ble driftet av sammenslutningen av helsemyndigheter i Maresme- og Selva-distriktene. Anbudsvilkårene for denne konkurransen påla tilbyderne å godtgjøre sin evne til å inngå avtaler ved å fremlegge en såkalt «klassifikasjonsattest». **13** Evalueringsutvalget konstaterte ved åpningen av budene at Helsekonsortiet i Maresme-distriktet ikke hadde fremlagt den påkrevde attesten, og anmodet konsortiet om å fremlegge denne. Helsekonsortiet i Maresme-distriktet fremla ikke denne attesten, men fremla en erklæring der det forpliktet seg til å anvende ressurser fra et næringslivsselskap, og en erklæring som bekreftet dets stilling som offentlig enhet. Under disse omstendighetene meddelte oppdragsgiveren den 28. november 2013 Helsekonsortiet i Maresme-distriktet at det var blitt utelukket fra prosedyren for ikke i rett tid og form å ha avhjulpet de manglene som var blitt konstatert i de fremlagte dokumentene. **14** Den 10. desember 2013 inngav Helsekonsortiet i Maresme-distriktet en særlig klage vedrørende offentlige kontrakter til det foreleggende organet over den avgjørelsen oppdragsgiveren hadde truffet. Konsortiet har gjort gjeldende at kravet om yrkesmessig klassifikasjon, grunnet konsortiets stilling som offentlig myndighet, ikke finner anvendelse på dette. Konsortiet har nedlagt påstand om dels at det skal ha rett til å delta i den aktuelle anbudskonkurransen, dels at denne prosedyren skal utsettes. **15** Under disse omstendighetene har Tribunal Català de Contractes del Sector Públic besluttet å utsette saken og å forelegge Domstolen følgende prejudisielle spørsmål: «1) Skal offentlige myndigheter i henhold til [...] direktiv 2004/18 [...] anses for offentlige enheter? 2) Dersom spørsmål 1 besvares bekreftende, skal offentlige myndigheter da i henhold til [...] direktiv 2004/18 [...] anses for økonomiske aktører og dermed ha mulighet til å delta i offentlige anbudskonkurranser? 3) Dersom spørsmål 2 besvares bekreftende, kan og skal de offentlige myndighetene da i henhold til [...] direktiv 2004/18 [...] tas opp på offisielle lister over godkjente næringsdrivende, leverandører eller tjenesteleverandører, eller attesteres av offentligrettslige eller privatrettslige attesteringsorganer, hvilket i spansk rett er kjent som det yrkesmessige klassifikasjonssystemet? 4) Er det i henhold til [...] direktiv 2004/18 [...] foretatt en ukorrekt implementering av direktivet i nasjonal spansk rett, nærmere bestemt ved [lovgivningsdekret 3/2011], og har den spanske lovgiveren i så fall ved artikkel 62 og 65 i [dette lovgivningsdekretet] begrenset de offentlige myndighetenes adgang til registrene for yrkesmessig klassifikasjon? 5) Dersom de offentlige myndighetene har mulighet til å delta i anbudskonkurranser, men ikke kan oppnå yrkesmessig klassifikasjon i samsvar med [...] direktiv 2004/18 [...], hvilke metoder skal da anvendes til å godtgjøre deres kompetanse til å inngå offentlige kontrakter?» ## Om de prejudisielle spørsmålene ### Om Domstolens kompetanse **16** Før de forelagte spørsmålene besvares, skal det undersøkes om Domstolen har kompetanse til å besvare disse. **17** Hva for det første angår vurderingen av det foreleggende organets karakter av «domstol» som omhandlet i artikkel 267 TEUV – et spørsmål som utelukkende henhører under EU-retten – tar Domstolen en hel rekke forhold i betraktning, nemlig om organet er opprettet ved lov, har permanent karakter, virker som obligatorisk rettsinstans, anvender en kontradiktorisk saksbehandling, treffer

avgjørelse

på grunnlag av rettsregler, og om det er uavhengig (jf. bl.a. dommene Vaassen-Göbbels, 61/65, EU:C:1966:39, og Umweltanwalt von Kärnten, C-205/08, EU:C:2009:767, avsnitt 35 og den rettspraksis som er nevnt der). Det skal derfor bemerkes at selv om Tribunal Català de Contractes del Sector Públic, slik det fremgår av forelæggelsesavgjørelsen, i spansk rett anses for et forvaltningsorgan, er dette forholdet ikke i seg selv avgjørende for denne vurderingen. **18** Hva innledningsvis angår kriteriene vedrørende det foreleggende organets opprettelse ved lov, dets permanente karakter, dets anvendelse av en kontradiktorisk saksbehandling og om det treffer

avgjørelse

på grunnlag av rettsregler, inneholder de saksdokumentene som Domstolen har tilgang til, ingen opplysninger som kan reise tvil om at Tribunal Català de Contractes del Sector Públic har karakter av en domstol som omhandlet i artikkel 267 TEUV. **19** Hva dernest angår kriteriet om uavhengighet, fremgår det av de saksdokumentene som Domstolen har tilgang til, at Tribunal Català de Contractes del Sector Públic er utenforstående i forhold til den myndigheten som har truffet den omtvistede avgjørelsen i hovedsaken (jf. dommene Corbiau, C-24/92, EU:C:1993:118, avsnitt 15, og Wilson, C-506/04, EU:C:2006:587, avsnitt 49). Det er i denne forbindelse godtgjort at nevnte rett utøver sitt verv fullt ut uavhengig og uten å være underlagt noe hierarkisk forhold eller stå i et avhengighetsforhold til noen og uten å motta ordrer eller instrukser fra noen (jf. dom Torresi, C-58/13 og C-59/13, EU:C:2014:2088, avsnitt 22), og at den således er beskyttet mot inngrep og press utenfra som kan bringe dens medlemmers uavhengige bedømmelse i fare (dommene Wilson, C-506/04, EU:C:2006:587, avsnitt 51, og TDC, C-222/13, EU:2014:2265, avsnitt 30). **20** Det er dessuten ubestridt at den aktuelle retten utfører sine oppgaver under full overholdelse av objektivitet og upartiskhet i forhold til tvistens parter og deres respektive interesser hva angår tvistens gjenstand. I henhold til artikkel 8 nr. 4 i Generalidad de Cataluñas dekret nr. 221/2013 er dette organets medlemmer dessuten uavsettelige og kan bare fratas sitt verv av de grunnene som uttrykkelig er angitt der (jf. dommene Wilson, C-506/04, EU:C:2006:587, avsnitt 52 og 53, og TDC, C-222/13, EU:2014:2265, avsnitt 31 og 32). **21** Det foreleggende organet oppfyller derfor kriteriet om uavhengighet. **22** Hva endelig angår det foreleggende organets karakter av obligatorisk rettsinstans som omhandlet i Domstolens praksis vedrørende artikkel 267 TEUV, må det ganske visst konstateres at det foreleggende organets kompetanse i medhold av artikkel 40 nr. 6 i lovgivningsdekret nr. 3/2011 er fakultativ. En saksøker på området for offentlige kontrakter kan således velge mellom den særlige klageadgangen til det foreleggende organet og et søksmål ved en forvaltningsdomstol. **23** Det skal imidlertid i denne forbindelse for det første bemerkes at de avgjørelsene som treffes av det foreleggende organet – hvis kompetanse ikke forutsetter partenes samtykke – er bindende for disse (jf. kjennelse Merck Canada, C-555/13, EU:C:2014:92, avsnitt 18 og den rettspraksis som er nevnt der, og dom Ascendi Beiras Litoral e Alta, Auto Estradas das Beiras Litoral e Alta, C-377/13, EU:C:2014:1754, avsnitt 28). **24** For det andre har den spanske regjering under rettsmøtet presisert at tilbyderne i prosedyrene for inngåelse av kontrakter i praksis generelt ikke benytter seg av muligheten til direkte å anlegge søksmål ved en forvaltningsdomstol uten å ha innankt den særlige klagen som er omhandlet i hovedsaken, for Tribunal Català de Contractes del Sector Públic. Som hovedregel opptrer forvaltningsdomstolene derfor i det vesentlige som anneninstans, slik at det først og fremst påhviler det foreleggende organet å sikre overholdelsen i den selvstyrende regionen Catalonia av EU-retten på området for offentlige kontrakter. **25** Under disse omstendighetene oppfyller Tribunal Català de Contractes del Sector Públic likeledes kriteriet om dens karakter av obligatorisk rettsinstans. **26** Endelig skal det bemerkes at Domstolen – ved bedømmelsen av den rettslige statusen for de nasjonale instansene som er omtalt i artikkel 2 nr. 9 i direktiv 89/665, og som er ansvarlige for klager vedrørende inngåelse av offentlige kontrakter – allerede har fastslått karakteren av «domstol» for flere andre nasjonale organer som i det vesentlige har vært sammenlignbare med det foreleggende organet i nærværende sak (jf. bl.a. dommene Dorsch Consult, C-54/96, EU:C:1997:413, avsnitt 22–38, Köllensperger og Atzwanger, C-103/97, EU:C:1999:52, avsnitt 16–25, og Bundesdruckerei, C-549/13, EU:C:2014:2235, avsnitt 22 og den rettspraksis som er nevnt der). **27** Følgelig har Tribunal Català de Contractes del Sector Públic karakter av en «domstol» som omhandlet i artikkel 267 TEUV. **28** Den spanske regjering har for det andre anført at den plikten til «klassifikasjon» som er foreskrevet i spansk rett, ikke finner anvendelse på foretak med hjemsted i andre medlemsstater enn Kongeriket Spania. De prejudisielle spørsmålene har derfor en rent intern karakter, og besvarelsen av dem krever verken en anvendelse eller en fortolkning av EU-retten. **29** Det bemerkes i denne forbindelsen at Domstolen ikke har kompetanse til å besvare et prejudisielt spørsmål når det er åpenbart at den EU-rettslige bestemmelsen som Domstolen anmodes om å fortolke, ikke kan finne anvendelse (dommene Caixa d'Estalvis i Pensions de Barcelona, C-139/12, EU:C:2014:174, avsnitt 41, og Wojciechowski, C-408/14, EU:C:2015:591, avsnitt 26; jf. likeledes kjennelsene Parva Investitsionna Banka m.fl., C-488/13, EU:C:2014:2191, avsnitt 26, og De Bellis m.fl., C-246/14, EU:C:2014:2291, avsnitt 14). **30** Den omstendigheten at den plikten til klassifikasjon som er omhandlet i hovedsaken, ikke finner anvendelse på foretak med hjemsted i andre medlemsstater enn Kongeriket Spania, er imidlertid uten betydning for Domstolens kompetanse. Domstolen har således allerede fastslått at direktiv 89/665 og 2004/18 ikke inneholder noe holdepunkt for den antakelsen at anvendelsen av deres bestemmelser er avhengig av at det foreligger en faktisk tilknytning til fri bevegelighet mellom medlemsstatene. Det er i henhold til direktivene således ikke en betingelse for at fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige kontrakter er underlagt direktivenes bestemmelser, at noe krav vedrørende tilbudsgiverses nasjonalitet eller hjemsted er oppfylt (jf. i denne retning dom Michaniki, C-213/07, EU:C:2008:731, avsnitt 29). **31** På bakgrunn av samtlige ovenstående betraktninger har Domstolen kompetanse til å besvare de forelagte spørsmålene. ### Om det første og det andre spørsmålet **32** Med det første og det andre spørsmålet, som skal behandles samlet, ønsker den foreleggende retten nærmere bestemt opplyst hvorvidt artikkel 1 nr. 8 i direktiv 2004/18 skal fortolkes slik at begrepet «økonomisk aktør» som er inntatt i denne bestemmelsens annet avsnitt, inkluderer offentlige myndigheter, og hvorvidt disse sistnevnte i denne egenskapen kan delta i offentlige anbudskonkurranser. **33** Det følger i denne forbindelsen av fjerde betraktning til direktiv 2004/18, som uttrykkelig nevner muligheten for at et «offentligrettslig organ» avgir tilbud i forbindelse med en anbudskonkurranse, så vel som av nevnte direktivs artikkel 1 nr. 8, som eksplisitt lar egenskapen som «økonomisk aktør» dekke enhver «offentlig enhet», at direktiv 2004/18 ikke utelukker offentlige myndigheter fra deltakelse i anbudskonkurranser. **34** Det fremgår dessuten av Domstolens praksis at enhver person eller enhet som, i betraktning av betingelsene fastsatt i kunngjøringen av konkurransen, anser seg egnet til å sikre utførelsen av denne kontrakten direkte eller som underleverandør, uavhengig av vedkommendes status som offentligrettslig eller privatrettslig, kan være tilbyder eller søker, likesom det er uten betydning om vedkommende er permanent aktiv på markedet, eller om vedkommende bare handler i enkelttilfeller, eller om vedkommende mottar offentlige tilskudd (jf. dom CoNISMa, C-305/08, EU:C:2009:807, avsnitt 42, og i denne retning dom Data Medical Service, C-568/13, EU:C:2014:2466, avsnitt 35). **35** Dersom og i den utstrekning visse enheter er berettiget til å tilby tjenester mot vederlag på markedet, om enn bare occasjonelt, kan medlemsstatene ikke forby dem å delta i prosedyrer for inngåelse av offentlige kontrakter om levering av de samme tjenestene (jf. i denne retning dommene CoNISMa, C-305/08, EU:C:2009:807, avsnitt 47–49, og Ordine degli Ingegneri della Provincia di Lecce m.fl., C-159/11, EU: tolkningen av visse EU-rettslige bestemmelser, samt av sammenhengen mellom disse bestemmelsene og den nasjonale lovgivningen som får anvendelse på tvisten i hovedsaken. **48** Under disse omstendigheter må det femte spørsmålet avvises fra realitetsbehandling. ###

Sakskostnader

**49** Ettersom behandlingen av saken i forhold til hovedsakens parter utgjør et ledd i den saken som verserer for den foreleggende retten, tilkommer det denne å treffe

avgjørelse

om sakskostnadene. Bortsett fra nevnte parters utgifter kan de utgifter som er pådratt i forbindelse med inngivelse av innlegg for Domstolen, ikke erstattes. På grunnlag av disse premisser fastslår Domstolen (Store avdeling): 1) Artikkel 1 nr. 8 i Europaparlamentets og Rådets direktiv 2004/18/EF av 31. mars 2004 om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige varekontrakter, offentlige tjenestekontrakter og offentlige bygge- og anleggskontrakter skal tolkes slik at begrepet «økonomisk aktør», som inngår i denne bestemmelsens annet 10 ECLI:EU:C:2015:664 CONSORCI SANITARI DEL MARESME avsnitt, omfatter offentlige myndigheter, som følgelig kan delta i offentlige anbudskonkurranser, dersom og i den utstrekning de er berettiget til å tilby tjenester mot vederlag i et marked. 2) Artikkel 52 i direktiv 2004/18 skal tolkes slik at selv om denne bestemmelsen inneholder visse krav med hensyn til fastsettelsen av vilkårene for opptak av økonomiske aktører på de offisielle nasjonale lister og for attestering, definerer den ikke på uttømmende vis vilkårene for opptak av disse økonomiske aktørene på de offisielle nasjonale lister eller vilkårene for deres adgang til attestering eller de offentlige enhetenes rettigheter og plikter i denne sammenheng. Direktiv 2004/18 skal under alle omstendigheter tolkes slik at det er til hinder for en nasjonal lovgivning i henhold til hvilken de nasjonale offentlige myndigheter som er berettiget til å tilby de bygge- og anleggsarbeider, varer eller tjenester som er omfattet av den aktuelle konkurransekunngjøringen, på den ene side ikke kan opptas på disse listene eller ikke kan motta denne attesteringen, mens retten til å delta i den aktuelle anbudskonkurransen på den andre side utelukkende er forbeholdt de aktørene som er oppført på de nevnte listene eller som innehar den nevnte attesteringen. Underskrifter ECLI:EU:C:2015:664 11