C-206/08 WAZV Gotha: tjenestekonsesjon og driftsrisiko

DOMSTOLENS DOM (Tredje Avdeling) 10. september 2009 ( *1 ) «Fremgangsmåter ved inngåelse av kontrakter innen vann- og energiforsyning, transport samt posttjenester – offentlig tjenesteyting som består i vannforsyning og rensing av avløpsvann – tjenestekonsesjonskontrakt – begrep – situasjon der driftsrisikoen ved den aktuelle ytelsen overføres til medkontrahenten» I sak C-206/08, angående en anmodning om prejudisiell

avgjørelse

i henhold til artikkel 234 EF, inngitt av Thüringer Oberlandesgericht (Tyskland) ved

avgjørelse

av 8. mai 2008, innkommet til Domstolen 19. mai 2008, i saken: Wasser- und Abwasserzweckverband Gotha und Landkreisgemeinden (WAZV Gotha) mot Eurawasser Aufbereitungs- und Entsorgungsgesellschaft mbH, prosessdeltakere: Stadtwirtschaft Gotha GmbH, Wasserverband Lausitz Betriebsführungs GmbH (WAL), har DOMSTOLEN (Tredje Avdeling) sammensatt av avdelingsformann A. Rosas og dommerne J.N. Cunha Rodrigues (refererende dommer), J. Klučka, P. Lindh og A. Arabadjiev, generaladvokat: D. Ruiz-Jarabo Colomer justissekretær: førstekonsulent C. Strömholm, på grunnlag av den skriftlige forhandlingen og etter rettsmøtet 23. april 2009, etter at det er avgitt innlegg av: — Wasser- und Abwasserzweckverband Gotha und Landkreisgemeinden (WAZV Gotha) ved Rechtsanwälte S. Wellmann og P. Hermisson — Eurawasser Aufbereitungs- und Entsorgungsgesellschaft mbH ved Rechtsanwalt U.-D. Pape — Stadtwirtschaft Gotha GmbH ved Rechtsanwältin E. Glahs — Wasserverband Lausitz Betriebsführungs GmbH (WAL) ved Rechtsanwälte S. Gesterkamp og S. Sieme — den tyske regjering ved M. Lumma og J. Möller, som befullmektigede — den tsjekkiske regjering ved M. Smolek, som befullmektiget — Kommisjonen for De europeiske fellesskap ved P. Oliver, D. Kukovec og C. Zadra, som befullmektigede, bistått av Rechtsanwalt B. Wägenbaur, og idet Domstolen etter å ha hørt generaladvokaten har besluttet at saken skal pådømmes uten forslag til

avgjørelse

, avsagt følgende Dom Anmodningen om prejudisiell

avgjørelse

gjelder fortolkningen av begrepet «tjenestekonsesjonskontrakt» som omhandlet i Europaparlamentets og Rådets direktiv 2004/17/EF av 31. mars 2004 om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av kontrakter innen vann- og energiforsyning, transport samt posttjenester ( EUT L 134, s. 1 ). Anmodningen er fremsatt i forbindelse med en tvist mellom Wasser- und Abwasserzweckverband Gotha und Landeskreisgemeinden (et konsortium for vannforsyning og bortledning av avløpsvann i byen Gotha og de kommunene som hører under byens administrative distrikt, heretter «WAZV Gotha») og Eurawasser Aufbereitungs- und Entsorgungsgesellschaft mbH (et foretak som renser og leder bort avløpsvann, heretter «Eurawasser») vedrørende tildeling av den offentlige tjenesteytingen som består i drikkevannsforsyning og bortledning av avløpsvann. Rettsregler Artikkel 1 nr. 2 bokstav a) og d) i direktiv 2004/17 bestemmer: «a) Med 'varekontrakter, bygge- og anleggskontrakter og tjenestekontrakter' menes gjensidig bebyrdende avtaler som inngås skriftlig mellom en eller flere oppdragsgivere som omhandlet i artikkel 2 nr. 2, og en eller flere entreprenører, leverandører eller tjenesteytere. […] d) Med 'tjenestekontrakter' menes kontrakter, med unntak av bygge- og anleggskontrakter og varekontrakter, som gjelder tjenester nevnt i vedlegg XVII. […]» Artikkel 1 nr. 3 bokstav b) i dette direktivet bestemmer: «Med 'tjenestekonsesjonskontrakt' menes en kontrakt med samme karakteristika som tjenestekontrakter, med unntak av at vederlaget for den tjenesten som skal presteres, enten utelukkende består i retten til å utnytte tjenesten, eller i denne retten sammen med betaling av en pris.» Direktivets artikkel 2 fastsetter: «

1I dette direktiv forstås ved: a) 'ordregivende myndigheter': staten, lokale myndigheter, offentligrettslige organer eller sammenslutninger bestående av en eller flere av disse myndighetene eller ett eller flere slike offentligrettslige organer. […] 2. Dette direktiv gjelder for oppdragsgivere: a) som er ordregivende myndigheter eller offentlige virksomheter, og som utøver en av de former for virksomhet som er omhandlet i artiklene 3–7. […]» Artikkel 4 i direktiv 2004/17 bestemmer: «1. Dette direktiv gjelder også for følgende former for virksomhet: a) tilgjengeliggjøring eller drift av faste nett for betjening av allmennheten i forbindelse med produksjon, transport eller distribusjon av drikkevann, eller b) forsyning av disse nettene med drikkevann. 2. Dette direktiv gjelder også for kontrakter eller prosjektkonkurranser som inngås eller avholdes av oppdragsgivere som utøver en av de former for virksomhet som er omhandlet i nr. 1, og som: […] b) gjelder bortledning eller rensing av avløpsvann. […]» Direktivets artikkel 18 bestemmer: «Dette direktiv får ikke anvendelse på konsesjonskontrakter for bygge- og anleggsarbeider eller tjenester som tildeles av oppdragsgivere som utøver en eller flere av de aktivitetene som er omhandlet i artiklene 3–7, når disse konsesjonskontraktene inngås med sikte på utøvelsen av disse aktivitetene.» Direktivets artikkel 31 bestemmer: «Kontrakter hvis gjenstand er de tjenester som er oppført i vedlegg XVII A, inngås i samsvar med artiklene 34–59.» Samme direktivs artikkel 32 bestemmer: «Inngåelse av kontrakter hvis gjenstand er de tjenester som er oppført i vedlegg XVII B, er kun underlagt bestemmelsene i artiklene 34 og 43.» I henhold til artikkel 17 i direktiv 2004/17 skulle medlemsstatene sette de nødvendige lover og administrative bestemmelser i kraft for å etterkomme dette direktivet senest 31. januar 2006. Tvisten i hovedsaken og de prejudisielle spørsmålene Det fremgår av saken at WAZV Gotha er et kommunekonsortium som i henhold til visse bestemmelser i tysk rett er pålagt å forestå drikkevannsforsyning og bortledning av avløpsvann for den befolkningen som er bosatt på dets område. I henhold til en driftsavtale inngått i 1994 hadde WAZV Gotha tildelt Stadtwirtschaft Gotha GmbH (et kommunalt foretak i byen Gotha, heretter «Stadtwirtschaft») driften av samtlige tekniske, kommersielle og administrative ytelser på vannforsyningsområdet. Ettersom denne avtalen utløp i løpet av 2008, hadde WAZV Gotha planlagt å oppta Stadtwirtschaft som medlem med sikte på å fortsette å overlate driften av disse ytelsene til dette foretaket. Tilsynsmyndighetene nektet imidlertid under henvisning til bestemmelsene om inngåelse av kontrakter å tillate at Stadtwirtschaft ble opptatt i WAZV Gotha. For å fortsette med å overlate driften til en tredjepart besluttet WAZV Gotha å konsesjonere tjenesteytingen som består i drikkevannsforsyning og bortledning av avløpsvann. Med sikte på dette innledet WAZV Gotha i løpet av september 2007 en uformell anbudsprosedyre fremfor den formelle anbudsprosedyren i § 97 ff. i loven om forbud mot konkurransebegrensninger (Gesetz gegen Wettbewerbsbeschränkungen, heretter «GWB»). WAZV Gotha offentliggjorde ikke desto mindre en utlysningskunngjøring i Den europeiske unions tidende 19. september 2007 under referanse nr. 2007/S 180-220518. Kunngjøringen bekjentgjorde tildelingen av en tjenestekonsesjonskontrakt vedrørende vannforsyning og bortledning av avløpsvann på det området som WAZV Gotha dekker, for en varighet av 20 år, og oppfordret interesserte virksomheter til å inngi sine søknader. Kunngjøringen og de tilhørende avtaleutkastene fastsatte at konsesjonshaveren skulle levere de aktuelle ytelsene i henhold til privatrettslige kontrakter inngått i dennes navn og for dennes regning til brukere bosatt på det området som dekkes av WAZV Gotha, og at konsesjonshaveren til gjengjeld ville kreve inn et vederlag fra disse brukerne. Det var fastsatt at konsesjonshaveren selv hadde kompetanse til på rimelig og passende måte å beregne vederlaget for de leverte ytelsene og som eneansvarlig å fastsette størrelsen på dette vederlaget. Denne kompetansen var imidlertid begrenset, idet konsesjonshaveren inntil 31. desember 2009 skulle anvende de satsene som gjaldt på tidspunktet for offentliggjøringen av kunngjøringen, og idet satsene deretter skulle oppfylle bestemmelsene i delstaten Thüringens lov om kommunalskatter (Thüringer Kommunalabgabengesetz). Kunngjøringen og avtaleutkastene fastsatte likeledes at de tekniske anleggene for vannforsyning og bortledning av avløpsvann forble WAZV Gothas eiendom, at de ville bli leid ut til konsesjonshaveren, og at sistnevnte hadde rett til å bokføre leien for disse i det vederlaget som ble krevd inn fra brukerne for de leverte ytelsene. Det påhviler konsesjonshaveren å vedlikeholde de nevnte anleggene. WAZV Gotha fastsatte ved kunngjøring tilslutnings- og bruksplikten overfor den offentlige vannforsyningen og anleggene for bortledning av avløpsvann. Konsesjonshaveren hadde imidlertid ikke krav på at tilslutnings- og bruksplikten ble håndhevet i hvert enkelt tilfelle. Endelig forpliktet WAZV Gotha seg til innenfor rammen av gjeldende rett å overføre offentlige midler som den måtte motta, til konsesjonshaveren. Fristen for å inngi søknader om deltakelse var i kunngjøringen fastsatt til 8. oktober 2007. Eurawasser hadde ved brev av 4. oktober 2007 klaget over at WAZV Gotha ikke hadde til hensikt å tildele de ovennevnte tjenesteytingene innenfor rammen av en formell anbudskonkurranse med sikte på inngåelse av en tjenestekontrakt, men derimot ved en tjenestekonsesjonskontrakt. Eurawasser innga 8. oktober 2007 en søknad om deltakelse. Stadtwirtschaft og Wasserverband Lausitz Betriebsführungs GmbH (et forvaltningsselskap under det kommunale konsortiet for vannforsyning i regionen Lausitz, heretter «WAL») deltok også i anbudsprosedyren og ble av WAZV Gotha oppfordret til å inngi et tilbud. Det forelå til sammen åtte søknader om deltakelse ved utløpet av fristen fastsatt i kunngjøringen. WAZV Gotha avviste klagen fra Eurawasser ved brev av 9. oktober 2007. Eurawasser, som uten resultat hadde inngitt andre klager 19. oktober og 23. november 2007, innga en klage til det kompetente Vergabekammer (anbudsnemnda) med den begrunnelse at WAZV Gotha ikke hadde valgt korrekt anbudsprosedyre. Vergabekammer fant ved

avgjørelse

av 24. januar 2008 at den aktuelle transaksjonen reelt utgjorde en tjenestekontrakt, at WAZV Gotha burde ha innledet en formell anbudsprosedyre, og at prosedyren skulle gjenopptas på stadiet før offentliggjøringen av kunngjøringen. WAZV Gotha anket denne avgjørelsen til Thüringer Oberlandesgericht. Stadtwirtschaft og WAL har fått tillatelse til å tre inn som intervenienter i denne prosedyren. Thüringer Oberlandesgericht har under disse omstendighetene besluttet å utsette saken og forelegge Domstolen følgende prejudisielle spørsmål: «1) Skal en tjenestekontrakt (i dette tilfellet vedrørende vannforsyning og rensing av avløpsvann), der oppdragsgiveren ikke umiddelbart skal utbetale et vederlag til entreprenøren, men der entreprenøren erverver en rett til å kreve inn et privatrettslig vederlag fra en tredjepart, alene av denne grunn anses som en 'tjenestekonsesjonskontrakt' i henhold til artikkel 1 nr. 3 bokstav b) i direktiv [2004/17], til forskjell fra en gjensidig bebyrdende tjenestekontrakt i henhold til direktivets artikkel 1 nr. 2 bokstav a) og d)? 2) Dersom det første prejudisielle spørsmålet besvares benektende: Foreligger det ved kontrakter som beskrevet i det første prejudisielle spørsmålet en tjenestekonsesjonskontrakt, når den driftsrisikoen som er forbundet med den aktuelle tjenesteytingen på grunn av tjenesteydingens offentligrettslige utforming (tilslutnings- og bruksplikt, prisberegning ut fra selvkostprinsippet) på forhånd, altså også dersom oppdragsgiveren selv skulle prestere tjenesteytingen, riktignok er betydelig begrenset, men entreprenøren fullt ut, eller i det minste overveiende, påtar seg denne begrensede risikoen? 3) Dersom det andre prejudisielle spørsmålet også besvares benektende: Skal artikkel 1 nr. 3 bokstav b) i direktiv [2004/17] da fortolkes slik at den driftsrisikoen som er forbundet med prestasjonen av tjenesteytingen, særlig avsætningsrisikoen, kvalitativt sett skal nærme seg den risikoen som vanligvis foreligger på et fritt marked med flere konkurrerende tjenesteytere?» Om formaliteten WAZV Gotha har gjort gjeldende at den prejudisielle forelæggelsen skal avvises med den begrunnelse at en besvarelse av det første spørsmålet tydelig fremgår av definisjonen av tjenestekonsesjonskontrakt i artikkel 1 nr. 3 bokstav b) i direktiv 2004/17 samt av Domstolens praksis. Den ønskede fortolkningen er således ikke på noen måte nødvendig. WAL har fremført i det vesentlige likelydende argumenter. Stadtwirtschaft har anført at de prejudisielle spørsmålene ikke er relevante for den avgjørelsen som den foreleggende retten skal treffe, ettersom det kan treffes

avgjørelse

i tvisten i hovedsaken uten en besvarelse av disse spørsmålene. WAZV Gotha har således gjennomført en korrekt anbudsprosedyre, selv om det viser seg at de i hovedsaken omhandlede kontraktene må anses som tjenestekontrakter som er omfattet av anvendelsesområdet for direktiv 2004/

17Kommisjonen for De europeiske fellesskap er derimot av den oppfatning at den prejudisielle forelæggelsen skal tas under behandling. Som det fremgår av forelæggelsesavgjørelsen, er den foreleggende retten av den oppfatning at de prejudisielle spørsmålene vedrørende skillet mellom begrepene tjenestekontrakt og tjenestekonsesjonskontrakt er av avgjørende betydning for at denne retten skal kunne treffe

avgjørelse

om hvorvidt anken som er brakt inn for den, skal tas under behandling. WAZV Gotha besluttet etter inngivelsen av anmodningen om prejudisiell

avgjørelse

den 4. september 2008 å annullere den i tvisten i hovedsaken omhandlede anbudsprosedyren. Som følge av denne annullasjonen har Eurawasser endret, men ikke hevet sitt søksmål. Eurawasser har nå nedlagt påstand om at det fastslås at dens rettigheter med hensyn til overholdelsen av reglene for inngåelse av kontrakter i henhold til GWB § 97 ff. er blitt krenket ved den annullerte prosedyren. Den foreleggende retten har ved brev av 24. desember 2008 opplyst Domstolen om at den opprettholder sin prejudisielle forelæggelse. Ifølge den foreleggende retten er det således fortsatt nødvendig, for at den skal kunne treffe

avgjørelse

i det endrede søksmålet, å oppnå en besvarelse av de forelagte spørsmålene, allerede fordi tjenestekonsesjonskontrakter er helt unntatt fra anvendelsesområdet for GWB § 97 ff., og fordi endringen av søksmålet i hovedsaken derfor ikke har noen betydning for det forhold at en inndragelse av saken for de instansene som har kompetanse til å kontrollere overholdelsen av de prosedyrene som får anvendelse ved offentlige kontrakter, dvs. Vergabekammer og Vergabesenat, må avvises dersom den i hovedsaken omhandlede kontrakten anses som en tjenestekonsesjonskontrakt. Domstolen har fastslått at det innenfor rammen av samarbeidet mellom Domstolen og medlemsstatene innført ved artikkel 234 EF utelukkende tilkommer den nasjonale retten som tvisten er brakt inn for, og som har ansvaret for den rettsavgjørelsen som skal treffes, på grunnlag av omstendighetene i den konkrete saken å vurdere såvel om en prejudisiell

avgjørelse

er nødvendig for at den kan avsi dom, som relevansen av de spørsmålene den forelegger Domstolen. Når de stilte spørsmålene gjelder fortolkningen av fellesskapsretten, er Domstolen derfor i prinsippet forpliktet til å treffe

avgjørelse

(jf. særlig dom av 23.4.2009, sak C-544/07, Rüffler, Sml. I, s. 3389, avsnitt 36 og den rettspraksis som er nevnt der). Domstolen har imidlertid likeledes fastslått at den under særlige omstendigheter med henblikk på å etterprøve sin egen kompetanse er beføyet til å undersøke de omstendighetene under hvilke den nasjonale domstolen har forelagt saken. Domstolen kan bare nekte å treffe

avgjørelse

vedrørende et prejudisielt spørsmål fra en nasjonal rett når det klart fremgår at den ønskede fortolkningen av fellesskapsretten savner enhver forbindelse med realiteten i hovedsaken eller dens gjenstand, når problemet er av hypotetisk karakter, eller når Domstolen ikke har de faktiske og rettslige opplysningene som er nødvendige for at den kan foreta en saklig korrekt besvarelse av de stilte spørsmålene (jf. særlig Rüffler-dommen, avsnitt 37 og 38 og den rettspraksis som er nevnt der). Den foreleggende retten har i forelæggelsesavgjørelsen så vel som i brevet av 24. desember 2008 tydelig forklart hvorfor den er av den oppfatning at de forelagte spørsmålene er relevante, og at en besvarelse av disse spørsmålene er nødvendig for å treffe

avgjørelse

i den tvisten som er brakt inn for den. I lys av disse forklaringene fremstår de forelagte spørsmålene ikke som hypotetiske eller uten forbindelse med saksgjenstandene i tvisten i hovedsaken. De prejudisielle spørsmålene skal heretter tas under behandling. Om de prejudisielle spørsmålene Innledende bemerkninger Innledningsvis bør det presiseres at i henhold til de opplysningene som er inntatt i saksdokumentene, er WAZV Gotha omfattet av definisjonen av en ordregivende myndighet i artikkel 2 nr. 1 bokstav a) i direktiv 2004/17, idet denne oppdragsgiveren er en av de kategoriene av oppdragsgivere som dette direktivet får anvendelse på i henhold til dets artikkel 2 nr. 2 bokstav a). Hovedsaken er dessuten omfattet av direktiv 2004/17 i henhold til dette direktivets artikkel 4, ettersom oppdragsgiveren, nemlig WAZV Gotha, utøver virksomhet på området for drikkevannsforsyning og bortledning av avløpsvann. Direktiv 2004/17 får anvendelse ratione temporis på tvisten i hovedsaken, tatt i betraktning at ettersom fristen fastsatt i dette direktivets artikkel 71 for dets gjennomføring utløp 31. januar 2006, ble den i hovedsaken omhandlede anbudsprosedyren innledet i løpet av september 2007. Det bemerkes at det i artikkel 1 nr. 2 bokstav a) i direktiv 2004/17 er innført en fellesskapsrettslig definisjon av tjenestekonsesjonskontrakt. Denne definisjonen fantes ikke i tidligere direktiver på området, herunder særlig Rådets direktiv 93/38/EØF av 14. juni 1993 om samordning av fremgangsmåtene ved anbudsgivning innen vann- og energiforsyning samt transport og telekommunikasjon ( EFT L 199, s. 84 ). Fellesskapslovgiver har i artikkel 18 i direktiv 2004/17 presisert at direktivet ikke får anvendelse på konsesjonskontrakter som tildeles av oppdragsgivere som utøver aktiviteter særlig på vannområdet. Det bemerkes dessuten at for så vidt angår sitt eget anvendelsesområde inneholder Europaparlamentets og Rådets direktiv 2004/18/EF av 31. mars 2004 om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige varekontrakter, offentlige tjenestekontrakter og offentlige bygge- og anleggskontrakter ( EUT L 134, s. 114 ) i artikkel 1 nr. 2 bokstav a) og artikkel 1 nr. 4 definisjoner av en «offentlig […] kontrakt […]» og av en «tjenestekonsesjonskontrakt», som i det vesentlige svarer til de tilsvarende definisjonene i artikkel 1 nr. 2 bokstav a) og artikkel 1 nr. 3 bokstav b) i direktiv 2004/

17Denne likheten innebærer at de samme betraktningene skal anvendes ved fortolkningen av begrepene tjenestekontrakt og tjenestekonsesjonskontrakt for så vidt angår de respektive anvendelsesområdene for de to ovennevnte direktivene. Det følger herav at dersom den i hovedsaken omhandlede transaksjonen anses som en «tjenestekontrakt» i direktiv 2004/17s forstand, skal en slik tjenestekontrakt i prinsippet inngås i samsvar med de prosedyrene som er fastsatt i dette direktivets artiklene 31 og

32Dersom denne transaksjonen derimot anses som en tjenestekonsesjonskontrakt, får det nevnte direktivet i henhold til dets artikkel 18 ikke anvendelse. I så fall vil tildelingen av konsesjonen fortsatt være underlagt de grunnleggende reglene i EF-traktaten i alminnelighet og prinsippene om likebehandling og om forbud mot forskjellsbehandling på grunnlag av nasjonalitet samt den gjennomsiktighetsplikten som følger herav, i særdeleshet (jf. i denne retning dom av 7.12.2000, sak C-324/98, Telaustria og Telefonadress, Sml. I, s. 10745, avsnitt 60–62, av 21.7.2005, sak C-231/03, Coname, Sml. I, s. 7287, avsnitt 16–19, av 13.10.2005, sak C-458/03, Parking Brixen, Sml. I, s. 8585, avsnitt 46–49, og av 13.11.2008, sak C-324/07, Coditel Brabant, Sml. I, s. 8457, avsnitt 25). Det er på denne bakgrunn at den foreleggende retten ønsker en presisering av de kriteriene som gjør det mulig å skille mellom en tjenestekontrakt og en tjenestekonsesjonskontrakt. Om det første og det andre spørsmålet Med det første og det andre spørsmålet, som behandles samlet, ønsker den foreleggende retten nærmere bestemt opplyst om den omstendighet at oppdragsgiveren med hensyn til en tjenestekontrakt ikke umiddelbart skal utbetale et vederlag til medkontrahenten, men der medkontrahenten har rett til å kreve inn et privatrettslig vederlag fra en tredjepart, er tilstrekkelig til at den aktuelle kontrakten skal anses som en tjenestekonsesjonskontrakt som omhandlet i artikkel 1 nr. 3 bokstav b) i direktiv 2004/

17Dersom dette spørsmålet besvares benektende, ønsker den foreleggende retten opplyst om en slik kontrakt skal anses som en tjenestekonsesjonskontrakt når medkontrahenten påtar seg hele eller i det minste størstedelen av den driftsrisikoen som oppdragsgiveren løper, selv om denne risikoen fra begynnelsen er svært begrenset på grunn av tjenesteydingens offentligrettslige utforming. WAZV Gotha, Stadtwirtschaft og WAL samt den tyske og den tsjekkiske regjering, som er av den oppfatning at det første spørsmålet skal besvares bekreftende, har anført at den omstendighet at medkontrahenten godtgjøres ved et vederlag som han mottar fra brukerne av den aktuelle tjenesteytingen, er tilstrekkelig til at den må anses som en tjenestekonsesjonskontrakt. Eurawasser og Kommisjonen er derimot av den oppfatning at det dessuten er nødvendig at medkontrahenten påtar seg den økonomiske risikoen ved utnyttelsen av den aktuelle ytelsen. Det bemerkes herved at artikkel 1 nr. 2 bokstav a) i direktiv 2004/17 fastsetter at det med «varekontrakter, bygge- og anleggskontrakter og tjenestekontrakter» menes gjensidig bebyrdende avtaler som inngås skriftlig mellom en eller flere oppdragsgivere som er omhandlet i dette direktivets artikkel 2 nr. 2, og en eller flere entreprenører, leverandører eller tjenesteytere. Det følger av det nevnte direktivets artikkel 1 nr. 3 bokstav b) at det med «tjenestekonsesjonskontrakt» menes en kontrakt med samme karakteristika som tjenestekontrakter, med unntak av at vederlaget for den tjenesten som skal presteres, enten utelukkende består i retten til å utnytte tjenesten eller i denne retten sammen med betaling av en pris. Det følger av en sammenligning av disse to definisjonene at forskjellen mellom en tjenestekontrakt og en tjenestekonsesjonskontrakt beror på vederlaget for de tjenesteytingene som skal presteres. Tjenestekontrakten omfatter et vederlag som betales direkte av oppdragsgiveren til tjenesteyter (jf. i denne retning Parking Brixen-dommen, avsnitt 39), mens vederlaget for den tjenesteytingen som skal presteres ved en tjenestekonsesjonskontrakt, består i retten til å utnytte tjenesteytingen eller i denne retten sammen med betaling av en pris. De forelagte spørsmålene tar uttrykkelig utgangspunkt i den forutsetningen at den aktuelle kontrakten bestemmer at medkontrahenten ikke godtgjøres direkte av oppdragsgiveren, men ved et privatrettslig vederlag som han har tillatelse fra oppdragsgiveren til å kreve inn fra en tredjepart. I lys av kriteriet beskrevet i denne dommens avsnitt 51, er den omstendighet at tjenesteytere godtgjøres ved betalinger fra en tredjepart, i dette tilfellet brukerne av den aktuelle tjenesteytingen, en av de formene som utøvelsen av tjenesteyterens rett til å utnytte denne tjenesteytingen kan anta. Dette kriteriet fremgikk allerede av Domstolens praksis forut for ikrafttredelsen av direktiv 2004/

17I henhold til denne rettspraksisen forelå det en tjenestekonsesjonskontrakt når den avtalte vederlagsformen bestod i tjenesteyterens rett til å utnytte sin egen ytelse (jf. i denne retning dommen i saken Telaustria og Telefonadress, avsnitt 58, samt kjennelse av 30.5.2002, sak C-358/00, Buchhändler-Vereinigung, Sml. I, s. 4685, avsnitt 27 og 28, og dom av 18.7.2007, sak C-382/05, Kommisjonen mot Italia, Sml. I, s. 6657, avsnitt 34, og av 13.11.2008, sak C-437/07, Kommisjonen mot Italia, avsnitt 29). Det er i denne forbindelse uten relevans om vederlaget er privatrettslig eller offentligrettslig regulert. Domstolen har uttalt at det forelå en tjenestekonsesjonskontrakt særlig i tilfeller der tjenesteyterens vederlag stammer fra betalinger gjennomført av brukere av en offentlig parkeringsplass, en offentlig transportytelse og et kabeldistribusjonsnett (jf. Parking Brixen-dommen, avsnitt 40, dom av 6.4.2006, sak C-410/04, ANAV, Sml. I, s. 3303, avsnitt 16, og Coditel Brabant-dommen, avsnitt 24). Det følger herav at for så vidt angår en tjenestekontrakt, oppfyller den omstendighet at medkontrahenten ikke umiddelbart godtgjøres av oppdragsgiveren, men at han har rett til å kreve inn et vederlag fra en tredjepart, kravet om vederlag fastsatt i artikkel 1 nr. 3 bokstav b) i direktiv 2004/

17Denne konklusjonen nødvendiggjør imidlertid at begrepet «retten til å utnytte» så vel som «vederlaget for denne tjenesteytingen» i den nevnte bestemmelsen presiseres. Det følger av Domstolens praksis at når den avtalte vederlagsformen består i tjenesteyterens rett til å utnytte sin egen ytelse, innebærer denne vederlagsformen at tjenesteytere påtar seg risikoen for driften av de aktuelle tjenesteytingene (jf. i denne retning Parking Brixen-dommen, avsnitt 40, dommen av 18.7.2007 i saken Kommisjonen mot Italia, avsnitt 34, og dommen av 13.11.2008 i saken Kommisjonen mot Italia, avsnitt 29). De berørte partene som har avgitt innlegg, enten primært eller subsidiært, har i denne forbindelsen inntatt motstridende standpunkter. WAZV Gotha har anført at den omstendighet at medkontrahenten påtar seg den risikoen som er forbundet med driften av tjenesteytingen, under de omstendighetene som foreligger i hovedsaken, er tilstrekkelig til at det må antas å foreligge en tjenestekonsesjonskontrakt. Ifølge Stadtwirtschaft, WAL og den tsjekkiske regjering er det ikke nødvendig at medkontrahenten påtar seg hele denne risikoen. Det er tilstrekkelig at han påtar seg en vesentlig del av denne risikoen. Den tyske regjerings oppfatning er at det foreligger en tjenestekonsesjonskontrakt når medkontrahenten påtar seg en driftsrisiko som ikke er uvesentlig. Eurawasser er av den oppfatning at det for så vidt angår den i hovedsaken omhandlede transaksjonen ikke foreligger noen vesentlig risiko som av oppdragsgiveren kan overføres til medkontrahenten. Transaksjonen må derfor anses som en tjenestekontrakt og ikke en tjenestekonsesjonskontrakt. Kommisjonen har anført at det skal dreie seg om en vesentlig driftsrisiko, som imidlertid ikke nødvendigvis skal svare til den økonomiske risikoen som vanligvis løpes på et fritt marked. En tjenestekontrakt hvis økonomiske risiko er redusert til et minimum av de offentlige myndighetene, kan ikke anses som en tjenestekonsesjonskontrakt. Det bemerkes herved at risikoen er en uatskillelig del av den økonomiske utnyttelsen av denne tjenesteytingen. Dersom oppdragsgiveren fortsatt bærer hele risikoen, og tjenesteytere ikke utsettes for de risikoene som finnes på markedet, krever tildelingen av utnyttelsen av tjenesteytingen at de formalitetene som er fastsatt i direktiv 2004/17 med henblikk på beskyttelse av gjennomsiktigheten og konkurransen, anvendes. Dersom den risikoen som er forbundet med leveringen av tjenesteytingen, ikke fullt ut overføres på tjenesteytere, utgjør transaksjonen en tjenestekontrakt (jf. i denne retning dom av 27.10.2005, sak C-234/03, Contse m.fl., Sml. I, s. 9315, avsnitt 22, dommen av 18.7.2007 i saken Kommisjonen mot Italia, avsnitt 35–37, og analogt for så vidt angår konsesjon om bygge- og anleggsarbeider dommen av 13.11.2008 i saken Kommisjonen mot Italia, avsnitt 30 og 32–35). Som anført i denne dommens avsnitt 51 består vederlaget i sistnevnte tilfelle ikke i retten til å utnytte denne ytelsen. De forelagte spørsmålene tar utgangspunkt i den forutsetningen at leveringen av den i hovedsaken omhandlede ytelsen innebærer en svært begrenset økonomisk risiko selv i tilfeller der den nevnte ytelsen leveres av oppdragsgiveren, og dette skyldes anvendelsen av de bestemmelsene som får anvendelse på den aktuelle formen for virksomhet. Ifølge visse argumenter som er blitt fremlagt for Domstolen til støtte for at den omhandlede transaksjonen under slike omstendigheter utgjør en tjenestekonsesjonskontrakt, er det imidlertid nødvendig at den risikoen som overføres fra konsesjonsgiveren til konsesjonshaveren, er en vesentlig risiko. Slike argumenter kan på ingen måte legges til grunn. Det forholder seg ofte slik at visse sektorer, herunder særlig sektorer som gjelder almennyttige aktiviteter som vannforsyning og bortledning av avløpsvann, er regulert ved bestemmelser som kan innebære en begrensning av de økonomiske risikoene som løpes. For det første gjør den offentligrettslige utformingen av den økonomiske og finansielle utnyttelsen av tjenesteytingen kontrollen med utnyttelsen av tjenesteytingen lettere og reduserer de faktorene som kan skade gjennomsiktigheten og forvrenge konkurransen. For det andre skal det fortsatt være mulig for de oppdragsgiverne som handler i god tro, å sikre levering av tjenesteytinger ved hjelp av en konsesjon, dersom de vurderer at dette er den beste måten å sikre den aktuelle offentlige tjenesteytingen på, og dette gjelder selv om driftsrisikoen er svært begrenset. Det ville dessuten heller ikke være rimelig å stille krav om at en konsesjonerende offentlig myndighet skal skape konkurransevilkår og vilkår for den økonomiske risikoen som er høyere enn dem som på grunn av de bestemmelsene som får anvendelse i den aktuelle sektoren, finnes i sistnevnte. I slike situasjoner, der oppdragsgiveren ikke har noen innflytelse på tjenesteydingens offentligrettslige utforming, er det umulig for sistnevnte å innføre og dermed overføre risikofaktorer som på grunn av denne utformingen er utelukket. Selv om den risikoen som oppdragsgiveren løper, er svært begrenset, er det under alle omstendigheter, for at det skal kunne konkluderes at det foreligger en tjenestekonsesjonskontrakt, nødvendig at oppdragsgiveren overfører hele eller i det minste en vesentlig del av den driftsrisikoen som den løper, til konsesjonshaveren. Det tilkommer den nasjonale domstolen å vurdere om det er skjedd en overføring av hele eller en vesentlig del av den risikoen som oppdragsgiveren løper. I denne forbindelsen skal det ikke tas hensyn til generelle risikoer som følger av lovendringer som har funnet sted i løpet av kontraktens oppfyllelse. Det første og det andre spørsmålet skal derfor besvares med at den omstendighet at oppdragsgiveren med hensyn til en tjenestekontrakt ikke umiddelbart skal utbetale et vederlag til medkontrahenten, men der medkontrahenten har rett til å kreve inn et vederlag fra en tredjepart, er tilstrekkelig til at denne kontrakten skal anses som en «tjenestekonsesjonskontrakt» som omhandlet i artikkel 1 nr. 3 bokstav b) i direktiv 2004/17, forutsatt at medkontrahenten påtar seg hele eller i det minste en vesentlig del av den driftsrisikoen som oppdragsgiveren løper, også selv om denne risikoen fra begynnelsen er svært begrenset på grunn av tjenesteydingens offentligrettslige utforming. Om det tredje spørsmålet Tatt i betraktning besvarelsen av det første og det andre spørsmålet, er det unødvendig å besvare det tredje spørsmålet.

Sakskostnader

Ettersom behandlingen av saken i forhold til hovedsakens parter utgjør et ledd i den saken som verserer for den foreleggende retten, tilkommer det denne å treffe

avgjørelse

om sakskostnadene. Bortsett fra nevnte parters utgifter kan de utgiftene som er påløpt i forbindelse med avgivelse av innlegg for Domstolen, ikke erstattes. På grunnlag av disse premissene kjenner Domstolen (Tredje Avdeling) for rett: Den omstendighet at oppdragsgiveren med hensyn til en tjenestekontrakt ikke umiddelbart skal utbetale et vederlag til medkontrahenten, men der medkontrahenten har rett til å kreve inn et vederlag fra en tredjepart, er tilstrekkelig til at denne kontrakten skal anses som en «tjenestekonsesjonskontrakt» som omhandlet i artikkel 1 nr. 3 bokstav b) i Europaparlamentets og Rådets direktiv 2004/17/EF av 31. mars 2004 om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av kontrakter innen vann- og energiforsyning, transport samt posttjenester, forutsatt at medkontrahenten påtar seg hele eller i det minste en vesentlig del av den driftsrisikoen som oppdragsgiveren løper, også selv om denne risikoen fra begynnelsen er svært begrenset på grunn av tjenesteydingens offentligrettslige utforming. Underskrifter ( *1 ) – Prosessspråk: tysk.