C-213/13 Pizzarotti: leie av fremtidig bygg som byggentreprise

Samling av rettsavgjørelser DOMSTOLENS DOM (Annen avdeling) 10. juli 2014 "Anmodning om prejudisiell

avgjørelse – offentlige bygge- og anleggskontrakter – direktiv 93/37/EØF – "skriftlig "skriftlig utleieforpliktelse" for bygninger som ennå ikke er oppført – rettskraftig dom fra nasjonal domstol – rekkevidden av rettskraft – rekkevidden av prinsippet om rettskraft i en situasjon som er i strid med EU-retten" I sak C-213/13, angående en anmodning om prejudisiell

avgjørelse

etter artikkel 267 TEUV fra Consiglio di Stato (Italia) ved

avgjørelse

av 11. januar 2013, mottatt ved EFTA-domstolen den 23. april 2013, i saken Impresa Pizzarotti & C. SpA v Comune di Bari, Giunta comunale di Bari, Consiglio comunale di Bari, part i saken: Complesso Residenziale Bari 2 Srl, Commissione di manutenzione della Corte d'appello di Bari, Giuseppe Albenzio, i egenskap av "commissario ad acta", Ministero della Giustizia, Regione Puglia, har avsagt følgende dom DOMSTOLEN (Annen avdeling) sammensatt av avdelingsformann R. Silva de Lapuerta og visepresident K. Lenaerts. Lenaerts, Domstolens visepresident (referent), dommerne J.L. da Cruz Vilaça, G. Arestis og J.-C. Arestis og J.-C. Bonichot, dommere Generaladvokat: Wahl Sorenskriver: A. Impellizzeri, saksbehandler Impellizzeri, administrator, * Sakens språk: italiensk. DA ECLI:EU:C:2014:2067 1 DOMAF10.7.2014–SAGC-213/13 IMPRESAPIZZAROTTI etter skriftlig saksbehandling og etter rettsmøtet den 27. februar 2014 etter å ha hørt anførslene fra – Impresa Pizzarotti & C. SpA, representert ved R. Mastroianni, D. Vaiano og F. Lorusso, avvocati. Vaiano og Lorusso – Comune di Bari, representert ved A. Loiodice, I. Loiodice og R. Lanza, advokater – Den italienske regjering, ved G. Palmieri, som partsrepresentant, bistått av P. Gentili, avvocato dello Stato Gentili – den tyske regjering, ved T. Henze og J. Möller, som partsrepresentanter – Europakommisjonen, ved L. Pignataro-Nolin, A. Tokár og A. Aresu, som partsrepresentanter Generaladvokaten har fremsatt sitt forslag til

avgjørelse

under rettsmøtet den 15. mai 2014, har avsagt følgende dom Retten Denne anmodning om prejudisiell

avgjørelse

gjelder tolkningen av Europaparlamentets og Rådets direktiv 2004/18/EF av 31. mars 2004 om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige offentlige vareinnkjøpskontrakter, offentlige tjenestekontrakter og offentlige bygge- og anleggskontrakter offentlige tjenesteytelser og offentlige bygge- og anleggskontrakter (EUT 2004 L 134, s. 114) og rekkevidden av prinsippet om rettskraft i en situasjon som er i strid med EU-retten. Anmodningen er fremsatt i forbindelse med en tvist mellom Impresa Pizzarotti & C. SpA ("Pizzarotti") og Comune di Bari, Giunta comunale di Bari og Consiglio comunale di Bari Etter å ha offentliggjort en kunngjøring om en markedsundersøkelse med sikte på å gi det italienske italienske rettsvesenet et nytt felles hovedsete som samler alle domstolskontorene i byen Bari (Italia). Lovgivning Direktiv 92/50/EØF Artikkel 1 bokstav a) i rådsdirektiv 92/50/EØF av 18. juni 1992 om samordning av rettergangsmåtene prosedyrer for tildeling av offentlige tjenestekontrakter (EFT 1992 L 209, s. 1), fastsetter "I dette direktiv forstås ved (a) offentlige tjenestekontrakter: gjensidig bebyrdende kontrakter som inngås skriftlig mellom en tjenesteyter og en tjenesteyter og en oppdragsgiver, med unntak av: [...] (iii) kontrakter om erverv eller leie, uansett finansieringsmåte, av grunn, eksisterende bygninger eller annen fast eiendom eller om rettigheter til disse [...] [...]" 2 ECLI:EU:C:2014:2067 DOMAF10.7.2014–SAGC-213/13 IMPRESAPIZZAROTTI Direktiv 93/73/EØF Artikkel 1 bokstav a) i rådsdirektiv 93/37/EØF av 14. juni 1993 om samordning av framgangsmåtene samordning av fremgangsmåtene ved tildeling av offentlige bygge- og anleggskontrakter (EFT 1993 L 199, s. 54) fastsetter at "[i] dette I dette direktiv forstås ved "offentlige bygge- og anleggskontrakter": gjensidig bebyrdende kontrakter inngått skriftlig mellom en entreprenør på den ene side og en oppdragsgiver som definert i bokstav b) definert i bokstav b) på den annen side, og som gjelder enten utførelse eller både utførelse og prosjektering av utførelse og prosjektering av bygge- og anleggsarbeider i forbindelse med en av aktivitetene nevnt i vedlegg II eller bygge- og anleggsarbeider i henhold til bokstav c), eller på en hvilken som helst måte å få et arbeid som svarer til de behov som er identifisert av den offentlige oppdragsgiveren". Blant de virksomheter som er nevnt i direktivets vedlegg II, omfatter klasse 50 under overskriften "Bygge- og anleggsvirksomhet", "[b]ygge- og anleggsvirksomhet (uten spesialisering) (klasse 500.1) og "oppføring av bygninger (boliger og andre bygninger)" (klasse 501). Direktiv 2004/

18Direktiv 2004/18 artikkel 1 nr. 2 fastsetter følgende "a) "offentlige kontrakter": gjensidig bebyrdende kontrakter som inngås skriftlig mellom en eller flere eller flere økonomiske aktører og en eller flere offentlige oppdragsgivere, og som gjelder utførelse av bygge- og anleggsarbeider, levering av varer eller ytelse av tjenester som omfattes av dette direktiv (b) "offentlige bygge- og anleggskontrakter": offentlige kontrakter som gjelder enten utførelse eller både prosjektering og utførelse av bygge- og anleggsarbeider i forbindelse med en av virksomhetene nevnt i vedlegg I eller av bygge- og anleggsarbeider eller for utførelse, uansett metode, av et bygge- og anleggsarbeid som svarer til en av virksomhetene bygge- og anleggsarbeider som svarer til behov spesifisert av den offentlige oppdragsgiveren. [...] [...]" Følgende fremgår av direktivets artikkel 16, som har overskriften "Spesifikke unntak": "Dette direktiv får ikke anvendelse på offentlige tjenestekontrakter: (a) om erverv eller leie, uansett finansieringsmåte, av grunn, eksisterende bygninger eller annen fast eiendom fast eiendom eller rettigheter til fast eiendom [...] [...]" Tvisten i hovedsaken og de prejudisielle spørsmålene Den 14. august 2003 offentliggjorde Comune di Bari en kunngjøring om en "markedsundersøkelse" med for å bygge et nytt, felles, tilstrekkelig og egnet hovedkvarter i løpet av kort tid for å huse for å huse alle de rettslige kontorene i byen Bari. Denne meldingen ble blant annet offentliggjort i Den europeiske unions tidende av 23. august 2003 (EUT 2003 S 161). I denne kunngjøringen ble tilbyderne pålagt å forplikte seg til å starte de planlagte bygge- og vedlikeholdsarbeidene. arbeidene innen 31. desember 2003. Den krevde klare og uttømmende opplysninger om kostnadene som skulle bæres av kommuneadministrasjonen og det italienske justisdepartementet italienske justisdepartementet og betalingsmåten, med tanke på at de tilgjengelige offentlige midlene De offentlige midlene som allerede var bevilget til prosjektet, var på 43,5 millioner euro, i tillegg til et beløp på 3 millioner euro som 3 millioner euro som tilsvarer den årlige leien som kommunen Bari betaler for leie av bygningene som huser ECLI:EU:C:2014:2067 3 DOMAF10.7.2014–SAGC-213/13 IMPRESAPIZZAROTTI nevnte domstolskontorer. Denne meddelelsen ble supplert med et vedlegg utarbeidet av Corte Corte d'appello di Bari, som skulle gi en "offisiell og uttømmende oversikt over kravene til struktur, funksjon og organisasjon" for byggingen av det planlagte domstolskomplekset ("domstolskomplekset domstolskomplekset (heretter kalt "kravspesifikasjonen"). Det ble fremlagt fire forslag. Ved vedtak nr. 1045/2003 av 18. desember 2003 valgte Comune di Bari ut Pizzarottis forslag. Ifølge dette forslaget skulle en del av de oppførte bygningene selges til Comune di Bari for et beløp på 43 millioner euro, og den resterende delen skulle leies ut til Comune di Bari for 3 millioner euro euro per år. Ministero della Giustizia (Justisdepartementet) informerte Comune di Bari ved notat av 4. februar 2004 at de offentlige midlene som var til rådighet for det aktuelle prosjektet var redusert til 18,5 millioner euro. og ba kommunen om å undersøke om det, i lys av de innkomne forslagene, var mulig å gjennomføre prosjektet innenfor mulig å gjennomføre prosjektet innenfor de nye økonomiske rammene. Ved notat av 11. februar 2004 ba Comune di Bari Pizzarotti om å opplyse om selskapet var villig til å var villig til å fortsette den påbegynte prosessen. Pizzarotti bekreftet dette, og opplyste at selskapet omarbeidet sitt forslag for å ta hensyn til reduksjonen av tilgjengelige offentlige midler. Den planlagte offentlige finansieringen ble helt kansellert i september 2004. Etter denne kanselleringen sendte Pizzarotti inn et nytt forslag til Comune di Bari, med henvisning til om muligheten for å oppføre bygningene for utleie, slik det opprinnelige forslaget gikk ut på. Som følge av forvaltningens passivitet anla Pizzarotti sak for Tribunale amministrativo regionale per la Puglia (den regionale forvaltningsdomstolen i Puglia), med krav om at Comune di Bari skulle pålegges å til å handle. Etter at Comune di Bari ble avvist av denne domstol, avsa Consiglio di Stato (Statsrådet) dom nr. 4267/2007, tok Consiglio di Stato (statsrådet) anken fra Pizzarotti over dommen avsagt i første instans til følge. avsagt i første instans. Consiglio di Stato (statsrådet), som mente at det, i lys av av Justisdepartementets notat av 4. februar 2004 om den endrede økonomiske rammen, ikke hadde ikke var ferdigbehandlet med godkjenningen av resultatene av markedsundersøkelsen, fant Consiglio di Stato at Comune di Bari "i samsvar med prinsippene om rimelighet, god tro og beskyttelse av berettigede forventninger berettigede forventninger, bør den trekke konsekvensene av sine handlinger og avslutte prosedyren på en på en plausibel og hensiktsmessig måte, og kontrollere, i forhold til de innkomne forslagene om det var mulig å gjennomføre arbeidene innenfor den reviderte økonomiske rammen". Comune di Baris anke over denne dommen ble forkastet av Corte suprema di cassazione (kassasjonsdomstolen) den 23. desember 2008. Consiglio di Stato, som i mellomtiden hadde fått spørsmålet om fullbyrdelse av dommen til behandling nr. 4267/2007, fant ved dom nr. 3817/2008 at Comune di Bari hadde unnlatt å handle, og påla Comune di Bari å Comune di Bari til å oppfylle dommen i dom 4267/2007 i sin helhet innen en frist på 30 dager. dager. Consiglio di Stato utnevnte prefekten i Bari som "commissario ad acta" for at i tilfelle av langvarig passivitet, kunne han, om nødvendig gjennom en bemyndiget person, treffe alle nødvendige nødvendige tiltak for å oppfylle denne dommen. Den 21. november 2008 erkjente "commissario ad acta", som var bemyndiget av prefekten i Bari, at Pizzarottis forslag var gyldige, og avgjorde følgelig at den prosedyre som ble innledet ved meddelelsen om den omtvistede markedsundersøkelsen var avsluttet med et positivt resultat. Giunta comunale di Bari avsluttet denne prosedyren med den begrunnelse at Pizzarottis andre forslag ikke var forenlig med det som var fastsatt i nevnte melding. 4 ECLI:EU:C:2014:2067 DOMAF10.7.2014–SAGC-213/13 IMPRESAPIZZAROTTI Pizzarotti og Comune di Bari brakte begge saken inn for Consiglio di Stato. Pizzarotti gjorde gjeldende at Comune di Bari, i mangel av en kontrakt for oppføring av det planlagte nye domstolskomplekset, ikke hadde domstolskomplekset, ikke hadde oppfylt Consiglio di Statos dom nr. 3817/2008. Comune di Bari bestred at det ikke var godtgjort at vilkårene for gjennomføringen av prosjektet hadde blitt forverring av vilkårene for gjennomføringen av prosjektet, noe som burde ha påvirket avslutningen av prosedyren. Ved tvangsfullbyrdelsesvedtak nr. 2153/2010 av 15. april 2010 ga Consiglio di Stato Pizzarotti medhold og avviste søksmålet anlagt av Comune di Bari. Når det gjelder handlingene til "commissario ad acta fant Consiglio di Stato at de var utilstrekkelige, ettersom saksbehandlingen ikke hadde blitt avsluttet "på en plausibel og hensiktsmessig måte" i henhold til dom nr. 4267/2007. Consiglio di Stato avgjorde at de nødvendige tiltak skulle treffes for den faktiske gjennomføringen av Pizzarottis andre forslag og fastsatte en frist på 180 dager for å fullføre prosedyren. I et dokument datert 27. mai 2010 konkluderte "commissario ad acta" med at "markedsundersøkelsen av august 2003 ikke hadde gitt noe positivt resultat". "Til støtte for denne konklusjonen uttalte "Commissario ad acta konklusjonen at med hensyn til Pizzarottis første forslag, med påfølgende revisjoner i løpet av 2004, tapet av en del av den offentlige finansieringen medførte at det ikke var mulig å oppnå det mål som Comune di Bari forfulgte. Når det gjelder Pizzarottis andre forslag om utleie av bygninger for private midler, har "Commissario ad private midler, understreket "Commissario ad acta" at dette forslaget var helt uegnet for å oppnå dette målet. Consiglio di Stato, som behandlet et søksmål anlagt av Pizzarotti mot dette dokumentet, ga ved tvangsfullbyrdelsesbeslutning nr. 8420/2010 av 3. desember 2010, medhold i Pizzarottis søksmål. Som Consiglio di Stato understreket den usammenhengende karakteren av konklusjonene vedrørende denne kommunikasjonen i dokumentene av henholdsvis 21. november 2008 og 27. mai 2010, var at den eneste konklusjon som kunne tas i betraktning, var den som var inntatt i dokumentet av 21. november 2008. 21. november 2008. Consiglio di Stato bekreftet behovet for at "commissario ad acta" skulle iverksette de nødvendige prosedyrene for å vedta Pizzarottis andre forslag, og annullerte dokumentet av 27. mai 2010 fordi det var i strid med prinsippet om rettskraft. Den nye "commissario ad acta", utnevnt av prefekten i Bari, tok deretter alle nødvendige nødvendige tiltak for å vedta, den 23. april 2010, en "alternativ byplan" vedrørende Comune di Baris generelle utviklingsplan for Comune di Bari. generelle utviklingsplan for Comune di Bari med hensyn til de arealer som berøres av byggingen av det planlagte planlagte domstolskomplekset. Pizzarotti klaget denne beslutning inn for Consiglio di Stato med den begrunnelse at den var i strid med prinsippet om rettskraft. I denne sammenheng reiste den anmodende domstol for det første spørsmålet om en kontrakt om leie av en fremtidig fast eiendom i form av et skriftlig tilsagn om leie av denne eiendom, til tross for at det eksistensen av elementer som kjennetegner en leiekontrakt, kan likestilles med en bygge- og anleggskontrakt, som ikke er en bygge- og anleggskontrakt som ikke faller inn under den særlige unntaksbestemmelsen i artikkel 16, (1)(a) i direktiv 2004/

18Dersom denne kontrakt skulle utgjøre en bygge- og anleggskontrakt, har den anmodende domstol For det andre reiser den spørsmålet om EFTA-domstolen i den foreliggende sak kan legge til grunn at dens dom nr. 4267/2007 ikke kan tvangsfullbyrdes fordi den, på grunnlag av senere fullbyrdelsesbeslutninger og dokumenter fra "commissario ad acta" har ført til en situasjon som er i strid med bestemmelsene i EU-retten om om offentlige anskaffelser. I denne sammenheng understreker den anmodende domstol at den, i samsvar med sin egen praksis praksis, under visse omstendigheter kan supplere den opprinnelige konklusjon av en av sine med en gjennomføringsbeslutning, og at denne mulighet innebærer det den anmodende domstol karakteriserer som karakteriserer som "progressiv rettskraft". ECLI:EU:C:2014:2067 5 DOMAF10.7.2014–SAGC-213/13 IMPRESAPIZZAROTTI Consiglio di Stato har på denne bakgrunn besluttet å utsette saken og henvise den til EFTA-domstolen følgende spørsmål for en prejudisiell

avgjørelse

: "(1) Kan den foreslåtte kontrakt om leie av fremtidig fast eiendom, herunder, i den sist foreslåtte form, en form av en skriftlig forpliktelse til å leie, behandles på samme måte som en offentlig bygge- og anleggskontrakt, om enn bygge- og anleggskontrakt, om enn med visse særtrekk som kjennetegner en leiekontrakt, slik at den ikke faller inn under de kontrakter som i henhold til direktiv 2004/18 artikkel 16 [...] ikke er underlagt reglene om offentlige kontrakter?

2Dersom det første spørsmål besvares bekreftende, kan de nasjonale domstoler, og særlig de nasjonale domstoler, og særlig den anmodende domstol, anse en eventuell dom i saken – som angitt i virkning, i den utstrekning den har skapt en rettstilstand som er i strid med [EU-retten], og er den derfor lov om offentlige anskaffelser, og er det derfor mulig å fullbyrde en dom som er i strid med i strid med [EU-retten]?" Avvisning av de forelagte prejudisielle spørsmål Pizzarotti anfører to grunner til at han er sterkt i tvil om de prejudisielle spørsmålene kan tas opp til realitetsbehandling forelagte spørsmål kan tas opp til realitetsbehandling. For det første anfører Pizzarotti at foreleggelsen definerer den EU-rettslige som kommer til anvendelse i hovedsaken. Anmodningen tar således sikte på å oppnå en tolkning av direktiv 2004/18, selv om dette direktiv ble vedtatt etter den dato Comune di Bari besluttet å Comune di Bari besluttet å offentliggjøre kunngjøringen om markedsundersøkelse, det vil si den 14. august 2003, og derfor ikke får anvendelse på hovedsaken. I denne sammenheng skal det bemerkes at det direktiv som skal anvendes, i prinsippet er det direktiv som er gjelder på det tidspunkt oppdragsgiver velger hvilken prosedyre som skal følges, og og endelig avgjør om det foreligger en plikt til å organisere en forutgående anbudskonkurranse for tildelingen av en offentlig tildelingen av en offentlig kontrakt (dom Kommisjonen mot Nederland, C-576/10, EU:C:2013:510, avsnitt 52 og den rettspraksis som det vises til der). Derimot kan bestemmelsene i et direktiv direktiv hvis gjennomføringsfrist er utløpt etter denne dato, ikke komme til anvendelse (se i denne retning dom Kommisjonen mot Frankrike Kommisjonen mot Frankrike, C-337/98, EU:C:2000:543, avsnitt 41 og 42). I den foreliggende sak var direktivene 92/50 og 93/37 anvendelige 14. august 2003, som er denne dato, Comune di Bari offentliggjorde en kunngjøring om en "markedsundersøkelse" for byggingen av et bygging av et domstolskompleks i Bari. De samme direktivene gjaldt da Comune di Bari etter endringen i de økonomiske rammene, som innebar at den offentlige finansieringen opphørte helt, i september 2004, ifølge opplysninger gitt til Domstolen av Comune di Bari, vurderte det slik at en ny i stedet for å forhandle direkte med Pizzarotti uten en ny forutgående anbudskonkurranse for inngåelse av en kontrakt om "leie av fremtidig fast eiendom". Direktiv 2004/18 kom imidlertid ikke til anvendelse på disse tidspunkter, siden fristen for gjennomføring av direktivet ikke utløp før 31. januar 2006, i samsvar med artikkel 80 nr. 1 i nevnte direktiv. Likevel gjenstår det faktum at begrepet "offentlige bygge- og anleggskontrakter", som spørsmål 1 er definert i lignende ordelag i direktiv 93/37 artikkel 1 bokstav a) og i artikkel 1 nr. 2 bokstav a) og b) i direktiv 2004/

18Videre er artikkel 1 bokstav a) iii) i direktiv 92/50 og artikkel 16 bokstav a) iii) i direktiv 92/50 og direktiv 2004/18 artikkel 16 bokstav a) bruker identiske begreper for å definere rekkevidden av av unntaket som det første spørsmål også gjelder. 6 ECLI:EU:C:2014:2067 DOMAF10.7.2014–SAGC-213/13 IMPRESAPIZZAROTTI Under disse omstendigheter er den omstendighet at den anmodende domstol har definert EU-retten som kommer til anvendelse i den foreliggende sak, kan ikke begrunne avvisning av de forelagte spørsmål (se, i denne retning, Zurita Zurita García og Choque Cabrera, C-261/08 og C-348/08, EU:C:2009:648, avsnitt 39). For det andre gjør Pizzarotti gjeldende at hovedsaken kjennetegnes av det faktum at dommer, herunder Consiglio di Stato-dommer, som har rettskraft, slik at det er klart at det ikke er noen tvil om at foreleggelsen, og særlig det første spørsmål, må forkastes. Domstolens svar på dette spørsmålet er derfor irrelevant. svaret på dette spørsmål er derfor irrelevant for avgjørelsen av tvisten i hovedsaken, tatt i betraktning med tanke på den betydning som tillegges prinsippet om rettskraft i unionsretten, til skade for den mulige på bekostning av en mulig opphevelse av en eventuell overtredelse av denne rett, og for det andre med tanke på at det ikke foreligger noen plikt for en en forvaltningsmyndighet til å omprøve et endelig vedtak som viser seg ikke å være i samsvar med i samsvar med nevnte lov. Et slikt resonnement gjelder imidlertid hovedsakens realitet, og mer spesifikt saksgjenstanden for det andre spørsmål den anmodende domstol har forelagt. I lys av det ovenstående kan de forelagte spørsmål tas opp til realitetsbehandling. De forelagte prejudisielle spørsmål Det første spørsmål Med sitt første spørsmål, som skal omformuleres på grunnlag av de forelagte spørsmål, ønsker den anmodende domstol Den anmodende domstol ønsker nærmere bestemt opplyst om de unionsrettslige bestemmelser som kommer til anvendelse i hovedsaken, og spør særlig om Skal artikkel 1 bokstav a) i direktiv 93/37 tolkes slik at en kontrakt som inneholder en forpliktelse til å til å leie ut fast eiendom som ennå ikke er bygget, til tross for at det foreligger elementer som som kjennetegner en leieavtale, utgjør en offentlig bygge- og anleggskontrakt og dermed ikke faller inn under unntaket fastsatt i artikkel 1 bokstav a) iii) i direktiv 92/

50I denne sammenheng skal det for det første bemerkes at spørsmålet om hvorvidt en transaksjon utgjør en offentlig bygge- og anleggskontrakt i EU-rettslig forstand, er et spørsmål som hører under EU-retten. Karakteriseringen av den foreslåtte kontrakt som en "leiekontrakt", slik Pizzarotti og den italienske regjering har understreket "leiekontrakt" er ikke avgjørende i så måte (se, i denne retning, dom Kommisjonen mot Tyskland, C-536/07, EU:C:2009:664, avsnitt 54 og den rettspraksis som det vises til der). For det andre, når en kontrakt inneholder både deler som gjelder offentlige bygge- og anleggskontrakter og offentlige tjenestekontrakter, er offentlige bygge- og anleggskontrakter og deler som gjelder andre kontrakter, må kontraktens hovedformål anses som kontraktens kontraktens hovedformål ved dens rettslige kvalifikasjon og ved avgjørelsen av hvilke EU-rettslige regler som kommer til kommer til anvendelse (se i denne forbindelse dommene Auroux m.fl., C-220/05, EU:C:2007:31, avsnitt 37, Kommisjonen mot Italia, C-412/04, EU:C:2008:102, avsnitt 47, og Kommisjonen mot Tyskland, EU:C:2009:664, avsnitt 57). Når det gjelder hovedsaken, fremgår det av de dokumenter EFTA-domstolen har tilgang til, at det på dette stadium Pizzarotti foreslo Comune di Bari for tildelingen av den omtvistede kontrakt, var de de aktuelle arbeidene ennå ikke var påbegynt. Under disse omstendigheter må det legges til grunn det legges til grunn at kontraktens hovedformål er utførelsen av dette arbeidet, som nødvendigvis forutsetter en senere utleie av de oppførte bygningene (se, i denne retning, Kommisjonen mot Tyskland Kommisjonen mot Tyskland, EU:C:2009:664, avsnitt 56). ECLI:EU:C:2014:2067 7 DOMAF10.7.2014–SAGC-213/13 IMPRESAPIZZAROTTI Videre er det, som understreket av den tyske regjering, slik at for å kunne konkludere med at det foreligger en "offentlig bygge- og anleggskontrakt" i direktiv 93/37s forstand, kreves det at utførelsen av bygge- og anleggsarbeidene er i samsvar med de behov som er identifisert av oppdragsgiveren (Kommisjonen mot Tyskland, EU:C:2009:664, avsnitt 55). Dette er tilfellet når den offentlige oppdragsgiver har truffet tiltak for å sikre at definere arbeidets art, eller i det minste har hatt en avgjørende innflytelse på utformingen av bygge- og anleggsarbeidene (se, i denne retning, dom Helmut Müller, C-451/08, EU:C:2010:168, avsnitt 67). I hovedsaken vises det i utkastet til "skriftlig tilsagn om leie", som den anmodende domstol har den siste kontraktsform Pizzarotti foreslo for Comune di Bari, i det tiende tiende betraktning i ingressen til "kravspesifikasjonen" som Corte d'appello di Bari har utarbeidet for Corte d'appello di Bari i forbindelse med for offentliggjøring av varselet om den omtvistede markedsundersøkelsen. Artikkel 7 i utkastet til I artikkel 7 i dette utkastet forbeholder administrasjonen seg retten til, før arbeidene godkjennes, å verifisere at de er i samsvar med nevnte kravliste. Den nevnte kravlisten spesifiserer de ulike tekniske kravene til de planlagte arbeidene. De planlagte arbeidene har en rekke tekniske og teknologiske egenskaper, og på grunnlag av visse statistiske data om rettsvirksomheten i Bari-distriktet (antall sivile saker og straffesaker, antall ukentlige rettsmøter per domstol, antall dommere og dommere og statsadvokater, antall ansatte i administrasjon, politi og sikkerhetstjeneste, antall advokater advokater med tillatelse til å praktisere i Bari osv.) de spesifikke behovene til hver domstol som tilhører denne (antall kontorer og rom som trengs for høringer, konferanser, møter og arkivering areal på rommene, metoder for intern kommunikasjon), og visse felles behov, som f.eks. parkeringskapasitet for biler. I motsetning til hva Pizzarotti og den italienske regjering har hevdet, er en slik oversikt over krav gjør det mulig for Comune di Bari å utøve en avgjørende innflytelse på utformingen av arbeidene. Det følger av dette at hovedformålet med kontrakten i hovedsaken var å utføre byggearbeidene. arbeider som svarte til de behov oppdragsgiver hadde identifisert. Som den anmodende domstol bemerket, inneholder utkastet til "skriftlig tilsagn om tildeling også visse elementer som kjennetegner en leiekontrakt. For EFTA-domstolen ble det særlig lagt vekt på det faktum at det økonomiske vederlag som betales av oppdragsgiver i henhold til artikkel 5 i utkastet tilsvarer en "årlig leie" på 3,5 millioner euro som skal betales i løpet av kontraktens 18 år. kontraktens varighet. Ifølge opplysningene fra Pizzarotti og den italienske regjering er dette totale vederlaget på 63 millioner euro vederlaget på 63 millioner euro lavere enn den totale anslåtte kostnaden for byggearbeidene, som byggearbeidene, som utgjorde nesten 330 millioner euro. Det bør imidlertid bemerkes at den avgjørende faktoren for kvalifiseringen av kontraktens hovedformål, og ikke entreprenørens godtgjørelse eller oppdragsgivers vederlag eller entreprenørens godtgjørelse eller ordningene for betaling av denne (Kommisjonen mot Tyskland, EU:C:2009:664, avsnitt 61). I tillegg er heller ikke artikkel 4 i utkastet til "skriftlig forpliktelse til å leie ut", som kontrakten automatisk opphører ved utløpet av en periode på 18 år, og heller ikke bestemmelsen i den italienske italiensk lovgivning om offentlige regnskaper, som understreket av den italienske regjering, som krever at kontrakter som krever at kontrakter inngått av offentlige myndigheter skal ha en spesifikk opphørsdato og varighet, og som og varighet, og som forbyr at slike kontrakter utgjør en vedvarende byrde for staten, er til hinder for som det fremgår av drøftelsene under rettsmøtet – til hinder for at det etter utløpet av den første av den første planlagte kontrakten, inngåelse av en eller flere påfølgende kontrakter som garanterer Pizzarotti godtgjørelse for hele eller en vesentlig del av det arbeidet som utføres for å utføre det aktuelle bygge- og anleggsarbeidet. det aktuelle bygge- og anleggsarbeidet. 8 ECLI:EU:C:2014:2067 DOMAF10.7.2014–SAGC-213/13 IMPRESAPIZZAROTTI I lys av det ovenstående blir svaret på det første spørsmål at artikkel 1 bokstav a) i direktiv 93/37 må tolkes slik at en kontrakt som har som hovedformål å utføre bygge- og anleggsarbeider som arbeider som svarer til de behov som er definert av den offentlige oppdragsgiver, utgjør en offentlig bygge- og anleggskontrakt og offentlig bygge- og anleggskontrakt og derfor ikke faller inn under unntaket i artikkel 1 bokstav a) nr. iii) i direktiv 92/50, selv om den inneholder en forpliktelse til å leie ut bygningene som oppføres i forbindelse med dette arbeidet. bygninger oppført i forbindelse med dette arbeid. Det andre spørsmål Med sitt andre spørsmål spør den anmodende domstol i hovedsak om den kan vurdere en beslutning som den har truffet, og som har ført til en situasjon som er i strid med EU-retten om offentlige kontrakter, som EU-retten om offentlige kontrakter som uten rettskraft. I denne sammenheng skal det bemerkes at i mangel av unionsrettslige bestemmelser på dette område, kan den det opp til medlemsstatene å fastsette i sin interne rettsorden prosedyrene for gjennomføringen av prinsippet om rettskraft i samsvar med prinsippet om prinsippet om medlemsstatenes prosessuelle autonomi, samtidig som prinsippene om ekvivalens og effektivitet respekteres (se i denne forbindelse Fallimento Olimpiclub, C-2/08, EU:C:2009:506, avsnitt 24 og den rettspraksis som det vises til der. siterte rettspraksis). I sin anmodning om prejudisiell

avgjørelse

anfører den anmodende domstol at den, i henhold til sin egen praksis under visse omstendigheter kan supplere den opprinnelige konklusjonen i en av sine dommer med gjennomføringsbeslutninger. gjennomføringsbeslutninger, og at denne mulighet gir opphav til det den anmodende domstol karakteriserer som "progressiv rettskraft". Dersom avgjørelsen i nevnte domstols dom i sak 4267/2007, som er omtalt i den foreliggende sak og som ifølge foreleggelsesbeslutningen begrenser rettskraften i den foreliggende sak, oppfyller vilkårene for anvendelse av dette prosessuelle instrument, som det er opp til den den anmodende domstol, er det opp til denne domstol, med hensyn til ekvivalensprinsippet, å det til den anmodende domstol, med hensyn til ekvivalensprinsippet, å anvende dette instrument ved å velge blant "de mange og varierte gjennomføringsmåter" som som avgjørelsen, ifølge den anmodende domstols egne opplysninger, kan være gjenstand for, ved å prioritere den som, i samsvar med effektivitetsprinsippet, sikrer overholdelse av bestemmelsene i EU-retten lov om offentlige kontrakter. Som Comune di Bari bemerker, kan denne løsning bestå i, i tillegg til beslutningen, å sørge for at markedsundersøkelsen avsluttes uten å velge noe forslag, noe som ville gjøre det mulig å åpne en ny prosedyre i samsvar med bestemmelsene i EU-retten om offentlige offentlige anskaffelser. Dersom den anmodende domstol derimot skulle komme til at en korrekt anvendelse av disse av disse bestemmelser, tatt i betraktning de gjeldende nasjonale prosessregler, er utelukket på grunn av rettskraften av den anmodende domstols dom nr. 4267/2007 eller av de beslutninger om gjennomføring av denne dom som den 15. april og 3. desember 2010, må oppmerksomheten rettes mot betydningen av rettskraftprinsippet både i rettskraftprinsippet både i Unionens rettsorden og i de nasjonale rettsordener. Både hensynet til rettsstatens og rettsforholdenes stabilitet, så vel som prosessuelle hensyn, krever at dommer som er blitt rettskraftige etter dommer som er blitt rettskraftige etter at ankemulighetene er uttømt eller etter at ankefristene er utløpt ankefristene er utløpt, ikke lenger kan angripes (dommene Kapferer, C-234/04, EU:C:2006:178, avsnitt 20; Kommisjonen mot Luxembourg, C-526/08, EU:C:2010:379, avsnitt 26; og ThyssenKrupp Nirosta mot Kommisjonen, C-352/09 P, EU:C:2011:191, avsnitt 123). Følgelig er en nasjonal domstol ikke forpliktet etter EU-retten til å avstå fra å anvende nasjonale prosessuelle regler som gir rettskraft til en rettsavgjørelse, selv om dette ville gjøre det mulig å avhjelpe en nasjonal avhjelpe en nasjonal situasjon som er i strid med EU-retten (se i så måte dommene i Eco Swiss, ECLI:EU:C:2014:2067 9 DOMAF10.7.2014–SAGC-213/13 IMPRESAPIZZAROTTI C-126/97, EU:C:1999:269, avsnitt 46 og 47; Kapferer, EU:C:2006:178, avsnitt 20 og 21; Fallimento Olimpiclub, EU:C:2009:506, avsnitt 22 og 23, Asturcom Telecomunicaciones, C-40/08, EU:C:2009:615, avsnitt 35-37, og Kommisjonen mot Slovakia, C-507/08, EU:C:2010:802, avsnitt 59 og 60). EU-retten krever således ikke at en domstol, for å ta hensyn til tolkningen av en relevant EU-rettslig bestemmelse som er vedtatt av EU-domstolen etter en rettskraftig dom avsagt av denne domstolen at domstolen i prinsippet må gjenåpne denne avgjørelsen. Dommen i Lucchini (C-119/05, EU:C:2007:434), som den anmodende domstol viser til, kan ikke endre denne analysen. Det dreide seg altså om en helt spesiell situasjon, som gjaldt prinsippene for kompetansefordelingen mellom medlemsstatene og EU på statsstøtteområdet, at EFTA-domstolen i det vesentlige kom til at EU-retten er til hinder for anvendelsen av en nasjonal bestemmelse som som artikkel 2909 i den italienske sivillovboken, som er ment å sikre prinsippet om rettskraft, siden rettskraftprinsippet, siden anvendelsen av denne bestemmelsen var til hinder for tilbakebetaling av statsstøtte, som var gitt i strid med EU-retten, og hvis uforenlighet med fellesmarkedet var blitt erklært ved en endelig

avgjørelse

av

avgjørelse

fra Europakommisjonen (se, i denne retning, Fallimento Olimpiclub, EU:C:2009:506, avsnitt 25). Den foreliggende sak reiser imidlertid ikke slike spørsmål om fordeling av jurisdiksjon. Dersom de gjeldende nasjonale prosessregler åpner for muligheten for at nasjonale domstolen under visse omstendigheter kan gjenåpne en rettskraftig dom for å bringe situasjonen i samsvar med nasjonal rett, må denne muligheten respekteres i samsvar med prinsippene om prinsippene om ekvivalens og effektivitet, må denne muligheten benyttes, dersom disse vilkårene er oppfylt, for å for å bringe situasjonen i hovedsaken i samsvar med bestemmelsene i EU-retten om om offentlige anskaffelser. I denne sammenheng må det understrekes at disse bestemmelser inneholder sentrale regler for EU-retten, siden de har til formål å sikre anvendelsen av prinsippet om likebehandling av tilbydere og prinsippet om gjennomsiktighet for å sikre uvridd konkurranse i alle medlemsstater (se medlemsstater (se i denne forbindelse dommene Kommisjonen mot Portugal, C-70/06, EU:C:2008:3, avsnitt 40, Michaniki, C-213/07, EU:C:2008:731, avsnitt 55, Kommisjonen mot Kypros, C-251/09, EU:C:2011:84, avsnitt 37-39, og Manova, C-336/12, EU:C:2013:647, avsnitt 28). I lys av det ovenstående er svaret på det andre spørsmål at i den utstrekning de gjeldende nasjonale prosessregler kommer til anvendelse, kan en nasjonal domstol, for eksempel den anmodende domstol, som er en nasjonal domstol, som den anmodende domstol, som har avsagt dom i siste instans uten at det er begjært en prejudisiell foreleggelse etter artikkel 267 TEUV, må enten supplere den endelige dommen som har ført til en situasjon som er i strid med situasjon som er i strid med unionsretten om offentlige anskaffelser, eller gjenåpne denne avgjørelsen for å ta for å ta hensyn til en tolkning av denne rettsakten som Domstolen har gitt senere. senere. Saksomkostninger i forbindelse med saken Ettersom denne sak, i forhold til partene i hovedsaken, er et ledd i den sak som verserer for den anmodende domstol, er det opp til denne domstol å treffe

avgjørelse

om saksomkostninger. Bortsett fra Bortsett fra de kostnader som er påløpt for disse parter, kan ikke kostnader som er påløpt ved inngivelse av innlegg til EFTA-domstolen, kreves dekket. Domstolen kan ikke kreves dekket. 10 ECLI:EU:C:2014:2067 DOMAF10.7.2014–SAGC-213/13 IMPRESAPIZZAROTTI På grunnlag av det ovenstående fastslår EFTA-domstolen (Annen avdeling) følgende 1) Artikkel 1 bokstav a) i rådsdirektiv 93/37/EØF av 14. juni 1993 om samordning av samordning av fremgangsmåtene ved tildeling av offentlige bygge- og anleggskontrakter må tolkes slik tolkes slik at en kontrakt som har som hovedformål å utføre bygge- og anleggsarbeider som arbeider som svarer til de behov som er definert av den offentlige oppdragsgiveren, utgjør en offentlig bygge- og anleggskontrakt offentlig bygge- og anleggskontrakt og dermed ikke faller inn under unntaket i artikkel 1, (a) iii) i rådsdirektiv 92/50/EØF av 18. juni 1992 om framgangsmåter for tildeling av prosedyrer for tildeling av offentlige tjenestekontrakter, selv om den inneholder en en forpliktelse til å leie ut bygningene som er oppført for dette arbeidet. 2) I den utstrekning de gjeldende nasjonale prosessregler tillater det, kan en nasjonal domstol, som den nasjonal domstol, som den foreleggende domstol, som har avsagt dom i siste instans uten at det er en prejudisiell foreleggelse for EU-domstolen i henhold til artikkel 267 artikkel 267 TEUV, må enten supplere den endelige dommen som har ført til en situasjon som er i situasjon som er i strid med unionsrettens bestemmelser om offentlige anskaffelser, eller gjenåpne avgjørelsen for å ta hensyn til en tolkning av denne lovgivningen som Domstolen senere har foretatt. Underskrifter ECLI:EU:C:2014:2067 11