C-218/11 Hochtief: balansekrav og økonomisk kapasitet

Samling av avgjørelser DOMSTOLENS DOM (Sjuende avdeling) 18. oktober 2012 * «Direktiv 2004/18/EF — offentlige varekontrakter, tjenestekontrakter og bygge- og anleggskontrakter — artikkel 44 nr. 2 og artikkel 47 nr. 1 bokstav b), nr. 2 og nr. 5 — ansøkeres eller tilbudsgiverses økonomiske og finansielle formåen — minimumskriterium for egnethet fastsatt på grunnlag av én enkelt opplysning i balansen — regnskapsmessig opplysning som kan være påvirket av forskjeller mellom de nasjonale lovgivningene om årsregnskaper for selskaper» I sak C-218/11, angående en anmodning om prejudisiell

avgjørelse

i henhold til artikkel 267 TEUV, inngitt av Fővárosi Ítélőtábla (Ungarn) ved

avgjørelse

av 20. april 2011, inngått til Domstolen den 11. mai 2011, i saken: Észak-dunántúli Környezetvédelmi és Vízügyi Igazgatóság (Édukövízig), Hochtief Construction AG Magyarországi Fióktelepe, nå Hochtief Solutions AG Magyarországi Fióktelepe, mot Közbeszerzések Tanácsa Közbeszerzési Döntőbizottság, prosessdeltakere: Vegyépszer Építő és Szerelő Zrt, MÁVÉPCELL Kft, har DOMSTOLEN (Sjuende avdeling) sammensatt av G. Arestis, som fungerende president, og dommerne J. Malenovský og D. Šváby (refererende dommer), generaladvokat: Y. Bot justissekretær: førstekonsulent K. Sztranc-Sławiczek, på grunnlag av den skriftlige behandlingen og etter rettsmøtet den 29. mars 2012, * Prosessspråk: ungarsk. DA ECLI:EU:C:2012:643 1 ÉDUKÖVÍZIG OG HOCHTIEF CONSTRUCTION etter at det er avgitt innlegg av: — Észak-dunántúli Környezetvédelmi és Vízügyi Igazgatóság (Édukövízig) ved ügyvédek G. Buda, A. Cséza og D. Kuti — Hochtief Construction AG Magyarországi Fióktelepe, nå Hochtief Solutions AG Magyarországi Fióktelepe, ved ügyvéd Z. Mucsányi — den ungarske regjering ved M.Z. Fehér, K. Szíjjártó og G. Koós, som bemyndigede — den tsjekkiske regjering ved M. Smolek og T. Müller, som bemyndigede — den tyske regjering ved T. Henze og J. Möller, som bemyndigede — Europa-Kommisjonen ved A. Tokár og A. Sipos, som bemyndigede, og idet Domstolen etter å ha hørt generaladvokaten har besluttet at saken skal pådømmes uten forslag til

avgjørelse

, avsagt følgende Dom 1 Anmodningen om en prejudisiell

avgjørelse

gjelder fortolkningen av artikkel 44 nr. 2 og artikkel 47 nr. 1 bokstav b), nr. 2 og nr. 5 i Europaparlamentets og Rådets direktiv 2004/18/EF av 31. mars 2004 om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige varekontrakter, tjenestekontrakter og bygge- og anleggskontrakter (EUT L 134, s. 114). 2 Anmodningen er inngitt av Fővárosi Ítélőtábla (hovedstadens ankedomstol), som skal treffe

avgjørelse

i en ankesak til prøving av en

avgjørelse

fra Közbeszerzések Tanácsa Közbeszerzési Döntőbizottság (besluttende utvalg vedrørende inngåelse av offentlige kontrakter under rådet for offentlige avtaler), en administrativ voldgiftsinstans. Avgjørelsen er blitt avsagt i forbindelse med en sak mellom Hochtief Construction AG Magyarországi Fióktelepe, nå Hochtief Solutions AG Magyarországi Fióktelepe (heretter «Hochtief Ungarn»), som er et ungarsk datterselskap under det tyske selskapet Hochtief Solutions AG, på den ene siden, og Észak-dunántúli Környezetvédelmi és Vízügyi Igazgatóság (Édukövízig) (direktorat for miljøvern og hydrauliske spørsmål i det nordlige Transdanubien) vedrørende en begrenset anbudskonkurranse iverksatt av denne myndigheten. I forbindelse med den aktuelle saken, som er anlagt av Hochtief Ungarn, er denne voldgiftsinstansen saksøkt, og Édukövízig betraktes som saksøker sammen med Hochtief Ungarn. Rettslige bestemmelser EU-rett Direktiv 2004/18

3Direktiv 2004/18 inneholder bl.a. følgende betraktninger: «[...] (2) Inngåelse av kontrakter i medlemsstatene på vegne av staten, regionale eller lokale myndigheter og andre offentligrettslige organer er underlagt traktatens prinsipper og særlig prinsippene om fri bevegelighet for varer, etableringsfrihet og fri bevegelighet for tjenester og de prinsipper som er avledet av disse, slik som prinsippene om likebehandling, ikke-diskriminering, gjensidig anerkjennelse, forholdsmessighet og gjennomsiktighet. For offentlige kontrakter over en viss verdi er det imidlertid tilrådelig å utarbeide bestemmelser om fellesskapssamordning av nasjonale prosedyrer for inngåelse av slike kontrakter, som bygger på disse prinsippene, for å sikre deres virkninger og garantere en effektiv konkurranse ved tildeling av offentlige kontrakter. Disse samordningsbestemmelsene bør derfor fortolkes i samsvar med såvel ovennevnte regler og prinsipper som traktatens øvrige bestemmelser. [...] (39) Undersøkelsen av tilbudsgiversenes egnethet ved åpen anbudskonkurranse og ansøkernes egnethet ved begrenset anbudskonkurranse, konkurranse med forhandling etter forutgående kunngjøring og konkurransepreget dialog samt utvelgelsen skal foretas under iakttagelse av gjennomsiktighetsprinsippet. Det skal derfor angis ikke-diskriminerende kriterier som oppdragsgiverne kan anvende til å velge ut konkurrentene, og de midler som de økonomiske aktørene kan anvende til å bevise at de oppfyller kriteriene. Av hensyn til gjennomsiktigheten skal oppdragsgiveren, så snart en kontrakt lyses ut, meddele hvilke utvelgelseskriterier som vil bli anvendt, og hvilke spesifikke kvalifikasjoner som eventuelt kreves av de økonomiske aktørene for at de skal kunne delta i konkurransen. (40) En oppdragsgiver kan begrense antallet ansøkere ved begrenset anbudskonkurranse, konkurranse med forhandling etter forutgående kunngjøring og konkurransepreget dialog. En slik begrensning av antallet ansøkere skal foretas på basis av objektive kriterier som angis i kunngjøringen. [...]» 4 Artikkel 2 i direktiv 2004/18, som har overskriften «Prinsipper for inngåelse av kontrakter», bestemmer: «Oppdragsgiverne overholder prinsippene om likebehandling og ikke-diskriminering av økonomiske aktører og handler på en gjennomsiktig måte.» 5 Direktivets artikkel 44 med overskriften «Egnethetsundersøkelse og utvelgelse av deltakere, tildeling av kontrakter» har følgende ordlyd: «1. Kontrakter tildeles på grunnlag av kriteriene i artikkel 53 og 55 [...], etter at oppdragsgiverne har undersøkt om de økonomiske aktørene [...] er egnede; en slik egnethetsundersøkelse utføres i samsvar med kriteriene om økonomi og finansiell stilling, faglig og teknisk kunnskap eller evne som omhandlet i artikkel 47–52 og om nødvendig i samsvar med de ikke-diskriminerende regler og kriterier som er nevnt i nr. 3. 2. Oppdragsgiverne kan kreve minimumskriterier for egnethet som ansøkere og tilbudsgivere i samsvar med artikkel 47 og 48 skal oppfylle. Omfanget av de opplysningene som er omhandlet i artikkel 47 og 48, samt de minimumskriteriene for egnethet som kreves i forbindelse med en bestemt kontrakt, skal henge sammen med og stå i forhold til kontraktens gjenstand. Disse minimumskriteriene angis i konkurransegrunnlaget.

3Ved begrenset anbudskonkurranse, konkurranse med forhandling etter forutgående kunngjøring og ved konkurransepreget dialog kan oppdragsgiverne begrense antallet ansøkere som vil bli oppfordret til å gi tilbud, til å forhandle eller til å delta, forutsatt at det er et tilstrekkelig antall egnede ansøkere. Oppdragsgiverne angir i kunngjøringen de objektive og ikke-diskriminerende kriteriene eller reglene de akter å anvende [...]. [...]» 6 Direktivets artikkel 47 med overskriften «Økonomisk og finansiell formåen» bestemmer følgende: «1. Bevis for den økonomiske aktørens finansielle og økonomiske formåen kan vanligvis føres ved én eller flere av følgende opplysninger: a) relevante erklæringer fra en bank eller i tilfelle bevis for relevant yrkesansvarsforsikring b) fremleggelse av virksomhetens balanse eller utdrag av denne, dersom offentliggjøring av balansen er lovpålagt i det landet der den økonomiske aktøren er etablert c) en erklæring om den økonomiske aktørens samlede omsetning og i tilfelle omsetningen innenfor det virksomhetsområdet kontrakten gjelder, i høyst de tre siste tilgjengelige regnskapsår, avhengig av når den økonomiske aktøren ble etablert eller startet sin virksomhet, dersom tallene for denne omsetningen foreligger.

2En økonomisk aktør kan i tilfelle og for en bestemt kontrakt basere seg på andre enheters formåen uavhengig av den juridiske karakteren av forbindelsene mellom aktøren selv og disse enhetene. Aktøren skal i så fall godtgjøre overfor oppdragsgiveren at han råder over de nødvendige ressursene, f.eks. ved å fremlegge dokumentasjon for disse enhetenes forpliktelser i så henseende.

3En sammenslutning av økonomiske aktører som omhandlet i artikkel 4 kan på samme vilkår basere seg på sammenslutningens deltakeres formåen eller andre enheters deltakeres formåen. 4. Oppdragsgiverne angir i kunngjøringen eller i oppfordringen til å gi tilbud hvilken eller hvilke av de dokumentasjonsformene nevnt i nr. 1 de har valgt, samt hvilken annen dokumentasjon som skal fremlegges.

5Dersom den økonomiske aktøren av en gyldig grunn ikke er i stand til å fremlegge den dokumentasjonen oppdragsgiveren krever, kan han godtgjøre sin økonomiske og finansielle formåen ved ethvert annet dokument som oppdragsgiveren finner egnet.» Direktiv 78/660/EØF

7Som det fremgår av første betraktning til Rådets fjerde direktiv 78/660/EØF av 25. juli 1978 på grunnlag av traktatens artikkel [44 nr. 2 bokstav g)] om årsregnskapene for visse selskapsformer (EFT L 222, s. 11), har direktivet foretatt en samordning av de enkelte medlemsstatenes bestemmelser vedrørende bl.a. oppstilling og innhold av årsregnskap og verdivurderingsmetoder samt offentliggjøring av disse dokumentene for så vidt angår aksjeselskaper og anpartsselskaper. Direktivets artikkel 1 nr. 1, som ramser opp de berørte selskapsformene, angir bl.a. for så vidt angår Tyskland «Aktiengesellschaft». 8 Direktivets samordning er imidlertid bare delvis. Det bestemmes således i artikkel 6 at medlemsstatene kan tillate eller foreskrive en tilpasning av oppstillingsskjemaene for balansen og resultatregnskapet, slik at fordeling av overskudd eller dekning av tap fremgår av disse. Tysk og ungarsk rett

9Det fremgår av forelæggelsesavgjørelsen at den tyske og ungarske lovgivningen vedrørende årsregnskaper for selskaper begge fastsetter at den balanseposten som gjelder resultatet, skal ta hensyn til utdeling av utbytte. Mens den ungarske lovgivningen imidlertid bare tillater utdeling i den grad den ikke medfører at denne balanseposten blir negativ, fastsetter den tyske lovgivningen ingen tilsvarende begrensning, i hvert fall ikke for så vidt angår overføring av overskudd fra et datterselskap til morselskapet. Tvisten i hovedsaken og de prejudisielle spørsmålene 10 Édukövízig iverksatte ved en kunngjøring offentliggjort i Den europeiske unions tidende den 25. juli 2006 en begrenset anbudskonkurranse med sikte på å inngå en offentlig avtale om gjennomføring av transportinfrastrukturarbeider. Det fremgår av sakens dokumenter at den anslåtte verdien av disse arbeidene befinner seg i et intervall mellom 7,2 og 7,5 mrd. HUF, dvs. ca. mellom 23 300 000 og 24 870 000 EUR.

11Hva angår ansøkernes økonomi og finansielle stilling har oppdragsgiveren stilt krav om fremleggelse av en beretning utarbeidet i samsvar med regnskapsbestemmelsene, og fastsatt et minimumskriterium som består i at resultatet i balansen ikke har vært negativt for mer enn ett av de tre siste avsluttede regnskapsårene (heretter «det økonomiske kravet»). 12 Hochtief AG er morselskapet i et konsern som Hochtief Solutions AG, et datterselskap heleid av førstnevnte, tilhører. Det dreier seg om tyske selskaper. Hochtief Ungarn er det ungarske datterselskapet av sistnevnte virksomhet. Det fremgår av forelæggelsesavgjørelsen at Hochtief Ungarn har mulighet for kun å henvise til Hochtief Solutions AG's situasjon for så vidt angår det økonomiske kravet.

13I henhold til en kontrakt om overføring av overskudd skal det overskuddet som Hochtief Solutions AG oppnår, hvert år overføres til morselskapet, hvorfor resultatet i Hochtief Solutions AG's balanse alltid er lik null eller negativt. 14 Hochtief Ungarn har reist tvil om lovligheten av det økonomiske kravet, idet kravet er diskriminerende og tilsidesetter visse bestemmelser i den ungarske loven som gjennomfører direktiv 2004/18. 15 Den forelegnende retten har i denne forbindelse anført at det i henhold til den lovgivningen vedrørende årsregnskaper som gjelder for tyske selskaper eller i hvert fall for tyske konserner, er mulig at et selskap har et positivt resultat etter skatt, men et negativt resultat i henhold til balansen på grunn av utdeling av utbytte eller en overføring av overskudd som overstiger overskuddet etter skatt, mens den ungarske lovgivningen forbyr en utdeling av utbytte som medfører at resultatet ifølge balansen blir negativt. 16 Hochtief Ungarn har anfektet lovligheten av det økonomiske kravet ved Közbeszerzések Tanácsa Közbeszerzési Döntőbizottság. Sistnevntes

avgjørelse

har vært gjenstand for en sak anlagt av Hochtief Ungarn ved en domstol i første instans og siden ved den forelegnende retten. 17 Hochtief har ved den forelegnende retten gjort gjeldende at det økonomiske kravet ikke gjør det mulig å foreta en ikke-diskriminerende og objektiv sammenligning av ansøkerne, for så vidt som reglene om årsregnskaper for selskaper – for så vidt angår utbetaling av utbytte innen konserner – kan variere fra en medlemsstat til en annen. Dette er under alle omstendigheter tilfellet for så vidt angår Ungarn og Forbundsrepublikken Tyskland. Det økonomiske kravet er indirekte diskriminerende, idet det stiller de ansøkerne dårligere som ikke eller bare vanskelig kan oppfylle kravet, fordi de i sin etableringsmedlemsstat er underlagt en annen lovgivning enn den som gjelder i oppdragsgiverens medlemsstat. 18 Den forelegnende retten har for det første anført at det fremgår av artikkel 44 nr. 2 og artikkel 47 nr. 1 bokstav b) i direktiv 2004/18 at en oppdragsgiver kan fastsette et minimumskriterium for den økonomiske og finansielle formåen ut fra virksomhetens balanse, og for det andre at artikkel 47 tar hensyn til de forskjellene som kan forekomme mellom de nasjonale lovgivningene vedrørende årsregnskaper for selskaper. Retten har således reist spørsmålet om hvordan det er mulig å fastsette et minimumskriterium for den økonomiske og finansielle formåen som er sammenlignbart uavhengig av selskapets etableringssted, når denne formåen skal godtgjøres ved dokumenter som utgjør de referansene som er fastsatt i artikkel 47 nr. 1 bokstav b), men hvis innhold og de indikatorene som gis der, kan variere fra en medlemsstat til en annen. 19 Fővárosi Ítélőtábla har under disse omstendighetene besluttet å utsette saken og forelegge Domstolen følgende prejudisielle spørsmål: «1) Kan minimumskriterier for egnethet i henhold til artikkel 44 nr. 2 i direktiv 2004/18 [...] kreves i samsvar med samme direktivs artikkel 47 nr. 1 bokstav b), slik at oppdragsgivere har rett til å koble minimumskriteriene for egnethet til én enkelt «indikator» i regnskapsdokumentet (balansen) som er valgt av dem til å vurdere den økonomiske og finansielle formåen? 2) Dersom dette besvares bekreftende, forelegger retten videre et spørsmål om hvorvidt kravet om samsvar i direktivets artikkel 44 nr. 2 oppfylles av en opplysning som er valgt til å vurdere minimumskriteriet for egnethet (resultatet av regnskapsåret), og som har et forskjellig innhold avhengig av hver medlemsstats regnskapsbestemmelser. 3) Er det tilstrekkelig til å korrigere for de forskjellene som utvilsomt finnes mellom medlemsstatene, at oppdragsgiveren, foruten de dokumentene som er valgt til å dokumentere økonomisk og finansiell formåen, sikrer muligheten for å anvende eksterne opplysninger (artikkel 47 nr. [2 i direktiv 2004/18]), eller skal oppdragsgiveren, for å oppfylle kravet om samsvar vedrørende alle de valgte dokumentene, sikre at bevis for egnetheten kan føres på en annen måte ([dette direktivets] artikkel 47 nr. 5)?» Om formaliteten med hensyn til anmodningen om prejudisiell

avgjørelse

20Édukövízig har innledningsvis anført at anmodningen om prejudisiell

avgjørelse

skal avvises av to grunner. For det første gjelder den rettsforhold som, ettersom de ikke ble drøftet under prosedyren forut for rettssaken ved den forelegnende retten, ikke er relevante i forhold til den tvisten som faktisk er brakt inn for denne retten. For det andre reiser det økonomiske kravet ingen reelle vanskeligheter, for så vidt som Hochtief Ungarn enten kunne ha påberopt seg sin egen balanse, som ville ha oppfylt det aktuelle kravet, eller ha handlet i Hochtief Solutions AG's navn, som – sett hen til kontrakten om overføring av overskudd som forbinder selskapet til dets morselskap, Hochtief AG – i henhold til den for selskapet gjeldende lovgivningen kunne ha påberopt seg dette sistnevnte selskapets økonomiske og finansielle formåen som ansvarlig i henhold til lovgivningen, hvilket likeledes ville ha vært tilstrekkelig til å oppfylle det økonomiske kravet.

21Hva angår den første formalitetsinnsigelsen bemerkes at den gjelder omfanget av den forelegnende rettens kompetanse, slik denne fremgår av anvendelsen av nasjonale prosessregler, hvilket spørsmål faller utenfor Domstolens myndighet.

22Hva angår den andre formalitetsinnsigelsen bygger denne på de hevdede konsekvensene av bedømmelsen av de faktiske omstendighetene forbundet enten med ungarsk rett, nemlig muligheten for Hochtief Ungarn til selv å oppfylle det økonomiske kravet, eller med tysk selskapsrett, nemlig muligheten for Hochtief Solutions AG til å oppfylle dette kravet som følge av forpliktelsen til å påberope seg sitt morselskaps økonomiske eller finansielle formåen, hvilket er forhold som det ikke tilkommer Domstolen å vurdere.

23Det skal videre bemerkes at det, innenfor rammen av det samarbeidet mellom Domstolen og de nasjonale rettsinstansene som er innført ved artikkel 267 TEUV, utelukkende tilkommer den nasjonale rettsinstansen på grunnlag av omstendighetene i den konkrete saken å vurdere såvel om en prejudisiell

avgjørelse

er nødvendig for at den kan avsi dom, som relevansen av de spørsmålene den forelegger Domstolen. Domstolen kan således bare avslå å treffe

avgjørelse

vedrørende et prejudisielt spørsmål fra en nasjonal rettsinstans når det klart fremgår at den ønskede fortolkningen av EU-retten mangler enhver forbindelse med realiteten i hovedsaken eller dennes gjenstand, eller når problemet er av generell eller hypotetisk karakter (jf. bl.a. dom av 28.10.2010, sak C-203/09, Volvo Car Germany, Sml. I, s. 10721, avsnitt 23 og den rettspraksis som er nevnt der).

24Da ingen av disse tilfellene foreligger i denne saken, skal de spørsmålene som den forelegnende retten har forelagt, undersøkes. Om de prejudisielle spørsmålene Om det første og det andre spørsmålet

25Med det første og det andre spørsmålet, som behandles samlet, ønsker den forelegnende retten nærmere bestemt opplyst om artikkel 44 nr. 2 og artikkel 47 nr. 1 bokstav b) i direktiv 2004/18 skal fortolkes slik at en oppdragsgiver kan fastsette et minimumskriterium for den økonomiske og finansielle formåen ut fra en gitt post i balansen, og dette til tross for at det kan være forskjeller vedrørende denne posten mellom de ulike medlemsstatenes lovgivninger og følgelig i selskapenes balanser i forhold til hvilken lovgivning de er underlagt, for så vidt angår utarbeidelsen av deres årsregnskaper.

26I henhold til artikkel 44 nr. 2 første avsnitt i direktiv 2004/18 kan en oppdragsgiver fastsette et minimumskriterium for den økonomiske og finansielle formåen i samsvar med direktivets artikkel 47. Sistnevnte artikkel bestemmer i nr. 1 bokstav b) at oppdragsgiveren bl.a. kan anmode søkerne og tilbyderne om å godtgjøre denne formåen ved å fremlegge virksomhetens balanse.

27Det skal imidlertid bemerkes at et minimumskriterium for den økonomiske og finansielle formåen ikke kan formuleres med en generell henvisning til balansen. Det følger av dette at muligheten i artikkel 44 nr. 2 første avsnitt i direktiv 2004/18 bare kan gjennomføres for så vidt angår artikkel 47 nr. 1 bokstav b) ved henvisning til ett eller flere særlige elementer i balansen.

28Hva angår valget av disse elementene overlater artikkel 47 i direktiv 2004/18 oppdragsgiverne en ganske høy grad av frihet. I motsetning til direktivets artikkel 48, som vedrørende teknisk og faglig formåen fastsetter en lukket ordning som begrenser de fremgangsmåtene for vurdering og undersøkelse som de aktuelle myndighetene råder over, og således deres muligheter for å stille krav (jf. for så vidt angår de analoge bestemmelsene i direktivene forut for direktiv 2004/18 dom av 10.2.1982, sak 76/81, Transporoute et travaux, Sml. s. 417, avsnitt 8–10 og 15), gir artikkel 47 nr. 4 uttrykkelig oppdragsgiverne mulighet til å velge hvilke bevisdokumenter som skal fremlegges av søkerne eller tilbyderne med sikte på å godtgjøre deres økonomiske og finansielle formåen. Ettersom artikkel 44 nr. 2 i direktiv 2004/18 viser til denne artikkel 47, foreligger samme valgfrihet for så vidt angår minimumskriteriene for økonomisk og finansiell formåen.

29Denne valgfriheten er imidlertid ikke ubegrenset. I samsvar med artikkel 44 nr. 2 annet avsnitt i direktiv 2004/18 skal et minimumskriterium for egnethet være forbundet med formålet med kontrakten og stå i forhold til dette. Det fremgår av dette at det eller de elementene i balansen som en oppdragsgiver velger for å formulere et minimumskriterium for økonomisk og finansiell formåen, skal være objektivt egnet til å opplyse om denne formåen hos den økonomiske aktøren, og at den således fastsatte terskelen skal være tilpasset størrelsen av den aktuelle kontrakten, slik at den objektivt utgjør et positivt indisium for at det foreligger et tilstrekkelig økonomisk og finansielt grunnlag til å gjennomføre kontrakten, uten dog å gå ut over det som med rimelighet er nødvendig med sikte på dette.

30Ettersom medlemsstatenes lovgivning for så vidt angår årsregnskaper for selskaper ikke har vært gjenstand for fullstendig samordning, kan det ikke utelukkes at det kan forekomme forskjeller mellom disse lovgivningene vedrørende et særlig element i balansen som en oppdragsgiver har henvist til ved oppstillingen av et minimumskriterium for egnethet. Det skal imidlertid bemerkes at slik det fremgår av ordlyden i artikkel 47 nr. 1 bokstav b) og c) og nr. 5, bygger direktiv 2004/18 på den tanken at en oppdragsgiver for så vidt angår godtgjørelsen av søkernes eller tilbydernes økonomiske og finansielle formåen lovlig kan kreve en referanse, selv om ikke enhver potensiell søker eller tilbyder objektivt sett er i stand til å fremlegge den, dersom dette, som i tilfellet med nr. 1 bokstav b), skyldes en forskjell i lovgivningen. Et slikt krav kan følgelig ikke i seg selv betraktes som forskjellsbehandling.

31Det følger av dette at kravet om et minimumskriterium for økonomisk og finansiell formåen i prinsippet ikke kan forkastes alene fordi denne formåen skal godtgjøres med henvisning til et element i balansen i forhold til hvilket det kan forekomme forskjeller mellom de ulike medlemsstatenes lovgivninger. 32 Følgelig skal det første og det andre forelagte spørsmålet besvares med at artikkel 44 nr. 2 og artikkel 47 nr. 1 bokstav b) i direktiv 2004/18 skal fortolkes slik at en oppdragsgiver kan fastsette et minimumskriterium for den økonomiske og finansielle formåen ut fra ett eller flere særlige elementer i balansen, for så vidt som disse er objektivt egnet til å opplyse om denne formåen hos den økonomiske aktøren, og kriteriet er tilpasset størrelsen av den aktuelle kontrakten, slik at det objektivt utgjør et positivt indisium for at det foreligger et tilstrekkelig økonomisk og finansielt grunnlag til å gjennomføre kontrakten, uten dog å gå forbindelse, at lovgivningene i etableringsmedlemsstatene for den berørte økonomiske aktør og oppdragsgiveren avviker fra hverandre, for så vidt som en slik avtale er tillatt uten begrensning ved lovgivningen i den første medlemsstaten, mens den kun er tillatt i henhold til lovgivningen i den andre medlemsstaten, på betingelse av at overføringen av overskudd ikke medfører at resultatet i balansen blir negativt. ECLI:EU:C:2012:643 9 ÉDUKÖVÍZIOG OG HOCHTIEF CONSTRUCTION

Sakskostnader

Ettersom behandlingen av saken overfor hovedsakens parter utgjør et ledd i den sak som verserer for den foreleggende retten, tilkommer det denne å treffe

avgjørelse

om sakskostnadene. Bortsett fra nevnte parters utgifter kan de utgifter som er pådratt i forbindelse med å avgi innlegg for Domstolen, ikke erstattes. På grunnlag av disse premissene fastslår Domstolen (Sjuende avdeling): 1) Artikkel 44 nr. 2 og artikkel 47 nr. 1 bokstav b) i Europaparlamentets og Rådets direktiv 2004/18/EF av 31. mars 2004 om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige varekontrakter, offentlige tjenestekontrakter og offentlige bygge- og anleggskontrakter skal fortolkes slik at en oppdragsgiver kan fastsette et minimumskriterium for den økonomiske og finansielle kapasitet med utgangspunkt i ett eller flere særlige elementer i balansen, for så vidt som disse er objektivt egnet til å opplyse om denne kapasiteten hos den økonomiske aktøren, og kriteriet er tilpasset størrelsen på den aktuelle kontrakten, slik at det objektivt utgjør et positivt indisium for at det foreligger et tilstrekkelig økonomisk og finansielt grunnlag til å gjennomføre kontrakten, uten dog å gå ut over hva som med rimelighet er nødvendig med henblikk på dette. Kravet om et minimumskriterium for økonomi og finansiell stilling kan i prinsippet ikke forkastes alene fordi denne kapasiteten gjelder et element i balansen, i forhold til hvilket det kan forekomme forskjeller mellom de ulike medlemsstatenes lovgivninger. 2) Artikkel 47 i direktiv 2004/18 skal fortolkes slik at når en økonomisk aktør ikke kan oppfylle et minimumskriterium for økonomi og finansiell stilling, som består i at resultatet ifølge søkernes eller tilbydernes balanse ikke har vært negativt for mer enn ett av de tre siste avsluttede regnskapsårene, på grunn av en avtale om at den økonomiske aktøren systematisk skal overføre sitt overskudd til morselskapet, har denne ikke andre muligheter for å oppfylle kravet om dette minimumskriteriet for egnethet enn å påberope seg en annen enhets egnethet i samsvar med bestemmelsens nr.

2Det er uten betydning i denne forbindelsen at lovgivningene i etableringsmedlemsstatene for den berørte økonomiske aktøren og oppdragsgiveren avviker fra hverandre, for så vidt som en slik avtale er tillatt uten begrensning ved lovgivningen i den første medlemsstaten, mens den kun er tillatt i henhold til lovgivningen i den andre medlemsstaten, på betingelse av at overføringen av overskudd ikke medfører at resultatet i balansen blir negativt. Underskrifter 10 ECLI:EU:C:2012:643