Rettslig kjerne
Dommen klargjør for det første at direktiv 92/13 artikkel 2 nr. 1 bokstav c gir medlemsstatene et valg mellom ulike modeller for klageinstansenes kompetanse, og at en nasjonal ordning med domstolsfastsatte tvangsgebyrer kan oppfylle direktivets krav så lenge ordningen effektivt kan bringe overtredelser til opphør og beløpet er egnet til å virke avskrekkende. Direktivet krever ikke at lovgiver fastsetter tvangsgebyrets størrelse i detalj eller at bare endelige tvangsgebyrer kan brukes.
For det andre fastslår dommen at bestemmelser i direktivet som etablerer en attesteringsordning og en forliksprosedyre, må gjennomføres ved nasjonale regler med bindende, klare og tilstrekkelig bestemte virkninger. Det er ikke nok at ordningene omtales i informasjonstiltak eller at de fremgår indirekte av EU-reglene. Dommen bygger dermed på det alminnelige unionsrettslige kravet om klar og rettssikker gjennomføring av direktiver.
Faktum
Kommisjonen anla traktatbruddssak mot Frankrike etter EF-traktaten artikkel 169 med påstand om mangelfull gjennomføring av direktiv 92/13/EØF. Bakgrunnen var fransk lov nr. 93-1416, som regulerte klageadgang ved overtredelser av kunngjørings- og konkurranseplikter i forsyningssektorene. Loven ga domstolene adgang til å pålegge etterlevelse og ilegge foreløpige og endelige tvangsgebyrer før kontrakt ble inngått.
Kommisjonen mente likevel at den franske tvangsgebyrordningen ikke i tilstrekkelig grad sikret den avskrekkende virkningen som direktivet krevde. I tillegg anførte Kommisjonen at Frankrike ikke hadde gjennomført direktivets kapittel 2 om attestering og kapittel 4 om forliksprosedyre. Frankrike bestred dette og hevdet blant annet at eksisterende ordninger og offentlig informasjon om direktivet var tilstrekkelig.
Domstolens vurdering
EU-domstolen skilte klart mellom de ulike delene av direktivet. Når det gjaldt tvangsgebyr etter artikkel 2 nr. 1 bokstav c og nr. 5, la domstolen vekt på at direktivteksten ikke angir om det er lovgiver eller domstol som skal fastsette beløpet. Bestemmelsen krever bare at beløpet skal være stort nok til å avholde oppdragsgiveren fra å begå eller fortsette overtredelsen. Domstolen uttalte at et tvangsgebyr etter sin natur er et tvangsmiddel med avskrekkende formål, og at en særskilt nasjonal lovbestemmelse som gjentar dette, ikke i seg selv er nødvendig.
Domstolen avviste også Kommisjonens syn om at den franske ordningen var utilstrekkelig fordi retten kunne ta hensyn til adressatens atferd og vanskeligheter ved gjennomføringen. Tvert imot ble dette ansett å henge sammen med grunnleggende hensyn til en rettferdig rettergang. Direktivet krevde heller ikke at bare endelige tvangsgebyrer kunne brukes; også en ordning der endelig tvangsgebyr bygger på et foreløpig tvangsgebyr, kunne falle innenfor medlemsstatenes skjønn etter artikkel 2 nr. 1 bokstav c.
For attesteringsordningen i kapittel 2 kom domstolen til motsatt resultat. Selv om ordningen gir oppdragsgivere en mulighet og ikke en plikt til å la seg attestere, følger det av artikkel 3 at medlemsstatene må gi dem denne muligheten i nasjonal rett. Gjennomføring kunne derfor ikke bero på uformell informasjon alene. Domstolen viste til fast praksis om at direktivbestemmelser må gjennomføres ved regler med uomtvistelig bindende virkning, og som er tilstrekkelig spesifikke, bestemte og klare av hensyn til rettssikkerheten.
Samme tilnærming ble lagt til grunn for forliksprosedyren i artiklene 9 til 11. Siden berørte virksomheter etter direktivet kan be om forlik, måtte det finnes nasjonale gjennomføringsbestemmelser som gjorde dem kjent med at en slik prosedyre eksisterer og hvordan den kan brukes. Offentlig informasjon i et fagblad var ikke tilstrekkelig. Frankrike hadde derfor ikke oppfylt gjennomføringsplikten for kapittel 2 og 4 innen fristen i artikkel 13.
Konklusjon
EU-domstolen fastslo at Frankrike hadde tilsidesatt sine forpliktelser etter direktiv 92/13/EØF ved ikke å ha gjennomført bestemmelsene om attestering og forliksprosedyre innen fristen. Derimot fikk Kommisjonen ikke medhold i anførselen om at de franske reglene om tvangsgebyr var utilstrekkelige. Dommen viser dermed både at medlemsstatene har et visst skjønn ved utforming av effektive klagemidler, og at direktivfestede ordninger må være uttrykkelig og rettssikkert gjennomført i nasjonal rett.
Praktisk betydning
Avgjørelsen er særlig relevant for forståelsen av håndhevelsesregler i anskaffelsesretten. Den viser at EU-retten kan akseptere ulike nasjonale modeller for sanksjoner og midlertidige tiltak, så lenge de er effektive og oppfyller direktivets formål. Samtidig understrekes et strengt krav til formell og klar gjennomføring av direktivbestemmelser som etablerer prosedyrer eller rettigheter for leverandører og oppdragsgivere.
For offentlige anskaffelser betyr dette generelt at medlemsstatene ikke kan nøye seg med praksis, informasjonstiltak eller administrative løsninger når direktivet forutsetter en identifiserbar rettsordning. Leverandører må kunne finne rettsgrunnlaget og forstå hvilke prosedyrer som finnes.
Ofte stilte spørsmål
Hva fastslo dommen om tvangsgebyr etter direktiv 92/13?
Dommen fastslo at en nasjonal ordning der retten kan ilegge tvangsgebyr etter skjønn, kan oppfylle direktivets krav så lenge ordningen er egnet til å bringe overtredelsen til opphør og virker avskrekkende.
Hva fastslo dommen om attesteringsordning og forliksprosedyre?
Dommen fastslo at disse ordningene måtte gjennomføres uttrykkelig i nasjonal rett ved bindende og klare regler. Ren informasjon om at ordningene finnes, var ikke tilstrekkelig.
Dommen i uoffisiell norsk oversettelse
Fulltekst er uoffisiell norsk oversettelse og ligger nederst fordi den ofte er lang. Den redaksjonelle omtalen over er ment som inngangen til dommen.
##
Sammendrag
##
Dommens premisser
##
Avgjørelse om sakskostnader
##
Avgjørelse
##
Nøkkelord
**1** Tilnærming av lovgivningene – offentlige kontrakter innen vann- og energiforsyning samt transport og telekommunikasjon – anvendelse av EF-reglene for fremgangsmåten ved anbudsgivning – direktiv 92/13 – nasjonal klageadgang – forpliktelse for medlemsstatene til å tildele klageinstanser myndighet – myndighet for retten til å treffe
avgjørelse
om tvangsgebyrer – forpliktelse oppfylt [Rådets direktiv 92/13, art. 2, stk. 1, bokstav c) og art. 5] **2** Tilnærming av lovgivningene – offentlige kontrakter innen vann- og energiforsyning samt transport og telekommunikasjon – anvendelse av EF-reglene for fremgangsmåten ved anbudsgivning – direktiv 92/13 – attesteringsordning og forliksprosedyre – forpliktelse for medlemsstatene til å treffe gjennomføringstiltak (Rådets direktiv 92/13, art. 3–7, 9, 10 og 11) --- **1** Direktiv 92/13 om anvendelse av EF-reglene for fremgangsmåten ved anbudsgivning innen vann- og energiforsyning samt transport og telekommunikasjon bestemmer i kapittel 1 (artiklene 1 og 2) at medlemsstatene skal treffe de nødvendige tiltak for å stille egnede klageprosedyrer til rådighet for potensielle leverandører og virksomheter i tilfelle av oppdragsgiveres overtredelse av de regler som gjelder for anbudsgivning, og gir medlemsstatene rett til å velge mellom ulike muligheter med hensyn til klageinstansenes myndighet. Disse kravene er oppfylt av en medlemsstat som har valgt den muligheten som er fastsatt i direktivets artikkel 2, stk. 1, bokstav c), nemlig å innføre tiltak som gir mulighet for ved egnede fremgangsmåter å utstede et betalingspålegg på et bestemt beløp dersom overtredelsen ikke bringes til opphør eller unngås, forutsatt at det bestemmes at retten har myndighet til å treffe
avgjørelse
om tvangsgebyrer og til å fastsette beløpet for disse på grunnlag av et skjønn som utøves i den aktuelle saken. Et slikt tvangsgebyr oppfyller kravene fastsatt i artikkel 2, stk. 5. **2** Direktiv 92/13 om anvendelse av EF-reglene for fremgangsmåten ved anbudsgivning innen vann- og energiforsyning samt transport og telekommunikasjon fastsetter i kapittel 2 (artiklene 3–7) en attesteringsordning som gir oppdragsgiverne mulighet til å oppnå attestering av at de har anvendt reglene om anbudsgivning korrekt, og i kapittel 4 (artiklene 9, 10 og 11) en forliksprosedyre på fellesskapsplan som gjør det mulig å løse i minnelighet de tvistene som kan oppstå mellom virksomhetene og oppdragsgiverne. At direktivet gir de organer som faller inn under dets anvendelsesområde, mulighet til å anvende denne attesteringsordningen, betyr ikke at gjennomføringen av en slik ordning i nasjonal rett er frivillig. Tvert imot skal de relevante direktivbestemmelsene gjennomføres ved bestemmelser hvis bindende virkning er uomtvistelig, og som er tilstrekkelig spesifikke, bestemte og klare til å være i samsvar med rettssikkerhetsprinsippet. Det kreves likeledes en gjennomføringsbestemmelse i nasjonal rett med hensyn til forliksprosedyren, for at de berørte skal ha mulighet til å vite at en slik prosedyre finnes, og dermed for å sikre klageadgangen i denne forbindelse. --- ##
Dommens premisser
**1** Ved stevning innlevert til Domstolens justiskontor den 17. juni 1997 har Kommisjonen for De europeiske fellesskapene i medhold av EF-traktatens artikkel 169 (nå artikkel 226 EF) anlagt sak med påstand om at det fastslås at Den franske republikk har tilsidesatt de forpliktelser den har i henhold til artikkel 1, stk. 2, artikkel 2, stk. 1, bokstav c), og artikkel 2, stk. 5, samt kapittel 2 og 4 i Rådets direktiv 92/13/EØF av 25. februar 1992 om samordning av lover og administrative bestemmelser vedrørende anvendelse av EF-reglene for fremgangsmåten ved anbudsgivning innen vann- og energiforsyning samt transport og telekommunikasjon (EFT L 76, s. 14, heretter «direktiv 92/13»), idet den ikke har truffet alle de nødvendige tiltak for å etterkomme dette direktivet. ### Fellesskapsretten **2** Artikkel 13 i direktiv 92/13 bestemmer at medlemsstatene skal treffe de nødvendige tiltak for å etterkomme dette direktivet innen 1. januar 1993, og at de straks skal underrette Kommisjonen om dette. ### Tvangsgebyret **3** Kapittel 1 i direktiv 92/13 (artiklene 1 og 2) vedrører klageadgang på nasjonalt plan. **4** Artikkel 1 bestemmer: «1. Medlemsstatene treffer de nødvendige tiltak for å sikre at det effektivt og navnlig så raskt som mulig kan inngis klage over oppdragsgivernes beslutninger på de betingelsene som er angitt i de følgende artikler, særlig artikkel 2, stk. 8, med den begrunnelse at beslutningene er i strid med fellesskapsretten vedrørende anbudsgivning eller de nasjonale regler til gjennomføring av denne retten, for så vidt angår: a) de fremgangsmåter ved anbudsgivning som faller inn under direktiv 90/531/EØF, og b) overholdelsen av artikkel 3, stk. 2, bokstav a), i nevnte direktiv, når det gjelder de oppdragsgivere for hvilke denne bestemmelsen gjelder. 2. Medlemsstatene påser at det mellom virksomheter som kan gjøre en skade gjeldende i forbindelse med en anbudsprosedyre, ikke finner sted forskjellsbehandling på grunn av det skillet som i dette direktivet gjøres mellom de nasjonale regler til gjennomføring av fellesskapsretten og de øvrige nasjonale regler. …» **5** Artikkel 2 i direktiv 92/13 har følgende ordlyd: «1. Medlemsstatene påser at de tiltak som treffes med henblikk på de i artikkel 1 omhandlede klageprosedyrer, omfatter den nødvendige myndigheten til: enten a) hurtigst mulig og som hastsak å treffe midlertidige tiltak med det formål å bringe den påståtte overtredelsen til opphør eller forhindre at det påføres de berørte interesser annen skade, herunder tiltak med henblikk på å suspendere eller foranledige suspensjon av den aktuelle anbudsprosedyren eller gjennomføringen av enhver beslutning som er truffet av oppdragsgiveren, og b) å annullere eller foranledige annullering av ulovlige beslutninger, herunder å fjerne de diskriminerende tekniske, økonomiske eller finansielle spesifikasjonene i utlysningskunngjøringen, den periodisk veiledende kunngjøringen, kunngjøringen om anvendelse av et kvalifikasjonssystem, anmodningen om å avgi bud, anbudsvilkårene eller ethvert annet dokument i forbindelse med den aktuelle anbudsprosedyren eller c) hurtigst mulig, som hastsak, om mulig, og om nødvendig ved en avsluttende prosedyre med hensyn til sakens substans, å treffe andre tiltak enn de nevnt i bokstav a) og b) som har til formål å bringe den konstaterte overtredelsen til opphør og forhindre at det påføres de berørte interesser skade, herunder særlig muligheten til å kreve betaling av et bestemt beløp dersom overtredelsen ikke bringes til opphør eller unngås. Medlemsstatene kan foreta dette valget for så vidt angår samtlige oppdragsgivere eller for visse kategorier av oppdragsgivere fastsatt på grunnlag av objektive kriterier, idet de under alle omstendigheter skal sikre at de trufne tiltak er effektive med hensyn til det formål å forhindre at det påføres de berørte interesser skade d) og, i begge ovennevnte tilfeller, å tilkjenne skadelidte personer skadeserstatning. Når det kreves skadeserstatning med den begrunnelse at en beslutning er ulovlig, kan medlemsstatene bestemme at den anfektede beslutningen, dersom deres nasjonale rettssystem krever det, og dersom dette rettssystemet omfatter instanser med den fornødne kompetansen hertil, først skal annulleres eller erklæres ulovlig. 2. Myndighetene nevnt i stk. 1 kan tildeles særlige instanser som har ansvaret for ulike aspekter av klageprosedyren. 3. Klageprosedyrene skal ikke i seg selv nødvendigvis automatisk ha oppsettende virkning for de anbudsprosedyrene som de vedrører. 4. Medlemsstatene kan foreskrive at den ansvarlige instansen, når den undersøker om det skal treffes midlertidige tiltak, kan ta hensyn til de sannsynlige følgene av slike tiltak for alle interesser som vil kunne skades, samt til allmennvellet, og beslutte å ikke gi sitt samtykke hertil, når de negative følgene av slike tiltak vil være større enn fordelene. En beslutning om ikke å tillate midlertidige tiltak berører ikke de øvrige rettigheter som den person som anmoder om disse tiltakene, måtte gjøre krav på.
5Det beløpet som skal betales i henhold til stk. 1, bokstav c), skal være stort nok til å avholde oppdragsgiveren fra å begå en overtredelse eller fortsette med en overtredelse. Betalingen av dette beløpet kan gjøres betinget av at det ved en endelig
avgjørelse
fastslås at det er blitt begått en overtredelse. …» ### Attestering **6** Kapittel 2 i direktiv 92/13 (artiklene 3–7) omhandler attesteringsordningen. **7** Artikkel 3 bestemmer at medlemsstatene skal gi oppdragsgiverne mulighet til å anvende en attesteringsordning som er i samsvar med artiklene 4 til 7. **8** Artikkel 4 har følgende ordlyd: «Oppdragsgiverne kan regelmessig la de anbudsprosedyrene som faller inn under anvendelsesområdet for direktiv 90/531/EØF, og den praktiske anvendelsen av disse, undersøkes med henblikk på å få utstedt en attest, hvori det fastslås at disse prosedyrene på det aktuelle tidspunktet er i samsvar med fellesskapsretten vedrørende anbudsgivning og de nasjonale bestemmelsene til gjennomføring av denne retten.» **9** Artikkel 7 i direktiv 92/13 foreskriver at bestemmelsene i artiklene 4, 5 og 6 skal betraktes som vesentlige krav med henblikk på utarbeidelsen av europeiske standarder for attesteringen. ### Forliksprosedyren **10** Kapittel 4 i direktiv 92/13 (artiklene 9, 10 og 11) omhandler forliksprosedyren. **11** Artikkel 9 bestemmer: «1. Enhver som har eller har hatt interesse i å få tildelt en kontrakt som er omfattet av anvendelsesområdet for direktiv 90/531/EØF, og som innenfor rammen av denne anbudsprosedyren anser seg for å ha lidt eller å risikere å lide skade som følge av manglende overholdelse av fellesskapsretten vedrørende anbudsgivning eller de nasjonale reglene til gjennomføring av denne retten, kan anmode om anvendelse av den forliksprosedyren som er fastsatt i artiklene 10 og 11. 2. Anmodningen nevnt i stk. 1 fremsendes skriftlig til Kommisjonen eller til de nasjonale myndigheter som er angitt i bilaget. Disse myndighetene fremsender snarest mulig anmodningen til Kommisjonen.» ### Fransk rett **12** Ved brev av 14. januar 1994 underrettet de franske myndighetene Kommisjonen om innholdet av lov nr. 93-1416 av 29. desember 1993 om fremgangsmåten ved inngåelse av visse kontrakter om leveringer og arbeider innen vann- og energiforsyning samt transport og telekommunikasjon (JORF av 1.1.1994, s. 10). **13** Artikkel 1 i denne loven bestemmer: «Etter artikkel 7 i lov nr. 92-1282 av 11. desember 1992 om fremgangsmåten ved inngåelse av visse avtaler innen vann- og energiforsyning samt transport og telekommunikasjon innsettes artiklene 7-1 og 7-2, som har følgende ordlyd: 'Art. 7-1 – I tilfelle av tilsidesettelse av de forpliktelsene til offentliggjøring og til å utlyse i fri konkurranse som gjelder for inngåelse av avtaler, slik disse er definert i artikkel 1, og som hører inn under privatretten, kan retten, før avtalen inngås, bare treffe
avgjørelse
i saken under de nedenfor angitte omstendigheter. Rettsformannen for den kompetente retten eller hans fullmektig kan etter anmodning fra enhver som har interesse i å inngå avtalen, og som vil kunne lide skade ved en tilsidesettelse av forpliktelsene, påby den som er ansvarlig for tilsidesettelsen, å etterkomme sine forpliktelser. Han fastsetter fristene for den berørtes etterkommelse av påbudet. Han kan dessuten pålegge et foreløpig tvangsgebyr som får virkning fra utløpet av den fastsatte fristen. Han kan imidlertid ta hensyn til dette tiltakets mulige virkninger for alle de berørte interesser, herunder offentlighetens interesser, og beslutte å ikke pålegge tvangsgebyret, når dets negative følger vil være større enn dets fordeler. Påtalemyndigheten kan likeledes inngi en slik anmodning, når Kommisjonen for De europeiske fellesskapene har meddelt staten at den er av den oppfatning at det er skjedd en klar og åpenbar tilsidesettelse av de forpliktelsene som er nevnt i stk. 1, og angitt grunnene for dette. Tvangsgebyretes størrelse fastsettes under hensyn til den atferden som er utvist av den personen som påbudet ble rettet til, og under hensyn til de vanskelighetene han har hatt i forbindelse med gjennomføringen av dette. Rettsformannen for den kompetente retten eller hans fullmektig kan som eneste instans som hastsak treffe
avgjørelse
. Dersom den konstaterte tilsidesettelsen ikke bringes til opphør etter fastsettelsen av det foreløpige tvangsgebyret, kan retten pålegge et endelig tvangsgebyr. Den treffer i så fall
avgjørelse
som hastsak, og anke kan iverksettes som i hastsaker. Tvangsgebyret er, uansett om det er foreløpig eller endelig, uavhengig av eventuell skadeserstatning. Det foreløpige eller endelige tvangsgebyret kan falle bort helt eller delvis, dersom det godtgjøres at den manglende eller forsinkede gjennomføringen av rettens påbud helt eller delvis skyldes en utenforliggende årsak. Art. 7-2 – I tilfelle av tilsidesettelse av de forpliktelsene til offentliggjøring og til å utlyse i fri konkurranse som gjelder for inngåelse av avtaler, slik disse er definert i artikkel 1, og som hører inn under privatretten, kan enhver som har interesse i å inngå avtalen, og som vil kunne lide skade ved en tilsidesettelse av forpliktelsene, før avtalen inngås, anmode retten om å treffe de tiltakene som er fastsatt i artikkel L. 23 i code des tribunaux administratifs et des cours administratives d'appel'.» **14** Artikkel 4 i lov nr. 93-1416 har følgende ordlyd: «Artikkel L. 23 i code des tribunaux administratifs et des cours administratives d'appel gis følgende ordlyd: 'Art. L. 23 – Formannen for tribunal administratif eller hans fullmektig kan treffe
avgjørelse
i saker om tilsidesettelse av de forpliktelsene til offentliggjøring og til å utlyse i fri konkurranse som gjelder for inngåelse av avtaler som omhandlet i artikkel 7-2 i lov nr. 92-1282 av 11. desember 1992 om fremgangsmåten ved inngåelse av visse avtaler innen vann- og energiforsyning samt transport og telekommunikasjon. Retten kan, før avtalen inngås, bare treffe
avgjørelse
i saken under de nedenfor angitte omstendigheter. De personene som har interesse i å inngå avtalen, og som vil kunne lide skade ved tilsidesettelsen av forpliktelsene, har søksmålskompetanse. Formannen for tribunal administratif eller hans fullmektig kan påby den som er ansvarlig for tilsidesettelsen, å etterkomme sine forpliktelser. Han fastsetter fristene for den berørtes etterkommelse av påbudet. Han kan dessuten pålegge et foreløpig tvangsgebyr som får virkning fra utløpet av de fastsatte fristene. Han kan imidlertid ta hensyn til dette tiltakets mulige virkninger for alle de berørte interesser, herunder offentlighetens interesser, og beslutte å ikke pålegge tvangsgebyret, når dets negative følger vil være større enn dets fordeler. Tvangsgebyretes størrelse fastsettes under hensyn til den atferden som er utvist av den personen som påbudet ble rettet til, og under hensyn til de vanskelighetene han har hatt i forbindelse med gjennomføringen av dette. Med mindre anmodningen vedrører utlysninger eller avtaler som foretas eller inngås av staten, kan en slik anmodning dessuten inngis av staten, når Kommisjonen for De europeiske fellesskapene har meddelt den at den er av den oppfatning at det er skjedd en klar og åpenbar tilsidesettelse av de ovennevnte forpliktelsene, og angitt grunnene for dette. Formannen for tribunal administratif eller hans fullmektig kan som eneste instans som hastsak treffe
avgjørelse
. Dersom den konstaterte tilsidesettelsen ikke bringes til opphør etter fastsettelsen av det foreløpige tvangsgebyret, kan retten pålegge et endelig tvangsgebyr. Den treffer i så fall
avgjørelse
som hastsak, og anke kan iverksettes som i hastsaker. Tvangsgebyret er, uansett om det er foreløpig eller endelig, uavhengig av eventuell skadeserstatning. Det foreløpige eller endelige tvangsgebyret kan falle bort helt eller delvis, dersom det godtgjøres at den manglende eller forsinkede gjennomføringen av rettens påbud helt eller delvis skyldes en utenforliggende årsak.'» ### Den administrative prosedyren **15** Ved åpningsbrev av 8. september 1995 meddelte Kommisjonen de franske myndighetene at tvangsgebyrreglene i direktiv 92/13 ikke var blitt gjennomført på betryggende måte, og at samme direktivs bestemmelser om attesteringsordningen og forliksprosedyren ikke var blitt gjennomført. I henhold til traktatens artikkel 169 oppfordret Kommisjonen den franske regjeringen til å fremlegge sine bemerkninger innen en frist på to måneder og til å vedta de nødvendige endringene. **16** I sitt svarbrev av 13. november 1995 anførte de franske myndighetene visse presiseringer om hvordan tvangsgebyrordningen virket, og om bestemmelsene i direktiv 92/13 vedrørende forliksprosedyren, som ikke var gjennomført med lov nr. 93-1416. **17** I sin begrunnede uttalelse av 8. november 1996 fastholdt Kommisjonen imidlertid sine anførsler vedrørende tvangsgebyrordningen og den manglende gjennomføringen av nevnte direktivs kapittel 2 og 4. **18** De franske myndighetene anførte i sitt svarbrev av 20. februar 1997 at de var av den oppfatning at innholdet av lov nr. 93-1416 på tilfredsstillende måte oppfylte kravene i direktiv 92/13, at de snarest ville offentliggjøre et rundskriv for å sikre at borgerne ble opplyst om hvordan forliksprosedyren fungerte, og at de berørte administrasjonene undersøkte hvilke tiltak som kunne treffes for å sikre en effektiv gjennomføring av reglene om attestering. **19** Da Kommisjonen ikke anså svaret fra den franske regjeringen som tilfredsstillende, anla den foreliggende sak. ### Tvangsgebyret **20** Innledningsvis bemerkes at det er ubestridt at Kommisjonen ikke anfekter at Den franske republikk har valgt den muligheten som er fastsatt i artikkel 2, stk. 1, bokstav c), i direktiv 92/13. **21** Med hensyn til dette valget har Kommisjonen imidlertid innledningsvis gjort gjeldende at gjennomføringen av artikkel 2, stk. 5, i direktiv 92/13, hvoretter det beløpet som skal betales i henhold til stk. 1, bokstav c), skal være stort nok til å avholde oppdragsgiveren fra å begå en overtredelse eller fortsette med en overtredelse, krever at det innføres en særlig bestemmelse vedrørende tvangsgebyrenes størrelse, som har til formål enten å presisere at tvangsgebyret skal ha den krevede avskrekkende effekten, eller å begrense det skjønnet som tillegges retten med hensyn til fastsettelsen av dette beløpet. Ifølge Kommisjonen kan den omstendighet at en slik bestemmelse ikke er utstedt, gi opphav til tvil hos den kompetente retten. **22** Den franske regjeringen har heroverfor gjort gjeldende dels at direktiv 92/13 ikke inneholder noen uttrykkelig bestemmelse som pålegger medlemsstatene å fastsette tvangsgebyrenes størrelse, dels at det på grunn av situasjonenes uensartethet er nødvendig å gi retten mulighet til å fastsette tvangsgebyret på grunnlag av et skjønn som utøves i den aktuelle saken, idet beløpet skal være stort nok til at målene i direktiv 92/13 nås. **23** Det bemerkes at det fremgår av selve ordlyden av artikkel 2, stk. 5, i direktiv 92/13 at bestemmelsen foreskriver at det beløpet som skal betales i henhold til stk. 1, bokstav c), skal være stort nok til å avholde oppdragsgiveren fra å begå en overtredelse eller fortsette med en overtredelse, uten at det er angitt om det tilkommer lovgiver eller den kompetente retten å fastsette det beløpet som skal betales. **24** Som generaladvokaten har anført i punkt 13 i forslaget til
avgjørelse
, er et tvangsgebyr, som er et tvangstiltak hvis hovedformål er å sikre overholdelsen av den aktuelle rettens avgjørelser, etter sin natur i seg selv avskrekkende. En bestemmelse som presiserer at det beløpet som skal betales i henhold til artikkel 2, stk. 1, i direktiv 92/13, skal ha en avskrekkende karakter, kan derfor ikke som sådan endre eller styrke denne karakteren. **25** Dessuten har den franske regjeringen gjort gjeldende, uten at Kommisjonen på tilstrekkelig måte har imøtegått dette, at et tvangsgebyr i henhold til fransk rett etter sin art er et tvangsmiddel og et effektivt middel til å hindre at domstolenes påbud ikke etterkommes. **26** Kommisjonen har videre gjort gjeldende at den franske regjeringen i artiklene 1 og 4 i lov nr. 93-1416 ikke bare har foreskrevet at et endelig tvangsgebyr bare kan pålegges når det er fastsatt et foreløpig tvangsgebyr, men likeledes har bestemt at tvangsgebyrets størrelse fastsettes under hensyntaken til den atferden som er utvist av den personen som påbudet ble rettet til, og de vanskelighetene han har hatt i forbindelse med gjennomføringen av dette. Ifølge Kommisjonen er den handlingsmargin som dermed er tillagt retten, underkastet subjektive kriterier som er fastsatt på en måte som er for usikker til at det sikres at ordningen fungerer tilfredsstillende. **27** I denne forbindelse bemerkes for det første at artikkel 2, stk. 1, bokstav c), i direktiv 92/13 alene forplikter de medlemsstatene som har valgt denne muligheten, til å innføre tiltak som gir mulighet for ved egnede fremgangsmåter å utstede et betalingspålegg på et bestemt beløp dersom overtredelsen ikke bringes til opphør eller unngås. Ifølge artikkel 2, stk. 5, skal dette beløpet være stort nok til å avholde oppdragsgiveren fra å begå en overtredelse eller fortsette med en overtredelse, uten at den endelige eller foreløpige karakteren av dette tiltaket er nærmere angitt. I motsetning til hva Kommisjonen har gjort gjeldende, angir den nevnte bestemmelsen ikke at retten med henblikk på å unngå en overtredelse eller å bringe en slik til opphør, er forpliktet til å pålegge bare endelige tvangsgebyrer. **28** Hva for det andre angår Kommisjonens argument om at artiklene 1 og 4 i lov nr. 93-1416 med urette fastlegger en sammenheng mellom tvangsgebyret og den atferden som er utvist av den personen som påbudet ble rettet til, bemerkes at det er uløselig forbundet med rettsprinsippet om en rettferdig rettergang at retten under en prosedyre som den som er fastsatt i artikkel 2, stk. 1, bokstav c), i direktiv 92/13, ikke kan se bort fra den atferden som er utvist av adressaten for påbudet, og de vanskelighetene han har hatt i forbindelse med etterkommelsen av dette. **29** Kommisjonen har endelig gjort gjeldende at lov nr. 93-1416 ved ikke reelt å sikre tvangsgebyrets avskrekkende virkning har fastsatt en særlig prosedyre som er mindre bindende enn den som er foreskrevet innen privatretten, noe som er i strid med artikkel 1, stk. 2, i direktiv 92/
13I denne forbindelse har Kommisjonen gjort gjeldende at det foreligger en forskjell mellom bestemmelsene om tvangsgebyrer i lov nr. 93-1416 og de bestemmelsene som er inntatt i lov nr. 91-650 av 9. juli 1991 om endring av sivile tvangsfullbyrdelsesprosedyrer (JORF av 14.7.1991, s. 9228). Ifølge Kommisjonen vitner denne forskjellen om at den franske lovgiver har ønsket å gjøre reglene i lov nr. 93-1416 mindre bindende enn reglene i den alminnelige ordningen i lov nr. 91-650. **30** Hertil skal alene bemerkes at, som den franske regjeringen har gjort gjeldende uten at Kommisjonen på tilstrekkelig måte har imøtegått dette, er formålet med lov nr. 93-1416 forskjellig fra formålet med lov nr. 91-650. Lov nr. 91-650, som tar sikte på å gi en kreditor som er i besittelse av et tvangsfullbyrdelsesgrunnlag, midlene til å søke tvangsfullbyrdelse av dette grunnlaget i debitors aktiva innenfor rammen av reglene om fordringer som på forhånd er anerkjent som forfalt og eksigible, gir ikke retten noen myndighet til å gripe inn i en oppdragsgivers anbudsprosedyre. **31** Som generaladvokaten har anført i punkt 17 i forslaget til
avgjørelse
, kan lov nr. 91-650, uansett at den innfører en prosedyre med tvangsgebyrer, imidlertid ikke tjene som grunnlag for gjennomføringen av direktiv 92/13. **32** Kommisjonens anførsel om at den franske lovgiver har hatt til hensikt å innføre en prosedyre som var særlig i forhold til de gjeldende privatrettslige reglene, og som ikke inneholdt de garantiene som er foreskrevet i direktiv 92/13, kan således ikke legges til grunn. **33** Det følger av det ovenfor anførte at det ikke kan gis Kommisjonen medhold i dens påstand om en utilstrekkelig gjennomføring av artikkel 2, stk. 1, bokstav c), og artikkel 5 i direktiv 92/13. ### Attestering **34** Ifølge Kommisjonen er attesteringsordningen som foreskrevet i kapittel 2 i direktiv 92/13 ikke blitt gjennomført i fransk rett. **35** Den franske regjeringen har gjort gjeldende at selv om medlemsstatene er forpliktet til å gjennomføre artikkel 3 i direktiv 92/13, kan de overholde denne forpliktelsen enten ved – som angitt i direktivets artikkel 6, stk. 2 – direkte å utpeke attestatorer eller – som direktivets artikkel 7 indirekte gir mulighet for – ved å overlate det til et spesialisert organ å gi fullmakt til attestatorer. Regjeringen har gjort gjeldende at den første fremgangsmåten ikke nødvendigvis innebærer at det skal utstedes gjennomføringsregler, men at den alene forutsetter at oppdragsgiverne opplyses om de mulighetene fellesskapsretten gir dem. Den franske regjeringen har dessuten bemerket at den har gitt den nødvendige offentlige informasjonen om direktiv 92/13. **36** Det bemerkes at det fremgår av selve ordlyden av artikkel 3 i direktiv 92/13 at medlemsstatene er forpliktet til å gi oppdragsgiverne mulighet til å anvende en attesteringsordning som er i samsvar med direktivets artiklene 4–
7Som Kommisjonen med rette har fremhevet, betyr den omstendighet at direktiv 92/13 gir de organer som faller inn under dets anvendelsesområde, mulighet til å anvende en attesteringsordning, på ingen måte at gjennomføringen av en slik ordning i nasjonal rett er frivillig. **37** Med hensyn til den offentlige informasjonen som den franske regjeringen har gitt om direktiv 92/13, bemerkes at det ifølge fast rettspraksis skal direktivbestemmelser gjennomføres ved bestemmelser hvis bindende virkning er uomtvistelig, og som er tilstrekkelig spesifikke, bestemte og klare til at de er i samsvar med rettssikkerhetsprinsippet (jf. dom av 30.5.1991, sak C-59/89, Kommisjonen mot Tyskland, Sml. I, s. 2607, premiss 24). **38** Det må derfor konstateres at attesteringsordningen som foreskrevet i kapittel 2 i direktiv 92/13 ikke er blitt gjennomført i fransk rett innen den fastsatte fristen. ### Forliksprosedyren **39** Kommisjonen har endelig gjort gjeldende at Den franske republikk ikke har gjennomført artiklene 9, 10 og 11 i direktiv 92/13 vedrørende forliksprosedyren i fransk rett. **40** Ifølge den franske regjeringen forutsetter den forliksprosedyren som er fastsatt i artikkel 9, stk. 2, i direktiv 92/13, og som bare pålegger medlemsstatene en forpliktelse til snarest mulig til Kommisjonen å fremsende anmodningen om forlik, som kan fremsettes av enhver berørt person, ikke i seg selv at det vedtas lover eller administrative bestemmelser til gjennomføring. Regjeringen har dessuten anført at den med henblikk på å fremme anvendelsen av denne forliksprosedyren har gitt de berørte virksomhetene informasjon om innholdet av direktiv 92/13 ved å offentliggjøre dette i april–mai-nummeret av «Marchés Publics», som er det vesentligste fagbladet for alle næringsdrivende på området. **41** Det er hertil tilstrekkelig å bemerke at artikkel 9, stk. 1, i direktiv 92/13 bestemmer at enhver som har eller har hatt interesse i å få tildelt en kontrakt som er omfattet av anvendelsesområdet for direktiv 90/531/EØF av 17. september 1990 om fremgangsmåtene ved anbudsgivning innen vann- og energiforsyning samt transport og telekommunikasjon (EFT L 297, s. 1), og som innenfor rammen av denne anbudsprosedyren anser seg for å ha lidt eller å risikere å lide skade som følge av manglende overholdelse av fellesskapsretten vedrørende anbudsgivning eller de nasjonale reglene til gjennomføring av denne retten, kan anmode om anvendelse av den forliksprosedyren som er fastsatt i artiklene 10 og 11 i direktiv 92/
13Det følger av dette at det kreves en gjennomføringsbestemmelse i nasjonal rett for at de berørte skal ha mulighet til å vite at en slik prosedyre finnes, og dermed for å sikre klageadgangen i denne forbindelse. **42** Det må således fastslås at artiklene 9, 10 og 11 i direktiv 92/13 om forliksprosedyren ikke er blitt gjennomført innen den fastsatte fristen. **43** Under hensyn til det ovenfor anførte må det fastslås at Den franske republikk har tilsidesatt de forpliktelsene den har i henhold til artikkel 13, stk. 1, i direktiv 92/13, idet den ikke innen den fastsatte fristen har truffet alle de nødvendige tiltakene for å etterkomme bestemmelsene i dette direktivets kapittel 2 og 4. --- ##
Avgjørelse om sakskostnader
### Sakskostnadene **44** Ifølge prosessreglementets artikkel 69, stk. 3, kan Domstolen bestemme at hver part skal bære sine egne kostnader, dersom hver av partene henholdsvis taper eller vinner på ett eller flere punkter. Kommisjonen og Den franske republikk har hver for seg delvis tapt saken, og hver part bør derfor pålegges å bære sine egne kostnader. --- ##
Avgjørelse
På grunnlag av disse premissene uttaler og bestemmer **DOMSTOLEN** (Sjette avdeling) **1)** Den franske republikk har tilsidesatt de forpliktelsene den har i henhold til artikkel 13, stk. 1, i Rådets direktiv 92/13/EØF av 25. februar 1992 om samordning av lover og administrative bestemmelser vedrørende anvendelse av EF-reglene for fremgangsmåten ved anbudsgivning innen vann- og energiforsyning samt transport og telekommunikasjon, idet den ikke innen den fastsatte fristen har truffet alle de nødvendige tiltakene for å etterkomme bestemmelsene i dette direktivets kapittel 2 og 4. **2)** For øvrig frifinnes Den franske republikk. **3)** Hver part bærer sine egne kostnader.