Rettslig kjerne
Den rettslige kjernen er at retten til å støtte seg på andre enheters økonomiske, finansielle, tekniske eller faglige kapasitet etter direktiv 2004/18 ikke kan gjøres avhengig av at tilbyderen etablerer en bestemt juridisk struktur med disse enhetene. Artikkel 47 nr. 2 og artikkel 48 nr. 3 gir økonomiske aktører adgang til å påberope seg andre enheters kapasitet uavhengig av den juridiske karakteren av forbindelsen mellom dem. Oppdragsgiver kan kreve at tilbyderen dokumenterer at ressursene faktisk står til rådighet for kontraktsgjennomføringen, men kan ikke begrense dette til kun bestemte juridiske former eller bestemte bevismidler. Et konkurransegrunnlag som bare aksepterer samarbeidsavtale eller interessentskap som dokumentasjon, fratar bestemmelsene deres effektive virkning. Dommen understreker dermed både den vide adgangen til å støtte seg på tredjemanns kapasitet og grensene for oppdragsgivers regulering av hvordan denne adgangen kan dokumenteres.
Faktum
En latvisk kommune kunngjorde i 2011 en konkurranse om en bygge- og anleggskontrakt for forbedring av veiinfrastruktur tilknyttet byen Talsi. I konkurransegrunnlaget punkt 9.5 het det at dersom en tilbyder støttet seg på andre økonomiske aktørers kapasitet, måtte tilbyderen angi disse aktørene og dokumentere tilgang til nødvendige ressurser. Hvis kontrakten ble tildelt tilbyderen, måtte denne før tildelingsbeslutningen inngå en samarbeidsavtale med de aktuelle aktørene eller opprette et interessentskap med dem. Avtalen skulle blant annet regulere solidarisk ansvar, oppdragsleder og fordeling av arbeid. Selskapet Ostas celtnieks angrep dette kravet administrativt og deretter for domstolene. Førsteinstans ga selskapet medhold. Saken kom deretter til Latvias øverste domstol, som forela tolkningsspørsmålet for EU-domstolen.
Domstolens vurdering
EU-domstolen innledet med å bemerke at den aktuelle kontraktens verdi etter opplysningene i saken lå under terskelverdien i direktiv 2004/18 for bygge- og anleggskontrakter. Den viste likevel til sin praksis om at tolkning av EU-regler kan være relevant når nasjonal rett gjør disse reglene direkte og ubetinget anvendelige også på forhold utenfor direktivets virkeområde. Med forbehold for den nasjonale domstolens kontroll besvarte den derfor spørsmålet.
I realiteten tok Domstolen utgangspunkt i ordlyden i artikkel 47 nr. 2 og artikkel 48 nr. 3. Disse bestemmelsene gir enhver økonomisk aktør rett til, for en bestemt kontrakt, å basere seg på andre enheters kapasitet uavhengig av hvilken juridisk forbindelse som foreligger mellom aktørene. Tilbyderen må riktignok godtgjøre overfor oppdragsgiver at vedkommende faktisk råder over de nødvendige ressursene for kontraktsutførelsen.
Domstolen knyttet dette til formålet om å åpne offentlige anskaffelser for størst mulig konkurranse og å lette små og mellomstore virksomheters adgang til markedet. Når en tilbyder viser til andre foretaks kapasitet, må oppdragsgiver kunne kontrollere at ressursene reelt er tilgjengelige i kontraktsperioden. Men denne kontrollen gir ikke adgang til å oppstille en presumsjon om hvilke former for dokumentasjon som alene er akseptable, og enda mindre til på forhånd å utelukke andre bevisformer.
Domstolen fremhevet at henvisningen i artikkel 47 nr. 2 og artikkel 48 nr. 3 til dokumentasjon for andre enheters forpliktelser bare er et eksempel på mulig dokumentasjon. Bestemmelsene åpner derfor for andre måter å bevise rådighet over ressursene på. Av dette fulgte at tilbyderen i utgangspunktet står fritt både til å velge den juridiske karakteren på forbindelsen til de støttende enhetene og til å velge hvordan denne forbindelsen dokumenteres.
Det omtvistede konkurransegrunnlaget godtok bare to løsninger: samarbeidsavtale eller interessentskap. Dermed påla oppdragsgiver tilbyderen å etablere bestemte juridiske forbindelser og avskar andre dokumentasjonsmåter. Etter Domstolens syn berøvet dette artikkel 47 nr. 2 og artikkel 48 nr. 3 deres effektive virkning. Konklusjonen ble derfor at slike krav er uforenlige med direktivet.
Konklusjon
EU-domstolen fastslo at artikkel 47 nr. 2 og artikkel 48 nr. 3 i direktiv 2004/18 er til hinder for at oppdragsgiver krever at en tilbyder som støtter seg på andre enheters kapasitet, før tildeling må inngå samarbeidsavtale eller opprette interessentskap med disse enhetene. Oppdragsgiver kan kreve bevis for at nødvendige ressurser faktisk står til rådighet, men kan ikke begrense dette til bestemte juridiske tilknytningsformer eller uttømmende fastsatte bevismidler.
Praktisk betydning
Dommen er praktisk viktig for utforming av kvalifikasjonskrav og dokumentasjonskrav når leverandører støtter seg på andre foretaks kapasitet. Oppdragsgiver kan kontrollere at ressursene faktisk vil være tilgjengelige ved kontraktsgjennomføringen, men må være varsom med å låse leverandørene til bestemte selskapsformer, samarbeidsmodeller eller eksklusive dokumentasjonsmåter. Krav om solidaransvar, joint venture-lignende struktur eller bestemte samarbeidsavtaler kan være problematiske dersom de i realiteten begrenser den direktivfestede adgangen til å støtte seg på tredjemanns kapasitet. Dommen understøtter konkurranse og markedsadgang, særlig for mindre leverandører som deltar gjennom støtte fra andre enheter.
Ofte stilte spørsmål
Kan oppdragsgiver kreve at leverandøren oppretter et bestemt samarbeid med en støttende enhet?
Etter denne dommen kan oppdragsgiver ikke gjøre adgangen til å støtte seg på andre enheters kapasitet betinget av at leverandøren før tildeling inngår en bestemt samarbeidsavtale eller oppretter interessentskap, dersom dette blir den eneste akseptable løsningen.
Kan oppdragsgiver fortsatt kreve dokumentasjon for at ressursene faktisk er tilgjengelige?
Ja. Dommen avskjærer ikke krav om dokumentasjon for faktisk rådighet over nødvendige ressurser, men oppdragsgiver kan ikke begrense dokumentasjonen til bare bestemte juridiske former eller uttømmende fastsatte bevismidler.
Dommen i uoffisiell norsk oversettelse
Fulltekst er uoffisiell norsk oversettelse og ligger nederst fordi den ofte er lang. Den redaksjonelle omtalen over er ment som inngangen til dommen.
Samling av avgjørelser DOMSTOLENS DOM (Første avdeling) 14. januar 2016 * «Prejudisiell forelæggelse — offentlige kontrakter — direktiv 2004/18/EF — økonomi og finansiell stilling — tekniske og faglige kvalifikasjoner — artikkel 47 nr. 2 og artikkel 48 nr. 3 — konkurransegrunnlag som inneholder en forpliktelse for tilbyderen til å inngå en samarbeidsavtale med eller til å opprette et interessentskap med de enheter hvis kapasitet denne gjør gjeldende» I sak C-234/14, angående en anmodning om prejudisiell
avgjørelse
i henhold til artikkel 267 TEUV, inngitt av Augstākā tiesa (Republikken Latvias øverste domstol) ved
avgjørelse
av 23. april 2014, innkommet til Domstolen den 12. mai 2014, i saken: «Ostas celtnieks» SIA mot Talsu novada pašvaldība Iepirkumu uzraudzības birojs, har DOMSTOLEN (Første avdeling) sammensatt av Domstolens visepresident A. Tizzano (refererende dommer), som fungerende leder av Første avdeling, og dommerne F. Biltgen, E. Levits, M. Berger og S. Rodin, generaladvokat: M. Wathelet justitssekretær: fullmektig I. Illéssy, på grunnlag av den skriftlige behandlingen og etter rettsmøtet den 16. april 2015, etter at det er avgitt innlegg av: — «Ostas celtnieks» SIA ved J. Ešenvalds, advokāts — den latviske regjering ved I. Kalniņš og L. Skolmeistare, som befullmektigede — den greske regjering ved K. Georgiadis og S. Lekkou, som befullmektigede — Europakommisjonen ved A. Tokár og A. Sauka, som befullmektigede, * Prosessspråk: latvisk. DA ECLI:EU:C:2016:6 1 OSTAS CELTNIEKS og etter at generaladvokaten har fremlagt forslag til
avgjørelse
i rettsmøtet den 4. juni 2015, avsagt følgende Dom Anmodningen om prejudisiell
avgjørelse
gjelder fortolkningen av Europaparlamentets og Rådets direktiv nr. 2004/18/EF av 31. mars 2004 om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige varekontrakter, tjenestekontrakter og bygge- og anleggskontrakter (EUT L 134, s. 114). Denne anmodningen er blitt inngitt i forbindelse med en tvist mellom «Ostas celtnieks» SIA (heretter «Ostas celtnieks») på den ene siden og Talsu novada pašvaldība (den lokale myndigheten i departementet Talsi) og Iepirkumu uzraudzības birojs (kontoret for kontroll med offentlige kontrakter) på den andre siden, vedrørende de kravene som er fastsatt i konkurransegrunnlaget for en anbudskonkurranse med sikte på inngåelse av en offentlig bygge- og anleggskontrakt. Rettsregler EU-retten 32. betraktning til direktiv 2004/18 har følgende ordlyd: «For å gjøre det lettere for små og mellomstore virksomheter å delta i offentlige anskaffelser bør det fastsettes bestemmelser om underentreprise.» Direktivets artikkel 7 fastsetter de beløp fra hvilke reglene om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige varekontrakter, tjenestekontrakter og bygge- og anleggskontrakter, som er regulert av direktivet, finner anvendelse. For offentlige bygge- og anleggskontrakter fastsetter nevnte direktivs artikkel 7 bokstav c) en terskelverdi på 5 186 000 EUR. I artikkel 44 i det samme direktivet bestemmes følgende: «1. Kontrakter tildeles [...], etter at oppdragsgiverne har undersøkt om de økonomiske aktørene som ikke er utelukket [...] er egnet; en slik egnethetsundersøkelse gjennomføres i samsvar med kriteriene om økonomi og finansiell stilling, faglig og teknisk kunnskap eller evne som omhandlet i artikkel 47–52 [...] 2. Oppdragsgiverne kan kreve minstekrav til egnethet som søkere og tilbydere i samsvar med artikkel 47 og 48 skal oppfylle. Omfanget av de opplysningene som er omhandlet i artikkel 47 og 48, samt de minstekravene til egnethet som kreves i forbindelse med en bestemt kontrakt, skal henge sammen med og stå i forhold til kontraktens gjenstand. [...]» 2 ECLI:EU:C:2016:6 OSTAS CELTNIEKS Artikkel 47 nr. 2 i direktiv 2004/18 med overskriften «Økonomi og finansiell stilling» er formulert slik: «En økonomisk aktør kan eventuelt og for en bestemt kontrakt basere seg på andre enheters kapasitet uavhengig av den juridiske karakteren av forbindelsene mellom aktøren selv og disse enhetene. Aktøren skal i så fall godtgjøre overfor oppdragsgiveren at han råder over de nødvendige ressursene, f.eks. ved å fremlegge dokumentasjon for disse enhetenes forpliktelser i så henseende.» Artikkel 48 i dette direktivet med overskriften «Tekniske og faglige kvalifikasjoner» bestemmer i nr. 3: «En økonomisk aktør kan eventuelt og for en bestemt kontrakt basere seg på andre enheters kapasitet uavhengig av den juridiske karakteren av forbindelsene mellom aktøren selv og disse enhetene. [Han] skal i så fall godtgjøre overfor oppdragsgiveren at han råder over de ressursene som er nødvendige for kontraktens utførelse, f.eks. ved å fremlegge dokumentasjon for disse enhetenes tilsagn om å stille de nødvendige ressursene til rådighet for den økonomiske aktøren.» Latvisk rett Det fremgår av anmodningen om prejudisiell
avgjørelse
at en tilbyder i henhold til artikkel 41 nr. 3 («økonomi og finansiell stilling») og artikkel 42 nr. 3 («tekniske og faglige kvalifikasjoner») i lov om offentlige anskaffelser (Publisko iepirkumu likums, Latvijas Vēstnesis, 2006, nr. 65), som gjennomførte direktiv 2004/18 i latvisk rett, kan basere seg på andre økonomiske aktørers kapasitet uavhengig av den juridiske karakteren av de forbindelsene tilbyderen har med disse, når det er nødvendig for kontraktens utførelse. Tilbyderen skal i så fall bevise overfor oppdragsgiveren at han råder over de nødvendige midlene ved å fremlegge erklæringer eller avtaler om utførelse av kontrakten fra disse økonomiske aktørene. Den grunnleggende lovgivningen om samarbeidsavtaler er omfattet av kapittel 16 i sivilrettslig lovbok, mens bestemmelsene om opprettelse og drift av interessentskap for økonomiske aktører fremgår av handelslovens kapittel 9. Tvisten i hovedsaken og det prejudisielle spørsmålet Som det fremgår av saksdokumentene som er fremlagt for Domstolen, iverksatte den lokale myndigheten i departementet Talsi i november 2011 en anbudskonkurranse med sikte på inngåelse av en offentlig bygge- og anleggskontrakt vedrørende forbedring av veiinfrastrukturen for å bedre tilgangen til byen Talsi (heretter «den aktuelle kontrakten»). Følgende fremgikk av konkurransegrunnlagets punkt 9.5 vedrørende denne prosedyren: «[...] dersom tilbyderen baserer seg på andre økonomiske aktørers kapasitet, skal denne angi hvilke økonomiske aktører det dreier seg om, og føre bevis for at han har de nødvendige midlene. Dersom det besluttes å tildele denne tilbyderen kontrakten, skal denne inngå en samarbeidsavtale med disse aktørene før avgjørelsen om tildeling og oversende denne til oppdragsgiveren. [Denne avtalen] skal omfatte: 1) en bestemmelse som fastslår at hver part er individuelt og solidarisk ansvarlig for utførelsen av den aktuelle kontrakten 2) en angivelse av den økonomiske aktøren som er oppdragsleder, og som har fullmakt til å undertegne den offentlige kontrakten og lede utførelsen av denne 3) en beskrivelse av den delen av bygge- og anleggsarbeidet som det påhviler hver av deltakerne å utføre 4) en angivelse av den delen av bygge- og anleggsarbeidet som hver deltaker skal utføre, uttrykt i prosent. Inngåelse av samarbeidsavtalen kan erstattes av opprettelse av et interessentskap.» Ostas celtnieks bestred særlig punkt 9.5 overfor kontoret for kontroll med offentlige kontrakter. Ved
avgjørelse
av 13. februar 2012 forkastet sistnevnte imidlertid de argumentene Ostas celtnieks fremførte til støtte for klagen, idet det fastslo at oppdragsgiveren i henhold til nevnte punkts ordlyd med rette hadde fastsatt den måten tilbyderen var forpliktet til å bevise at han hadde de nødvendige ressursene til å gjennomføre den aktuelle kontrakten på. Ostas celtnieks anla sak til prøving av denne avgjørelsen for Administratīvā rajona tiesa (forvaltningsdomstolen i første instans), som ved
avgjørelse
av 7. mai 2013 gav Ostas celtnieks medhold. Denne domstolen bemerket særlig i sin
avgjørelse
at det med hensyn til konkurransegrunnlagets punkt 9.5 verken fremgikk av loven om offentlige anskaffelser eller av direktiv 2004/18 at oppdragsgiveren kan pålegge en tilbyder en forpliktelse til å erklære seg villig til å inngå en samarbeidsavtale med andre enheter hvis kapasitet denne gjør gjeldende til å gjennomføre den aktuelle kontrakten, og kreve at denne tilbyderen inngår en slik avtale eller oppretter et interessentskap med dem. Den lokale myndigheten i departementet Talsi og kontoret for kontroll med offentlige kontrakter har iverksatt kassasjonsanker til prøving av denne avgjørelsen for Augstākā tiesa (øverste domstol). Til støtte for sine kassasjonsanker har disse myndighetene blant annet gjort gjeldende at de kravene som er fastsatt i konkurransegrunnlagets punkt 9.5, var berettigede for å redusere risikoen for manglende oppfyllelse av den aktuelle kontrakten. Den foreleggende retten er i det vesentlige av den oppfatning at oppdragsgiveren med sikte på inngåelse av en offentlig kontrakt skal kunne etterprøve tilbyderens evne til å utføre den aktuelle kontrakten. Den er likevel i tvil om hvorvidt direktiv 2004/18 med dette formålet gir oppdragsgiveren myndighet til å pålegge tilbydere å inngå en samarbeidsavtale eller stifte et selskap med de andre entreprenørene hvis kapasitet tilbyderne gjør gjeldende til støtte for sin egen søknad, eller om disse tilbyderne fritt kan velge hvordan de vil knytte disse andre entreprenørenes deltakelse til gjennomføringen av kontrakten. Augstākā tiesa (øverste domstol) har på denne bakgrunn besluttet å utsette saken og forelegge Domstolen følgende prejudisielle spørsmål: «Skal bestemmelsene i [...] direktiv 2004/18[...] fortolkes slik at de ikke er til hinder for at det i konkurransegrunnlaget fastsettes et krav om, for å redusere risikoen for at en kontrakt ikke utføres, at en tilbyder, dersom kontrakten tildeles denne tilbyderen som baserer seg på andre økonomiske aktørers kapasitet, med disse økonomiske aktørene, før kontrakten tildeles, skal inngå en samarbeidsavtale (som i nevnte kontrakt omfatter de konkrete punktene som er fastsatt i konkurransegrunnlaget) eller med disse opprette et interessentskap?» 4 ECLI:EU:C:2016:6 OSTAS CELTNIEKS Om det prejudisielle spørsmålet Innledende bemerkninger Det skal innledningsvis bemerkes at selv om den foreleggende retten har lagt til grunn at direktiv 2004/18 finner anvendelse på tvisten i hovedsaken, inneholder forelæggelsesbeslutningen ingen elementer som gjør det mulig å kontrollere om den aktuelle kontraktens verdi når opp til den relevante terskelverdien som er fastsatt i nevnte direktivs artikkel 7 bokstav c). Som svar på et spørsmål stilt av Domstolen under rettsmøtet har den latviske regjering imidlertid presisert at den aktuelle kontrakten var en kontrakt om arbeider til en verdi av ca. 3 millioner EUR – et beløp som er lavere enn den forannevnte terskelverdien. Hertil kommer at bestemmelsene i loven om offentlige anskaffelser ifølge den latviske regjering likeledes finner anvendelse på kontrakter om arbeider som den aktuelle kontrakten, til en verdi som ligger under den terskelen som er fastsatt i direktiv 2004/18. Om dette bemerkes, slik Domstolen allerede har uttalt, at fortolkning av en EU-rettsakt i situasjoner som ikke er omfattet av dens virkeområde, er berettiget dersom disse bestemmelsene er blitt gjort anvendelige på slike situasjoner av nasjonal rett på direkte og ubetinget vis med sikte på å sikre en ensartet behandling av disse situasjonene og av de situasjonene som er omfattet av den aktuelle rettsaktens virkeområde (dom Generali-Providencia Biztosító, C-470/13, EU:C:2014:2469, avsnitt 23 og den deri nevnte rettspraksis). Det følger av dette at det prejudisielle spørsmålet, med forbehold for den etterprøvingen som den foreleggende retten skal foreta, og for å gi den et svar som er relevant for avgjørelsen av tvisten i hovedsaken, skal undersøkes. Om det prejudisielle spørsmålet Med det prejudisielle spørsmålet ønsker den foreleggende retten nærmere bestemt opplyst om artikkel 47 nr. 2 og artikkel 48 nr. 3 i direktiv 2004/18 skal fortolkes slik at de er til hinder for at en oppdragsgiver i forbindelse med en anbudskonkurranse med sikte på inngåelse av en offentlig bygge- og anleggskontrakt kan pålegge en tilbyder som gjør andre enheters kapasitet gjeldende, en forpliktelse til å inngå en samarbeidsavtale med disse enhetene eller å opprette et interessentskap med dem, før tildeling av den nevnte kontrakten. Det skal med sikte på besvarelse av dette spørsmålet bemerkes at alle økonomiske aktører i henhold til artikkel 47 nr. 2 og artikkel 48 nr. 3 i direktiv 2004/18 innrømmes en rett til for en bestemt kontrakt å påberope seg andre enheters kapasitet «uavhengig av hvilken forbindelse det er mellom den økonomiske aktøren og disse enhetene», for så vidt de overfor oppdragsgiveren fører bevis for at de har de nødvendige midlene til å gjennomføre kontrakten (jf. i denne retning dom Swm Costruzioni 2 og Mannocchi Luigino, C-94/12, EU:C:2013:646, avsnitt 29 og 33). En slik fortolkning er, slik Domstolen allerede har fastslått, i samsvar med formålet om å åpne de offentlige kontraktene for størst mulig konkurranse, som direktivene på området forfølger ikke bare til fordel for de økonomiske aktørene, men likeledes for oppdragsgiverne. Denne fortolkningen kan likeledes lette små og mellomstore virksomheters tilgang til offentlige kontrakter, hvilket også tilstrebes med direktiv 2004/18, slik det fremgår av 32. betraktning til dette (dom Swm Costruzioni 2 og Mannocchi Luigino, C-94/12, EU:C:2013:646, avsnitt 34 og den deri nevnte rettspraksis). Når et selskap godtgjør sin økonomi og finansiell stilling samt tekniske og faglige kvalifikasjoner for å få adgang til å delta i en anbudskonkurranse og herved viser til kapasiteten i sammenslutninger eller virksomheter som det indirekte eller direkte er knyttet til, uavhengig av hvordan denne tilknytningen juridisk er beskaffen, må det således godtgjøre at det «reelt» disponerer over disse sammenslutningenes eller virksomhetenes ressurser, som det ikke selv eier, og som er nødvendige for avtalens oppfyllelse (jf. i denne retning dom Holst Italia, C-176/98, EU:C:1999:593, avsnitt 29 og den deri nevnte rettspraksis). Det bemerkes i denne forbindelse at det i samsvar med artikkel 44 nr. 1 i direktiv 2004/18 påhviler oppdragsgiveren å foreta en egnethetsundersøkelse av tilbyderens evne til å gjennomføre en gitt kontrakt. Denne gjennomgangen skal særlig gi oppdragsgiveren sikkerhet for at tilbyderen virkelig råder over ressurser av enhver art som han påberoper seg, i den perioden kontrakten er omfattet av (jf. analogt dom Holst Italia, C-176/98, EU:C:1999:593, avsnitt 28). Ved denne vurderingen er det ikke etter artikkel 47 nr. 2 eller artikkel 48 nr. 3 i direktiv 2004/18 tillatt verken å oppstille en formodning om at denne tilbyderen råder over de ressursene som kreves for å gjennomføre kontrakten, eller i enda mindre grad på forhånd å utelukke visse former for bevis (jf. analogt dom Holst Italia, C-176/98, EU:C:1999:593, avsnitt 30). Det følger av dette at tilbyderen fritt kan velge dels den juridiske karakteren av de forbindelsene som han akter å opprette med de andre enhetene hvis kapasitet denne gjør gjeldende med sikte på gjennomføringen av en gitt kontrakt, dels bevisene med hensyn til eksistensen av disse forbindelsene. Som anført av generaladvokaten i punkt 43 i forslaget til
avgjørelse
, er det uttrykkelig fastsatt i artikkel 47 nr. 2 og artikkel 48 nr. 3 i direktiv 2004/18 at det kun er som eksempel at fremleggelse av dokumentasjon for de andre enhetenes forpliktelser til å stille de nødvendige ressursene til rådighet for tilbyderen til å gjennomføre kontrakten, utgjør et akseptabelt bevis for at tilbyderen faktisk råder over disse ressursene. Dermed utelukker disse bestemmelsene på ingen måte at tilbyderen på annen måte beviser eksistensen av forbindelsene mellom ham og de andre enhetene hvis kapasitet han gjør gjeldende for å sikre en tilfredsstillende gjennomføring av den kontrakten han har budt på. I nærværende sak har den lokale myndigheten i departementet Talsi, som oppdragsgiver, pålagt en tilbyder, det vil si Ostas celtnieks, som gjør andre enheters kapasitet gjeldende for gjennomføringen av den aktuelle kontrakten, å opprette presise juridiske forbindelser med disse enhetene, slik at det kun er disse særlige forbindelsene som etter oppdragsgiverens oppfatning kan bevise at tilbyderen faktisk råder over de nødvendige ressursene til å gjennomføre denne kontrakten. I henhold til konkurransegrunnlagets punkt 9.5 forplikter oppdragsgiveren således tilbyderen til å inngå en samarbeidsavtale med disse enhetene eller til å opprette et interessentskap med dem før inngåelse av den offentlige kontrakten. Konkurransegrunnlagets punkt 9.5 fastsetter derfor kun to måter tilbyderen kan bevise at han råder over de ressursene som er nødvendige for den aktuelle kontraktens utførelse på, og alle andre bevis for de eksisterende juridiske forbindelsene mellom denne tilbyderen og de enhetene hvis kapasitet denne gjør gjeldende, ses bort fra. Under disse omstendighetene medfører en slik regel, som er inntatt i konkurransegrunnlagets punkt 9.5, tydelig at artikkel 47 nr. 2 og artikkel 48 nr. 3 i direktiv 2004/18 berøves sin effektive virkning. Henset til det ovennevnte skal det forelagte spørsmålet besvares med at artikkel 47 nr. 2 og artikkel 48 nr. 3 i direktiv 2004/18 skal fortolkes slik at de er til hinder for at en oppdragsgiver i konkurransegrunnlaget vedrørende en anbudskonkurranse med sikte på inngåelse av en offentlig kontrakt 6 ECLI:EU:C:2016:6 OSTAS CELTNIEKS pålegger en tilbyder som gjør andre enheters kapasitet gjeldende, en forpliktelse til å inngå en samarbeidsavtale med disse enhetene, eller til å opprette et interessentskap med dem, før inngåelse av den offentlige kontrakten.
Sakskostnader
Siden behandlingen av saken for den foreleggende retten utgjør et ledd i den saken som verserer for den foreleggende retten, tilkommer det denne å treffe
avgjørelse
om sakskostnadene. Bortsett fra de nevnte partenes utgifter kan de utgiftene som er påløpt i forbindelse med avgivelse av innlegg for Domstolen, ikke erstattes. På grunnlag av disse premisser kjenner Domstolen (Første avdeling) for rett: Artikkel 47 nr. 2 og artikkel 48 nr. 3 i Europaparlamentets og Rådets direktiv nr. 2004/18/EF av 31. mars 2004 om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige varekontrakter, tjenestekontrakter og bygge- og anleggskontrakter skal fortolkes slik at de er til hinder for at en oppdragsgiver i konkurransegrunnlaget vedrørende en anbudskonkurranse med sikte på inngåelse av en offentlig kontrakt pålegger en tilbyder som gjør andre enheters kapasitet gjeldende, en forpliktelse til å inngå en samarbeidsavtale med disse enhetene, eller til å opprette et interessentskap med dem, før tildeling av den nevnte kontrakten. Underskrifter ECLI:EU:C:2016:6 7