Rettslig kjerne
Avgjørelsen fastslår at en medlemsstat begår traktatbrudd når den ikke innen den fastsatte fristen vedtar de lover, forskrifter og administrative bestemmelser som er nødvendige for å gjennomføre et direktiv. I denne saken var plikten uttrykkelig fastsatt i artikkel 44 nr. 1 i direktiv 92/50/EØF, som krevde gjennomføring innen 1. juli 1993. Dommen illustrerer at pågående nasjonale lovforberedelser, utkast til lov eller forskrift og interne konsultasjoner ikke oppfyller gjennomføringsplikten. Det avgjørende er om bindende nasjonale tiltak faktisk er vedtatt innen fristen. Dommen er kort og inneholder ingen nærmere materiell tolkning av anskaffelsesreglene i direktivet, men den bekrefter et grunnleggende EU-rettslig prinsipp om at medlemsstatene må sikre rettidig og formell gjennomføring av anskaffelsesdirektiver. Manglende underretning til Kommisjonen inngikk i Kommisjonens anførsler, men domsslutningen bygger på at nødvendige tiltak ikke var vedtatt innen fristen.
Faktum
Kommisjonen anla sak etter EF-traktaten artikkel 169 med påstand om at Frankrike ikke hadde gjennomført rådsdirektiv 92/50/EØF om offentlige tjenestekontrakter. Etter direktivets artikkel 44 nr. 1 skulle medlemsstatene innen 1. juli 1993 sette i kraft nødvendige gjennomføringstiltak og umiddelbart underrette Kommisjonen. Da Kommisjonen ikke hadde mottatt melding om franske tiltak, sendte den først formell åpningsskrivelse 9. august 1993 og deretter grunngitt uttalelse 26. september 1994. Frankrike svarte at et lovforslag var fremlagt for Senatet for blant annet å utvide eksisterende regler om åpenhet og konkurranse til tjenestekontrakter tildelt av visse private organer under offentlig tilsyn. Videre opplyste Frankrike at et dekret fra Conseil d'État for kontrakter inngått av staten og lokale myndigheter var under avsluttende interministerielle konsultasjoner. Det forelå imidlertid ikke vedtatte gjennomføringstiltak innen fristen.
Domstolens vurdering
Domstolens vurdering er kort og konsentrert om gjennomføringsplikten etter direktivets artikkel 44 nr. 1. Utgangspunktet var at medlemsstatene innen 1. juli 1993 skulle sette i kraft de lover, forskrifter og administrative bestemmelser som var nødvendige for å etterkomme direktivet, og umiddelbart underrette Kommisjonen om dette. Kommisjonen hadde opplyst at den ikke hadde mottatt melding om franske gjennomføringstiltak, og den hadde fulgt traktatbruddsprosedyren med formell åpningsskrivelse og deretter grunngitt uttalelse.
Frankrike bestred ikke at det forelå en overtredelse. Staten viste i stedet til at et lovforslag var lagt frem for Senatet når det gjaldt tjenestekontrakter tildelt av visse private organer som ivaretok allmenninteresser under offentlig tilsyn, og at det var planlagt forskriftsendringer. For kontrakter inngått av staten og lokale myndigheter viste Frankrike til et kommende dekret som fortsatt var under interne konsultasjoner. Disse opplysningene dokumenterte etter Domstolens syn ikke at direktivet faktisk var gjennomført i nasjonal rett innen den fastsatte fristen.
Domstolen bygget dermed på et enkelt, men grunnleggende premiss: så lenge nødvendige nasjonale regler ikke er vedtatt innen fristen, foreligger traktatbrudd. At lovgivningsarbeid er igangsatt, eller at gjennomføring er nært forestående, endrer ikke dette. Domstolen foretok ingen nærmere analyse av de materielle anskaffelsesreglene i direktivet, fordi tvisten utelukkende gjaldt manglende og forsinket gjennomføring. På dette grunnlaget fastslo Domstolen at Frankrike hadde misligholdt sine forpliktelser etter artikkel 44 nr. 1 i direktiv 92/50/EØF. Frankrike ble også dømt til å betale sakskostnadene, fordi Kommisjonen hadde krevd dette og Frankrike tapte saken.
Konklusjon
EU-domstolen fastslo at Frankrike hadde misligholdt sine forpliktelser etter artikkel 44 nr. 1 i direktiv 92/50/EØF ved ikke å vedta nødvendige gjennomføringstiltak innen den foreskrevne fristen. Dommen bygger ikke på en materiell tolkning av konkrete anskaffelsesregler, men på den formelle og tidsbestemte plikten til rettidig gjennomføring av direktivet. At nasjonale lov- og forskriftsarbeider var under behandling, var ikke tilstrekkelig. Frankrike ble dømt til å betale sakskostnadene.
Praktisk betydning
Dommen har først og fremst betydning som en bekreftelse av medlemsstatenes plikt til rettidig og fullstendig gjennomføring av anskaffelsesdirektiver. For offentlige anskaffelser viser den at EU-domstolen håndhever gjennomføringsfrister strengt, også når staten har igangsatt lovarbeid eller forbereder forskrifter. Avgjørelsen sier lite om innholdet i reglene for tjenestekontrakter, men er relevant som rettskilde for skillet mellom faktisk vedtatte gjennomføringstiltak og rene planer eller utkast. I en anskaffelsesrettslig sammenheng understreker dommen betydningen av formell hjemmel, klar nasjonal regulering og korrekt underretning til Kommisjonen når nye direktivregler skal innarbeides.
Ofte stilte spørsmål
Hva avgjorde EU-domstolen i C-234/95?
Domstolen fastslo at Frankrike ikke hadde gjennomført direktiv 92/50/EØF innen fristen i artikkel 44 nr. 1, og at dette utgjorde traktatbrudd.
Sier dommen noe om innholdet i reglene for tildeling av tjenestekontrakter?
Nei. Dommen gjelder i hovedsak den formelle plikten til rettidig gjennomføring av direktivet, ikke en materiell tolkning av konkrete tildelingsregler.
Dommen i uoffisiell norsk oversettelse
Fulltekst er uoffisiell norsk oversettelse og ligger nederst fordi den ofte er lang. Den redaksjonelle omtalen over er ment som inngangen til dommen.
KOMMISJONEN mot FRANKRIKE DOMSTOLENS DOM (Femte avdeling) 2. mai 1996 * I sak C-234/95, Kommisjonen for De europeiske fellesskap, representert ved juridisk rådgiver Hendrik van Lier, som prosessfullmektig, med prosessadresse i Luxembourg ved kontoret til Carlos Gómez de la Cruz, Kommisjonens juridiske tjeneste, Wagner Centre, Kirchberg, saksøker, mot Den franske republikk, representert ved Catherine de Salins, assisterende direktør ved Utenriksdepartementets direktorat for juridiske saker, og Philippe Martinet, utenrikssekretær i samme direktorat, som prosessfullmektiger, med prosessadresse i Luxembourg ved den franske ambassade, 9 Boulevard Prince Henri, saksøkt, SØKSMÅL om fastsettelse av at Den franske republikk, ved å unnlate å vedta de lover, forskrifter og administrative bestemmelser som er nødvendige for å etterkomme rådsdirektiv 92/50/EØF av 18. juni 1992 om samordning av fremgangsmåtene ved tildeling av offentlige tjenestekontrakter (EFT 1992 L 209 s. 1), og subsidiært ved å unnlate å underrette Kommisjonen om slike tiltak umiddelbart, har misligholdt sine forpliktelser i henhold til nevnte direktiv, og særlig artikkel 44 i direktivet, * Sakens språk: fransk. DOMSTOLEN (Femte avdeling), sammensatt av: D. A. O. Edward, avdelingspresident, J.-P. Puissochet, P. Jann (refererende dommer), L. Sevón og M. Wathelet, dommere, generaladvokat: A. La Pergola, justitssekretær: R. Grass, etter å ha tatt hensyn til refererende dommers rapport, etter å ha hørt generaladvokatens forslag til
avgjørelse
i rettsmøtet 14. mars 1996, avsagt følgende Dom
1Ved søksmålsskriv innlevert til Domstolens sekretariat 5. juli 1995 anla Kommisjonen for De europeiske fellesskap søksmål i medhold av artikkel 169 i EF-traktaten med påstand om fastsettelse av at Den franske republikk, ved å unnlate å vedta de lover, forskrifter og administrative bestemmelser som er nødvendige for å etterkomme rådsdirektiv 92/50/EØF av 18. juni 1992 om samordning av fremgangsmåtene ved tildeling av offentlige tjenestekontrakter (EFT 1992 L 209 s. 1), og subsidiært ved å unnlate å underrette Kommisjonen om slike tiltak umiddelbart, har misligholdt sine forpliktelser i henhold til nevnte direktiv, og særlig artikkel 44 i direktivet.
2I henhold til første ledd i direktivets artikkel 44 nr. 1 skulle medlemsstatene innen 1. juli 1993 sette i kraft de lover, forskrifter og administrative bestemmelser som er nødvendige for å etterkomme direktivet, og umiddelbart underrette Kommisjonen om dette. KOMMISJONEN mot FRANKRIKE
3Ettersom Kommisjonen ikke hadde mottatt melding om de bestemmelsene Den franske republikk hadde vedtatt for å etterkomme direktivet, ga Kommisjonen den franske regjering formelt pålegg 9. august 1993 om å fremlegge sine merknader innen to måneder. 4 Uten at det ble gitt svar, sendte Kommisjonen en grunngitt uttalelse til den franske regjering 26. september 1994, der den ble oppfordret til å vedta de nødvendige tiltak for å etterkomme uttalelsen innen to måneder.
5Som svar på denne grunngitte uttalelsen opplyste den franske regjering Kommisjonen om at det var lagt frem et lovforslag for Senatet, som blant annet gjaldt tjenestekontrakter. Ettersom det ikke forelå ytterligere opplysninger om lovgivningsprosessen, anla Kommisjonen foreliggende søksmål. 6 Den franske regjering bestrider ikke at det foreligger en overtredelse. 7 Den franske regjering anfører imidlertid, ettersom det er tale om private organer som ivaretar allmenninteresser under offentlig tilsyn, at det er lagt frem et lovforslag som primært tar sikte på å utvide lov nr. 91-3 av 3. januar 1991 om åpenhet og lovlighet i tildelingsprosedyrer til å gjelde tjenestekontrakter tildelt av disse organene. Denne loven, som gjør tildeling av visse kontrakter betinget av regler om kunngjøring og konkurranse, gjelder for øyeblikket bare bygge- og anleggskontrakter tildelt av disse organene. Prosedyrene er ment utvidet til å gjelde tjenestekontrakter ved vedtakelse av en gjennomføringsforskrift som endrer dekret nr. 92-311 av 31. mars 1992. 8 Den franske regjering understreker at direktivet, hva gjelder kontrakter inngått av staten og lokale myndigheter, skal gjennomføres i nasjonal rett ved et dekret fra Conseil d'État som for øyeblikket er gjenstand for avsluttende interministerielle konsultasjoner om ordlyden.
9Ettersom direktivet ikke er gjennomført i nasjonal rett innen den foreskrevne fristen, må Kommisjonens søksmål i denne forbindelse anses velbegrunnet.
10Det må derfor fastslås at den franske regjering, ved å unnlate å vedta innen den foreskrevne fristen de lover, forskrifter og administrative bestemmelser som er nødvendige for å etterkomme direktivet, har misligholdt sine forpliktelser i henhold til artikkel 44 nr. 1 i direktivet.
Sakskostnader
11I henhold til prosessreglementets artikkel 69 nr. 2 skal den part som taper saken, dømmes til å betale sakskostnadene dersom det er nedlagt slik påstand. Kommisjonen har nedlagt påstand om
sakskostnader
, og ettersom Den franske republikk har tapt saken, må den dømmes til å betale sakskostnadene. På dette grunnlag har DOMSTOLEN (Femte avdeling) avsagt slik dom:
1Det fastslås at Den franske republikk, ved å unnlate å vedta innen den foreskrevne fristen de lover, forskrifter og administrative bestemmelser som er nødvendige for å etterkomme rådsdirektiv 92/50/EØF av 18. juni 1992 om samordning av fremgangsmåtene ved tildeling av offentlige KOMMISJONEN mot FRANKRIKE tjenestekontrakter, har misligholdt sine forpliktelser i henhold til artikkel 44 nr. 1 i nevnte direktiv. 2. Den franske republikk dømmes til å betale sakskostnadene. Edward Puissochet Jann Sevón Wathelet Avsagt i offentlig rettsmøte i Luxembourg 2. mai 1996. R. Grass D. A. O. Edward Justitssekretær President for Femte avdeling