C-237/99 Kommisjonen mot Frankrike om offentligrettslige organer

KOMMISJONEN MOT FRANKRIKE DOMSTOLENS DOM (Femte avdeling) 1. februar 2001 I sak C-237/99, Europakommisjonen, representert ved M. Nolin, som befullmektiget, med prosessadresse i Luxembourg, saksøker, mot Den franske republikk, representert ved K. Rispal-Bellanger og videre ved F. Million og S. Pailler, som befullmektigede, med prosessadresse i Luxembourg, saksøkt, med støtte fra * Sakens språk: fransk. Storbritannia og Nord-Irland, representert ved R.V. Magrill, som befullmektiget, med prosessadresse i Luxembourg, intervenient, SØKSMÅL om fastsettelse av at Den franske republikk, i forbindelse med en rekke prosedyrer for tildeling av bygge- og anleggskontrakter for oppføring av boliger organisert av offentlige utbyggings- og byggeorganer og av lavleieboligselskaper, har misligholdt sine forpliktelser etter Rådets direktiv 93/37/EØF av 14. juni 1993 om samordning av fremgangsmåtene ved tildeling av bygge- og anleggskontrakter (EFT 1993 L 199, s. 54), særlig artikkel 11 nr. 2 i direktivet, DOMSTOLEN (Femte avdeling), sammensatt av: A. La Pergola, avdelingspresident, M. Wathelet, D.A.O. Edward, P. Jann (referent) og L. Sevón, dommere, generaladvokat: J. Mischo, justissekretær: R. Grass, etter å ha behandlet referentdommerens rapport, KOMMISJONEN MOT FRANKRIKE etter å ha hørt generaladvokatens forslag til

avgjørelse

i rettsmøtet 19. oktober 2000, avsagt følgende Dom

1Ved søksmål inngitt til Domstolens justissekretariat 24. juni 1999 anla Europakommisjonen søksmål etter artikkel 226 EF med påstand om fastsettelse av at Den franske republikk, i forbindelse med en rekke prosedyrer for tildeling av bygge- og anleggskontrakter for oppføring av boliger organisert av offices publics d'aménagement et de construction (offentlige utbyggings- og byggeorganer, heretter «OPACs») og sociétés anonymes d'habitations à loyer modéré (lavleieboligselskaper, heretter «SA HLM-er»), har misligholdt sine forpliktelser etter Rådets direktiv 93/37/EØF av 14. juni 1993 om samordning av fremgangsmåtene ved tildeling av bygge- og anleggskontrakter (EFT 1993 L 199, s. 54, heretter «direktivet»), særlig artikkel 11 nr. 2 i direktivet. Rettslig bakgrunn Fellesskapslovgivningen 2 Direktivets artikkel 1 bokstav b) fastsetter: «'oppdragsgivere' er staten, regionale og lokale myndigheter, offentligrettslige organer, sammenslutninger dannet av en eller flere slike myndigheter eller offentligrettslige organer; Et 'offentligrettslig organ' er ethvert organ: — som er opprettet for å dekke behov i samfunnets interesse, og som ikke er av industriell eller forretningsmessig karakter, og — som er en juridisk person, og KOMMISJONEN MOT FRANKRIKE — som i det vesentlige er finansiert av staten, regionale og lokale myndigheter eller andre offentligrettslige organer, eller som er underlagt forvaltningskontroll fra disse organene, eller som har et administrasjons-, ledelses- eller kontrollorgan der mer enn halvparten av medlemmene er utpekt av staten, regionale og lokale myndigheter eller andre offentligrettslige organer; Listene over organer og kategorier av organer som oppfyller kriteriene nevnt i annet ledd er fastsatt i vedlegg I. Disse listene skal være så uttømmende som mulig og kan revideres i samsvar med fremgangsmåten fastsatt i artikkel

35Med dette for øye skal medlemsstatene periodisk underrette Kommisjonen om eventuelle endringer i sine lister over organer og kategorier av organer.» 3 Direktivets artikkel 11 nr. 2 fastsetter: «Oppdragsgivere som ønsker å tildele en bygge- og anleggskontrakt ved åpen, begrenset eller forhandlet anbudskonkurranse som omhandlet i artikkel 7 nr. 2, skal kunngjøre sin hensikt ved å sende en kunngjøring.» Nasjonal lovgivning

4De relevante bestemmelsene i fransk rett finnes i bok IV i Lov om bygging og bolig (heretter «loven»). I henhold til artikkel L. 411-1 tar disse bestemmelsene sikte på «å fastsette reglene for bygging, erverv, utbygging, forbedring, reparasjon og forvaltning av kollektive eller individuelle boliger, enten i by eller på land, som oppfyller de tekniske karakteristika og de som gjelder kostnadsprisen fastsatt ved forvaltningsbeslutning, og som er ment for personer og familier med beskjedne midler».

5I henhold til lovens artikkel L. 411-2 «består lavleieboligorganer av: — offentlige utbyggings- og byggeorganer; — offentlige lavleieboligorganer; — lavleieboligselskaper; — lavleieboligkooperativer; — låneinstitusjoner; — lavleieboligstiftelser.» 6 Lovens artikkel L. 421-1 definerer OPACs som offentlige industri- eller handelsforetak. KOMMISJONEN MOT FRANKRIKE

7I henhold til lovens artikkel L. 422-2 er SA HLM-er opprettet for å utføre, under de vilkår som er fastsatt i deres vedtekter og primært med sikte på å gjøre utleieboliger tilgjengelige, de operasjoner som er fastsatt i lovens artikkel L. 411-1. 8 Lovens artikkel L. 451-1 fastsetter at lavleieboligorganer skal være underlagt forvaltningens tilsyn. I henhold til lovens artikkel R. 451-1 skal dette tilsynet utøves av finansministeren og av statsråden med ansvar for bygging og bolig. 9 Lovens artikkel L. 451-2 bestemmer at de tjenestemennene som er ansvarlige for tilsynet med disse organene kan, utelukkende for å utøve sine tilsynsoppgaver, gjennomgå alle kontoer og kopiere brev og dokumenter vedrørende inntekter og utgifter hos de arkitektene eller utbyggerne som har hatt befatning med organer underlagt dette tilsynet. 10 Lovens artikkel L. 422-7 fastsetter: «I tilfelle av alvorlige uregelmessigheter, grov misforvaltning eller unnlatelse fra styre, eller fra ledelsesorganet og kontrollorgan, i et lavleieboligselskap eller låneforetak, kan statsråden med ansvar for bygging og bolig, etter å ha hørt selskapets eller foreningens merknader eller etter at det er blitt behørig oppfordret til å fremlegge sine merknader, beordre at det avvikles og utpeke en likvidator.»

11I henhold til lovens artikkel L. 422-8 kan statsråden med ansvar for bolig i slike tilfeller nøye seg med å suspendere ledelsesorganene og utpeke en midlertidig forvalter, som automatisk overtas alle ledelsesorganenes fullmakter til å videreføre de pågående virksomheter. 12 Første ledd i lovens artikkel L. 423-1 fastsetter: «Ethvert lavleieboligorgan som forvalter færre enn 1 500 boligenheter og ikke har bygget minst 500 boligenheter eller ytet 300 lån over en periode på 10 år, kan oppløses og en likvidator utpekes ved dekret fra statsråden med ansvar for bygging og bolig, eller, i tilfelle av et offentlig lavleieboligorgan eller et offentlig utbyggings- og byggeorgan, ved dekret vedtatt i fellesskap av den statsråden og innenriksministeren.» 13 Lovens artikkel L. 423-2 fastsetter: «Ethvert lavleieboligorgan som forvalter mer enn 50 000 boligenheter kan, ved dekret fra statsråden med ansvar for bygging og bolig, gis formelt pålegg om å overføre alle eller deler av de boligenheter som overstiger dette antallet til ett eller flere utpekte organer.»

14Ved dekret nr. 93-236 av 22. februar 1993 (JORF, 24. februar 1993, s. 2941) ble det opprettet en tverrdepartemental inspeksjonsgruppe for sosialboliger. Dekretets artikkel 3 fastsetter: «Gruppen er ansvarlig for tilsyn med fysiske eller juridiske personer involvert i sosialboliger. Den foretar dokumentarisk og stedlig tilsyn av virksomhet knyttet til bygging, erverv eller forbedring av boliger som det er gitt statlig finansiell støtte til, eller der statskontrollerte midler er benyttet, eller som er gjenstand for en avtale med staten eller støttes av skattefrie midler. KOMMISJONEN MOT FRANKRIKE Den kan instrueres av de statsrådene den er ansvarlig overfor om å gjennomføre kontroller og undersøkelser samt studier, revisjoner eller vurderinger på feltet for sosialboliger. Den utarbeider forslag til tiltak som bør treffes på bakgrunn av sine inspeksjonsrapporter og påser at de personene dens inspeksjoner gjelder, gjennomfører de tiltak som er truffet av de statsrådene den er ansvarlig overfor. Gruppen yter bistand til de desentrale avdelingene i departementene med ansvar for økonomi, finans, budsjett og materiell, når disse avdelingene ber om det.» Saksbehandling forut for søksmål 15 Den 7. desember 1995 sendte Kommisjonen de franske myndighetene et åpningsbrev der den reiste spørsmål om foreneligheten med fellesskapsretten av prosedyrene for tildeling av bygge- og anleggskontrakter hos ulike forvaltningsorganer for lavleiebolig. 16 Mer konkret viste Kommisjonen til en åpen anbudskonkurranse kunngjort i Bulletin Officiel des Annonces des Marchés Publics av 7. februar 1995 av Val-de-Marne OPAC, til en begrenset anbudskonkurranse som SA HLM Logirel, med sete i Lyon (Frankrike), hadde kunngjort i Moniteur des Travaux Publics et du Bâtiment av 17. februar 1995, og til en kunngjøring om forhandlede kontrakter som Paris OPAC hadde kunngjort i Bulletin Officiel des Annonces des Marchés Publics av 16. februar 1995.

17Kommisjonen påpekte at de aktuelle organene ikke hadde offentliggjort disse kunngjøringene i De Europeiske Fellesskapers Tidende, i strid med kravene i direktivets artikkel 11 nr. 2.

18De franske myndighetene hevdet som svar at de aktuelle organene ikke var oppdragsgivere i direktivets forstand.

19Kommisjonen var ikke tilfreds med dette svaret og sendte, på bakgrunn av de aktuelle organenes faste praksis med ikke å kunngjøre kontrakter i De Europeiske Fellesskapers Tidende, en grunngitt uttalelse til Den franske republikk den 10. august 1998, der det ble fastslått at Den franske republikk hadde misligholdt sine forpliktelser etter direktivet.

20Ettersom Den franske republikk i sitt svarbrev til den grunngitte uttalelsen kun gjentok de argumentene som allerede var fremført i svar på åpningsbrevet, anla Kommisjonen foreliggende søksmål. KOMMISJONEN MOT FRANKRIKE Søksmålets gjenstand

21Kommisjonen anmoder Domstolen om å fastslå at Den franske republikk, i forbindelse med en rekke prosedyrer for tildeling av bygge- og anleggskontrakter for oppføring av boliger organisert av OPACs og SA HLM-er, har misligholdt sine forpliktelser etter direktivet.

22Det foreliggende søksmålet har imidlertid sin opprinnelse i tre svært spesifikke tildelingsprosedyrer, organisert av henholdsvis Paris og Val-de-Marne OPACs og SA HLM Logirel. Det er manglende overholdelse av direktivet i forbindelse med disse tre kontraktstildelingene som har dannet kjernen i anklagen mot Den franske republikk gjennom hele saksbehandlingen forut for søksmålet.

23Det er riktignok slik at Kommisjonen i den grunngitte uttalelsen også kritiserte Den franske republikk for ikke å ha truffet generelle tiltak for å sikre overholdelse av fellesskapsretten hva angår prosedyrer for tildeling av bygge- og anleggskontrakter organisert av OPACs og SA HLM-er. Denne anførselen ble imidlertid ikke gjentatt i søksmålsbegjæringen for Domstolen. 24 Søksmålets gjenstand bør derfor anses å være begrenset til de tre tildelingsprosedyrene som Kommisjonen uttrykkelig har vist til i søksmålsbegjæringen. Realitet Partenes anførsler

25Hva angår direktivets anvendelse på OPACs, viser Kommisjonen innledningsvis til lovens artikler L. 411-1 og L. 421-1 for å godtgjøre at disse bestemmelsene ble vedtatt for det spesifikke formål å dekke behov i samfunnets interesse, og som ikke er av industriell eller forretningsmessig karakter. Videre bemerker den at OPACs er juridiske personer. Endelig hevder Kommisjonen, særlig, at det fremgår av sammensetningen av OPACs' styrer at de offentlige myndighetene spiller en dominerende rolle i disse organene.

26Kommisjonen slutter av dette at OPACs dermed oppfyller de tre kumulative vilkårene som kjennetegner et offentligrettslig organ, slik disse er fastsatt i annet ledd i direktivets artikkel 1 bokstav b).

27Kommisjonen konkluderer med at OPACs under disse omstendighetene skulle ha oppfylt forpliktelsen fastsatt i direktivets artikkel 11 nr. 2 til å kunngjøre de aktuelle kontraktene i De Europeiske Fellesskapers Tidende.

28Hva angår direktivets anvendelse på SA HLM-er, viser Kommisjonen til vilkårene fastsatt i annet ledd i direktivets artikkel 1 bokstav b) og slutter fra lovens artikler L. 411-1 og L. 422-2 at disse organene også dekker behov i samfunnets interesse, og som ikke er av industriell eller forretningsmessig karakter. De er dessuten juridiske personer. KOMMISJONEN MOT FRANKRIKE

29Hva angår det tredje vilkåret som kjennetegner et offentligrettslig organ, bemerker Kommisjonen at det består av tre alternative kriterier. Den hevder at kriteriet om forvaltningskontroll fra de offentlige myndighetene er oppfylt. Den viser i den forbindelse til lovens artikler L. 451-2 og R. 451-1, som fastsetter at SA HLM-er skal være underlagt statlig tilsyn. Dette tilsynet er nærmere beskrevet i lovens artikler L. 422-7 og L. 422-8.

30Kommisjonen viser også til lovens artikler L. 423-1 og L. 423-2, samt til standardklausulene som må inntas i SA HLM-ers vedtekter i henhold til lovens artikkel R. 422-1, som særlig fastsetter at alle regnskapsdokumenter og rapporter fremlagt på aksjonærmøter samt referatene fra disse skal sendes til de offentlige myndighetene.

31Kommisjonen anfører videre at den tverrdepartementale inspeksjonsgruppen for sosialboliger opprettet ved dekret nr. 93-236 også har vidtgående tilsynsfullmakter. 32 Den franske regjeringen bestrider ikke at de OPACs og SA HLM-er som er omtalt i søksmålet ville vært forpliktet til å overholde kunngjøringsplikten fastsatt i direktivet dersom de måtte anses som offentligrettslige organer.

33I lys av dommene i sak C-44/96, Mannesmann Anlagenbau Austria m.fl. mot Strohal Rotationsdruck, Sml. 1998 I-73, og sak C-360/96, Arnhem og Rheden mot BFI Holding, Sml. 1998 I-6821, er den franske regjeringen nå også enig med Kommisjonens konklusjon om at OPACs er offentligrettslige organer. 34 Mens den franske regjeringen aksepterer at SA HLM-er oppfyller de to første delene av definisjonen av «offentligrettslig organ» i annet ledd i direktivets artikkel 1 bokstav b), hevder den at de ikke oppfyller noen av de tre alternative kriteriene i den tredje delen av den definisjonen.

35Hva angår forvaltningskontroll særskilt, anfører den franske regjeringen at det tilsynet de offentlige myndighetene utøver i det foreliggende tilfellet, tilsvarer tilsyn av forvaltningsrettslig karakter og ikke ledelses- eller investeringstilsyn. Staten har ingen innflytelse på beslutninger som gjelder SA HLM-enes ordinære drift. Den franske regjeringen hevder at lovens artikkel L. 422-7 bare kan anvendes under eksepsjonelle omstendigheter, og at det ikke kan utledes av denne bestemmelsen at forvaltningen av disse selskapene er underlagt løpende og konsekvent tilsyn fra de offentlige myndighetene. Den anfører at lovens artikkel L. 422-8 også gjelder eksepsjonelle omstendigheter: for det første kan en forvalter bare utpekes ved alvorlige uregelmessigheter eller grov misforvaltning, og for det andre er en slik utpeking bare tenkt som en midlertidig løsning. 36 Den franske regjeringen hevder også at tilsynet fastsatt i lovens artikler L. 451-2 og R. 451-1 består i å kontrollere de berørte organenes regnskaper. I praksis har disse bestemmelsene mer karakter av en trussel som til enhver tid henger over organene som kan bli gjenstand for tilsyn, enn forvaltningskontroll i streng forstand som resulterer i beslutninger om valg av strategi eller investering. Disse bestemmelsene gir ikke grunnlag for å utøve vesentlig innflytelse over forvaltningen av de aktuelle organene, og de tiltak det vises til i dem er av ingen praktisk betydning. 37 Den franske regjeringen anfører dessuten i duplikken at tilsynet utøvet i henhold til dekret nr. 93-236 har form av et tilsynsbesøk av KOMMISJONEN MOT FRANKRIKE forvaltningsrettslig karakter, som sikrer at reglene overholdes, at midlene som SA HLM-ene anvender benyttes på en gjennomsiktig måte, og at statsråden med ansvar for bygging og bolig holdes behørig underrettet. 38 Storbritannia, som fikk tillatelse ved kjennelse fra presidenten for Den europeiske union av 26. januar 2000 til å intervenere i foreliggende sak til støtte for Den franske republikks påstand, anfører likeledes at «forvaltningskontroll» verken dekker ren legalitetskontroll eller kontroll av hensiktsmessig bruk av midler, og heller ikke eksepsjonelle tiltak som kan treffes overfor et enkelt organ. Domstolens bemerkninger

39Ettersom foreliggende sak gjelder spørsmålet om hvorvidt ulike organer kan klassifiseres som offentligrettslige organer i henhold til annet ledd i direktivets artikkel 1 bokstav b), bør det bemerkes at det i henhold til den bestemmelsen med et offentligrettslig organ menes et organ som er opprettet for det spesifikke formål å dekke behov i samfunnets interesse, og som ikke er av industriell eller forretningsmessig karakter, som er en juridisk person og som er nært avhengig av staten, regionale og lokale myndigheter eller andre offentligrettslige organer (se Mannesmann Anlagenbau Austria, ovenfor, avsnitt 20).

40De tre vilkårene fastsatt i den bestemmelsen er dessuten kumulative (Mannesmann Anlagenbau Austria, ovenfor, avsnitt 21).

41Hva angår direktivets formål, har Domstolen dessuten fastslått at formålet med å samordne prosedyrene for tildeling av offentlige kontrakter på fellesskapsplan er å fjerne hindringer for fri bevegelighet for tjenester og varer og dermed beskytte interessene til næringsdrivende etablert i en medlemsstat som ønsker å tilby varer eller tjenester til oppdragsgivere etablert i en annen medlemsstat (se, senest, sak C-380/98, The Queen mot H.M. Treasury, ex parte University of Cambridge, Sml. 2000 I-8035, avsnitt 16). 42 Direktivets formål er følgelig å unngå både risikoen for at det gis preferanse til nasjonale tilbydere eller søkere når en kontrakt tildeles av oppdragsgivere, og muligheten for at et organ finansiert eller kontrollert av staten, regionale og lokale myndigheter eller andre offentligrettslige organer velger å la seg lede av andre hensyn enn økonomiske (University of Cambridge, avsnitt 17).

43Det er i lys av disse målene at «oppdragsgiver», herunder et offentligrettslig organ, må tolkes funksjonelt (se, i denne retning, senest, sak C-353/96, Kommisjonen mot Irland, Sml. 1998 I-8565, avsnitt 36).

44Hva angår de alternative vilkårene fastsatt i tredje strekpunkt i annet ledd i direktivets artikkel 1 bokstav b), gjenspeiler hvert av dem et organs nære avhengighetsforhold til staten, regionale og lokale myndigheter eller andre offentligrettslige organer (University of Cambridge, avsnitt 20).

45I lys av denne rettspraksisen må det, hva angår OPACs, fastslås at det faktisk fremgår av de reglene som gjelder for dem, slik disse er beskrevet av Kommisjonen, hvis KOMMISJONEN MOT FRANKRIKE argumenter for øvrig ikke er blitt imøtegått på dette punkt av den franske regjeringen, at de oppfylte de tre vilkårene som kjennetegner et offentligrettslig organ fastsatt i annet ledd i direktivets artikkel 1 bokstav b).

46Det følger av dette at søksmålet er begrunnet for så vidt som anklagen mot Den franske republikk er at de to OPACs som er uttrykkelig nevnt, ikke overholdt forpliktelsen til å kunngjøre kontrakter i De Europeiske Fellesskapers Tidende fastsatt i direktivets artikkel 11 nr. 2.

47Hva angår SA HLM-er, er det uomtvistet, og ikke bestridt av den franske regjeringen, at de dekker behov i samfunnets interesse, og som ikke er av industriell eller forretningsmessig karakter, og at de er juridiske personer.

48Hva angår det tredje vilkåret som kjennetegner et offentligrettslig organ, er det nødvendig å undersøke om de ulike kontrollene SA HLM-er er underlagt gjør dem avhengige av de offentlige myndighetene på en slik måte at disse kan påvirke deres beslutninger i forbindelse med offentlige kontrakter.

49Som generaladvokaten har bemerket i punkt 48 i sitt forslag til

avgjørelse

, ettersom forvaltningskontroll i henhold til tredje strekpunkt i annet ledd i direktivets artikkel 1 bokstav b) utgjør ett av de tre kriteriene det vises til i den bestemmelsen, må det gi opphav til avhengighet av de offentlige myndighetene tilsvarende den som foreligger når ett av de to øvrige alternative kriteriene er oppfylt, nemlig der det aktuelle organet i det vesentlige er finansiert av de offentlige myndighetene, eller der disse utpeker mer enn halvparten av medlemmene i dets ledelsesorganer.

50I den forbindelse, selv om SA HLM-er, slik generaladvokaten bemerker i punktene 53 til 64 i sitt forslag til

avgjørelse

, er handelsselskaper, er virksomheten deres svært snevert avgrenset. 51 Lovens artikkel L. 411-1 definerer virksomheten i alminnelige vendinger og fastsetter at de tekniske karakteristika og kostnadsprisene skal fastsettes ved forvaltningsbeslutning. I henhold til lovens artikkel R. 422-1 skal vedtektene inneholde klausuler i samsvar med standardklausulene fastsatt i et vedlegg til loven, og disse klausulene er svært detaljerte, særlig hva angår disse organenes formål.

52Som generaladvokaten bemerker i punkt 67 i sitt forslag til

avgjørelse

, kan selve kontrollen med overholdelsen av de svært detaljerte forvaltningsreglene i seg selv medføre at de offentlige myndighetene tillegges vesentlig innflytelse.

53Hva angår tilsynet med SA HLM-enes virksomhet, er lavleieboligorganer i henhold til lovens artikler L. 451-1 og R. 451-1 underlagt forvaltningens tilsyn og, mer konkret, tilsyn av finansministeren og av statsråden med ansvar for bygging og bolig. Disse bestemmelsene angir ikke de grenser innenfor hvilke slikt tilsyn skal utøves, og heller ikke om det er begrenset til ren regnskapskontroll, slik den franske regjeringen hevder, uten at den imidlertid har ført noe som helst bevis for holdbarheten av denne påstanden.

54Videre har statsråden med ansvar for bygging og bolig fullmakt i henhold til lovens artikkel L. 422-7 til å beordre avvikling av en SA HLM og til å KOMMISJONEN MOT FRANKRIKE utpeke en likvidator, og er dessuten etter lovens artikkel L. 422-8 gitt fullmakt til å suspendere ledelsesorganene og utpeke en midlertidig forvalter.

55Disse fullmaktene er fastsatt for tilfeller av alvorlige uregelmessigheter, grov misforvaltning eller unnlatelse fra styret, eller fra ledelsesorganet og kontrollorganet. Som generaladvokaten bemerker i punktene 72 til 75 i sitt forslag til

avgjørelse

, faller de to sistnevnte tilfellene innenfor selskapets forvaltningspolitikk og ikke innenfor ren legalitetskontroll. 56 Selv om det skulle legges til grunn, slik den franske regjeringen hevder, at utøvelsen av de fullmaktene som er tillagt den kompetente statsråden ved disse bestemmelsene faktisk er unntakspreget, innebærer dette likevel et permanent tilsyn, som er det eneste middelet til å avdekke grov misforvaltning eller unnlatelse fra ledelsesorganenes side.

57Videre følger det av lovens artikler L. 423-1 og L. 423-2 at statsråden med ansvar for bygging og bolig kan pålegge SA HLM-er en bestemt forvaltningskurs, enten ved å kreve at de viser et minimum av dynamisme eller ved å sette grenser for det som anses som overdreven virksomhet.

58Endelig kan den tverrdepartementale inspeksjonsgruppen for sosialboliger opprettet ved dekret nr. 93-236, i tillegg til sine oppgaver med å gjennomføre dokumentarisk og stedlig tilsyn av lavkostboligorganenes