Rettslig kjerne
Dommen slår fast at EU-lovgiver gyldig kunne unnta voldgifts- og meglingstjenester samt enkelte nærmere angitte juridiske tjenester fra direktiv 2014/24. Ved gyldighetskontrollen la Domstolen til grunn at EU-lovgiver har et vidt skjønn når den foretar politiske og komplekse reguleringsvalg, og at forskjellsbehandling bare er ulovlig dersom den ikke bygger på objektive kriterier eller er åpenbart uegnet. For voldgift og megling var det avgjørende at tjenesteyteren normalt må aksepteres av begge tvistens parter, noe som vanskelig lar seg forene med ordinære anskaffelsesregler. For advokattjenester om prosessoppdrag og prosessforberedende rådgivning var det sentralt at disse tjenestene bygger på et intuitu personae-forhold, fritt advokatvalg og streng taushetsplikt, som gjør objektiv konkurranseutsetting vanskelig. For andre juridiske tjenester knyttet til utøvelse av offentlig myndighet var unntaket også saklig begrunnet. Domstolen avviste at unntakene i seg selv krenket nærhetsprinsippet eller artikkel 49 og 56 TEUV.
Faktum
Saken oppsto etter at Belgia gjennomførte direktiv 2014/24 i nasjonal rett ved lov om offentlige kontrakter av 17. juni 2016. Loven unntok blant annet voldgifts- og meglingstjenester og enkelte juridiske tjenester fra anskaffelsesregelverket. Tre saksøkere, som var utdannede advokater og jurister, anla søksmål for den belgiske forfatningsdomstolen med krav om annullasjon av disse nasjonale bestemmelsene. De anførte at unntakene skapte en ubegrunnet forskjellsbehandling ved at de aktuelle tjenestene ble holdt utenfor konkurranse etter anskaffelsesreglene. Den belgiske domstolen mente at avgjørelsen av saken avhang av om direktivets unntaksbestemmelser selv var gyldige etter EU-retten, og forela derfor spørsmål for EU-domstolen om gyldigheten av artikkel 10 bokstav c) og d) nr. i), ii) og v) i direktiv 2014/24.
Domstolens vurdering
Domstolen tok først stilling til om den prejudisielle anmodningen kunne realitetsbehandles. Den kom til at spørsmålet var relevant, fordi de belgiske bestemmelsene gjennomførte direktivets unntak, og ugyldighet på EU-nivå kunne få betydning for hovedsakens utfall.
I realiteten vurderte Domstolen først nærhetsprinsippet. Den uttalte at når EU-lovgiver uttrykkelig har unntatt bestemte tjenester fra direktivets anvendelsesområde, innebærer det at lovgiver har overlatt til medlemsstatene å avgjøre om og hvordan slike tjenester eventuelt skal underlegges nasjonale anskaffelsesregler. Dette var ikke i strid med nærhetsprinsippet.
Når det gjaldt artikkel 49 TEUV og 56 TEUV, fremhevet Domstolen at formålet med anskaffelsesdirektivene er å samordne prosedyrer for å beskytte fri bevegelighet og åpne markeder. At enkelte tjenester ikke omfattes av direktivet, betyr imidlertid ikke i seg selv at traktatfrihetene krenkes. Domstolen prøvde derfor gyldigheten særlig opp mot det generelle likebehandlingsprinsippet.
Domstolen viste til at EU-lovgiver har et vidt skjønn ved komplekse reguleringsvalg. Forskjellsbehandling må bygge på objektive og forholdsmessige kriterier. For voldgifts- og meglingstjenester la Domstolen avgjørende vekt på at voldgiftsdommere og meklere utpekes eller godkjennes av begge parter i en tvist. En oppdragsgiver kan derfor ikke ensidig konkurranseutsette og velge tjenesteyter på vanlig måte. Disse tjenestene har derfor objektive særtrekk som skiller dem fra andre tjenester.
For juridisk representasjon i rettssaker og voldgift, samt rådgivning som forbereder slike saker eller gis når tvist er høyst sannsynlig, fremhevet Domstolen at tjenestene ytes innenfor et intuitu personae-forhold mellom advokat og klient. Dette forholdet bygger på fritt valg av forsvarer og på et særlig fortrolighetsforhold. Domstolen pekte også på at taushetsplikten kunne trues dersom oppdragsgiver måtte beskrive og kunngjøre tildelingsvilkår for slike oppdrag. Disse objektive kjennetegnene gjorde at tjenestene ikke kunne likestilles med andre tjenester under direktivet.
For andre juridiske tjenester knyttet til utøvelse av offentlig myndighet, la Domstolen til grunn at koblingen til offentlig myndighetsutøvelse begrunner særbehandling. På denne bakgrunn fant Domstolen ikke noe som kunne påvirke gyldigheten av artikkel 10 bokstav c) og d) nr. i), ii) og v).
Konklusjon
EU-domstolen fant at prøvingen av spørsmålet ikke avdekket forhold som kunne påvirke gyldigheten av direktiv 2014/24 artikkel 10 bokstav c) og artikkel 10 bokstav d) nr. i), ii) og v). Unntakene for voldgift, megling og de aktuelle juridiske tjenestene ble dermed opprettholdt. Dommen fastslår at disse tjenestene, på grunn av sine objektive særtrekk, kan holdes utenfor direktivets prosedyreregler uten å krenke likebehandlingsprinsippet, nærhetsprinsippet eller artikkel 49 og 56 TEUV.
Praktisk betydning
Dommen bekrefter at unntakene i direktiv 2014/24 artikkel 10 skal forstås som reelle avgrensninger av direktivets anvendelsesområde. For offentlige oppdragsgivere betyr dette at prosessoppdrag, prosessnær juridisk rådgivning, voldgift, megling og enkelte juridiske tjenester knyttet til offentlig myndighetsutøvelse kan falle utenfor direktivets prosedyreregler. Samtidig sier dommen ikke at alle advokattjenester er unntatt; unntaket gjelder bare de nærmere angitte tjenestene. Andre juridiske tjenester må derfor vurderes etter de alminnelige anskaffelsesreglene. Dommen er særlig viktig ved avgrensningen mellom ordinære juridiske konsulenttjenester og tjenester som på grunn av fortrolighet, partsautonomi eller offentlig myndighetsutøvelse har et særskilt rettslig regime.
Ofte stilte spørsmål
Gjelder dommen alle juridiske tjenester kjøpt av offentlige oppdragsgivere?
Nei. Dommen gjelder bare de tjenestene som er særskilt nevnt i direktiv 2014/24 artikkel 10, særlig prosessoppdrag, prosessforberedende rådgivning, voldgift, megling og enkelte tjenester knyttet til offentlig myndighetsutøvelse.
Sier dommen at oppdragsgivere står helt fritt når slike tjenester er unntatt fra direktivet?
Nei. Dommen fastslår bare at disse tjenestene kan unntas fra direktivets prosedyreregler. Eventuelle nasjonale regler og andre EU-rettslige krav utenfor direktivet behandles ikke som en generell frifinnelse fra all regulering.
Dommen i uoffisiell norsk oversettelse
Fulltekst er uoffisiell norsk oversettelse og ligger nederst fordi den ofte er lang. Den redaksjonelle omtalen over er ment som inngangen til dommen.
Samling av avgjørelser DOMSTOLENS DOM (Femte avdeling) 6. juni 2019 * «Prejudisiell forespørsel – fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige varekontrakter, offentlige tjenestekontrakter og offentlige bygge- og anleggskontrakter – direktiv 2014/24/EU – artikkel 10 bokstav c) og artikkel 10 bokstav d) nr. i), ii) og v) – gyldighet – anvendelsesområde – utelukkelse av tjenester vedrørende voldgift og megling og visse juridiske tjenester – likebehandlingsprinsippet og nærhetsprinsippet – artikkel 49 TEUV og 56 TEUV» I sak C-264/18, angående en anmodning om prejudisiell
avgjørelse
i henhold til artikkel 267 TEUV, inngitt av Grondwettelijk Hof (forfatningsdomstolen, Belgia) ved
avgjørelse
av 29. mars 2018, innkommet til Domstolen den 13. april 2018, i saken P. M., N. G.d.M., P. V.d.S. mot Ministerraad, har DOMSTOLEN (Femte avdeling), sammensatt av avdelingsformann E. Regan (refererende dommer) og dommerne C. Lycourgos, E. Juhász, M. Ilešič og I. Jarukaitis, generaladvokat: M. Bobek, justitssekretær: A. Calot Escobar, på grunnlag av den skriftlige behandlingen, etter at det er avgitt innlegg av: – P. M., P. V.d.S. og N. G.d.M. ved advocaat P. Vande Casteele, – den belgiske regjering ved J.-C. Halleux, P. Cottin, L. Van den Broeck og C. Pochet, som befullmektigede, bistått av advocaten D. D'Hooghe, C. Mathieu og P. Wytinck, * Prosessspråk: nederlandsk. DA ECLI:EU:C:2019:472 1 P. M. M.FL. – den tsjekkiske regjering ved M. Smolek og J. Vláčil, som befullmektigede, – den greske regjering ved M. Tassopoulou, S. Papaioannou og S. Charitaki, som befullmektigede, – den kypriotiske regjering ved D. Kalli og E. Zachariadou, som befullmektigede, – Europaparlamentet ved A. Pospíšilová Padowska og R. van de Westelaken, som befullmektigede, – Rådet for Den europeiske union ved M. Balta og F. Naert, som befullmektigede, – Europakommisjonen ved L. Haasbeek og P. Ondrůšek, som befullmektigede, og idet Domstolen etter å ha hørt generaladvokaten har besluttet at saken skal pådømmes uten forslag til
avgjørelse
, avsagt følgende Dom Anmodningen om prejudisiell
avgjørelse
gjelder tolkningen av artikkel 10 bokstav c) og artikkel 10 bokstav d) nr. i), ii) og v) i Europaparlamentets og Rådets direktiv 2014/24/EU av 26. februar 2014 om offentlige anskaffelser og om oppheving av direktiv 2004/18/EF (EUT 2014, L 94, s. 65). Denne anmodningen er inngitt i forbindelse med en tvist mellom P. M., N. G.d.M. og P. V.d.S. og Ministerraad (ministerrådet, Belgia), vedrørende utelukkelsen av visse juridiske tjenester fra offentlige anbudskonkurranser som den belgiske lovgivningen om gjennomføring av direktiv 2014/24 har innført. Rettsregler EU-retten Følgende fremgår av fortalens punkt 1, 4, 24 og 25 til direktiv 2014/24: «(1) Tildeling av offentlige kontrakter av eller på vegne av medlemsstatenes myndigheter skal skje i samsvar med prinsippene i [EUF-traktaten], og særlig fri bevegelighet for varer, etableringsfrihet og fri bevegelighet for tjenester, samt prinsippene avledet av disse, som likebehandling, ikke-diskriminering, gjensidig anerkjennelse, forholdsmessighet og gjennomsiktighet. For offentlige kontrakter over en bestemt verdi bør det imidlertid fastsettes bestemmelser for samordning av de nasjonale anbudskonkurranseprosedyrene, slik at det sikres at disse prinsippene gjennomføres i praksis, og at offentlige anskaffelser åpnes for konkurranse. […] (4) De stadig mer varierte formene for offentlige tiltak har gjort det nødvendig å presisere selve anskaffelsesbegrepet; denne presiseringen bør likevel ikke utvide anvendelsesområdet for dette direktivet sammenlignet med anvendelsesområdet for [Europaparlamentets og Rådets direktiv 2004/18/EF av 31. mars 2004 om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige varekontrakter, offentlige tjenestekontrakter og offentlige bygge- og anleggskontrakter (EUT 2004, L 134, s. 114)]. EU-reglene om offentlige anskaffelser tar ikke sikte på å omfatte alle former for utbetaling av offentlige midler, men kun de midler som betales for anskaffelse i forbindelse med bygge- og anleggsarbeider, varer eller tjenester ved hjelp av en offentlig kontrakt. […] […] (24) Det bør minnes om at tjenester vedrørende voldgift og megling samt andre lignende former for alternativ tvisteløsning vanligvis leveres av organer eller enkeltpersoner som er utnevnt eller valgt på en måte som ikke kan underlegges utbudsregler. Det bør presiseres at dette direktivet ikke får anvendelse på tjenestekontrakter vedrørende levering av slike ytelser uavhengig av deres betegnelse i henhold til nasjonal lovgivning. (25) Et visst antall juridiske tjenester ytes av tjenesteleverandører som er utpekt av en rett eller en domstol i en medlemsstat, gjelder advokatens representasjon av klienter i rettssaker, skal leveres av notarer eller er forbundet med utøvelse av offentlig myndighet. Slike juridiske tjenester leveres vanligvis av organer eller enkeltpersoner som er utpekt eller valgt på en måte som ikke kan underlegges utbudsregler, for eksempel utnevnelse av regjeringsadvokater i visse medlemsstater. Disse juridiske tjenestene bør derfor unntas fra dette direktivets anvendelsesområde.» Direktivets artikkel 10 med overskriften «Særlige unntak for tjenestekontrakter» fastsetter i bokstav c) og d): «Dette direktivet får ikke anvendelse på offentlige tjenestekontrakter: […] c) om voldgifts- og megletjenester d) om følgende juridiske tjenester: i) juridisk representasjon av en klient ved en advokat som omhandlet i artikkel 1 i Rådets direktiv 77/249/EØF [av 22.3.1977 om lettelser med sikte på den faktiske gjennomføringen av advokaters frie utveksling av tjenester (EFT 1977, L 78, s. 17)] i forbindelse med: – voldgift eller megling som finner sted i en medlemsstat, eller ved en internasjonal voldgifts- eller meglingsinstitusjon, eller – rettssaker ved domstoler, retter eller offentlige myndigheter i en medlemsstat eller et tredjeland eller ved internasjonale domstoler, retter eller institusjoner ii) juridisk rådgivning ytt som forberedelse til enhver av de sakene som er omhandlet i nr. i) i dette bokstav, eller der det foreligger en konkret indikasjon på høy sannsynlighet for at spørsmålet som rådgivningen gjelder, vil bli gjenstand for en slik sak, forutsatt at rådgivningen gis av en advokat som omhandlet i artikkel 1 i direktiv [77/249] […] v) andre juridiske tjenester som i den berørte medlemsstaten er forbundet med utøvelsen av offentlig myndighet, selv om den bare er sporadisk.» Belgisk rett Ved loi relative aux marchés publics, du 17 juin 2016 (Moniteur belge du 14 juillet 2016, p. 44219) (lov om offentlige kontrakter av 17.6.2016 (Moniteur belge av 14.7.2016, s. 44219), heretter «lov om offentlige kontrakter») har den belgiske lovgiver revidert reglene om offentlige anskaffelser og brakt sin lovgivning i samsvar med direktiv 2014/24. Lovens artikkel 28 bestemmer: «§
1Med forbehold av annet ledd får denne loven ikke anvendelse på offentlige tjenestekontrakter: […] 3 om voldgifts- og megletjenester 4 om følgende juridiske tjenester: a) juridisk representasjon av en klient ved en advokat som omhandlet i artikkel 1 i direktiv [77/249] i forbindelse med: i. voldgift eller megling som finner sted i en medlemsstat eller et tredjeland eller ved en internasjonal voldgifts- eller meglingsinstitusjon, eller ii. rettssaker ved domstoler, retter eller offentlige myndigheter i en medlemsstat eller et tredjeland eller ved internasjonale domstoler, retter eller institusjoner b) juridisk rådgivning ytt som forberedelse til enhver av de sakene som er omhandlet i bokstav a) i dette ledd, eller der det foreligger en konkret indikasjon på høy sannsynlighet for at spørsmålet som rådgivningen gjelder, vil bli gjenstand for en slik sak, forutsatt at rådgivningen gis av en advokat som omhandlet i artikkel 1 i nevnte direktiv [77/249] […] e) andre juridiske tjenester som i Kongeriket er forbundet med utøvelsen av offentlig myndighet, selv om den bare er sporadisk […] § 2. Kongen kan fastsette de regler om anbudskonkurranser som skal få anvendelse på kontraktene nevnt i § 1 nr. 4 bokstav a) og b), i de tilfeller som fastsettes av kongen.» Tvisten i hovedsaken og det prejudisielle spørsmålet Den 16. januar 2017 innga saksøkerne i hovedsaken, P. M., N. G.d.M. og P. V.d.S., som er utdannede advokater og jurister, et søksmål til den forelagte retten, Grondwettelijk Hof (forfatningsdomstolen, Belgia), med påstand om annullasjon av bestemmelsene i lov om offentlige kontrakter som utelukker visse juridiske tjenester og visse voldgifts- og megletjenester fra lovens anvendelsesområde. Saksøkerne i hovedsaken har anført at disse bestemmelsene – ved at de medfører at de tjenestene som er omhandlet i dem, ikke omfattes av reglene om offentlige anskaffelser som er fastsatt i denne loven – skaper en forskjellsbehandling som ikke kan begrunnes. Etter den forelagte rettens oppfatning er spørsmålet om utelukkelsen av disse tjenestene fra offentlige anbudskonkurranser er i strid med målene om fri konkurranse, fri bevegelighet for tjenester og etableringsfrihet som EU-lovgiver tilstrebet med vedtakelsen av direktiv 2014/24, og om nærhetsprinsippet og likebehandlingsprinsippet heller ikke skulle ha ført til harmonisering av EU-reglene med hensyn til disse tjenestene. Ifølge den forelagte retten er det, med sikte på å vurdere om de nasjonale bestemmelsene som det er nedlagt påstand om annullasjon av for den forelagte retten, er grunnlovsstridige, nødvendig å undersøke om bestemmelsene i direktivets artikkel 10 bokstav c) og artikkel 10 bokstav d) nr. i), ii) og v) er forenlige med likebehandlingsprinsippet og nærhetsprinsippet og med artikkel 49 TEUV og 56 TEUV. På denne bakgrunn har Grondwettelijk Hof (forfatningsdomstolen) besluttet å utsette saken og forelegge Domstolen følgende prejudisielle spørsmål: «Kan artikkel 10 bokstav c) og [artikkel 10] bokstav d) nr. i), ii) og v) i [direktiv 2014/24] forenes med likebehandlingsprinsippet, i seg selv eller eventuelt sammenholdt med nærhetsprinsippet og med artikkel 49 [TEUV] og 56 [TEUV], for så vidt som de tjenestene som er omhandlet i dem, er unntatt fra anvendelsen av reglene om inngåelse av offentlige kontrakter i nevnte direktiv, som likevel skal sikre full konkurranse og fri bevegelighet i forbindelse med det offentliges kjøp av tjenester?» Spørsmålet om anmodningens realitet Den tsjekkiske og den kypriotiske regjering har anført at det prejudisielle spørsmålet og følgelig anmodningen om prejudisiell
avgjørelse
ikke kan tas til realitetsbehandling. Den tsjekkiske regjering har anført at spørsmålet savner enhver forbindelse med realiteten i hovedsaken eller dens gjenstand, som gjelder spørsmålet om hvorvidt den belgiske grunnloven er til hinder for at den nasjonale lovgivningen utelukker visse juridiske tjenester – som er utelukket fra anvendelsesområdet for direktiv 2014/24 – fra anvendelsesområdet for de nasjonale reglene om inngåelse av offentlige kontrakter. EU-retten pålegger ikke medlemsstatene å la de omhandlede tjenestene være omfattet av anvendelsesområdet for de nasjonale bestemmelsene som gjennomfører direktivet. Dette spørsmålet må derfor utelukkende vurderes i henhold til den belgiske grunnloven. Den kypriotiske regjering har på sin side anført at det forelagte spørsmålet gjelder spørsmålet om hvorvidt artikkel 10 bokstav c) og artikkel 10 bokstav d) nr. i), ii) og v) i dette direktivet er i samsvar med artikkel 49 TEUV og 56 TEUV. Enhver nasjonal foranstaltning som har vært gjenstand for en uttømmende harmonisering på EU-plan, skal bedømmes på grunnlag av de harmoniserte bestemmelsene og ikke på grunnlag av bestemmelser i primærretten. Det bemerkes i denne forbindelse at når et spørsmål om gyldigheten av en rettsakt utstedt av EU-institusjonene reises for en nasjonal domstol, tilkommer det denne å ta stilling til om en
avgjørelse
om dette punktet er nødvendig for at den kan avsi dom, og dermed å anmode Domstolen om å treffe
avgjørelse
om dette spørsmålet. Følgelig er Domstolen i prinsippet forpliktet til å treffe
avgjørelse
når de spørsmålene som den nasjonale domstolen har stilt, gjelder gyldigheten av en bestemmelse i EU-retten (dom av 11.11.1997, Eurotunnel m.fl., C-408/95, EU:C:1997:532, avsnitt 19, av 10.12.2002, British American Tobacco (Investments) og Imperial Tobacco, C-491/01, EU:C:2002:741, avsnitt 34, og av 28.3.2017, Rosneft, C-72/15, EU:C:2017:236, avsnitt 49). Domstolen har kun mulighet til å unnlate å treffe
avgjørelse
vedrørende et prejudisielt spørsmål som er forelagt av en nasjonal domstol i henhold til artikkel 267 TEUV, når særlig kravene til innholdet i anmodningen om prejudisiell
avgjørelse
, som er inntatt i artikkel 94 i Domstolens prosessreglement, ikke er oppfylt, eller når det klart fremgår at den tolkningen eller vurderingen av en EU-rettslig bestemmelses gyldighet som den nasjonale domstolen ønsker, savner enhver forbindelse med realiteten i hovedsaken eller dens gjenstand, eller når problemet er av hypotetisk karakter (dom av 28.3.2017, Rosneft, C-72/15, EU:C:2017:236, avsnitt 50). I det foreliggende tilfellet fremgår det av foreleggelsesavgjørelsen at de nasjonale bestemmelsene som er omhandlet i hovedsaken, og som det er nedlagt påstand om annullasjon av for den forelagte retten, gjelder loven som gjennomførte direktiv 2014/24 i belgisk rett, og særlig visse juridiske tjenesters utelukkelse fra direktivets anvendelsesområde. Under disse omstendighetene er spørsmålet om gyldigheten av artikkel 10 bokstav c) og artikkel 10 bokstav d) nr. i), ii) og v) i direktiv 2014/24, i motsetning til hva den tsjekkiske og den kypriotiske regjering har anført, ikke uten relevans for utfallet av tvisten i hovedsaken. Dersom den foreskrevne utelukkelsen i nevnte bestemmelser finnes ugyldig, skal de bestemmelsene som det er nedlagt påstand om annullasjon av for den forelagte retten, anses for å være i strid med EU-retten. Det følger av de ovenstående bemerkningene at det forelagte spørsmålet og følgelig anmodningen om prejudisiell
avgjørelse
kan tas til realitetsbehandling. Det prejudisielle spørsmålet Med det forelagte spørsmålet ønsker den forelagte retten nærmere bestemt at Domstolen skal ta stilling til gyldigheten av artikkel 10 bokstav c) og artikkel 10 bokstav d) nr. i), ii) og v) i direktiv 2014/24 i lys av likebehandlingsprinsippet og nærhetsprinsippet samt artikkel 49 TEUV og 56 TEUV. Hva for det første angår nærhetsprinsippet og overholdelsen av artikkel 49 TEUV og 56 TEUV, skal det først bemerkes at nærhetsprinsippet, som er fastsatt i artikkel 5 nr. 3 TEU, fastsetter at Unionen på de områdene som ikke hører inn under dens enekompetanse, bare handler hvis og i den utstrekning målene for den planlagte handlingen ikke i tilstrekkelig grad kan oppnås av medlemsstatene på sentralt, regionalt eller lokalt plan, men på grunn av den planlagte handlingens omfang eller virkninger bedre kan nås på EU-plan (jf. i denne retning dom av 4.5.2016, Philip Morris Brands m.fl., C-547/14, EU:C:2016:325, avsnitt 215 og den rettspraksis som det vises til der). Det følger nødvendigvis av den omstendighet at EU-lovgiver har utelukket de tjenestene som er nevnt i artikkel 10 bokstav c) og artikkel 10 bokstav d) nr. i), ii) og v) i direktiv 2014/24 fra dette direktivets anvendelsesområde, at denne derved vurderte at det tilkom de nasjonale lovgiverne å fastsette om disse tjenestene skulle være omfattet av utbudsreglene. Det kan derfor ikke gjøres gjeldende at vedtakelsen av disse bestemmelsene var i strid med nærhetsprinsippet. Hva for det andre angår overholdelsen av artikkel 49 TEUV og 56 TEUV fremgår det av fortalens punkt 1 til direktiv 2014/24 at tildeling av offentlige kontrakter av eller på vegne av medlemsstatenes myndigheter skal skje i samsvar med prinsippene i EUF-traktaten, og særlig bestemmelsene om etableringsfrihet og fri bevegelighet for tjenester. Ifølge Domstolens faste rettspraksis har samordningen på EU-plan av fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige kontrakter til formål å fjerne de hindringene for fri bevegelighet for tjenester og varer som disse prosedyrene kan medføre, og den tilsikter følgelig å beskytte interessene til de næringsdrivende som er etablert i en medlemsstat, og som ønsker å tilby goder eller tjenester til oppdragsgivere i en annen medlemsstat (jf. i denne retning dom av 13.11.2007, Kommisjonen mot Irland, C-507/03, EU:C:2007:676, avsnitt 27 og den rettspraksis som det vises til der). Herav følger det imidlertid ikke at direktivet – ved å utelukke de tjenestene som er nevnt i artikkel 10 bokstav c) og artikkel 10 bokstav d) nr. i), ii) og v) i direktiv 2014/24 fra direktivets anvendelsesområde og ved derfor ikke å forplikte medlemsstatene til å la dem omfattes av utbudsreglene – krenker de traktatfestede frihetene. Hva for det andre angår EU-lovgivers skjønn og det generelle likebehandlingsprinsippet, følger det av Domstolens faste rettspraksis at denne har anerkjent at det ved utøvelsen av de beføyelsene som er tillagt EU-lovgiver, tilkommer denne et vidt skjønn når de foranstaltningene som skal treffes, innebærer valg av politisk, økonomisk og sosial karakter, og når EU-lovgiver skal foreta komplekse vurderinger (dom av 16.12.2008, Arcelor Atlantique og Lorraine m.fl., C-127/07, EU:C:2008:728, avsnitt 57, og av 30.1.2019, Planta Tabak, C-220/17, EU:C:2019:76, avsnitt 44). Kun dersom en foranstaltning på dette området er åpenbart uegnet i forhold til det målet som de berørte institusjonene forfølger, vil en slik foranstaltning kunne kjennes ulovlig (dom av 14.12.2004, Swedish Match, C-210/03, EU:C:2004:802, avsnitt 48). Selv om det tilkommer EU-lovgiver en slik beføyelse, er denne likevel forpliktet til å basere sin beslutning på kriterier som er objektive, og som står i rimelig forhold til det målet som forfølges med den aktuelle lovgivningen (dom av 16.12.2008, Arcelor Atlantique og Lorraine m.fl., C-127/07, EU:C:2008:728, avsnitt 58). I henhold til Domstolens faste rettspraksis følger det videre av det generelle likebehandlingsprinsippet, som er et generelt prinsipp i EU-retten, at ensartede situasjoner ikke må behandles forskjellig, og at forskjellige situasjoner ikke må behandles likt, med mindre forskjellsbehandlingen er objektivt begrunnet (dom av 16.12.2008, Arcelor Atlantique og Lorraine m.fl., C-127/07, EU:C:2008:728, avsnitt 23 og den rettspraksis som det vises til der). Spørsmålet om den ensartede karakteren av forskjellige situasjoner skal vurderes i henhold til alle de forholdene som kjennetegner dem. Disse omstendighetene skal særlig fastlegges og vurderes på grunnlag av innholdet av og formålet med den EU-rettsakten som innfører en forskjellig behandling. Videre skal det tas hensyn til de prinsippene som gjelder innenfor det området som den aktuelle rettsakten hører under, og de målene som forfølges på det aktuelle området (dom av 12.5.2011, Luxembourg mot Parlamentet og Rådet, C-176/09, EU:C:2011:290, avsnitt 32, og av 30.1.2019, Planta Tabak, C-220/17, EU:C:2019:76, avsnitt 37). Det er i lys av disse prinsippene at det skal foretas en undersøkelse av gyldigheten av artikkel 10 bokstav c) og artikkel 10 bokstav d) nr. i), ii) og v) i direktiv 2014/24, sett hen til likebehandlingsprinsippet. Hva således for det første angår tjenester vedrørende voldgift og megling, som er omhandlet i artikkel 10 bokstav c) i direktiv 2014/24, fremgår det av fortalens punkt 24 til direktivet at organer eller enkeltpersoner som leverer tjenester vedrørende voldgift og megling samt andre lignende former for alternativ tvisteløsning, er utnevnt eller valgt på en måte som ikke kan underlegges utbudsregler. Voldgiftspersoner og meglere skal således alltid godkjennes av alle partene i en tvist, og de utpekes etter felles avtale mellom disse partene. Et offentlig organ som iverksetter en prosedyre for tildeling av kontrakter om en tjeneste vedrørende voldgift eller megling, kan derfor ikke påtvinge den andre parten den valgte tilbyderen som felles voldgiftsperson eller megler. Sett hen til de objektive kjennetegnene ved de tjenestene vedrørende voldgift og megling som er omhandlet i artikkel 10 bokstav c), kan disse tjenestene ikke sidestilles med de øvrige tjenestene som er omfattet av anvendelsesområdet for direktiv 2014/
24Det følger herav at EU-lovgiver ikke krenket likebehandlingsprinsippet da denne under utøvelsen av sitt skjønn utelukket de tjenestene som er omhandlet i artikkel 10 bokstav c) i direktiv 2014/24, fra dette direktivets anvendelsesområde. Hva for det andre angår tjenester som leveres av advokater, og som er omhandlet i artikkel 10 bokstav d) nr. i) og ii) i direktiv 2014/24, fremgår det av fortalens punkt 25 til direktivet at EU-lovgiver har tatt hensyn til den omstendighet at slike juridiske tjenester vanligvis leveres av organer eller enkeltpersoner som er utpekt eller valgt på en måte som ikke kan underlegges anskaffelsesregler i visse medlemsstater, hvorfor disse juridiske tjenestene ble unntatt fra nevnte direktivs anvendelsesområde. I denne forbindelse skal det bemerkes at ikke alle tjenester som kan leveres av en advokat til en oppdragsgiver, er utelukket fra anvendelsesområdet for direktiv 2014/24 ved artikkel 10 bokstav d) nr. i) og ii), men bare juridisk representasjon av advokatens klient i forbindelse med en sak ved en internasjonal voldgifts- eller meglingsinstitusjon, ved domstoler, retter eller offentlige myndigheter i en medlemsstat eller et tredjeland og ved internasjonale domstoler, retter eller institusjoner, samt juridisk rådgivning ytt som forberedelse til en slik sak eller for det tilfellet at en slik sannsynligvis vil oppstå. Slike tjenester som leveres av en advokat, forekommer bare i forbindelse med et forhold intuitu personae mellom advokaten og dennes klient, som kjennetegnes ved den strengeste grad av taushetsplikt. Dels gjør et slikt forhold intuitu personae mellom advokaten og dennes klient, som er kjennetegnet ved det frie valget av en forsvarer og det fortrolighedsforholdet som forbinder klienten til dennes advokat, det imidlertid vanskelig å gi en objektiv beskrivelse av kvaliteten på de tjenestene som er levert. Dels kan taushetsforholdet mellom advokaten og dennes klient, hvis formål særlig under de omstendighetene som er beskrevet i nærværende doms avsnitt 35, består i både å beskytte den rettssøkendes fulle utøvelse av sin rett til forsvar og å håndheve kravet om at enhver rettssøkende skal ha adgang til fritt å henvende seg til sin advokat (jf. i denne retning dom av 18.5.1982, AM & S Europe mot Kommisjonen, 155/79, EU:C:1982:157, avsnitt 18), se seg truet av den forpliktelsen som oppdragsgiveren har til å angi de nærmere betingelsene for tildeling av en slik kontrakt og å offentliggjøre disse. Det følger herav at de tjenestene som er omhandlet i artikkel 10 bokstav d) nr. i) og ii) i direktiv 2014/24, sett hen til deres objektive kjennetegn, ikke kan sidestilles med de andre tjenestene som er omfattet av direktivets anvendelses