Rettslig kjerne
Avgjørelsen klargjør at anskaffelsesdirektivet for bygge- og anleggskontrakter etter 1993-regimet ikke etablerer noen plikt til å tildele kontrakt bare fordi én tilbyder er funnet egnet. Domstolen tolket artikkel 18 nr. 1 i lys av direktivets system og formål om effektiv konkurranse. Tildeling etter direktivet forutsetter normalt at oppdragsgiver kan anvende objektive tildelingskriterier ved å sammenligne ulike tilbud. Når bare ett tilbud gjenstår, foreligger det ingen slik sammenligningssituasjon, og direktivet pålegger derfor ikke kontraktstildeling. Dommen sier samtidig ikke at avlysning er fritt frem i enhver situasjon utenfor direktivets øvrige rammer; den fastslår bare at artikkel 18 nr. 1 ikke inneholder en tildelingsplikt i denne situasjonen. I tillegg fastslo Domstolen at artikkel 18 nr. 1 er ubetinget og tilstrekkelig presis, og derfor kan påberopes av enkeltpersoner overfor nasjonale domstoler.
Faktum
Saken gjaldt en østerriksk anbudskonkurranse om montering av stålveirekkverk i midtrabatten på en motorveistrekning. Etter at oppdragsgiver først hadde valgt en løsning med betongbarrierer, ble det av tekniske grunner utlyst en ny konkurranse for stålbarrierer. Fire foretak eller sammenslutninger leverte tilbud, blant dem Fracasso og Leitschutz. Oppdragsgiver undersøkte tilbudene og avviste de tre øvrige med hjemmel i nasjonal lovgivning, slik at bare Fracasso og Leitschutz sto igjen. Deretter besluttet oppdragsgiver å gå tilbake til betongløsningen og avlyste konkurransen med grunnlag i en nasjonal bestemmelse som åpnet for avlysning når bare ett tilbud gjensto etter avvisning. Fracasso og Leitschutz angrep avlysningen, og den nasjonale klageinstansen ba EU-domstolen om tolkning av direktivet.
Domstolens vurdering
Domstolen tok først utgangspunkt i ordlyden i direktiv 93/37 og konstaterte at direktivet ikke inneholder noen uttrykkelig bestemmelse som pålegger oppdragsgiver å tildele kontrakten til den eneste tilbyderen som er ansett som egnet. Deretter vurderte Domstolen om en slik plikt likevel kunne utledes av direktivets system.
Domstolen viste til artikkel 8 nr. 2, som pålegger oppdragsgiver å underrette kandidater eller tilbydere om grunnene til at det er besluttet ikke å tildele en kontrakt eller å gjenoppta fremgangsmåten. Etter Domstolens syn viser denne bestemmelsen at direktivet forutsetter at en oppdragsgiver kan beslutte ikke å tildele kontrakten, uten at bestemmelsen oppstiller et krav om at dette bare kan skje i unntakstilfeller eller på grunnlag av særlig alvorlige grunner.
Videre uttalte Domstolen at heller ikke artiklene 7, 18 og 30 kunne forstås slik at de etablerer en plikt til å tildele kontrakt dersom bare ett foretak viser seg egnet. Tvert imot måtte bestemmelsene leses i lys av direktivets formål om å sikre utvikling av effektiv konkurranse. Domstolen viste her til fortalen og til bestemmelser som krever et tilstrekkelig antall kandidater i begrensede prosedyrer og forhandlet prosedyre, nettopp for å sikre reell konkurranse.
Et sentralt premiss var at artikkel 18 nr. 1 viser til tildeling på grunnlag av kriteriene i direktivets kapittel om tildelingskriterier, særlig artikkel 30. Disse kriteriene forutsetter etter Domstolens syn at oppdragsgiver kan sammenligne ulike tilbuds pris eller andre egenskaper for å identifisere det mest fordelaktige tilbudet etter objektive kriterier. Når det ved avslutningen av prosedyren bare gjenstår ett tilbud, er en slik sammenligning ikke mulig. På den bakgrunn konkluderte Domstolen med at oppdragsgiver ikke er forpliktet til å tildele kontrakten til den eneste egnede tilbyderen.
I den andre delen av vurderingen slo Domstolen fast at artikkel 18 nr. 1 kan påberopes av enkeltpersoner for nasjonale domstoler. Begrunnelsen var at bestemmelsen ikke krever særskilte gjennomføringstiltak, og at de forpliktelser som følger av den, er ubetingede og tilstrekkelig presise.
Konklusjon
Domstolen fastslo at artikkel 18 nr. 1 i direktiv 93/37 ikke pålegger oppdragsgiver å tildele en bygge- og anleggskontrakt når bare én egnet tilbyder gjenstår. Direktivet åpner dermed for at konkurransen kan avsluttes uten tildeling i en slik situasjon. Samtidig fastslo Domstolen at artikkel 18 nr. 1 er tilstrekkelig klar og ubetinget til å kunne påberopes direkte av enkeltpersoner for nasjonale domstoler. Avgjørelsen gjelder tolkningen av den aktuelle direktivbestemmelsen, ikke en generell og ubetinget adgang til avlysning uavhengig av øvrige rettslige rammer.
Praktisk betydning
Dommen er viktig som kilde for forståelsen av at anskaffelsesregelverket ikke uten videre etablerer tildelingsplikt selv om det etter kvalifikasjonsvurdering og avvisning bare står én tilbyder igjen. Den illustrerer at konkurransehensynet og muligheten for sammenligning mellom tilbud står sentralt i direktivsystemet. For praksis betyr dette at spørsmålet om avlysning ikke kan avgjøres bare ut fra at det foreligger ett gyldig eller egnet tilbud, men heller ikke at et slikt tilbud automatisk må aksepteres. Dommen har også betydning for læren om direkte virkning, ved at den bekrefter at en sentral tildelingsbestemmelse i anskaffelsesdirektivet kan påberopes for nasjonale domstoler.
Ofte stilte spørsmål
Må oppdragsgiver tildele kontrakt når bare én egnet tilbyder står igjen?
Nei. Dommen fastslår at artikkel 18 nr. 1 i direktiv 93/37 ikke pålegger oppdragsgiver å tildele kontrakten til den eneste tilbyderen som er ansett som egnet.
Kan artikkel 18 nr. 1 i direktiv 93/37 påberopes direkte for nasjonale domstoler?
Ja. Domstolen uttalte at bestemmelsen er ubetinget og tilstrekkelig presis, og derfor kan påberopes av enkeltpersoner for nasjonale domstoler.
Dommen i uoffisiell norsk oversettelse
Fulltekst er uoffisiell norsk oversettelse og ligger nederst fordi den ofte er lang. Den redaksjonelle omtalen over er ment som inngangen til dommen.
FRACASSO OG LEITSCHUTZ DOMSTOLENS DOM (Fjerde avdeling) 16. september 1999 * I sak C-27/98, ANMODNING til Domstolen i medhold av artikkel 177 i EF-traktaten (nå artikkel 234 EF) fra Bundesvergabeamt, Østerrike, om en prejudisiell
avgjørelse
i den sak som verserer for denne domstolen mellom Metalmeccanica Fracasso SpA, Leitschutz Handels- und Montage GmbH og Amt der Salzburger Landesregierung für den Bundesminister für wirtschaftliche Angelegenheiten, angående tolkningen av Rådets direktiv 93/37/EØF av 14. juni 1993 om samordning av fremgangsmåtene ved tildeling av kontrakter om offentlige bygge- og anleggsarbeider (EFT 1993 L 199, s. 54), som endret ved Europaparlamentets og Rådets direktiv 97/52/EF av 13. oktober 1997 om endring av direktiv 92/50/EØF, 93/36/EØF og 93/37/EØF om samordning av fremgangsmåtene ved henholdsvis tildeling av kontrakter om offentlige tjenesteytelser, offentlige varekontrakter og kontrakter om offentlige bygge- og anleggsarbeider (EFT 1997 L 328, s. 1), * Sakens prosessspråk: tysk. DOMSTOLEN (Fjerde avdeling), sammensatt av: P.J.G. Kapteyn (referent), avdelingens president, J.L. Murray og H. Ragnemalm, dommere, generaladvokat: A. Saggio, justitssekretær: H.A. Rühl, førsteadministrator, etter å ha behandlet de skriftlige innlegg inngitt på vegne av: — Metalmeccanica Fracasso SpA og Leitschutz Handels- und Montage GmbH, ved Andreas Schmid, Rechtsanwalt, Wien, — Amt der Salzburger Landesregierung für den Bundesminister für wirtschaftliche Angelegenheiten, ved Kurt Klima, rådgiver ved Finanzprokuratur Wien, som representant, — den østerrikske regjering, ved Wolf Okresek, Sektionschef i det føderale statskansleriets embete, som representant, — Europakommisjonen, ved Hendrik van Lier, juridisk rådgiver, som representant, bistått av Bertrand Wägenbaur, av Brussel-advokatsamfunnet, etter å ha gjennomgått rettsmøterapporten, etter å ha hørt de muntlige innlegg fra Amt der Salzburger Landesregierung für den Bundesminister für wirtschaftliche Angelegenheiten, representert ved Kurt Klima; fra den østerrikske regjering, representert ved Michael Fruhmann, fra FRACASSO OG LEITSCHUTZ det føderale statskansleriets embete, som representant; fra den franske regjering, representert ved Anne Bréville-Viéville, Chargé de Mission ved utenriksdepartementets rettsavdeling, som representant; og fra Kommisjonen, representert ved Hendrik van Lier, bistått av Bertrand Wägenbaur, i rettsmøtet 28. januar 1999, etter å ha hørt generaladvokatens forslag til
avgjørelse
i rettsmøtet 25. mars 1999, avsagt følgende Dom
1Ved kjennelse av 27. januar 1998 forelagte Bundesvergabeamt Domstolen et spørsmål til prejudisiell
avgjørelse
i medhold av artikkel 177 i EF-traktaten (nå artikkel 234 EF) om tolkningen av artikkel 18 nr. 1 i direktiv 93/37/EØF av 14. juni 1993 om samordning av fremgangsmåtene ved tildeling av kontrakter om offentlige bygge- og anleggsarbeider (EFT 1993 L 199, s. 54), som endret ved Europaparlamentets og Rådets direktiv 97/52/EF av 13. oktober 1997 om endring av direktiv 92/50/EØF, 93/36/EØF og 93/37/EØF om samordning av fremgangsmåtene ved henholdsvis tildeling av kontrakter om offentlige tjenesteytelser, offentlige varekontrakter og kontrakter om offentlige bygge- og anleggsarbeider (EFT 1997 L 328, s. 1). 2 Dette spørsmålet ble reist i en sak mellom Metalmeccanica Fracasso SpA og Leitschutz Handels- und Montage GmbH (heretter «Fracasso og Leitschutz») og Amt der Salzburger Landesregierung für den Bundesminister für wirtschaftliche Angelegenheiten (heretter «Amt») vedrørende sistnevntes avlysning av en anbudskonkurranse om en bygge- og anleggskontrakt som Fracasso og Leitschutz hadde inngitt tilbud på. Rettslig bakgrunn
3Direktiv 93/37 kodifiserte Rådets direktiv 71/305/EØF av 26. juli 1971 om samordning av fremgangsmåtene ved tildeling av kontrakter om offentlige bygge- og anleggsarbeider (EFT 1971 L 185, s. 5). I henhold til artikkel 18 nr. 1 i direktiv 93/37, som endret ved direktiv 97/52 (heretter «direktiv 93/37»): «Kontrakter skal tildeles på grunnlag av kriteriene fastsatt i kapittel 3 i denne avdeling, idet det tas hensyn til artikkel 19, etter at oppdragsgiverne har kontrollert egnetenheten til de entreprenører som ikke er utelukket i henhold til artikkel 24, i samsvar med kriteriene for økonomisk og finansiell stilling og faglig innsikt eller evne omhandlet i artiklene 26 til 29.»
4I henhold til § 56 nr. 1 i Bundesvergabegesetz (forbundslov om mottak av tilbud — «BVergG») avsluttes fremgangsmåten for tildeling av kontrakt ved inngåelse av kontrakt (aksept av tilbud) eller ved avlysning av anbudskonkurransen. BVergG åpner ikke for noen annen måte å avslutte anbudskonkurransen på. 5 BVergG § 52 nr. 1 lyder: «(1) Før valget av det tilbud som kontrakten skal tildeles på grunnlag av, skal oppdragsgiveren umiddelbart, i lys av resultatene av sin undersøkelse, avvise følgende tilbud: 1. tilbud fra tilbydere som ikke innehar nødvendig tillatelse eller økonomisk og finansiell stilling samt faglig innsikt eller evne, eller troverdighet; FRACASSO OG LEITSCHUTZ 2. tilbud fra tilbydere som er utelukket fra fremgangsmåten i henhold til § 16 nr. 3 eller § 16 nr. 4; 3. tilbud der totalprisen ikke er plausibelt fastsatt; ...» 6 BVergG § 55 nr. 2 lyder: «Anbudskonkurransen kan avlyses dersom det etter avvisning av tilbud i henhold til § 52 kun gjenstår ett tilbud.» 7 BVergG § 16 nr. 5 lyder: «Anbudskonkurranser skal kun gjennomføres dersom det faktisk er hensikten å tildele en kontrakt om de ytelser som skal leveres.» Tvisten i hovedsaken 8 Våren 1996 utlyste Amt en anbudskonkurranse om overflatearbeider, herunder oppføring av betongbarrierer for midtrabatten på en strekning av A1 Westautobahn. Kontrakten ble tildelt ARGE Betondecke-Salzburg West.
9I november 1996 besluttet Amt av tekniske grunner at midtrabatten på den aktuelle motorveistrekningen skulle utstyres med beskyttelsesbarrierer av stål i stedet for betong som angitt i anbudsinnbydelsen. Amt utlyste deretter en ny anbudskonkurranse etter åpen anbudskonkurranse for montering av stålveirekkverk for midtrabatten. Anbudskonkurransen ble igangsatt i april 1997. 10 Fire foretak, eller grupper av foretak, innga tilbud, herunder gruppen bestående av Fracasso og Leitschutz. 11 Etter at Amt hadde undersøkt samtlige tilbud og avvist de tre andre tilbydernes tilbud med hjemmel i BVergG § 52 nr. 1, gjenstod kun tilbudet inngitt av Fracasso og Leitschutz. 12 Amt besluttet til slutt å benytte betong i stedet for stål ved bygging av midtrabattbarrieren og å avlyse den aktuelle anbudskonkurransen i henhold til BVergG § 55 nr. 2. Amt underrettet Fracasso og Leitschutz om disse to beslutningene ved brev.
13Disse selskapene anmodet deretter Bundes-Vergabekontrollkommission (det føderale anskaffelseskontrollutvalget) om å gjennomføre en meglingsprosedyre i henhold til BVergG § 109 nr. 1 nr. 1 vedrørende spørsmålet om Amts FRACASSO OG LEITSCHUTZ beslutning om å avlyse anbudskonkurransen og dets intensjon om å utlyse en ny anbudskonkurranse for veirekkverk var i samsvar med BVergGs bestemmelser. 14 Den 19. august 1997 nådde partene frem til en minnelig avtale om den nye anbudskonkurransen som ble foreslått av mekleren, vedrørende montering av stålveirekkverk for motorveiens sidefelt. Denne kontrakten skulle tildeles etter begrenset anbudskonkurranse som i prinsippet åpnet for alle tilbyderne som hadde deltatt i den avlyste anbudskonkurransen. 15 Fracasso og Leitschutz anmodet deretter Bundes-Vergabekontrollkommission om å fullføre meglingsprosedyren, idet de anførte at tvisten om lovligheten av avlysningen av anbudskonkurransen for veirekkverk til midtrabatten ikke var blitt avgjort.
16Ettersom Bundes-Vergabekontrollkommission erklærte seg uten myndighet i så henseende, innga Fracasso og Leitschutz til Bundesvergabeamt en begjæring om annullering av Amts beslutning om å avlyse anbudskonkurransen.
17Da Bundesvergabeamt var i tvil om hvorvidt BVergG § 55 nr. 2 var forenlig med artikkel 18 nr. 1 i direktiv 93/37, besluttet det å utsette behandlingen og forelegge Domstolen følgende spørsmål til prejudisiell
avgjørelse
: «Skal artikkel 18 nr. 1 i direktiv 93/37/EØF, hvoretter kontrakter skal tildeles på grunnlag av kriteriene fastsatt i kapittel 3 i avdeling IV, idet det tas hensyn til artikkel 19, etter at oppdragsgiverne har kontrollert egnetenheten til de entreprenører som ikke er utelukket i henhold til artikkel 24, i samsvar med kriteriene for økonomisk og finansiell stilling og faglig innsikt eller evne omhandlet i artiklene 26 til 29, tolkes slik at oppdragsgiverne er forpliktet til å akseptere et tilbud selv om det er det eneste tilbudet som gjenstår i anbudskonkurransen? Er artikkel 18 nr. 1 tilstrekkelig spesifikk og presis til at enkeltpersoner kan påberope seg den i saksbehandling etter nasjonal rett og, som del av fellesskapsretten, bruke den til å sette til side nasjonale rettsregler?» Den første delen av spørsmålet
18Med den første delen av spørsmålet spør den nasjonale domstolen om direktiv 93/37 må tolkes slik at oppdragsgiveren som har lyst ut en anbudskonkurranse er forpliktet til å tildele kontrakten til den eneste tilbyderen som er ansett som egnet. 19 Etter Fracasso og Leitschutz' syn medfører artiklene 7, 8, 18 og 30 i direktiv 93/37, slik disse er tolket av Domstolen, at oppdragsgiverens adgang til å nekte å tildele en bygge- og anleggskontrakt eller å gjenoppta fremgangsmåten må begrenses til unntakstilfeller og bare kan utøves på alvorlig grunnlag. 20 Amt, de østerrikske og franske myndigheter og Kommisjonen anfører derimot i det vesentlige at direktiv 93/37 ikke forbyr en oppdragsgiver å la en anbudskonkurranse gå videre uten å foreta seg noe ytterligere.
21Det er ubestridt at direktiv 93/37 ikke inneholder noen bestemmelse som uttrykkelig forplikter en oppdragsgiver som har utlyst en anbudskonkurranse, til å tildele kontrakten til den eneste tilbyderen som er ansett som egnet. FRACASSO OG LEITSCHUTZ
22Til tross for at det ikke finnes en slik bestemmelse, må det vurderes om direktiv 93/37 forplikter oppdragsgiveren til å fullføre en fremgangsmåte for tildeling av en bygge- og anleggskontrakt.
23For det første, hva angår bestemmelsene i direktiv 93/37 som Fracasso og Leitschutz har vist til, bemerkes at artikkel 8 nr. 2 i direktiv 93/37, som krever at en oppdragsgiver så snart som mulig underretter kandidater eller tilbydere om grunnene til at det ble besluttet ikke å tildele en kontrakt det var utlyst konkurranse om, eller til å gjenoppta fremgangsmåten, ikke fastsetter at en slik beslutning skal begrenses til unntakstilfeller eller nødvendigvis må bygge på alvorlig grunnlag. 24 Tilsvarende, hva angår artiklene 7, 18 og 30 i direktiv 93/37, som regulerer fremgangsmåtene for tildeling av bygge- og anleggskontrakter og fastsetter de gjeldende tildelingskriteriene, behøver det bare bemerkes at det av disse bestemmelsene ikke kan utledes noen forpliktelse til å tildele kontrakten dersom bare ett foretak viser seg å være egnet.
25Det følger av dette at oppdragsgiverens adgang, som er implisitt anerkjent i direktiv 93/37, til å beslutte ikke å tildele en kontrakt som er lyst ut på anbud eller til å gjenoppta anbudskonkurransen, ikke er gjort betinget av at det foreligger alvorlige eller ekstraordinære omstendigheter etter dette direktivet.
26For det andre bemerkes at direktiv 93/37 i henhold til tiende betraktning i fortalen tar sikte på å sikre utvikling av effektiv konkurranse ved tildeling av kontrakter om offentlige bygge- og anleggsarbeider (se også, vedrørende direktiv 71/305, sak 31/87, Beentjes, Sml. 1988 s. 4635, avsnitt 21).
27I denne forbindelse har Kommisjonen med rette påpekt at artikkel 22 nr. 2 i direktiv 93/37 uttrykkelig forfølger dette formålet ved å fastsette at der oppdragsgiverne tildeler en kontrakt etter begrenset anbudskonkurranse, skal antallet kandidater som inviteres til å inngi tilbud, uansett være tilstrekkelig til å sikre reell konkurranse.
28Videre fastsetter artikkel 22 nr. 3 i direktiv 93/37 at der oppdragsgiverne tildeler en kontrakt etter forhandlet prosedyre som omhandlet i artikkel 7 nr. 2, skal antallet kandidater som er antatt til å forhandle, ikke være mindre enn tre, forutsatt at det finnes et tilstrekkelig antall egnede kandidater.
29Det bemerkes også at artikkel 18 nr. 1 i direktiv 93/37 fastsetter at kontrakter skal tildeles på grunnlag av kriteriene fastsatt i kapittel 3 i avdeling IV. 30 Bestemmelsene i kapittel 3 omfatter artikkel 30, hvis nr. 1 fastsetter tildelingskriteriene som oppdragsgiverne skal legge til grunn, det vil si enten utelukkende laveste pris eller, når tildelingen skjer til det økonomisk mest fordelaktige tilbudet, ulike kriterier avhengig av kontrakten, slik som pris, gjennomføringstid, driftskostnader, lønnsomhet eller tekniske fortjenester.
31Det følger av dette at direktiv 93/37, for å oppfylle formålet om utvikling av effektiv konkurranse på området for offentlige kontrakter, søker å organisere tildelingen av kontrakter på en slik måte at oppdragsgiveren er i stand til å sammenligne de ulike tilbudene og akseptere det mest fordelaktige på grunnlag av objektive kriterier som de eksemplifisert i artikkel 30 nr. 1 (se i denne retning, vedrørende direktiv 71/305, Beentjes, sitert ovenfor, avsnitt 27). FRACASSO OG LEITSCHUTZ 32 Der det ved avslutningen av en av fremgangsmåtene for tildeling av bygge- og anleggskontrakter fastsatt i direktiv 93/37 kun gjenstår ett tilbud, er oppdragsgiveren ikke i stand til å sammenligne priser eller andre egenskaper ved ulike tilbud for å tildele kontrakten i samsvar med kriteriene fastsatt i kapittel 3 i avdeling IV i direktiv 93/37.
33Det følger av det foregående at oppdragsgiveren ikke er forpliktet til å tildele kontrakten til den eneste tilbyderen som er ansett som egnet. 34 Svaret på den første delen av spørsmålet er derfor at artikkel 18 nr. 1 i direktiv 93/37 må tolkes slik at oppdragsgiveren ikke er forpliktet til å tildele kontrakten til den eneste tilbyderen som er ansett som egnet. Den andre delen av spørsmålet
35Med den andre delen av spørsmålet spør den nasjonale domstolen om artikkel 18 nr. 1 i direktiv 93/37 kan påberopes for nasjonale domstoler.
36I denne forbindelse behøver det bare bemerkes at siden ingen særskilte gjennomføringstiltak er nødvendige for å overholde de kravene som er opplistet i artikkel 18 nr. 1 i direktiv 93/37, er de resulterende forpliktelsene for medlemsstatene ubetingede og tilstrekkelig presise (se i denne retning, vedrørende artikkel 20 i direktiv 71/305, som i det vesentlige er gjengitt i artikkel 18 nr. 1 i direktiv 93/37, Beentjes, sitert ovenfor, avsnitt 43). 37 Svaret på den andre delen av spørsmålet er derfor at artikkel 18 nr. 1 i direktiv 93/37 kan påberopes av en enkeltperson for nasjonale domstoler.
Sakskostnader
38De kostnader de østerrikske og franske myndigheter og Kommisjonen har pådratt seg ved å inngi innlegg til Domstolen, kan ikke kreves erstattet. Ettersom saken for partene i hovedsaken er et ledd i den sak som verserer for den nasjonale domstolen, tilkommer avgjørelsen om
sakskostnader
denne domstolen. På dette grunnlag har DOMSTOLEN (Fjerde avdeling) som svar på det spørsmålet som ble forelagt den av Bundesvergabeamt ved kjennelse av 27. januar 1998, avsagt følgende dom: 1. Artikkel 18 nr. 1 i Rådets direktiv 93/37/EØF av 14. juni 1993 om samordning av fremgangsmåtene ved tildeling av kontrakter om offentlige bygge- og anleggsarbeider, som endret ved Europaparlamentets og Rådets direktiv 97/52/EF av 13. oktober 1997 om endring av direktiv 92/50/EØF, 93/36/EØF og 93/37/EØF om samordning av fremgangsmåtene ved henholdsvis tildeling av kontrakter om offentlige tjenesteytelser, offentlige varekontrakter og kontrakter om offentlige bygge- og anleggsarbeider, FRACASSO OG LEITSCHUTZ må tolkes slik at oppdragsgiveren ikke er forpliktet til å tildele kontrakten til den eneste tilbyderen som er ansett som egnet. 2. Artikkel 18 nr. 1 i direktiv 93/37, som endret ved direktiv 97/52, kan påberopes av en enkeltperson for nasjonale domstoler. Kapteyn Murray Ragnemalm Avsagt i offentlig rettsmøte i Luxembourg 16. september 1999. R. Grass P.J.G. Kapteyn Justitssekretær President for Fjerde avdeling