C-271/08 Kommisjonen mot Tyskland – tjenestepensjon og anskaffelser

DOMSTOLENS DOM (Store avdeling) 15. juli 2010 * I sak C-271/08, angående et traktatbruddssøksmål i henhold til artikkel 226 EF, anlagt den 24. juni 2008, Europa-Kommisjonen ved G. Wilms og D. Kukovec, som befullmektigede, og med valgt adresse i Luxembourg, saksøker, mot Forbundsrepublikken Tyskland ved M. Lumma og N. Graf Vitzthum, som befullmektigede, saksøkt, * Prosessspråk: tysk. KOMMISJONEN MOT TYSKLAND støttet av: Kongeriket Danmark ved B. Weis Fogh og C. Pilgaard Zinglersen, som befullmektigede, Kongeriket Sverige ved A. Falk og A. Engman, som befullmektigede, intervenienter, har DOMSTOLEN (Store avdeling) sammensatt av president V. Skouris, avdelingspresidentene A. Tizzano, J.N. Cunha Rodrigues, K. Lenaerts (refererende dommer), J.-C. Bonichot og C. Toader samt dommerne K. Schiemann, P. Kūris, E. Juhász, G. Arestis, T. von Danwitz, A. Arabadjiev og J.-J. Kasel, generaladvokat: V. Trstenjak justitssekretær: fullmektig B. Fülöp, på grunnlag av den skriftlige forhandling og etter rettsmøtet den 12. januar 2010, og etter at generaladvokaten har fremsatt forslag til

avgjørelse

i rettsmøtet den 14. april 2010, avsagt følgende Dom

1Kommisjonen for De europeiske fellesskap har i stevningen nedlagt påstand om at Domstolen fastslår at Forbundsrepublikken Tyskland frem til den 31. januar 2006 har tilsidesatt sine forpliktelser i henhold til artikkel 8, sammenholdt med avsnitt III-VI i Rådets direktiv 92/50/EØF av 18. juni 1992 om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige tjenestekontrakter (EFT L 209, s. 1), og siden den 1. februar 2006 har tilsidesatt sine forpliktelser i henhold til artikkel 20, sammenholdt med artikkel 23-55 i Europa-Parlamentets og Rådets direktiv 2004/18/EF av 31. mars 2004 om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige vareinnkjøpskontrakter, offentlige tjenestekontrakter og offentlige bygge- og anleggskontrakter (EUT L 134, s. 114), idet kommunale myndigheter og virksomheter som omfatter mer enn 1 218 ansatte, har inngått tjenestekontrakter vedrørende arbeidsmarkedspensjon direkte med de institusjoner og selskaper som er nevnt i § 6 i Tarifvertrag zur Entgeltumwandlung für Arbeitnehmer im Kommunalen öffentlichen Dienst (den kollektive tariffavtalen om lønnsomvandling for kommunalt ansatte arbeidstakere, heretter «TV-EUmw/VKA»), uten gjennomføring av en anbudskonkurranse innenfor hele Den europeiske union. KOMMISJONEN MOT TYSKLAND

2Kommisjonen har i replikken omformulert sin påstand slik at Domstolen utelukkende fastslår det påståtte traktatbruddet, for så vidt som kommunale myndigheter og virksomheter som omfattet mer enn 2 044 ansatte for perioden tilsvarende 2004 og 2005, mer enn 1 827 ansatte for perioden tilsvarende 2006 og 2007, og mer enn 1 783 ansatte for perioden løpende fra 2008, har inngått slike avtaler direkte med de i § 6 i TV-EUmw/VKA nevnte institusjoner og selskaper uten gjennomføring av en anbudskonkurranse innenfor hele Unionen.

3Under rettsmøtet har Kommisjonen omformulert sin påstand slik at Domstolen utelukkende fastslår det påståtte traktatbruddet, for så vidt som kommunale myndigheter og virksomheter som omfattet mer enn 2 697 ansatte for perioden tilsvarende 2004 og 2005 og mer enn 2 402 ansatte for perioden tilsvarende 2006 og 2007, har inngått slike avtaler. Rettslige bestemmelser EU-rettslige bestemmelser Direktiv 92/50 4 Åttende betraktning til direktiv 92/50 presiserer at «dette direktiv får bare anvendelse på tjenester som utføres på grunnlag av tildeling av kontrakter; tjenester som utføres på et annet grunnlag, f.eks. lover eller administrative bestemmelser eller arbeidsavtaler, er ikke omfattet».

5I henhold til artikkel 1 bokstav a) nr. viii) i direktiv 92/50 forstås i direktivet med «offentlige tjenestekontrakter» «gjensidig bebyrdende kontrakter inngått skriftlig mellom en tjenesteleverandør og en oppdragsgiver», med unntak blant annet av «arbeidsavtaler». 6 Artikkel 1 bokstav b) i direktiv 92/50 har følgende ordlyd: «I dette direktiv forstås med: oppdragsgivere – staten, lokale myndigheter, offentligrettslige organer og sammenslutninger av en eller flere av disse lokale myndigheter eller offentligrettslige organer. Med offentligrettslig organ forstås ethvert organ — hvis oppgave det er å ivareta allmennhetens behov, dog ikke på det ervervsmessige eller forretningsmessige område — som er en juridisk person, og KOMMISJONEN MOT TYSKLAND — hvis drift enten for mer enn halvdelens vedkommende finansieres av staten, de lokale myndigheter eller andre offentligrettslige organer, eller hvis drift er underlagt disses kontroll, eller hvortil staten, de lokale myndigheter eller andre offentligrettslige organer kan utpeke mer enn halvdelen av medlemmene i administrasjons-, ledelses- eller tilsynsorganet. […]» 7 Artikkel 7 nr. 1, 4 og 5 i direktiv 92/50 bestemmer: «1. a) Dette direktiv får anvendelse […] — på offentlige tjenestekontrakter som omfatter tjenester som nevnt i vedlegg I A […], […] ii) som inngås av oppdragsgivere nevnt i artikkel 1 bokstav b), bortsett fra dem som er nevnt i vedlegg I til [Rådets] direktiv 93/36/EØF [av 14. juni 1993 om samordning av fremgangsmåtene ved offentlige innkjøp (EFT L 199, s. 1)], dersom den anslåtte verdien eksklusive merverdiavgift minst utgjør motverdien i ecu av 200 000 [spesielle trekkrettigheter (SDR)]. […]

4Ved beregningen av den anslåtte verdien av kontrakter vedrørende følgende typer tjenester skal det, alt etter omstendighetene, tas hensyn til følgende: — for forsikringstjenester: den premie som skal betales […] 5. Når det gjelder kontrakter uten en samlet pris, er beregningsgrunnlaget for kontraktenes anslåtte verdi: — for tidsbegrensede kontrakter som løper i 48 måneder eller kortere: den samlede verdien for hele løpetiden — for tidsubegrensede kontrakter eller kontrakter med en løpetid på over 48 måneder: den månedlige verdien multiplisert med 48.» KOMMISJONEN MOT TYSKLAND

8De tyske kommunale myndigheter og virksomheter er ikke nevnt i vedlegg I til direktiv 93/36.

9I henhold til artikkel 8 i direktiv 92/50 inngås «kontrakter som gjelder de i vedlegg I A oppførte tjenester, […] i samsvar med bestemmelsene i avsnitt III til VI».

10De i artikkel 8 i direktiv 92/50 omhandlede avsnitt vedrører henholdsvis valg av anskaffelsesprosedyre og regler for plan- og designkonkurranse (avsnitt III), felles regler på det tekniske området (avsnitt IV), felles regler for offentliggjøring (avsnitt V) og felles regler for deltakelse, kvalifikasjonskrav og tildelingskriterier (avsnitt VI). 11 Blant de «tjenester i den i artikkel 8 angitte betydning» som er oppregnet i vedlegg I A til direktiv 92/50, finnes i kategori 6 «finansielle tjenester», som omfatter a) «forsikring» og b) «bank- og investeringstjenester». Direktiv 2004/18 12 Betraktning 28 til direktiv 2004/18 har følgende ordlyd: «Sysselsetting og yrke er nøkkelelementer for å sikre like muligheter for alle og bidrar til integrering i samfunnet. I så henseende bidrar vernede bedrifter og programmer for vernet sysselsetting effektivt til integrering eller reintegrering på arbeidsmarkedet av funksjonshemmede. Men slike bedrifter er kanskje ikke i stand til å få kontrakter på ordinære konkurransevilkår. Det er derfor hensiktsmessig å fastsette at medlemsstatene kan forbeholde retten til å delta i prosedyrene om tildeling av offentlige kontrakter for slike bedrifter eller forbeholde utførelsen av slike kontrakter for programmer for vernet sysselsetting.»

13Direktiv 2004/18 definerer i artikkel 1 nr. 2 bokstav a) og d) «offentlige kontrakter» som «gjensidig bebyrdende kontrakter inngått skriftlig mellom en eller flere økonomiske aktører og en eller flere oppdragsgivere, og som vedrører utførelse av arbeider, levering av varer eller tjenester som er omfattet av dette direktivet», og «offentlige tjenestekontrakter» som «offentlige kontrakter, bortsett fra offentlige bygge- og anleggskontrakter og varekontrakter, som vedrører tjenester nevnt i vedlegg II». 14 Artikkel 1 nr. 5 i direktiv 2004/18 definerer «rammeavtale» som «en avtale inngått mellom en eller flere oppdragsgivere og en eller flere økonomiske aktører med det formål å fastsette vilkårene for de kontrakter som skal inngås i løpet av en gitt periode, særlig med hensyn til pris og i gitte tilfeller påtenkte mengder».

15Direktiv 2004/18 inneholder i artikkel 1 nr. 9 en definisjon av «oppdragsgivere», som i høy grad svarer til den som finnes i artikkel 1 bokstav b) i direktiv 92/50.

16I henhold til artikkel 7 bokstav b) i direktiv 2004/18 gjelder direktivet for offentlige tjenestekontrakter hvis anslåtte verdi eksklusive merverdiavgift svarer til eller overstiger 249 000 EUR. Dette beløpet er etterfølgende blitt nedsatt til 236 000 EUR ved Kommisjonens forordning (EF) nr. 1874/2004 av 28. oktober 2004 om endring av KOMMISJONEN MOT TYSKLAND Europa-Parlamentets og Rådets direktiv 2004/17/EF og 2004/18/EF hva angår terskelverdiene for anvendelse av fremgangsmåtene ved inngåelse av kontrakter (EUT L 326, s. 17) og deretter til 211 000 EUR ved Kommisjonens forordning (EF) nr. 2083/2005 av 19. desember 2005 om endring av Europa-Parlamentets og Rådets direktiv 2004/17/EF og 2004/18/EF hva angår terskelverdiene for anvendelse av fremgangsmåtene ved inngåelse av kontrakter (EUT L 333, s. 28). 17 Artikkel 9 nr. 1, 8 og 9 i direktiv 2004/18 bestemmer følgende: «1. Den anslåtte verdien av en offentlig kontrakt beregnes på grunnlag av det samlede beløpet eksklusive merverdiavgift som oppdragsgiveren anslår å komme til å betale. I denne beregningen tas det hensyn til det anslåtte samlede beløpet, herunder enhver form for opsjoner og eventuelle forlengelser av kontrakten. […]

8Ved beregningen av den anslåtte verdien av offentlige tjenestekontrakter skal det tas hensyn til følgende: a) i forbindelse med følgende typer tjenester: i) forsikringstjenester: den premie som skal betales, og andre former for vederlag […] b) i forbindelse med tjenestekontrakter uten en samlet pris: i) for tidsbegrensede kontrakter som løper i 48 måneder eller kortere: den anslåtte samlede verdien for hele løpetiden ii) for tidsubegrensede kontrakter eller kontrakter med en løpetid på over 48 måneder: den månedlige verdien multiplisert med 48.

9I forbindelse med rammeavtaler […] skal det tas hensyn til den anslåtte maksimumsverdien eksklusive merverdiavgift av alle de kontrakter som forventes tildelt innenfor rammeavtalens […] løpetid.»

18I henhold til artikkel 16 bokstav e) i direktiv 2004/18 får det ikke anvendelse på «offentlige tjenestekontrakter […] om arbeidsavtaler».

19Det fremgår av artikkel 20 i direktiv 2004/18 at «kontrakter som vedrører de i vedlegg II A oppførte tjenester, inngås i samsvar med bestemmelsene i artikkel 23-55». 20 Artikkel 23-55 i direktiv 2004/18 oppregner de særlige reglene vedrørende konkurransegrunnlaget og konkurransedokumentene (artikkel 23-27), anskaffelsesprosedyrer (artikkel 28-34), bestemmelser om offentliggjøring og gjennomsiktighet (artikkel 35-43) og bestemmelser om gjennomføringen av anskaffelsesprosedyren (artikkel 44-55). KOMMISJONEN MOT TYSKLAND 21 Blant de tjenester som er oppregnet i vedlegg II A til direktiv 2004/18, finnes i kategori 6 «finansielle tjenester», som omfatter a) «forsikring» og b) «bank- og investeringstjenester».

22I fortegnelsen over offentligrettslige organer og kategorier av organer, jf. artikkel 1 nr. 9 annet ledd i direktiv 2004/18, som finnes i vedlegg III til dette direktivet, nevnes under rubrikk III vedrørende Forbundsrepublikken Tyskland «offentlige instanser, institusjoner og fond som er opprettet av staten, delstatene eller de lokale myndigheter». Nasjonale bestemmelser 23 Gesetz zur Verbesserung der betrieblichen Altersversorgung (lov om forbedring av arbeidsmarkedspensjon) av 19. desember 1974 (BGBl. I, s. 3610), som endret ved § 5 i lov av 21. desember 2008 (BGBl. I, s. 2940, heretter «BetrAVG»), bestemmer i § 1 med overskriften «Arbeidsgivers tilsagn om arbeidsmarkedspensjon»: «(1) Dersom en arbeidstaker av arbeidsgiveren gis tilsagn om alders-, uføre- eller etterlatepensjonytelser på grunnlag av ansettelsesforholdet (arbeidsmarkedspensjon), gjelder denne lovs bestemmelser. Arbeidsmarkedspensjonen kan gjennomføres direkte av arbeidsgiveren eller av en av de i § 1b nr. 2-4 omhandlede forsikringsinstitusjoner. Arbeidsgiveren er også ansvarlig for tildeling av de ytelser det er gitt tilsagn om, selv om gjennomføringen ikke direkte forestås av vedkommende. (2) Det foreligger likeledes arbeidsmarkedspensjon når […] 3. kommende lønnskrav omvandles til en tilsvarende rett til pensjonsytelser (lønnsomvandling), eller 4. arbeidstakeren innbetaler bidrag som er inneholdt i lønnen til finansiering av arbeidsmarkedspensjonsytelser til en pensjonsfond, en pensjonskasse eller en direkteforsikring, og arbeidsgiverens tilsagn likeledes omfatter ytelser som stammer fra disse bidragene; bestemmelsene om lønnsomvandling gjelder tilsvarende for så vidt de ytelser det er gitt tilsagn om, og som stammer fra disse bidragene, finansieres ved kapitaldekning.» 24 BetrAVGs § 1a nr. 1 med overskriften «Rett til arbeidsmarkedspensjon gjennom lønnsomvandling» bestemmer følgende: «Arbeidstakeren kan kreve av arbeidsgiveren at det av kommende lønnskrav anvendes inntil 4 % av den gjeldende øvre bidragsgrensen i den alminnelige pensjonsforsikringen gjennom lønnsomvandling til hans arbeidsmarkedspensjon. Gjennomføringen av arbeidstakerens rett reguleres ved avtale. Dersom arbeidsgiveren er villig til en gjennomføring via en pensjonsfond eller en pensjonskasse (§ 1b nr. 3), gjennomføres innbetalingen av bidrag til arbeidsmarkedspensjonen til dette fondet eller denne kassen; i motsatt fall kan arbeidstakeren kreve at arbeidsgiveren tegner en direkteforsikring for ham (§ 1b nr. 2). Gjøres det bruk av den ovennevnte rett, avsetter arbeidstakeren KOMMISJONEN MOT TYSKLAND hvert år et bidrag på minst en hundre og sekstiendel av lønnen, jf. § 18 nr. 1 i fjerde bok i sosialloven, til sin arbeidsmarkedspensjon. Dersom arbeidstakeren avsetter en del av sin alminnelige lønn til arbeidsmarkedspensjonen, kan arbeidsgiveren kreve at det i løpet av et kalenderår avsettes identiske månedlige beløp til dette.» 25 BetrAVGs § 17 nr. 3 og 5 med overskriften «Personkrets og mulighet for fravikelse ved tariffavtale» har følgende ordlyd: «(3) § 1a […] kan fravikes i tariffavtaler. Unntaksbestemmelsene gjelder mellom arbeidsgivere og arbeidstakere som ikke er bundet av en tariffavtale, når disse avtaler om å la avtalens relevante bestemmelser få anvendelse mellom seg. For øvrig kan bestemmelsene i denne lov til fordel for arbeidstakeren ikke fravikes. […] (5) For så vidt lønnskrav beror på en tariffavtale, kan disse bare anvendes til lønnsomvandling dersom dette er fastsatt eller tillatt ved tariffavtale.» 26 TV-EUmw/VKA ble inngått den 18. februar 2003 mellom Vereinigung der kommunalen Arbeitgeberverbände (sammenslutningen av kommunale arbeidsgiverforeninger, heretter «VKA») og Vereinte Dienstleistungsgewerkschaft e.V. (ver.di) (servicesektorens fagforening). VKA har inngått en lignende tariffavtale med en annen fagforening, nemlig dbb tarifunion. 27 TV-EUmw/VKA gir i §§ 2 og 3 de arbeidstakere som hører under en av de i § 1 nevnte tariffavtaler, rett til å anmode arbeidsgiveren om delvis omvandling av deres fremtidige lønnskrav til pensjonssparing innenfor de grenser som er fastsatt i BetrAVG. I henhold til § 5 i TV-EUmw/VKA skal en slik anmodning skje skriftlig til arbeidsgiveren. I henhold til samme bestemmelse er arbeidstakeren bundet i en periode på minst ett år av avtalen med arbeidsgiveren om delvis omvandling av fremtidige lønnskrav. 28 § 6 i TV-EUmw/VKA med overskriften «Nærmere regler for gjennomføringen» bestemmer følgende: «Delvis lønnsomvandling i henhold til gjennomføringsreglene i BetrAVG skal skje ved offentlige supplerende pensjonsordninger, jf. dog annet og tredje punktum. Arbeidsgiveren kan på grunnlag av arbeidsmarkedspensjonen etter første punktum også velge en gjennomføring som tilbys av Sparkassen-Finanzgruppe eller de kommunale forsikringsselskapene. Ved regional tariffavtale kan det om nødvendig innføres bestemmelser som avviker fra første og annet punktum.» 29 § 7 nr. 1 i TV-EUmw/VKA fastsetter dens ikrafttredelsesdato til den 1. januar 2003. § 7 nr. 2 i TV-EUmw/VKA bestemmer at sistnevnte kan sies opp med tre måneders varsel til utgangen av et kalenderår, tidligst den 31. desember 2008. KOMMISJONEN MOT TYSKLAND Den administrative prosedyren

30Som følge av en klage underrettet Kommisjonen ved åpningsbrev av 18. oktober 2005 Forbundsrepublikken Tyskland om at medlemsstaten i forbindelse med et antall kommunale myndigheters og virksomheters inngåelse av tjenestekontrakter vedrørende arbeidsmarkedspensjoner med de i § 6 i TV-EUmw/VKA nevnte institusjoner og selskaper, uten gjennomføring av en anbudskonkurranse innenfor Unionen, kunne ha tilsidesatt artikkel 8, sammenholdt med avsnitt III-VI, i direktiv 92/50 og under alle omstendigheter prinsippene om etableringsfrihet og fri utveksling av tjenester.

31Ved brev av 29. mars 2006 bestred Forbundsrepublikken Tyskland at de kommunale myndigheter og virksomheter opptrer som «oppdragsgivere» i den forstand uttrykket er brukt i direktiv 92/50, når de fyller sin arbeidsgiverfunksjon på området for arbeidsmarkedspensjon. Medlemsstaten gjorde likeledes gjeldende at de omhandlede forsikringsavtalene hører under arbeidsforhold og følgelig ikke utgjør offentlige kontrakter, idet de kommunale arbeidsgivere reelt bare ivaretar en oppgave som betalingsorgan med henblikk på utveksling av ytelser mellom de arbeidstakere som har valgt delvis lønnsomvandling til pensjonssparing, og forsikringsinstitusjonene. Medlemsstaten anførte likeledes at anvendelsen av anskaffelsesregelverket på inngåelsen av de omtvistede avtalene ville være i strid med den tariffrettslige autonomi som følger av § 9 nr. 3 i den tyske grunnloven (Grundgesetz).

32Da Kommisjonen ikke var tilfreds med svaret, tilstilte den ved brev av 4. juli 2006 Forbundsrepublikken Tyskland en begrunnet uttalelse, hvori den presiserte at dens klagepunkter likeledes fra den 1. februar 2006 omfattet tilsidesettelse av artikkel 20, sammenholdt med artikkel 23-55 i direktiv 2004/18, som i det vesentlige gjentok bestemmelsene i direktiv 92/50, som Kommisjonen hadde påberopt seg i åpningsbrevet.

33I svar av 15. november 2006 på den begrunnede uttalelsen bekreftet Forbundsrepublikken Tyskland sitt standpunkt og vedla besvarelsen en sakkyndig erklæring til godtgjøring av at det omhandlede lønnsomvandlingstiltaket hører under begrepet lønn. Den anførte likeledes at terskelverdiene for anvendelse av de EU-rettslige anskaffelsesbestemmelsene ikke var nådd i det foreliggende tilfellet, sett hen til nødvendigheten av å vurdere hver enkelt avtale individuelt. Medlemsstaten understreket endelig at den under alle omstendigheter ikke kunne rette et eventuelt brudd på EU-retten, idet den ikke hadde myndighet til å gi arbeidslivets parter instrukser.

34Ved et brev av 30. januar 2007 fremsendte Kommisjonen en anmodning om opplysninger til Forbundsrepublikken Tyskland med henblikk på særlig å vurdere om det sosialpolitiske aspektet kunne begrunne et unntak fra de EU-rettslige anskaffelsesbestemmelsene i det konkrete tilfellet.

35Da Kommisjonen fant at Forbundsrepublikken Tyskland ikke i sin besvarelse herpå av 1. mars 2007 hadde fremkommet med en tilstrekkelig begrunnelse, besluttet den å anlegge denne saken. KOMMISJONEN MOT TYSKLAND Om søksmålet Om anvendeligheten av direktiv 92/50 og 2004/18 på inngåelse av avtaler med de i § 6 i TV-EUmw/VKA nevnte institusjoner og selskaper

36Det skal først undersøkes om inngåelsen av avtaler med de i § 6 i TV-EUmw/VKA nevnte institusjoner og selskaper (heretter «de omstridte avtaleinngåelsene»), som Forbundsrepublikken Tyskland samt Kongeriket Danmark og Kongeriket Sverige har gjort gjeldende, på grunn av sin art og sitt formål faller utenfor anvendelsesområdet for direktiv 92/50 og 2004/

18De foreslår at det resonnement Domstolen anvendte i dom av 21. september 1999, Albany (sak C-67/96, Sml. I, s. 5751), og av 21. september 2000, van der Woude (sak C-222/98, Sml. I, s. 7111), overføres til nærværende sammenheng, idet disse medlemsstatene bygger sin argumentasjon på den omstendighet at de aktuelle avtaleinngåelsene har gjennomført en tariffavtale som er forhandlet mellom partene i arbeidslivet, nærmere bestemt § 6 i TV-EUmw/VKA.

37Det bemerkes for det første at retten til kollektiv forhandling, som i nærværende sak er utøvet av de parter som har undertegnet TV-EUmw/VKA, er anerkjent så vel i ulike internasjonale instrumenter som medlemsstatene har inngått og tiltrådt, slik som artikkel 6 i den europeiske sosialpakten, undertegnet i Torino den 18. oktober 1961, revidert i Strasbourg den 3. mai 1996, som i de instrumenter som er utarbeidet av medlemsstatene på fellesskapsplan eller innenfor rammene av Unionen, slik som punkt 12 i fellesskabspakten om arbeidstakernes grunnleggende arbeids- og sosiale rettigheter, vedtatt på Det europeiske råds møte i Strasbourg den 9. desember 1989, og artikkel 28 i Den europeiske unions charter om grunnleggende rettigheter (heretter «charteret»), som ifølge artikkel 6 TEU har samme retlige verdi som traktatene.

38Det fremgår av den nevnte artikkel 28 i charteret, sammenholdt med artikkel 52 nr. 6 heri, at beskyttelsen av den grunnleggende retten til kollektive forhandlinger skal ta hensyn til blant annet nasjonal rett og praksis.

39Det fremgår for øvrig av artikkel 152 TEUF at Unionen anerkjenner og fremmer arbeidslivets parters rolle på EU-plan under hensyntagen til de nasjonale systemers ulikartede karakter.

40For det andre skal det bemerkes at, som partene i tvisten er enige om, oppfyller TV-EUmw/VKA forsikringsinstitusjoner, som får ansvaret for gjennomføringen av lønnskonverteringstiltaket, noe Forbundsrepublikken Tyskland ikke bestred under rettsmøtet.

56En anvendelse av anbudsprosedyrene utelukker for øvrig ikke at kunngjøringen pålegger interesserte tilbydere betingelser som gjenspeiler de berørte arbeidstakernes interesser. 57 Forbundsrepublikken Tyskland, som på dette punkt støttes av Kongeriket Danmark, har for det andre gjort gjeldende at tilbudene fra de institusjoner og selskaper som er omhandlet i § 6 i TV-EUmw/VKA, bygger på solidaritetsprinsippet. Under rettsmøtet ble det lagt vekt på at en forsikringsavtale på grunn av risikofordelingen gjør det mulig å foreta en utjevning mellom de «gode» og de «dårlige» risikoene, særlig når tjenestepensjonsytelsene utbetales i form av livrente som utbetales frem til den begunstigedes død. Det ble likeledes understreket at de aktuelle institusjonene og selskapene ikke på noen måte foretar et utvalg av de interesserte søkerne på grunnlag av medisinske kriterier.

58Det må imidlertid fremheves at bevaring av disse solidaritetselementene ikke i seg selv er uforenlig med anvendelsen av en anbudsprosedyre. Risikofordelingen, som enhver forsikringsvirksomhet bygger på, kan således sikres av en forsikringsinstitusjon eller et forsikringsselskap som er valgt gjennom en anbudskonkurranse innenfor Unionen. Intet i anskaffelsesdirektivene er for øvrig til hinder for at en kommunal arbeidsgiver i kunngjøringen presiserer de betingelser som tilbyderne må oppfylle for å unngå eller begrense et utvalg etter medisinske kriterier av de arbeidstakere som er interessert i lønnskonverteringen. KOMMISJONEN MOT TYSKLAND 59 Forbundsrepublikken Tyskland har for det tredje pekt på den erfaring og finansielle soliditet som de institusjoner og selskaper som er nevnt i § 6 i TV-EUmw/VKA, besitter. Medlemsstaten har tilføyd at valget av disse institusjonene og selskapene kan sikre lønnskonverteringstiltakets attraktivitet for arbeidstakerne i kommunalforvaltningen. 60 Utover det faktum at EUs anskaffelsesdirektiver inneholder bestemmelser som gir oppdragsgiverne mulighet til å forsikre seg om tilbydernes faglige og finansielle kapasitet, er det ikke grunnlag for å anta at disse forholdene om erfaring og finansiell soliditet generelt ikke er til stede for de forsikringsinstitusjoner og -selskaper som ikke er nevnt i den aktuelle § 6.

61Det skal i denne forbindelse særlig understrekes at i henhold til Europaparlamentets og Rådets direktiv 2002/83/EF av 5. november 2002 om livsforsikring (EFT L 345, s. 1) er de private virksomheter som praktiserer gruppeforsikringer, underlagt bestemmelsene om tilsynsregler som koordineres på EU-nivå, og som særlig tar sikte på å sikre deres finansielle soliditet.

62De arbeidsmarkedsrelaterte pensjonskassene er regulert på samme måte i henhold til Europaparlamentets og Rådets direktiv 2003/41/EF av 3. juni 2003 om virksomhet i og tilsyn med institusjoner for tjenestepensjoner (EUT L 235, s. 10). Disse reglene, som koordineres på EU-nivå, har til formål å garantere et høyt sikkerhetsnivå for fremtidige mottakere av pensjonsytelser fra de nevnte institusjonene (jf. i denne retning dom av 14.1.2010, sak C-343/08, Kommisjonen mot Den tsjekkiske republikk, Sml. I, s. 275, avsnitt 45).

63Det skal likeledes bemerkes at ifølge de opplysninger Forbundsrepublikken Tyskland har fremlagt, er forsikringsavtalene på grunnlag av § 6, tredje punktum, i TV-EUmw/VKA av de kommunale arbeidsgiverne blitt inngått direkte med andre institusjoner enn dem som er omfattet av nevnte § 6, første og annet punktum. Under denne sak er det på ingen måte blitt godtgjort — ikke engang anført — at denne løsningen har svekket de berørte arbeidstakernes interesse i lønnskonverteringstiltaket. 64 Den aktuelle medlemsstaten har for det fjerde fremhevet at § 6 i TV-EUmw/VKA gir de kommunale myndighetene mulighet til å dra nytte av en individuell prosedyre for valg av den eller de institusjoner som skal ha ansvaret for gjennomføringen av lønnskonverteringstiltaket innenfor deres egne myndigheter og virksomheter. Administrasjonsutgiftene hos de institusjoner og selskaper som er omfattet av § 6, er for øvrig av ganske begrenset karakter. 65 Slike betraktninger kan imidlertid ikke berettige at bestemmelser og prosedyrer, som i de kommunale arbeidsgivernes og deres ansattes interesse skal sikre adgangen til et utvidet tilbud av tjenester på EU-nivå, omgås.

66På bakgrunn av bemerkningene i denne dommens avsnitt 53–65 skal det konkluderes med at overholdelse av anskaffelsesdirektivene ikke kan anses å være uforenlig med gjennomføringen av det sosiale formålet som forfølges av TV-EUmw/VKAs parter ved utøvelsen av deres rett til kollektive forhandlinger. 67 Følgelig skal det undersøkes om de omstridte avtaleinngåelsene oppfyller betingelsene for anvendelse av direktiv 92/50 og 2004/18. KOMMISJONEN MOT TYSKLAND Om kvalifiseringen av de inngåtte avtalene som offentlige tjenestekontrakter i den forstand uttrykket er benyttet i direktiv 92/50 og 2004/18 68 Innledningsvis konstateres det at partene er enige om at de omhandlede avtalene vedrører forsikringstjenester i den forstand uttrykket er benyttet i kategori 6, bokstav a), i vedlegg I A til direktiv 92/50 eller II A til direktiv 2004/18.

69Det er likeledes enighet mellom partene om at disse avtalene er blitt inngått skriftlig som foreskrevet i artikkel 1, bokstav a), i direktiv 92/50 eller artikkel 1 nr. 2, bokstav a), i direktiv 2004/18. 70 Forbundsrepublikken Tyskland har derimot, støttet av Kongeriket Sverige, for det første bestridt at de øvrige betingelsene som disse bestemmelsene gjør kvalifiseringen som «offentlig kontrakt» i direktivenes forstand avhengig av, er oppfylt i denne sak. 71 Medlemsstaten har anført at de kommunale arbeidsgiverne ikke opptrer som oppdragsgivere når de på området for tjenestepensjon kun gjennomfører et valg som på forhånd er fastlagt i en kollektiv overenskomst, uten å ha en beslutningsfrihet som kunne føre til at de av egen vilje ga fortrinnsrett til den ene eller andre tilbyderen. 72 Den har for øvrig hevdet at de omhandlede avtalene ikke er gjensidig bebyrdende kontrakter. Det foreligger således bare et økonomisk utvekslingsforhold mellom forsikringsinstitusjonen og den arbeidstaker som har valgt lønnskonvertering. Arbeidsgiveren påtar seg for sin del bare overfor arbeidstakeren å overføre de bidragene som i henhold til overenskomsten er trukket fra arbeidstakerens lønn, til denne institusjonen. Avtalene har til formål å gjennomføre et tiltak til fordel for arbeidstakerne og ikke å inngå en avtale til fordel for den offentlige myndigheten.

73Det skal i denne forbindelse først fastslås at det verken i artikkel 1, bokstav b), i direktiv 92/50 eller i artikkel 1 nr. 9 i direktiv 2004/18 skilles mellom offentlige kontrakter som en oppdragsgiver inngår for å oppfylle oppgaven med å ivareta allmennhetens behov, og kontrakter som ikke vedrører denne oppgaven. Når et slikt skille ikke oppstilles, skyldes det formålet med disse direktivene, som er å fjerne risikoen for at innenlandske tilbydere eller søkere gis fortrinnsrett ved oppdragsgivernes inngåelse av kontrakter (jf. analogt dom av 15.1.1998, sak C-44/96, Mannesmann Anlagenbau Austria m.fl., Sml. I, s. 73, avsnitt 32 og 33).

74Det skal videre bemerkes at TV-EUmw/VKA, særlig § 6, er blitt forhandlet blant annet av representanter for de kommunale arbeidsgiverne. Disse arbeidsgiverne har følgelig øvet innflytelse — i det minste indirekte — på innholdet av bestemmelsen. 75 Betingelsen om den gjensidige bebyrdende karakteren av de omhandlede avtalene innebærer endelig en undersøkelse av om disse avtalene er av direkte økonomisk interesse for de kommunale arbeidsgiverne som inngår dem (jf. analogt dom av 25.3.2010, sak C-451/08, Helmut Müller, Sml. I, 2673, avsnitt 48 og 49).

76Det bemerkes at på området for kommunal offentlig forvaltning fremgår det av § 6 i TV-EUmw/VKA at arbeidsgiveren skal gjennomføre lønnskonverteringstiltaket ved de offentlige institusjonene som er omfattet av første punktum i KOMMISJONEN MOT TYSKLAND den aktuelle bestemmelsen, eller, dersom dette ikke er mulig, velge de gjennomføringsmulighetene som tilbys av de selskapene som er nevnt i bestemmelsens annet punktum.

77I henhold til § 1 nr. 1 i BetrAVG er arbeidsgiveren «også ansvarlig for tildelingen av de ytelsene det er gitt tilsagn om, selv om gjennomføringen ikke direkte forestås av vedkommende». 78 Den kommunale arbeidsgiveren forhandler således innholdet av en gruppeforsikringsavtale med et forsikringsselskap som er underlagt særlige forsiktighetskrav som skal sikre dets finansielle soliditet. Sistnevntes tjenester gir arbeidsgiveren mulighet til å ivareta sin forpliktelse til å gjennomføre denne formen for utsatt lønnsutbetaling som følger av lønnskonverteringstiltaket. De frigjør likeledes arbeidsgiveren fra forvaltningen av dette tiltaket.

79På grunnlag av en slik avtale innbetaler den kommunale arbeidsgiveren til den omhandlede institusjonen eller selskapet de bidragene som er trukket fra lønnen, og som den er forpliktet til overfor arbeidstakerne, og oppnår til gjengjeld de tjenestene som var en del av dens forpliktelse, jf. § 1 nr. 1 i BetrAVG, til å sørge for tildeling av pensjonsytelsene til fordel for de arbeidstakerne som med arbeidsgiverens tilsagn har valgt å benytte seg av lønnskonverteringstiltaket. 80 Den omstendighet at de endelige mottakerne av pensjonsytelsene er de arbeidstakerne som har tiltrådt det aktuelle tiltaket, kan ikke reise tvil om en slik avtales gjensidige bebyrdende karakter. 81 Forbundsrepublikken Tyskland, som på dette punkt støttes av Kongeriket Danmark og Kongeriket Sverige, har for det andre gjort gjeldende at unntaket som er fastsatt i henholdsvis artikkel 1, bokstav a), nr. viii), i direktiv 92/50 til fordel for arbeidsavtaler og i artikkel 16, bokstav e), i direktiv 2004/18 til fordel for arbeidsavtaler, omfatter enhver tjeneste hvis grunnlag som i denne sak er en avtale av denne art eller en kollektiv overenskomst som er en integrerende del derav, og som etter sitt formål hører inn under arbeidsretten.

82På bakgrunn av bemerkningene i denne dommens avsnitt 4 og 12 kan nevnte unntak, som som et unntak fra anvendelsen av anskaffelsesdirektivene skal tolkes strengt, imidlertid ikke utvides til å omfatte tjenester som, slik som i denne sak, ikke bygger på en arbeidsavtale, men på en avtale inngått mellom en arbeidsgiver og et forsikringsselskap, og som heller ikke har noe å gjøre med det særlige hensyn som EU-lovgiver har gitt uttrykk for i betraktning 28 til direktiv 2004/18. Om fastsettelsen av avtalens verdi og overskridelsen av terskelverdiene for anvendelse av direktiv 92/50 og 2004/18

83Det skal innledningsvis konstateres at Forbundsrepublikken Tyskland ikke har bestridt relevansen av terskelverdiene på 236 000 EUR og 211 000 EUR som KOMMISJONEN MOT TYSKLAND Kommisjonen har påberopt seg for perioden tilsvarende henholdsvis årene 2004 og 2005 og årene 2006 og 2007, med henblikk på i denne sak å avgrense hvilke avtaler som på grunn av sin verdi faller innenfor anvendelsesområdet for direktiv 92/50 og for direktiv 2004/18. 84 Forbundsrepublikken Tyskland har derimot bestridt riktigheten av Kommisjonens beregningsmetode ved fastsettelsen av hvilken størrelse, uttrykt i antall ansatte, som skal være avgjørende for om de kommunale arbeidsgiverne er forpliktet til å inngå forsikringsavtaler med en verdi som er lik med eller overstiger den relevante grenseverdien for anvendelse av direktiv 92/50 eller direktiv 2004/18. 85 Den aktuelle medlemsstaten har for det første hevdet at beregningen av avtalens verdi i direktivenes forstand i denne saken utelukkende skal bygge på størrelsen av de administrasjonskostnadene som selskapet krever som vederlag for de leverte tjenestene, og ikke på det samlede beløpet for de bidragene som innbetales innenfor rammen av lønnskonverteringen, ettersom sistnevnte beløp i realiteten er umulig å fastsette nøyaktig ved inngåelsen av forsikringsavtalen.

86Det skal imidlertid bemerkes i denne forbindelse at for så vidt gjelder avtaler om forsikringstjenester i den forstand uttrykket er benyttet i kategori 6, bokstav a), i vedlegg I A til direktiv 92/50 eller vedlegg II A til direktiv 2004/18, nevner såvel artikkel 7 nr. 4, første strekpunkt, i direktiv 92/50 som artikkel 9 nr. 8, bokstav a), nr. i), i direktiv 2004/18 «den premien som skal betales», som det forhold på grunnlag av hvilket beregningen av den aktuelle avtalens anslåtte verdi finner sted.

87Hva angår tjenestepensjonsytelser svarer «den anslåtte verdien av en kontrakt» i den forstand uttrykket er benyttet i bestemmelsene nevnt i ovenstående avsnitt, følgelig, slik Kommisjonen med rette har anført, til den anslåtte verdien av premiene, i det foreliggende tilfelle de bidragene som er trukket fra de berørte arbeidstakernes lønn med henblikk på lønnskonvertering av den aktuelle kommunale myndigheten eller virksomheten, og anvendt til finansiering av de endelige tjenestepensjonsytelsene. De aktuelle premiene utgjør således i det foreliggende tilfelle hovedvederlaget for de tjenestene som institusjonene eller selskapene leverer til den kommunale arbeidstakeren ved utførelsen av disse tjenestene.

88I en sammenheng som i denne sak, der en presis angivelse på tidspunktet for inngåelsen av den omhandlede avtalen av den samlede verdien av disse premiene umuliggjøres av det valget som overlates til hver enkelt arbeidstaker om å tilslutte seg lønnskonverteringstiltaket eller ikke, og på bakgrunn av varigheten av en slik avtale, som er langvarig, ja endog tidsubestemt, noe som ble bekreftet av drøftelsene under rettsmøtet, følger det såvel av artikkel 7 nr. 5, annet strekpunkt, i direktiv 92/50 som av artikkel 9 nr. 8, bokstav b), nr. ii), i direktiv 2004/18 at «den månedlige verdien multiplisert med 48» skal legges til grunn for beregningen av denne avtalens anslåtte verdi. 89 Generaladvokaten har anført i punkt 150 i forslaget til

avgjørelse

at Kommisjonen derfor med rette i denne saken — slik de aktuelle kommunale arbeidsgiverne burde ha gjort — først la et anslag over størrelsen av det månedlige beløpet som ville være gjenstand for lønnskonvertering, multiplisert med 48, til grunn for sin beregning. Kommisjonen la deretter, på bakgrunn av produktet av denne multiplikasjonen, fast antallet individuelle arbeidstakere som måtte tilslutte seg lønnskonverteringen for å nå den relevante terskelverdien for anvendelse av EUs anskaffelsesbestemmelser. Endelig fastsatte den på grunnlag av et skjønnsmessig anslag over den prosentandelen av kommunalt ansatte arbeidstakere som ville delta i lønnskonverteringstiltaket, den avgjørende størrelsen uttrykt i antall arbeidstakere, på grunnlag av hvilken de kommunale arbeidsgiverne hadde inngått avtaler som nådde eller oversteg den aktuelle terskelverdien. 90 Forbundsrepublikken Tyskland har for det andre anført at Kommisjonen i sine beregninger feilaktig unnlot å ta hensyn til den omstendighet, som ble understreket under den administrative prosedyren, at et visst antall kommunale arbeidsgivere KOMMISJONEN MOT TYSKLAND for å gjennomføre lønnskonverteringstiltaket innenfor sine egne myndigheter eller virksomheter har inngått flere avtaler med ulike institusjoner og selskaper. Medlemsstaten er av den oppfatning at denne omstendigheten burde ha ført Kommisjonen til å beregne avtalens anslåtte verdi i forhold til hver enkelt forsikringsavtale som er inngått med den kommunale arbeidsgiveren. 91 Uansett hva grunnene kan ha vært for å føre de kommunale arbeidsgiverne til en slik praksis, og uavhengig av spørsmålet om de omstridte avtalene — slik Kommisjonen hevder, men som Forbundsrepublikken Tyskland bestrider — utgjør rammeavtaler i den forstand uttrykket er benyttet i artikkel 1 nr. 5 i direktiv 2004/18, fremgår det av selve ordlyden av dette direktivets artikkel 9 nr. 1, som inneholder den alminnelige regelen for beregning av en offentlig kontrakts anslåtte verdi, at denne beregningen bygger på avtalens «samlede beløp» anslått av oppdragsgiveren.

92I det foreliggende tilfelle skal den relevante beregningen følgelig bygge på avtalens anslåtte samlede beløp vedrørende tjenestepensjon i den aktuelle myndigheten eller virksomheten, ut fra de premiene som er knyttet til lønnskonverteringen. 93 Slik Kommisjonen har gjort gjeldende, ville en beregning som bygger på antallet forsikringsavtaler inngått av den aktuelle kommunale arbeidsgiveren, slik Forbundsrepublikken Tyskland har talsmann for, ved en avtale hvis formål i sakens natur bare er ett, føre til en kunstig oppdeling av avtalen, noe som ville holde den utenfor anvendelsen av EUs anskaffelsesbestemmelser, selv om dens samlede anslåtte verdi er lik med eller høyere enn den relevante terskelverdien for anvendelse av disse bestemmelsene.

94En slik beregning ville dessuten tilsidesette rettssikkerhetsprinsippet, ettersom den individuelle verdien av de ulike eventuelle avtalene på tidspunktet for deres inngåelse ikke engang kan anslås, på grunn av umuligheten av å forutse, ikke engang tilnærmet, i hvilken grad det etterfølgende valget til hver enkelt arbeidstaker som ønsker å tilslutte seg lønnskonverteringstiltaket, har betydning for hver av de omhandlede virksomhetene. En slik beregning, som bygger på en ren matematisk oppdeling av den samlede anslåtte verdien av avtalen i forhold til antallet berørte forsikringsavtaler, ville således kunne føre til at alle disse avtalene holdes utenfor anvendelsen av EUs anskaffelsesbestemmelser, selv om det etterfølgende viser seg at verdien av visse av disse avtalene hadde nådd eller oversteget den relevante terskelverdien for anvendelse av dem på grunn av antallet tilmeldte arbeidstakere og størrelsen av de premiene som var blitt innbetalt til det aktuelle selskapet. 95 Forbundsrepublikken Tyskland har for det tredje under hele saken for Domstolen bestridt riktigheten av de tallene som Kommisjonen har påberopt seg i forbindelse med nivået av kommunalt ansatte arbeidstakere som har tiltrådt lønnskonverteringstiltaket. 96 Herom bemerkes at Kommisjonen på hvert trinn under saken for Domstolen har søkt å bygge sin beregning på de mest troverdige tallene som ble fremlagt av Forbundsrepublikken Tyskland, for så vidt gjelder antallet tilmeldte kommunalt ansatte i lønnskonverteringstiltaket, noe som førte Kommisjonen til å begrense søksmålsgjenstanden endelig på den måten som det er redegjort for i denne dommens avsnitt 3 vedrørende perioden som dekker årene 2004–2007.

97I denne forbindelse skal det innledningsvis fremheves at tvistens gjenstand kan omfatte også de omstridte avtaleinngåelsene som har funnet sted etter utløpet av fristen i den begrunnede uttalelsen, nemlig den 4. september 2006, ettersom disse avtaleinngåelsene springer ut av en atferd av samme art som den som er omfattet av den aktuelle begrunnede uttalelsen (jf. i denne retning dom av 22.3.1983, sak 42/82, Kommisjonen mot Frankrike, Sml. s. 1013, avsnitt 20, av 4.2.1988, sak 113/86, Kommisjonen mot Italia, Sml. s. 607, avsnitt 11, og av 9.11.2006, sak C-236/05, Kommisjonen mot Det forente kongerike, Sml. I, s. 10819, avsnitt 12). KOMMISJONEN MOT TYSKLAND

98Ved den omstendighet at Kommisjonen i sine beregninger gjennomført under denne saken har valgt å anvende tallmaterialet for 2006, som var det året da den ovennevnte fristen utløp, på hele perioden ifølge stevningen, overses derimot det forholdet at de kommunale arbeidsgiverne som inngikk de omstridte avtalene i løpet av 2004 eller 2005, bare kunne vurdere den omhandlede avtalen på grunnlag av antagelser vedrørende ett av disse to årene. Det tilkom følgelig Kommisjonen i beregningene for henholdsvis 2004 og 2005 å ta hensyn til det tallmaterialet som vedrører det tilsvarende året.

99Det fremgår av Forbundsrepublikken Tysklands opplysninger i dupliken at dette tallmaterialet på følgende måte viser henholdsvis den gjennomsnittlige månedlige størrelsen av lønnskonverteringene per arbeidstaker og prosentandelen av kommunalt ansatte arbeidstakere som deltar i lønnskonverteringstiltaket: — for 2004: 77,95 EUR og 1,40 %, og — for 2005: 89,14 EUR og 1,76 %.

100I lys av disse opplysningene og på bakgrunn av den anvendte beregningsmetoden, jf. denne dommens avsnitt 89, skal det påståtte traktatbruddet i en sammenheng som den foreliggende saken fastslås, for så vidt som forsikringsavtalene er blitt inngått direkte med de institusjonene og selskapene som er omfattet av § 6 i TV-EUmw/VKA, uten at det er gjennomført en anbudskonkurranse på EU-nivå, — i 2004 av kommunale myndigheter og virksomheter som omfatter mer enn 4 505 ansatte, — i 2005 av kommunale myndigheter og virksomheter som omfatter mer enn 3 133 ansatte, og — i 2006 og 2007 av kommunale myndigheter og virksomheter som omfatter mer enn 2 402 ansatte. 101 Forbundsrepublikken Tyskland har for det fjerde gjort gjeldende at byene Berlin, Bremen og Hamburg feilaktig er blitt betraktet som medlemmer av en regional sammenslutning under VKA og følgelig omfattet av anvendelsesområdet for TV-EUmw/VKA.

102Det er i den forbindelse vesentlig å bemerke at som følge av Forbundsrepublikken Tysklands forklaringer under saken har Kommisjonen trukket byen Berlin ut av søksmålsgjenstanden.

103Hva derimot angår byene Bremen og Hamburg har medlemsstaten erkjent at disse to byene, slik det fremgår av Kommisjonens opplysninger i repliken, var medlemmer av henholdsvis Kommunaler Arbeitgeberverband Bremen eV (sammenslutning av kommunale arbeidsgivere i Bremen) og Arbeitsrechtliche Vereinigung Hamburg eV (arbeidsrettslig sammenslutning i Hamburg), som er medlemmer av VKA. 104 Den saksøkte medlemsstaten har for øvrig ikke med noen konkrete bevisforhold underbygget den påstanden i dupliken om at disse to byenes tjenestemenn ikke faller innenfor anvendelsesområdet for TV-EUmw/VKA på grunn av den særlige statusen for medlemmer av hver av de to regionale sammenslutningene nevnt ovenfor i foregående avsnitt. KOMMISJONEN MOT TYSKLAND

105På bakgrunn av alle disse betraktningene må det konkluderes med at Forbundsrepublikken Tyskland frem til den 31. januar 2006 har tilsidesatt sine forpliktelser i henhold til artikkel 8, sammenholdt med avsnitt III–VI i direktiv 92/50, og siden den 1. februar 2006 har tilsidesatt sine forpliktelser i henhold til artikkel 20, sammenholdt med artikkel 23–55 i direktiv 2004/18, for så vidt som det er blitt inngått tjenestekontrakter vedrørende tjenestepensjon direkte med de institusjonene og selskapene som er nevnt i § 6 i TV-EUmw/VKA, uten gjennomføring av en anbudsprosedyre innenfor hele Unionen i 2004 av kommunale myndigheter og virksomheter som omfatter mer enn 4 505 ansatte, i 2005 av kommunale myndigheter og virksomheter som omfattet mer enn 3 133 ansatte, samt i 2006 og 2007 av kommunale myndigheter og virksomheter som omfattet mer enn 2 402 ansatte.

106For øvrig frifinnes Forbundsrepublikken Tyskland.

Sakskostnader

107I henhold til prosessreglementets artikkel 69 nr. 2 pålegges den tapende part å betale sakskostnadene dersom det er nedlagt påstand om det. I henhold til samme reglements artikkel 69 nr. 3 kan Domstolen fordele sakskostnadene eller bestemme at hver part skal bære sine egne kostnader dersom hver av partene taper eller vinner på ett eller flere punkter. Ettersom Kommisjonen og Forbundsrepublikken Tyskland i det foreliggende tilfelle hver for seg har tapt saken med hensyn til visse anførsler, bør de bære sine egne kostnader.

108I henhold til samme reglements artikkel 69