C-274/21 og C-275/21: Rammeavtaler, gebyrer og klageadgang

62021CJ0274 DOMSTOLENS DOM (Åttende avdeling) 14. juli 2022 ( *1 ) «Foreløpig

avgjørelse – offentlige kontrakter – forordning (EU) nr. 1215/2012 – ikke anvendelig på hastesaker og klageprosedyrer som omhandlet i artikkel 2 i direktiv 89/665/EØF, dersom det ikke foreligger noen tilknytning til utlandet – direktiv 2014/24/EU – artikkel 33 – likestilling av en rammeavtale med en kontrakt som omhandlet i artikkel 2a nr. 2 i direktiv 89/665 – ingen mulighet for å tildele en ny offentlig kontrakt når den maksimale mengden og/eller den maksimale verdien av de aktuelle bygge- og anleggsarbeidene, varene eller tjenestene som er fastsatt i rammeavtalen, allerede er nådd – nasjonal lovgivning om fastsettelse av betaling av gebyrer for adgang til forvaltningsdomstoler på området for offentlige kontrakter – plikt til å fastsette og betale rettsgebyr før retten treffer

avgjørelse

om en begjæring om midlertidige forholdsregler eller en klage – uoversiktlig offentlig anbudsprosedyre – effektivitetsprinsippet og ekvivalensprinsippet – effektiv virkning – retten til effektive rettsmidler – direktiv 89/665 – artikkel 1, 2 og 2a – artikkel 47 i Den europeiske unions charter om grunnleggende rettigheter – nasjonal lovgivning som fastsetter at en klage skal avvises dersom gebyr for adgang til domstolsprøvelse ikke er betalt – fastsettelse av en offentlig kontrakts anslåtte verdi« I de forente sakene C-274/21 og C-275/21, angående anmodninger om foreløpig

avgjørelse

i henhold til artikkel 267 TEUF, innlevert av Bundesverwaltungsgericht (forbundsdomstol i forvaltningsretlige saker, Østerrike) ved kjennelse av 22. april 2021, mottatt av Domstolen 28. april 2021, i sakene: EPIC Financial Consulting Ges.m.b.H. mot Republikken Østerrike Bundesbeschaffung GmbH, har DOMSTOLEN (åttende avdeling), sammensatt av avdelingsformannen, N. Jääskinen, og dommerne N. Piçarra og M. Gavalec (refererende dommer), generaladvokat: T. Ćapeta justissekretær: A. Calot Escobar, på grunnlag av den skriftlige forhandlingen, etter at det er avgitt innlegg fra: – EPIC Financial Consulting Ges.m.b.H. ved advokat K. Hornbanger, – den østerrikske regjeringen ved A. Posch og J. Schmoll, som fullmektige, – den ungarske regjering ved M.Z. Fehér og R. Kissné Berta, som fullmektige, – Europakommisjonen ved P. Ondrůšek, P.J.O. Van Nuffel og G. Wils, som fullmektige, og etter at Domstolen, etter å ha hørt generaladvokaten, har besluttet at saken skal avgjøres uten forslag til

avgjørelse

, avgir følgende dom Anmodningene om foreløpig

avgjørelse

gjelder tolkningen av artikkel 1 nr. 1, artikkel 2 nr. 1 bokstav a) og artikkel 2a nr. 2, i rådsdirektiv 89/665/EOF av 21. desember 1989 om samordning av lover og administrative bestemmelser vedrørende anvendelsen av klageprosedyrene i forbindelse med inngåelse av offentlige anskaffelser og bygge- og anleggskontrakter (EFT 1989, L 395, s. 33), endret ved Europaparlamentets og Rådets direktiv 2014/23/EU av 26. februar 2014 (EUT 2014, L 94, s. 1) (heretter «direktiv 89/665»), artikkel 1 nr. 1 og artikkel 35 i Europaparlamentets og Rådets forordning (EU) nr. 1215/2012 av 12. desember 2012 om domstolenes kompetanse og om anerkjennelse og fullbyrdelse av rettsavgjørelser på det sivil- og handelsrettslige området (EUT 2012, L 351, s. 1), artikkel 81 nr. 1 i TEUF, ekvivalensprinsippet, artikkel 4, artikkel 5 nr. 5 og artikkel 33 nr. 3 i Europaparlamentets og Rådets direktiv 2014/24/EU av 26. februar 2014 om åpne anbudskonkurranser og om opphevelse av direktiv 2004/18/EF (EUT 2014, L 94, s. 65), samt artikkel 47 i Den europeiske unions charter om grunnleggende rettigheter (heretter «chartret»). Anmodningene er fremsatt i forbindelse med en tvist mellom EPIC Financial Consulting Ges.m.b.H. (heretter «EPIC») på den ene siden og Republikken Østerrike og Bundesbeschaffung GmbH (heretter «det føderale innkjøpsselskapet») på den andre siden angående sistnevntes tildeling av offentlige innkjøpskontrakter vedrørende tester for påvisning av antigener mot viruset SARS-CoV-2 (covid-19) (heretter «antigentestene»). Rettsregler EU-retten Direktiv 89/665 Femtende betraktning til direktiv 89/665 har følgende ordlyd: «[S]iden prosedyrene for inngåelse av offentlige kontrakter bare strekker seg over en kort periode, er det viktig at de kompetente klageinstansene særlig har myndighet til å treffe midlertidige tiltak, slik at de kan avbryte en slik prosedyre eller sette gjennomføringen av beslutninger som eventuelt er truffet av oppdragsgiveren, i bero; den korte perioden som prosedyrene strekker seg over, gjør det nødvendig med en hurtig behandling av ovennevnte overtredelser.» Artikkel 1 i dette direktiv, med overskriften «Anvendelsesområdet for klageprosedyrene og adgang til disse prosedyrene», fastsetter i nr. 1 og 3: »1. Dette direktiv gjelder for kontrakter som omhandlet i [direktiv 2014/24] fra Europaparlamentet og Rådet, med mindre slike kontrakter er unntatt i henhold til artikkel 7, 8, 9, 10, 11, 12, 15, 16, 17 og 37 i nevnte direktiv. […] Kontrakter omfatter i henhold til dette direktiv offentlige kontrakter, rammeavtaler, konsesjonskontrakter for bygge- og anleggsarbeid, tjenestekonsesjoner og dynamiske innkjopsordninger. Medlemsstatene skal, for så vidt angår kontrakter som faller inn under anvendelsesområdet for [direktiv 2014/24] […], treffe de nødvendige tiltak for å sikre at det effektivt og særlig så raskt som mulig kan inngis klage på oppdragsgiverne sine beslutninger på de vilkår som er angitt i artikkel 2 til 2f i dette direktivet, med den begrunnelse at beslutningene er i strid med EU-retten om åpne anbudskonkurranser eller de nasjonale gjennomføringsbestemmelsene. […] 3. Medlemsstatene sikrer at klageprosedyrene er tilgjengelige i henhold til nærmere bestemmelser som medlemsstatene kan fastsette, i det minste for personer som har eller har hatt interesse i å oppnå en bestemt kontrakt, og som har lidd eller vil kunne lide skade som følge av en påstått overtredelse.» Artikkel 2 i direktiv 89/665 med overskriften «Krav til klageprosedyrene» fastsetter: «1. Medlemsstatene sørger for at tiltakene som treffes med henblikk på klageprosedyrene nevnt i artikkel 1, omfatter de nødvendige fullmakter til: a) så raskt som mulig og som en hastesak å treffe midlertidige tiltak som har til formål å bringe den påståtte overtredelsen til opphør eller hindre at de berørte interessene påføres annen skade, herunder tiltak for å avbryte eller få avbrutt den aktuelle prosedyren for inngåelse av en offentlig kontrakt eller å sette gjennomføringen av enhver beslutning som er truffet av den oppdragsgiveren, i bero b) å oppheve eller få opphevet ulovlige beslutninger, herunder å fjerne diskriminerende tekniske, økonomiske eller finansielle spesifikasjoner i anbudsmaterialet, i anbudsbetingelsene eller i andre dokumenter i forbindelse med den aktuelle prosedyren for inngåelse av en kontrakt c) å tilkjenne skadelidte personer erstatning. […] 3. Når det for et organ i første instans, som er uavhengig av den oppdragsgiveren, fremmes en klage over en beslutning om tildeling av kontrakt, skal medlemsstatene sørge for at den oppdragsgiver først kan inngå kontrakten når klageinstansen har truffet

avgjørelse

enten om en begjæring om midlertidige tiltak eller en klage. Suspensjonen opphører tidligst ved utløpet av standstill-perioden i artikkel 2a nr. 2 og artikkel 2d nr. 4 og 5. 4. Klagesakene skal ikke nødvendigvis automatisk ha utsatt virkning for de kontraktsinngåelsesprosedyrene de gjelder, jf. dog nr. 3 og artikkel 1 nr. 5. 5. Medlemsstatene kan fastsette at den instans som er ansvarlig for klageprosedyrene, kan ta hensyn til de sannsynlige konsekvensene av midlertidige tiltak for alle interesser som kan bli skadet, samt til allmennhetens interesse, og beslutte å ikke gi sitt samtykke til dette når de negative konsekvensene av slike tiltak kan være større enn fordelene. En beslutning om ikke å tillate midlertidige tiltak berører ikke de øvrige rettigheter som den som anmoder om disse tiltakene, måtte gjøre gjeldende. […]« Artikkel 2a i dette direktivet med overskriften «standstill-periode» fastsetter: «1. Medlemsstatene skal sørge for at de personer som er omhandlet i artikkel 1 nr. 3, har tilstrekkelige frister som sikrer en effektiv mulighet til å klage på oppdragsgiveres tildelingsbeslutninger, ved å vedta de nødvendige bestemmelser som oppfyller minimumskravene i nr. 2 og i artikkel 2c. 2. Inngåelse av en kontrakt etter beslutningen om tildeling av kontrakt som omfattes av [direktiv 2014/24/EU] eller [direktiv 2014/23/EU av 26. februar 2014 om tildeling av konsesjonskontrakter (EUT 2014, L 94, s. 1)], kan først finne sted etter utløpet av en tidagersfrist på minst ti kalenderdager regnet fra dagen etter den datoen da tildelingsbeslutningen ble sendt til de berørte anbudsgiverne og søkerne, dersom sendingen skjedde via telefaks eller elektronisk, eller dersom sendingen skjedde med et annet kommunikasjonsmiddel, etter utløpet av en frist på enten minst 15 kalenderdager regnet fra dagen etter den datoen da tildelingsbeslutningen ble sendt til de berørte anbudsgivere og søkere, eller minst ti kalenderdager regnet fra dagen etter den datoen da beslutningen om tildeling av kontrakt mottas. Anbudsgivere anses å være berørt dersom de ennå ikke er endelig utelukket. En utelukkelse er endelig dersom den er meddelt de berørte anbudsgiverne og enten er funnet lovlig av en uavhengig klageinstans eller ikke lenger kan være gjenstand for klageprosedyre. Søkere anses å være berørt dersom den oppdragsgiver ikke har gjort opplysninger tilgjengelige om at deres søknad er avvist før meddelelsen om tildelingsbeslutningen til de berørte anbudsgiverne. Meddelelsen om tildelingsbeslutningen til hver av de berørte anbudsgiverne og søkerne ledsages av følgende: – en kort redegjørelse for de relevante grunnene, jf. artikkel 55 nr. 2 i [direktiv 2014/24], med forbehold av artikkel 55 nr. 3 i nevnte direktiv, eller artikkel 40 nr. 1, andre ledd, i [direktiv 2014/23], med forbehold av artikkel 40 nr. 2 i nevnte direktiv, og – en nøyaktig angivelse av den eksakte standstill-perioden som gjelder i samsvar med de nasjonale bestemmelsene for gjennomføringen av dette ledd.» Artikkel 2b i nevnte direktiv, med overskriften «Unntak fra standstill-perioden», har følgende ordlyd: «Medlemsstatene kan fastsette at fristene i artikkel 2a nr. 2 i dette direktiv ikke gjelder for: […] c) kontrakter som er basert på en rammeavtale, jf. artikkel 33 i [direktiv 2014/24], og spesifikke kontrakter som er basert på en dynamisk innkjopsordning, jf. nevnte direktivs artikkel

34Dersom dette unntaket anvendes, skal medlemsstaten sikre at kontrakten er ugyldig i samsvar med artikkel 2d og 2f i dette direktiv, dersom – artikkel 32 nr. 4, andre ledd, andre punktum, eller artikkel 33 nr. 4 bokstav c) eller artikkel 34 nr. 6 i [direktiv 2014/24] er overtrådt, og – den anslåtte kontraktsverdien tilsvarer eller overstiger terskelverdien i artikkel 4 i [direktiv 2014/24].« Direktiv 2007/66/EF Følgende fremgår av betraktning 3, 4 og 36 i Europaparlamentets og Rådets direktiv 2007/66/EF av 11. desember 2007 om endring av Rådets direktiv 89/665/EOF og 92/13/EØF for så vidt angår forbedring av effektiviteten av klageprosedyrene i forbindelse med inngåelse av offentlige kontrakter (EUT 2007, L 335, s. 31): »(3) Høring av de berørte parter har sammen med EU-domstolens praksis avdekket en rekke svakheter ved medlemsstatenes eksisterende klageordninger. […] (4) En av svakhetene som er blitt påpekt som vesentlig, er at det ikke er noen frist som gjør det mulig å klage effektivt i perioden mellom tildelingsbeslutningen og inngåelsen av den aktuelle kontrakten. Dette fører noen ganger til en svært rask undertegnelse av kontrakten, fordi de oppdragsgivende myndighetene og oppdragsgiverne ønsker å gjøre virkningene av den omstridte tildelingsbeslutningen endelige. For å avhjelpe denne svakheten, som er et alvorlig hinder for en effektiv rettsbeskyttelse av de berørte anbudsgiverne, dvs. de som ennå ikke er endelig utelukket, bør det innføres en minimumsventetid, innenfor hvilken inngåelsen av den aktuelle kontrakten suspenderes, uavhengig av om inngåelsen finner sted på tidspunktet for undertegnelsen av kontrakten eller ikke. […] (36) Dette direktiv overholder de grunnleggende rettigheter og prinsippene som er anerkjent blant annet i [charteret]. Dette direktiv har særlig til formål å sikre tilgang til effektive rettsmidler og til en upartisk domstol i samsvar med charterets artikkel 47, første og andre ledd.« Direktiv 2014/24 Terskelverdiene for anvendelse av direktiv 2014/24, som står i forhold til kontraktenes anslåtte verdi, er presisert i direktivets artikkel 4. Dette direktivets artikkel 5, som har overskriften «Metoder for beregning av den anslåtte verdien av anbud», fastsetter følgende i nr. 5: «Verdien som skal tas i betraktning i forbindelse med rammeavtaler og dynamiske innkjopsordninger, er den høyeste anslåtte verdien eksklusive merverdiavgift av alle kontrakter som forventes tildelt innenfor rammeavtalens eller den dynamiske innkjopsordningens løpetid.» Direktivets artikkel 18 med overskriften «Anbudsprinsipper» fastsetter følgende i nr. 1, første ledd: «De oppdragsgivere skal behandle økonomiske aktører likt og uten forskjellsbehandling og handle på en gjennomsiktig og forholdsmessig måte.» Artikkel 32 i direktiv 2014/24 med overskriften «Anvendelse av konkurranse med forhandling prosedyre uten forutgående kunngjøring» fastsetter i nr. 2: «Konkurranse med forhandling prosedyre uten forutgående kunngjøring kan benyttes i forbindelse med offentlige bygge- og anleggskontrakter, offentlige vareinnkjøpskontrakter og offentlige tjenestekontrakter i følgende tilfeller: […] c) i strengt nødvendig omfang, dersom tvingende grunner som følge av hendelser som den oppdragsgiver ikke har kunnet forutse, gjør det umulig å overholde fristene for åpne anbudskonkurranser, begrensede anbudskonkurranser eller konkurranser med forhandling prosedyre. Omstendighetene som påberopes som tvingende grunner, må under ingen omstendigheter kunne tilskrives den oppdragsgiveren.» Artikkel 33 i dette direktiv, med overskriften «Rammeavtaler», fastsetter følgende i nr. 2 og 3: «2. Kontrakter som er basert på en rammeavtale, tildeles etter prosedyrene i dette ledd og i nr. 3 og

4Disse prosedyrene kan bare anvendes mellom de oppdragsgivere som er klart identifisert for dette formålet i anbudsinvitasjonen eller oppfordringen til å bekrefte interessetilkendegivelsen, og de økonomiske aktørene som var parter i den inngåtte rammeavtalen. Når det inngås kontrakter basert på en rammeavtale, kan det under ingen omstendigheter foretas vesentlige endringer i avtalevilkårene, særlig ikke i det tilfellet som er omhandlet i nr. 3. 3. Når en rammeavtale inngås med en enkelt økonomisk aktør, inngås kontrakter basert på denne rammeavtalen på de vilkår som er fastsatt i rammeavtalen. De oppdragsgivende myndighetene kan i forbindelse med tildelingen av slike kontrakter skriftlig konsultere den økonomiske aktøren som er part i rammeavtalen, og om nødvendig be ham om å komplettere sitt tilbud.» Artikkel 49 i nevnte direktiv med overskriften «Utlysningsmeldinger» fastsetter: «Anbudsmeldinger skal brukes som middel for å innhente tilbud i forbindelse med alle prosedyrer, med forbehold for artikkel 26 nr. 5, annet ledd, og artikkel 32. Anbudsmeldingene skal inneholde opplysningene angitt i vedlegg V, del C, og offentliggjøres i samsvar med artikkel 51.» Artikkel 50 i samme direktiv, med overskriften «Kunngjøringer om inngåtte kontrakter», fastsetter i nr. 1 og 2: «1. Senest 30 dager etter inngåelsen av en kontrakt eller en rammeavtale, etter beslutningen om å tildele eller inngå den, sender de oppdragsgivere en kunngjøring om inngåtte kontrakter vedrørende resultatene av anbudsprosedyren. Disse kunngjøringene skal inneholde opplysningene angitt i vedlegg V, del D, og offentliggjøres i samsvar med artikkel 51.

2Dersom anbudsinfordringen for den aktuelle kontrakten ble iverksatt som en forhåndsmelding, og oppdragsgiveren har besluttet at den ikke har til hensikt å inngå ytterligere kontrakter i den perioden som forhåndsmeldingen dekker, skal dette uttrykkelig angis i kunngjøringen om inngåtte kontrakter. Når det gjelder en rammeavtale inngått i samsvar med artikkel 33, er de oppdragsgivere ikke forpliktet til å sende en kunngjøring om resultatene av anbudsprosedyren for hver av kontraktene som inngås på grunnlag av denne avtalen. Medlemsstatene kan bestemme at de oppdragsgivende myndighetene hvert kvartal skal sende samlede kunngjøringer om resultatene av anbudsprosedyren for kontrakter basert på rammeavtalen. I så fall sender de oppdragsgivende myndighetene disse samlede kunngjøringene senest 30 dager etter utløpet av hvert kvartal.» Artikkel 72 i direktiv 2014/24 med overskriften «Endring av kontrakter i løpet av deres løpetid» foreskriver: «1. Kontrakter og rammeavtaler kan endres uten en ny anbudsprosedyre i samsvar med dette direktivet i følgende tilfeller: […] e) dersom endringene, uavhengig av deres verdi, ikke er vesentlige som definert i nr. 4. […]« Forordning nr. 1215/2012 Tiende betraktning til forordning nr. 1215/2012 har følgende ordlyd: «Denne forordningens anvendelsesområde bør omfatte alle de viktigste spørsmålene på det sivil- og handelsrettslige området, med unntak av visse velavgrensede spørsmål, særlig underholdsplikt, som ikke bør omfattes av denne forordningens anvendelsesområde etter vedtakelsen av Rådets forordning (EF) nr. 4/2009 av 18. desember 2008 om kompetanse, lovvalg, anerkjennelse og fullbyrdelse av rettsavgjørelser og samarbeid vedrørende underholdsplikt [(EUT 2009, L 7, s. 1)]« Artikkel 1 nr. 1 i denne forordning fastsetter: «Denne forordning gjelder på det sivil- og handelsrettslige området, uavhengig av rettsinstansens art. Den omfatter særlig ikke spørsmål vedrørende skatt, toll eller administrative forhold eller statens ansvar for handlinger og unnlatelser under utøvelse av statsmakten (acta jure imperii).» Artikkel 35 i nevnte forordning fastsetter: «Det kan overfor en medlemsstats domstoler anmodes om anvendelse av slike foreløpige, herunder sikrende, rettsmidler som er fastsatt i den aktuelle medlemsstats lovgivning, selv om en domstol i en annen stat er kompetent til å avgjøre sakens realitet.» Østerriksk rett Lov om offentlige kontrakter § 144 i Bundesvergabegesetz 2018 (forbundsloven om inngåelse av offentlige kontrakter fra 2018) (BGBl. I, 65/2018, heretter «loven om offentlige kontrakter») fastsetter i stk. 1: «Den oppdragsgiver kan ikke tildele kontrakten før utløpet av standstill-perioden, da kontrakten ellers er absolutt ugyldig. Standstill-perioden begynner å løpe når beslutningen om tildeling av kontrakt sendes ut eller gjøres tilgjengelig. Perioden er på 10 dager ved elektronisk oversendelse eller tilgjengeliggjøring og på 15 dager ved oversendelse per post eller på annen passende måte.» § 334 i denne lov har følgende ordlyd: «(1) Bundesverwaltungsgericht [(forbundsdomstol i forvaltningsretlige saker, Østerrike)] avgjør i samsvar med bestemmelsene i dette avsnittet anmodninger om innledning av en klageprosedyre (andre avdeling), om vedtak av midlertidige tiltak (tredje avdeling) og om innledning av en deklaratorisk prosedyre (fjerde avdeling). Slike begjæringer fremmes direkte for Bundesverwaltungsgericht [(forbundsdomstol i forvaltningsretlige saker)]. (2) Inntil tildelingen av kontrakt eller tilbakekallingen av en tildelingsprosedyre har Bundesverwaltungsgericht [(forbundsdomstolen i forvaltningsrettslige saker)] med sikte på å avhjelpe brudd på denne forbundsloven og de derav følgende gjennomføringsbestemmelser eller brudd på EU-retten som finner direkte anvendelse, kompetanse til 1. vedta midlertidige tiltak, og 2. oppheve særskilt anfektbare vedtak truffet av den oppdragsgiveren, innenfor rammen av klagerens anførsler. (3) Bundesverwaltungsgericht [(forbundsdomstolen i forvaltningsrettslige saker)] har etter tildelingen av kontrakten kompetanse til […] 3. å avgjøre om en anbudsprosedyre er gjennomført ulovlig uten forutgående offentliggjøring av en anbudsmelding […] 5. å avgjøre om tildelingen av kontrakt om levering av en tjeneste på grunnlag av en rammeavtale eller en dynamisk innkjopsordning var ulovlig som følge av en tilsidesettelse av § 155, nr. 4–9, § 162, nr. 1–5, § 316 nr. 1–3 eller § 323 nr. 1–5 […]« § 336 i nevnte lov fastsetter: »(1) De oppdragsgivere og oppdragsinnehavere som faller inn under denne føderale lovs anvendelsesområde, skal gi Bundesverwaltungsgericht [(føderal domstol i forvaltningsrettslige saker)] alle opplysninger som er nødvendige for utførelsen av dens oppgaver, og på behørig måte stille alle nødvendige dokumenter til rådighet for denne. Det samme gjelder for entreprenører som deltar i en anbudsprosess. (2) Dersom en oppdragsgiver, en bestiller eller en entreprenør ikke har fremlagt visse dokumenter, ikke har fremlagt visse opplysninger eller har fremlagt opplysninger, men ikke har fremlagt anbudsmaterialet, kan Bundesverwaltungsgericht [(forbundsdomstolen i forvaltningsretlige saker)], dersom oppdragsgiveren eller entreprenøren på forhånd er blitt underrettet om konsekvensene av denne unnlatelsen, treffe

avgjørelse

på grunnlag av den ikke-misligholdende prosessdeltakerens påstander.» Samme lovs § 340 fastsetter: »(1) Søkeren skal betale en fast avgift for hver begjæring som inngis i henhold til [§] 342 nr. 1, [§] 350 nr. 1 og [§] 353 nr. 1 og 2, i samsvar med følgende bestemmelser: 1. Den faste avgiften skal betales på tidspunktet for innlevering av begjæringen i samsvar med de satsene som forbundsregjeringen har fastsatt ved kunngjøring. […]

4For begjæringer i henhold til § 350 nr. 1 skal det betales et beløp på 50 % av den fastsatte avgiften. […]

7Dersom en begjæring trekkes tilbake før rettsmøtet avholdes, eller dersom det ikke avholdes rettsmøte før dommen eller kjennelsen avsies, skal det kun betales et beløp på 75 % av den avgiften som er fastsatt for den aktuelle begjæringen, eller en avgift som er nedsatt i henhold til nr. 5. Beløp som allerede er betalt for mye, skal tilbakebetales.» § 342 i lov om offentlige kontrakter foreskriver: »(1) Inntil tildeling av kontrakt eller en erklæring om tilbakekalling foreligger, kan en næringsdrivende innlede en klagesak for å prøve lovligheten av enhver særskilt anfektelig beslutning som den oppdragsgiver har truffet under en anbudsprosedyre, for så vidt som 1. den næringsdrivende gjør gjeldende at vedkommende har en interesse i inngåelsen av en kontrakt som er omfattet av denne føderale lov, og 2. den næringsdrivende har lidd eller vil kunne lide skade som følge av den påståtte ulovligheten. […] (3) Innlevering av en klage har ingen utsatt virkning for den pågående anbudsprosessen. […]« Denne lovens § 344 bestemmer: »(1) En anmodning i henhold til § 342, nr. 1, skal under alle omstendigheter inneholde: 1. en angivelse av den pågående anbudsprosessen samt av den særskilt angripbare beslutningen som angripes 2. en angivelse av den oppdragsgivende myndighet, av søkeren og i gitte tilfeller oppdragsgiveren, herunder dennes e-postadresse 3. en redegjørelse for de relevante faktiske omstendigheter, herunder interessen i å inngå kontrakten, og særlig, dersom tildelingsbeslutningen påklages, navnet på den anbudsgiver som har fått tildelt kontrakten 4. opplysninger om den påståtte skaden som søkeren lider eller kan komme til å lide 5. angivelse av de rettigheter som klageren hevder er blitt tilsidesatt (fremstilling av klagepunkter), og begrunnelsen for den påståtte ulovligheten 6. en begjæring om opphevelse av den særskilt angripbare beslutningen som påklages 7. de opplysningene som er nødvendige for å vurdere om begjæringen er innlevert rettidig. (2) Begjæringen avvises i sin helhet dersom 1. den ikke gjelder en særskilt angripbar beslutning, eller 2. den ikke er innlevert innen fristen fastsatt i § 343, eller 3. den tilhørende avgiften ikke er blitt betalt korrekt til tross for en oppfordring om å betale den. (3) Dersom en begjæring i henhold til § 342, nr. 1, inngis etter tildelingen av kontrakten eller tilbakekallingen av tildelingsprosedyren, behandler Bundesverwaltungsgericht [(forbundsdomstolen i forvaltningsrettslige saker)] denne som en begjæring om en deklaratorisk

avgjørelse

i henhold til § 353 nr. 1, dersom søkeren ikke kunne ha kjenne til tildelingen av kontrakt eller tilbakekallingen, og dersom begjæringen er innlevert innenfor den fristen som er fastsatt i § 354 nr. 2. Etter anmodning fra Bundesverwaltungsgericht [(forbundsdomstol i forvaltningsretlige saker)] skal søkeren innen en rimelig frist, som fastsettes av Bundesverwaltungsgericht [(forbundsdomstol i forvaltningsretlige saker)], nærmere angi hvilken erklæring vedkommende ønsker i henhold til § 353, nr.

1Dersom det ved utløpet av denne fristen ikke er fremsatt begjæring om en

avgjørelse

i henhold til § 353 nr. 1, avslås begjæringen.» § 350 i nevnte lov fastsetter: «(1) Bundesverwaltungsgericht [(forbundsdomstolen i forvaltningsrettslige saker)] skal etter anmodning fra en næringsdrivende som åpenbart oppfyller vilkårene for anvendelse av § 342 nr. 1, umiddelbart og som en hastesak treffe de rettsbevarende tiltak som synes nødvendige og egnede til å avhjelpe eller forhindre enhver skade på søkerens interesser, som er påført eller som umiddelbart kan påføres ved den påståtte ulovligheten av en særskilt anfektelig beslutning. (2) Begjæringen om midlertidige tiltak skal inneholde: 1. en nøyaktig angivelse av den aktuelle anbudsprosedyren, den særskilt anfektbare avgjørelsen, samt av den oppdragsgivende myndighet, søkeren og i gitte tilfeller oppdragsgiveren, herunder dennes e-postadresse 2. en redegjørelse for de relevante faktiske omstendigheter og vilkårene i § 342, første ledd 3. en nøyaktig angivelse av den påståtte ulovligheten 4. en presis redegjørelse for den skade som direkte truer søkerens interesser, og en troverdig redegjørelse for de relevante faktiske omstendigheter 5. en nøyaktig angivelse av den begjærte rettsbevarende foranstaltningen og 6. de opplysningene som er nødvendige for å avgjøre om begjæringen er innlevert rettidig. […] (5) Bundesverwaltungsgericht [(forbundsdomstolen i forvaltningsrettslige saker)] underretter umiddelbart den oppdragsgivende myndighet og i gitte tilfeller oppdragsgiveren om mottakelsen av en begjæring om midlertidige tiltak med begjæring om forbud mot tildeling av kontrakt, om forbud mot inngåelse av en rammeavtale, forbud mot å avgi erklæring om tilbakekalling eller forbud mot åpning av de innsendte tilbudene. Begjæringer om midlertidige tiltak der det begjæres forbud mot tildeling av kontrakt, forbud mot inngåelse av en rammeavtale, forbud mot å avgi erklæring om tilbakekalling eller om at tilbudene ikke åpnes, har utsatt virkning fra mottakelsen av meldingen om mottak av anmodningen, inntil det er truffet

avgjørelse

herom. Den oppdragsgivende myndighet eller oppdragsgiveren må ikke, så lenge det ikke er truffet

avgjørelse

om anmodningen, 1. tildele kontrakten eller inngå rammeavtalen, eller 2. trekke tilbake anbudsprosedyren, eller 3. åpne anbudene. […] (7) En begjæring om midlertidige tiltak avslås dersom den aktuelle avgiften ikke er blitt betalt på riktig måte til tross for en oppfordring om å betale den.« § 382 i samme lov fastsetter: «Denne føderale loven gjennomfører og tar hensyn til følgende EU-rettsakter: […] 2. [direktiv 89/665] […] 16. [direktiv 2014/24]« Den generelle loven om forvaltningsprosedyren § 49 nr. 1 i Allgemeine Verwaltungsverfahrensgesetz (den generelle loven om forvaltningsprosedyren) fastsetter: «Et vitne kan nekte å vitne: 1. om spørsmål hvis besvarelse vil påføre vitnet, en av vedkommendes pårørende […] direkte økonomisk skade, risiko for straffeforfølgelse eller vanære […]» Bekendtgørelse om faste avgifter 2018 Forordning fra forbundsregjeringen om fast avgift for bruk av Forbundsforvaltningsdomstolen i saker om offentlige kontrakter (BVwG-Pauschalgebührenverordnung Vergabe 2018 – BVwG-PauschGebV Vergabe 2018) (forbundsregjeringens kunngjøring om faste avgifter i saker om offentlige kontrakter ved forbundsdomstolen for forvaltningsrettslige saker (forskrift om faste avgifter 2018 – BVwG-PauschGebV 2018)) foreskriver: «På grunnlag av 1. § 340, nr. 1, første setning, i [loven om offentlige kontrakter] […] fastsettes: Enhetssatser § 1 – For anmodninger inngitt i henhold til [§] 342, nr. 1, og [§] 353 nr. 1 og 2 [i loven om offentlige kontrakter] for anmodninger innlevert i henhold til § 135 i (Bundesgesetz über die Vergabe von Aufträgen im Verteidigungs- und Sicherheitsbereich [Bundesvergabegesetz Verteidigung und Sicherheit 2012 – BVergGVS 2012] [forbundslov om anbud innenfor forsvars- og sikkerhetssektoren (forbundslov om offentlige forsvars- og sikkerhetsanliggender 2012 – BVergGVS 2012) (BGBl. I, 10/2012)]), sammenholdt med [§] 342, nr. 1, og [§] 353, nr. 1 og 2, [i loven om offentlige kontrakter] og for anmodninger fremsatt i henhold til [§] 86, nr. 1, og [§] 97, nr. 1 og 2, i BVergGKonz 2018 [Bundesgesetz über die Vergabe von Konzessionsverträgen (Bundesvergabegesetz Konzessionen 2018 – BVergGKonz 2018) (forbundslov om tildeling av konsesjonskontrakter (forbundslov om offentlige konsesjonskontrakter 2018 – BVergGKonz 2018)) (BGBl. I, 65/2018)], skal søkeren betale en fast avgift i hvert enkelt tilfelle i samsvar med følgende bestemmelser: Tildeling av kontrakt på grunnlag av frie forhandlinger 324 [EUR] […]« Forbundsforfatningslov om ledsagende tiltak i forbindelse med covid-19-pandemien i saker vedrørende åpne anbudskonkurranser § 5 i Bundesverfassungsgesetz betreffend Begleitmaßnahmen zu COVID-19 in Angelegenheiten des öffentlichen Auftragswesens (COVID-19 Begleitgesetz Vergabe) (forbundsforfatningslov om ledsageforanstaltninger til covid-19 i saker vedrørende åpne anbudskonkurranser) (BGBl. I, 24/2020), som ble forlenget til 30. juni 2021 (BGBl. I, 5/2021), har følgende ordlyd: «Dersom det på grunnlag av opplysningene i en begjæring om midlertidige tiltak i forbindelse med tildeling av kontrakt i henhold til [loven om offentlige kontrakter] eller BVergGVS 2012, eller dersom den oppdragsgiver på en troverdig måte fastslår at en anbudsprosedyre tjener til raskt å forhindre og bekjempe spredningen av covid-19 eller til å opprettholde den offentlige orden i forbindelse med forebygging og bekjempelse av spredningen av covid-19, har en begjæring om midlertidige tiltak som tar sikte på å oppnå forbud mot åpning av anbud, inngåelse av en rammeavtale eller tildeling av kontrakt, ikke utsatt virkning. I så fall kan oppdragsgiveren tildele kontrakten, inngå rammeavtalen eller åpne anbudene før det er truffet

avgjørelse

om anmodningen.» Tvisten i hovedsaken og de prejudisielle spørsmålene I slutten av 2020 inngikk Republikken Østerrike og det føderale innkjøpsselskapet (heretter samlet «den oppdragsgivende myndighet» eller «saksøkte i hovedsaken») 21 rammeavtaler til en verdi av 3 millioner euro med sikte på anskaffelse av antigentester. Den 1. desember 2020 inngav EPIC en klage til Bundesverwaltungsgericht (forbundsdomstolen for forvaltningssaker) med krav om i det vesentlige å bestride inngåelsen av disse rammeavtalene med den begrunnelse at inngåelsen ikke hadde vært gjennomsiktig, og at den hadde tilsidesatt loven om offentlige kontrakter. Denne klagen var ledsaget av en begjæring om midlertidige foranstaltninger, som i hovedsak hadde til formål å midlertidig forby oppdragsgiveren å fortsette den eller de prosedyrene for inngåelse av kontrakter om levering av antigentester, som EPIC bestred lovligheten av. Samme dag sendte Bundesverwaltungsgericht (forbundsdomstolen for forvaltningsrettslige saker) en første oppfordring om rettelse til EPIC med den begrunnelse at selskapets klageskrift ikke gjorde det mulig å identifisere klart de særskilt anfektbare vedtakene som omhandlet i direktiv 89/665, som EPIC hadde begjært opphevelse av, eller de anbudsprosedyrene som var omfattet av selskapets begjæring om midlertidige tiltak. Ved brev av 7. desember 2020 bestred EPIC nødvendigheten av å utdype selskapets klageskrift og anførte at klagen utelukkende gjaldt oppdragsgivers beslutning – som selskapet hadde fått kjennskap til via media – om å anvende en prosedyre for tildeling av kontrakt på grunnlag av frie forhandlinger med sikte på å bestille flere millioner antigentester for å gjennomføre massetesting i Østerrike. I åpenbar strid med gjennomsiktighetsprinsippet kunne EPIC ikke få tilgang til noen dokumenter vedrørende den omtalte kontrakten, slik at selskapet ikke var forpliktet til konkret å peke ut den aktuelle anbudsprosedyren, med mindre det var snakk om at selskapets rett til effektiv rettslig beskyttelse ble tilsidesatt. I et ytterligere prosesskrift av 9. desember 2020 presiserte EPIC at selskapet ikke hadde til hensikt å bestride selve den oppdragsgivers inngåelse av de 21 rammeavtalene, men utelukkende innkjopene av ytterligere 2 millioner antigentester som ble foretatt hos selskapet R mellom 29. oktober og 24. november 2020 for mer enn 3 millioner euro. Disse innkjopene må anses å være resultatet av en ulovlig inngåelse av kontrakter på grunnlag av fri forhandling, ettersom de langt oversteg den mengden som var fastsatt i den aktuelle rammeavtalen. Den 14. desember 2020 opplyste EPIC at selskapets begjæring om midlertidige foranstaltninger begrenset seg til å motsette seg eventuelle nye ordrer som var blitt avgitt siden 20. november 2020 hos tre navngitte selskaper, og som overskred den maksimale innkjøpsverdien på 3 millioner EUR, som var fastsatt i de omtalte rammeavtalene. Til slutt anførte EPIC i et prosesskrift av 5. januar 2021 at selskapet nå utelukkende anfektet innkjopene som ble foretatt fra 20. november 2020 i henhold til rammeavtalene som ble inngått med selskapene I og S. Disse innkjopene overskred den maksimale innkjøpsverdien på 3 millioner euro som var fastsatt i rammeavtalene. EPIC har til slutt anført at selskapet på tidspunktet for innledningen av klagesaken ikke kunne ha kjennskap til størrelsen på de faste rettsgebyrene det skulle betale, ettersom disse beregnes på grunnlag av antallet bestridte rettsakter. Dette antallet var imidlertid umulig å fastslå, gitt mangelen på gjennomsiktighet i de anbudsprosedyrene som er omhandlet i hovedsaken. Saksøkte i hovedsaken har bestridt at EPIC har partsrett, ettersom selskapet frem til 10. desember 2020 ikke hadde den faglige kvalifikasjonen som kreves for å markedsføre antigentester. De har videre gjort gjeldende at EPICs klage ikke kan tas til realitetsbehandling, ettersom sistnevnte ikke har sitert den beslutningen som konkret anfektes, samt den prosedyren for inngåelse av en offentlig kontrakt som denne beslutningen knytter seg til. Saksøkte i hovedsaken har videre gjort gjeldende at de 1. desember 2020 i Den europeiske unions tidende offentliggjorde en kunngjøring om åpen anbudskonkurranse med sikte på inngåelse av en rammeavtale om levering av antigentester. Videre vil en avvisning av klagen som er innlevert til Bundesverwaltungsgericht (forbundsdomstolen i forvaltningsrettslige saker), følgelig medføre at begjæringen om midlertidige tiltak må avvises. Uansett kan denne begjæringen i henhold til § 5 i covid-19-loven, som er nevnt i denne dommens premiss 30, ikke ha oppskytende virkning, ettersom det omstridte innkjopen av antigentester hadde til formål å forebygge og bekjempe spredningen av covid-19 så raskt som mulig. Saksøkte i hovedsaken har videre anført at hver av de 21 rammeavtalene som EPIC har anfektet, ble inngått med en enkelt partner, noe EPIC klart kunne konstatere ved å gå inn på det føderale innkjøpsselskapets nettsted. Endelig er det etter meldingen om EPICs klage ikke foretatt noen innkjop av antigentester i henhold til rammeavtalene som er inngått med henholdsvis selskapene S og I. Følgelig foreligger det ikke lenger noen særskilt angripbar beslutning. Bundesverwaltungsgericht (forbundsdomstolen for forvaltningsrettslige saker) har for det første anført at i Østerrike skal rettssubjekter som inngir en klage vedrørende offentlige kontrakter, betale faste avgifter for hvert enkelt av sine krav. Disse avgiftene beregnes blant annet på grunnlag av antall vedtak som påklages i forbindelse med en bestemt offentlig anbudsprosess. I henhold til praksis ved Verfassungsgerichtshof (forfatningsdomstolen, Østerrike) oppstår avgiften på det tidspunktet et krav fremsettes, og skal fra dette tidspunktet betales til Bundesverwaltungsgericht (forbundsdomstolen i forvaltningsretlige saker). En klage eller en begjæring om midlertidige tiltak kan derfor ikke tas opp til realitetsbehandling når avgiften for denne klagesaken eller denne begjæringen ikke er blitt korrekt betalt til tross for en oppfordring om å rette opp situasjonen. Denne domstolen kan heller ikke ta saken til behandling så lenge de faste avgiftene ikke er betalt. Medlemmene av den nevnte domstolen kan i gitte tilfeller anses for ved sin forsømmelse å ha påført statskassen et økonomisk tap, som de skal erstatte med egne midler. Det følger av dette at saksøker i forbindelse med en uoversiktlig offentlig anbudsprosedyre først kan få kjennskap til størrelsen på de faste avgiftene som er knyttet til vedkommendes klagesak, etter at Bundesverwaltungsgericht (forbundsdomstolen i forvaltningsrettslige saker) har foretatt grundige undersøkelser med sikte på å identifisere de offentlige anbudsprosedyrene og de særskilte vedtakene som saksøkeren henviser til. Den foreleggende domstol har i denne sammenheng presisert at det for klager vedrørende tildeling av kontrakt på grunnlag av fri forhandling skal betales en fast avgift på 324 EUR per anbudsprosedyre og per særskilt angripbar beslutning. Dette beløpet økes med 50 % og utgjør dermed 486 EUR når det samtidig er fremsatt begjæring om midlertidige forholdsregler. Dersom den anslåtte verdien av kontrakten imidlertid overstiger tjue ganger terskelverdien på 750 000 EUR, som er fastsatt for offentlige tjenestekontrakter vedrørende folkehelsen, skal det for hver offentlig anbudsprosedyre og hver påklaget beslutning truffet av den oppdragsgiveren betales en avgift på 19 440 EUR. I henhold til disse reglene meddelte den foreleggende domstol EPIC at dersom selskapet for hver av de 21 rammeavtalene hadde til hensikt å bestride tre avgjørelser og be om midlertidige tiltak i forbindelse med disse, ville de faste avgiftene under omstendighetene i hovedsaken beløpe seg til 1 061 424 EUR. Ettersom EPIC frem til dette tidspunkt kun hadde betalt en fast avgift på 486 EUR, kunne selskapet dermed komme til å motta en oppfordring om å bringe forhold i orden, som består i å betale et tillegg til den faste avgiften i størrelsesorden 1 million EUR, noe selskapet ikke nødvendigvis kunne ha forventet ved anleggelsen av søksmålet. For det andre har den foreleggende domstol anført at EPIC ikke har godtgjort at selskapet selv eller dets leverandør i perioden før 10. desember 2020 hadde de faglige kvalifikasjonene som kreves i Østerrike for å markedsføre antigentester. For det tredje anser den foreleggende domstol det som sannsynlig at EPIC på tidspunktet for innleveringen av selskapets klage ikke hadde kjennskap til verken antallet eller typen av anbudsprosedyrer som den oppdragsgiver hadde gjennomført, og heller ikke til antallet av særskilt anfektbare vedtak som allerede var vedtatt i de anbudsprosedyrene som er omhandlet i hovedsaken. Ifølge den foreleggende domstol kunne EPIC dessuten bare fremføre upresise påstander, selv om de østerrikske sivilprosessreglene i prinsippet pålegger enhver saksøker å redegjøre for de faktiske omstendigheter som ligger til grunn for saken. For det fjerde har den foreleggende domstol anført at den på det stadiet saken befinner seg, har kunnet fastslå at det foreligger 15 rammeavtaler som den oppdragsgiver inngikk høsten 2020 med sikte på levering av antigentester. Hver av disse rammeavtalene ble inngått med en enkelt økonomisk aktør og etter konkurranse med forhandling prosedyre uten forutgående offentliggjøring av en anbudskunngjøring i samsvar med artikkel 32 nr. 2 bokstav c) og artikkel 33 nr. 3 i direktiv 2014/

24For det femte har EPIC nå begrenset seg til spesifikt å bestride de offentlige innkjøpskontraktene vedrørende antigentester som ble inngått på grunnlag av frie forhandlinger med selskapene S og I, og som overstiger den anslåtte verdien av rammeavtalen som ble inngått med hvert av disse selskapene. Saksøker må derfor i henhold til østerriksk rett anses å ha frafalt sin klage på prøving av de vedtakene som ble truffet innenfor rammen av de 19 andre rammeavtalene, som denne opprinnelig hadde anfektet. I lys av de ovennevnte betraktninger er Bundesverwaltungsgericht (forbundsdomstolen for forvaltningsrettslige saker) av den oppfatning at tvisten i hovedsaken i henhold til EU-retten reiser fire grupper av spørsmål. For det første er den foreleggende domstol av den oppfatning at saker om prøving av rettsakter knyttet til en offentlig anbudsprosess hører under det sivilrettslige området som omhandlet i forordning nr. 1215/2012. Reglene om inngåelse av offentlige kontrakter i direktiv 2014/24 regulerer nemlig hvordan de oppdragsgivere og entreprenører som ønsker å inngå kontrakter med sistnevnte, har plikt til å handle før kontraktsinngåelsen. Reglene for inngåelse av offentlige kontrakter er derfor, i den grad de gjelder inngåelse av kontrakter, omfattet av den spesielle sivilretten og dermed av anvendelsesområdet for forordning nr. 1215/2012. I henhold til ekvivalensprinsippet bør derfor sivilprosessrettslige regler som er mer fleksible enn dem den foreleggende domstol selv må følge, finne anvendelse. Den nevnte domstolen har særlig bemerket at domstolen på det sivilretlige området treffer

avgjørelse

i klagesaken og begjæringen om midlertidige foranstaltninger, selv om saksøkeren ikke først har betalt de faste avgiftene, og uten at dette setter medlemsstatens rett til å innkreve disse avgiftene i fare. Videre skal det ikke betales noen særskilt fast avgift ved de sivile domstolene for begjæringer om midlertidige tiltak i forbindelse med en klagesak der det foreligger en avgiftsplikt. Dersom det særlige avgiftssystemet som gjelder på området for offentlige kontrakter ble ansett å være i strid med EU-retten, ville den foreleggende domstol subsidiært gjøre bruk av de undersøkelsestiltak som er nødvendige for å fastsette avgiften, og ville dermed, i samsvar med prinsippet om prosessøkonomi, svært raskt kunne behandle anmodningen om midlertidige tiltak uten først å måtte foreta omfattende undersøkelser for å fastslå antallet anbudsprosedyrer og de vedtakene som opprinnelig ble anfektet. For det andre ønsker den foreleggende domstol opplysning om hvorvidt den særlige gebyrordningen som gjelder på området for offentlige kontrakter, er i samsvar med den lovgivning som er sikret ved direktiv 89/665, om at klagesaker og begjæringer om midlertidige foranstaltninger kan behandles så raskt som mulig og uavhengig av spørsmål vedrørende faste rettsgebyrer. I denne forbindelse viser retten blant annet til de vanskelighetene som oppstår i forbindelse med forpliktelsen til å identifisere de beslutningene og anbudsprosedyrene som bestrides, før det tas stilling til sakens realitet, samt til den omstendigheten at det – særlig når den aktuelle prosedyren er uoversiktlig – er umulig for den rettssøkende å på forhånd vite størrelsen på de faste rettsgebyrene som vedkommende skal betale. I tilfeller hvor det inngås kontrakt etter en uoversiktlig prosedyre, ønsker den foreleggende domstol også opplysning om hvorvidt retten til effektiv rettslig beskyttelse, som er sikret ved charterets artikkel 47, er til hinder for anvendelsen av en ordning for rettsgebyrer, deretter størrelsen på de avgiftene som skal betales, avhenger av kontraktens anslåtte verdi, antallet av de aktuelle anbudsprosedyrene og antallet av særskilt angripbare avgjørelser. For det tredje er den foreleggende domstol av den oppfatning at artikkel 1 nr. 1 i direktiv 89/665 kan tolkes slik at inngåelsen av en rammeavtale med en enkelt økonomisk aktør for den oppdragsgivers vedkommende tilsvarer inngåelse av kontrakt og tilsvarer tildelingen av kontrakt. I den foreliggende sak bør anmodningen om midlertidige forholdsregler derfor avvises med den begrunnelse at den aktuelle kontrakten allerede er tildelt. Det er også nødvendig å presisere den rettslige karakteriseringen av offentlige kontrakter som inngås i henhold til en rammeavtale hvis maksimale verdi allerede er overskredet, samt metodene for beregning av en slik kontrakts anslåtte verdi. For det fjerde har Bundesverwaltungsgericht (forbundsdomstolen for forvaltningsrettslige saker) fremhevet at den i henhold til § 336 i loven om offentlige kontrakter kan treffe en dom ved uteblivelse på grunnlag av opplysningene fra én part i saken, dersom en annen part i saken ikke fremlegger de påkrevde opplysningene eller dokumentene. En forpliktelse for den oppdragsgivers administratorer eller ansatte til å fremlegge data eller opplysninger for å imøtegå risikoen for at en slik dom ved fravær avgjøres til skade for sistnevnte, kan imidlertid være i strid med forbudet mot selvinkriminering, noe som kan utledes av charterets artikkel

48I motsetning til det som er fastsatt i § 49, første ledd, nr. 1, i den alminnelige forvaltningsprosessloven, gir § 336 i loven om offentlige kontrakter ingen rett til å nekte å fremlegge opplysninger. Opplysningene som fremlegges på denne måten, kan imidlertid avsløre forhold som kan brukes mot den oppdragsgivers ledere og ansatte i straffesaker eller med sikte på erstatningssøksmål. Den foreleggende domstol har for øvrig anført at det fremgår av en avisartikkel at medlemmer av den østerrikske forbundsregjeringen har blitt strafferettslig forfulgt. Den foreleggende domstol er således av den oppfatning at den eventuelle relevansen av Domstolens svar på spørsmålet om hvorvidt § 336 i loven om offentlige kontrakter er forenlig med forbudet mot selvinkriminering, i den foreliggende sak vil vise seg ved de fremtidige etterforskningene som vil bli gjennomført i forbindelse med den strafferettslige forfølgelsen av bestemte administratorer som er rapportert i media, og som gjelder innkjop av de antigentestene som er omhandlet i hovedsaken. På denne bakgrunn har Bundesverwaltungsgericht (forbundsdomstolen for forvaltningsrettslige saker) i sak C-274/21 besluttet å utsette sin

avgjørelse

vedrørende EPICs begjæring om midlertidige forholdsregler og forelegge Domstolen følgende foreløpige spørsmål: «1) Er en prosedyre med sikte på midlertidige tiltak, som er hjemlet i artikkel 2 nr. 1 bokstav a) i [direktiv 89/665], og som på nasjonalt plan i Østerrike også er hjemlet ved Bundesverwaltungsgericht [forbundsdomstolen i forvaltningsrettslige saker], der det f.eks. også kan oppnås et midlertidig forbud mot inngåelse av rammeavtaler eller leveringskontrakter, en tvist på det sivil- og handelsrettslige området i henhold til artikkel 1 nr. 1 i [forordning nr. 1215/2012]? Er en slik prosedyre for midlertidige tiltak, jf. […] det foregående spørsmålet, i det minste et sivilrettslig spørsmål i henhold til artikkel 81 nr. 1 [TEUF]? Er prosedyren for midlertidige tiltak i henhold til artikkel 2 nr. 1 bokstav a) i [direktiv 89/665] en prosedyre for et midlertidig rettsmiddel som omhandlet i artikkel 35 i [forordning nr. 1215/2012]? 2) Skal ekvivalensprinsippet, sett i lys av de øvrige bestemmelsene i EU-retten, tolkes slik at det gir borgerne subjektive rettigheter overfor medlemsstaten og er til hinder for anvendelsen av nasjonale østerrikske forskrifter, som innebærer at retten, før den behandler en begjæring om midlertidige foranstaltninger som fastsatt i artikkel 2, nr. 1, bokstav a), i [direktiv 89/665], undersøke hvilken form for anbudsprosedyre det er snakk om, den (anslåtte) verdien av kontrakten samt summen av de avgjørelsene som kan påklages hver for seg, og som er blitt påklaget i forbindelse med bestemte anbudsprosedyrer, henholdsvis eventuelt også delkontraktene i forbindelse med en bestemt anbudsprosedyre, slik at rettsformannen for den kompetente avdelingen ved retten deretter eventuelt kan utstede et pålegg om korreksjon med sikte på etterkreving av rettsgebyrer, og den rettsavdelingen som har kompetanse til å behandle klagen, skal i tilfelle at gebyrene ikke betales før eller senest samtidig med en avvisning av begjæringen om foreløpige forholdsregler på grunn av manglende etterbetaling, fastsette rettsgebyrene, idet kravet ellers bortfaller når manglende betaling av rettsgebyrer i (andre) sivile saker i Østerrike, som f.eks. erstatningssaker eller saker om forbud på grunn av brudd på konkurransereglene, ikke er til hinder for behandling av en begjæring om midlertidige tiltak som inngis i tilknytning til dette, uavhengig av spørsmålet om hvorvidt det i en eller annen grad foreligger utestående rettsgebyrer knyttet til rettsbeskyttelsen, og manglende betaling av faste rettsgebyrer heller ikke i prinsippet er til hinder for behandling av en begjæring om midlertidige tiltak som er inngitt ved sivile domstoler, skilt fra en søksmål; og når det videre ved en sammenligning er slik i Østerrike at manglende betaling av rettsgebyrer knyttet til klager over forvaltningsvedtak eller av rettsgebyrer knyttet til rettsmidler for prøving av vedtak truffet av forvaltningsdomstolene, som iverksettes ved Verfassungsgerichtshof [forfatningsdomstolen] eller Verwaltungsgerichtshof [forvaltningsdomstolen, Østerrike], ikke fører til avvisning av rettsmiddelet på grunn av manglende betaling av gebyrer og heller ikke fører til at begjæringer om innrømmelse av oppskuddende virkning i forbindelse med slike anke- og revisjonssaker kun kan avvises fra realitetsbehandling? 2.1) Skal ekvivalensprinsippet, sett i lys av de øvrige bestemmelsene i EU-retten, tolkes slik at det er til hinder for anvendelsen av nasjonale østerrikske forskrifter, der rettsformannen som enedommer skal utstede en pålegg om korreksjon av rettsgebyret, fordi det ikke er betalt tilstrekkelige rettsgebyrer, før en begjæring om midlertidige forholdsregler, som fastsatt i artikkel 2 nr. 1 bokstav a) i [direktiv 89/665], behandles, og denne dommeren skal avvise begjæringen om midlertidige tiltak på grunn av manglende betaling av gebyr, når det for øvrig i forbindelse med sivile søksmål i Østerrike, for så vidt angår en begjæring om midlertidige tiltak som er inngitt sammen med et søksmål, i henhold til Gerichtsgebührengesetz (loven om rettsgebyrer) i prinsippet ikke skal betales ytterligere faste rettsgebyrer utover dem i forbindelse med søksmålet i første instans, og når det heller ikke for så vidt angår begjæringer om innrømmelse av oppskuddende virkning, som inngis sammen med en søksmål om prøving av en

avgjørelse

til en forvaltningsdomstol, sammen med en revisjonsklage til Verwaltungsgerichtshof [forvaltningsdomstol] eller sammen med en anke til Verfassungsgerichtshof [forfatningsdomstol], og som funksjonelt tar sikte på en [rettsbeskyttelse som er] identisk eller [analog] [med] en begjæring om midlertidige forholdsregler, skal det betales særskilte avgifter for disse tilleggsbegjæringene om innrømmelse av utsatt virkning? 3) Skal [hurtighetsprinsippet] i henhold til artikkel 2 nr. 1 bokstav a) i [direktiv 89/665], om å treffe midlertidige tiltak så raskt som mulig og som haste sak, med det formål å bringe den påståtte overtredelsen til opphør eller hindre at de berørte interesser påføres annen skade, skal, med hensyn til de øvrige bestemmelsene i EU-retten, tolkes slik at dette krav om hastebehandling gir opphav til en subjektiv rett til at det uten unødig opphold treffes

avgjørelse

om en begjæring om midlertidige forholdsregler, og at dette krav er til hinder for anvendelsen av nasjonale østerrikske forskrifter, som innebærer at retten, også i tilfeller av anbudsprosesser som er gjennomført på en uoversiktlig måte, før den behandler en begjæring om midlertidige tiltak som har til formål å hindre at oppdragsgiveren foretar ytterligere innkjop, og selv om det i så måte ikke har noen relevans for avgjørelsen, skal undersøke hvilken form for anbudsprosedyre det er snakk om, den (anslåtte) verdien av kontrakten samt summen av de avgjørelsene som kan påklages hver for seg, og som er blitt påklaget henholdsvis ønskes påklaget i forhold til bestemte anbudsprosedyrer, henholdsvis eventuelt også delkontraktene i forbindelse med en bestemt anbudsprosedyre, slik at rettsformannen for den kompetente avdelingen ved retten deretter eventuelt kan utstede et pålegg om korreksjon med sikte på etterkreving av rettsgebyrer, og den rettsavdelingen som har kompetanse til å treffe

avgjørelse

om klagen, i tilfelle gebyrene ikke betales før eller senest samtidig med en avvisning av begjæringen om midlertidige forholdsregler på grunn av manglende etterbetaling av gebyr, fastsette rettsgebyrene, idet kravet overfor klageren ellers bortfaller? 4) Skal retten til en rettferdig rettergang for en domstol i henhold til [charterets] artikkel 47 […], med hensyn til de øvrige bestemmelsene i EU-retten, tolkes slik at denne rettighet gir borgerne subjektive rettigheter og er til hinder for anvendelsen av nasjonale østerrikske forskrifter, som fastsetter at retten også i tilfeller av anbudsprosedyrer som er gjennomført på en uoversiktlig måte, før den behandler en begjæring om midlertidige tiltak som har til formål å hindre at oppdragsgiveren foretar ytterligere innkjop, også selv om det ikke har noen relevans for avgjørelsen, skal undersøke hvilken form for anbudsprosedyre det er snakk om, den (anslåtte) verdien av kontrakten samt summen av de avgjørelsene som kan påklages separat, og som er blitt påklaget i forbindelse med bestemte anbudsprosedyrer, henholdsvis eventuelt også delkontraktene i forbindelse med en bestemt anbudsprosedyre, slik at rettsformannen for den kompetente avdelingen ved retten deretter eventuelt kan utstede et pålegg om korreksjon med sikte på etterkreving av rettsgebyrer, og skal den rettsavdelingen som har kompetanse til å treffe

avgjørelse

om klagen, i tilfelle gebyrene ikke betales før eller senest samtidig med en avvisning av begjæringen om midlertidige forholdsregler på grunn av manglende etterbetaling, fastsette rettsgebyrene, idet kravet overfor klageren ellers bortfaller? 5) Skal likestillingsprinsippet, sett i lys av de øvrige bestemmelsene i EU-retten, tolkes slik at det gir borgerne subjektive rettigheter overfor medlemsstaten og står i veien for anvendelsen av nasjonale østerrikske forskrifter, hvoretter en avdeling ved en forvaltningsdomstol som rettsinstans i tilfelle manglende betaling av faste rettsgebyrer for begjæringen om midlertidige forholdsregler som omhandlet i [direktiv 89/665] […] skal fastsette faste rettsgebyrer (med påfølgende reduserte muligheter for rettsbeskyttelse for den gebyrpliktige), når gebyrer vedrørende søksmål, midlertidige tiltak og rettsmidler i sivile saker for øvrig ved manglende betaling fastsettes ved en

avgjørelse

i henhold til Gerichtliches Einbringungsgesetz [lov om rettens innkreving] og avgifter vedrørende rettsmidler innenfor forvaltningsretten for så vidt angår anker til en forvaltningsdomstol eller til Verfassungsgerichtshof [forfatningsdomstolen] henholdsvis avgifter vedrørende revisjonsanke til Verwaltungsgerichtshof [forvaltningsdomstolen], hvis disse avgiftene ikke betales, som regel fastsettes ved en

avgjørelse

truffet av en skattemyndighet, som […] alltid kan prøves ved en forvaltningsdomstol og deretter følges opp med revisjonsklage til Verwaltungsgerichtshof [forvaltningsdomstol] eller anke til Verfassungsgerichtshof [forfatningsdomstol]? 6) Skal artikkel 1 nr. 1 i [direktiv 89/665], under hensyntagen til EU-rettens øvrige bestemmelser, tolkes slik at inngåelsen av en rammeavtale med en enkelt økonomisk aktør i henhold til artikkel 33 nr. 3 i [direktiv 2014/24/EU] er en kontraktsinngåelse i henhold til artikkel 2a nr. 2 i [direktiv 89/665]? 6.1) Skal formuleringen «kontrakter basert på denne rammeavtalen» i artikkel 33 nr. 3 i [direktiv 2014/24] tolkes slik at det foreligger en kontrakt basert på en rammeavtale når oppdragsgiveren tildeler en enkelt kontrakt med uttrykkelig henvisning til den inngåtte rammeavtalen? Eller skal den siterte passasjen «kontrakter basert på denne rammeavtalen» tolkes slik at det, når den samlede mengden i en rammeavtale som omhandlet i EU-domstolens dom […][av 19. desember 2018, Autorità Garante della Concorrenza e del Mercato – Antitrust og Coopservice (C-216/17, EU:C:2018:1034, punkt 64)] allerede er oppbrukt, ikke lenger foreligger en kontrakt som er basert på den opprinnelig inngåtte rammeavtalen? 7) Skal retten til en rettferdig rettergang for en domstol i henhold til [charterets] artikkel 47 […], sett i lys av de øvrige bestemmelsene i EU-retten, tolkes slik at denne rett står i veien for anvendelsen av en bestemmelse som innebærer at den oppdragsgiver som er part i saken om inngåelse av offentlige kontrakter, i prosedyren om midlertidige foranstaltninger skal gi opplysninger om alle nødvendige opplysninger og fremlegge alle nødvendige dokumenter – idet det ellers kan treffes en

avgjørelse

mot denne på grunn av unnlatelsen – når denne oppdragsgiverens tjenestemenn eller medarbeidere, som skal gi disse opplysningene på vegne av oppdragsgiveren, dermed i visse tilfeller til og med risikerer å pådra seg strafferettslige konsekvenser som følge av denne formidlingen av opplysninger eller fremleggelsen av dokumenter? 8) Skal kravet i artikkel 1 nr. 1 i [direktiv 89/665] om at klageprosedyrer ved tildeling av kontrakt først og fremst skal gjennomføres effektivt, i tillegg til muligheten for effektive rettsmidler i henhold til charterets artikkel 47 og under hensyntagen til de øvrige EU-rettslige bestemmelsene, tolkes slik at disse bestemmelsene skaper subjektive rettigheter og er til hinder for anvendelsen av nasjonale regler som pålegger en klager som søker rettslig beskyttelse ved å inngi begjæring om midlertidige tiltak, å angi den konkrete anbudsprosedyren og den konkrete beslutningen som oppdragsgiveren har truffet, i sin begjæring, selv om den aktuelle klageren i forbindelse med anbud uten forutgående kunngjøring som regel ikke vet hvor mange ikke-åpne anbudsprosesser oppdragsgiveren har gjennomført, og hvor mange beslutninger om inngåelse av kontrakt som allerede er truffet i de ikke-åpne anbudsprosessene? 9) Skal kravet om en rettferdig rettssak for en domstol i henhold til charterets artikkel 47, under hensyntagen til de øvrige EU-rettslige bestemmelser, tolkes slik at denne bestemmelse skaper subjektive rettigheter og er til hinder for anvendelsen av nasjonale forskrifter, som innebærer at det påhviler klageren, som søker rettslig beskyttelse, i sin begjæring om midlertidige [foranstaltninger] å angi den konkrete anbudsprosedyren og den konkrete beslutningen som oppdragsgiveren har truffet, og som kan anfektes særskilt og også anfektes, selv om den aktuelle klageren i forbindelse med anbud uten forutgående kunngjøring, som er ugjennomsiktige for klageren, som regel ikke kan vite hvor mange ugjennomsiktige anbudsprosedyrer oppdragsgiveren har gjennomført, og hvor mange beslutninger om kontraktsinngåelse som allerede er truffet i de ugjennomsiktige anbudsprosedyrene? 10) Skal kravet om en rettferdig rettssak for en domstol i henhold til charterets artikkel 47, under hensyntagen til de øvrige EU-rettslige bestemmelser, tolkes slik at denne bestemmelse skaper subjektive rettigheter og er til hinder for anvendelsen av nasjonale forskrifter, som pålegger klageren, som søker rettslig beskyttelse ved begjæring om midlertidige tiltak, å betale faste rettsgebyrer med et beløp som denne ikke kan forutse, fordi klageren i forbindelse med anbud uten forutgående kunngjøring, som er ugjennomsiktige for klageren, som regel ikke kan vite om, og i så fall hvor mange ugjennomsiktige anbudsprosedyrer oppdragsgiveren har gjennomført, hva den anslåtte verdien av disse er, og hvor mange beslutninger om kontraktsinngåelse, [som] kan anfektes separat, som allerede er truffet i de ugjennomsiktige anbudsprosedyrene?» Under de omstendigheter som er angitt i punkt 40–53 i denne dommen, har Bundesverwaltungsgericht (forbundsdomstolen i forvaltningsretlige saker) innenfor rammen av sak C-275/21 besluttet å utsette saken anlagt av EPIC og forelegge Domstolen følgende foreløpige spørsmål: «1) Er en klagebehandling ved Bundesverwaltungsgericht [forbundsdomstolen i forvaltningsrettslige saker], som finner sted på grunnlag av [direktiv 89/665], en tvist på det sivil- og handelsrettslige området i henhold til artikkel 1 nr. 1 i [forordning nr. 1215/2012]? Er en slik klageprosedyre, jf. det foregående spørsmålet, i det minste et sivilrettslig spørsmål i henhold til artikkel 81 nr. 1 i [TEUF]? 2) Skal ekvivalensprinsippet, sett i lys av de øvrige bestemmelsene i EU-retten, tolkes slik at det gir borgerne subjektive rettigheter overfor medlemsstaten og er til hinder for anvendelsen av nasjonale østerrikske forskrifter, som fastsetter at retten, før den behandler en klage som i hvert enkelt tilfelle skal ha til formål å oppheve en særskilt angripbar beslutning truffet av en oppdragsgiver, skal undersøke hvilken form for anbudsprosedyre det er snakk om, den (anslåtte) verdien av kontrakten samt summen av de beslutningene som kan angripes særskilt, og som er blitt anfektet i forbindelse med bestemte anbudsprosedyrer, henholdsvis eventuelt også delkontraktene i forbindelse med en bestemt anbudsprosedyre, slik at rettsformannen for den kompetente avdelingen ved retten deretter eventuelt kan utstede et pålegg om korreksjon med sikte på etterkreving av rettsgebyrer, og den rettsavdelingen som har kompetanse til å behandle klagen, i tilfelle av at gebyrene ikke betales før eller senest samtidig med en avvisning av klagen på grunn av manglende etterbetaling, deretter skal fastsette rettsgebyrene, idet kravet ellers bortfaller når manglende betaling av rettsgebyrer i sivile saker i Østerrike i andre saker, som f.eks. erstatningssaker eller saker om forbud på grunn av brudd på konkurranseregler, ikke er til hinder for behandling av søksmålet, uavhengig av spørsmålet om hvorvidt det i en eller annen grad utestår rettsgebyrer vedrørende rettsbeskyttelsen, og når det videre ved en sammenligning forholder seg slik i Østerrike, at manglende betaling av rettsgebyrer knyttet til klager over forvaltningsvedtak eller av rettsgebyrer knyttet til rettsmidler for prøving av vedtak truffet av forvaltningsdomstolene, som iverksettes ved Verfassungsgerichtshof [forfatningsdomstolen] eller Verwaltungsgerichtshof [forvaltningsdomstolen], ikke fører til avvisning av rettsmiddelet på grunn av manglende betaling av gebyrer? 2.1) Skal ekvivalensprinsippet, sett i lys av de øvrige bestemmelsene i EU-retten, tolkes slik at det er til hinder for anvendelsen av nasjonale østerrikske forskrifter, der rettsformannen som enedommer skal utstede en pålegg om korreksjon av rettsgebyret, fordi det ikke er betalt tilstrekkelige rettsgebyrer, før en begjæring om midlertidige forholdsregler, som fastsatt i artikkel 2 nr. 1 bokstav a) i [direktiv 89/665], behandles, og denne dommeren skal avvise begjæringen om midlertidige tiltak på grunn av manglende betaling av gebyr, når det for øvrig i forbindelse med sivile søksmål i Østerrike, for så vidt angår en begjæring om midlertidige tiltak som er inngitt sammen med et søksmål, i henhold til [Gerichtliches Einbringungsgesetz] [lov om domstolenes innkreving] i prinsippet ikke skal betales ytterligere faste rettsgebyrer utover dem i forbindelse med søksmålet i første instans, og når det heller ikke for så vidt angår begjæringer om innrømmelse av oppskuddende virkning, som inngis sammen med en søksmål om prøving av en

avgjørelse

til en forvaltningsdomstol eller sammen med en revisjonsklage til Verwaltungsgerichtshof [forvaltningsdomstol] eller sammen med en anke til Verfassungsgerichtshof [forfatningsdomstol], og som funksjonelt tar sikte på en [rettsbeskyttelse som er] identisk eller [analog] [med] en begjæring om midlertidige forholdsregler, skal det betales særskilte avgifter for disse tilleggsbegjæringene om innrømmelse av utsatt virkning? 3) Skal kravet i henhold til artikkel 1 nr. 1 i [direktiv 89/665], som fastsetter at klageprosedyrer særlig skal gjennomføres så raskt som mulig, med hensyn til de øvrige bestemmelsene i EU-retten, tolkes slik at dette kravet om rask behandling gir opphav til en subjektiv rett til en rask klageprosedyre, og at dette krav er til hinder for anvendelsen av nasjonale østerrikske forskrifter, som fastsetter at retten, også i tilfeller av anbudsprosesser som er gjennomført på en uoversiktlig måte, før den behandler en klage som tar sikte på å oppheve en særskilt anfektelig beslutning truffet av en oppdragsgiver, under alle omstendigheter undersøke hvilken form for anbudsprosedyre det er snakk om, den (anslåtte) verdien av kontrakten samt summen av de avgjørelsene som kan anfektes hver for seg, og som er blitt anfektet i forbindelse med bestemte anbudsprosedyrer, henholdsvis eventuelt også delkontraktene i forbindelse med en bestemt anbudsprosedyre, slik at rettsformannen for rettsavdelingen deretter eventuelt kan utstede et pålegg om korreksjon med sikte på etterkreving av rettsgebyrer, og den rettsavdelingen som har kompetanse til å treffe

avgjørelse

om klagen, skal i tilfelle at gebyrene ikke betales før eller senest samtidig med en avvisning av klagen på grunn av manglende etterbetaling av gebyr, fastsette rettsgebyrene, idet kravet ellers bortfaller? 4) Skal retten til en rettferdig rettergang ved en domstol i henhold til [charterets] artikkel 47 […], med hensyn til kravet om åpenhet i henhold til artikkel 18 nr. 1 i [direktiv 2014/24/EU] og de øvrige EU-rettslige bestemmelser, tolkes slik at det er til hinder for anvendelsen av nasjonale østerrikske forskrifter, som fastsetter at retten også i tilfeller av anbudsprosesser som er gjennomført på en ikke-åpen måte, før den behandler en klage som i hvert enkelt tilfelle skal ha til formål å oppheve en særskilt angripbar beslutning truffet av en oppdragsgiver, under alle omstendigheter skal undersøke hvilken form for anbudsprosedyre det er snakk om, den (anslåtte) verdien av kontrakten samt summen av de beslutningene som kan angripes særskilt, og som er blitt anfektet i forbindelse med bestemte anbudsprosedyrer, henholdsvis eventuelt også delkontraktene i forbindelse med en bestemt anbudsprosedyre, slik at rettsformannen for rettsavdelingen deretter eventuelt kan utstede et pålegg om korreksjon med sikte på etterkreving av rettsgebyrer, og den rettsavdelingen som har kompetanse til å treffe

avgjørelse

om klagen, skal i tilfelle avgiftene ikke betales før eller senest samtidig med en avvisning av klagen på grunn av manglende etterbetaling av avgift, fastsette rettsgebyrene, idet kravet ellers bortfaller? 5) Skal ekvivalensprinsippet, sett i lys av de øvrige EU-rettslige bestemmelsene, tolkes slik at det tilkjenner borgerne subjektive rettigheter overfor medlemsstaten og er til hinder for anvendelsen av nasjonale østerrikske forskrifter, hvoretter en rettsavdeling ved en forvaltningsdomstol som rettsinstans i tilfelle manglende betaling av faste rettsgebyrer for å iverksette et rettsmiddel ved en domstol med sikte på en klageprosedyre vedrørende oppdragsgiveres beslutninger som omhandlet i [direktiv 89/665] […] (henholdsvis eventuelt også et rettsmiddel med sikte på å få fastslått ulovlighet i forbindelse med en kontraktstildeling med sikte på å oppnå erstatning) skal fastsette faste rettsgebyrer som skyldes, men ikke er innbetalt (med derav følgende reduserte muligheter for rettsbeskyttelse for den gebyrpliktige), når avgifter vedrørende søksmål, midlertidige tiltak og rettsmidler i sivile saker for øvrig i tilfelle manglende betaling fastsettes ved en administrativ

avgjørelse

i henhold til Gerichtliches Einbringungsgesetz [lov om rettens innkreving], og gebyrer knyttet til rettsmidler innenfor forvaltningsretten for så vidt angår anker til en forvaltningsdomstol eller til Verfassungsgerichtshof [forfatningsdomstolen] henholdsvis gebyrer knyttet til revisjonsanke til Verwaltungsgerichtshof [forvaltningsdomstolen], dersom gebyrene ikke betales, som regel fastsettes ved en

avgjørelse

truffet av en forvaltningsmyndighet, som […] som regel alltid kan prøves ved en forvaltningsdomstol og deretter ved anke til Verwaltungsgerichtshof [forvaltningsdomstol] eller ved anke til Verfassungsgerichtshof [forfatningsdomstol]? 6) Skal artikkel 1 nr. 1 i [direktiv 89/665], under hensyntagen til EU-rettens øvrige bestemmelser, tolkes slik at inngåelsen av en rammeavtale med en enkelt økonomisk aktør i henhold til artikkel 33 nr. 3 i [direktiv 2014/24] er en kontraktsinngåelse i henhold til artikkel 2a nr. 2 i [direktiv 89/665], og at oppdragsgiverens beslutning om med hvilken enkelt økonomisk aktør denne rammeavtalen skal inngås i henhold til artikkel 33 nr. 3 i [direktiv 2014/24], derfor er en beslutning om tildeling av kontrakt i henhold til artikkel 2a nr. 1 i [direktiv 89/665]? 6.1) Skal formuleringen «kontrakter basert på denne rammeavtalen» i artikkel 33 nr. 3 i [direktiv 2014/24] tolkes slik at det foreligger en kontrakt basert på en rammeavtale når oppdragsgiveren tildeler en enkelt kontrakt med uttrykkelig henvisning til den inngåtte rammeavtalen? Eller skal den siterte passasjen «kontrakter basert på denne rammeavtalen» tolkes slik at det foreligger en kontrakt basert på en rammeavtale når den samlede mengden i en rammeavtale som omhandlet i EU-domstolens dom […][av 19. desember 2018, Autorità Garante della Concorrenza e del Mercato – Antitrust og Coopservice (C-216/17, EU:C:2018:1034, punkt 64),] allerede er oppbrukt, ikke lenger foreligger en kontrakt som er basert på den opprinnelig inngåtte rammeavtalen? 6.2) Dersom spørsmål 6.1 besvares bekreftende: Skal artikkel 4 og 5 i [direktiv 2014/24], med hensyn til de øvrige bestemmelsene i EU-retten, tolkes slik at den anslåtte verdien av en enkelt kontrakt basert på rammeavtalen alltid er den anslåtte verdien av anbudet i henhold til artikkel 5 nr. 5 i [direktiv 2014/24/EU]? Eller er den anslåtte verdien av et anbud i henhold til dette direktivets artikkel 4 i forbindelse med en enkeltkontrakt basert på en rammeavtale den verdien som ved anvendelse av dette direktivets artikkel 5 med sikte på fastsettelse av den anslåtte verdien fremkommer for den enkelte kontrakten basert på rammeavtalen? 7) Skal retten til en rettferdig rettergang for en domstol i henhold til [charterets] artikkel 47 […] med hensyn til de øvrige bestemmelsene i EU-retten tolkes slik at denne rett er til hinder for anvendelsen av en bestemmelse som innebærer at den oppdragsgiver som er omhandlet i saken vedrørende inngåelse av offentlige kontrakter, skal gi beskjed om alle nødvendige opplysninger og fremlegge alle nødvendige dokumenter – idet det ellers kan treffes en

avgjørelse

overfor denne på grunn av unnlatelsen – når denne oppdragsgiverens tjenestemenn eller medarbeidere, som skal gi disse opplysningene på vegne av oppdragsgiveren, dermed i visse tilfeller risikerer å pådra seg strafferettslig ansvar som følge av denne formidlingen av opplysninger eller fremleggelsen av dokumenter? 8) Skal kravet i henhold til artikkel 1 nr. 1 i [direktiv 89/665], om at klageprosedyrer ved tildeling av kontrakt først og fremst skal gjennomføres effektivt, med ytterligere hensyn til adgangen til effektive rettsmidler i henhold til charterets artikkel 47 og under hensyntagen til de øvrige EU-rettslige bestemmelser, tolkes slik at disse bestemmelsene skaper subjektive rettigheter og er til hinder for anvendelsen av nasjonale forskrifter, hvoretter det påhviler en klager som søker rettslig beskyttelse, i hvert enkelt tilfelle å angi den konkrete anbudsprosedyren og den konkrete, særskilt anfektelige beslutningen som oppdragsgiveren har truffet, i sin klage, selv om den aktuelle klageren i forbindelse med et anbud uten forutgående kunngjøring som regel ikke vet om oppdragsgiveren har gjennomført direkte anbud i henhold til nasjonal lovgivning eller ugjennomsiktige anbud med konkurranse med forhandling uten forutgående kunngjøring, som er ugjennomsiktige for klageren, henholdsvis om det er gjennomført en eller flere ugjennomsiktige anbudsprosedyrer med en eller flere beslutninger som kan påklages? 9) Skal kravet om en rettferdig rettssak for en domstol i henhold til charterets artikkel 47, under hensyntagen til de øvrige EU-rettslige bestemmelser, tolkes slik at denne bestemmelse skaper subjektive rettigheter og er til hinder for anvendelsen av nasjonale forskrifter, som pålegger en klager som søker rettslig beskyttelse å angi den konkrete anbudsprosedyren og den konkrete, særskilt anfektbare avgjørelsen som oppdragsgiveren har truffet, i sin klage, selv om den aktuelle klageren i forbindelse med et anbud uten forutgående kunngjøring som regel ikke kan vite om oppdragsgiveren har gjennomført direkte anbud i henhold til nasjonal lovgivning eller ugjennomsiktige anbud med konkurranse med forhandling uten forutgående kunngjøring, som er ugjennomsiktige for klageren, henholdsvis om det er gjennomført en eller flere ugjennomsiktige anbudsprosedyrer med en eller flere angripbare beslutninger? 10) Skal kravet om en rettferdig rettssak for en domstol i henhold til charterets artikkel 47, under hensyntagen til de øvrige EU-rettslige bestemmelser, tolkes slik at denne bestemmelse skaper subjektive rettigheter og er til hinder for anvendelsen av nasjonale forskrifter, deretter påligger klageren som søker rettslig beskyttelse å betale faste rettsgebyrer med et beløp som denne ikke kan forutse på klagetidspunktet, fordi klageren i forbindelse med anbud uten forutgående kunngjøring, som er ugjennomsiktige for klageren, som regel ikke kan vite om oppdragsgiveren har gjennomført direkte anbud i henhold til nasjonal lovgivning eller ugjennomsiktige anbud med konkurranse med forhandling prosedyre uten forutgående kunngjøring, og hvor høy den anslåtte verdien er i forbindelse med et eventuelt gjennomført anbud med konkurranse med forhandling prosedyre uten forutgående kunngjøring, henholdsvis hvor mange særskilt anfektelige beslutninger om kontraktsinngåelse som allerede er truffet?» Om de forelagte spørsmålene Om det første spørsmålet i sakene C-274/21 og C-275/

21Med det første spørsmålet i sakene C-274/21 og C-275/21 ønsker den foreleggende domstol nærmere bestemt opplysning om hvorvidt begrepet «sivil- og handelsrettslig område» som omhandlet i artikkel 1 nr. 1 i forordning nr. 1215/2012 skal tolkes slik at det omfatter saker om midlertidige tiltak og klageprosedyrer som omhandles i artikkel 2 nr. 1 bokstav a) og b) i direktiv 89/

665I denne sammenheng er det tilstrekkelig å bemerke at forordning nr. 1215/2012 kun finner anvendelse når tvisten enten gjelder flere medlemsstater eller en enkelt medlemsstat, forutsatt at det i forhold til sistnevnte er snakk om saker med utenlandsk tilknytning på grunn av at et tredjeland er involvert. Denne situasjonen kan således reise noen spørsmål vedrørende fastsettelsen av domstolenes internasjonale kompetanse (jf. i denne retning dom av 1.3.2005, Owusu, C-281/02, EU:C:2005:120, avsnitt 25 og 26, og av 7.5.2020, Rina, C-641/18, EU:C:2020:349, avsnitt 25). I den foreliggende sak foreligger det imidlertid ikke et slikt tilfelle med tilknytning til utlandet. Det følger av dette at denne forordningen ikke finner anvendelse i tvisten i hovedsaken, og at det derfor er unødvendig å besvare det første spørsmålet i sakene C-274/21 og C-275/21. Om det sjette spørsmålet og det sjette spørsmålet, punkt 1, i sakene C-274/21 og C-275/21 samt om det sjette spørsmålet, punkt 2, i sak C-275/21 Om det sjette spørsmålet i sakene C-274/21 og C-275/

21Med det sjette spørsmålet i sakene C-274/21 og C-275/21 ønsker den foreleggende domstol nærmere opplyst om artikkel 1 nr. 1 i direktiv 89/665 skal tolkes slik at inngåelsen av en rammeavtale med en enkelt økonomisk aktør i samsvar med artikkel 33 nr. 3 i direktiv 2014/24 tilsvarer inngåelsen av en kontrakt som omhandlet i artikkel 2a nr. 2 i direktiv 89/

665Det må innledningsvis fastslås at artikkel 1 nr. 1 tredje ledd i direktiv 89/665 uttrykkelig fastsetter at begrepet «kontrakter» i dette direktivs forstand omfatter rammeavtaler. Artikkel 2a nr. 2 første ledd i direktiv 89/665 finner derfor anvendelse på rammeavtaler. I henhold til denne bestemmelsen kan inngåelse av en kontrakt etter beslutningen om tildeling av en rammeavtale, som er inngått med en enkelt økonomisk aktør i henhold til artikkel 33 nr. 3 i direktiv 2014/24, imidlertid ikke finne sted før utløpet av en standstill-periode på minst 10 eller 15 kalenderdager, avhengig av det anvendte kommunikasjonsmiddelet, regnet fra dagen etter den datoen hvor tildelingsbeslutningen er blitt sendt til de berørte anbudsgivere og søkere. Som Europakommisjonen har anført i sitt skriftlige innlegg, er denne tolkningen dessuten egnet til å sikre den effektive virkningen av direktiv 89/

665Som det fremheves i fjerde betraktning til direktiv 2007/66, som endret og supplerte direktiv 89/665, kan det forhold at det i perioden mellom beslutningen om tildeling av kontrakt og inngåelsen av den aktuelle kontrakten ikke er fastsatt noen frist som gjør det mulig å klage effektivt, i gitte tilfeller føre til en svært rask undertegnelse av kontrakten, fordi de oppdragsgivende myndighetene og oppdragsgiverne ønsker å gjøre virkningene av den omstridte tildelingsbeslutningen endelige. Det er nettopp for å avhjelpe denne svakheten ved medlemsstatenes eksisterende klageordninger, som utgjør et alvorlig hinder for en effektiv rettsbeskyttelse av de berørte anbudsgiverne, dvs. de som ennå ikke er endelig utelukket, at det er innført en minimumsventetid, innenfor hvilken inngåelsen av den aktuelle kontrakten suspenderes, uavhengig av om denne inngåelsen finner sted på tidspunktet for undertegnelsen av kontrakten eller ikke. I lys av de ovennevnte betraktninger skal det sjette spørsmålet i sakene C-274/21 og C-275/21 besvares med at artikkel 1 nr. 1 i direktiv 89/665 skal tolkes slik at inngåelsen av en rammeavtale med en enkelt økonomisk aktør i samsvar med artikkel 33 nr. 3 i direktiv 2014/24 tilsvarer inngåelsen av en kontrakt som omhandlet i artikkel 2a nr. 2 i direktiv 89/665. Om det sjette spørsmålet, punkt 1, i sakene C-274/21 og C-275/

21Med det sjette spørsmålet, punkt 1, i sakene C-274/21 og C-275/21 ønsker den foreleggende domstol nærmere opplyst om artikkel 33 nr. 3 i direktiv 2014/24 skal tolkes slik at en oppdragsgiver, med sikte på tildeling av kontrakt, fortsatt kan basere seg på en rammeavtale der den maksimale mengden og/eller den maksimale verdien av de aktuelle bygge- og anleggsarbeidene, varene eller tjenestene som den fastsetter, allerede er nådd. I denne sammenheng fremgår det klart av Domstolens praksis at en oppdragsgiver, når den inngår en rammeavtale, kun kan forplikte seg innenfor grensene for en maksimal mengde og/eller maksimal verdi av de aktuelle bygge- og anleggsarbeidene, varer eller tjenester, slik at når denne grensen er nådd, vil den aktuelle avtalen ha uttømt sin virkning (dom av 17.6.2021, Simonsen & Weel, C-23/20, EU:C:2021:490, punkt 68). Som den østerrikske regjeringen og Kommisjonen har fremhevet i sine skriftlige innlegg, kan det følgelig ikke lenger lovlig tildeles noen kontrakt i henhold til artikkel 33 nr. 2 i direktiv 2014/24 på grunnlag av en rammeavtale hvis nevnte grense er overskredet, og som derfor er uten virkning, med mindre denne tildelingen ikke endrer rammeavtalen vesentlig som omhandlet i artikkel 72 nr. 1 bokstav e) i direktiv 2014/24 (jf. i denne retning dom av 17.6.2021, Simonsen & Weel, C-23/20, EU:C:2021:490, avsnitt 70). Det sjette spørsmålet, punkt 1, skal derfor besvares med at artikkel 33 nr. 3 i direktiv 2014/24 skal tolkes slik at en oppdragsgiver ikke lenger, med sikte på tildeling av kontrakt, kan basere seg på en rammeavtale der den maksimale mengden og/eller den maksimale verdien av de aktuelle bygge- og anleggsarbeidene, varene eller tjenestene som den fastsetter, allerede er nådd, med mindre tildelingen av kontrakt ikke medfører en vesentlig endring av denne rammeavtalen, slik det er fastsatt i direktivets artikkel 72 nr. 1 bokstav e). Det sjette spørsmålet, punkt 2, i sak C-275/

21Med henvisning til svaret på det sjette spørsmålet, punkt 1, i sak C-275/21 er det unødvendig å besvare det sjette spørsmålet, punkt 2, i samme sak. Det andre spørsmålet, det andre spørsmålet, punkt 1, og det femte spørsmålet i sakene C-274/21 og C-275/

21Med det andre spørsmålet, det andre spørsmålet, punkt 1, og det femte spørsmålet i sakene C-274/21 og C-275/21 ønsker den foreleggende domstol nærmere opplyst om ekvivalensprinsippet skal tolkes slik at det er til hinder for en nasjonal lovgivning som for begjæringer om midlertidige foranstaltninger og klageprosedyrer vedrørende en offentlig anbudsprosedyre fastsetter andre prosessuelle regler enn dem som blant annet gjelder for sivile rettssaker. Med disse spørsmålene viser den foreleggende domstol nærmere bestemt til tre nasjonale lovbestemmelser som spesifikt gjelder anmodninger om midlertidige tiltak og klageprosedyrer på området for åpne anbudskonkurranser: for det første regelen om at behandling av en begjæring om midlertidige tiltak eller en klagesak på dette området er betinget av at den rettssøkende betaler faste rettsgebyrer, slik at behandlingen av begjæringen eller klagen kun kan finne sted dersom disse utgiftene er betalt på forhånd, for det andre regelen om at en begjæring om midlertidige tiltak, som inngis samtidig med en klage på realiteten, på dette området gir anledning til innkreving av et særskilt fast gebyr, og for det tredje regelen om at de faste rettsgebyrene på samme område ikke pålegges ved en administrativ

avgjørelse

, slik at disse gebyrene ikke kan påklages til en domstol med full prøvingsrett. Det bemerkes at artikkel 1 nr. 1 og 3 i direktiv 89/665 – for så vidt angår inngåelse av offentlige kontrakter – pålegger medlemsstatene å treffe de nødvendige tiltak for å sikre at det effektivt og så raskt som mulig kan inngis klage på de avgjørelser fra de oppdragsgivere som er uforenlige med EU-retten, og for å sikre at enhver person som har eller har hatt interesse i å oppnå en kontrakt, og som har lidd eller kan komme til å lide skade som følge av en påstått overtredelse, har tilgang til klageprosedyrene. Dette direktivet gir medlemsstatene skjønnsfrihet når det gjelder valg av de prosessuelle garantistillelsene de vil fastsette, og de tilhørende formalitetene. Det nevnte direktivet inneholder særlig ingen bestemmelse som spesifikt gjelder rettsgebyrene som skal betales av de rettsunderordnede når de i henhold til det aktuelle direktivets artikkel 2 nr. 1 bokstav a) og b) inngir en begjæring om midlertidige tiltak eller anlegger en annulleringssak for å få prøvd en påstått ulovlig

avgjørelse

som gjelder en prosedyre vedrørende tildeling av kontrakter (dom av 6.10.2015, Orizzonte Salute, C-61/14, EU:C:2015:655, avsnitt 43–45). Siden det ikke finnes bestemmelser i EU-retten på dette området, tilkommer det i henhold til prinsippet om medlemsstatenes prosessuelle autonomi hver enkelt medlemsstat å fastsette prosessuelle regler for den administrative prosedyren samt for søksmål for å sikre beskyttelsen av de rettigheter som EU-retten medfører for de rettsunderordnede. Disse prosessuelle regler må imidlertid ikke være mindre gunstige enn dem som gjelder for tilsvarende søksmål fastsatt for å beskytte rettigheter som følger av den interne rettsorden (ekvivalensprinsippet), og de må heller ikke i praksis gjøre det umulig eller uforholdsmessig vanskelig å utøve de rettighetene som tilkommer i henhold til Unionens rettsorden (effektivitetsprinsippet) (dom av 6.10.2015, Orizzonte Salute, C-61/14, EU:C:2015:655, avsnitt 46, og av 21.12.2021, Randstad Italia, C-497/20, EU:C:2021:1037, avsnitt 58). Det forhold at de faste rettsgebyrene som en part må betale i forbindelse med offentlige anbudsprosedyrer, er høyere enn gebyrene som skal betales i forbindelse med sivile rettssaker, kan ikke i seg selv begrunne at ekvivalensprinsippet er tilsidesatt (jf. analogt dom av 6.10.2015, Orizzonte Salute, C-61/14, EU:C:2015:655, avsnitt 66). Likhetsprinsippet innebærer nemlig likebehandling av søksmål som er basert på brudd på nasjonal rett og tilsvarende søksmål som er basert på brudd på EU-retten, og ikke ekvivalensen av de nasjonale prosessreglene som gjelder for tvister av en annen art, slik som på den ene siden sivilrettslige tvister og på den andre siden forvaltningsrettslige tvister eller tvister som tilhører to forskjellige rettsområder (dom av 6.10.2015, Orizzonte Salute, C-61/14, EU:C:2015:655, avsnitt 67). Videre er det nevnte prinsipp irrelevant i en situasjon som gjelder to typer søksmål som hver for seg er basert på en tilsidesettelse av EU-retten (jf. i denne retning dom av 6.10.2015, Târşia, C-69/14, EU:C:2015:662, punkt 34). Likestillingsprinsippet kan derfor ikke tolkes slik at en medlemsstat er forpliktet til å utvide den gunstigste nasjonale ordningen til å omfatte alle saker som anlegges på et bestemt rettsområde (jf. i denne retning dom av 15.9.1998, Edis, C-231/96, EU:C:1998:401, avsnitt 36, og av 26.1.2010, Transportes Urbanos y Servicios Generales, C-118/08, EU:C:2010:39, avsnitt 34). I lys av ovenstående betraktninger skal det andre spørsmålet, det andre spørsmålet, punkt 1, og det femte spørsmålet i sakene C-274/21 og C-275/21 besvares med at ekvivalensprinsippet skal tolkes slik at det ikke er til hinder for en nasjonal lovgivning som, for så vidt angår begjæringer om midlertidige foranstaltninger og klageprosedyrer vedrørende en offentlig anbudsprosedyre, fastsetter andre prosessuelle regler enn dem som blant annet gjelder for sivile rettssaker. Det åttende og det niende spørsmålet i sakene C-274/21 og C-275/

21Med det åttende og det niende spørsmålet i sakene C-274/21 og C-275/21 ønsker den foreleggende domstol nærmere bestemt opplysning om hvorvidt artikkel 1 nr. 1 i direktiv 89/665, sammenholdt med artikkel 47 i charteret, skal tolkes slik at denne bestemmelsen er til hinder for en nasjonal lovgivning som pålegger den rettssøkende i sin begjæring om midlertidige tiltak og i sin klage å identifisere den aktuelle offentlige anbudsprosedyren og den særskilt anfektbare avgjørelsen som vedkommende anfekter, selv når den oppdragsgiver har valgt en anbudsprosedyre uten forutgående offentliggjøring av en anbudskunngjøring. Innledningsvis bemerkes det at Domstolen i de foreliggende saker ikke er blitt anmodet om å ta stilling til tolkningen av artikkel 32, nr. 2, bokstav c), i direktiv 2014/24 med sikte på å avgjøre om oppdragsgivers anvendelse av en konkurranse med forhandling prosedyre uten forutgående offentliggjøring av en anbudskunngjøring er forenlig med dette direktivet. Den foreleggende domstol synes således å godta den oppdragsgivers valg om i tvisten i hovedsaken å ha anvendt en slik prosedyre med sikte på å få levert antigentester så raskt som mulig. Den østerrikske regjeringen og Kommisjonen har for øvrig fremhevet at det fremgår av punkt 2.3.4 i veiledningen fra Europakommisjonen om anvendelse av rammeverket for åpne anbudskonkurranser i forbindelse med covid-19-krisesituasjonen (EUT 2020, C

108I, s. 1) at «[a]nbud med forhandlinger uten forutgående kunngjøring kan gi mulighet til å dekke de umiddelbare behovene», og at denne typen anbud «dekker tidsrommet inntil det kan finnes mer varige løsninger, slik som rammekontrakter for varer og tjenester, som tildeles etter de vanlige prosedyrene (herunder hasteprosedyrer)». Uansett kan det ikke bestrides at en part i saken, når det ikke forutgående er offentliggjort en kunngjøring om anbud som omhandlet i direktivets artikkel 49 eller en kunngjøring om inngåtte kontrakter som omhandlet i direktivets artikkel 50, ikke er i stand til å fastslå hvilken type offentlig anbudsprosedyre det er snakk om, eller hvor mange avgjørelser som kan påklages. Det følger herav at en nasjonal lovgivning som i et slikt tilfelle pålegger en part å oppgi denne type opplysninger i sin begjæring om midlertidige tiltak og i sin søksmål, fører til at det er praktisk umulig å utøve de rettigheter som tilkommer i henhold til EU-rettsordenen, og følgelig at den effektive virkningen av direktiv 89/665 begrenses (jf. analogt dom av 28.1.2010, Uniplex (UK), C-406/08, EU:C:2010:45, avsnitt 40, og av 12.3.2015, eVigilo, C-538/13, EU:C:2015:166, avsnitt 39 og 40), hvis formål er å sikre at det effektivt og særlig så raskt som mulig kan inngis klage på de oppdragsgivere sine ulovlige beslutninger (dom av 6.10.2015, Orizzonte Salute, C-61/14, EU:C:2015:655, avsnitt 43). En slik lovgivning er også i strid med retten til effektive rettsmidler, som er sikret ved charterets artikkel 47, som i seg selv er tilstrekkelig og ikke må presiseres ved bestemmelser i EU-retten eller i nasjonal rett for å gi privatpersoner en rettighet som i seg selv kan påberopes (dom av 17.4.2018, Egenberger, C-414/16, EU:C:2018:257, avsnitt 78). Under disse omstendigheter skal det åttende og det niende spørsmålet i sakene C-274/21 og C-275/21 besvares med at artikkel 1 nr. 1 i direktiv 89/665, sammenholdt med artikkel 47 i charteret, skal tolkes slik at denne bestemmelsen er til hinder for en nasjonal lovgivning som pålegger en part i saken å identifisere den aktuelle offentlige anbudsprosessen og den særskilt anfektbare avgjørelsen som vedkommende anfekter, når den oppdragsgiver har valgt en anbudsprosedyre uten forutgående offentliggjøring av en anbudsmelding, og meldingen om inngåtte kontrakter ennå ikke er blitt offentliggjort. Det tredje og det fjerde spørsmålet i sakene C-274/21 og C-275/

21Med det tredje og det fjerde spørsmålet i sakene C-274/21 og C-275/21 ønsker den foreleggende domstol nærmere bestemt opplyst om artikkel 2 nr. 1 i direktiv 89/665, sammenholdt med charterets artikkel 47, skal tolkes slik at denne bestemmelsen er til hinder for en nasjonal lovgivning som – med det ene formål å beregne størrelsen på de faste rettsgebyrene som den rettssøkende er forpliktet til å betale, idet vedkommendes begjæring om midlertidige forholdsregler eller klage ellers avvises utelukkende av denne grunn – pålegger en domstol, før den treffer

avgjørelse

om en slik begjæring eller klage, å fastslå hvilken type offentlig anbudsprosess det er snakk om, den aktuelle kontraktens (anslåtte) verdi og det samlede antallet beslutninger som kan påklages hver for seg, samt i gitte tilfeller delkontraktene som følger av den aktuelle offentlige anbudsprosedyren, når den oppdragsgiver har valgt en anbudsprosedyre uten forutgående offentliggjøring av en anbudsbekjentgjøring, og bekjentgjøringen om inngåtte kontrakter ennå ikke er blitt offentliggjort. Det skal i denne sammenheng bemerkes at det følger av artikkel 1 nr. 1 fjerde ledd i direktiv 89/665 at medlemsstatene, særlig når det gjelder inngåelse av offentlige kontrakter som faller inn under anvendelsesområdet for direktiv 2014/24, treffer de nødvendige tiltak for å sikre at det effektivt og særlig så raskt som mulig kan inngis klage på oppdragsgiverne sine avgjørelser på de vilkår som er angitt i artikkel 2–2f i direktiv 89/665, med den begrunnelse at avgjørelsene er i strid med EU-retten om åpne anbudskonkurranser eller de nasjonale gjennomføringsbestemmelsene. Som angitt i denne dommens punkt 72 inneholder imidlertid direktiv 89/665 ingen bestemmelse som spesifikt gjelder rettsgebyrer som skal betales av de rettsunderordnede når de i henhold til dette direktivets artikkel 2 nr. 1 bokstav a) og b) inngir en begjæring om midlertidige foranstaltninger eller anlegger en annulleringssak for å få prøvd en påstått ulovlig

avgjørelse

som gjelder en offentlig anbudsprosedyre. Når dette er sagt, påhviler det medlemsstatene, når de fastsetter de prosessuelle regler for klageadgangen som skal sikre beskyttelsen av de rettigheter som EU-retten tilkjenner søkere og anbudsgivere som berøres av de oppdragsgivende myndighetenes beslutninger, å sikre at verken den effektive virkningen av direktiv 89/665, som har til formål å sikre at det effektivt og særlig så raskt som mulig kan inngis klage på de oppdragsgivende myndighetenes ulovlige beslutninger, eller de rettigheter som EU-retten tilkjenner borgerne, settes i fare. Som det fremgår av betraktning 36 til direktiv 2007/66, og dermed av direktiv 89/665, som førstnevnte endret og supplerte, har direktivet til formål å sikre full respekt for retten til effektive rettsmidler og til en upartisk domstol i samsvar med charterets artikkel 47, første og andre ledd (jf. i denne retning dom av 12.12.2002, Universale-Bau m.fl., C-470/99, EU:C:2002:746, avsnitt 72 og 73, av 15.9.2016, Star Storage m.fl., C-439/14 og C-488/14, EU:C:2016:688, avsnitt 42–46, av 7.8.2018, Hochtief, C-300/17, EU:C:2018:635, avsnitt 38, og av 7.9.2021, Klaipėdos regiono atliekų tvarkymo centras, C-927/19, EU:C:2021:700, avsnitt 128). Ut fra dette perspektivet skal bestemmelsene i direktiv 89/665, som har til formål å beskytte de økonomiske aktørene mot vilkårlighet fra den oppdragsgivers side, styrke de eksisterende klageordningene med sikte på å sikre en effektiv anvendelse av EU-reglene om inngåelse av offentlige kontrakter, særlig på et stadium hvor overtredelsene ennå kan bringes til opphør (jf. i denne retning dom av 11.8.1995, Kommisjonen mot Tyskland, C-433/93, EU:C:1995:263, avsnitt 23, og av 15.9.2016, Star Storage m.fl., C-439/14 og C-488/14, EU:C:2016:688, avsnitt 41). I forbindelse med en uoversiktlig offentlig anbudsprosedyre er retten til å be om midlertidig rettslig beskyttelse således avgjørende. Det fremgår for øvrig av femte betraktning til direktiv 89/665 at siden prosedyrene for inngåelse av offentlige kontrakter kun strekker seg over en kort periode, er det viktig at de kompetente klageinstansene særlig har myndighet til å treffe midlertidige tiltak, slik at de kan avbryte en slik prosedyre eller sette gjennomføringen av beslutninger som eventuelt er truffet av den oppdragsgiver, på vent, og at den korte perioden som prosedyrene strekker seg over, nødvendiggjør hurtig behandling av brudd på reglene om inngåelse av offentlige kontrakter. For å oppnå dette formålet fastsetter artikkel 1, nr. 1, i direktiv 89/665 at det i medlemsstatene skal innføres tiltak for å sikre at det effektivt og særlig så raskt som mulig kan inngis klage på beslutninger som kan være i strid med EU-rettslige anbudsbestemmelser eller de nasjonale regler som gjennomfører denne retten. Spesielt pålegger artikkel 2 nr. 1 bokstav a) i dette direktivet medlemsstatene å sikre de nødvendige fullmakter til «så raskt som mulig og som en hastesak å treffe midlertidige tiltak som har til formål å bringe den påståtte overtredelsen til opphør eller hindre at de berørte interessene påføres annen skade» (dom av 9.12.2010, Combinatie Spijker Infrabouw-De Jonge Konstruktie m.fl., C-568/08, EU:C:2010:751, avsnitt 52 og 53). Når oppdragsgiveren har valgt en offentlig anbudsprosedyre uten forutgående offentliggjøring av en anbudsbekjentgjøring, og når bekjentgjøringen om inngåtte kontrakter på tidspunktet for anleggelse av annulleringssøksmålet for prøving av en beslutning i forbindelse med denne prosedyren ennå ikke er blitt offentliggjort, risikerer denne retten til midlertidig beskyttelse å bli helt illusorisk, dersom den rettsinstansen som skal avgjøre anmodningen om foreløpige forholdsregler, er forpliktet til, før den kan pålegge et foreløpig rettsmiddel, og utelukkende med det formål å beregne størrelsen på de faste avgiftene som den rettsunderordnede skal betale, å fastslå hvilken type offentlig anbudsprosedyre som er blitt fulgt, oppgi den aktuelle kontraktens anslåtte verdi samt identifisere alle beslutningene som den oppdragsgiver har truffet i forbindelse med denne prosedyren. Denne risikoen er enda høyere, når det dreier seg om en prosedyre som er gjennomført i strid med gjennomsiktighetsprinsippet, som er fastsatt i artikkel 18 nr. 1 i direktiv 2014/

24I slike situasjoner er det nemlig sannsynlig at domstolen er forpliktet til å foreta langvarige og komplekse undersøkelser. Så lenge undersøkelsene pågår, er det umulig for den nevnte domstolen å suspendere de innkjopene som den oppdragsgiveren har foretatt, og som saksøkeren har anfektet. En slik begrensning for en domstol som skal treffe

avgjørelse

innenfor rammen av en hasteprosedyre, er således åpenbart uforholdsmessig i en slik grad at den krenker retten til effektive rettsmidler som sikret ved charterets artikkel

47Det må dessuten, slik som Domstolen allerede har fastslått, fremheves at den effektive virkningen av direktiv 89/665 settes i fare når det eneste mulige rettsmiddelet er en sak for domstolene som avgjør saken i realiteten. Muligheten for å reise sak med krav om annullering av selve kontrakten kan nemlig ikke kompensere for den manglende muligheten til å reise sak for å få prøvd beslutningen om tildeling av kontrakt før kontrakten inngås. I tilfeller der kontrakten allerede er undertegnet, innebærer det at den eneste foreskrevne domstolsprøvelsen er en etterfølgende prøvelse, at muligheten for å reise sak på et stadium hvor overtredelsene fortsatt kan bringes til opphør, utelukkes, og kan derfor ikke sikre saksøkeren fullstendig rettsbeskyttelse før inngåelsen av kontrakten (jf. i denne retning dom av 3.4.2008, Kommisjonen mot Spania, C-444/06, EU:C:2008:190, avsnitt 38, av 11.6.2009, Kommisjonen mot Frankrike, C-327/08, ikke trykt i Sml., EU:C:2009:371, avsnitt 58, og av 23.12.2009, Kommisjonen mot Irland, C-455/08, ikke trykt i Sml., EU:C:2009:809, avsnitt 28). Under disse omstendigheter er en nasjonal lovgivning som hindrer en domstol, til hvilken det er fremsatt en begjæring om midlertidige forholdsregler, i å treffe

avgjørelse

herom, for det første inntil opplysningene nevnt i punkt 92 i denne dommen er innhentet, og for det andre og følgelig inntil de faste rettsgebyrene er betalt av opphavsmannen til denne begjæringen, i strid med både artikkel 2 nr. 1 bokstav a) i direktiv 89/665 og artikkel 47 i charteret. Kravet om rask saksbehandling gjelder derimot ikke med samme strenghet i en situasjon hvor en part anlegger sak ved en nasjonal domstol med påstand om opphevelse av en særskilt anfektelig beslutning fra en oppdragsgiver, som i en situasjon hvor parten forebyggende inngir en begjæring om midlertidige forholdsregler. En nasjonal lovgivning som den østerrikske, som fastsetter at opplysningene nevnt i punkt 92 i denne dommen skal fremlegges i forbindelse med en sak med krav om opphevelse av en særskilt anfektelig beslutning fra den oppdragsgiveren, er derfor ikke i strid med EU-retten. Det tredje og fjerde spørsmålet i sakene C-274/21 og C-275/21 skal derfor besvares slik at artikkel 2 nr. 1 i direktiv 89/665, sammenholdt med artikkel 47 i charteret, skal tolkes slik at: – denne bestemmelsen er til hinder for en nasjonal lovgivning som pålegger en domstol, som har mottatt en begjæring om midlertidige foranstaltninger for å hindre oppdragsgivers avtaleinngaelse, før den treffer

avgjørelse

om en slik begjæring, å fastslå hvilken type offentlig anbudsprosedyre det er snakk om, den aktuelle kontraktens (anslåtte) verdi og det samlede antallet beslutninger som kan påklages hver for seg, samt i givet fall de delkontrakter som følger av den aktuelle offentlige anbudsprosedyren, med det ene formål å beregne størrelsen på de faste rettsgebyrene som forfatteren av begjæringen er forpliktet til å betale – idet den nevnte begjæringen ellers avslås utelukkende av denne grunn – når den oppdragsgiver har valgt en anbudsprosedyre uten forutgående offentliggjøring av en anbudsbekjentgjøring, og bekjentgjøringen om inngåtte kontrakter på tidspunktet for anleggelse av annulleringssøksmålet for prøving av en beslutning i forbindelse med denne prosedyren ennå ikke var blitt offentliggjort – denne bestemmelsen er ikke til hinder for nasjonal lovgivning som pålegger en domstol, for hvilken det er anlagt sak med krav om annullering av en særskilt anfektelig beslutning fra den oppdragsgiveren, å fastsette den aktuelle kontraktens (anslåtte) verdi og det samlede antall særskilt anfektelige vedtak, samt i gitt tilfelle delkontraktene som følger av den aktuelle anbudsprosessen, med det ene formål å beregne størrelsen på de faste rettsgebyrene som saksøkeren er forpliktet til å betale, da søksmålet ellers avvises utelukkende av denne grunn. Det tiende spørsmålet i sakene C-274/21 og C-275/

21Med det tiende spørsmålet i sakene C-274/21 og C-275/21 ønsker den foreleggende domstol nærmere opplyst om artikkel 47 i charteret skal tolkes slik at denne bestemmelsen er til hinder for en nasjonal lovgivning som pålegger en part som inngir en begjæring om midlertidige tiltak eller en klage, å betale faste rettsgebyrer, hvis størrelse er umulig å forutsi, når oppdragsgiveren har valgt en offentlig anbudsprosedyre uten forutgående offentliggjøring av en anbudskunngjøring eller i gitte tilfeller uten etterfølgende offentliggjøring av en kunngjøring om inngåtte kontrakter, slik at den rettssøkte kan havne i en situasjon hvor vedkommende ikke er i stand til å kjenne kontraktens anslåtte verdi samt antallet av særskilt anfektbare beslutninger fra den oppdragsgiveren, på grunnlag av hvilke disse avgiftene er blitt beregnet. Det skal innledningsvis, slik den østerrikske regjeringen har gjort gjeldende, påpekes at de nærmere reglene for beregning av faste rettsgebyrer på området for offentlige kontrakter, som opphavsmannen til en begjæring om foreløpige forholdsregler eller en klage skal betale, kan kjennes på forhånd av denne, siden de klart fremgår av § 340 i loven om offentlige kontrakter, sammenholdt med kunngjøringen om faste avgifter 2018, som er nevnt i denne dommens premiss 29. Når den oppdragsgiver benytter en offentlig anbudsprosedyre uten forutgående offentliggjøring av en anbudskunngjøring, kan den rettssøkende som inngir en begjæring om midlertidige tiltak eller en klage, imidlertid verken kjenne den aktuelle kontraktens anslåtte verdi eller antallet av særskilt anfektbare vedtak som allerede er vedtatt av den oppdragsgiveren, og på grunnlag av hvilke de nevnte faste gebyrene beregnes. Følgelig kan det være umulig for den rettssøkende å fastsette størrelsen på de faste rettsgebyrene som vedkommende skal betale. Under omstendighetene i hovedsaken var det ifølge den foreleggende domstol, som følge av at det var umulig for EPIC dels å fastslå hvilken form for offentlig anbudsprosedyre den oppdragsgiver hadde fulgt, for det andre å kvantifisere de særskilt angripbare vedtakene som sistnevnte hadde vedtatt, at selskapet i første omgang var nødt til å angripe de 21 rammeavtalene som den oppdragsgiveren hadde inngått, samt de tre vedtakene som var truffet i henhold til hver av disse rammeavtalene. Da EPIC valgte å inngi en begjæring om midlertidige foranstaltninger og en klage for prøving av realiteten av alle disse beslutningene, skulle selskapet ifølge den foreleggende domstol betale faste rettsgebyrer som oversteg 1 million euro. En nasjonal lovgivning som pålegger den rettssøkende å betale faste rettsgebyrer av et beløp som ikke kan fastsettes før innleveringen av vedkommendes begjæring om midlertidige forholdsregler eller klage, gjør det praktisk umulig eller uforholdsmessig vanskelig å utøve vedkommendes rett til effektive rettsmidler og strider følgelig mot artikkel 47 i charteret, herunder når dette beløpet kun utgjør en ubetydelig del av verdien av den eller de aktuelle kontraktene. Det tiende spørsmålet i sakene C-274/21 og C-275/21 skal derfor besvares med at artikkel 47 i charteret skal tolkes slik at denne bestemmelsen er til hinder for nasjonal lovgivning som pålegger en part som fremmer en begjæring om midlertidige tiltak eller en klage, å betale faste rettsgebyrer hvis størrelse er umulig å forutsi, når den oppdragsgiver har valgt en offentlig anbudsprosedyre uten forutgående offentliggjøring av en anbudsmelding eller, i gitte tilfeller, uten etterfølgende offentliggjøring av en melding om inngåtte kontrakter, slik at den rettslig forpliktede kan havne i en situasjon hvor vedkommende ikke er i stand til å kjenne den aktuelle kontraktens anslåtte verdi samt antallet av særskilt anfektbare beslutninger fra den oppdragsgiveren, på grunnlag av hvilke disse avgiftene er blitt beregnet. Det syvende spørsmålet i sakene C-274/21 og C-275/

21Med det syvende spørsmålet i sakene C-274/21 og C-275/21 ønsker den foreleggende domstol nærmere opplyst om artikkel 47 og 48 i charteret er til hinder for en nasjonal lovgivning, deretter en oppdragsgiver som er saksøkt i en tvist om inngåelse av en offentlig kontrakt, i forbindelse med både en begjæring om midlertidige tiltak og en klage skal fremlegge alle opplysninger og dokumenter som kreves av den, selv om den for det første kan bli gjenstand for en

avgjørelse

ved uteblivelse, og selv om fremleggelsen av disse opplysningene og dokumentene for det andre kan føre til at myndighetens ledere og ansatte inkriminerer seg selv. I denne forbindelse bemerkes det, slik den østerrikske regjeringen har anført, og slik det er fremhevet i denne dommens punkt 53, at det fremgår av anmodningene om foreløpig

avgjørelse

at den eventuelle relevansen av besvarelsen av disse spørsmålene i den foreliggende sak vil vise seg ved de fremtidige etterforskningene som vil bli gjennomført i forbindelse med den strafferettslige forfølgelsen av bestemte administratorer som er rapportert i media, og som gjelder innkjop av de antigentestene som er omhandlet i hovedsaken. Dermed har den foreleggende domstol selv belyst den hypotetiske karakteren av det syvende spørsmålet i de foreliggende sakene. Videre har den foreleggende domstol begrenset seg til å henvise til straffeforfølgning som er innledet mot medlemmer av den østerrikske forbundsregjeringen, uten å etablere noen sammenheng mellom denne rettsforfølgningen og de foreliggende sakene. Som Kommisjonen har fremhevet i sitt skriftlige innlegg, er de nevnte spørsmålene dessuten uten relevans, i og med at den foreleggende domstol ikke har forklart hvordan forbudet mot å inkriminere seg selv kan finne anvendelse i en situasjon hvor den oppdragsgivers administratorer eller medarbeidere videreformidler opplysninger til en nasjonal domstol om den oppdragsgivers opptreden, uten at de selv på forhånd har blitt utsatt for noen form for strafferettslig sanksjon. Endelig har den foreleggende domstol begrenset seg til å henvise generelt til artikkel 47 og 48 i charteret og til å gjøre gjeldende at den østerrikske lovgivningen i høy grad begrenser effektiviteten av den rettsbeskyttelse som er sikret ved direktiv 89/665, uten imidlertid å identifisere de EU-rettslige bestemmelser som kan finne anvendelse på situasjonen i hovedsaken, og følgelig gjør disse to artiklene i charteret anvendelige på tvisten i hovedsaken. Det følger av dette at det syvende spørsmålet i begge saker er hypotetisk og derfor ikke kan tas opp til realitetsbehandling. Saksomkostninger Siden behandlingen av saken i forhold til partene i hovedsaken utgjør en del av de sakene som verserer for den foreleggende domstol, tilkommer det denne å treffe

avgjørelse

om saksomkostningene. Bortsett fra de nevnte parters utgifter, kan ikke utgiftene som er pådratt i forbindelse med innlevering av innlegg til Domstolen, erstattes. På grunnlag av disse premissene avgjør Domstolen (åttende avdeling) følgende: 1) Artikkel 1 nr. 1 i Rådets direktiv 89/665/EOF av 21. desember 1989 om samordning av lover og administrative bestemmelser vedrørende anvendelsen av klageprosedyrer i forbindelse med inngåelse av offentlige kontrakter for offentlig anskaffelse samt bygge- og anleggskontrakter, som endret ved-Parlamentets og Rådets direktiv 2014/23/EU av 26. februar 2014, skal tolkes slik at inngåelse av en rammeavtale med en enkelt økonomisk aktør i samsvar med artikkel 33 nr. 3 i Europaparlamentets og Rådets direktiv 2014/24/EU av 26. februar 2014 om åpne anbudskonkurranser og om opphevelse av direktiv 2004/18/EF, tilsvarer inngåelsen av en kontrakt som omhandlet i artikkel 2a nr. 2 i direktiv 89/665, som endret ved direktiv 2014/23/EU. Artikkel 33 nr. 3 i direktiv 2014/24 skal tolkes slik at en oppdragsgiver ikke lenger, med sikte på tildeling av kontrakt, kan basere seg på en rammeavtale der den maksimale mengden og/eller den maksimale verdien av de aktuelle bygge- og anleggsarbeidene, varer eller tjenester som den fastsetter, allerede er nådd, med mindre tildelingen av kontrakt ikke medfører en vesentlig endring av denne rammeavtalen, slik det er fastsatt i dette direktivets artikkel 72 nr. 1 bokstav e). 3) Likestillingsprinsippet skal tolkes slik at det ikke er til hinder for nasjonal lovgivning som, for så vidt angår begjæringer om midlertidige tiltak og klageprosedyrer vedrørende en offentlig anbudsprosedyre, fastsetter andre prosessuelle regler enn de som blant annet gjelder for sivile rettssaker. 4) Artikkel 1 nr. 1 i direktiv 89/665, som endret ved direktiv 2014/23, sammenholdt med artikkel 47 i Den europeiske unions charter om grunnleggende rettigheter, skal tolkes slik at denne bestemmelsen er til hinder for en nasjonal lovgivning som pålegger en part i en rettssak å identifisere den aktuelle offentlige anbudsprosessen og den spesifikke beslutningen som vedkommende anfekter, i sin begjæring om midlertidige tiltak og i sin klage, når den oppdragsgiver har valgt en anbudsprosess uten forutgående offentliggjøring av en anbudsmelding, og kunngjøringen om inngåtte kontrakter ennå ikke er blitt offentliggjort. 5) Artikkel 2 nr. 1 i direktiv 89/665, som endret ved direktiv 2014/23, sammenholdt med artikkel 47 i charteret om grunnleggende rettigheter, skal tolkes slik at: – denne bestemmelsen er til hinder for en nasjonal lovgivning som pålegger en domstol, som har mottatt en begjæring om midlertidige tiltak for å hindre oppdragsgivers avtaleinngaelse, å fastslå, før den treffer

avgjørelse

om en slik begjæring, hvilken type offentlig anbudsprosedyre det er snakk om, den aktuelle kontraktens (anslåtte) verdi og det samlede antall beslutninger som kan påklages hver for seg, samt i gitte tilfeller delkontraktene som følger av den aktuelle offentlige anbudsprosedyren, med det ene formål å beregne størrelsen på de faste rettsgebyrene som forfatteren av begjæringen er forpliktet til å betale – idet den nevnte begjæringen ellers avslås utelukkende av denne grunn – når den oppdragsgiver har valgt en anbudsprosedyre uten forutgående offentliggjøring av en anbudsmelding, og meldingen om inngåtte kontrakter på tidspunktet for anleggelse av annulleringssøksmålet for prøving av en beslutning i forbindelse med denne prosedyren ennå ikke var blitt offentliggjort – denne bestemmelsen er ikke til hinder for nasjonal lovgivning som pålegger en domstol, for hvilken det er anlagt sak med krav om annullering av en særskilt anfektelig beslutning fra den oppdragsgiveren, å fastsette den aktuelle kontraktens (anslåtte) verdi og det samlede antall særskilt anfektbare avgjørelser, samt i givet fall de delkontrakter som følger av den aktuelle anbudsprosessen, med det ene formål å beregne størrelsen på de faste rettsgebyrene som saksøkeren er forpliktet til å betale, da søksmålet ellers avvises utelukkende av denne grunn. 6) Artikkel 47 i charteret om grunnleggende rettigheter skal tolkes slik at denne bestemmelsen er til hinder for en nasjonal lovgivning som pålegger en part som fremmer en begjæring om midlertidige tiltak eller en klage, å betale faste rettsgebyrer, hvis størrelse er umulig å forutsi, når oppdragsgiveren har valgt en offentlig anbudsprosedyre uten forutgående offentliggjøring av en anbudsmelding eller i gitte tilfeller uten etterfølgende offentliggjøring av en melding om inngåtte kontrakter, slik at den rettssøkte kan havne i en situasjon hvor vedkommende ikke er i stand til å kjenne den aktuelle kontraktens anslåtte verdi samt antallet av særskilt anfektbare beslutninger fra den oppdragsgiveren, på grunnlag av hvilke disse avgiftene er blitt beregnet. Underskrifter ( *1 ) – Prosessspråk: tysk.