C-274/83 Kommisjonen mot Italia – tildelingskriterier og melding

1. Traktatbruddsøksmål – administrativ fase – åpningsbrev – avgrensning av tvistens gjenstand – begrunnet uttalelse – detaljert redegjørelse for klagepunktene – tillatelse (EOEF-traktaten, art. 169) 2. Tilnærming av lovgivningene – fremgangsmåter ved inngåelse av offentlige bygge- og anleggskontrakter – tildeling av kontrakter – kriterier – det økonomisk mest fordelaktige tilbudet (Rådets direktiv 71/305, art. 29, stk. 1) 3. Medlemsstater – gjennomføring av direktiver – meddelelsesplikt – manglende overholdelse – traktatbrudd (EOEF-traktaten, art. 5 og 155)

Sammendrag

1. Formålet med traktatbruddsprosedyrens administrative fase etter EOEF-traktatens artikkel 169, som åpningsbrevet er en del av, er å avgrense tvistens gjenstand og gi den medlemsstat som oppfordres til å fremsette sine merknader, de nødvendige opplysningene til at den kan forberede sitt forsvar. Den berørte stats mulighet til å fremsette sine merknader – selv om staten ikke ønsker å benytte seg av denne – er en vesentlig garanti sikret i traktaten, og overholdelsen av denne er en betingelse for lovligheten av traktatbruddsprosedyren. Selv om den begrunnede uttalelsen nevnt i artikkel 169 skal inneholde en sammenhengende og detaljert redegjørelse for grunnene til at den berørte stat etter Kommisjonens oppfatning har tilsidesatt en av de forpliktelsene som påhviler den etter traktaten, kan Domstolen ikke stille de samme krav til åpningsbrevet, som nødvendigvis bare kan være en første kortfattet sammenfatning av klagepunktene. Det er derfor ikke noe til hinder for at Kommisjonen i den begrunnede uttalelsen utdyper de klagepunktene den allerede i mer generelle vendinger har gjort gjeldende i åpningsbrevet. 2. Etter artikkel 29, stk. 1, i direktiv 71/305 om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige bygge- og anleggskontrakter forutsetter tildeling av kontrakt på grunnlag av kriteriet om det økonomisk mest fordelaktige tilbudet at den tildelende myndighet skal kunne treffe en skjønnsmessig

avgjørelse

på grunnlag av kvalitative og kvantitative kriterier som varierer alt etter kontrakten. Den kan følgelig ikke være forpliktet til bare å legge til grunn et kvantitativt kriterium som gjennomsnittsprisen av de inngitte tilbudene. 3. Etter EOEF-traktatens artikkel 5 skal medlemsstatene lette Kommisjonens gjennomføring av dens oppgaver, som ifølge traktatens artikkel 155 blant annet består i å sørge for gjennomføringen av traktatens bestemmelser og av de bestemmelsene som med hjemmel i denne treffes av institusjonene. Når et direktiv med dette formål pålegger medlemsstatene en meddelelsesplikt, hvorved Kommisjonen kan etterprøve om medlemsstaten reelt og fullt ut har gjennomført direktivet, gjør en medlemsstat seg skyldig i traktatbrudd dersom den ikke oppfyller den nevnte forpliktelsen, selv om Kommisjonen faktisk har kunnet få kjennskap til de gjennomføringsbestemmelsene staten har utstedt.

Dommens premisser

1Ved stevning inngitt til Domstolens justiskontor den 16. desember 1983 har Kommisjonen for de europeiske fellesskap i henhold til EOEF-traktatens artikkel 169 anlagt sak med påstand om at det fastslås at Den italienske republikk har unnlatt å oppfylle de forpliktelsene som påhviler den i henhold til EOEF-traktaten, idet den har vedtatt bestemmelser vedrørende inngåelse av offentlige bygge- og anleggskontrakter, og har unnlatt å oversende Kommisjonen ordlyden av de viktigste nasjonale rettsregler som den har utstedt på området for Rådets direktiv 71/305 av 26. juli 1971 om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige bygge- og anleggskontrakter (EFT 1971 II, s. 613). 2. Den 26. juli 1971 utstedte Rådet for de europeiske fellesskap to direktiver med henblikk på gjennomføring av etableringsfrihet og fri utveksling av tjenesteytelser i forbindelse med offentlige bygge- og anleggskontrakter. Ved det første direktiv, 71/304 (EFT 1971 II, s. 610), ble prinsippet om forbud mot forskjellsbehandling på grunnlag av nasjonalitet gjennomført på området for fri utveksling av tjenesteytelser i forbindelse med offentlige bygge- og anleggskontrakter. Ved det andre direktiv, 71/305 (EFT 1971 II, s. 613), er det fastsatt en samordning av de nasjonale fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige bygge- og anleggskontrakter; ved direktivet ble det blant annet innført: – felles regler om offentliggjøring (artikkel 12 ff.); – felles regler for deltakelse (avsnitt IV) med fastsettelse av objektive kriterier, såvel for den kvalitative utvelgelsen av virksomheter (artikkel 23 ff.) som for tildeling av kontrakter (artikkel 29).

3Ved dom av 22. september 1976 (Kommisjonen mot Italia, 10/76, Sml. 1976, s. 1359) fastslo Domstolen at Den italienske republikk hadde tilsidesatt en forpliktelse som påhvilte den etter traktaten, idet den ikke innen den fastsatte fristen hadde innført de nødvendige bestemmelsene for å etterkomme Rådets direktiv 71/

305På grunnlag av dommen vedtok Den italienske republikk den 8. august 1977 lov nr. 584 (GU (Gazzetta Ufficiale) nr. 232 av 26. august 1977, s. 6272), som etter Kommisjonens oppfatning sikret at direktivet ble gjennomført korrekt. 4. Den 10. desember 1981 ble lov nr. 741 om «supplerende regler med henblikk på å fremskynde gjennomføringsprosedyrene for offentlige bygge- og anleggsarbeider» vedtatt (GU nr. 344 av 16.12.1981, s. 8271). Kommisjonen var av den oppfatning at dels var flere av lovens bestemmelser, nærmere bestemt dens artikler 9, 10, 11, 13 og 15, særlig i strid med bestemmelsene i direktiv 71/305 om offentliggjøring av kunngjøringer i De europeiske fellesskapers Tidende, om godtgjøring av entreprenørens økonomiske, finansielle og tekniske kapasitet og om kriteriene for tildeling av kontrakten, dels hadde Den italienske republikk tilsidesatt de forpliktelsene som påhvilte den etter direktivets artikkel 33, idet den ikke hadde oversendt Kommisjonen lovens ordlyd; ved brev av 17. desember 1982 anmodet Kommisjonen derfor i henhold til EOEF-traktatens artikkel 169 den italienske regjering om innen to måneder fra mottagelsen av brevet å fremsette sine merknader til de åtte klagepunktene i brevet.

5Ved brev av 24. februar 1983 fra den faste representasjon anerkjente den italienske regjering at klagepunktene med hensyn til stk. 3 og 4 i artikkel 10, stk. 5 i artikkel 10 samt artikkel 13 i lov nr. 741 var berettigede, mens den bestred at dette var tilfellet med hensyn til lovens artikkel 9, artikkel 10 stk. 1, artikkel 11 samt artikkel 15 stk. 2 første ledd. Som vedlegg til brevet tilstilte den italienske regjering Kommisjonen et lovutkast som var utarbeidet av ministeriet for offentlige arbeider, og som skulle etterkomme Kommisjonens krav.

6Kommisjonen fant at den ikke kunne ta hensyn til et slikt utkast, idet det bare dreide seg om «en vag og utilstrekkelig intensjonserklæring fra de kompetente myndigheters side om å etterkomme direktivet», og fremsatte derfor den 2. august 1983 en begrunnet uttalelse, hvori den gjentok alle de klagepunktene som allerede var inntatt i åpningsbrevet. I den begrunnede uttalelsen ble Den italienske republikk oppfordret til å treffe de nødvendige foranstaltningene innen en frist på én måned.

7Som svar på den begrunnede uttalelsen meddelte den italienske regjering ved telex av 27. september 1983 Kommisjonen at ministeren for offentlige arbeider på nytt ville la ovennevnte lovforslag fremsette i det italienske parlamentet, idet det var bortfalt som følge av lovgivningsperiodens utløp. Da det ikke siden skjedde noe nytt i saken, besluttet Kommisjonen å anlegge sak ved Domstolen. 8. Først den 8. oktober 1984 ble lov nr. 687 om endring av lov nr. 741 og av bestemmelsene om foreløpig sikkerhetsstillelse og offentliggjøring vedtatt.

9I denne saken har Kommisjonen kritisert, dels at Italia den 10. desember 1981 har vedtatt lov nr. 741 om supplerende regler med henblikk på å fremskynde gjennomføringsprosedyren for offentlige bygge- og anleggsarbeider (GU nr. 344 av 16.12.1981, s. 8271), hvis artikler 9, 10, 11, 13 og 15 er i strid med visse bestemmelser i direktiv 71/305, dels at Italia i strid med direktivets artikkel 33 ikke har oversendt Kommisjonen lovens ordlyd. I – Vedtakelsen av visse bestemmelser i lov nr. 741 a) Lovligheten av forhøyde tilbud

10Kommisjonen har anført at direktivets artikkel 29, stk. 1, bare inneholder to kriterier for tildeling av kontrakten, nemlig enten laveste pris eller det økonomisk mest fordelaktige tilbudet, mens det i henhold til den italienske lovs artikkel 9 ved bundet anbudskonkurranse kan antas forhøyde tilbud som ikke oppfyller noen av de nevnte to kriteriene. 11. Den italienske regjering har hertil bemerket at muligheten for å avgi tilbud som er forhøyde i forhold til den basisprisen som administrasjonen har fastsatt for anbudskonkurransen, svarer til kriteriet om «laveste pris» i direktivets artikkel 29, stk. 1. Artikkel 9 bestemmer at kontrakten tildeles den hvis tilbud er forhøyd minst i forhold til den fastsatte prisen, slik at tilslaget alltid meddeles den hvis tilbud inneholder «den laveste prisen».

12På bakgrunn av den italienske regjeringens merknader har Kommisjonen erklært at den frafaller dette klagepunktet. b) Nærmere regler om forhøyde tilbud

13Kommisjonen har gjort gjeldende at artikkel 9 i den italienske lov nr. 741 av 10. desember 1981, sammenholdt med artikkel 1, stk. 3, i lov nr. 504 av 3. juli 1970 (GU nr. 179 av 17.7.1970), bestemmer at prisene beregnes innenfor rammene av anbudskonkurransen med mulighet for forhøyde tilbud i henhold til systemet med hemmelig konvolutt, mens det i henhold til direktivets artikkel 29, stk. 3, er forbudt å beregne priser etter dette systemet etter utløpet av de i direktivet fastsatte fristene. 14. Den italienske regjering har hertil anført at systemet med hemmelig konvolutt ikke har hjemmel i artikkel 9 i loven av 1981, og at et slikt system ikke kan utarbeides eller anvendes i forbindelse med anbudskonkurranser som er regulert ved nevnte artikkel 9. Utelukkende for å gjøre rettstilstanden klar og avkrefte Kommisjonens tvil er det i henhold til artikkel 1 i det lovforslaget som ble godkjent den 22. desember 1983, forbudt å anvende det systemet med hemmelig konvolutt som er nevnt i artikkel 1 i lov nr. 504/70 for kontrakter som omfattes av direktivets virkeområde. 15. Lovforslaget ble vedtatt den 8. oktober 1984, hvorfor Kommisjonen under den muntlige forhandlingen har frafalt dette klagepunktet. c) Hemmelig tilbud lik med eller nærmest mulig gjennomsnittet

16Kommisjonen har anført at kriteriet for tildeling av kontrakter, der artikkel 10, stk. 1, i den italienske loven henviser til artikkel 4 i lov nr. 14 av 2. februar 1973, og dermed til lovens artikkel 1 litra d), som bestemmer at kontrakten tildeles den hvis tilbud er lik gjennomsnittet, eller – dersom dette ikke er tilfellet for noe tilbud – den hvis tilbud er nærmest gjennomsnittet og samtidig lavere enn dette, ikke er i overensstemmelse med noen av de to kriteriene i direktivets artikkel 29, stk. 1, hvoretter kriteriene enten er laveste pris eller det økonomisk mest fordelaktige tilbudet, vurdert ut fra forskjellige kriterier alt etter kontrakten. 17. Den italienske regjering har hertil bemerket at på grunn av de nærmere reglene, slik de er fastlagt i artikkel 4 i lov nr. 14/73, kan det på grunnlag av kriteriet om gjennomsnittet avgjøres hvilket tilbud som økonomisk er det mest fordelaktige. Under den muntlige forhandlingen har den italienske regjering dessuten påstått denne delen av saken avvist, idet den har påpekt at det i åpningsbrevet var anført at artikkel 10, stk. 1, i lov nr. 741 bare var uforenelig med direktivets artikkel 29, stk.

3I den begrunnede uttalelsen anførte Kommisjonen derimot at det berørte kriteriet for tildeling av kontrakter ikke var i overensstemmelse med noen av de i direktivets artikkel 29, stk. 1, angitte kriteriene.

18Det bemerkes at etter traktatens artikkel 169 kan Kommisjonen bare bringe en traktatbruddssak inn for Domstolen dersom den berørte medlemsstat ikke retter seg etter den begrunnede uttalelsen innen den deri fastsatte fristen. Kommisjonen kan først fremsette en begrunnet uttalelse etter å ha gitt den berørte medlemsstat anledning til å fremsette sine merknader.

19Det følger av formålet med traktatbruddsprosedyrens administrative fase at åpningsbrevet har til formål å avgrense tvistens gjenstand og gi den medlemsstat som oppfordres til å fremsette sine merknader, de nødvendige opplysningene til at den kan forberede sitt forsvar.

20Som Domstolen uttalte i dom av 11. juli 1984 (Kommisjonen mot Italia, 51/83, Sml. 1984, s. 2793), er den berørte stats mulighet til å fremsette sine merknader – selv om staten ikke ønsker å benytte seg av denne – en vesentlig garanti sikret i traktaten, og overholdelsen av denne er en betingelse for lovligheten av traktatbruddsprosedyren. 21. Selv om den begrunnede uttalelsen nevnt i EOEF-traktatens artikkel 169 skal inneholde en sammenhengende og detaljert redegjørelse for grunnene til at den berørte stat etter Kommisjonens oppfatning har tilsidesatt en av de forpliktelsene som påhviler den etter traktaten, kan Domstolen ikke stille de samme krav til åpningsbrevet, som nødvendigvis bare kan være en første kortfattet sammenfatning av klagepunktene. Som Domstolen fastslo i dom av 31. januar 1984 (Kommisjonen mot Irland, 74/82, Sml. 1984, s. 317), er intet således til hinder for at Kommisjonen i den begrunnede uttalelsen utdyper de klagepunktene den allerede i mer generelle vendinger har gjort gjeldende i åpningsbrevet.

22Det fremgår av sakens vedlegg at Kommisjonen i åpningsbrevet av 17. desember 1982 angav at artikkel 10, stk. 1, i den italienske loven var i strid med artikkel 29, stk. 3, i direktiv 71/305, hvoretter systemet med hemmelig konvolutt er forbudt. Kommisjonen understreket imidlertid – etter først å ha sitert lovens ordlyd – at bestemmelsen var i strid med direktivet «slik det er angitt i det foregående avsnittet». I det avsnittet kritiserte Kommisjonen at artikkel 9 i den italienske loven blant annet inneholdt et kriterium for tildeling av kontrakter som ikke var forenelig med noen av de to kriteriene i direktivets artikkel 29, stk. 1. 23. Selv om åpningsbrevet ikke var helt klart formulert, ga det således den italienske regjering mulighet til å få kjennskap til det klagepunktet som var rettet mot den. Kommisjonens klagepunkt vil således bli tatt til realitetsbehandling.

24For så vidt angår realiteten fremgår det at den italienske lovs artikkel 10, stk. 1, i tillegg til kriteriene om tildeling på grunnlag av laveste pris og det økonomisk mest fordelaktige tilbudet, som finnes i direktivet, inneholder et kriterium om gjennomsnittsprisen beregnet på grunnlag av halvparten av tilbudene med de laveste prisene. 25. Den italienske regjeringens merknader om at det på grunnlag av kriteriet om tildeling av kontrakten til «det tilbudet som svarer til gjennomsnittet eller som kommer dette nærmest», kan avgjøres hvilket tilbud som er «det økonomisk mest fordelaktige» som anført i direktivets artikkel 29, er uriktige. For å avgjøre hvilket tilbud som er det mest fordelaktige, skal den tildelende myndighet kunne treffe en skjønnsmessig

avgjørelse

på grunnlag av kvalitative og kvantitative kriterier som varierer alt etter kontrakten, og den kan følgelig ikke bare legge til grunn et kvantitativt kriterium som gjennomsnittsprisen.

26Det må således fastslås at artikkel 10, stk. 1, i lov nr. 741 ikke er forenelig med direktiv 71/305, da den inneholder et kriterium for tildeling av kontrakter som ikke finnes i direktivets artikkel 29, stk. 1. d) Offentliggjøring av kunngjøringer om anbudskonkurranser

27Kommisjonen har videre gjort gjeldende at artikkel 10, stk. 3, i lov nr. 741, som blant annet bestemmer at artikkel 7 i lov nr. 14 av 2. februar 1973 samt visse bestemmelser i lov nr. 584 av 8. august 1977 om offentliggjøring av kunngjøringer om anbudskonkurranser først skal få anvendelse etter den 31. desember 1983, er uforenelig med direktivets artikkel 12, hvoretter kunngjøringer som er omfattet av direktivets virkeområde, skal offentliggjøres i De europeiske fellesskapers Tidende. Stk. 4 om offentliggjøring av anbudskonkurranser er likeledes uforenelig med direktivets artikkel 12, som bestemmer at offentliggjøring av kunngjøringer om anbudskonkurranser i dagspressen ikke må finne sted, før de er sendt til Publikasjonskontoret. 28. Den italienske regjering har ikke bestridt disse klagepunktene. Det må heretter fastslås at den har begått det anførte traktatbruddet. e) Entreprenørens økonomiske, finansielle og tekniske kapasitet

29Kommisjonen har bemerket at artikkel 10, stk. 5, i lov nr. 741, hvoretter artiklene 17 og 18 i lov nr. 584 av 8. august 1977, som gjennomførte direktivets artikler 25 og 26 i italiensk rett, først skulle få anvendelse etter den 31. desember 1983, ikke bare er uforenelig med de nevnte bestemmelsene, som opplister de bevisene som oppdragsgiverne kan kreve fremlagt med henblikk på vurderingen av entreprenørens finansielle, økonomiske og tekniske kapasitet, men også med direktivets artikler 17 litra d), 20, 22 og 27, hvoretter etterprøving av entreprenørens egnethet skal skje i samsvar med kriteriene om økonomisk, finansiell og teknisk kapasitet som anført i direktivets artikler 25–27. 30. Den italienske regjering har ikke bestridt de nevnte klagepunktene. Det kan derfor også i dette tilfellet fastslås at den har begått det aktuelle traktatbruddet. f) Supplerende eller endrede arbeider

31Kommisjonen har for øvrig anført at artikkel 11 i lov nr. 741, hvoretter administrasjonen har bemyndigelse til å la utføre «supplerende eller endrede arbeider på grunnlag av en innstilling fra det kompetente rådgivende organ eller den besluttende myndigheten vedrørende godkjennelse av den nevnte sakkyndighet», er uforenelig med direktivets artikkel 9 litra f), idet det i den italienske bestemmelsen ikke er tatt hensyn til noen av de begrensningene som i direktivets bestemmelse er fastsatt med hensyn til supplerende arbeider som overdras den entreprenøren som utfører hovedkontrakten. 32. Den italienske regjering har hertil anført at artikkel 11 utelukkende vedrører «... utførelsen av supplerende eller endrede arbeider» og ikke vedrører de i direktivets artikkel 9 litra f) anførte betingelsene for å tildele den entreprenøren som har fått tildelt hovedkontrakten, supplerende arbeider. De nevnte betingelsene er fortsatt regulert av artikkel 5 litra f) i lov nr. 584/77, som svarer til ovennevnte artikkel 9 litra f). Når betingelsene i artikkel 5 litra f) er oppfylt, hjemler artikkel 11 høyst mulighet for at tilslagsmottakeren kan utføre arbeider innen godkjennelsen av kontrakten vedrørende de supplerende arbeidene, slik at prosedyrene vedrørende gjennomføring av offentlige bygge- og anleggskontrakter fremskyndes. Det synspunktet som ligger til grunn for Kommisjonens klagepunkt, nemlig at det ved artikkel 11 er innført et unntak fra regelen i direktivets artikkel 9 litra f), er således grunnløst.

33På bakgrunn av den italienske regjeringens forklarende merknader har Kommisjonen erklært at den frafaller dette klagepunktet. g) Uopsettelig karakter

34Kommisjonen har gjort gjeldende at artikkel 13 i den italienske loven er i strid med direktivets artikkel 9 litra d), idet den italienske bestemmelsen med henvisning til artikkel 41, stk. 5, i regulativet godkjent ved Decreto reale nr. 827 av 23. mai 1984, hjemler mulighet for å inngå en kontrakt etter felles overenskomst «dersom arbeidene, anskaffelsene, transporten eller leveransene er av så uopsettelig karakter at det ikke er tid til å avvente inngivelsen av tilbud», og det således etter bestemmelsen kan påberopes uopsettelig karakter i tilfeller som ikke svarer til de betingelsene som uttrykkelig er fastsatt i direktivets artikkel 9 litra d). 35. Den italienske regjering har ikke bestridt dette klagepunktet. Det kan følgelig fastslås at den har begått det aktuelle traktatbruddet. h) Sikkerhetsstillelse

36Endelig har Kommisjonen bemerket at artikkel 15, stk. 2, første ledd, i den italienske loven, som bestemmer at «dersom den berørte virksomheten bare får tildelt én enkelt kontrakt, skal den bare stille en foreløpig sikkerhet, beregnet på grunnlag av det høyeste av kontraktsbeløpene», er uforenelig med direktivets artikler 25 og 26, idet sikkerhetsstillelse ikke er omfattet av de beviser som i henhold til artiklene 25 og 26 alene kan fremlegges som dokumentasjon for entreprenørens finansielle, økonomiske og tekniske kapasitet. Da sikkerhetsstillelsen har til formål å sikre at oppdragsgiveren får arbeidet utført korrekt, kan den bare kreves av den entreprenøren som får tildelt kontrakten. 37. Ifølge den italienske regjering må dette klagepunktet avvises som uten betydning, idet det utelukkende er fremført på grunnlag av artikkel 15, stk. 2, første ledd, i den italienske loven nr. 741, og det ikke er den bestemmelsen som inneholder en forpliktelse til å stille en foreløpig sikkerhet med henblikk på deltakelse i anbudskonkurransen, men andre bestemmelser som Kommisjonen ikke har anfektet. For så vidt angår artikkel 15, stk. 2, første ledd, er det herved bare innført en lempelse, slik at den som deltar i flere anbudskonkurranser, bare én gang skal stille en foreløpig sikkerhet. 38. Den italienske regjering har dessuten anført at direktivets artikkel 16 litra i) i mer generelle vendinger henviser til «angivelser vedrørende sikkerhetsstillelse og annen form for sikkerhet som måtte bli forlangt av oppdragsgiverne, uansett i hvilken form»; bestemmelsen vedrører således ikke bare den endelige sikkerheten som skal stilles av den som har fått tildelt kontrakten, men også den foreløpige sikkerheten som skal garantere at tilbudet er seriøst, og som på forhånd skal sikre administrasjonen mot tap. Den foreløpige sikkerheten er utelukkende en skjerpelse av den i direktivets artikkel 16 litra m) angitte forpliktelsen for enhver tilbyder til å opprettholde sitt tilbud i en viss periode.

39Da den italienske loven nr. 687 om endring av lov nr. 741, blant annet av bestemmelsene om foreløpig sikkerhetsstillelse, ble vedtatt den 8. oktober 1984, har Kommisjonen frafalt dette klagepunktet under den muntlige forhandlingen. II – Manglende oversendelse av ordlyden av lov nr. 741

40Kommisjonen har gjort gjeldende at Den italienske republikk har unnlatt å oppfylle de forpliktelsene som påhviler den i henhold til artikkel 33 i direktiv 71/305, idet den ikke har oversendt Kommisjonen ordlyden av lov nr. 741 av 10. desember 1981. 41. Den italienske regjering har hertil anført at dette klagepunktet må forkastes, idet Kommisjonen hadde fullt kjennskap til lovens ordlyd da den fremsatte den begrunnede uttalelsen.

42Det må i den forbindelsen fastslås at selv om Kommisjonen hadde kjennskap til lov nr. 741 da den fremsatte den begrunnede uttalelsen, er det uomtvistet at den italienske regjering ikke offisielt har oversendt Kommisjonen lovens ordlyd, hvilket den hadde plikt til i henhold til artikkel

33Det bemerkes videre at medlemsstatene i henhold til EOEF-traktatens artikkel 5 skal lette Kommisjonens gjennomføring av dens oppgaver, som ifølge EOEF-traktatens artikkel 155 blant annet består i å sørge for gjennomføringen av traktatens bestemmelser og av de bestemmelser som med hjemmel i denne treffes av institusjonene. Med dette formål pålegges det i det omhandlede direktivets artikkel 33, likesom i andre direktiver, medlemsstatene en meddelelsesplikt. Dersom slike opplysninger ikke gis, kan Kommisjonen ikke etterprøve om medlemsstaten reelt og fullt ut har gjennomført direktivet.

43Det må derfor fastslås at Den italienske republikk har unnlatt å oppfylle de forpliktelsene som påhviler den i henhold til artikkel 33 i direktiv 71/305, idet den ikke offisielt har oversendt Kommisjonen ordlyden av lov nr. 741.

Avgjørelse om sakskostnader

III – Sakens kostnader 44. Ifølge prosessreglementets artikkel 69, stk. 2, dømmes den part som taper saken, til å bære sakens kostnader. Saksøkte har i det vesentlige tapt saken og bør derfor betale sakens kostnader.

Avgjørelse

På grunnlag av disse premissene uttaler og bestemmer DOMSTOLEN 1) Den italienske republikk har unnlatt å oppfylle de forpliktelsene som påhviler den i henhold til direktiv 71/305, idet den har vedtatt artikkel 10, stk. 1, 3 og 5, samt artikkel 13 i lov nr. 741. 2) Den italienske republikk har dessuten unnlatt å oppfylle de forpliktelsene som påhviler den i henhold til artikkel 33 i direktiv 71/305, idet den ikke offisielt har oversendt Kommisjonen ordlyden av lov nr. 741. 3) Saksøkte betaler sakens kostnader.