Rettslig kjerne
Dommen avklarer samspillet mellom forordning 1370/2007 og direktiv 2004/18 ved tildeling av offentlige tjenestekontrakter om persontransport med buss. Artikkel 5 nr. 1 i forordningen innebærer at slike kontrakter skal følge anskaffelsesdirektivets prosedyrer når de ikke er tjenestekonsesjoner, men unntaket gjelder bare artikkel 5 nr. 2–6. Forordningens øvrige bestemmelser, herunder artikkel 4 nr. 7 om underentreprise, gjelder fortsatt. Denne bestemmelsen gir derfor oppdragsgiver adgang til å kreve at den valgte operatøren selv utfører en vesentlig del av transportytelsen. Domstolen understreket samtidig at artikkel 4 nr. 7 må anvendes i samsvar med EU-retten for øvrig. Oppdragsgiver kan derfor ikke uten videre kreve at tilbyder allerede i tilbudet oppgir navn på underleverandører for den delen som lovlig kan settes bort, fordi dette går lenger enn det som følger av direktiv 2004/18 artikkel 25 og den tilhørende rettspraksis. Kjernen er dermed at sektorspesifikke regler om egenutførelse kan supplere anskaffelsesdirektivet, men ikke brukes til å oppstille uforholdsmessige eller direktivstridige krav.
Faktum
Stadt Augsburg og Landkreis Augsburg kunngjorde i mars 2015 en konkurranse om offentlig persontransport med buss på regionale linjer. Konkurransegrunnlaget tillot at inntil 30 % av tjenesten, målt etter ruteplankilometer, kunne utføres i underentreprise. Hörmann Reisen angrep denne begrensningen for den tyske klagenemnda for offentlige anskaffelser i Sør-Bayern. Selskapet gjorde gjeldende at begrensningen var uforenlig med direktiv 2004/18, og at artikkel 4 nr. 7 i forordning 1370/2007 ikke kom til anvendelse når kontrakten ble tildelt etter forordningens artikkel 5 nr. 1 sammenholdt med anskaffelsesdirektivet. Oppdragsgiverne mente derimot at bare artikkel 5 nr. 2–6 var satt til side ved slike kontrakter, og at artikkel 4 nr. 7 derfor fortsatt gjaldt. Den foreleggende instansen opplyste at kontraktsverdien ikke oversteg terskelverdien i direktiv 2004/18 artikkel 7 bokstav b.
Domstolens vurdering
Domstolen tok først stilling til hvilke regler som tidsmessig kom til anvendelse. Siden kunngjøringen var publisert 7. mars 2015, altså før utløpet av gjennomføringsfristen for direktiv 2014/24, kom dette direktivet ikke til anvendelse. Vurderingen måtte derfor skje etter forordning 1370/2007 og direktiv 2004/18.
Når det gjaldt forholdet mellom regelsettene, la Domstolen til grunn at artikkel 5 nr. 1 første punktum i forordning 1370/2007 oppstiller hovedregelen om at kontrakter om offentlig trafikktjeneste inngås etter forordningens regler. For busskontrakter som ikke er tjenestekonsesjoner, bestemmer artikkel 5 nr. 1 annet punktum at kontrakten inngås etter prosedyrene i direktiv 2004/17 eller 2004/18. Etter tredje punktum er det imidlertid bare artikkel 5 nr. 2–6 som ikke får anvendelse i slike tilfeller. Domstolen fremhevet at ordlyden ikke gir grunnlag for å utvide unntaket til andre bestemmelser i forordningen. Følgelig gjelder artikkel 4 nr. 7 fortsatt ved tildeling av offentlige busskontrakter etter direktiv 2004/18.
Deretter tolket Domstolen innholdet i artikkel 4 nr. 7. Bestemmelsen krever at det klart skal fremgå av konkurransegrunnlaget og kontrakten om og i hvilken utstrekning underentreprise kan benyttes, og den pålegger den valgte operatøren å utføre en vesentlig del av den offentlige persontransporten selv. Domstolen leste dette i lys av 19. betraktning, som viser at underentreprise kan bidra til effektivitet, men at kompetente myndigheter kan fastsette nærmere regler. Det innebærer at oppdragsgiver kan begrense underentreprise og kreve egenutførelse av en vesentlig del, her konkret uttrykt som 70 % målt i ruteplankilometer, forutsatt at kravet gjelder den transportytelsen som faktisk omfattes av kontrakten.
Samtidig understreket Domstolen at artikkel 4 nr. 7 ikke opphever anskaffelsesdirektivets rammer. I tråd med rettspraksis om direktiv 2004/18 artikkel 25 kan en tilbyder som hovedregel støtte seg på andres kapasitet og bruke underleverandører, og oppdragsgiver kan ikke generelt kreve at alle underleverandører identifiseres allerede i tilbudsfasen. For den delen av kontrakten som etter artikkel 4 nr. 7 lovlig kan settes bort, kan oppdragsgiver derfor ikke kreve at tilbyderen oppgir navn på underleverandører i tilbudet. Domstolen avgrenset dermed adgangen til egenutførelseskrav: det er adgang til å kreve at en vesentlig del utføres av operatøren selv, men ikke til å pålegge mer omfattende eller direktivstridige restriksjoner for resten.
Konklusjon
EU-domstolen fastslo at artikkel 4 nr. 7 i forordning 1370/2007 fortsatt gjelder når en kontrakt om offentlig persontransport med buss tildeles etter prosedyrene i direktiv 2004/18, fordi bare artikkel 5 nr. 2–6 er unntatt. Oppdragsgiver kan derfor kreve at operatøren selv utfører en vesentlig del av transportytelsen. Derimot kan oppdragsgiver ikke, for den delen av kontrakten som kan underentrepriseres, pålegge tilbyderen å angi underleverandører allerede i tilbudet dersom dette går lenger enn det som følger av direktiv 2004/18 og EU-rettens alminnelige rammer.
Praktisk betydning
Dommen er viktig for offentlige oppdragsgivere som anskaffer kollektivtransport med buss. Den viser at anskaffelsesdirektivet ikke fullt ut fortrenger sektorspesifikke regler i forordning 1370/2007. Oppdragsgiver kan derfor lovlig fastsette krav om egenutførelse av en vesentlig del av transporttjenesten når kontrakten omfattes av forordningen. Samtidig må slike krav utformes innenfor rammene av EU-anskaffelsesretten, særlig prinsippene om forholdsmessighet og de reglene som gjelder for bruk av underleverandører. For praksis betyr dette at konkurransegrunnlaget må angi klart om og i hvilken utstrekning underentreprise er tillatt, men at oppdragsgiver bør være varsom med å kreve detaljer om underleverandører på tilbudstidspunktet utover det regelverket åpner for.
Ofte stilte spørsmål
Gjelder forordning 1370/2007 fortsatt når en busskontrakt tildeles etter direktiv 2004/18?
Ja. Dommen fastslår at bare artikkel 5 nr. 2–6 i forordningen settes til side i slike tilfeller. Andre bestemmelser, herunder artikkel 4 nr. 7 om underentreprise, gjelder fortsatt.
Kan oppdragsgiver kreve at operatøren selv utfører en stor del av busstjenesten?
Ja. Etter artikkel 4 nr. 7 kan oppdragsgiver kreve at operatøren selv utfører en vesentlig del av den offentlige persontransporten. Kravet må likevel anvendes innenfor rammene av EU-anskaffelsesretten.
Dommen i uoffisiell norsk oversettelse
Fulltekst er uoffisiell norsk oversettelse og ligger nederst fordi den ofte er lang. Den redaksjonelle omtalen over er ment som inngangen til dommen.
Samling av avgjørelser DOMSTOLENS DOM (Fjerde avdeling) 27. oktober 2016 * «Prejudisiell forelæggelse — offentlige kontrakter — offentlig persontransport med buss — forordning (EF) nr. 1370/2007 — artikkel 4 nr. 7 — underentreprise — operatørens plikt til selv å utføre en vesentlig del av den offentlige persontransporten — rekkevidde — artikkel 5 nr. 1 — prosedyre for inngåelse av kontrakten — tildeling av kontrakten i samsvar med direktiv 2004/18/EF» I sak C-292/15, angående en anmodning om prejudisiell
avgjørelse
i henhold til artikkel 267 TEUV, inngitt av Vergabekammer Südbayern (klagenemnda for offentlige anskaffelser i Sør-Bayern, Tyskland) ved
avgjørelse
av 5. juni 2015, innkommet til Domstolen den 10. juni 2015, i saken: Hörmann Reisen GmbH mot Stadt Augsburg, Landkreis Augsburg, har DOMSTOLEN (Fjerde avdeling) sammensatt av avdelingsformann T. von Danwitz og dommerne E. Juhász (refererende dommer), C. Vajda, K. Jürimäe og C. Lycourgos, generaladvokat: E. Sharpston justissekretær: A. Calot Escobar, etter at det er avgitt innlegg av: — Hörmann Reisen GmbH ved Rechtsanwälte S. Roling og T. Martin — Stadt Augsburg og Landkreis Augsburg ved Rechtsanwalt R. Wiemann — Europa-Kommisjonen ved G. Braun og A. Tokár samt ved J. Hottiaux, som befullmektigede, og etter at generaladvokaten har fremlagt forslag til
avgjørelse
den 28. juni 2016, avsagt følgende * Prosessspråk: tysk. DA ECLI:EU:C:2016:817 1 HÖRMANN REISEN Dom Anmodningen om prejudisiell
avgjørelse
gjelder fortolkningen av artikkel 4 nr. 7 og artikkel 5 nr. 1 i Europa-Parlamentets og Rådets forordning (EF) nr. 1370/2007 av 23. oktober 2007 om offentlig persontransport med jernbane og på vei og om oppheving av Rådets forordning (EØF) nr. 1191/69 og (EØF) nr. 1107/70 (EUT 2007, L 315, s. 1). Denne anmodningen er inngitt som ledd i en tvist mellom Hörmann Reisen GmbH på den ene siden og Stadt Augsburg (Augsburg by, Tyskland) og Landkreis Augsburg (regionen Augsburg) (heretter samlet «oppdragsgiverne») på den andre siden, vedrørende lovligheten av en anbudskonkurranse om offentlig persontransport med buss. Rettsregler I fjerde betraktning til forordning nr. 1370/2007 heter det: «De viktigste målene i [Europa-]Kommisjonens hvitebok av 12. september 2001, «Den europeiske transportpolitikken frem til 2010 – De vanskelige valgene», er å garantere sikker og effektiv persontransport av høy kvalitet takket være regulert konkurranse [...]» Syvende betraktning til denne forordningen har følgende ordlyd: «Undersøkelser og erfaringer fra medlemsstater, der det i flere år har vært konkurranse innen sektoren for offentlig transport, viser at regulert konkurranse mellom operatører innen denne sektoren med de nødvendige beskyttelsesklausuler fører til nye, billigere og mer attraktive transporttjenester, uten at operatører av offentlig trafikktjeneste hindres i å ivareta de oppgavene de er pålagt. [...]» Niende betraktning til samme forordning er formulert slik: «For å kunne tilrettelegge ytelsene vedrørende den offentlige persontransporten slik at den best mulig imøtekommer innbyggernes behov, skal alle kompetente myndigheter fritt kunne velge operatør av offentlig trafikktjeneste under hensyn til små og mellomstore virksomheters interesser på de vilkårene som fastsettes i denne forordningen. For å sikre at prinsippene om gjennomsiktighet, likebehandling av konkurrerende operatører og forholdsmessighet overholdes når det ytes kompensasjon eller tildeles enerettigheter, er det viktig at arten av den offentlige tjenesteforpliktelsen og den avtalte motytelsen fastsettes i en kontrakt om offentlig trafikktjeneste mellom den kompetente myndigheten og den valgte operatøren av offentlig trafikktjeneste. [...]» 19. betraktning til denne forordningen har følgende ordlyd: «Underentreprise kan bidra til mer effektiv offentlig persontransport og gjør det mulig for andre virksomheter enn den operatøren av offentlig trafikktjeneste som fikk tildelt kontrakten om offentlig trafikktjeneste, å delta. For å oppnå best mulig utnyttelse av de offentlige midlene bør de kompetente myndighetene likevel kunne fastsette de nærmere bestemmelsene for å gi sin offentlige persontransport i underentreprise, særlig når det gjelder tjenester utført av en intern operatør. En underleverandør bør heller ikke hindres i å delta i anbudskonkurranser i en kompetent myndighets område. Den kompetente myndighetens eller dens interne operatørs valg av underleverandør skal skje i samsvar med [EU-]retten.» I artikkel 1 i forordning nr. 1370/2007 med overskriften «Formål og virkeområde» bestemmes blant annet: «1. Formålet med denne forordningen er å fastlegge hvordan de kompetente myndighetene innenfor rammene av [EU-]retten kan tilrettelegge den offentlige persontransporten for å sikre levering av tjenester av almen interesse, som blant annet er hyppigere, sikrere, bedre eller billigere enn det som kan oppnås ved utelukkende å la markedskreftene virke. Med dette for øye fastlegger forordningen på hvilke vilkår de kompetente myndighetene, når de pålegger eller inngår kontrakter vedrørende offentlige tjenesteforpliktelser, yter operatører av offentlig trafikktjeneste kompensasjon for deres kostnader og/eller gir enerett mot oppfyllelse av de offentlige tjenesteforpliktelsene.
2Denne forordningen får anvendelse på nasjonal og internasjonal offentlig persontransport med jernbane og andre skinnekjøretøyer og på vei, med unntak av strekninger som overveiende drives av historisk interesse eller med turistmessig formål. [...] [...]» Forordningens artikkel 2 har følgende ordlyd: «I denne forordningen forstås ved: a) «offentlig persontransport»: ytelser i forbindelse med persontransport av almen økonomisk interesse, som tilbys offentligheten på et ikke-diskriminerende og kontinuerlig grunnlag b) «kompetent myndighet»: enhver offentlig myndighet eller gruppe av offentlige myndigheter i en eller flere medlemsstater, som har myndighet til å gripe inn i offentlig persontransport innenfor et bestemt geografisk område, og ethvert annet organ som har fått overdratt en slik myndighet [...] i) «kontrakt om offentlig trafikktjeneste»: ett eller flere juridisk bindende dokumenter, hvorved det inngås en avtale mellom en kompetent myndighet og en operatør av offentlig trafikktjeneste om overdragelse av forvaltning og drift av offentlig persontransport, som er omfattet av de offentlige tjenesteforpliktelsene, til operatøren av offentlig trafikktjeneste; [...] [...]» Artikkel 3 nr. 1 i forordning nr. 1370/2007 bestemmer: «Når en kompetent myndighet beslutter å tildele den valgte operatøren enerett og/eller kompensasjon av en hvilken som helst art for å oppfylle den offentlige tjenesteforpliktelsen, skal det skje i form av en kontrakt om offentlig trafikktjeneste.» I forordningens artikkel 4 med overskriften «Obligatorisk innhold i kontrakter om offentlig trafikktjeneste og generelle regler» bestemmes følgende: «1. [I] kontraktene om offentlig service [...] skal det: [...] b) på et objektivt og gjennomsiktig grunnlag på forhånd fastlegges, i) hvilke parametere en eventuell kompensasjon beregnes ut fra, og ECLI:EU:C:2016:817 3 HÖRMANN REISEN ii) hvilken form og i hvilken utstrekning eventuelle enerettigheter ytes og på en slik måte at overkompensasjon utelukkes. [...] [...]
7Det skal klart fremgå av konkurransegrunnlaget og kontrakter om offentlig trafikktjeneste om og i tilfelle i hvilken utstrekning underentreprise kan komme på tale. Ved underentreprise er den operatøren som har fått i oppgave å forvalte og levere offentlig persontransport i henhold til denne forordningen, forpliktet til selv å utføre en vesentlig del av denne offentlige persontransporten. En kontrakt om offentlig trafikktjeneste som på samme tid gjelder utforming, tilrettelegging og utførelse av offentlig persontransport, kan fastsette at leveringen av de aktuelle ytelsene kan gis i full underentreprise. Kontrakten om offentlig trafikktjeneste skal i samsvar med nasjonal rett og [EU-]retten fastlegge hvilke betingelser som gjelder for underentreprise.» Forordningens artikkel 5 med overskriften «Inngåelse av kontrakter om offentlig trafikktjeneste» har følgende ordlyd: «1. Kontrakter om offentlig trafikktjeneste inngås etter reglene i denne forordningen. Tjenestekontrakter eller kontrakter om offentlig trafikktjeneste som definert i [Europa-Parlamentets og Rådets direktiv 2004/17/EF av 31. mars 2004 om samordning av framgangsmåtene ved inngåelse av kontrakter innen vann- og energiforsyning, transport samt posttjenester (EUT 2004, L 134, s. 1)] eller [Europa-Parlamentets og Rådets direktiv 2004/18/EF av 31. mars 2004 om samordning av framgangsmåtene ved inngåelse av offentlige vareinnkjøpskontrakter, offentlige tjenestekontrakter og offentlige bygge- og anleggskontrakter (EUT 2004, L 134, s. 114)] vedrørende offentlig persontransport med buss eller sporvogn inngås etter prosedyrene fastsatt i disse direktivene, i den utstrekning slike kontrakter ikke er utformet som tjenestekonsesjonskontrakter som definert i disse direktivene. Dersom kontrakter skal inngås i samsvar med direktiv 2004/17[...] eller 2004/18[...], får nr. 2–6 ikke anvendelse. [...]» Artikkel 5 nr. 2–6 i forordning nr. 1370/2007 inneholder regler om inngåelse av kontrakter om offentlig trafikktjeneste, som utgjør unntak fra EUs regler om offentlige anskaffelser. Særlig bestemmes i denne forordningens artikkel 5 nr. 4 første ledd at «[m]ed mindre nasjonal rett forbyr det, kan de kompetente myndighetene inngå kontrakter uten forutgående anbudskonkurranse om offentlig trafikktjeneste, enten dersom den årlige gjennomsnittsverdien anslås til høyst 1 000 000 EUR, eller dersom det årlige transportarbeidet i forbindelse med offentlig persontransport er høyst 300 000 vognkilometer». I artikkel 1 nr. 3 bokstav b) i direktiv 2004/17 defineres det, med henblikk herpå, at med «tjenestekonsesjonskontrakt» forstås en «kontrakt med samme kjennetegn som en tjenestekontrakt, bortsett fra at vederlaget for den tjenesten som skal ytes, enten utelukkende består i retten til å utnytte tjenesten, eller i denne retten sammen med betaling av en pris». Artikkel 1 i direktiv 2004/18, som endret ved Kommisjonens forordning (EU) nr. 1336/2013 av 13. desember 2013 (EUT 2013, L 335, s. 17, heretter «direktiv 2004/18 med endringer»), har følgende ordlyd: «
1I dette direktiv gjelder definisjonene i nr. 2–15. 2. 4 ECLI:EU:C:2016:817 HÖRMANN REISEN a) Med «offentlige kontrakter» forstås gjensidig bebyrdende avtaler, som inngås skriftlig mellom en eller flere økonomiske aktører og en eller flere offentlige oppdragsgivere, og som gjelder utførelse av arbeider, levering av varer eller tjenester som er omfattet av dette direktivet. [...] d) Med «offentlige tjenestekontrakter» forstås offentlige kontrakter, bortsett fra offentlige bygge- og anleggskontrakter og varekontrakter, som gjelder tjenester nevnt i vedlegg II. En offentlig kontrakt som gjelder både varer og tjenester som definert i vedlegg II, betraktes som en «offentlig tjenestekontrakt» dersom verdien av de aktuelle tjenestene overstiger verdien av de varene kontrakten omfatter. En offentlig kontrakt som gjelder tjenester som definert i vedlegg II og som bare som aksessoriske aktiviteter i forhold til kontraktens hovedgjenstand omfatter de aktivitetene som er definert i vedlegg I, betraktes som en offentlig tjenestekontrakt. [...]
4Med «tjenestekonsesjonskontrakt» forstås en kontrakt med samme kjennetegn som offentlige tjenestekontrakter, bortsett fra at vederlaget for den tjenesten som skal ytes, enten utelukkende består i retten til å utnytte tjenesten eller i denne retten sammen med betaling av en pris. [...]» Artikkel 7 i direktiv 2004/18 med endringer med overskriften «Terskelverdier for offentlige kontrakter» fastsetter de anslåtte terskelverdiene uten merverdiavgift (mva.) fra hvilke tildelingen av en kontrakt skal foretas i samsvar med direktivets bestemmelser. Disse terskelverdiene revideres med jevne mellomrom ved Kommisjonens forordninger og tilpasses de økonomiske forholdene. Da konkurransekunngjøringen i hovedsaken ble offentliggjort, var terskelverdien for tjenestekontrakter som inngås av oppdragsgivere som ikke er statlige myndigheter, 207 000 EUR ekskl. mva. i henhold til artikkel 7 bokstav b) i direktiv 2004/18 med endringer. I direktivets artikkel 20 bestemmes følgende: «Kontrakter som gjelder tjenestene oppført i vedlegg II A, inngås i samsvar med bestemmelsene i artiklene 23–55.» I direktivets artikkel 25 med overskriften «Underentreprise» bestemmes følgende: «I konkurransegrunnlaget kan oppdragsgiveren anmode, eller av en medlemsstat forpliktes til å anmode, tilbyderen om i tilbudet å angi hvilke deler av en kontrakt han har til hensikt å gi i underentreprise til tredjemann, samt hvilke underleverandører han foreslår. Denne angivelsen berører ikke den økonomiske aktørens ansvar som hovedmann.» Blant de tjenestekategoriene som er oppstilt i vedlegg II A til dette direktivet, fremgår kategori 2, som viser til følgende tjenester: «[l]andtransport [...], herunder sikkerhetstransport og kurértjenester, unntatt postbesørgelse». ECLI:EU:C:2016:817 5 HÖRMANN REISEN I artikkel 90 nr. 1 første punktum i Europa-Parlamentets og Rådets direktiv 2014/24/EU av 26. februar 2014 om offentlige anskaffelser og om oppheving av direktiv 2004/18 (EUT 2014, L 94, s. 65) bestemmes følgende: «Medlemsstatene setter i kraft de nødvendige lover og administrative bestemmelser for å etterkomme dette direktivet senest 18. april 2016.» Artikkel 91 nr. 1 i direktiv 2014/24 har følgende ordlyd: «Direktiv [2004/18 med endringer] oppheves fra 18. april 2016.» Faktiske omstendigheter i hovedsaken og de prejudisielle spørsmålene Oppdragsgiverne offentliggjorde den 7. mars 2015 i tillegget til Den europeiske unions tidende, under nr. 2015/S 047081632, en konkurransekunngjøring vedrørende levering av offentlig persontransport med buss på visse regionale linjer. I henhold til konkurransekunngjøringen kunne tilbyderne gi inntil 30 % av tjenesten, målt etter ruteplankm, i underentreprise. Hörmann Reisen innga en klage til Vergabekammer Südbayern (klagenemnda for offentlige anskaffelser i Sør-Bayern, Tyskland) for å angripe lovligheten av en slik begrensning av underentreprisen. Selskapet anførte at denne begrensningen var uforenlig med direktiv 2004/18 med endringer, og tilføyde at forordning nr. 1370/2007, selv om det er korrekt at dens artikkel 4 nr. 7 faktisk fastsetter en begrensning for adgangen til underentreprise, etter samme forordnings artikkel 5 nr. 1 ikke får anvendelse på tvisten i hovedsaken. Oppdragsgiverne har anført at det i artikkel 5 nr. 1 tredje punktum i forordning nr. 1370/2007 bestemmes at «[d]ersom kontrakter skal inngås i samsvar med direktiv 2004/17[...] eller 2004/18[...], får nr. 2–6 ikke anvendelse». Disse myndighetene har av dette utledet at de øvrige bestemmelsene i denne forordningen, og særlig dens artikkel 4 nr. 7, får anvendelse på slike kontrakter. Endelig er det disse myndighetenes oppfatning at begrensningen av bruken av underentreprise til 30 % av ytelsen, som er pålagt ved den i hovedsaken omhandlede konkurransekunngjøringen, overholder den forpliktelsen som er fastsatt i sistnevnte bestemmelse, hvoretter operatøren er «forpliktet til selv å utføre en vesentlig del av denne offentlige persontransporten». Den forelæggende retten har anført at tvisten i hovedsaken i det vesentlige gjelder spørsmålet om hvorvidt oppdragsgiverne med rette kunne begrense bruken av underentreprise til 30 % av den omhandlede ytelsen, beregnet etter ruteplankm, i henhold til artikkel 4 nr. 7 i forordning nr. 1370/2007 som ledd i en tildelingsprosedyre som gjennomføres i henhold til denne forordningens artikkel 5 nr. 1, sammenholdt med direktiv 2004/18 med endringer eller med direktiv 2014/
24Hva angår den i hovedsaken omhandlede tjenestekontrakten har den forelæggende retten presisert at kontraktens verdi ikke overstiger den terskelverdien som er fastsatt i artikkel 7 bokstav b) første strekpunkt i direktiv 2004/18 med endringer, nemlig 207 000 EUR ekskl. mva. 6 ECLI:EU:C:2016:817 HÖRMANN REISEN Under disse omstendighetene har Vergabekammer Südbayern (klagenemnda for offentlige anskaffelser i Sør-Bayern, Tyskland) besluttet å utsette saken og å forelegge Domstolen følgende prejudisielle spørsmål: «1) Er det i forbindelse med en anskaffelsesprosedyre i henhold til artikkel 5 nr. 1 i forordning nr. 1370/2007, sammenholdt med direktiv 2004/18 [med endringer] og direktiv 2014/24, i prinsippet bare bestemmelsene i disse direktivene som får anvendelse, slik at de bestemmelsene i forordning nr. 1370/2007 som fraviker bestemmelsene i de aktuelle direktivene, ikke skal anvendes? 2) Skal lovligheten av underentreprise i forbindelse med en anskaffelsesprosedyre i henhold til artikkel 5 nr. 1 i forordning nr. 1370/2007, sammenholdt med direktiv 2004/18 [med endringer] og direktiv 2014/24, utelukkende avgjøres etter de reglene som Domstolen har utviklet på grunnlag av direktiv 2004/18 [med endringer], og etter artikkel 63 nr. 2 i direktiv 2014/24, eller kan en oppdragsgiver i forbindelse med en slik anskaffelsesprosedyre i henhold til artikkel 4 nr. 7 i forordning nr. 1370/2007 fravike disse og for tilbyderen fastsette en prosentandel [som denne selv skal utføre] (målt etter ruteplankm)? 3) Dersom artikkel 4 nr. 7 i forordning nr. 1370/2007 får anvendelse på anskaffelsesprosedyrer i henhold til artikkel 5 nr. 1 i forordning nr. 1370/2007, sammenholdt med direktiv 2004/18 [med endringer] og direktiv 2014/24, er oppdragsgiveren da – under hensyntagen til 19. betraktning til forordning nr. 1370/2007 – fritt stilt ved fastsettelsen av [den andelen som tilbyderen selv skal utføre], slik at oppdragsgiverens krav om en [slik andel] på 70 % målt etter ruteplankm kan være berettiget?» Om de prejudisielle spørsmålene Innledende bemerkninger Det skal bemerkes at Domstolen tidligere har kvalifisert Vergabekammer bei der Bezirksregierung Arnsberg (klagenemnda for offentlige anskaffelser for forvaltningen i Arnsberg-distriktet, Tyskland) som en domstol i artikkel 267 TEUVs forstand (dom av 18.9.2014, Bundesdruckerei, C-549/13, EU:C:2014:2235, avsnitt 20–23). Det fremgår ikke av opplysningene i de saksdokumentene som er forelagt Domstolen, at denne kvalifikasjonen i den foreliggende saken ikke likeledes kan tillegges Vergabekammer Südbayern (klagenemnda for offentlige anskaffelser i Sør-Bayern, Tyskland). Det skal videre bemerkes at den forelæggende retten i de prejudisielle spørsmålene, i tillegg til forordning nr. 1370/2007 og direktiv 2004/18 med endringer, har vist til direktiv 2014/
24Hva angår spørsmålet om direktiv 2014/24 får anvendelse, skal det bemerkes at den i hovedsaken omhandlede konkurransekunngjøringen ble offentliggjort den 7. mars 2015, dvs. før utløpet av fristen for å gjennomføre de relevante bestemmelsene i direktiv 2014/24, som i henhold til dets artikkel 90 nr. 1 var fastsatt til 18. april 2016. I henhold til Domstolens faste praksis er det direktivet som skal anvendes, i utgangspunktet det direktivet som gjelder på det tidspunktet da oppdragsgiveren velger hvilken prosedyre som skal følges, og endelig avgjør om det foreligger en plikt til å foreta en forutgående anbudskonkurranse i forbindelse med tildeling av en offentlig kontrakt eller ikke. Derimot får bestemmelsene i et direktiv der gjennomføringsfristen er utløpt etter dette tidspunktet, ikke anvendelse (dom av 7.4.2016, Partner Apelski Dariusz, C-324/14, EU:C:2016:214, avsnitt 83 og den der nevnte rettspraksisen). ECLI:EU:C:2016:817 7 HÖRMANN REISEN Under disse omstendighetene får direktiv 2014/24 ikke tidsmessig anvendelse i hovedsaken. Om det første og det andre spørsmålet Med sitt første og andre spørsmål, som skal undersøkes samlet, ønsker den forelæggende retten nærmere bestemt opplyst om artikkel 5 nr. 1 i forordning nr. 1370/2007 skal fortolkes slik at denne forordningens artikkel 4 nr. 7 fortsatt gjelder i forbindelse med en prosedyre for inngåelse av en kontrakt om levering av offentlig persontransport med buss. I henhold til opplysningene i forelæggelsesavgjørelsen gjelder den i hovedsaken omhandlede kontrakten offentlig persontransport på vei som omhandlet i artikkel 1 nr. 2 i forordning nr. 1370/2007, og dreier seg om offentlig persontransport med buss som fastsatt i denne forordningens artikkel 5 nr. 1, uten at den imidlertid har karakter av tjenestekonsesjonskontrakt. I henhold til artikkel 5 nr. 1 første punktum i forordning nr. 1370/2007 skal en kontrakt som den i hovedsaken omhandlede i prinsippet inngås etter reglene i denne forordningen. Når en kontrakt ikke har karakter av tjenestekonsesjonskontrakt som definert i direktiv 2004/17 eller direktiv 2004/18 med endringer, inngås kontrakten om offentlig persontransport med buss som omhandlet i artikkel 5 nr. 1 andre punktum i forordning nr. 1370/2007 imidlertid etter prosedyrene fastsatt i disse direktivene. Videre bestemmes i artikkel 5 nr. 1 tredje punktum i forordning nr. 1370/2007 at «[denne artikkels] nr. 2–6 [ikke] får anvendelse» for et slikt tilfelle med inngåelse av en kontrakt om offentlig persontransport med buss. Det skal således slås fast at artikkel 5 nr. 1 andre punktum i forordning nr. 1370/2007 inneholder et unntak fra hovedregelen fastsatt i denne forordningens artikkel 5 nr. 1 første punktum, og at dette unntakets presise rekkevidde deretter presiseres i forordningens artikkel 5 nr. 1 tredje punktum, der det bestemmes at forordningens artikkel 5 nr. 2–6 ikke får anvendelse. Det finnes heller ingen annen bestemmelse i denne artikkel 5 i forordning nr. 1370/2007 som utvider dette unntakets rekkevidde. Det følger av dette at ved inngåelse av en kontrakt om offentlig persontransport med buss som den i hovedsaken omhandlede, er det bare artikkel 5 nr. 2–6 i forordning nr. 1370/2007 som ikke får anvendelse, mens denne forordningens øvrige bestemmelser fortsatt får anvendelse. På bakgrunn av det ovenstående skal det slås fast at artikkel 4 nr. 7 i forordning nr. 1370/2007 får anvendelse i forbindelse med inngåelse av en kontrakt om levering av offentlig persontransport med buss, som er omfattet