C-298/15 Borta: underleverandører og endring av konkurransegrunnlag

Samling av avgjørelser DOMSTOLENS DOM (Femte avdeling) 5. april 2017 1 «Prejudisiell foreleleggelse — offentlige kontrakter — direktiv 2004/17/EF — kontrakt hvis verdi er lavere enn den terskelverdi som er fastsatt i dette direktiv — artikkel 49 TEUV og 56 TEUV — begrensning av adgangen til bruk av underleverandører — inngivelse av et felles tilbud — tilbudsgiversnes faglige formåen — endring av konkurransegrunnlaget» I sak C-298/15 angående en anmodning om prejudisiell

avgjørelse

i henhold til artikkel 267 TEUV, inngitt av Lietuvos Aukščiausiasis Teismas (Litauens øverste domstol) ved

avgjørelse

av 12. juni 2015, inngått til Domstolen den 18. juni 2015, i saken «Borta» UAB mot Klaipėdos valstybinio jūrų uosto direkcija VĮ, har DOMSTOLEN (Femte avdeling) sammensatt av avdelingsformann J.L. da Cruz Vilaça, Domstolens visepresident A. Tizzano (refererende dommer), og dommerne A. Borg Barthet, E. Levits og F. Biltgen, generaladvokat: E. Sharpston justitssekretær: fullmektig M. Aleksejev, på grunnlag av den skriftlige forhandling og etter rettsmøtet den 1. juni 2016, etter at det er avgitt innlegg av: — «Borta» UAB ved advokatė V. Kilišauskaitė — Klaipėdos valstybinio jūrų uosto direkcija VĮ ved advokatas N. Šilaika samt ved A. Vaitkus, A. Kamarauskas, I. Vaičiulis og L. Rudys — den litauiske regjering ved D. Kriaučiūnas, A. Svinkūnaitė og R. Butvydytė, som befullmektigede — Europa-Kommisjonen ved J. Jokubauskaitė og A. Tokár, som befullmektigede, og etter at generaladvokaten har fremlagt forslag til

avgjørelse

i rettsmøtet den 1. desember 2016, avsagt følgende 1 — Prosessspråk: litauisk. DA ECLI:EU:C:2017:266 1 BORTA Dom Anmodningen om prejudisiell

avgjørelse

gjelder fortolkningen av Europaparlamentets og Rådets direktiv 2004/17/EF av 31. mars 2004 om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av kontrakter innenfor vann- og energiforsyning, transport samt posttjenester («forsyningsdirektivet») (EUT 2004, L 134, s. 1), som endret ved Kommisjonens forordning (EU) nr. 1336/2013 av 13. desember 2013 (EUT 2013, L 335, s. 17) (heretter «direktiv 2004/17»). Anmodningen er inngitt i forbindelse med en sak mellom «Borta» UAB (heretter «Borta») og Klaipėdos valstybinio jūrų uosto direkcija VĮ (den statlige havnemyndigheten i Klaipėda, Litauen) (heretter «havnemyndigheten») vedrørende lovligheten av konkurransegrunnlaget i forbindelse med en offentlig bygge- og anleggskontrakt om ombygging av kaiene i denne havnen. Rettsregler EU-retten Følgende fremgår av niende betraktning til direktiv 2004/17: «(9) For å sikre økt konkurranse ved offentlige kontrakter inngått av enheter innenfor vann- og energiforsyning, transport samt posttjenester bør det utarbeides bestemmelser om fellesskapssamordning ved kontrakter over en viss verdi. […] For offentlige kontrakter hvis verdi er lavere enn den som utløser anvendelse av bestemmelsene om fellesskapssamordning, kan det henvises til Domstolens rettspraksis, som fastslår at […] reglene og prinsippene i EF-traktaten får anvendelse.» Direktivets artikkel 16 bestemmer: «[…] [D]ette direktiv [får] anvendelse på kontrakter hvis anslåtte verdi uten merverdiavgift svarer til minst følgende terskelverdier: […] b) 5 186 000 EUR for bygge- og anleggskontrakter.» Nevnte direktivs artikkel 37 er utformet slik: «I konkurransegrunnlaget kan oppdragsgiveren anmode eller av en medlemsstat forpliktes til å anmode tilbudsgiveren om i tilbudet å angi hvor stor del av kontrakten han har til hensikt å gi til underleverandører til tredjemann, og hvilke underleverandører han foreslår. Denne angivelsen berører ikke de økonomiske aktørenes ansvar som hovedmann.» I artikkel 38 i direktiv 2004/17 fastsettes: «Oppdragsgiverne kan fastsette særlige betingelser vedrørende kontraktens gjennomføring, dersom disse betingelsene er i samsvar med fellesskapsretten og er nevnt i den kunngjøringen som brukes til å iverksette anbudet, eller i konkurransegrunnlaget. […]» Dette direktivets artikkel 54 fastsetter følgende: «1. Oppdragsgivere som fastsetter kvalifikasjonskrav i en åpen anbudskonkurranse, skal gjøre dette på grunnlag av objektive regler og kriterier, som skal stilles til rådighet for interesserte økonomiske aktører. […]

6Dersom de kriteriene som er omhandlet i nr. 1 […] omfatter krav til den økonomiske aktørens tekniske og/eller faglige formåen, kan denne i gitte tilfeller og for en bestemt kontrakt støtte seg på andre enheters kapasitet uavhengig av den juridiske karakteren av forbindelsene mellom den selv og disse enhetene. Den skal i så fall godtgjøre overfor oppdragsgiveren at den råder over de ressursene som er nødvendige for kontraktens gjennomføring, for eksempel ved å fremlegge dokumentasjon for disse enhetenes tilsagn om å stille de nødvendige ressursene til rådighet for virksomheten. En sammenslutning av økonomiske aktører, jf. artikkel 11, kan på samme vilkår støtte seg på kapasiteten hos sammenslutningens deltakere eller andre enheters kapasitet.» Vedlegg XVI til direktivet med overskriften «Opplysninger som skal angis i kunngjøringer om inngåtte kontrakter» bestemmer i vedleggets del I: «I. Opplysninger til offentliggjøring i Den europeiske unions tidende. […] 10. Der det er relevant, angivelse av om kontrakten er eller forventes gitt til underleverandører. […] 13. Fakultative opplysninger: — del av kontrakten som er gitt eller forventes gitt til underleverandører til tredjemann, samt verdien av denne delen […]» Litauisk rett Den litauiske loven om offentlige anskaffelser Artikkel 24 nr. 5 i Lietuvos Respublikos viešųjų pirkimų įstatymas (den litauiske loven om offentlige anskaffelser, heretter «loven om offentlige anskaffelser») bestemmer: «Konkurransedokumentene skal kreve at kandidaten eller tilbudsgiveren i sitt tilbud angir hvilke underleverandører […] vedkommende har til hensikt å benytte seg av, og kan kreve at kandidaten eller tilbudsgiveren i sitt tilbud angir den andel av kontrakten som vedkommende har til hensikt å gi til disse underleverandørene […]. Dersom det benyttes underleverandører ved gjennomføringen av en offentlig bygge- og anleggskontrakt, er den tilbudsgiveren hvis tilbud antas, forpliktet til selv å utføre hovedentreprisen slik den er definert av oppdragsgiveren. […]» Artikkel 27 nr. 4 i loven om offentlige anskaffelser har følgende ordlyd: «Oppdragsgiveren kan innen utløpet av fristen for innlevering av tilbud utdype (presisere) konkurransedokumentene.» Artikkel 32 nr. 3 i loven om offentlige anskaffelser foreskriver at en tilbudsgiver etter omstendighetene i forbindelse med et gitt anbud kan støtte seg på andre økonomiske aktørers formåen, uavhengig av arten av tilbudsgiverens rettslige forhold til dem. I så fall skal tilbudsgiveren godtgjøre overfor oppdragsgiveren at vedkommende kan råde over disse ressursene med henblikk på kontraktens gjennomføring. Under samme betingelser kan en sammenslutning av økonomiske aktører støtte seg på sammenslutningens medlemmers formåen eller på andre økonomiske aktørers formåen. De i hovedsaken omhandlede konkurransebetingelser Punkt 3.2.1 i det i hovedsaken omhandlede konkurransegrunnlaget vedrørende kravene til tilbudsgivernes faglige formåen har følgende ordlyd: «Tilbudsgivernes gjennomsnittlige årlige arbeidsmengde vedrørende hovedentreprisens anleggs- og installasjonsarbeid (oppføring eller ombygging av kai i havnen) i de siste fem år eller i det tidsrom tilbudsgiveren har vært registrert (i det tilfellet der tilbudsgiveren har drevet virksomhet i mindre enn fem år), skal svare til en verdi på minst 5 000 000 LTL (1 448 100,09 EUR), eksklusive merverdiavgift.» Punkt 4.2.3 i dette konkurransegrunnlaget, som omhandler flere tilbudsgiveres avgivelse av felles tilbud i forbindelse med en avtale om felles aktivitet, bestemmer: «Forpliktelsene for de partnerne som handler med henblikk på kontraktens gjennomføring, og disse forpliktelsenes prosentvise fordeling skal spesifiseres i en avtale om felles aktivitet […]. [Denne] fordelingen av tjenesteytelsesvolumet gjelder bare for partnerne og […] skaper [ikke] noen forpliktelser for kunden ([havnemyndigheten]).» Konkurransegrunnlagets punkt 4.3 i den senest endrede utgaven foreskriver: «Dersom tilbudsgiverne avgir et tilbud i forbindelse med en avtale om felles aktivitet, skal minst én av partnerne [i denne avtalen] eller alle de partnerne som driver virksomhet i henhold til denne avtalen […], samlet sett oppfylle [punkt] 3.2.1 […] i konkurransegrunnlaget. En partners bidrag (mengden av utført arbeid) i henhold til [avtalen om felles aktivitet] skal være proporsjonalt med dennes bidrag til […] å oppfylle kravet i [punkt] 3.2.1 i konkurransegrunnlaget og til den arbeidsmengden som faktisk utføres etter en tildeling av kontrakten (i forbindelse med gjennomføringen av kontrakten). […] Havnemyndigheten bestemmer i henhold til artikkel 24 nr. 5 i loven […] om offentlige anskaffelser at hovedentreprisen utgjøres av punkt 1.2.8 i mengdefortegnelsens avsnitt om byggearbeider, og den tilbudsgiveren hvis tilbud antas, skal derfor selv utføre denne entreprisen.» Det presiseres i samme konkurransegrunnlags punkt 4.4 at dersom det benyttes underleverandører, skal tilbudsgiveren anføre mengden av de arbeidene underleverandørene skal utføre innenfor den begrensning at disse arbeidene er kvalifisert som «ikke-hovedentreprise», og det tilføyes at disse underleverandørenes erfaring ikke tas i betraktning ved kontrollen av de kravene som er foreskrevet i punkt 3.2.1. Konkurransegrunnlagets punkt 7.2 gir havnemyndigheten mulighet til på eget initiativ å presisere konkurransedokumentene før utløpet av fristen for innlevering av tilbud. Tvisten i hovedsaken og de prejudisielle spørsmålene Den 2. april 2014 offentliggjorde havnemyndigheten en konkurranse vedrørende inngåelse av en offentlig bygge- og anleggskontrakt om renovering av kaiene i den statseiede havnen i Klaipėda (Litauen) etter en åpen anbudskonkurranse. Denne konkurransen ble også offentliggjort i Den europeiske unions tidende den 5. april 2014. Borta deltok i anbudskonkurransen for denne kontrakten. I sin opprinnelige utgave gjentok det i hovedsaken omhandlede konkurransegrunnlaget i punkt 4.3 bestemmelsene i artikkel 24 nr. 5 i loven om offentlige anskaffelser vedrørende underleveranse og foreskrev for øvrig at de i konkurransegrunnlagets punkt 3.2.1 fastsatte kravene om faglig formåen ved flere tilbudsgiveres avgivelse av et felles tilbud i forbindelse med en avtale om felles virksomhet som omhandlet i konkurransegrunnlagets punkt 4.2.3 (heretter «det felles tilbudet»), skulle oppfylles enten av alle tilbudsgiverne samlet sett eller av én av dem. Etter to påfølgende endringer – hvorav én på havnemyndighetens eget initiativ og én etter den av Borta inngitte klagen – ble det i dette punkt 4.3 i tillegg til disse kravene tilføyd at dersom flere tilbudsgivere avgir et felles tilbud, skal hver av tilbudsgiverne bidra proporsjonalt til oppfyllelsen av de ovennevnte kravene sett i forhold til den del av anleggsarbeidene som den aktuelle tilbudsgiveren påtar seg å utføre i henhold til avtalen om felles aktivitet, og som denne faktisk vil utføre dersom de tildeles kontrakten. På grunn av disse endringene, som ble meddelt ved offentliggjøring i Den europeiske unions tidende, forlenget havnemyndigheten fristen for innlevering av tilbud. Da havnemyndigheten avviste den nye klagen som Borta hadde inngitt vedrørende den siste av disse endringene, anla selskapet sak med påstand om annullasjon av ovennevnte punkt 4.3 ved Klaipėdos apygardos teismas (den regionale domstolen i Klaipėda, Litauen), idet det anfektet såvel lovligheten av endringens innhold som selve havnemyndighetens mulighet for å foreta endringen. Da denne retten ikke ga Borta medhold i sin

avgjørelse

av 18. august 2014, som ble stadfestet ved en kjennelse fra Lietuvos apeliacinis teismas (Litauens ankedomstol) av 13. november 2014, iverksatte Borta kassasjonsanke ved Lietuvos Aukščiausiasis Teismas (Litauens øverste domstol). I forbindelse med avgjørelsen av den saken som verserer for nevnte rettsinstans, har denne gitt uttrykk for tvil om foreneligheten av artikkel 24 nr. 5 i loven om offentlige anskaffelser, hvortil det henvises i det i hovedsaken omhandlede konkurransegrunnlagets punkt 4.3, med EU-retten og særlig direktiv 2004/17, for så vidt som denne artikkelen forbyr bruk av underleveranse for de anleggsarbeidene som oppdragsgiveren kvalifiserer som hovedentreprisen. Rettsinstansen nærer likeledes tvil om lovligheten av nevnte punkt 4.3, som endret, sett i lys av dette direktivet, idet dette punktet ved avgivelse av et felles tilbud fra flere tilbudsgivere krever at hver av tilbudsgiverne bidrar proporsjonalt til oppfyllelsen av kravene vedrørende faglig formåen i forhold til den del av anleggsarbeidene som de faktisk vil utføre dersom de tildeles kontrakten. I denne forbindelsen har den foreleggende retten videre forespurt om havnemyndigheten kan endre den første utgaven av dette samme punktet etter offentliggjøringen av kunngjøringen uten å tilsidesette direktivet, og særlig likebehandlingsprinsippet og den plikten til gjennomsiktighet som følger av dette. Den foreleggende retten er av den oppfatning at Domstolen har kompetanse til å avsi prejudisiell

avgjørelse

vedrørende disse spørsmålene. Ganske visst er verdien av den i hovedsaken omhandlede kontrakten lavere enn den terskelverdi på 5 186 000 EUR som er foreskrevet i artikkel 16 bokstav b) i direktiv 2004/17, og direktivet finner ikke anvendelse på verdier under denne terskelverdien. Imidlertid har denne kontrakten dels en klar grenseoverskridende interesse, noe to utenlandske virksomheters deltakelse i anbudskonkurransen – herunder den tilbudsgiveren hvis tilbud ble antatt – godtgjør, tilsvarende offentliggjøringen av konkurransen i Den europeiske unions tidende. Dels har havnemyndigheten i alle tilfelle ønsket å underlegge denne konkurransen de reglene i direktiv 2004/17 som gjelder for offentlige kontrakter, og den litauiske lovgiveren har valgt å la visse av de reglene som er fastsatt i dette direktivet, utvides til å gjelde kontrakter med en verdi som er lavere enn den ovennevnte terskelverdien. Det er under disse omstendighetene at Lietuvos Aukščiausiasis Teismas (Litauens øverste domstol) har besluttet å utsette saken og forelagge Domstolen følgende prejudisielle spørsmål: «1) Skal bestemmelsene i artikkel 37, 38, 53 og 54 i direktiv 2004/17 forstås og fortolkes, enten samlet eller hver for seg (men ikke begrenset til disse bestemmelsene), slik at a) de er til hinder for en nasjonal regel hvoretter hovedentreprisen slik den er identifisert av oppdragsgiveren, i et tilfelle der underleverandører har fått i oppgave å utføre en bygge- og anleggskontrakt, skal utføres av leverandøren? b) de er til hinder for en ordning fastsatt i konkurransedokumentene der leverandørers faglige kapasitet kumuleres slik det er spesifisert av oppdragsgiveren i de omtvistede konkurransebetingelsene, som krever at den del som utgjør den relevante økonomiske aktørens (partner i en felles aktivitet) faglige kapasitet, skal svare til den del av den spesifikke entreprisen som denne faktisk skal utføre i henhold til den offentlige anskaffelseskontrakten? 2) Skal bestemmelsene i artikkel 10, 46 [og] 47 i direktiv 2004/17 forstås og fortolkes, enten samlet eller hver for seg (men ikke begrenset til disse bestemmelsene), slik at a) prinsippene om likebehandling av leverandører og gjennomsiktighet ikke er tilsidesatt i et tilfelle der oppdragsgiveren: — på forhånd i konkurransedokumentene fastsetter en generell mulighet for å kumulere leverandørers faglige kapasitet, men ikke fastsetter ordningen for gjennomføring av denne muligheten — etterfølgende under anbudskonkurransen mer detaljert definerer de kravene som regulerer bedømmelsen av leverandørenes kvalifikasjoner, ved å oppstille visse begrensninger for kumulasjonen av leverandørers faglige kapasitet — forlenger fristen for innlevering av tilbud på grunn av den mer detaljerte definisjonen av kvalifikasjonskravenes innhold og offentliggjør denne forlengelsen i [Den europeiske unions] tidende? b) en begrensning for kumulasjonen av leverandørers kapasitet ikke skal være klart angitt på forhånd, dersom den særlige karakteren av oppdragsgiverens virksomhet og de særlige forholdene i den offentlige anskaffelseskontrakten gjør en slik begrensning forutsigbar og berettiget?» Om de prejudisielle spørsmålene Innledende bemerkninger Den litauiske regjeringen har i sitt skriftlige innlegg så vel som under rettsmøtet ved Domstolen anført at det ved besvarelsen av de stilte spørsmålene bør tas hensyn ikke bare til direktiv 2004/17, men likeledes til Europaparlamentets og Rådets direktiv 2014/25/EU av 26. februar 2014 om fremgangsmåtene ved inngåelse av kontrakter innenfor vann- og energiforsyning, transport samt posttjenester og om oppheving av direktiv 2004/17/EF (EUT 2014, L 94, s. 243), for så vidt som den litauiske lovgiveren har valgt å gjennomføre visse bestemmelser i direktiv 2014/25 i sin interne rettsorden allerede før dette direktivet ble vedtatt, herunder direktivets artikkel 79 nr. 3 vedrørende underleveranse. Europa-Kommisjonen, som har den motsatte oppfatningen, har gjort gjeldende at det er unødvendig å fortolke så vel direktiv 2004/17 som direktiv 2014/25, men at de reiste spørsmålene bør besvares på grunnlag av TEUV-traktatens grunnleggende regler og generelle prinsipper. Hva for det første angår direktiv 2014/25, bemerkes det innledningsvis at det direktivet som skal anvendes, i samsvar med Domstolens faste rettspraksis i prinsippet er det direktivet som gjelder på det tidspunktet da oppdragsgiveren velger hvilken prosedyre som skal følges, og endelig avgjør om den skal foreta en forutgående kunngjøring i forbindelse med tildeling av en offentlig kontrakt. Derimot får bestemmelsene i et direktiv der gjennomføringsfristen er utløpt etter dette tidspunktet, ikke anvendelse (jf. i denne retning dom av 7.4.2016, Partner Apelski Dariusz, C-324/14, EU:C:2016:214, avsnitt 83 og den rettspraksis som er nevnt der). I den foreliggende saken ble den i hovedsaken omhandlede konkurransen offentliggjort den 2. april 2014, mens direktiv 2014/25 trådte i kraft den 17. april 2014 og opphevet direktiv 2004/17 med virkning fra den 18. april 2016, som var den datoen da direktivets gjennomføringsfrist utløp. Dessuten har den litauiske regjeringen, selv om den har gjort gjeldende at den har gjennomført visse bestemmelser i direktiv 2014/25 i sin interne rettsorden allerede før dette direktivet ble vedtatt, likeledes i sitt skriftlige innlegg innrømmet at dette direktivet ennå ikke var gjennomført på tidspunktet for de relevante faktiske omstendighetene i hovedsaken. Under disse omstendighetene kan det ikke tas hensyn til direktiv 2014/25 ved besvarelsen av de forelagte spørsmålene. Hva for det andre angår direktiv 2004/17, fremgår det av forelelelggelsesavgjørelsen at den i hovedsaken omhandlede kontrakten har en verdi som er lavere enn den terskelverdi på 5 186 000 EUR som er foreskrevet i artikkel 16 bokstav b) i direktiv 2004/17. Derfor finner dette direktivet ikke anvendelse på denne kontrakten (jf. analogt dom av 16.4.2015, Enterprise Focused Solutions, C-278/14, EU:C:2015:228, avsnitt 15 og den rettspraksis som er nevnt der). Den foreleggende retten har ikke desto mindre gjort gjeldende at Domstolen har kompetanse til å avgjøre de forelagte spørsmålene, og at en fortolkning av bestemmelsene i dette direktivet er berettiget av de grunner som er anført i denne dommens avsnitt

23Under rettsmøtet ved Domstolen har den litauiske regjeringen, som deler den foreleggende rettens synspunkt, presisert at oppdragsgiveren i henhold til den litauiske lovgivningen kan velge å la en anbudskonkurranse for en kontrakt hvis verdi er lavere enn den ovennevnte terskelverdien, omfattes enten av de reglene som er fastsatt ved direktiv 2004/17, eller den forenklede prosedyren som er foreskrevet i nasjonal rett for denne typen kontrakter. Dersom denne enheten – slik tilfellet er i den foreliggende saken – velger det første alternativet, er den i henhold til den litauiske regjeringen forpliktet til å anvende alle bestemmelsene i dette direktivet. Det bemerkes i denne forbindelsen at dersom den i nasjonal rett valgte reguleringen av situasjoner som ikke er omfattet av anvendelsesområdet for den aktuelle EU-rettsakten, er hentet fra nevnte rettsakt, har det avgjort interesse for Unionen å unngå senere tolkningsmotstrid, at bestemmelser som er hentet fra denne rettsakten, fortolkes ensartet (jf. i denne retning dom av 18.10.2012, Nolan, C-583/10, EU:C:2012:638, avsnitt 46, og av 7.11.2013, Romeo, C-313/12, EU:C:2013:718, avsnitt 22). Fortolkningen av en EU-rettsakts bestemmelser i situasjoner som ikke er omfattet av dens anvendelsesområde, er således berettiget dersom disse bestemmelsene er blitt gjort anvendelige på slike situasjoner av nasjonal rett på direkte og ubetinget vis med henblikk på å sikre en ensartet behandling av disse situasjonene og av de situasjonene som er omfattet av dette anvendelsesområdet (jf. i denne retning dom av 18.10.2012, Nolan, C-583/10, EU:C:2012:638, avsnitt 47, av 7.11.2013, Romeo, C-313/12, EU:C:2013:718, avsnitt 22 og 23, og av 14.1.2016, Ostas celtnieks, C-234/14, EU:C:2016:6, avsnitt 20). Det følger likeledes av fast rettspraksis at når de betingelsene som er nevnt i de to foregående avsnittene i denne dommen, ikke er oppfylt, kan Domstolen – med henblikk på å gi den nasjonale retten som har forelagt den et prejudisielt spørsmål, et hensiktsmessig svar – trekke inn EU-rettslige regler som den nasjonale retten ikke har henvist til i sin anmodning om prejudisiell

avgjørelse

(dom av 16.4.2015, Enterprise Focused Solutions, C-278/14, EU:C:2015:228, avsnitt 17 og den rettspraksis som er nevnt der). For så vidt angår inngåelse av en kontrakt som, sett i lys av dens verdi, ikke er omfattet av anvendelsesområdet for direktiv 2004/17, kan Domstolen ta hensyn til TEUV-traktatens grunnleggende regler og generelle prinsipper, herunder særlig artikkel 49 og 56 og prinsippene om likebehandling og ikke-diskriminering og til den forpliktelsen til gjennomsiktighet som følger av disse, for så vidt som den omhandlede kontrakten har en klar grenseoverskridende interesse. Selv om slike kontrakter ikke er omfattet av direktiv 2004/17, skal de således fortsatt overholde disse reglene og prinsippene (jf. i denne retning dom av 23.12.2009, Serrantoni og Consorzio stabile edili, C-376/08, EU:C:2009:808, avsnitt 22–24, av 18.12.2014, Generali-Providencia Biztosító, C-470/13, EU:C:2014:2469, avsnitt 27, og av 6.10.2016, Tecnoedi Costruzioni, C-318/15, EU:C:2016:747, avsnitt 19). Det er i lys av det foregående at det for hvert av de forelagte spørsmålene skal undersøkes om en fortolkning av bestemmelsene i direktiv 2004/17 er begrunnet i den foreliggende saken, sett i lys av de overveielsene som er nevnt i denne dommens avsnitt 33 og 34, eller om disse spørsmålene bør besvares i lys av de ovennevnte grunnleggende reglene og de generelle prinsippene i TEUV-traktaten, sett i lys av de overveielsene som er gjengitt i denne dommens avsnitt 35 og

36Det første spørsmålet bokstav a) Med sitt første spørsmål ønsker den foreleggende retten nærmere bestemt opplyst om direktiv 2004/17 skal fortolkes slik at det er til hinder for en bestemmelse i nasjonal lovgivning som artikkel 24 nr. 5 i loven om offentlige anskaffelser, som foreskriver at den tilbyderen hvis tilbud antas, i tilfelle det anvendes underleverandører ved gjennomføringen av arbeidene, selv skal utføre hovedentreprisen slik denne defineres av oppdragsgiveren. Det bemerkes innledningsvis at direktiv 2004/17 for så vidt angår bruk av underleveranse i artikkel 37 og vedlegg XVI til direktivet bare foreskriver visse forpliktelser vedrørende opplysninger og underleverandørens ansvar. Det tilføyes i direktivets artikkel 38 at oppdragsgiverne kan fastsette særlige betingelser vedrørende kontraktens gjennomføring, dersom disse betingelsene blant annet er i samsvar med EU-retten. Derimot inneholder dette direktivet, som den foreleggende retten har anført, ingen bestemmelser med et innhold tilsvarende artikkel 24 nr. 5 i loven om offentlige anskaffelser. Dessuten har den litauiske lovgiveren ifølge den foreleggende retten ikke angitt at den tok hensyn til dette direktivet da den vedtok sistnevnte bestemmelse. Under disse omstendighetene kan artikkel 24 nr. 5 i loven om offentlige anskaffelser, når den finner anvendelse på kontrakter som ikke er omfattet av anvendelsesområdet for direktiv 2004/17, ikke anses for å henvise direkte og ubetinget til direktivet slik omtalt i den i denne dommens avsnitt 34 nevnte rettspraksis (jf. analogt dom av 7.7.2011, Agafiței m.fl., C-310/10, EU:C:2011:467, avsnitt 45). Det følger av dette at en besvarelse av det første spørsmålet bokstav a) ikke krever en fortolkning av dette direktivet. Selv om dette er tilfellet, kan Domstolen, som det anføres i denne dommens avsnitt 35 og 36, ta hensyn til TEUV-traktatens grunnleggende regler og generelle prinsipper, herunder særlig artikkel 49 og 56 og prinsippene om likebehandling og ikke-diskriminering og til den forpliktelsen til gjennomsiktighet som følger av disse, for så vidt som den omhandlede kontrakten har en klar grenseoverskridende interesse. En kontrakt kan ha en slik interesse, sett hen blant annet til at dens beløp er av en viss størrelse, sammenholdt med kontraktens spesifikke kjennetegn eller med det stedet der anleggsarbeidene skal finne sted. Det kan likeledes tas hensyn til den interessen som næringsdrivende i andre medlemsstater har i å delta i anbudskonkurransen for denne kontrakten, dersom denne interessen er reell og ikke fiktiv (jf. i denne retning dom av 16.4.2015, Enterprise Focused Solutions, C-278/14, EU:C:2015:228, avsnitt 20 og den rettspraksis som er nevnt der). I den foreliggende saken har den foreleggende retten fastslått at den i hovedsaken omhandlede kontrakten har en klar grenseoverskridende interesse. Som generaladvokaten har anført i punkt 37 i sitt forslag til

avgjørelse

, er verdien av denne kontrakten, selv om den er lavere enn den terskelverdien som er fastsatt i artikkel 16 bokstav b) i direktiv 2004/17, relativt høy. Dessuten vedrører denne kontrakten, som den litauiske regjeringen har anført, konstruksjon av kaier i en havn som har en strategisk betydning for den nasjonale sikkerheten. For øvrig fremgår det av foreleggelsesavgjørelsen at to utenlandske virksomheter, herunder den tilbyderen hvis tilbud ble antatt, deltok i anbudskonkurransen. Det følger av dette at det første spørsmålet bokstav a) bør besvares i lys av TEUV-traktatens grunnleggende regler og generelle prinsipper, herunder særlig artikkel 49 og

56Med henblikk på å gi den foreleggende retten et hensiktsmessig svar bør det særlig undersøkes om en nasjonal lovgivning som den i artikkel 24 nr. 5 i loven om offentlige anskaffelser kan utgjøre en uberettiget hindring for etableringsfriheten og den frie utvekslingen av tjenester. Det bemerkes i denne henseende at artikkel 49 TEUV og 56 TEUV er til hinder for enhver nasjonal foranstaltning som ganske visst finner anvendelse uten forskjellsbehandling på grunnlag av nasjonalitet, men som kan forby eller gjøre det vanskeligere eller mindre attraktivt å utøve etableringsfriheten og den frie utvekslingen av tjenester (dom av 27.10.2005, Contse m.fl., C-234/03, EU:C:2005:644, avsnitt 25, av 23.12.2009, Serrantoni og Consorzio stabile edili, C-376/08, EU:C:2009:808, avsnitt 41, og av 8.9.2016, Politanò, C-225/15, EU:C:2016:645, avsnitt 37). For så vidt angår offentlige kontrakter er det i Unionens interesse at det størst mulige antallet tilbydere kan delta i en anbudskonkurranse, herunder for så vidt angår kontrakter som ikke er omfattet av anvendelsesområdet for direktiv 2004/17 (jf. i denne retning dom av 10.7.2014, Consorzio Stabile Libor Lavori Pubblici, C-358/12, EU:C:2014:2063, avsnitt 29, og av 28.1.2016, CASTA m.fl., C-50/14, EU:C:2016:56, avsnitt 55). Bruk av underleveranse, som kan gjøre det lettere for små og mellomstore virksomheter å delta i offentlige anskaffelser, bidrar til oppnåelsen av dette målet. En nasjonal bestemmelse som artikkel 24 nr. 5 i loven om offentlige anskaffelser kan hindre, gjøre det vanskeligere eller mindre attraktivt for økonomiske aktører som er etablert i andre medlemsstater, å delta i anbudskonkurranser eller gjennomføringen av en offentlig kontrakt som den i hovedsaken omhandlede, da den hindrer disse aktørene i dels å gi hele eller deler av de anleggsarbeidene som er kvalifisert som «hovedentreprisen» av oppdragsgiveren til underleverandører til tredjemann, dels å tilby sine tjenester som underleverandører for denne delen av anleggsarbeidene. Denne bestemmelsen utgjør derfor en restriksjon for etableringsfriheten og den frie utvekslingen av tjenester. En slik restriksjon kan imidlertid være begrunnet i den grad den forfølger et mål av allmenn interesse og overholder forholdsmessighetsprinsippet, det vil si at den er egnet til å sikre virkeliggjøringen av det målet den forfølger, og at den ikke går ut over hva som er nødvendig for å oppfylle dette målet (jf. i denne retning dom av 27.10.2005, Contse m.fl., C-234/03, EU:C:2005:644, avsnitt 25, og av 23.12.2009, Serrantoni og Consorzio stabile edili, C-376/08, EU:C:2009:808, avsnitt 44). Det fremgår for så vidt angår hovedsaken av de saksdokumentene som er forelagt Domstolen, for det første at artikkel 24 nr. 5 i loven om offentlige anskaffelser søker å sikre en korrekt gjennomføring av anleggsarbeidene. Denne bestemmelsen er således blitt vedtatt blant annet med det formål å hindre en eksisterende praksis der en tilbyder hevder å ha faglig formåen alene med det mål å få tildelt den omhandlede kontrakten, og med den hensikt ikke selv å utføre anleggsarbeidene, men å overdra størstedelen eller nesten hele kontrakten til underleverandører, noe som er en praksis som forringer anleggsarbeidenes kvalitet og motvirker deres korrekte gjennomføring. For det andre tilsikter artikkel 24 nr. 5 i loven om offentlige anskaffelser, idet bestemmelsen begrenser bruken av underleveranse til de anleggsarbeidene som kvalifiseres som ikke tilhørende «hovedentreprisen», å tilskynde små og mellomstore virksomheter til å delta i offentlige anskaffelser sammen med andre tilbydere i en sammenslutning av økonomiske aktører snarere enn som underleverandører. Hva for det første angår formålet om å sikre anleggsarbeidenes korrekte gjennomføring, må dette anses for å være et legitimt formål. Selv om det ikke er utelukket at et slikt formål kan begrunne visse begrensninger i bruken av underleveranse (jf. i denne retning dom av 18.3.2004, Siemens og ARGE Telekom, C-314/01, EU:C:2004:159, avsnitt 45, og av 14.7.2016, Wrocław – Miasto na prawach powiatu, C-406/14, EU:C:2016:562, avsnitt 34), går en bestemmelse i en nasjonal lovgivning, slik som artikkel 24 nr. 5 i loven om offentlige anskaffelser, imidlertid ut over hva som er nødvendig for å oppnå dette målet, idet den generelt forbyr slik bruk for de anleggsarbeidene som kvalifiseres som «hovedentreprisen» av oppdragsgiveren. Dette forbudet finner således anvendelse uavhengig av hvilken økonomisk sektor den omhandlede kontrakten vedrører, anleggsarbeidenes karakter og underleverandørenes kvalifikasjoner. Dessuten gir et slikt forbud ikke mulighet for at oppdragsgiveren kan foreta en vurdering fra sak til sak. Ganske visst står det oppdragsgiveren fritt å definere hvilke arbeider som skal kvalifiseres som «hovedentreprisen». Den er ikke desto mindre forpliktet til for alle kontrakter å foreskrive at hele hovedentreprisen skal utføres av tilbyderen selv. Artikkel 24 nr. 5 i loven om offentlige anskaffelser forbyr således bruken av underleveranse ved disse anleggsarbeidene, herunder i de tilfellene der oppdragsgiveren har vært i stand til å kontrollere de aktuelle underleverandørenes formåen og etter en slik kontroll har vurdert at et slikt forbud ikke er nødvendig for den korrekte gjennomføringen av anleggsarbeidene, sett hen blant annet til karakteren av de oppgavene entreprenøren har til hensikt å delegere til disse underleverandørene. Som generaladvokaten har anført i punkt 51 i sitt forslag til

avgjørelse

, hadde det vært mindre restriktivt å kreve at tilbyderne i sine tilbud skulle angi den delen av kontrakten og anleggsarbeidene som de hadde til hensikt å gi til underleverandører, de underleverandørene de hadde til hensikt å benytte seg av, og disses faglige formåen, noe som ville sikre oppfyllelsen av det forfulgte målet. Man kunne likeledes tenke seg at oppdragsgiveren kunne forby tilbyderne å endre underleverandørene, dersom oppdragsgiveren ikke på forhånd kunne kontrollere de nye underleverandørenes identitet og deres faglige formåen. For øvrig bemerkes det, for så vidt som den foreleggende retten og den litauiske regjeringen har gjort gjeldende at artikkel 24 nr. 5 i loven om offentlige anskaffelser ble vedtatt med henblikk på å forhindre en praksis som bestod i at tilbyderne hevdet å ha faglig formåen alene med det mål å få tildelt den omhandlede kontrakten og med den hensikt å overdra størstedelen eller nesten hele kontrakten til underleverandører, at denne bestemmelsen ikke konkret er rettet mot en slik praksis. Bestemmelsen forbyr således tilbyderen å delegere gjennomføringen av alle de anleggsarbeidene som oppdragsgiveren har kvalifisert som «hovedentreprisen», herunder oppgaver som forholdsmessig bare utgjør en liten del av disse arbeidene. Denne bestemmelsen går derfor ut over hva som er nødvendig for å forhindre den ovennevnte praksisen. Hva for det andre angår den begrunnelsen som vedrører tilskyndelsen av små og mellomstore virksomheter til å delta i en kontrakt som med-tilbydere snarere enn som underleverandører, er det ganske visst ikke utelukket at et slikt formål under visse omstendigheter og under visse betingelser kunne utgjøre et legitimt formål (jf. analogt dom av 25.10.2007, Geurts og Vogten, C-464/05, EU:C:2007:631, avsnitt 26). Det foreligger imidlertid i alle tilfelle ingen av de beviselementer som Domstolen råder over som indikerer hvordan en bestemmelse i nasjonal lovgivning som artikkel 24 nr. 5 i loven om offentlige anskaffelser skulle være nødvendig for å oppnå dette formålet. Sett hen til de foregående overveielsene bør det første spørsmålet bokstav a) besvares med at artikkel 49 TEUV og 56 TEUV for så vidt angår en offentlig kontrakt som ikke er omfattet av anvendelsesområdet for direktiv 2004/17, men som har en klar grenseoverskridende interesse, skal fortolkes slik at de er til hinder for en bestemmelse i nasjonal lovgivning som artikkel 24 nr. 5 i loven om offentlige anskaffelser, som foreskriver at den tilbyderen hvis tilbud antas, i tilfelle det anvendes underleverandører ved gjennomføringen av arbeidene, selv skal utføre hovedentreprisen slik denne defineres av oppdragsgiveren. Det andre spørsmålet Den foreleggende retten ønsker med sitt andre spørsmål nærmere bestemt opplyst om direktiv 2004/17 og særlig prinsippene om likebehandling og ikke-diskriminering samt den forpliktelsen til gjennomsiktighet som følger av dette direktivet, skal fortolkes slik at de tillater oppdragsgiveren å endre visse bestemmelser i konkurransegrunnlaget, slik som det i hovedsaken omhandlede punkt 4.3, etter offentliggjøringen av kunngjøringen, når denne enheten på grunn av de foretatte endringene, som kunngjøres ved offentliggjøring i Den europeiske unions tidende, forlenger fristen for innlevering av tilbud. Det må innledningsvis fremheves at en slik mulighet for å endre konkurransedokumentene er foreskrevet i artikkel 27 nr. 4 i loven om offentlige anskaffelser. Som den foreleggende retten har påpekt i sin anmodning om prejudisiell

avgjørelse

, inneholder direktiv 2004/17 ingen bestemmelser i denne henseende. Under disse omstendighetene kan artikkel 27 nr. 4 i loven om offentlige anskaffelser, når bestemmelsen finner anvendelse på kontrakter som ikke er omfattet av anvendelsesområdet for direktiv 2004/17, ikke anses for å henvise direkte og ubetinget til direktivet slik omtalt i den i denne dommens avsnitt 34 nevnte rettspraksis (jf. analogt dom av 7.7.2011, Agafiței m.fl., C-310/10, EU:C:2011:467, avsnitt 45). Det følger av dette at besvarelsen av det andre spørsmålet ikke krever en fortolkning av dette direktivet. Selv om dette er tilfellet, bør dette spørsmålet av de grunnene som er anført i denne dommens avsnitt 43–45, besvares i lys av TEUV-traktatens grunnleggende regler og generelle prinsipper, hvortil prinsippene om ikke-diskriminering og likebehandling hører, likesom den forpliktelsen til gjennomsiktighet som følger av blant annet artikkel 49 TEUV og 56 TEUV, og som den foreleggende retten særlig har forespurt om. Det bemerkes i denne forbindelsen at disse prinsippene og denne forpliktelsen i henhold til Domstolens faste rettspraksis særlig krever at tilbyderne skal behandles likt når de utarbeider sine tilbud. Forpliktelsen til gjennomsiktighet tilsikter særlig å sikre at det ikke foreligger favorisering og vilkårlighet fra oppdragsgiverens side (jf. i denne retning dom av 6.11.2014, Cartiera dell'Adda, C-42/13, EU:C:2014:2345, avsnitt 44, og av 14.7.2016, TNS Dimarso, C-6/15, EU:C:2016:555, avsnitt 22). Disse prinsippene og denne forpliktelsen innebærer blant annet at den aktuelle kontraktens gjenstand samt tildelingskriteriene defineres klart fra begynnelsen av prosedyrene for inngåelse av den, og at betingelsene og bestemmelsene i forbindelse med tildelingsprosedyren skal formuleres klart, presist og utvetydig i kunngjøringen eller i konkurransegrunnlaget, slik at det på den ene siden gjøres mulig for alle rimelig opplyste og vanlig påpasselige tilbydere å forstå deres nøyaktige rekkevidde og fortolke dem på samme måte, og at det på den andre siden gis oppdragsgiveren mulighet for effektivt å etterprøve om de inngitte tilbudene oppfyller de kriteriene som regulerer denne kontrakten (jf. i denne retning dom av 10.5.2012, Kommisjonen mot Nederland, C-368/10, EU:C:2012:284, avsnitt 56, 88 og 109, av 6.11.2014, Cartiera dell'Adda, C-42/13, EU:C:2014:2345, avsnitt 44, og av 14.7.2016, TNS Dimarso, C-6/15, EU:C:2016:555, avsnitt 23). Forpliktelsen til gjennomsiktighet betyr likeledes at kontraktens gjenstand og tildelingskriteriene skal offentliggjøres av oppdragsgiveren på en passende måte (jf. i denne retning dom av 24.1.2008, Lianakis m.fl., C-532/06, EU:C:2008:40, avsnitt 40). Det fremgår likeledes av Domstolens praksis at oppdragsgiveren under anbudskonkurransen i prinsippet ikke kan endre rekkevidden av de grunnleggende betingelsene for konkurransen, herunder de tekniske spesifikasjonene og tildelingskriteriene, som interesserte næringsdrivende med rette har støttet seg på for å treffe en beslutning om å forberede en innlevering av et tilbud eller motsatt å avstå fra å delta i den omhandlede anbudskonkurransen (jf. i denne retning dom av 10.5.2012, Kommisjonen mot Nederland, C-368/10, EU:C:2012:284, avsnitt 55, og av 16.4.2015, Enterprise Focused Solutions, C-278/14, EU:C:2015:228, avsnitt 27–29). Selv om dette er tilfellet, følger det ikke av dette at enhver endring av konkurransegrunnlaget etter offentliggjøringen av kunngjøringen i prinsippet og under alle omstendigheter er forbudt. Oppdragsgiveren har således mulighet for unntaksvis å korrigere eller supplere opplysningene i konkurransegrunnlaget, dersom en enkel presisering er nødvendig, eller med det formål å korrigere åpenbare innholdsmessige feil, forutsatt at alle tilbyderne gis meddelelse om dette (jf. analogt dom av 29.3.2012, SAG ELV Slovensko m.fl., C-599/10, EU:C:2012:191, avsnitt 40). Oppdragsgiveren er likeledes berettiget til å foreta visse endringer av konkurransegrunnlaget, særlig for så vidt angår betingelsene og fremgangsmåten ved forening av faglig formåen, forutsatt at prinsippene om ikke-forskjellsbehandling og likebehandling samt forpliktelsen til gjennomsiktighet overholdes. Dette kravet betyr for det første at de omhandlede endringene, selv om de kan være betydningsfulle, ikke må være så vesentlige at de ville ha kunnet tiltrekke mulige tilbydere som i fraværet av disse endringene ikke ville ha vært i stand til å fremsette et tilbud. Dette kan blant annet være tilfellet når endringene gir kontrakten en merkbart annerledes karakter enn den som opprinnelig var fastsatt. For det andre innebærer dette kravet at disse endringene offentliggjøres på passende vis, slik at alle rimelig opplyste og normalt påpasselige tilbydere kan få kjennskap til dem under de samme omstendighetene og på samme tidspunkt. For det tredje forutsetter dette kravet dessuten dels at disse endringene foretas før tilbydernes innlevering av tilbud, dels at fristen for innlevering av disse tilbudene forlenges når disse endringene er av vesentlig karakter, at forlengelsens varighet fastsettes ut fra endringenes vesentlighet, og at forlengelsens varighet er tilstrekkelig til at de interesserte økonomiske aktørene kan tilpasse sine tilbud som følge av dem. Sett hen til de ovenstående betraktningene skal det andre spørsmålet besvares med at prinsippene om likebehandling og ikke-forskjellsbehandling samt den forpliktelsen til gjennomsiktighet som blant annet følger av artikkel 49 TEUV og 56 TEUV, for så vidt angår en offentlig kontrakt som ikke er omfattet av anvendelsesområdet for direktiv 2004/17, men som har en klar grenseoverskridende interesse, skal fortolkes slik at de ikke er til hinder for at oppdragsgiveren endrer en bestemmelse i konkurransegrunnlaget vedrørende betingelsene og fremgangsmåten for forening av faglig formåen, slik som det i hovedsaken omhandlede punkt 4.3, etter offentliggjøringen av kunngjøringen, på betingelse av for det første at de foretatte endringene ikke er så vesentlige at de kunne ha tiltrukket mulige tilbydere som i fraværet av disse endringene ikke var i stand til å fremsette et tilbud, for det andre at disse endringene offentliggjøres på passende vis, og for det tredje at de foretas før tilbydernes innlevering av tilbud, at fristen for tilbydernes innlevering av disse tilbudene forlenges når disse endringene er av vesentlig karakter, at forlengelsens varighet fastsettes ut fra endringenes vesentlighet, og at forlengelsens varighet er tilstrekkelig til at de interesserte økonomiske aktørene kan tilpasse sine tilbud som følge av dem, noe det tilkommer den foreleggende retten å etterprøve. Det første spørsmålet bokstav b) Med sitt første spørsmål bokstav b) ønsker den foreleggende retten nærmere bestemt opplyst om direktiv 2004/17 skal fortolkes slik at det er til hinder for en bestemmelse i konkurransegrunnlaget, slik som det i hovedsaken omhandlede punkt 4.3, som i et tilfelle der flere tilbydere avgir et felles tilbud, krever at hver av tilbyderne bidrar proporsjonalt til oppfyllelsen av kravene vedrørende faglig formåen i forhold til den del av anleggsarbeidene som de faktisk vil utføre dersom de tildeles kontrakten. Innledningsvis har havnemyndigheten i rettsmøtet for Domstolen i det vesentlige presisert at det i hovedsaken omhandlede punkt 4.3 i konkurransegrunnlaget skal ses i sammenheng med konkurransegrunnlagets punkt 4.2.

3I henhold til sistnevnte punkt skal de tilbyderne som ønsker å avgi et felles tilbud, i en avtale om felles aktivitet angi den del av anleggsarbeidene hver enkelt av tilbyderne påtar seg å utføre, idet det i punktet presiseres at denne fordelingen fritt fastsettes av tilbyderne. Punkt 4.3 gir nevnte myndighet mulighet for ved undersøkelsen av tilbudene å kontrollere om hver av de omhandlede tilbyderne besitter den faglige formåen som proporsjonalt sett svarer til den del av anleggsarbeidene som den aktuelle tilbyderen påtar seg å utføre i henhold til denne avtalen, og at vedkommende faktisk vil utføre disse arbeidene dersom de tildeles kontrakten. Som generaladvokaten har anført i punkt 56 i sitt forslag til

avgjørelse

, vedrører det i hovedsaken omhandlede konkurransegrunnlagets punkt 4.3 inngåelsen av kontrakten og nærmere tilbydernes mulighet for, når de fremlegger et felles tilbud, å forene sin faglige formåen med henblikk på å oppfylle kravene i dette konkurransegrunnlaget. En slik mulighet er foreskrevet i artikkel 32 nr. 3 i loven om offentlige anskaffelser. Det fremgår imidlertid av foreleggelsesavgjørelsen at denne bestemmelsen, som finner anvendelse på alle bygge- og anleggskontrakter uavhengig av deres verdi, lojalt gjengir innholdet i artikkel 54 nr. 6 i direktiv 2004/17. Dessuten har den foreleggende retten anført at den nasjonale lovgiveren ved gjennomføringen av dette direktivet i litauisk rett valgte å la visse av direktivets bestemmelser omfatte kontrakter med en lavere verdi enn de terskelverdiene som er fastsatt i direktivets artikkel 16 bokstav b), idet den blant annet uttrykkelig foreskrev analoge bestemmelser til dette direktivet. Under disse omstendighetene må det fastslås at artikkel 54 nr. 6 i direktiv 2004/17 ved artikkel 32 nr. 3 i loven om offentlige anskaffelser på direkte og ubetinget vis er blitt gjort anvendelig på kontrakter som er utelukket fra direktivets anvendelsesområde. Derfor skal det første spørsmålet bokstav b), sett hen til den i denne dommens avsnitt 33 og 34 nevnte rettspraksis, undersøkes i lys av artikkel 54 nr. 6 i direktiv 2004/

17Denne bestemmelsen innrømmer – når oppdragsgiveren fastsetter et kvalitativt utvelgelseskriterium som inneholder krav til teknisk eller faglig formåen – alle økonomiske aktører en rett til for en bestemt kontrakt å påberope seg andre enheters formåen, uavhengig av hvilken forbindelse det er mellom den økonomiske aktøren og disse enhetene, for så vidt som de overfor oppdragsgiveren fører bevis for at tilbyderen faktisk råder over de midlene hos disse enhetene som er nødvendige for å gjennomføre kontrakten (jf. analogt dom av 7.4.2016, Partner Apelski Dariusz, C-324/14, EU:C:2016:214, avsnitt 33 og den rettspraksis som er nevnt der). I henhold til samme bestemmelse utstrekes denne retten til sammenslutninger av økonomiske aktører som avgir felles tilbud, idet disse under de samme betingelsene kan påberope seg sine deltakeres eller andre enheters formåen. Selv om dette er tilfellet, er direktiv 2004/17 ikke til hinder for at utøvelsen av den retten som er innrømmet ved direktivets artikkel 54 nr. 6, begrenses i særlige tilfeller (jf. analogt dom av 7.4.2016, Partner Apelski Dariusz, C-324/14, EU:C:2016:214, avsnitt 39). Det kan særlig ikke utelukkes at den formåen som en tredjepart råder over, og som er nødvendig for kontraktens gjennomføring, under de gitte omstendighetene og under hensyntaken til karakteren av og formålet med en gitt kontrakt og de omhandlede anleggsarbeidene, ikke kan overføres til den aktuelle tilbyderen, slik at sistnevnte bare kan støtte seg på denne formåen dersom denne andre enheten direkte og personlig deltar i gjennomføringen av kontrakten (jf. i denne retning dom av 7.4.2016, Partner Apelski Dariusz, C-324/14, EU:C:2016:214, avsnitt 41). Under slike omstendigheter kan oppdragsgiveren med henblikk på en korrekt gjennomføring av kontrakten i konkurransedokumentene uttrykkelig