Rettslig kjerne
Dommen slår fast at nasjonale ordninger som formelt er nøytrale, men i praksis favoriserer innenlandske aktører, kan utgjøre skjult forskjellsbehandling i strid med traktatens regler om etableringsfrihet og fri bevegelighet for tjenester. Et krav om at leverandøren må være helt eller hovedsakelig offentlig eid av staten eller offentlige organer ble ansett å ha en slik virkning. Domstolen presiserer videre at unntaket for virksomhet direkte og særlig forbundet med utøvelse av offentlig myndighet skal tolkes snevert, og at tekniske oppgaver knyttet til utarbeidelse, programvare og drift av edb-systemer ikke omfattes. Hensyn til fortrolighet, kontroll og sikkerhet kan ikke uten videre begrunne generelle og vidtrekkende reservasjoner når mindre inngripende tiltak, som taushetsplikt, er tilgjengelige. På anskaffelsesrettens område understrekes at medlemsstaten ikke kan omgå vareanskaffelsesdirektivet ved å knytte leveranse av utstyr til bredere systemoppgaver og deretter unnta hele kontraktsområdet fra direktivets prosedyrer.
Faktum
Kommisjonen anla traktatbruddssak mot Italia etter at den hadde konstatert italienske lover og lovdekreter på flere forvaltningsområder, blant annet skatt og avgift, helse, landbruk og byplanlegging, som forbeholdt kontrakter om innføring av edb-systemer til selskaper som staten eller det offentlige direkte eller indirekte eide helt eller for det meste. Kommisjonen mente ordningen stred mot EOEF-traktatens regler om etableringsfrihet og fri utveksling av tjenester, samt direktiv 77/62 om samordning av fremgangsmåtene ved offentlige anskaffelser. Italia anførte blant annet at reglene ikke bygget på nasjonalitet, at staten måtte kunne kontrollere kontraktsgjennomføringen og sikre fortrolighet, og at oppgavene var knyttet til offentlig myndighetsutøvelse, offentlig orden eller sikkerhetsinteresser. Italia gjorde også gjeldende at direktivet ikke kom til anvendelse eller at flere unntak kunne påberopes.
Domstolens vurdering
Domstolen tok først stilling til traktatens artikler 52 og 59. Den minnet om at likebehandlingsprinsippet ikke bare rammer åpenbar forskjellsbehandling på grunnlag av nasjonalitet, men også skjult forskjellsbehandling som gjennom andre kriterier faktisk leder til samme resultat. Selv om de italienske reglene formelt gjaldt både italienske og utenlandske selskaper, la domstolen til grunn at de i praksis stilte italienske selskaper bedre, fordi det ikke fantes selskaper fra andre medlemsstater på edb-området som var helt eller hovedsakelig eid av italienske offentlige organer. Kravet om offentlig eierskap var derfor en ulovlig restriksjon.
Domstolen avviste deretter Italias begrunnelser. Behovet for kontroll med kontraktsgjennomføringen kunne ivaretas med ordinære rettslige og kontraktsmessige virkemidler. Hensynet til fortrolige opplysninger kunne beskyttes med mindre inngripende tiltak, særlig straffsanksjonert taushetsplikt for de ansattes håndtering av data. Domstolen fant derfor at den generelle reservasjonen gikk lenger enn nødvendig.
Når det gjaldt unntaket for virksomhet forbundet med utøvelse av offentlig myndighet etter artiklene 55 og 66, viste domstolen til sin praksis om at unntaket bare gjelder virksomhet som i seg selv er direkte og særlig forbundet med offentlig myndighetsutøvelse. Oppgaver som utarbeidelse, programvare og drift av edb-systemer ble karakterisert som tekniske og dermed uten slik tilknytning. Også anførselen om offentlig orden etter artikkel 56 ble forkastet, fordi Italia ikke hadde godtgjort at overdragelse til selskaper fra andre medlemsstater truet offentlig orden, og fordi fortrolighet uansett kunne sikres med mildere midler.
Etter dette vurderte domstolen direktiv 77/62. Den avviste synspunktet om at anskaffelse av utstyr var så accessorisk til systemutviklingen at direktivet ikke fikk anvendelse. Italia kunne ha anskaffet nødvendig utstyr i samsvar med direktivets prosedyrer, på grunnlag av tekniske spesifikasjoner utarbeidet av spesialiserte virksomheter. Domstolen avviste også påberopte unntak i direktivets artikkel 6 og argumentet om at det dreide seg om offentlige tjenester etter artikkel 2 nr. 3. Levering av utstyr samt utarbeidelse og drift av edb-systemer ga forvaltningen støtte i oppgaveløsningen, men innebar ikke at det ble utført offentlige tjenester i direktivets forstand. Generelle italienske regler kunne heller ikke begrunnes med unntaket for supplerende leveringer fra opprinnelig leverandør.
Konklusjon
EU-domstolen fastslo at Italia hadde tilsidesatt sine forpliktelser etter EOEF-traktatens artikler 52 og 59 og direktiv 77/62/EOEF. Det avgjørende var at kontrakter om innføring av edb-systemer i offentlig forvaltning var reservert for selskaper som staten eller offentlige organer eide helt eller for det meste. Ordningen innebar skjult forskjellsbehandling og kunne ikke rettferdiggjøres med henvisning til offentlig myndighetsutøvelse, offentlig orden, fortrolighet eller de påberopte direktivunntakene. Kommisjonen fikk fullt medhold, og Italia ble dømt til å bære sakskostnadene.
Praktisk betydning
Dommen er tidlig og grunnleggende for forståelsen av at også eierstrukturkrav og andre formelt nøytrale vilkår kan være ulovlige dersom de i praksis favoriserer nasjonale aktører. For offentlige anskaffelser viser den at oppdragsgivere ikke kan reservere kontrakter til offentlig kontrollerte selskaper uten særskilt hjemmel. Dommen illustrerer også at unntak knyttet til offentlig myndighetsutøvelse, offentlig orden, hemmelighold og sikkerhet tolkes restriktivt, og at oppdragsgiver må vurdere mindre inngripende tiltak. Videre understrekes at anskaffelsesregelverket ikke kan settes til side ved å beskrive en vareanskaffelse som del av et bredere teknisk systemprosjekt.
Ofte stilte spørsmål
Hva slo dommen fast om krav om offentlig eierskap hos leverandøren?
Dommen slo fast at et krav om at bare selskaper som staten eller det offentlige eier helt eller for det meste kan få kontrakt, innebærer skjult forskjellsbehandling når det i praksis favoriserer nasjonale selskaper.
Var drift og utvikling av offentlige edb-systemer ansett som utøvelse av offentlig myndighet?
Nei. Domstolen anså utarbeidelse, programvare og drift av edb-systemer som tekniske oppgaver som ikke i seg selv er direkte og særlig forbundet med utøvelse av offentlig myndighet.
Dommen i uoffisiell norsk oversettelse
Fulltekst er uoffisiell norsk oversettelse og ligger nederst fordi den ofte er lang. Den redaksjonelle omtalen over er ment som inngangen til dommen.
1. Fellesskapsrett – prinsipper – likebehandling – forskjellsbehandling på grunnlag av nasjonalitet – forbud – skjult forskjellsbehandling – omfattet (EOEF-Traktaten, art. 52 og 59) 2. Fri bevegelighet for personer – etableringsfrihet – fri utveksling av tjenester – unntak – virksomhet forbundet med utøvelse av offentlig myndighet – virksomhet av teknisk karakter på edb-området utøvet for det offentlige – ikke omfattet (EOEF-Traktaten, art. 52, 55 nr. 1, 59 og 66) 3. Fri bevegelighet for personer – etableringsfrihet – fri utveksling av tjenester – fremgangsmåte for inngåelse av offentlige anskaffelsesavtaler – nasjonale regler som kun tillater selskaper kontrollert av landets offentlige sektor å foreta leveranser på edb-området – rettstridighet (EOEF-Traktaten, art. 52 og 59; Rådets direktiv 77/62)
Sammendrag
1. Likebehandlingsprinsippet, som Traktatens artikler 52 og 59 er et særlig uttrykk for, forbyr ikke bare åpenbar forskjellsbehandling begrunnet i nasjonalitet, men også enhver form for skjult forskjellsbehandling som ved anvendelsen av andre kriterier reelt fører til samme resultat. 2. Unntaket som er hjemlet i Traktatens artikkel 55 nr. 1 og artikkel 66 fra henholdsvis etableringsfriheten og den frie utvekslingen av tjenester, skal begrenses til slike former for virksomhet som omhandlet i artiklene 52 og 59, og som i seg selv er direkte og særlig forbundet med utøvelse av offentlig myndighet. Noe slikt foreligger ikke for arbeidsoppgaver som gjelder utarbeidelse, programvare og drift av edb-systemer for det offentlige, ettersom oppgavene er av teknisk karakter og derfor uten sammenheng med utøvelse av offentlig myndighet.
3En medlemsstat tilsidesetter sine forpliktelser i henhold til EOEF-Traktatens artikler 52 og 59 samt Rådets direktiv 77/62/EOEF av 21. desember 1976, dersom den vedtar bestemmelser som innebærer at kun selskaper som staten eller det offentlige, direkte eller indirekte, eier helt eller for det meste, kan inngå avtaler med den italienske stat om innføring av edb-systemer i forvaltningen.
Dommens premisser
1Ved stevning, inngitt til Domstolens justiskontor den 6. januar 1988, har Kommisjonen for De europeiske fellesskap i medhold av EOEF-Traktatens artikkel 169 anlagt sak med påstand om at det fastslås at Den italienske republikk har tilsidesatt sine forpliktelser i henhold til EOEF-Traktatens artikler 52 og 59 samt Rådets direktiv 77/62/EOEF av 21. desember 1976 om samordning av fremgangsmåtene ved offentlige anskaffelser (EFT 1977 L 13, s. 1, heretter benevnt «direktivet»), idet den har vedtatt bestemmelser som innebærer at kun selskaper som staten eller det offentlige, direkte eller indirekte, eier helt eller for det meste, kan inngå avtaler med den italienske stat om innføring av edb-systemer i forvaltningen. 2 Den 3. desember 1985 tilstilte Kommisjonen den italienske regjering et åpningsbrev og innledet således prosedyren i Traktatens artikkel 169. Grunnen til dette var at Kommisjonen hadde konstatert at gjeldende italienske bestemmelser på forskjellige områder for offentlig virksomhet (skatte- og avgiftsområdet, helsevesenet, landbrukssektoren og byplanlegging) innebar at staten på disse områdene kun kunne inngå avtaler med selskaper som staten eller det offentlige, direkte eller indirekte, eier helt eller for det meste, noe som ifølge Kommisjonen var i strid med ovennevnte fellesskapsregler.
3Da den italienske regjering ikke besvarte brevet, fremsatte Kommisjonen den 1. juli 1986 den begrunnede uttalelsen som er hjemlet i Traktatens artikkel 169 nr. 1.
4På den italienske regjerings anmodning ble det avholdt to møter med tjenestemenn fra Kommisjonen. Det første ble holdt i Roma i dagene 25.–27. januar 1987 og det andre i Brussel den 10. mars 1987, og formålet med disse var å avklare situasjonen. Den 5. mai samme år tok den italienske regjering stilling til innholdet av den begrunnede uttalelsen. Da Kommisjonen ikke fant regjeringens stillingtagen tilfredsstillende, besluttet den å anlegge denne saken.
5For en nærmere redegjørelse for de omtvistede italienske bestemmelser, sakens forløp samt partenes anførsler og argumenter, henvises det til rettsmøterapporten. Disse omstendighetene omtales derfor bare i det følgende, der det er nødvendig for forståelsen av Domstolens argumentasjon. Klagepunktet om tilsidesettelse av Traktatens artikler 52 og 59 6 Ifølge Kommisjonen må det legges vekt på at de omtvistede lover og lovdekreter forbeholder selskaper som staten eller det offentlige, direkte eller indirekte, eier helt eller for det meste, muligheten til å inngå avtaler om innføring av edb-systemer i forvaltningen. Selv om rettsreglene gjelder uten forskjell for italienske virksomheter og for virksomheter fra de øvrige medlemsstatene, er de diskriminerende og utgjør en begrensning for etableringsfriheten og den frie utvekslingen av tjenester, jf. Traktatens artikler 52 og 59. 7 Den italienske regjering har først gjort gjeldende at de omtvistede lover og lovdekreter ikke inneholder et nasjonalitetskriterium for hvilke selskaper som kan inngå de aktuelle avtalene. Dersom den italienske stat eier hele eller mesteparten av kapitalen ikke bare i de italienske selskapene, men også i selskapene fra de øvrige medlemsstatene, følger det av dette at både de innenlandske og utenlandske selskapene uten forskjell kan konkurrere om kontraktene om innføring av de omhandlede edb-systemene.
8Hertil bemerkes med henvisning til Domstolens praksis at likebehandlingsprinsippet, som Traktatens artikler 52 og 59 er et særlig uttrykk for, ikke bare forbyr åpenbar forskjellsbehandling begrunnet i nasjonalitet, men også enhver form for skjult forskjellsbehandling som ved anvendelsen av andre kriterier reelt fører til samme resultat (jf. bl.a. dom av 29. oktober 1980, Boussac Saint-Frères, 22/80, Sml. s. 3427).
9I denne henseende må det fastslås at selv om de omtvistede lover og lovdekreter uten forskjell finner anvendelse på alle italienske eller utenlandske selskaper, stiller de reelt italienske selskaper bedre. Som Kommisjonen ubestridt har anført, finnes det for øyeblikket ikke på edb-området selskaper fra andre medlemsstater som det offentlige i Italia eier helt eller for det meste.
10Til støtte for at selskapene skal være underlagt det offentlige, har den italienske regjering anført at de offentlige myndigheter må kunne kontrollere gjennomføringen av kontraktene, slik at denne kan tilpasses endrede omstendigheter som ikke kunne forutses ved kontraktenes undertegning. Dessuten har regjeriningen gjort gjeldende at staten ved visse former for virksomhet som det aktuelle selskapet skal utføre, bl.a. på vesentlige områder, og hvori inngår – jf. de former for virksomhet det er tale om i saken – opplysninger av fortrolig art, må kunne henvende seg til en virksomhet som den kan ha full tillit til. 11 Om dette må det fastslås, for det første, at den italienske regjering rådde over de nødvendige rettslige midler til å tilpasse gjennomføringen av kontraktene til fremtidige og uforutsigelige forhold, samt til å sikre at gjennomføringen skjedde i samsvar med samfunnets interesser, og for det andre, at regjeriningen for å sikre at de aktuelle opplysningene forble fortrolige, kunne treffe tiltak som var mindre inngripende i forhold til etableringsfriheten og den frie utvekslingen av tjenester enn de i saken omhandlede, bl.a. ved å pålegge medarbeiderne i de berørte selskapene en straffsanksjonert taushetsplikt. Etter det opplyste ses det ikke hvorfor den nevnte forpliktelsen ikke ville kunne oppfylles like effektivt av selskapenes personale uten et offentlig eierforhold. 12 Den italienske regjering har også gjort gjeldende at arbeidsoppgavene i forbindelse med driften av de omtvistede edb-systemene, som følge av sin fortrolige karakter, inngår i utøvelsen av offentlig myndighet etter betydningen i artikkel 55.
13Hertil må det vises til Domstolens praksis (jf. dom av 21. juni 1974, Reyners, 2/74, Sml. s. 631), hvoretter unntaket som er hjemlet i EOEF-Traktatens artikkel 55 nr. 1 og artikkel 66 fra henholdsvis etableringsfriheten og den frie utvekslingen av tjenester, skal begrenses til slike former for virksomhet som omhandlet i artiklene 52 og 59, og som i seg selv er direkte og særlig forbundet med utøvelse av offentlig myndighet. Dette er imidlertid ikke tilfellet i saken, da de aktuelle arbeidsoppgavene, som gjelder edb-systemenes utarbeidelse, programvare og drift, er av teknisk karakter og derfor uten sammenheng med utøvelse av offentlig myndighet.
14Endelig har den italienske regjering gjort gjeldende at arbeidsoppgavene i forbindelse med de aktuelle edb-systemenes funksjon, ut fra sitt formål samt det forhold at de data som legges inn i systemene er fortrolige, er omfattet av hensynet til den offentlige orden i Italia i den betydning som forutsettes i Traktatens artikkel 56 nr. 1. 15 Dette argumentet kan heller ikke legges til grunn. Det er hertil tilstrekkelig å anføre at karakteren av de formål som søkes oppnådd via edb-systemene i saken, ikke på tilfredsstillende måte godtgjør at den offentlige orden vil være truet dersom etableringen og driften av systemene overdras selskaper fra andre medlemsstater. Dessuten må det bemerkes at fortroligheten av de data som legges inn i ovennevnte edb-systemer, kan sikres ved en taushetsplikt, slik at det ikke er nødvendig å begrense etableringsfriheten og den frie utvekslingen av tjenester.
16Det fremgår av det anførte at Kommisjonen bør gis medhold i klagepunktet om at Traktatens artikler 52 og 59 er tilsidesatt. Klagepunktet om tilsidesettelse av direktiv 77/62/EOEF 17 Ifølge Kommisjonen er de omtvistede lover og lovdekreter utstedt i strid med direktivets innhold vedrørende forvaltningens innkjøp av det utstyret som er nødvendig for å innføre de omtvistede edb-systemene. Da utstyret dels må anses som varer etter betydningen i direktivets artikkel 1 nr. 1 bokstav a), og verdien av de offentlige avtalene om leveringen dels overstiger grensen fastsatt i direktivets artikkel 5, burde de kompetente myndigheter ha overholdt fremgangsmåtene for inngåelsen som er fastsatt i direktivet, og oppfylt forpliktelsene i artikkel 9, som foreskriver offentliggjøring av anbudsbekjentgjørelsene i De europeiske fellesskapers Tidende. 18 Den italienske regjering har mot dette først innvendt at et edb-system, utover innkjøp av materiell, innebærer utarbeidelse av programvare, planlegging, installasjon, vedlikehold, innkjøring av systemet på det tekniske planet samt til tider driften. Den innbyrdes avhengigheten mellom disse aktivitetene krever at det samlede ansvaret for etableringen av de edb-systemene som skal innføres ifølge de omtvistede lover og lovdekreter, må overdras ett enkelt selskap. Deretter, og under hensyn til at materiellet er et accessorisk ledd i innføringen av et edb-system, kan direktivet ikke få anvendelse. Den italienske regjering har hertil også tilføyd at ifølge direktivets artikkel 1 nr. 1 bokstav a) angår begrepet offentlige anskaffelsesavtaler kun kontrakter som i hovedsak tar sikte på levering av varer.
19I dette kan regjeriningen ikke gis medhold. Innkjøp av det utstyret som er nødvendig for innføring av et edb-system, kan ikke skilles fra arbeidet med dets utarbeidelse og drift. Den italienske regjering kunne således ha rettet henvendelse til virksomheter som har spesialisert seg i utvikling av programvare for utformingen av de aktuelle edb-systemene, og, under overholdelse av direktivet, kjøpe inn det faste utstyret i samsvar med de tekniske spesifikasjonene fastsatt av disse selskapene. 20 Den italienske regjering har deretter gjort gjeldende at beslutning 79/783/EOEF av 11. september 1979 – om fastsettelse av et flerårig program (1979–1983) på databehandlingsområdet (EFT L 231, s. 23), som endret ved beslutning 84/559/EOEF av 22. november 1984 (EFT L 308, s. 49) – bør fortolkes slik at det midlertidige unntaket ifølge direktivets artikkel 6 nr. 1 bokstav h) fortsatt bør finne anvendelse, så lenge nevnte program ikke er virkeliggjort. 21 Ifølge denne bestemmelsen kan de ordregivende myndigheter se bort fra fremgangsmåtene som er fastsatt i artikkel 4 nr. 1 og 2, «for så vidt angår anskaffelsesavtaler om databehandlingsutstyr, dog med forbehold for beslutninger som Rådet måtte treffe på forslag fra Kommisjonen, og som definerer de kategoriene av materiell som dette unntaket ikke gjelder for; etter 1. januar 1981 kan dette unntaket ikke lenger anvendes, med mindre Rådet på forslag fra Kommisjonen treffer beslutning om endring av denne dato».
22Hertil bemerkes at de av den italienske regjering nevnte beslutningene er truffet på grunnlag av Traktatens artikkel 235 og ikke i medhold av direktivets artikkel 6 nr. 1 bokstav h). De tar sikte på gjennomføringen av et program på edb-området, som verken direkte eller indirekte angår reglene for avtaler om levering av edb-utstyr. 23 Ifølge den italienske regjering er de aktuelle anskaffelsesavtalene også omfattet av unntakene i direktivets artikkel 6 nr. 1 bokstav g), som tillater de ordregivende myndighetene å se bort fra fremgangsmåtene som fastsatt i artikkel 4 nr. 1 og 2, «når leveringene erklæres hemmelige, eller når gjennomføringen av disse må ledsages av særlige sikkerhetstiltak i samsvar med administrativt eller ved lov fastsatte bestemmelser som er i kraft i den aktuelle medlemsstaten, eller når beskyttelsen av vesentlige sikkerhetsinteresser i denne staten krever det». Regjeriningen har hertil påberopt seg den hemmelige karakteren av de aktuelle dataene, som er avgjørende for bekjempelsen av kriminaliteten, særlig på skatte- og avgiftsområdet og i den offentlige helsesektoren, samt for å hindre svikaktige forhold på landbruksområdet. 24 Regjerinings innsigelse vedrører spørsmålet om fortroligheten av de data som legges inn i de omhandlede edb-systemene. Som nevnt ovenfor avhenger imidlertid det berørte personalets overholdelse av denne taushetsplikten ikke av om det offentlige er medeier av det medkontraherende selskapet. 25 Den italienske regjering har også gjort gjeldende at de arbeidsoppgavene som overdras de spesialiserte virksomhetene som er blitt valgt til å innføre de omhandlede edb-systemene, må anses som utøvelse av offentlig virksomhet. Følgelig er de avtalene som er inngått mellom staten og de selskapene som har fått overdratt nevnte arbeidsoppgaver, ikke omfattet av anvendelsesområdet for direktivet, hvis artikkel 2 nr. 3 lyder som følger: «Når staten, et lokalt organ eller en av de offentligrettslige juridiske personene og tilsvarende organer som er anført i vedlegg I, overdrar et organ som ikke er en ordregivende myndighet, uansett dets juridiske status, en særlig rettighet eller enerettighet til å utføre offentlige tjenester, skal den avtalen i henhold til hvilken denne rettigheten tildeles, foreskrive at det aktuelle organet ved inngåelse av offentlige anskaffelsesavtaler med tredjemann som ledd i denne virksomheten, skal respektere grunnsetningen om at forskjellsbehandling på grunnlag av nasjonalitet ikke er tillatt.» 26 Dette argumentet kan ikke tas til følge. Levering av det nødvendige utstyret for innføring av et edb-system, så vel som dets utarbeidelse og drift, gir forvaltningen mulighet til å gjennomføre sin oppgave, uten at det derved blir tale om offentlige tjenester. 27 Den italienske regjering har endelig gjort gjeldende at Finansministeriets edb-system må være omfattet av unntaket i direktivets artikkel 6 nr. 1 bokstav e), hvoretter de ordregivende myndighetene kan se bort fra fremgangsmåtene i artikkel 4 nr. 1 og 2, «ved supplerende leveringer fra den opprinnelige leverandøren til delvis fornyelse av vanlige leveringer eller installasjoner eller til utvidelse av allerede foretatte leveringer eller installasjoner, når et leverandørskifte ville gjøre det nødvendig for den ordregivende myndigheten å anskaffe utstyr som på grunn av en forskjell i teknisk beskaffenhet ville medføre teknisk uforenlighet eller uforholdsmessig store tekniske vanskeligheter ved drift og vedlikehold».
28Hertil skal det bare bemerkes at slike supplerende leveringer ikke kan begrunne en alminnelig regel om at kun selskaper hvor den italienske stat er medeier, kan inngå anskaffelsesavtaler.
29Det må således også gis Kommisjonen medhold i dens klagepunkt om tilsidesettelse av bestemmelsene i direktiv 77/62/EOEF.
30Det må derfor fastslås at Den italienske republikk har tilsidesatt sine forpliktelser i henhold til EOEF-Traktatens artikler 52 og 59 samt Rådets direktiv 77/62/EOEF av 21. desember 1976 ved å vedta bestemmelser som innebærer at kun selskaper som staten eller det offentlige, direkte eller indirekte, eier helt eller for det meste, kan inngå avtaler med den italienske stat om innføring av edb-systemer i forvaltningen.
Avgjørelse om sakskostnader
Sakens kostnader
31I medhold av prosessreglementets artikkel 69 nr. 2 dømmes den part som taper saken, til å betale sakens kostnader. Saksøkte har tapt saken og pålegges derfor å dekke sakens kostnader.
Avgjørelse
På grunnlag av disse premisser uttaler og bestemmer DOMSTOLEN 1) Den italienske republikk har tilsidesatt sine forpliktelser i henhold til EOEF-Traktatens artikler 52 og 59 samt Rådets direktiv 77/62/EOEF av 21. desember 1976 ved å vedta bestemmelser som innebærer at kun selskaper som staten eller det offentlige, direkte eller indirekte, eier helt eller for det meste, kan inngå avtaler med den italienske stat om innføring av edb-systemer i forvaltningen. 2) Den italienske republikk betaler sakens kostnader.