Forum for offentlige anskaffelser

EU-domstolen / EU-retten

C-300/17 Hochtief: erstatning og prosessuelle vilkår

Sak
Case C-300/17
Dato
2018-08-07
Domstol
EU-domstolen
Parter
Hochtief AG mot Budapest Főváros Önkormányzata
Type
prejudisiell avgjørelse
Regelverk
direktiv 89/665/EØF (klagedirektivet), særlig artikkel 1 nr. 1 og 3 samt artikkel 2 nr. 6, sammenholdt med artikkel 47 i EU-pakten
Domstolen tok stilling til om klagedirektivet og retten til effektiv domstolsbeskyttelse er til hinder for nasjonale regler som krever at en anskaffelsesfeil først endelig må være fastslått i annullasjonsspor før erstatningssøksmål kan fremmes, og som begrenser domstolsprøvingen til anførsler tidligere fremsatt for klagenemnda. EU-domstolen aksepterte begge ordninger, forutsatt at de ikke gjør rettsmiddelbruken umulig eller uforholdsmessig vanskelig.

Hovedspørsmål

Saken gjaldt om direktiv 89/665 tillater at erstatningskrav i anskaffelsessaker er betinget av at en overtredelse først er endelig fastslått i en forutgående klage- eller annullasjonssak. Den gjaldt også om EU-retten tillater at domstolene ved prøving av klagenemndas avgjørelser bare kan behandle anførsler som allerede er fremsatt for klagenemnda.

Rettslig kjerne

Kjernen i avgjørelsen er at artikkel 2 nr. 6 i direktiv 89/665 uttrykkelig åpner for nasjonale regler som gjør erstatningssøksmål avhengig av at den anfektede beslutningen først er annullert eller at overtredelsen er endelig fastslått av kompetent organ. Direktivet oppstiller bare minstekrav til klageordningene, og medlemsstatene har prosessuell autonomi innenfor rammene av ekvivalens- og effektivitetsprinsippet. Domstolen aksepterte også en nasjonal prosessregel som begrenser senere domstolsprøving til de anførsler som er fremsatt for klagenemnda. En slik regel kan støtte direktivets mål om effektive og raske rettsmidler. Vurderingen beror likevel på om ordningen i praksis gjør det umulig eller uforholdsmessig vanskelig å håndheve rettigheter etter EU-retten. I den konkrete saken fant Domstolen at dette ikke var tilfelle, blant annet fordi leverandøren kunne ha gjort gjeldende sitt EU-rettslige argument tidligere i prosessen.

Faktum

Budapest kommune kunngjorde i 2005 en konkurranse med forhandling om en bygge- og anleggskontrakt over terskelverdi. Et konsortium ledet av Hochtief ble utelukket fordi en utpekt ekspert tidligere hadde medvirket ved utarbeidelsen av konkurransen på oppdragsgivers side, og oppdragsgiver anså dette som en interessekonflikt. Klagenemnda for offentlige anskaffelser opprettholdt utelukkelsen. Hochtief prøvde deretter avgjørelsen for ungarske domstoler. I tidligere prosessforløp ble det også innhentet prejudisiell avgjørelse i sak C-138/08. Kommisjonen uttalte senere at anskaffelsesreglene var overtrådt, blant annet fordi leverandøren ikke fikk anledning til å godtgjøre at ekspertens deltakelse ikke var konkurransevridende. Hochtief reiste deretter erstatningssøksmål for kostnadene ved å delta i konkurransen, men møtte nasjonale prosessuelle hindre knyttet til kravet om forutgående endelig fastslått overtredelse og begrensning av nye anførsler.

Domstolens vurdering

Domstolen behandlet først spørsmålet om artikkel 2 nr. 6 i direktiv 89/665 var til hinder for en nasjonal regel som gjorde ethvert sivilt krav ved anskaffelsesfeil betinget av at klagenemnda eller en domstol i prøvingssporet endelig hadde fastslått en overtredelse. Den tok utgangspunkt i ordlyden i artikkel 2 nr. 6, som uttrykkelig gir medlemsstatene adgang til å kreve at den anfektede beslutningen først annulleres av et kompetent organ når det kreves erstatning. Dette innebar at en slik regel i prinsippet er forenlig med direktivet.

Deretter understreket Domstolen at direktiv 89/665 bare fastsetter minstekrav til nasjonale klageordninger. De nærmere prosessuelle reglene reguleres derfor av medlemsstatene, men innenfor grensene som følger av ekvivalensprinsippet og effektivitetsprinsippet. Domstolen fant ikke grunnlag i direktivet for å kreve at overtredelsen måtte kunne bevises på annen måte enn gjennom den nasjonalt fastsatte forutgående avgjørelsen, når nasjonal rett lovlig har valgt en slik modell.

Om det tredje spørsmålet vurderte Domstolen en prosessregel som begrenset domstolsprøvingen av klagenemndas avgjørelse til de anførsler som allerede var fremsatt for klagenemnda. Domstolen koblet vurderingen til artikkel 1 nr. 1 og 3 i direktiv 89/665 og artikkel 47 i EU-pakten. Den viste til at slike regler kan bidra til rask og effektiv klagebehandling, som er et sentralt formål med klagedirektivet. Den viste også til alminnelige prosessuelle hensyn som kontradiksjon, partsstyring og hensiktsmessig saksbehandling.

Det avgjørende var om regelen i praksis undergravde retten til effektive rettsmidler. Domstolen fant at Hochtief ikke var avskåret fra å anføre tidligere at utelukkelsen var ulovlig fordi selskapet ikke fikk bevise at den påberopte interessekonflikten ikke var konkurransevridende, slik Fabricom-dommen bygger på. At relevant EU-domstolspraksis ikke forelå på ungarsk på et tidlig tidspunkt, var ikke i seg selv nok til å gjøre det absolutt umulig å fremsette anførselen. Domstolen minnet også om at dens tolkning av EU-retten klargjør gjeldende rett med virkning fra regelen trådte i kraft. Konklusjonen ble derfor at de aktuelle ungarske prosessreglene ikke var i strid med EU-retten i denne saken.

Konklusjon

EU-domstolen slo fast at artikkel 2 nr. 6 i direktiv 89/665 ikke er til hinder for nasjonale regler som gjør erstatningssøksmål i anskaffelsessaker avhengig av at overtredelsen først er endelig fastslått av klagenemnd eller domstol. Den slo også fast at direktivet, sammenholdt med artikkel 47 i EU-pakten, ikke er til hinder for regler som begrenser domstolsprøvingen til anførsler som allerede er fremsatt for klagenemnda. Avgjørende er at reglene ikke gjør håndhevingen av EU-rettslige rettigheter umulig eller uforholdsmessig vanskelig.

Praktisk betydning

Avgjørelsen bekrefter medlemsstatenes prosessuelle handlingsrom i håndheving av anskaffelsesreglene. For anskaffelsesretten er den særlig viktig fordi den aksepterer totrinnsmodeller der erstatning forutsetter en tidligere og endelig konstatering av regelbrudd. Den viser også at leverandører må fremsette sentrale anførsler så tidlig som mulig i klagesporet, dersom nasjonal rett bygger på konsentrasjon av prosessmaterialet. Dommen gir dermed støtte for stramme prosessregler, men bare så lenge de respekterer effektivitetsprinsippet og retten til effektiv domstolsbeskyttelse. Den sier ikke at enhver slik regel er lovlig i enhver situasjon; vurderingen beror på om rettsmiddeladgangen reelt sett bevares.

Ofte stilte spørsmål

Kan en medlemsstat kreve at et anskaffelsesbrudd først må være endelig fastslått før leverandøren kan kreve erstatning?

Ja. Dommen fastslår at artikkel 2 nr. 6 i direktiv 89/665 åpner for en slik ordning, så lenge de nasjonale reglene samlet sett ikke gjør håndhevingen av EU-rettslige rettigheter umulig eller uforholdsmessig vanskelig.

Er det forenlig med EU-retten å nekte nye anførsler i domstolen dersom de ikke først ble fremsatt for klagenemnda?

Ja, i utgangspunktet. Dommen aksepterer en slik prosessregel fordi den kan fremme rask og effektiv klagebehandling, men bare dersom regelen ikke undergraver retten til effektiv domstolsbeskyttelse i den konkrete situasjonen.

Dommen i uoffisiell norsk oversettelse

Fulltekst er uoffisiell norsk oversettelse og ligger nederst fordi den ofte er lang. Den redaksjonelle omtalen over er ment som inngangen til dommen.

# Samling av avgjørelser ## DOMSTOLENS DOM (Tredje avdeling) ## 7. august 2018* «Anmodning om forhåndsavgjørelse – offentlige kontrakter – klagebehandling – direktiv 89/665/EF – erstatningssøksmål – artikkel 2 nr. 6 – nasjonal lovgivning som gjør realitetsbehandlingen av ethvert erstatningssøksmål betinget av at oppdragsgiverens beslutning, som ligger til grunn for den påståtte skaden, først endelig erklæres ulovlig – annullasjonssøksmål – forutgående klage for en klagenemnd – domstolsprøving av avgjørelser truffet av klagenemnda – nasjonal lovgivning som utelukker anførsler som ikke har vært fremsatt for klagenemnda – Den europeiske unions pakt om grunnleggende rettigheter – artikkel 47 – rett til effektiv domstolsbeskyttelse – effektivitetsprinsippet og ekvivalensprinsippet» I sak C-300/17, angående en anmodning om forhåndsavgjørelse i henhold til artikkel 267 TEUV, innlevert av Kúria (øverste domstol, Ungarn) ved

avgjørelse

av 11. mai 2017, innkommet til Domstolen den 24. mai 2017, i saken **Hochtief AG** mot **Budapest Főváros Önkormányzata**, har DOMSTOLEN (Tredje avdeling), sammensatt av avdelingsformann L. Bay Larsen og dommerne J. Malenovský, M. Safjan, D. Šváby og M. Vilaras (refererende dommer), generaladvokat: M. Wathelet, justissekretær: fullmektig R. Șereș, på grunnlag av den skriftlige behandlingen og etter rettsmøtet den 30. april 2018, etter at det er avgitt innlegg av: – Hochtief AG ved ügyvéd A. László og konzulenz I. Varga, – den ungarske regjering ved M.Z. Fehér og G. Koós, som befullmektigede, --- \* Prosessspråk: ungarsk. DA ECLI:EU:C:2018:635 1 --- HOCHTIEF – den greske regjering ved M. Tassopoulou, D. Tsagkaraki, E. Tsaousi og K. Georgiadis, som befullmektigede, – den østerrikske regjering ved M. Fruhmann, som befullmektiget, – den polske regjering ved B. Majczyna, som befullmektiget, – Europa-Kommisjonen ved P. Ondrůšek og A. Tokár, som befullmektigede, og etter at generaladvokaten har fremlagt forslag til

avgjørelse

i rettsmøtet den 7. juni 2018, avsagt følgende ## Dom **1** Anmodningen om forhåndsavgjørelse gjelder tolkningen av Rådets direktiv 89/665/EØF av 21. desember 1989 om samordning av lover og administrative bestemmelser vedrørende anvendelsen av klagebehandling i forbindelse med inngåelse av offentlige innkjøps- samt bygge- og anleggskontrakter (EFT 1989 L 395 s. 33), som endret ved Europaparlamentets og Rådets direktiv 2014/23/EU av 26. februar 2014 (EUT 2014 L 94 s. 1) (heretter «direktiv 89/665»). **2** Anmodningen er innlevert under en tvist mellom Hochtief AG og Budapest Főváros Önkormányzata (Budapest kommune, Ungarn, heretter «oppdragsgiver») i forbindelse med en sak om erstatning for et tap som Hochtief hadde lidt som følge av en overtredelse av reglene vedrørende offentlige kontrakter. ## Rettsregler ### EU-retten **3** I artikkel 1 nr. 1 fjerde ledd i direktiv 89/665 fastsettes følgende: «Medlemsstatene treffer, for så vidt angår kontrakter som hører under anvendelsesområdet for [Europaparlamentets og Rådets] direktiv 2014/24/EU [av 26.2.2014 om offentlige anskaffelser og om oppheving av direktiv 2004/18/EF (EUT 2014 L 94 s. 65)] eller direktiv [2014/23], de nødvendige tiltak for å sikre at det effektivt og særlig så raskt som mulig kan inngis klage over oppdragsgivernes beslutninger på de betingelser som er angitt i artikkel 2 til 2f i dette direktiv, med den begrunnelse at beslutningene er i strid med EU-retten vedrørende offentlige anskaffelser eller de nasjonale reglene til gjennomføring av denne.» **4** Artikkel 1 nr. 3 i direktiv 89/665 bestemmer: «Medlemsstatene sikrer at klagebehandlingen etter nærmere bestemmelser som medlemsstatene kan fastsette, i det minste er tilgjengelig for personer som har eller har hatt interesse i å oppnå en bestemt kontrakt, og som har lidt eller vil kunne lide skade som følge av en påstått overtredelse.» **5** Direktivets artikkel 2 nr. 1, 2 og 6 bestemmer: «1. Medlemsstatene påser at de tiltak som treffes med henblikk på klagebehandlingen omhandlet i artikkel 1, omfatter de nødvendige fullmakter til: […] 2 ECLI:EU:C:2018:635 --- HOCHTIEF b) å annullere eller foranledige annullering av ulovlige beslutninger, herunder å fjerne de diskriminerende tekniske, økonomiske eller finansielle spesifikasjonene i anbudsmateriell, i anbudsbetingelsene eller i andre dokumenter i forbindelse med den aktuelle prosedyren for inngåelse av en kontrakt, c) å tilkjenne skadelidte personer skadeserstatning. 2. Fullmaktene omhandlet i nr. 1 og artikkel 2d og 2e kan tillegges særlige organer som har ansvaret for ulike aspekter ved klagebehandlingen. […] 6. Medlemsstatene kan fastsette at den anfektede beslutningen, når det kreves skadeserstatning med den begrunnelse at beslutningen er ulovlig, først skal annulleres av et organ som har den nødvendige kompetanse til dette.» ### Ungarsk rett **6** § 108 nr. 3 i közbeszerzésekről szóló 2003. évi CXXIX. törvény (lov nr. CXXIX av 2003 om offentlige kontrakter, Magyar Közlöny 2003/157, heretter «lov om offentlige kontrakter») har følgende ordlyd: «Søkeren kan tilpasse sin søknad om deltakelse frem til det tidspunktet fristen for inngivelse av tilbud utløper.» **7** Denne lovens § 350 bestemmer: «§ 350 Muligheten for å gjøre ethvert sivilrettslig krav gjeldende på grunnlag av en overtredelse av rettsreglene vedrørende offentlige kontrakter eller prosedyren for inngåelse av disse, er betinget av at klagenemnda for offentlige anskaffelser eller en domstol som behandler et søksmål til prøving av en

avgjørelse

fra klagenemnda, endelig fastslår at det har funnet sted en overtredelse av rettsreglene.» **8** Lovens § 351 har følgende ordlyd: «Dersom en tilbyder overfor oppdragsgiveren fremsetter krav om erstatning som utelukkende er begrenset til de utgifter vedkommende har hatt i forbindelse med utarbeidelsen av tilbudet og deltakelsen i prosedyren for inngåelse av den offentlige kontrakten, er det for å kunne gjøre et slikt erstatningskrav gjeldende tilstrekkelig at tilbyderen godtgjør: a) at oppdragsgiveren har overtrådt en rettsregel vedrørende offentlige kontrakter eller prosedyren for inngåelse av disse, b) at vedkommende hadde en reell mulighet for å få tildelt kontrakten, og c) at overtredelsen har svekket vedkommendes muligheter for å få tildelt kontrakten.» **9** § 339/A i Polgári perrendtartásról szóló 1952. évi III. törvény (lov nr. III av 1952 om innføring av den sivile rettergangslov) (heretter «lov om sivil rettergang») bestemmer følgende: «Med mindre annet er bestemt, prøver retten den administrative avgjørelsen på grunnlag av den gjeldende lovgivning og de faktiske omstendighetene på det tidspunktet avgjørelsen ble truffet.» ECLI:EU:C:2018:635 3 --- HOCHTIEF ## De faktiske omstendighetene i hovedsaken og de prejudisielle spørsmålene **10** Den 5. februar 2005 kunngjorde oppdragsgiveren en konkurranse med forhandling med forutgående kunngjøring om inngåelse av en offentlig bygge- og anleggskontrakt, hvis verdi oversteg det i EU-retten fastsatte taket. Det ble innen den angitte fristen mottatt fem tilbud, hvorav ett ble inngitt av konsortiet «HOLI» (heretter «konsortiet»), som ledes av Hochtief. **11** Den 19. juli 2005 underrettet oppdragsgiveren konsortiet om at dets tilbud var uantagelig på grunn av en interessekonflikt, og at det derfor var blitt utelukket fra anbudskonkurransen. Denne beslutningen ble begrunnet med at konsortiet som prosjektleder hadde utpekt en ekspert som hadde medvirket ved utarbeidelsen av den offentlige anbudskonkurransen på vegne av oppdragsgiveren. **12** Ved

avgjørelse

av 12. september 2005 ga Közbeszerzési Döntőbizottság (klagenemnd for offentlige anskaffelser, Ungarn) (heretter «klagenemnda») avslag på konsortiets klage til prøving av denne beslutningen. Klagenemnda vurderte at utpekingen av eksperten i søknaden om deltakelse ikke kunne kvalifiseres som en administrativ feil, slik Hochtief hadde gjort gjeldende. Dersom Hochtief ble gitt tillatelse til å avhjelpe denne feilen, ville dette være ensbetydende med en tilpasning av søknaden om deltakelse, som er utelukket i henhold til § 108 nr. 3 i lov om offentlige kontrakter. Klagenemnda fastslo likeledes at oppdragsgiveren ikke hadde begått en feil i forbindelse med prosedyren ved å fortsette behandlingen av denne med de to egnede søkerne, ettersom det fulgte av denne lovens § 130 nr. 7 at dersom det blant søkerne fantes et tilstrekkelig antall deltakere som hadde inngitt en forskriftsmessig søknad, gjaldt det en plikt til å oppfordre disse til å inngi tilbud. **13** Fővárosi Bíróság (retten i første instans i Budapest, Ungarn) frifant ved dom av 28. april 2006 klagenemnda i det søksmålet som konsortiet hadde anlagt til prøving av avgjørelsen av 12. september 2005. **14** I forbindelse med anken av denne dommen av 28. april 2006, som ble iverksatt ved Fővárosi Ítélőtábla (den regionale lagmannsretten i Budapest, Ungarn), anmodet Fővárosi Ítélőtábla (den regionale lagmannsretten i Budapest) ved

avgjørelse

av 13. februar 2008 Domstolen om en forhåndsavgjørelse, noe som førte til dom av 15. oktober 2009, Hochtief og Linde-Kca-Dresden (C-138/08, EU:C:2009:627). **15** I løpet av 2008 fastslo Europa-Kommisjonen i forbindelse med sin undersøkelse av den i hovedsaken omhandlede anbudskonkurransen at oppdragsgiveren hadde overtrådt reglene vedrørende offentlige kontrakter, dels ved å anvende en konkurranse med forhandling, dels ved å ha utelukket en søker i prekvalifiseringsfasen uten å gi søkeren mulighet for i samsvar med dom av 3. mars 2005, Fabricom (C-21/03 og C-34/03, EU:C:2005:127), å godtgjøre at den utpekte ekspertens medvirkning som prosjektleder ikke var konkurransevridende. **16** Som følge av dom av 15. oktober 2009, Hochtief og Linde-Kca-Dresden (C-138/08, EU:C:2009:627), stadfestet Fővárosi Ítélőtábla (den regionale lagmannsretten i Budapest) den 20. januar 2010 dommen av 28. april 2006. Lagmannsretten bemerket blant annet at den ikke hadde tatt stilling til om oppdragsgiveren hadde handlet ulovlig da oppdragsgiveren konstaterte at det forelå en interessekonflikt i forbindelse med konsortiets søknad, uten å gi sistnevnte konsortium mulighet til å forsvare seg, fordi den nevnte anførselen ikke var blitt gjort gjeldende i stevningen i første instans. Det var først i forbindelse med ankesaken at Hochtief for første gang gjorde gjeldende at konsortiets utelukkelse fra deltakelse utgjorde en uforholdsmessig begrensning av dettes rett til å inngi en søknad eller et tilbud, som var i strid med artikkel 220 EF, artikkel 6 i Rådets direktiv 93/37/EØF av 14. juni 1993 om samordning av fremgangsmåtene med hensyn til inngåelse av offentlige bygge- og anleggskontrakter (EFT 1993 L 199 s. 54) og Domstolens praksis. 4 ECLI:EU:C:2018:635 --- HOCHTIEF **17** Ved dom av 7. februar 2011 stadfestet Legfelsőbb Bíróság (tidligere betegnelse for øverste domstol, Ungarn) dommen avsagt av Fővárosi Ítélőtábla (den regionale lagmannsretten i Budapest) den 20. januar 2010. **18** Den 11. august 2011 iverksatte Hochtief på grunnlag av Kommisjonens konstateringer en revisjonsanke til prøving av den samme dommen avsagt av Fővárosi Ítélőtábla (den regionale lagmannsretten i Budapest). **19** Den 6. juni 2013 forkastet Fővárosi Közigazgatási és Munkaügyi Bíróság (forvaltnings- og arbeidsretten i Budapest, Ungarn) revisjonsanken ved kjennelse, som ble stadfestet ved kjennelse avsagt av Fővárosi Törvényszék (retten i første instans i Budapest, Ungarn), som traff

avgjørelse

i siste instans. **20** Hochtief, som fortsatt påberopte seg Kommisjonens uttalelser, anla deretter et søksmål med påstand om at oppdragsgiveren ble idømt betaling av en erstatning på 24 043 685 ungarske forint (HUF) (ca. 74 000 EUR) tilsvarende de utgiftene selskapet hadde hatt i forbindelse med deltakelsen i prosedyren for inngåelse av den offentlige kontrakten. **21** Oppdragsgiveren ble frifunnet i første instans og i ankeinstansen, hvoretter Hochtief har iverksatt en kassasjonsanke ved den foreleggende retten, idet selskapet særlig har gjort gjeldende at artikkel 2 nr. 1 i direktiv 89/665 og artikkel 2 nr. 1 i Rådets direktiv 92/13/EØF av 25. februar 1992 om samordning av lover og administrative bestemmelser vedrørende anvendelse av EF-reglene for fremgangsmåten ved tilbudsgivning innenfor vann- og energiforsyning samt transport og telekommunikasjon (EFT 1992 L 76 s. 14) er blitt overtrådt. **22** Den foreleggende retten har i det vesentlige anført at det fremgår av direktiv 89/665 at iverksettingen av et erstatningssøksmål kan gjøres betinget av en forutgående annullasjon av den anfektede beslutningen ved et administrativt organ eller en domstol (dom av 26.11.2015, MedEval, C-166/14, EU:C:2015:779, avsnitt 35), slik at direktivets artikkel 2 i prinsippet ikke er til hinder for en nasjonal bestemmelse som § 350 i lov om offentlige kontrakter. Anvendelsen av sistnevnte bestemmelse, sammenholdt med andre bestemmelser i lov om offentlige kontrakter og lov om sivil rettergang, kan imidlertid være til hinder for at en søker i en konkurranse med forhandling, som som Hochtief er blitt avskåret fra å delta, kan anlegge et erstatningssøksmål, fordi denne ikke kan gjøre gjeldende en

avgjørelse

som endelig fastslår at reglene vedrørende offentlige kontrakter er blitt overtrådt. Det kan under disse omstendighetene være berettiget enten å innføre en mulighet til å føre bevis for en slik overtredelse på annen måte, eller å fravike den interne regelen til fordel for effektivitetsprinsippet, eller å tolke denne i lys av EU-retten. **23** På denne bakgrunn har Kúria (øverste domstol, Ungarn) besluttet å utsette saken og forelegge Domstolen følgende prejudisielle spørsmål: «1) Er EU-retten til hinder for en prosessuell bestemmelse i en medlemsstat, hvoretter muligheten for å gjøre ethvert sivilrettslig krav gjeldende på grunnlag av en overtredelse av en rettsregel på området for inngåelse av offentlige kontrakter, er betinget av at klagenemnda for offentlige anskaffelser eller en domstol som behandler et søksmål til prøving av en

avgjørelse

fra klagenemnda for offentlige anskaffelser, endelig fastslår at det har funnet sted en overtredelse av rettsregelen? 2) Kan en bestemmelse i en medlemsstat, hvoretter muligheten for å gjøre et krav om skadeserstatning gjeldende er betinget av at klagenemnda for offentlige anskaffelser eller en domstol som behandler et søksmål til prøving av en

avgjørelse

fra klagenemnda for offentlige anskaffelser, endelig fastslår at det har funnet sted en overtredelse av rettsregelen, erstattes av en annen bestemmelse i henhold til EU-retten? Er det med andre ord mulig for den skadelidte å godtgjøre overtredelsen av bestemmelsen på annen måte? ECLI:EU:C:2018:635 5 --- HOCHTIEF 3) Er det innenfor rammen av en sak som er anlagt med henblikk på å oppnå skadeserstatning, i strid med EU-retten, og særlig med prinsippene om effektivitet og ekvivalens, eller kan det ha en virkning som er i strid med denne retten eller disse prinsippene, at en prosessuell bestemmelse i en medlemsstat utelukkende tillater en rettslig anfektelse av en administrativ

avgjørelse

på grunnlag av de rettslige argumentene som er blitt fremført i saken for klagenemnda for offentlige anskaffelser, selv i det tilfellet der den skadelidte som begrunnelse for den påberopte overtredelsen av rettsregelen utelukkende kan gjøre gjeldende at vedkommendes utelukkelse på grunn av en interessekonflikt var ulovlig i henhold til Den europeiske unions domstols faste praksis, og dette således medfører utelukkelse fra prosedyren for inngåelse av den offentlige kontrakten av en annen årsak i samsvar med reglene for konkurranse med forhandling, ettersom det i så fall har funnet sted en tilpasning av tilbudet?» ## Anmodningen om gjenåpning av den muntlige forhandlingen **24** Hochtief har ved brev innlevert til Domstolens justiskontor den 12. juli og den 27. juli 2017 fremsatt begjæring om gjenåpning av den muntlige forhandlingen i henhold til artikkel 83 i Domstolens prosessreglement. **25** Hochtief har til støtte for sin begjæring for det første påberopt seg anmodningen om forhåndsavgjørelse innlevert av Székesfehérvári Törvényszék (retten i første instans i Székesfehérvár, Ungarn) ved

avgjørelse

av 6. desember 2017, innkommet til Domstolen den 5. juni 2018 og registrert som sak C-362/18. Selskapet har nærmere bestemt gjort gjeldende at besvarelsen av de spørsmålene som er forelagt i den foreliggende saken, avhenger av besvarelsen av de spørsmålene som er forelagt i sak C-362/18, og at det med henblikk på å sikre ensartet rettspraksis bør gis partene mulighet til å fremføre sine synspunkter vedrørende sistnevnte sak. **26** Hochtief er dernest av den oppfatning at det er en forutsetning for at Domstolen kan treffe

avgjørelse

vedrørende denne anmodningen om forhåndsavgjørelse, at det tas hensyn til en rekke forhold som ikke har vært drøftet av partene. Selskapet ønsker særlig å kunne fremsette sine bemerkninger til en erklæring som ble fremsatt av den ungarske regjeringens representant i rettsmøtet, om at dom av 15. oktober 2009, Hochtief og Linde-Kca-Dresden (C-138/08, EU:C:2009:627), som ble avsagt under sakens behandling for de ungarske domstolene, var gjenstand for en dom avsagt av sistnevnte. Det er Hochtiefs oppfatning at det er av avgjørende betydning for besvarelsen av de to første spørsmålene som er forelagt i forbindelse med den foreliggende anmodningen om forhåndsavgjørelse, å fastlegge hvilken bedømmelse disse domstolene har foretatt av den nevnte dommen. **27** Det skal i denne forbindelse bemerkes at Domstolen i henhold til prosessreglementets artikkel 83 til enhver tid, etter å ha hørt generaladvokaten, ved kjennelse kan bestemme at den muntlige forhandlingen skal gjenåpnes, særlig dersom den finner at saken er utilstrekkelig opplyst, eller dersom en part etter at denne delen av forhandlingene er avsluttet, har fremkommet med nye opplysninger vedrørende sakens faktiske omstendigheter som er av avgjørende betydning for Domstolens

avgjørelse

, eller dersom saken bør avgjøres på grunnlag av et argument som ikke har vært drøftet av partene eller de berørte som er omfattet av artikkel 23 i statutten for Den europeiske unions domstol. **28** I nærværende sak er Domstolen, etter å ha hørt generaladvokaten, av den oppfatning at den har alle de opplysningene til rådighet som er nødvendige for at den kan treffe

avgjørelse

vedrørende anmodningen om forhåndsavgjørelse, og at denne ikke skal besvares på grunnlag av et argument som ikke er blitt drøftet for Domstolen. **29** For det første avhenger besvarelsen av de spørsmålene som er blitt forelagt i denne saken, ikke – i motsetning til det Hochtief har anført – av besvarelsen av de spørsmålene som er blitt forelagt i sak C-362/18. Selv om tvistene i hovedsakene i nærværende sak og i sak C-362/18 inngår i en lignende sammenheng, forholder det seg ikke desto mindre slik at de i sak C-362/18 forelagte 6 ECLI:EU:C:2018:635 --- HOCHTIEF spørsmålene, som – slik Hochtief selv har anført i sin begjæring – hovedsakelig gjelder en medlemsstats ansvar for en tilsidesettelse av EU-retten som kan tilregnes en domstol som treffer

avgjørelse

i siste instans, skiller seg fra de spørsmålene som er blitt forelagt i den foreliggende saken, hvilke spørsmål gjelder betingelsene for realitetsbehandling av et erstatningssøksmål mot en oppdragsgiver. **30** For det andre fremgår det ikke at den foreliggende anmodningen om forhåndsavgjørelse skal undersøkes i lys av et forhold som ikke har vært drøftet av partene. Særlig ble dom av 15. oktober 2009, Hochtief og Linde-Kca-Dresden (C-138/08, EU:C:2009:627), som Hochtief har påberopt seg til støtte for anmodningen om gjenåpning av den muntlige forhandlingen, nevnt av den foreleggende retten i forelæggelsesavgjørelsen og av partene i hovedsaken, likesom de berørte som er omfattet av artikkel 23 i statutten for Den europeiske unions domstol, fikk mulighet til å fremsette sine såvel skriftlige som muntlige bemerkninger i denne henseende. **31** Henset til ovenstående betraktninger finner Domstolen at det er unødvendig å beslutte gjenåpning av den muntlige forhandlingen. ## Det første og det andre spørsmålet **32** Med de to første spørsmålene, som skal undersøkes samlet, ønsker den foreleggende retten nærmere bestemt opplyst om artikkel 2 nr. 6 i direktiv 89/665 skal tolkes slik at den er til hinder for en nasjonal prosessuell bestemmelse som den i hovedsaken omhandlede, hvoretter muligheten for å gjøre ethvert sivilrettslig krav gjeldende på grunnlag av en overtredelse av rettsreglene vedrørende offentlige kontrakter eller prosedyren for inngåelse av disse, er betinget av at klagenemnda for offentlige anskaffelser eller en domstol som behandler et søksmål til prøving av en

avgjørelse

fra denne klagenemnda, endelig fastslår at det har funnet sted en overtredelse av rettsreglene. **33** Det skal for det første bemerkes at det følger av artikkel 2 nr. 6 i direktiv 89/665 at medlemsstatene kan fastsette at den anfektede beslutningen, når det kreves skadeserstatning med den begrunnelse at beslutningen er ulovlig, først skal annulleres av et organ som har den nødvendige kompetanse til dette. **34** Det fremgår derfor av selve ordlyden av denne bestemmelsen at medlemsstatene i prinsippet har mulighet til å vedta en nasjonal prosessuell bestemmelse som § 350 i lov om offentlige kontrakter, hvoretter muligheten for å gjøre ethvert sivilrettslig krav gjeldende på grunnlag av en overtredelse av rettsreglene vedrørende offentlige kontrakter er betinget av at en klagenemnd som den i hovedsaken omhandlede eller en domstol som behandler et søksmål til prøving av en

avgjørelse

truffet av en slik klagenemnd, endelig har fastslått at det har funnet sted en overtredelse av rettsreglene (jf. i denne retning dom av 26.11.2015, MedEval, C-166/14, EU:C:2015:779, avsnitt 36). **35** For det andre bemerkes at slik Domstolen gjentatte ganger har fastslått, fastsetter direktiv 89/665 bare minstekravene som klagebehandlingen innført i de nasjonale rettsordener skal oppfylle, med henblikk på å sikre overholdelsen av EU-retten vedrørende offentlige kontrakter (jf. bl.a. dom av 15.9.2016, Star Storage m.fl., C-439/14 og C-488/14, EU:C:2016:688, avsnitt 42 og den der nevnte rettspraksis). **36** Artikkel 2 nr. 6 i direktiv 89/665 begrenser seg således til å fastsette muligheten for medlemsstatene til å gjøre anleggelsen av et erstatningssøksmål betinget av at den anfektede avgjørelsen annulleres av et organ som har den nødvendige kompetanse til dette, uten å gi noen anvisning om de eventuelle betingelsene eller begrensningene person kunne ha kjennskap til eksistensen av den ulovligheten som denne tildelingsbeslutningen var beheftet med. I en slik situasjon risikerte en seksmånedersfrist nemlig å gjøre det umulig for en skadelidt person å innhente de nødvendige opplysningene med henblikk på et søksmål som anfekter lovligheten av den omhandlede anskaffelsesprosedyren, noe som derved kunne hindre iverksettelsen av dette søksmålet og derfor gjøre det umulig eller uforholdsmessig vanskelig å utøve retten til å iverksette et erstatningssøksmål. Den situasjonen som er omhandlet i hovedsaken, skiller seg imidlertid klart fra den situasjonen som forelå i den saken som gav opphav til dom av 26. november 2015, MedEval (C-166/14, EU:C:2015:779). Det bemerkes således at til forskjell fra den preklujonsregelen som forelå i den saken som gav opphav til dom av 26. november 2015, MedEval (C-166/14, EU:C:2015:779), skader den prosessuelle regelen fastsatt i § 339/A i lov om sivil rettergang, slik generaladvokaten har anført i punkt 47–49 i forslaget til

avgjørelse

, ikke substansen i adgangen til effektive rettsmidler og til en upartisk domstol som er sikret ved chartrets artikkel 47 nr. 1 og 2 (jf. analogt dom av 26.9.2013, Texdata Software, C-418/11, EU:C:2013:588, avsnitt 87). Selv om det for øvrig er korrekt at denne nasjonale prosessuelle regelen pålegger en nøye overensstemmelse mellom de anførsler som fremsettes for klagenemnda, og dem som fremsettes for de domstolene som skal etterprøve avgjørelser truffet av denne nemnda, og derfor utelukker enhver mulighet for en rettsundergivenens til å fremsette en ny anførsel under saken, forholder det seg likevel slik at dette, slik generaladvokaten har anført i punkt 49 i forslaget til

avgjørelse

, bidrar til å opprettholde den effektive virkningen av direktiv 89/665/EOF, hvoretter det, slik ECLI:EU:C:2018:635 9 HOCHTIEF Domstolen allerede har fastslått, skal sikres at det effektivt og navnlig så raskt som mulig kan klages over oppdragsgivernes ulovlige beslutninger (jf. i denne retning dom av 15.9.2016, Star Storage m.fl., C-439/14 og C-488/14, EU:C:2016:688, avsnitt 43 og den der nevnte rettspraksis). Det skal i denne forbindelsen bemerkes at Domstolen har fastslått at prinsippet om at initiativet til en sak tilkommer partene, noe som innebærer at domstolen har en forpliktelse til ikke å gå ut over sakens gjenstand og til å støtte sin

avgjørelse

på de faktiske omstendighetene som er fremført for den, og bare handle på eget initiativ i unntakstilfeller der allmenne hensyn krever det, innebærer en beskyttelse av retten til kontradiksjon, og det sikrer en hensiktsmessig saksbehandling, navnlig slik at forsinkelser som følge av en stillingtaken til nye anførsler unngås (dom av 14.12.1995, van Schijndel og van Veen, C-430/93 og C-431/93, EU:C:1995:441, avsnitt 20 og 21, og av 7.6.2007, van der Weerd m.fl., C-222/05 – C-225/05, EU:C:2007:318, avsnitt 34 og 35). I den foreliggende saken var det, slik det fremgår av saksdokumentene som er forelagt for Domstolen, ikke umulig for Hochtief å iverksette en klage med påstand om annullasjon av oppdragsgiverens beslutning om å utelukke saksøkeren fra prosedyren, verken for klagenemnda eller deretter for de domstolene som skal etterprøve den avgjørelsen som er truffet av denne nemnda. Det kan heller ikke antas at det var umulig for Hochtief rettidig å fremsette en anførsel som i det vesentlige vedrører at selskapet ikke fikk mulighet til å bevise at medvirkningen fra den eksperten som selskapet hadde utpekt som prosjektleder, og som hadde trådt inn på vegne av oppdragsgiveren, ikke i den foreliggende saken var konkurransevridende i samsvar med den læren som kan utledes av avsnitt 33–36 i dom av 3. mars 2005, Fabricom (C-21/03 og C-34/03, EU:C:2005:127). Den fortolkningen som Domstolen foretar av en EU-rettslig regel under utøvelse av sin kompetanse i henhold til artikkel 267 TEUV, belyser og presiserer i samsvar med Domstolens faste praksis i nødvendig utstrekning betydningen og rekkevidden av den aktuelle regelen, slik som den skal forstås og anvendes, henholdsvis burde ha vært forstått og anvendt fra sin ikrafttredelse (jf. bl.a. dom av 27.3.1980, Denkavit italiana, 61/79, EU:C:1980:100, avsnitt 16, og av 13.1.2004, Kühne & Heitz, C-453/00, EU:C:2004:17, avsnitt 21). Det følger herav at en tilbyder som Hochtief i en situasjon som den i hovedsaken omhandlede var i stand til å fremføre klagepunktet om at selskapet ikke fikk mulighet til å godtgjøre at den omstendigheten at selskapet hadde utpekt en ekspert som hadde deltatt i utarbeidelsen av konkurransegrunnlaget på vegne av oppdragsgiveren, som prosjektleder, ikke var konkurransevridende, selv når det ikke foreligger noen relevant praksis fra Domstolen i denne henseende. For øvrig forholder det seg slik at selv om det er korrekt at dom av 3. mars 2005, Fabricom (C-21/03 og C-34/03, EU:C:2005:127), først forelå på ungarsk etter at Hochtief hadde brakt saken inn for klagenemnda, noe som også gjaldt for søksmålet til prøving av klagenemndas

avgjørelse

ved den nasjonale domstolen i første instans, gjør denne omstendigheten det likevel ikke i seg selv mulig å konkludere at det var absolutt umulig for saksøkeren i hovedsaken å fremføre et slikt klagepunkt. Det følger av det ovenstående at EU-retten, og navnlig artikkel 1 nr. 1 og 3 i direktiv 89/665/EOF, sammenholdt med chartrets artikkel 47, skal fortolkes slik at den i forbindelse med et erstatningssøksmål ikke er til hinder for en nasjonal prosessuell bestemmelse som den i hovedsaken omhandlede, som bare tillater en rettslig anfektelse av avgjørelsene fra en klagenemnd som i første instans prøver beslutninger som treffes av oppdragsgiverne i forbindelse med prosedyrene for inngåelse av offentlige kontrakter, for så vidt angår de anførslene som er blitt fremsat for denne nemnda. 10 ECLI:EU:C:2018:635 HOCHTIEF

Sakskostnader

Ettersom behandlingen av saken i forhold til hovedsakens parter utgjør et ledd i den saken som verserer for den foreleggende retten, tilkommer det denne å treffe

avgjørelse

om sakskostnadene. Bortsett fra nevnte parters utgifter kan de utgiftene som er avholdt i forbindelse med inngivelse av innlegg for Domstolen, ikke erstattes. På grunnlag av disse premissene kjenner Domstolen (Tredje avdeling) for rett: 1) Artikkel 2 nr. 6 i Rådets direktiv 89/665/EOF av 21. desember 1989 om samordning av lover og administrative bestemmelser vedrørende anvendelsen av klageprosedyrene i forbindelse med inngåelse av offentlige innkjøps- samt bygge- og anleggskontrakter, som endret ved Europaparlamentets og Rådets direktiv 2014/23/EU av 26. februar 2014 om tildeling av konsesjonskontrakter, skal fortolkes slik at den ikke er til hinder for en nasjonal prosessuell bestemmelse som den i hovedsaken omhandlede, hvoretter muligheten for å gjøre et hvilket som helst sivilt krav gjeldende på grunnlag av en overtredelse av regelverket vedrørende offentlige kontrakter eller prosedyren for inngåelse av disse er betinget av at Klagenemnda for offentlige anskaffelser eller en domstol som behandler et søksmål til prøving av en

avgjørelse

fra denne klagenemnda, endelig fastslår at det har funnet sted en overtredelse av regelverket. 2) EU-retten, og navnlig artikkel 1 nr. 1 og 3 i direktiv 89/665/EOF, som endret ved direktiv 2014/23/EU, sammenholdt med artikkel 47 i Den europeiske unions pakt om grunnleggende rettigheter, skal fortolkes slik at den i forbindelse med et erstatningssøksmål ikke er til hinder for en nasjonal prosessuell bestemmelse som den i hovedsaken omhandlede, som bare tillater en rettslig anfektelse av avgjørelsene fra en klagenemnd som i første instans prøver beslutninger som treffes av oppdragsgiverne i forbindelse med prosedyrene for inngåelse av offentlige kontrakter, for så vidt angår de anførslene som er blitt fremsat for denne nemnda. Underskrifter ECLI:EU:C:2018:635 11