C-314/01 Siemens og ARGE Telekom: ulovlige klausuler i konkurransegrunnlag

SIEMENS OG ARGE TELEKOM DOMSTOLENS DOM (Sjette avdeling) 18. mars 2004 * I sak C-314/01, ANMODNING til Domstolen i henhold til artikkel 234 EF fra Bundesvergabeamt (Østerrike) om en prejudisiell

avgjørelse

i saken som verserer for dette organet mellom Siemens AG Österreich, ARGE Telekom & Partner og Hauptverband der österreichischen Sozialversicherungsträger, med Bietergemeinschaft EDS/ORGA som tilsluttet part, angående tolkningen av Rådets direktiv 89/665/EØF av 21. desember 1989 om samordning av lover og forskrifter om anvendelse av klageprosedyrene ved tildeling av offentlige vareinnkjøps- og entreprisekontrakter (EFT 1989 L 395 s. 33), som endret ved Rådets direktiv 92/50/ * Saksspråk: tysk. EØF av 18. juni 1992 om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av kontrakter om offentlige tjenesteytelser (EFT 1992 L 209 s. 1), DOMSTOLEN (Sjette avdeling), sammensatt av: V. Skouris, fungerende president for Sjette avdeling, C. Gulmann, J.-P. Puissochet, R. Schintgen (referent) og N. Colneric, dommere, generaladvokat: L.A. Geelhoed, justitssekretær: M.-F. Contet, avdelingsleder, etter å ha tatt i betraktning de skriftlige innleggene fremlagt på vegne av: — ARGE Telekom & Partner, ved M. Öhler, Rechtsanwalt, — Hauptverband der österreichischen Sozialversicherungsträger, ved G. Lanský, Rechtsanwalt, — Bietergemeinschaft EDS/ORGA, ved R. Regner, Rechtsanwalt, — den østerrikske regjering, ved M. Fruhmann, i egenskap av prosessfullmektig, SIEMENS OG ARGE TELEKOM — Kommisjonen for De europeiske fellesskap, ved M. Nolin, i egenskap av prosessfullmektig, bistått av R. Roniger, Rechtsanwalt, etter å ha gjennomgått den forberedende rapporten, etter å ha hørt de muntlige innleggene fra Hauptverband der österreichischen Sozialversicherungsträger, representert ved T. Hamerl, Rechtsanwalt; den østerrikske regjering, representert ved M. Fruhmann; og Kommisjonen, representert ved M. Nolin, bistått av R. Roniger, i rettsmøtet den 18. september 2003, etter å ha hørt generaladvokatens forslag til

avgjørelse

i rettsmøtet den 20. november 2003, avsagt følgende Dom

1Ved kjennelse av 11. juli 2001, mottatt ved Domstolen den 9. august 2001, forelagte Bundesvergabeamt (det østerrikske føderale anskaffelseskontoret) Domstolen fire spørsmål til prejudisiell

avgjørelse

i henhold til artikkel 234 EF om tolkningen av Rådets direktiv 89/665/EØF av 21. desember 1989 om samordning av lover og forskrifter om anvendelse av klageprosedyrene ved tildeling av offentlige vareinnkjøps- og entreprisekontrakter (EFT 1989 L 395 s. 33), som endret ved Rådets direktiv 92/50/EØF av 18. juni 1992 om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av kontrakter om offentlige tjenesteytelser (EFT 1992 L 209 s. 1) («direktiv 89/665»).

2Disse spørsmålene har oppstått i en tvist mellom selskapene Siemens AG («Siemens») og ARGE Telekom & Partner («ARGE Telekom») på den ene siden og Hauptverband der österreichischen Sozialversicherungsträger (Det sentrale forbund for østerrikske trygdeinstitusjoner) («Hauptverband») på den andre siden, i dettes egenskap av oppdragsgiver, vedrørende en tildelingsprosedyre for en offentlig vare- og tjenestekontrakt. Rettslig ramme Fellesskapsretten 3 Artikkel 1 nr. 1 i direktiv 89/665 bestemmer: «Medlemsstatene skal treffe de tiltak som er nødvendige for å sikre at beslutninger truffet av oppdragsgiverne med hensyn til fremgangsmåter for kontraktstildeling som faller inn under virkeområdet til direktiv 71/305/EØF, 77/62/EØF og 92/50/EØF, kan prøves effektivt og særlig så raskt som mulig i samsvar med bestemmelsene i de følgende artikler, og særlig artikkel 2 nr. 7, på grunnlag av at slike beslutninger har krenket fellesskapsretten på området for offentlige innkjøp eller nasjonale regler som gjennomfører denne retten.» 4 Artikkel 2 i direktiv 89/665 angir i denne forbindelse de forpliktelsene som påhviler medlemsstatene. Artikkel 2 nr. 1, 6 og 7 lyder: SIEMENS OG ARGE TELEKOM «1. Medlemsstatene skal sikre at de tiltak som treffes med hensyn til klageprosedyrene nevnt i artikkel 1, inneholder bestemmelser om myndighet til: a) å treffe midlertidige forføyninger med det tidligst mulige tidspunkt og som en foreløpig foranstaltning med sikte på å rette opp den påståtte krenkelsen eller forhindre ytterligere skade på de berørte interesser, herunder tiltak for å stanse eller sikre stans av fremgangsmåten for tildeling av en offentlig kontrakt eller gjennomføringen av enhver beslutning truffet av oppdragsgiveren; b) å oppheve eller sikre oppheving av ulovlig trufne beslutninger, herunder fjerning av diskriminerende tekniske, økonomiske eller finansielle spesifikasjoner i innbydelsen til konkurranse, kontraktsdokumentene eller i ethvert annet dokument som har tilknytning til fremgangsmåten for kontraktstildeling; c) å tilkjenne erstatning til personer som er skadelidende som følge av en krenkelse. 6. Virkningene av utøvelsen av myndigheten omhandlet i nr. 1 overfor en kontrakt som er inngått etter tildelingen, skal fastsettes i nasjonal lovgivning. Videre kan en medlemsstat, med unntak av tilfeller der en beslutning må oppheves som forutsetning for å tilkjenne erstatning, bestemme at etter at en kontrakt er inngått etter tildelingen, skal den myndigheten som er ansvarlig for klageprosedyrene være begrenset til å tilkjenne erstatning til enhver person som er skadelidende som følge av en krenkelse. 7. Medlemsstatene skal sikre at beslutninger truffet av organer som er ansvarlige for klageprosedyrene, kan håndheves effektivt.»

5Direktiv 92/50 fastsetter felles regler om deltakelse i fremgangsmåten for tildeling av kontrakter om offentlige tjenesteytelser. Disse reglene omfatter muligheten til å gi underleverandører deler av kontrakten. Artikkel 25 i direktiv 92/50 bestemmer: «I kontraktsdokumentene kan oppdragsgiveren be tilbyderen om å angi i tilbudet hvor stor del av kontrakten han eventuelt har til hensikt å gi i underleveranse til tredjeparter. Denne angivelsen berører ikke spørsmålet om den primære tjenesteleverandørens ansvar.»

6Direktiv 92/50 fastsetter dessuten kvalifikasjonskrav som gjør det mulig å avgjøre hvilke kandidater som kan delta i fremgangsmåten for tildeling av en kontrakt om offentlige tjenesteytelser. Artikkel 32 i direktiv 92/50 har følgende ordlyd: «1. Tjenesteleverandørenes evne til å utføre tjenester kan vurderes særlig med hensyn til deres faglige dyktighet, effektivitet, erfaring og pålitelighet. SIEMENS OG ARGE TELEKOM 2. Bevis for tjenesteleverandørens tekniske dyktighet kan fremlegges ved hjelp av ett eller flere av følgende midler, avhengig av art, mengde og formål med de tjenestene som skal leveres: c) en opplysning om hvilke tekniske eksperter eller tekniske organer som er involvert, enten de tilhører tjenesteleverandøren direkte eller ikke, særlig de som er ansvarlige for kvalitetskontroll; h) en opplysning om hvilken del av kontrakten tjenesteleverandøren eventuelt har til hensikt å gi i underleveranse. 3. Oppdragsgiveren skal i kunngjøringen eller i innbydelsen til konkurranse angi hvilke referanser den ønsker å motta. …» Nasjonal lovgivning

7Direktiv 89/665 og 92/50 ble gjennomført i østerriksk rett ved Bundesgesetz über die Vergabe von Aufträgen (Bundesvergabegesetz) 1997 (forbundslov av 1997 om offentlige anskaffelser), BGBl. I 1997/56, i den versjon som ble kunngjort i BGBl. I 2000/125 («BVergG»). 8 Paragraf 31 i BVergG, som omhandler tjenester som skal utføres av underleverandørvirksomheter, bestemmer: «1. Dokumentene knyttet til innbydelsen til konkurranse skal angi om underleveranse er tillatt. Underleveranse av hele kontrakten er ikke tillatt med unntak av kjøpsavtaler og underleveranse til virksomheter som er tilknyttet oppdragstakeren. Ved bygge- og anleggskontrakter er underleveranse av flertallet av tjenestene som utgjør gjenstandene for foretaket ikke tillatt.... Oppdragsgiveren skal sikre at oppdragstakerens underleverandører selv utfører den overveiende delen av kontraktene som er gitt i underleveranse til dem. I unntakstilfeller kan oppdragsgiveren fastsette i kontraktsdokumentene, med angivelse av begrunnelse, at det er tillatt for flertallet av kontrakten å gis i underleveranse. Underleveranse av deler av kontrakten er for øvrig kun tillatt dersom underleverandøren er kvalifisert til å utføre sin del av arbeidet. 2. Oppdragsgiveren bør be tilbyderen i dokumentene knyttet til innbydelsen til konkurranse om å angi i tilbudet hvilken del av kontrakten han eventuelt har til hensikt å gi i underleveranse til tredjeparter. Denne informasjonen berører ikke spørsmålet om oppdragstakerens ansvar.» SIEMENS OG ARGE TELEKOM 9 Paragraf 40 nr. 1 i BVergG, som omhandler tilbakekalling av en innbydelse til konkurranse, har følgende ordlyd: «I løpet av anbudsperioden kan innbydelsen til konkurranse tilbakekalles av tvingende grunner, særlig dersom omstendigheter blir kjent før utløpet av anbudsperioden som, dersom de hadde vært kjent tidligere, ikke ville ha ført til en innbydelse til konkurranse eller ville ha ført til en innbydelse til konkurranse med et i det vesentlige annerledes innhold.» 10 Paragraf 52 flg. i BVergG omhandler prøvingen av tilbud. Paragraf 52 nr. 1 bestemmer: «Før oppdragsgiveren går videre til utvelgelsen av det tilbudet som kvalifiserer for tildeling av kontrakten, bør den umiddelbart eliminere følgende tilbud på grunnlag av resultatene av vurderingen: (9) tilbud mottatt fra søkere som, på en umoralsk måte eller i strid med prinsippet om effektiv konkurranse, har inngått avtaler med andre søkere som er til skade for oppdragsgiveren; ...». 11 Artikkel 113 i BVergG angir Bundesvergabeamts myndighet. Artikkel 113 nr. 2 og 3 bestemmer: «

2For å forhindre krenkelser av denne forbundsloven og av forskriftene som gjennomfører den, er Bundesvergabeamt bemyndiget inntil tildelingstidspunktet: (1) å treffe midlertidige forføyninger og (2) å oppheve ulovlige beslutninger truffet av oppdragsgiveren. 3. Etter tildeling av kontrakten eller avslutningen av kontraktstildelingsprosedyren er Bundesvergabeamt kompetent til å fastslå om, som følge av krenkelse av denne forbundsloven eller forskrifter gitt i medhold av den, kontrakten ikke ble tildelt den beste tilbyderen....»

12I henhold til paragraf 117 nr. 1 og 3 i BVergG: «1. Bundesvergabeamt skal oppheve, ved forvaltningsavgjørelse, under hensyntagen til forlikskomiteens uttalelse i saken, enhver beslutning truffet av oppdragsgiveren i en tildelingsprosedyre der den aktuelle beslutningen: SIEMENS OG ARGE TELEKOM (1) er i strid med bestemmelsene i denne forbundsloven eller dens gjennomføringsforskrifter og (2) vesentlig påvirker utfallet av tildelingsprosedyren. 3. Etter tildeling av kontrakten skal Bundesvergabeamt, i samsvar med vilkårene i nr. 1, kun fastslå om den påståtte ulovligheten foreligger eller ikke.»

13I henhold til artikkel 125 nr. 2 i BVergG er et erstatningskrav, som må anlegges for de sivile domstoler, kun tillatt dersom det forutgående foreligger en fastsettelsesavgjørelse fra Bundesvergabeamt i henhold til artikkel 113 nr. 3 i BVergG. Den sivile domstol som må avgjøre et slikt erstatningskrav, er bundet av denne fastsettelsen, det samme gjelder partene i saken for Bundesvergabeamt. 14 Artikkel 879 nr. 1 i Allgemeines Bürgerliches Gesetzbuch (den østerrikske alminnelige sivillovboken) bestemmer: «En kontrakt er ugyldig dersom den krenker et lovforbud eller er i strid med allment aksepterte moralske verdier.» Tvisten i hovedsaken og de forelagte spørsmålene 15 Den 21. september 1999 kunngjorde Hauptverband i tillegget til De europeiske fellesskaps tidende at det hadde til hensikt å innlede en to-trinns kontraktstildelingsprosedyre for tildeling av en kontrakt om utforming, planlegging og gjennomføring av et smartkortbasert elektronisk databehandlingssystem, herunder levering, initialisering, personalisering, distribusjon og avhending av kort over hele Østerrike, levering, installasjon og vedlikehold av sektorterminalene, støtte til en kundesenterfunksjon, kortadministrasjon og andre tjenester som er nødvendige for driften av systemet. 16 Den 22. februar 2000 besluttet Hauptverband å invitere fem av de seks grupperingene av kandidater som hadde deltatt i den første fasen av prosedyren, til å inngi tilbud. Gleichzeitig besluttet Hauptverband å eliminere den sjette kandidaten. Punkt 1.8 i innbydelsen til konkurranse av 15. mars 2000, som gjentok punkt 1.9 i kontraktkunngjøringen av 21. september 1999, bestemte: «Maksimalt 30 % av tjenestene kan gis i underleveranse, forutsatt at de karakteristiske delene av kontrakten, nemlig prosjektledelse, systemdesign, utvikling, konstruksjon, levering og administrasjon av de sentrale komponentene i det overordnede systemet som er spesifikke for prosjektutviklingen, levering og administrasjon av kortenes livssyklus og utvikling og levering av terminalene forblir hos tilbyderen eller tilbudskonsortiet»

17I henhold til anmodningen om prejudisiell

avgjørelse

ble denne klausulen, som understreker kortleverandørens personlige ansvar, beholdt for å garantere forsvarlig teknisk utførelse av kontrakten. SIEMENS OG ARGE TELEKOM 18 Tre av de fire tilbudskonsortiene som inngav tilbud, nemlig Siemens, ARGE Telekom og Debis Systemhaus Österreich GmbH («Debis»), inkluderte kortleverandøren Austria Card, Plastikkard und Ausweissysteme GmbH («Austria Card»), som skulle ha ansvaret for å levere kortene. Det fjerde konsortiet, som Austria Card ikke tilhørte, var Bietergemeinschaft EDS/ORGA («EDS/ORGA»), som besto av foretakene Electronic Data Systems (EDS Austria) GmbH, Electronic Data Systems (EDS Deutschland) GmbH og ORGA Kartensysteme GmbH.

19Ved brev av 18. desember 2000 ble de tre første tilbudskonsortiene informert om at Hauptverband hadde til hensikt å tildele kontrakten til EDS/ORGA. 20 Etter å ha forsøkt uten hell å få innledet voldgiftssak for Bundesvergabekontrollkommission (den føderale anskaffelseskontrollkommisjonen), inngav de tre mislykkede konsortiene klageanmodninger til Bundesvergabeamt der de i det vesentlige krevde annullering av Hauptverbands beslutning om å tildele kontrakten til EDS/ORGA, og subsidiært avlysning av innbydelsen til konkurranse.

21Ved beslutning av 19. mars 2001 avviste Bundesvergabeamt alle klageanmodningene som var inngitt for det, som uantagelige på grunnlag av manglende søksmålskompetanse og interesse i å anlegge sak, ettersom søkernes tilbud under enhver omstendighet burde ha blitt eliminert av Hauptverband i henhold til paragraf 52 nr. 1 i BVergG med den begrunnelse at Austria Cards medlemskap i de tre aktuelle tilbudskonsortiene var egnet til å vri fri konkurranse som følge av den informasjonsutvekslingen og forhandlingene om tilbudenes vilkår som et slikt trefoldige medlemskap muliggjorde.

22Det fremgår av sakens dokumenter at denne beslutningen fra Bundesvergabeamt ble annullert ved dom fra Verfassungsgerichtshof (den østerrikske forfatningsdomstolen) av 12. juni 2001 med den begrunnelse at de tre aktuelle konsortiers konstitusjonelle rettigheter til å få sin sak behørig prøvd for et rettslig organ var krenket, ettersom Bundesvergabeamt før det traff sin beslutning hadde unnlatt å forelegge saken for Domstolen til prejudisiell

avgjørelse

. 23 Den 28. og 29. mars 2001 inngav Debis og ARGE Telekom en ny serie klageanmodninger til Bundesvergabeamt der de blant annet krevde annullering av Hauptverbands beslutning om å nekte å avlyse innbydelsen til konkurranse og, som midlertidig forføyning, forbud mot å tildele kontrakten i en periode på to måneder beregnet fra innledningen av saken, for Debis' vedkommende, eller inntil Bundesvergabeamt hadde truffet sin

avgjørelse

i hovedsaken, for ARGE Telekoms vedkommende.

24Ved beslutning av 5. april 2001 forbød Bundesvergabeamt, under behandlingen av anmodningene om midlertidig forføyning, Hauptverband å tildele kontrakten inntil 20. april 2001.

25Ved beslutning av 20. april 2001 tok Bundesvergabeamt Debis' og ARGE Telekoms prinsipale anmodninger til følge og annullerte, i henhold til artikkel 113 nr. 2 nr. 2 i BVergG, Hauptverbands beslutning om ikke å avlyse innbydelsen til konkurranse. Som de vesentlige grunnene for sin beslutning anførte det at innbydelsen til konkurranse inneholdt et ulovlig kvalifikasjonskrav, ettersom forbudet mot underleveranse fastsatt i punkt 1.8 i innbydelsen til konkurranse krenket underleverandørens rett, utledet av fellesskapslovgivningen slik den er tolket av Domstolen (se bl.a. sak C-176/98 Hoist Italia [1999] saml. I-8607), til også å benytte en underleverandør for å dokumentere sin kapasitet til å utføre den aktuelle kontrakten. I den foreliggende saken, dersom innbydelsen til konkurranse ikke hadde fastsatt denne betingelsen, kunne de eliminerte konsortiene ha benyttet en underleverandør for levering av kortene. SIEMENS OG ARGE TELEKOM

26Til tross for denne beslutningen besluttet Hauptverband den 23. april 2001 å tildele kontrakten til EDS/ORGA. Ettersom det tok det standpunkt at virkningene av den midlertidige forføyningen vedtatt den 5. april 2001 av Bundesvergabeamt hadde utløpt den 20. april 2001 uten å bli forlenget, og at Bundesvergabeamts beslutning av 20. april 2001 ikke inneholdt annet enn en erklæring om «opphevelse av unnlatelsen av å avlyse» som var vanskelig å forstå, antok Hauptverband at det ikke var truffet noen rettslig bindende beslutning om at dets egen beslutning om å tildele kontrakten til det tilbudskonsortiet som hadde inngitt det laveste tilbudet, var ugyldig eller burde ha vært annullert. 27 Hauptverband besluttet også å anlegge sak for Verfassungsgerichtshof med krav om annullering av beslutningen truffet av Bundesvergabeamt den 20. april 2001. I henhold til saksdokumentene videresendt av Bundesvergabeamt og innleggene inngitt til Domstolen avviste Verfassungsgerichtshof innledningsvis, ved kjennelse av 22. mai 2001, Hauptverbands anmodning om at søksmålet skulle tillegges oppsettende virkning overfor denne beslutningen, med den begrunnelse at den omtvistede kontrakten under enhver omstendighet allerede var tildelt, og deretter, ved dom av 2. mars 2002, annullerte Verfassungsgerichtshof denne beslutningen med den begrunnelse at det logisk sett var umulig å annullere en beslutning som krevde at noe ikke skulle gjøres, og at saken anlagt av Debis og ARGE Telekom med dette formål burde ha vært erklært uantagelig. 28 Den 30. april 2001 inngav Siemens en ny anmodning til Bundesvergabeamt der det krevde annullering av flere beslutninger truffet av Hauptverband etter dets beslutning om å tildele kontrakten til EDS/ORGA. Siemens anførte i det vesentlige i disse saksbehandlingene at Bundesvergabeamts annullering av oppdragsgiverens beslutning om ikke å avlyse kontraktstildelingsprosedyren medførte at Hauptverbands beslutning om å tildele kontrakten var ulovlig fordi den fant sted innenfor rammen av en ny tildelingsprosedyre som ikke var kunngjort på den foreskrevne måten. 29 Den 17. mai 2001 krevde ARGE Telekom også annullering av 11 beslutninger truffet av Hauptverband etter at sistnevnte hadde besluttet ikke å avlyse den omtvistede tildelingsprosedyren til tross for Bundesvergabeamts beslutning av 20. april 2001.

30Ettersom Bundesvergabeamt tok det standpunkt at løsningen av denne tredje rekken av tvister krevde en tolkning av flere bestemmelser i direktiv 89/665, besluttet det å utsette saksbehandlingen og forelegge følgende spørsmål for Domstolen til prejudisiell

avgjørelse

: (1) Er direktiv 89/665, særlig artikkel 2 nr. 1 bokstav b), om nødvendig sammenholdt med artikkel 2 nr. 7, å forstå slik at den rettslige virkningen av en beslutning truffet av et nasjonalt klageorgan i henhold til artikkel 2 nr. 8 i direktiv 89/665 om opphevelse av en oppdragsgivers beslutning om ikke å avlyse en kontraktstildelingsprosedyre er at dersom nasjonal rett ikke gir grunnlag for effektiv og tvangsbasert håndheving av klageorganets beslutning mot oppdragsgiveren, er kontraktstildelingsprosedyren automatisk avsluttet ved klageorganets beslutning, uten at oppdragsgiveren trenger å foreta ytterligere handlinger? (2) Er direktiv 89/665, særlig artikkel 2 nr. 7, om nødvendig sammenholdt med direktiv 92/50, særlig artiklene 25 og 32 nr. 2 bokstav c), eller andre bestemmelser i fellesskapsretten, særlig sett i lys av effektivitetsprinsippet knyttet til tolkningen av fellesskapsretten, å forstå slik at en bestemmelse i en anbudsinnbydelse som forbyr underleveranse av vesentlige deler av den aktuelle tjenesten og, i strid med Domstolens rettspraksis, særlig sak C-176/98 Hoist Italia [1999] saml. I-8607, forhindrer tilbyderen fra å benytte sin kontrakt med underleverandøren til å bevise at en tredjeparts tjenester faktisk er tilgjengelige for ham og dermed fratar ham retten til å bevise sin egen kapasitet ved å støtte seg på en tredjeparts tjenester eller til å bevise at han faktisk har tilgjengelig en tredjeparts tjenester, er så åpenbart i strid med fellesskapsretten at en kontrakt inngått på grunnlag av en slik anbudsinnbydelse skal anses som ugyldig, særlig der nasjonal rett uansett bestemmer at ulovlige kontrakter er ugyldige? SIEMENS OG ARGE TELEKOM (3) Er direktiv 89/665, særlig artikkel 2 nr. 7, eller andre bestemmelser i fellesskapsretten, særlig sett i lys av effektivitetsprinsippet knyttet til tolkningen av fellesskapsretten, å forstå slik at en kontrakt inngått i strid med en beslutning truffet av et nasjonalt klageorgan i henhold til artikkel 2 nr. 8 i direktiv 89/665 om opphevelse av en oppdragsgivers beslutning om ikke å avlyse en kontraktstildelingsprosedyre er ugyldig, særlig der nasjonal rett uansett bestemmer at umoralske eller ulovlige kontrakter er ugyldige, men ikke gir grunnlag for effektiv og tvangsbasert håndheving av klageorganets beslutning mot oppdragsgiveren? (4a) Er direktiv 89/665, særlig artikkel 2 nr. 1 bokstav b), om nødvendig sammenholdt med artikkel 2 nr. 7, å forstå slik at der nasjonal rett ellers ikke gir grunnlag for effektiv og tvangsbasert håndheving av klageorganets beslutning mot oppdragsgiveren, har klageorganet, i kraft av direkte anvendelse av artikkel 2 nr. 1 bokstav b) sammenholdt med artikkel 2 nr. 7, myndighet til å utstede et tvangsbasert, håndhevbart pålegg til oppdragsgiveren om å sikre at den ulovlige beslutningen oppheves, selv om nasjonal rett kun bemyndiger klageorganet til å utstede ikke-tvangsbaserte, ikke-bindende anbefalinger? oppdragsgiver kan be tilbyderen om å opplyse i sitt tilbud hvilken andel av kontrakten tilbyderen eventuelt har til hensikt å sette ut til underleverandører. Videre fastsetter artikkel 32 nr. 2 bokstav c og h i direktiv 92/50, hva gjelder kvalifikasjonskravene, uttrykkelig muligheten for å dokumentere tjenesteyterens tekniske kapasitet ved å angi hvilke teknikere eller tekniske organer som er involvert, uavhengig av om disse direkte tilhører tjenesteyterens virksomhet eller ikke, og som tjenesteyteren vil ha til rådighet, eller ved å angi hvilken andel av kontrakten tjenesteyteren eventuelt har til hensikt å sette ut til underleverandører.

43Som Domstolen fastslo i premiss 26 og 27 i Hoist Italia, følger det av formålet med og ordlyden i disse bestemmelsene at en part ikke kan utelukkes fra en prosedyre for tildeling av en offentlig tjenestekontrakt utelukkende av den grunn at denne parten foreslår, for å gjennomføre kontrakten, å benytte ressurser som ikke er partens egne, men som tilhører én eller flere andre enheter. Dette innebærer at det er tillatt for en tjenesteyter som selv ikke oppfyller de minstekrav som kreves for deltakelse i prosedyren for tildeling av en offentlig tjenestekontrakt, å støtte seg på – overfor oppdragsgiver, hva gjelder stilling og kapasitet – tredjeparter som tjenesteyteren har til hensikt å benytte ressursene til dersom kontrakten tildeles. 44 Ifølge Domstolen påhviler det imidlertid en tjenesteyter som støtter seg på ressursene til enheter eller virksomheter som den er direkte eller indirekte knyttet til, med sikte på å bli godkjent for å delta i en anbudskonkurranse, å godtgjøre at den faktisk har til rådighet ressursene til disse enhetene eller virksomhetene, som den ikke selv eier, og som er nødvendige for å gjennomføre kontrakten (Hoist Italia, premiss 29).

45Som Europakommisjonen med rette har påpekt, er det ikke i strid med direktiv 92/50 å forby eller begrense bruk av underleverandører ved gjennomføringen av vesentlige deler av kontrakten, særlig i de tilfeller der oppdragsgiver ikke har hatt anledning til å verifisere underleverandørenes tekniske og økonomiske kapasitet ved gjennomgangen av tilbudene og ved valget av den tilbyderen som har gitt laveste pris.

46Det følger av dette at forutsetningen som det andre spørsmålet bygger på, bare ville vise seg å være korrekt dersom det ble fastslått at punkt 1.8 i anbudsinnbydelsen forbyr, i fasen for gjennomgang av tilbudene og valg av vinnende tilbyder, enhver bruk av underleverandører ved levering av vesentlige tjenester i henhold til kontrakten. En tilbyder som hevder å ha til rådighet den tekniske og økonomiske kapasiteten til tredjeparter som tilbyderen har til hensikt å benytte seg av dersom kontrakten tildeles, kan bare utelukkes dersom tilbyderen ikke klarer å godtgjøre at denne kapasiteten faktisk er tilgjengelig for tilbyderen. 47 Punkt 1.8 i anbudsinnbydelsen synes ikke å gjelde undersøkelses- og utvelgelsesfasen i prosedyren for tildeling av kontrakten, men snarere gjennomføringsfasen for denne kontrakten, og er nettopp utformet for å unngå en situasjon der gjennomføringen av vesentlige deler av kontrakten overlates til organer hvis tekniske og økonomiske kapasitet oppdragsgiver ikke var i stand til å verifisere da den vinnende tilbyderen ble valgt. Det tilkommer Bundesvergabeamt å fastslå om dette faktisk er tilfellet.

48Dersom det skulle vise seg at en klausul i anbudsinnbydelsen faktisk er i strid med direktiv 92/50, særlig fordi den på ulovlig vis forbyr bruk av underleverandører, er det tilstrekkelig å påpeke at medlemsstatene i henhold til artikkel 1 nr. 1 SIEMENS OG ARGE TELEKOM og artikkel 2 nr. 7 i direktiv 89/665/EOF er forpliktet til å treffe de tiltak som er nødvendige for å sikre at avgjørelser truffet av oppdragsgivere kan overprøves effektivt og så raskt som mulig i tilfeller der slike avgjørelser kan ha krenket fellesskapsretten på området for offentlige anskaffelser.

49Det følger av dette at der en klausul i anbudsinnbydelsen er uforenlig med fellesskapsreglene om offentlige kontrakter, må medlemsstatens nasjonale rettssystem gi mulighet til å gjøre denne uforenligheten gjeldende i de overprøvingsprosedyrene som er omhandlet i direktiv 89/665/EOF. 50 Svaret på det andre spørsmålet må derfor være at direktiv 89/665/EOF, og særlig artikkel 1 nr. 1 og artikkel 2 nr. 7 i dette direktivet, må tolkes slik at der en klausul i en anbudsinnbydelse er uforenlig med fellesskapsreglene om offentlige kontrakter, må medlemsstatenes nasjonale rettssystemer gi mulighet til å gjøre denne uforenligheten gjeldende i de overprøvingsprosedyrene som er omhandlet i direktiv 89/665/EOF.

Sakskostnader

51De kostnader som den østerrikske regjering og Kommisjonen, som har inngitt merknader til Domstolen, har hatt, kan ikke kreves erstattet. Ettersom disse sakene, for partene i hovedsaken, utgjør et ledd i den saken som verserer for den nasjonale domstolen, tilkommer avgjørelsen om

sakskostnader

denne domstolen. På dette grunnlag HAR DOMSTOLEN (Sjette avdeling), som svar på de spørsmål som er forelagt den av Bundesvergabeamt ved kjennelse av 11. juli 2001, avsagt følgende dom: Rådsdirektiv 89/665/EOF av 21. desember 1989 om samordning av lover og forskrifter vedrørende anvendelsen av overprøvingsprosedyrene ved inngåelse av offentlige innkjøps- og entreprisekontrakter, som endret ved Rådsdirektiv 92/50/EØF av 18. juni 1992 om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige tjenestekontrakter, og særlig artikkel 1 nr. 1 og artikkel 2 nr. 7 i dette direktivet, må tolkes slik at der en klausul i en anbudsinnbydelse er uforenlig med fellesskapsreglene om offentlige kontrakter, må medlemsstatenes nasjonale rettssystemer gi mulighet til å gjøre denne uforenligheten gjeldende i de overprøvingsprosedyrene som er omhandlet i direktiv 89/665/EOF. Skouris Gulman Puissochet Schintgen Colneric Avsagt i åpen rett i Luxembourg den 18. mars 2004. R. Grass V. Skouris Justitssekretær President