C-328/17 Amt m.fl.: klageadgang uten avgitt tilbud

Samling av Avgjerder DOMSTOLENS DOM (Tredje avdeling) 28. november 2018 * «Prejudisiell forelæggelse – offentlige kontrakter – klageprosedyrer – direktiv 89/665/EOF – artikkel 1, nr. 3 – direktiv 92/13/EOF – artikkel 1, nr. 3 – klageadgang betinget av å ha avgitt tilbud innenfor rammen av anbudskonkurransen» I sak C-328/17, angående en anmodning om prejudisiell

avgjørelse

i henhold til artikkel 267 TEUV, inngitt av Tribunale amministrativo regionale per la Liguria (regional forvaltningsdomstol for Liguria, Italia) ved

avgjørelse

av 8. februar 2017, innkommet til Domstolen den 31. mai 2017, i saken Amt Azienda Trasporti e Mobilità SpA, Atc Esercizio SpA, Atp Esercizio Srl, Riviera Trasporti SpA, Tpl Linea Srl mot Atpl Liguria – Agenzia regionale per il trasporto pubblico locale SpA, Regione Liguria, har DOMSTOLEN (Tredje avdeling), sammensatt av formanden for Fjerde avdeling, M. Vilaras, som fungerende formann for Tredje avdeling, og dommerne J. Malenovský, L. Bay Larsen, M. Safjan og D. Šváby (refererende dommer), generaladvokat: M. Campos Sánchez-Bordona, justitssekretær: fullmektig R. Schiano, på grunnlag av den skriftlige forhandling og etter rettsmøtet den 26. april 2018, * Prosessspråk: italiensk. DA ECLI:EU:C:2018:958 1 AMT AZIENDA TRASPORTI E MOBILITÀ M.FL. etter at det er avgitt innlegg av: – den italienske regjering ved G. Palmieri, som befullmektiget, bistått av avvocato dello Stato C. Colelli, – den tsjekkiske regjering ved M. Smolek, J. Vláčil og T. Müller, som befullmektigede, – den spanske regjering ved M.J. García-Valdecasas Dorrego, som befullmektiget, – Europa-Kommisjonen ved G. Gattinara og P. Ondrůšek, som befullmektigede, og etter at generaladvokaten har fremlagt forslag til

avgjørelse

i rettsmøtet den 5. juli 2018, avsagt følgende Dom Anmodningen om prejudisiell

avgjørelse

gjelder fortolkningen av artikkel 1, nr. 1–3, og av artikkel 2, nr. 1, bokstav b), i Rådets direktiv 89/665/EOF av 21. desember 1989 om samordning av lover og administrative bestemmelser vedrørende anvendelsen av klageprosedyrene i forbindelse med inngåelse av offentlige vareinnkjøpskontrakter samt bygge- og anleggskontrakter (EFT 1989, L 395, s. 33), som endret ved Europa-Parlamentets og Rådets direktiv 2007/66/EF av 11. desember 2007 (EUT 2007, L 335, s. 31) (heretter «direktiv 89/665»). Anmodningen er inngitt i forbindelse med en tvist mellom på den ene siden Amt Azienda Trasporti e Mobilità SpA, Atc Esercizio SpA, Atp Esercizio Srl, Riviera Trasporti SpA og Tpl Linea Srl (heretter «Amt m.fl.») og på den andre siden Agenzia regionale per il trasporto pubblico locale SpA (regionalt kontor for lokal offentlig transport, heretter «Kontoret») vedrørende sistnevntes beslutning om å innlede en uformell anbudskonkurranse med sikte på tildeling av den offentlige transporttjenesten i Regione della Liguria (regionen Liguria, Italia, heretter «Regionen»). Rettsregler EU-retten Direktiv 89/665 Artikkel 1 i direktiv 89/665, som har overskriften «Klageprosedyrenes anvendelsesområde og adgang til disse prosedyrene», bestemmer som følger: «1. Dette direktiv får anvendelse på kontrakter som omhandlet i Europa-Parlamentets og Rådets direktiv 2004/18/EF av 31. mars 2004 om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige vareinnkjøpskontrakter, offentlige tjenestekontrakter og offentlige bygge- og anleggskontrakter [(EUT 2004, L 134, s. 114)], med mindre slike kontrakter er unntatt i henhold til artikkel 10–18 i nevnte direktiv […] 2 ECLI:EU:C:2018:958 AMT AZIENDA TRASPORTI E MOBILITÀ M.FL. Medlemsstatene treffer, for så vidt angår kontrakter som faller inn under anvendelsesområdet for direktiv [2004/18], de nødvendige tiltak for å sikre at det effektivt og navnlig så raskt som mulig kan inngis klage over oppdragsgivernes beslutninger på de vilkårene som er angitt i artikkel 2–2f i dette direktiv, med den begrunnelse at beslutningene er i strid med [EU-]rett vedrørende offentlige kontrakter eller de nasjonale regler til gjennomføring av denne. 2. Medlemsstatene sikrer at det mellom virksomheter som kan gjøre gjeldende en skade i forbindelse med en anbudskonkurranse, ikke finner sted forskjellsbehandling på grunn av det skillet som i dette direktiv foretas mellom de nasjonale regler som gjennomfører [EU-]retten, og de øvrige nasjonale regler. 3. Medlemsstatene sikrer at det er adgang til klageprosedyrene etter nærmere bestemmelser som medlemsstatene kan fastsette, i det minste for personer som har eller har hatt interesse i å oppnå en bestemt kontrakt, og som har lidt eller vil kunne lide skade som følge av en påstått overtredelse. […]» Direktivets artikkel 2, nr. 1, som vedrører «[k]rav til klageprosedyrene», bestemmer som følger: «Medlemsstatene påser at de tiltak som treffes med sikte på de i artikkel 1 omhandlede klageprosedyrene, omfatter de nødvendige fullmakter til […] b) å annullere eller foranledige annullering av ulovlige beslutninger, herunder å fjerne de diskriminerende tekniske, økonomiske eller finansielle spesifikasjonene i anbudsgrunnlaget, i konkurransegrunnlaget eller i andre dokumenter i forbindelse med den aktuelle prosedyren for inngåelse av en kontrakt […]» Direktiv 92/13 Artikkel 1, nr. 3, i Rådets direktiv 92/13/EOF av 25. februar 1992 om samordning av lover og administrative bestemmelser vedrørende anvendelse av EF-reglene for fremgangsmåten ved tilbudsgivning innen vann- og energiforsyning samt transport og telekommunikasjon (EFT 1992, L 76, s. 14), som endret ved direktiv 2007/66 (heretter «direktiv 92/13»), som har overskriften «Klageprosedyrenes anvendelsesområde og adgang til disse prosedyrene», bestemmer følgende: «Medlemsstatene sikrer at det er adgang til klageprosedyrene etter nærmere bestemmelser som medlemsstatene kan fastsette, i det minste for personer som har eller har hatt interesse i å oppnå en bestemt kontrakt, og som har lidt eller vil kunne lide skade som følge av en påstått overtredelse.» Direktiv 2004/17 Artikkel 1 i Europa-Parlamentets og Rådets direktiv 2004/17/EF av 31. mars 2004 om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av kontrakter innen vann- og energiforsyning, transport samt posttjenester (EUT 2004, L 134, s. 1) vedrørende «[d]efinisjoner» bestemte i nr. 3, bokstav b), som følger: «Med «tjenestekonsesjonskontrakt» forstås en kontrakt med samme kjennetegn som tjenestekontrakter, med unntak av at vederlaget for den tjenesteyting som skal presteres, enten utelukkende består i retten til å utnytte tjenesteyting, eller i denne retten sammen med betaling av en pris.» ECLI:EU:C:2018:958 3 AMT AZIENDA TRASPORTI E MOBILITÀ M.FL. Nr. 1 i dette direktivets artikkel 5 med overskriften «Transporttjenester» bestemte blant annet følgende: «Dette direktiv gjelder for tilgjengeliggjøring eller drift av nett til betjening av offentligheten innen transport med jernbane, automatiske systemer, sporvogn, trolleybuss, buss eller kabel.» Det nevnte direktivets artikkel 18 med overskriften «Konsesjonskontrakter om bygge- og anleggsarbeid eller om tjenesteyting» hadde følgende ordlyd: «Dette direktiv får ikke anvendelse på konsesjonskontrakter om bygge- og anleggsarbeid eller tjenesteyting som tildeles av oppdragsgivere som utøver en eller flere av de aktivitetene som er omhandlet i artikkel 3–7, når disse konsesjonskontrakter inngås med sikte på utøvelsen av disse aktivitetene.» Forordning nr. 1370/2007 Artikkel 5 i Europa-Parlamentets og Rådets forordning (EF) nr. 1370/2007 av 23. oktober 2007 om offentlig persontransport med jernbane og på vei og om oppheving av Rådets forordning (EØF) nr. 1191/69 og (EØF) nr. 1107/70 (EUT 2007, L 315, s. 1), som har overskriften «Inngåelse av kontrakter om offentlig trafikkbetjening», er utformet som følger: «1. Kontrakter om offentlig trafikkbetjening inngås etter reglene i denne forordningen. Servicekontrakter eller kontrakter om offentlig trafikkbetjening som definert i direktiv [2004/17] eller [2004/18] vedrørende offentlig persontransport med buss eller sporvogn inngås etter prosedyrene fastsatt i disse direktivene, i den utstrekning slike kontrakter ikke er utformet som tjenestekonsesjonskontrakter som definert i disse direktivene. Dersom kontrakter skal inngås i samsvar med direktiv [2004/17] eller [2004/18], får nr. 2–6 ikke anvendelse. […] 7. Medlemsstatene treffer de nødvendige tiltak for å sikre at avgjørelser som treffes i henhold til nr. 2–6, effektivt og raskt kan bringes til overprøving etter anmodning fra en person som har eller har hatt interesse i å oppnå en bestemt kontrakt, og som har lidt skade eller risikerer å lide skade fordi de aktuelle avgjørelsene hevdes å krenke [EU-]lovgivningen eller de nasjonale gjennomføringsbestemmelsene. […]» Italiensk rett Artikkel 100 i codice di procedura civile (den sivile prosesslovboken) i den avfattelse som finner anvendelse på tvisten i hovedsaken, bestemmer at «[e]n part […], for å anlegge eller bestride et søksmål, [må] ha en rettslig interesse». Det følger av artikkel 39, nr. 1, i vedlegg 1 til decreto legislativo n. 104 – Codice del processo amministrativo (lovdekret nr. 104 – lov om forvaltningsprosess) av 2. juli 2010 (alminnelig tillegg til GURI nr. 156 av 7.7.2010), at «[f]or så vidt angår andre tilfeller enn de i denne lov omhandlede, får bestemmelsene i den sivile prosesslovboken anvendelse mutatis mutandis, såfremt de er forenelige og uttrykker generelle prinsipper». Av artikkel 3a i decreto-legge n. 138 (lovdekret nr. 138) av 13. august 2011 (GURI nr. 188 av 13.8.2011), som endret og opphøyd til lov ved lov nr. 148 av 14. september 2011 (heretter «lovdekret nr. 138/2011»), fremgår at lokale offentlige tjenester i prinsippet skal drives på provinsnivå. 4 ECLI:EU:C:2018:958 AMT AZIENDA TRASPORTI E MOBILITÀ M.FL. Det følger av artikkel 9, nr. 1, og av artikkel 14, nr. 1, i Legge regionale n. 33 (Riforma del sistema del trasporto pubblico regionale e locale) [regionallov nr. 33 (Reform av det offentlige regionale og kommunale transportsystemet) av 7. november 2013 (heretter «regionallov nr. 33/2013»)] at den offentlige transporttjenesten på Regionens område skulle tildeles ved én enkelt samlet kontrakt vedrørende hele Regionens område, som kunne utvides til å omfatte jernbanetransport. Legge regionale n. 19 Modifiche alla [legge regionale n. 33] (regionallov nr. 19 om endring av regionallov nr. 33) av 9. august 2016 (heretter «regionallov nr. 19/2016»), som trådte i kraft den 12. august 2016, endret artikkel 9 og 14 i regionallov nr. 33/2013. Denne loven bestemmer at heretter skal land- og sjøtransporttjenester ikke lenger tildeles ved én enkelt samlet kontrakt som dekker hele Regionens område, men ved fire kontrakter vedrørende fire ensartede territorielle områder. Tvisten i hovedsaken og det prejudisielle spørsmålet Amt m.fl. har anlagt sak for Tribunale amministrativo regionale per la Liguria (regional forvaltningsdomstol for Liguria, Italia) med påstand om annullasjon av en rekke rettshandlinger der Kontoret innledet en uformell anbudskonkurranse med sikte på tildeling av den offentlige transporttjenesten i Regionen. Disse selskapene, som inntil nå har drevet lokale offentlige transporttjenester på provinsnivå eller på nivå under provinsnivå, har prinsipalt bestridt fremgangsmåtene for innledning og gjennomføring av anbudskonkurransen. Søksmålet gjelder nærmere bestemt meddelelsen om utvelgelse av økonomiske aktører. Kontoret har heri presisert at den regionale offentlige transporttjenesten heretter vil bli tildelt ved én enkelt samlet kontrakt som dekker hele Regionens område. Amt m.fl., som var av den oppfatning at selskapene ikke hver for seg individuelt ville kunne ivareta den offentlige transporttjenesten i Regionen, avga ikke noe tilbud. Selskapene har imidlertid anlagt sak ved den forelегgende retten med sikte på å bestride Kontorets

avgjørelse

, der Kontoret i sin egenskap av oppdragsgiver besluttet å tildele det i hovedsaken omhandlede anbudet ved én enkelt samlet kontrakt som dekker hele det regionale området. Selskapene er således av den oppfatning at denne avgjørelsen er i strid med artikkel 3a i lovdekret nr. 138/2011, hvoretter lokale offentlige tjenester skal drives på provinsnivå, men også med en rekke artikler i den italienske grunnloven samt med artikkel 49 TEUV og 56 TEUV. Amt m.fl. har til støtte for søksmålet anført at en økonomisk aktør som prinsipalt bestrider vilkårene i en anbudskonkurranse som denne ikke har deltatt i, har klageadgang i medhold av artikkel 1, nr. 3, og av artikkel 2, nr. 1, bokstav b), i direktiv 89/665, når det, sett hen til bestemmelsene om anbudet, er sikkert eller svært sannsynlig at det vil være umulig for denne å få tildelt kontrakten. Ifølge den forelегgende retten ville Amt m.fl. i et territorielt område fastsatt på provinsnivå ha hatt gode muligheter for å få tildelt den omhandlede kontrakten, ettersom de ivaretok den regionale offentlige transporttjenesten da denne, før innledningen av den i hovedsaken omhandlede anbudskonkurransen, var organisert på provinsnivå. Anbudet har derimot, idet det heri bestemmes at denne prosedyren kun vil omfatte én enkelt samlet kontrakt som dekker hele det regionale området, medført at muligheten for at en av saksøkerne i hovedsaken vil bli valgt, praktisk talt er forsvunnet. Den forelегgende retten, som derfor er av den oppfatning at saksøkerne i hovedsaken skal anerkjennes en klageadgang, har ved kjennelse nr. 95 av 21. januar 2016 for Corte costituzionale (forfatningsdomstolen, Italia) reist spørsmålet om forfatningsmessigheten av artikkel 9, nr. 1, og av artikkel 14, nr. 1, i regionallov nr. 33/2013. ECLI:EU:C:2018:958 5 AMT AZIENDA TRASPORTI E MOBILITÀ M.FL. Før Corte costituzionale (forfatningsdomstolen) traff

avgjørelse

, vedtok Regionen imidlertid regionallov nr. 19/2016. Denne loven endret de bestemmelsene hvis forfatningsmessighet ble bestridt, og bestemmer at land- og sjøtransporttjenester ikke lenger skal tildeles ved én enkelt samlet kontrakt som dekker hele Regionens område, men ved fire kontrakter som svarer til fire ensartede territorielle områder. De kontraktene som skal tildeles, skal dessuten defineres på en slik måte at det sikres størst mulig deltakelse i anbudet. Etter den forelегgende rettens oppfatning har den regionale lovgiver med vedtakelsen av lov nr. 19/2016 tatt hensyn til de av Amt m.fl. fremsatte klagepunktene. Uansett endringen av artikkel 9 og 14 i regionallov nr. 33/2013 undersøkte Corte costituzionale (forfatningsdomstolen) deres forfatningsmessighet i samsvar med prinsippet tempus regit actum. Forfatningsdomstolen fastslo navnlig i sin dom nr. 245 av 22. november 2016 at spørsmålene om forfatningsmessighet skulle avvises fra realitetsbehandling, etter blant annet å ha anført at «[i]følge fast forvaltningsrettslig praksis kan virksomheter som ikke deltar i en anbudskonkurranse, ikke bestride denne prosedyren eller tildelingen av en kontrakt til tredjepart, fordi deres materielle rettsstilling ikke er tilstrekkelig særskilt, ettersom de har en interesse av rent faktisk karakter […]» Denne regelen kan imidlertid fravikes når den saksøkende virksomheten navnlig bestrider bestemmelser i kunngjøringen om anbudet som direkte utelukker denne virksomheten, eller bestemmelser der det pålegges forpliktelser som er åpenbart irrasjonelle eller fullstendig uforholdsmessige, eller som gjør det mulig endog å avgi et tilbud. I sin dom nr. 245 fastslo Corte costituzionale (forfatningsdomstolen) at «[d]et omhandlede tilfellet i den foreliggende saken [ikke] er omfattet av disse unntakstilfellene, noe som fremgår av begrunnelsen for forelеggelsesavgjørelsen, der det fastslås at de bestridte vilkårene berører muligheten for å tildele kontrakten til saksøkeren, som «praktisk talt ville forsvinne», mens saksøkeren i forbindelse med et anbud om flere delkontrakter på provinsnivå «ville ha langt større mulighet for å få tildelt kontrakten vedrørende tjenesteyting, selv om dette utelukkende måtte være på grunn av den fordel saksøkeren nyter, idet denne tidligere har ivaretatt kontrakten». Denne begrunnelsen viser ikke at det foreligger en konkret og faktisk hindring for å delta i anbudet, men derimot bare en antagelse om en mulig skade, som utelukkende kan bestrides av aktører som har deltatt i prosedyren, når den er avsluttet, dersom de ikke har blitt tildelt kontrakten». Den forelегgende retten har anført at ifølge den fortolkning av den prosessuelle betingelsen om søksmålsinteresse som er lagt til grunn i denne dommen fra Corte costituzionale (forfatningsdomstolen), skal et søksmål anlagt av en virksomhet som ikke har deltatt i anbudet, avvises når det er svært sannsynlig, men ikke absolutt sikkert, at denne virksomheten på grunn av den måten som oppdragsgiver har presentert og avholdt anbudet på, navnlig ved å anvende en inndeling i delkontrakter, eller på grunn av de bestemmelsene som finner anvendelse på denne, ikke vil bli tildelt den omhandlede kontrakten. Den forelегgende retten har av dette utledet at muligheten for å få adgang til domstolsbeskyttelse således er nesten systematisk betinget av deltakelse i anbudet, noe som i seg selv er forbundet med betydelige kostnader, selv når virksomheten tilsikter å bestride lovligheten av selve anbudet på grunn av en for vidtgående begrensning av konkurransen. Uansett Kontorets beslutning om ikke å gjennomføre anbudet etter vedtakelsen av lov nr. 19/2016 ønsker den forelегgende retten å forelегge Domstolen spørsmålet om artikkel 1, nr. 3, og artikkel 2, nr. 1, bokstav b), i direktiv 89/665 skal fortolkes slik at de, under omstendigheter som de i hovedsaken omhandlede, tillegger en økonomisk aktør som har unnlatt å avgi et tilbud med den begrunnelse at det er sikkert eller svært sannsynlig at denne ikke vil bli tildelt den omhandlede kontrakten, en klageadgang. Domstolens besvarelse er avgjørende med sikte på å fastslå om det opprinnelige søksmålet kan tas til realitetsbehandling, og dermed fordelingen av

sakskostnader

i tvisten i hovedsaken. 6 ECLI:EU:C:2018:958 AMT AZIENDA TRASPORTI E MOBILITÀ M.FL. Det er på denne bakgrunn at Tribunale amministrativo regionale per la Liguria (regional forvaltningsdomstol for Liguria) har besluttet å utsette saken og forelегge Domstolen følgende prejudisielle spørsmål: «Er artikkel 1, nr. [1–3], og artikkel 2, nr. 1, bokstav b), i direktiv [89/665] til hinder for en nasjonal lovgivning som foreskriver at det bare er de økonomiske aktørene som har søkt om å delta i en anbudskonkurranse, som kan bestride vilkårene i denne anbudskonkurransen, også i tilfeller der det gjøres gjeldende at konkurransevilkårene prinsipalt gjorde det svært usannsynlig at den økonomiske operatøren ville bli tildelt kontrakten?» Om det prejudisielle spørsmålet Realitetsbehandling Såvel den italienske og den spanske regjering som Europa-Kommisjonen har i sine skriftlige innlegg anført at anmodningen om prejudisiell

avgjørelse

skal avvises fra realitetsbehandling, ettersom det forelagte spørsmålet er hypotetisk, for så vidt som tvisten i hovedsaken har mistet sin gjenstand etter at oppdragsgiver har anført at anbudet fremdeles ikke ville bli gjennomført. Den italienske regjering har også anført at anmodningen om prejudisiell

avgjørelse

skal avvises med den begrunnelse at det foreligger tvil med hensyn til arten av den kontrakten som Kontoret ønsket å inngå med sin medkontrahent etter det anbudet som til syvende og sist ikke ble gjennomført. Det prejudisielle spørsmålets hypotetiske karakter Det bemerkes at det fremgår av Domstolens faste praksis at innenfor rammen av fordelingen av domsmyndigheten mellom de nasjonale rettsinstansene og Domstolen i henhold til artikkel 267 TEUV er den nasjonale retten – som alene har direkte kjennskap til omstendighetene i den saken som er forelagt for den, og til de av partene fremførte argumentene, og som har ansvaret for den rettsavgjørelsen som skal treffes – best i stand til på grunnlag av de konkrete omstendighetene i hver enkelt sak og med fullt kjennskap til saken å vurdere såvel om en prejudisiell

avgjørelse

er nødvendig for at den kan avsi dom, som relevansen av de spørsmålene den forelегger Domstolen (jf. i denne retning dom av 22.6.2000, Marca Mode, C-425/98, EU:C:2000:339, avsnitt 21, og av 1.4.2008, Gouvernement de la Communauté française og gouvernement wallon, C-212/06, EU:C:2008:178, avsnitt 28). Når de forelagte spørsmålene gjelder fortolkningen av EU-retten, er Domstolen derfor prinsipalt forpliktet til å treffe

avgjørelse

om disse (dom av 17.4.2007, AGM-COS.MET, C-470/03, EU:C:2007:213, avsnitt 44). Herav følger at den formodningen om relevans som er knyttet til spørsmål som forelegges av nasjonale domstoler til prejudisiell

avgjørelse

, bare kan avvises i helt særlige tilfeller, når det klart fremgår at den ønskede fortolkningen av de EU-rettslige bestemmelsene i spørsmålene savner enhver forbindelse med realiteten i hovedsaken eller dens gjenstand (jf. blant annet dom av 15.12.1995, Bosman, C-415/93, EU:C:1995:463, avsnitt 61, av 7.9.1999, Beck og Bergdorf, C-355/97, EU:C:1999:391, avsnitt 22, og av 1.4.2008, Gouvernement de la Communauté française et gouvernement wallon, C-212/06, EU:C:2008:178, avsnitt 29). En anmodning fra en nasjonal rett ville derfor bare kunne avvises dersom det er klart at prosedyren etter artikkel 267 TEUV er blitt anvendt i strid med sitt formål og i virkeligheten tilsikter å foranledige Domstolen til å treffe

avgjørelse

om en konstruert tvist, eller dersom det er åpenbart at EU-retten ikke finner anvendelse i den foreliggende saken, verken direkte eller indirekte (jf. i denne retning dom av 18.10.1990, Dzodzi, C-297/88 og C-197/89, EU:C:1990:360, avsnitt 40, og av 17.7.1997, Leur-Bloem, C-28/95, EU:C:1997:369, avsnitt 26). ECLI:EU:C:2018:958 7 AMT AZIENDA TRASPORTI E MOBILITÀ M.FL. Det kan i det foreliggende tilfellet ikke benektes at spørsmålet om hvorvidt saksøkerne i hovedsaken på grunnlag av EU-retten hadde rett til å iverksette en klage til prøving av det anbudet som Kontoret hadde offentliggjort, utgjorde en betingelse for at søksmålet anlagt for den foreleggende retten kunne tas til realitetsbehandling. På grunn av Kontorets beslutning om ikke å gjennomføre anbudet etter vedtakelsen av lov nr. 19/2016 er hovedgjenstanden for dette søksmålet forsvunnet. Til forskjell fra omstendighetene i den saken som gav opphav til Domstolens kjennelse av 14. oktober 2010, Reinke (C-336/08, ikke trykt i Sml., EU:C:2010:604), er tvisten i hovedsaken imidlertid ikke avgjort hva angår realiteten. Det skal imidlertid bemerkes at en slik klage ikke, ettersom de mål med hensyn til hurtighet og effektivitet som er omhandlet i henholdsvis direktiv 89/665/EØF og direktiv 92/13/EØF ellers vil bli brakt i fare, kan inngis etter at beslutningen om tildeling av kontrakt er blitt truffet av oppdragsgiveren (jf. i denne retning dom av 12.2.2004, Grossmann Air Service, C-230/02, EU:C:2004:93, avsnitt 37). For så vidt som det kun er unntaksvis at en aktør som ikke har avgitt noe tilbud, kan anerkjennes en klageadgang, kan det heller ikke anses for å gå for langt å kreve av aktøren at denne godtgjør at bestemmelsene i anbudskonkurransen gjør det umulig å avgi tilbud. Selv om denne graden av krav til beviset ikke i seg selv er i strid med EU-retten om offentlige anskaffelser, kan det imidlertid ikke utelukkes at anvendelsen av dette, sett hen til de særlige omstendigheter i hovedsaken, kan medføre en tilsidesettelse av den klageadgang som saksøkerne i hovedsaken utleder av henholdsvis artikkel 1 nr. 3 i direktiv 89/665/EØF og artikkel 1 nr. 3 i direktiv 92/13/EØF. Det tilkommer herved den foreleggende rett grundig og under hensyntaken til samtlige relevante forhold som kjennetegner den sammenheng som den sak den er forelagt inngår i, å vurdere om den konkrete anvendelsen av den italienske lovgivningen om søksmålskompetanse, slik denne er fortolket av Consiglio di Stato (øverste domstol i forvaltningsrettslige saker) og Corte costituzionale (forfatningsdomstolen), kan påvirke de omhandlede økonomiske aktørers rett til en effektiv domstolsbeskyttelse. På grunnlag av de opplysninger som er inneholdt i de saksdokumenter som er forelagt den, kan Domstolen ikke desto mindre gi den foreleggende rett nyttige opplysninger med hensyn til den bedømmelse som det tilkommer sistnevnte å foreta. I denne henseende skal det først og fremst tas hensyn til den omstendighet at Amt m.fl. ivaretok den regionale offentlige transporttjenesten, innen oppdragsgiveren innledet anbudskonkurransen og deretter besluttet ikke å gjennomføre den. Ettersom det i regionallov nr. 33/2013 presiseres at den regionale offentlige transporttjenesten fra nå av vil bli tildelt ved én enkelt samlet kontrakt som dekker hele regionens område, mens artikkel 3a i lovdekret nr. 138/2011 bestemmer at lokale offentlige tjenester i prinsippet skal drives på provinsnivå, tilkommer det dernest den foreleggende rett å undersøke om den regionale lovgiveren har anført årsakene til at denne fant at det var å foretrekke fremover å tilrettelegge transporttjenesten på regionalt nivå og ikke på provinsnivå. Sett hen til oppdragsgiverens frihet med hensyn til vurderingen av dennes behov, kan det endelig ikke a priori utelukkes at regionens valg om å tilrettelegge transporttjenestene på regionalt nivå var legitimt, idet det for eksempel ivaretok økonomiske hensyn slik som ønsket om å oppnå stordriftsfordeler. Sett hen til foregående betraktninger skal det forelagte spørsmål besvares slik at henholdsvis artikkel 1 nr. 3 i direktiv 89/665/EØF og artikkel 1 nr. 3 i direktiv 92/13/EØF skal fortolkes slik at de ikke er til hinder for en nasjonal lovgivning som den i hovedsaken omhandlede, som ikke gjør det mulig for økonomiske aktører å iverksette en klage over beslutninger truffet av oppdragsgiveren vedrørende en anbudskonkurranse som de har besluttet seg for ikke å delta i med den begrunnelse at de bestemmelser som finner anvendelse på denne prosedyren, gjorde det meget usannsynlig at de ville bli tildelt den omhandlede offentlige kontrakten. Det tilkommer ikke desto mindre den kompetente nasjonale domstolen grundig og under hensyntaken til samtlige relevante forhold som kjennetegner den sammenheng som den sak den er forelagt inngår i, å vurdere om den konkrete anvendelsen av denne lovgivningen kan påvirke de omhandlede økonomiske aktørers rett til en effektiv domstolsbeskyttelse. 10 ECLI:EU:C:2018:958 AMT AZIENDA TRASPORTI E MOBILITÀ M.FL.

Sakskostnader

Ettersom behandlingen av saken i forhold til hovedsakens parter utgjør et ledd i den sak som verserer for den foreleggende rett, tilkommer det denne å treffe

avgjørelse

om sakskostnadene. Bortsett fra nevnte parters utgifter kan de utgifter som er påløpt i forbindelse med inngivelse av innlegg for Domstolen, ikke erstattes. På grunnlag av disse premisser avsier Domstolen (Tredje avdeling) følgende dom: Henholdsvis artikkel 1 nr. 3 i Rådets direktiv 89/665/EØF av 21. desember 1989 om samordning av lover og administrative bestemmelser vedrørende anvendelsen av klageprosedyrene i forbindelse med inngåelse av offentlige innkjøps- samt bygge- og anleggskontrakter, som endret ved Europaparlamentets og Rådets direktiv 2007/66/EF av 11. desember 2007, og artikkel 1 nr. 3 i Rådets direktiv 92/13/EØF av 25. februar 1992 om samordning av lover og administrative bestemmelser vedrørende anvendelse av EF-reglene for fremgangsmåten ved tilbudsgivning innen vann- og energiforsyning samt transport og telekommunikasjon, som endret ved direktiv 2007/66/EF, skal fortolkes slik at de ikke er til hinder for en nasjonal lovgivning som den i hovedsaken omhandlede, som ikke gjør det mulig for økonomiske aktører å iverksette en klage over beslutninger truffet av oppdragsgiveren vedrørende en anbudskonkurranse som de har besluttet seg for ikke å delta i med den begrunnelse at de bestemmelser som finner anvendelse på denne prosedyren, gjorde det meget usannsynlig at de ville bli tildelt den omhandlede offentlige kontrakten. Det tilkommer ikke desto mindre den kompetente nasjonale domstolen grundig og under hensyntaken til samtlige relevante forhold som kjennetegner den sammenheng som den sak den er forelagt inngår i, å vurdere om den konkrete anvendelsen av denne lovgivningen kan påvirke de omhandlede økonomiske aktørers rett til en effektiv domstolsbeskyttelse. Underskrifter ECLI:EU:C:2018:958 11