C-332/20 Roma Multiservizi: indirekte eierskap i halvoffentlig selskap

DOMSTOLENS DOM (Fjerde avdeling) 1. august 2022 ( *1 ) «Prejudisiell forelæggelse – offentlige kontrakter – konsesjonskontrakter – stiftelse av et halvoffent­lig selskap – overdragelse til dette selskapet av ansvaret for forvaltningen av «en integrert skole­tjeneste» – utpeking av den private selskapsdeltageren gjennom en anbudskonkurranse – direktiv 2014/23/EU – artikkel 38 – direktiv 2014/24/EU – artikkel 58 – anvendelighet – in house-kriterier – betingelse om at den private selskapsdeltageren eier en minimumsandel av det halvoffentlige selskapet – oppdragsgivers indirekte deltakelse i den private selskapsdeltagernes kapital – kvalifikasjonskrav» I sak C-332/20, angående en anmodning om prejudisiell

avgjørelse

i henhold til artikkel 267 TEUV, inngitt av Consiglio di Stato (øverste domstol i forvaltningsrettslige saker, Italia) ved

avgjørelse

av 13. februar 2020, innkommet til Domstolen den 22. juli 2020, i saken Roma Multiservizi SpA, Rekeep SpA mot Roma Capitale, Autorità Garante della Concorrenza e del Mercato, med Consorzio Nazionale Servizi Soc. coop. (CNS) som prosessdeltaker, har DOMSTOLEN (Fjerde avdeling), sammensatt av avdelingsformannen C. Lycourgos (refererende dommer) og dommerne S. Rodin, J.-C. Bonichot, L.S. Rossi og O. Spineanu-Matei, generaladvokat: M. Szpunar, justitssekretær: A. Calot Escobar, på grunnlag av den skriftlige behandlingen, etter at det er avgitt innlegg av: – Roma Multiservizi SpA ved avvocati F. Baglivo, T. Frosini, P. Leozappa, D. Lipani og F. Sbrana, – Rekeep SpA ved avvocati A. Lirosi, M. Martinelli, G. Vercillo og A. Zoppini, – Roma Capitale ved avvocato L. D'Ottavi, – Consorzio Nazionale Servizi Società Cooperativa (CNS) ved avvocati F. Cintioli, G. Notarnicola og A. Police, – Europa-Kommisjonen ved G. Gattinara, P. Ondrůšek og K. Talabér-Ritz, som befullmektigede, og etter at generaladvokaten fremla forslag til

avgjørelse

i rettsmøtet den 24. februar 2022, avsagt følgende Dom Anmodningen om prejudisiell

avgjørelse

gjelder fortolkningen av artikkel 30 i Europa-Parlamentets og Rådets direktiv 2014/23/EU av 26. februar 2014 om tildeling av konsesjonskontrakter ( EUT 2014, L 94, s. 1 ), som endret ved Kommisjonens delegerte forordning (EU) 2017/2366 av 18. desember 2017 ( EUT 2017, L 337, s. 21 ) (heretter «direktiv 2014/23»), samt artikkel 12 og 18 i Europa-Parlamentets og Rådets direktiv 2014/24/EU av 26. februar 2014 om offentlige anskaffelser og om opphevelse av direktiv 2004/18/EF ( EUT 2014, L 94, s. 65 ), som endret ved Kommisjonens delegerte forordning (EU) 2017/2365 av 18. desember 2017 ( EUT 2017, L 337, s. 19 ) (heretter «direktiv 2014/24»), sammenholdt med artikkel 107 TEUV. Denne anmodningen er blitt fremsatt i forbindelse med en tvist mellom på den ene siden Roma Multiservizi SpA og Rekeep SpA og på den andre siden Roma Capitale (byen Roma, Italia) og Autorità Garante della Concorrenza e del Mercato (konkurransetilsynsmyndigheten, Italia) vedrørende denne byens beslutning om å avvise den foretakssammenslutningen som Roma Multiservizi og Rekeep hadde planlagt, fra prosedyren for tildeling av en kontrakt. Rettsregler EU-retten Direktiv 2014/23 Artikkel 3 i direktiv 2014/23 bestemmer: «1. Oppdragsgivere og ordregivende enheter behandler økonomiske aktører likt og uten forskjellsbehandling og opptrer på en gjennomsiktig og forholdsmessig måte. Konsesjonens tildelingsprosedyre, herunder den anslåtte verdien, skal ikke utformes med det formål å utelukke denne fra direktivets anvendelsesområde eller uberettiget å begunstige visse økonomiske aktører eller visse bygge- og anleggsarbeider, varer eller tjenester, eller stille dem dårligere. 2. Oppdragsgivere og ordregivende enheter tilstreber å sikre gjennomsiktighet i forbindelse med tildelingsprosedyren og oppfyllelsen av kontrakten, samtidig som artikkel 28 overholdes.» Dette direktivets artikkel 5 fastsetter: «I dette direktiv forstås med: 1) «konsesjoner»: konsesjoner på bygge- og anleggsarbeider eller på tjenester som definert i bokstav a) og b): […] b) «tjenestekonsesjon»: en gjensidig bebyrdende kontrakt som inngås skriftlig, der en eller flere oppdragsgivere eller ordregivende enheter overdrar ansvaret for levering og forvaltning av tjenester, som ikke omfatter de i bokstav a) omhandlede bygge- og anleggsarbeider, til en eller flere økonomiske aktører, der vederlaget for denne overdragelsen enten utelukkende består i retten til å utnytte de tjenestene som er omfattet av kontrakten, eller i denne retten sammen med betaling av en pris. Tildeling av en konsesjon på bygge- og anleggsarbeider eller tjenester innebærer at det overføres en driftsrisiko til konsesjonshaveren ved utnyttelsen av disse bygge- og anleggsarbeidene eller tjenestene, som omfatter en etterspørsels- eller en tilbudsrisiko eller begge deler. Konsesjonshaveren anses å påta seg driftsrisikoen dersom vedkommende under normale driftsforhold ikke er garantert å tjene inn de foretatte investeringer og de avholdte kostnader i forbindelse med driften av de bygge- og anleggsarbeidene eller tjenestene som er gjenstand for konsesjonen. Den delen av risikoen som overføres til konsesjonshaveren, innebærer en reell eksponering for markedets omskiftelighet slik at ethvert potensielt anslått tap som konsesjonshaveren måtte lide, ikke bare er rent nominelt eller ubetydelig […]» Det nevnte direktivets artikkel 8 nr. 1 bestemmer følgende: «Dette direktiv gjelder for konsesjoner der verdien er minst 5 548 000 EUR.» Direktivets artikkel 10 nr. 3 har følgende ordlyd: «Dette direktiv gjelder ikke for konsesjoner som gjelder lufttrafiktjenester på grunnlag av en lisens etter Europa-Parlamentets og Rådets forordning (EF) nr. 1008/2008 [av 24. september 2008 om felles regler for drift av lufttrafiktjenester i Fellesskapet ( EUT 2008, L 293, s. 3 )], eller for konsesjoner som gjelder offentlig personbefordring etter [Europa-Parlamentets og Rådets forordning (EF) nr. 1370/2007 av 23. oktober 2007 om offentlig persontransport med jernbane og vei og om opphevelse av rådsforordning (EØF) nr. 1191/69 og (EØF) nr. 1107/70 ( EUT 2007, L 315, s. 1 )].» Artikkel 17 i direktiv 2014/23 er utformet slik: «

1En konsesjon som en oppdragsgiver eller en ordregivende enhet, jf. artikkel 7 nr. 1 bokstav a), tildeler en annen privatrettslig eller offentligrettslig juridisk person, faller utenfor dette direktivets anvendelsesområde når alle følgende betingelser er oppfylt: a) Oppdragsgiveren eller den ordregivende enheten underkaster den berørte juridiske personen en kontroll som tilsvarer den kontrollen den utøver over sine egne tjenestegrener […] b) Mer enn 80 % av aktivitetene i den kontrollerte juridiske personen utføres i forbindelse med gjennomføringen av oppgaver som er betrodd til den av den kontrollerende oppdragsgiveren eller ordregivende enheten, eller av andre juridiske personer som kontrolleres av den berørte oppdragsgiveren eller ordregivende enheten […] c) Det er ingen direkte privat kapitalandel i den kontrollerte juridiske personen, med unntak av ikke-kontrollerende eller ikke-blokkerende former for private kapitalandeler som er krevd i henhold til nasjonale lovbestemmelser, jf. traktatene, og som ikke utøver avgjørende innflytelse over den kontrollerte juridiske personen. En oppdragsgiver eller ordregivende enhet, jf. artikkel 7 nr. 1 bokstav a), anses å utøve en kontroll over en juridisk person som tilsvarer den kontrollen den utøver over sine egne tjenestegrener, som omhandlet i dette leddets første avsnitt bokstav a), dersom den utøver bestemmende innflytelse over både strategiske målsettinger og vesentlige beslutninger som treffes av den kontrollerte juridiske personen. Denne kontrollen kan også utøves av en annen juridisk person som selv kontrolleres på samme måte av oppdragsgiveren eller den ordregivende enheten. […]

4En avtale som utelukkende er inngått mellom to eller flere oppdragsgivere eller ordregivende enheter, jf. artikkel 7 nr. 1 bokstav a), faller utenfor dette direktivets anvendelsesområde når alle følgende betingelser er oppfylt: a) Kontrakten etablerer eller gjennomfører et samarbeid mellom de deltagende oppdragsgiverne eller ordregivende enhetene med det formål å sikre at de offentlige tjenestene som de skal utøve, leveres med sikte på å oppfylle mål som er felles for dem. b) Gjennomføringen av dette samarbeidet er utelukkende underlagt hensyn knyttet til offentlighetens interesser […] c) De deltagende oppdragsgiverne eller ordregivende enhetene utfører på det åpne markedet mindre enn 20 % av de aktivitetene som berøres av samarbeidet. […]» Dette direktivets artikkel 19 bestemmer: «Konsesjoner vedrørende sosiale tjenester og andre spesifikke tjenester som er oppført i vedlegg IV, og som er omfattet av dette direktiv, er bare underlagt forpliktelsen i artikkel 31 nr. 3, artikkel 32, 46 og 47.» Det nevnte direktivets artikkel 20 nr. 1 fastsetter: «Konsesjoner som gjelder både bygge- og anleggsarbeider og tjenester, tildeles i henhold til de bestemmelsene som gjelder for den typen konsesjoner som kjennetegner den berørte kontraktens hovedformål. For blandede konsesjoner som delvis består av sosiale tjenester og andre spesifikke tjenester som omhandlet i vedlegg IV, og delvis andre tjenester, fastsettes hovedformålet på grunnlag av hvilke av de anslåtte verdiene for de berørte tjenestene eller varene som er høyest.» Artikkel 30 i direktiv 2014/23 bestemmer følgende: «1. Oppdragsgiveren eller den ordregivende enheten kan fritt organisere den prosedyren som fører til valget av konsesjonsinnehaver, med forbehold om overholdelse av dette direktiv. 2. Utformingen av konsesjonens tildelingsprosedyre skal være i samsvar med prinsippene i artikkel 3. Navnlig kan ikke oppdragsgiveren eller den ordregivende enheten under konsesjonens tildelingsprosedyre forelå opplysninger på en måte som innebærer forskjellsbehandling, og som kan stille noen søkere eller tilbydere bedre enn andre. […]» Artikkel 38 nr. 1 i direktiv 2014/23 har følgende ordlyd: «Oppdragsgivere og ordregivende enheter kontrollerer deltakelsesvilkårene vedrørende søkernes eller tilbydernes faglige og tekniske kompetanse samt finansielle og økonomiske situasjon på grunnlag av egenerklæringer, referanse eller referanser som skal fremlegges som bevis i samsvar med kravene i konsesjonskunngjøringen, som skal være ikke-diskriminerende og stå i et rimelig forhold til gjenstand for konsesjonen. Deltakelsesvilkårene skal være relatert til og stå i et rimelig forhold til behovet for å sikre at konsesjonshaveren er i stand til å gjennomføre konsesjonen, under hensyntagen til gjenstand for konsesjonen og målet om å sikre reell konkurranse.» Direktiv 2014/24 32. betraktning til direktiv 2014/24 har følgende ordlyd: «Offentlige kontrakter som tildeles kontrollerte juridiske personer, bør ikke være underlagt anvendelse av prosedyrene i dette direktiv dersom oppdragsgiveren utøver en kontroll over den berørte juridiske personen som tilsvarer den kontrollen den utøver over sine egne avdelinger, forutsatt at den kontrollerte juridiske personen utfører mer enn 80 % av sine aktiviteter som gjennomføring av oppgaver som den er blitt betrodd av den kontrollerende oppdragsgiveren eller av andre juridiske personer som kontrolleres av den berørte oppdragsgiveren, uavhengig av hvem som er mottaker av kontraktsytelsen. Unntaket bør ikke utvides til å omfatte situasjoner der en privat økonomisk aktør deltar direkte i kapitalandelene i den kontrollerte juridiske personen, ettersom tildeling under slike omstendigheter av den offentlige kontrakten uten anbudskonkurranse ville stille den private økonomiske aktøren med en kapitaldeltagelse i den kontrollerte juridiske personen mer fordelaktig enn konkurrentene. I betraktning av de særlige kjennetegnene ved offentligrettslige organer med tvungent medlemskap, slik som organisasjoner med ansvar for forvaltning eller utførelse av visse offentlige tjenester, bør dette imidlertid ikke gjelde tilfeller der en bestemt privat økonomisk aktørs deltakelse i kapitalandelene i den kontrollerte juridiske personen er tvungen etter nasjonal lovgivning i samsvar med traktatene, forutsatt at en slik deltakelse ikke er kontrollerende, ikke er blokkerende og ikke har avgjørende innflytelse over den kontrollerte juridiske personens beslutninger. Det bør videre presiseres at det avgjørende elementet bare gjelder direkte privat deltakelse i den kontrollerte juridiske personen. Privat kapitaldeltagelse i den eller de kontrollerende oppdragsgiverne utelukker derfor ikke tildeling av offentlige kontrakter til den kontrollerte juridiske personen uten anvendelse av prosedyrene i dette direktiv, ettersom en slik deltakelse ikke skader konkurransen mellom private økonomiske aktører. Det bør også presiseres at oppdragsgivere, slik som offentligrettslige organer, som kan ha private kapitalandeler, bør være i stand til å påberope seg unntaket for horisontalt samarbeid. Dersom alle andre betingelser i forbindelse med horisontalt samarbeid er oppfylt, bør unntaket for horisontalt samarbeid således utvides til også å omfatte slike oppdragsgivere, dersom kontrakten utelukkende er inngått mellom oppdragsgivere.» Direktivets artikkel 2 nr. 1 bestemmer: «I dette direktiv forstås med: […] 9) «offentlige tjenestekontrakter»: offentlige kontrakter som gjelder levering av tjenester, bortsett fra de i nr. 6) nevnte […]» Det nevnte direktivets artikkel 3 fastsetter: «1. Nr. 2 gjelder for blandede kontrakter som gjelder forskjellige anskaffelsestyper, som alle er omfattet av dette direktiv. Nr. 3-5 gjelder for blandede kontrakter som gjelder anskaffelser som er omfattet av dette direktiv, samt anskaffelser som er omfattet av andre rettslige ordninger. 2. Kontrakter som gjelder minst to anskaffelsestyper (bygge- og anleggsarbeider, tjenester eller varer), tildeles i samsvar med de bestemmelsene som gjelder for den anskaffelsestypen som kjennetegner den berørte kontraktens hovedformål. For blandede kontrakter som delvis består av tjenester i henhold til kapittel I i avdeling III og delvis andre tjenester, eller av blandede kontrakter som delvis består av tjenester og delvis av varer, fastsettes hovedformålet i samsvar med hvilke av de anslåtte verdiene for de berørte tjenestene eller varene som er høyest.

3Dersom de forskjellige delene av en gitt kontrakt objektivt kan adskilles, gjelder nr.

4Dersom de forskjellige delene av en gitt kontrakt objektivt ikke kan adskilles, gjelder nr.

6Dersom deler av en gitt kontrakt er omfattet av artikkel 346 [TEUV] eller [Europa-Parlamentets og Rådets direktiv 2009/81/EF av 13. juli 2009 om samordning av fremgangsmåtene ved offentlige oppdragsgiveres eller oppdragsgiveres inngåelse av visse bygge- og anleggskontrakter, vareinnkjøpskontrakter og tjenestekontrakter på forsvars- og sikkerhetsområdet og om endring av direktiv 2004/17/EF og 2004/18/EF ( EUT 2009, L 216, s. 76 )], gjelder artikkel 16 i dette direktiv.

4For kontrakter som gjelder både anskaffelser som er omfattet av dette direktiv, og anskaffelser som ikke er omfattet av dette direktiv, kan oppdragsgiverne velge å tildele separate kontrakter for de separate delene eller tildele én enkelt kontrakt. Når oppdragsgiverne velger å tildele separate kontrakter for separate deler, treffes avgjørelsen om hvilken rettslig ordning som skal gjelde for hver av de separate kontraktene, på grunnlag av kjennetegnene ved den berørte separate delen. Når oppdragsgiverne velger å tildele én enkelt kontrakt, gjelder dette direktiv, med mindre annet er bestemt i artikkel 16, for den derav følgende blandede kontrakten, uavhengig av verdien av de delene som ellers ville falle inn under en annen rettslig ordning, og uavhengig av hvilken rettslig ordning disse delene ellers ville ha vært underlagt. For blandede kontrakter som inneholder elementer av kontrakter vedrørende varer, bygge- og anleggsarbeider og tjenester og av konsesjoner, tildeles den blandede kontrakten i henhold til dette direktiv, forutsatt at den anslåtte verdien av den delen av kontrakten som utgjør en kontrakt som er omfattet av dette direktiv, beregnet i samsvar med artikkel 5, tilsvarer eller overstiger terskelverdiene i artikkel 4.

5For kontrakter som gjelder både anskaffelser som er omfattet av dette direktiv, og anskaffelser med sikte på en aktivitet som er omfattet av [Europa-Parlamentets og Rådets direktiv 2014/25/EU av 26. februar 2014 om fremgangsmåtene ved inngåelse av kontrakter innenfor vann- og energiforsyning, transport samt posttjenester og om opphevelse av direktiv 2004/17/EF ( EUT 2014, L 94, s. 243 )], fastsettes de reglene som skal anvendes, uavhengig av dette nummers nr. 4, i henhold til artikkel 5 og artikkel 6 i direktiv [2014/25].

6Dersom de forskjellige delene av en gitt kontrakt objektivt ikke kan adskilles, avgjøres det hvilken rettslig ordning som skal anvendes, ut fra hva som er hovedformålet med den berørte kontrakten.» Samme direktivets artikkel 4 bestemmer: «Dette direktiv gjelder for anskaffelser der den anslåtte verdien eksklusive merverdiavgift tilsvarer eller overstiger følgende terskelverdier: […] b) 144 000 EUR for offentlige vare- og tjenestekontrakter som tildeles av statlige myndigheter, samt plan- og designkonkurranser som avholdes av disse myndighetene. Når offentlige varekontrakter tildeles av oppdragsgivere som opererer på forsvarsområdet, gjelder denne terskelverdien bare for kontrakter vedrørende varer omfattet av vedlegg III. c) 221 000 EUR for offentlige vare- og tjenestekontrakter som tildeles av ikke-statlige myndigheter, samt plan- og designkonkurranser som avholdes av disse myndighetene; denne terskelverdien gjelder også for offentlige varekontrakter som tildeles av statlige myndigheter som opererer på forsvarsområdet, når disse kontraktene gjelder varer som ikke er omfattet av vedlegg III d) 750 000 EUR for offentlige tjenestekontrakter vedrørende sosiale og andre spesifikke tjenester som er oppført i vedlegg XIV.» Artikkel 7 i direktiv 2014/24 er utformet slik: «Dette direktiv gjelder ikke for offentlige kontrakter og plan- og designkonkurranser som i henhold til direktiv [2014/25] tildeles eller avholdes av oppdragsgivere som utfører en eller flere av de aktivitetene som er omhandlet i artikkel 8-14 i nevnte direktiv og er tildelt med sikte på gjennomføring av disse aktivitetene […]» Direktivets artikkel 12 har følgende ordlyd: «

1En offentlig kontrakt som en oppdragsgiver tildeler en privatrettslig eller offentligrettslig juridisk person, faller utenfor direktivets anvendelsesområde når alle følgende betingelser er oppfylt: a) Oppdragsgiveren underkaster den berørte juridiske personen en kontroll som tilsvarer den kontrollen den fører med sine egne tjenestegrener. b) Mer enn 80 % av aktivitetene i den kontrollerte juridiske personen utføres i forbindelse med gjennomføringen av de oppgavene den er betrodd av den kontrollerende oppdragsgiveren eller av andre juridiske personer som kontrolleres av den berørte oppdragsgiveren […] c) Det er ingen direkte privat kapitalandel i den kontrollerte juridiske personen, med unntak av ikke-kontrollerende eller ikke-blokkerende former for private kapitalandeler som er krevd i henhold til nasjonale lovbestemmelser, jf. traktatene, og som ikke utøver avgjørende innflytelse over den kontrollerte juridiske personen. En oppdragsgiver anses å utøve en kontroll over en juridisk person som tilsvarer den kontrollen den fører med sine egne tjenestegrener, jf. første avsnitt bokstav a), dersom den utøver bestemmende innflytelse over både strategiske målsettinger og vesentlige beslutninger i den kontrollerte juridiske personen. En slik kontroll kan også utøves av en annen juridisk person som selv kontrolleres på samme måte av oppdragsgiveren. […]

4En kontrakt som utelukkende er inngått mellom to eller flere oppdragsgivere, faller utenfor dette direktivets anvendelsesområde når alle følgende betingelser er oppfylt: a) Kontrakten etablerer eller gjennomfører et samarbeid mellom de deltagende oppdragsgiverne med det formål å sikre at de offentlige tjenestene som de skal utøve, leveres med sikte på å oppfylle mål som er felles for dem. b) Gjennomføringen av dette samarbeidet er utelukkende underlagt hensyn knyttet til offentlighetens interesser […] c) De deltagende oppdragsgiverne utfører på det åpne markedet mindre enn 20 % av de aktivitetene som berøres av samarbeidet. […]» Dette direktivets artikkel 18 bestemmer: «1. Oppdragsgiverne behandler økonomiske aktører likt og uten forskjellsbehandling og opptrer på en gjennomsiktig og forholdsmessig måte. Anskaffelsen skal ikke utformes med det formål å utelukke denne fra direktivets anvendelsesområde eller kunstig begrense konkurransen. Konkurransen betraktes som kunstig begrenset dersom anskaffelsen er utformet med den hensikt uberettiget å begunstige visse økonomiske aktører eller stille dem dårligere. 2. Medlemsstatene treffer egnede forholdsregler for å sikre at økonomiske aktører i forbindelse med gjennomføringen av offentlige kontrakter overholder gjeldende forpliktelser innenfor miljø-, sosial- og arbeidsmarkedslovgivning i henhold til EU-retten, nasjonal lovgivning, kollektive avtaler eller i henhold til de internasjonale miljø-, sosial- og arbeidsmarkedsmessige lovbestemmelsene som er nevnt i vedlegg X.» Det nevnte direktivets artikkel 57 fastsetter: «1. Oppdragsgiverne skal avvise en økonomisk aktør fra deltakelse i en anbudskonkurranse dersom de har fastslått ved en verifikasjon i henhold til artikkel 59, 60 og 61, eller på annen måte er kjent med at den økonomiske aktøren ved en endelig dom er domfelt for ett av følgende forhold: a) deltakelse i en kriminell organisasjon som definert i artikkel 2 i Rådets rammevedtak 2008/841/RIA [av 24. oktober 2008 om bekjempelse av organisert kriminalitet ( EUT 2008, L 300, s. 42 )] b) bestikkelse som definert i artikkel 3 i konvensjonen om bekjempelse av bestikkelse som involverer tjenestemenn ved De europeiske fellesskap eller i Den europeiske unions medlemsstater, og artikkel 2 nr. 1 i Rådets rammevedtak 2003/568/RIA [av 22. juli 2003 om bekjempelse av bestikkelse i privat sektor ( EUT 2003, L 192, s. 54 )] og bestikkelse som definert i nasjonal rett gjeldende for oppdragsgiveren eller den økonomiske aktøren c) bedrageri som omhandlet i artikkel 1 i konvensjonen om beskyttelse av De europeiske fellesskapers finansielle interesser […] d) terrorhandlinger eller straffbare handlinger med forbindelse til terroraktivitet som definert i henholdsvis artikkel 1 og 3 i Rådets rammevedtak 2002/475/RIA [av 13. juni 2002 om bekjempelse av terrorisme ( EFT 2002, L 164, s. 3 )] og anstiftelse, medvirkning og forsøk på å begå slike handlinger som omhandlet i nevnte rammevedtaks artikkel 4 e) hvitvasking av penger eller finansiering av terrorisme som definert i artikkel 1 i Europa-Parlamentets og Rådets direktiv 2005/60/EF [av 26. oktober 2005 om forebyggende tiltak mot bruk av det finansielle system til hvitvasking av penger og finansiering av terrorisme ( EUT 2005, L 309, s. 15 )] f) barnearbeid og andre former for menneskehandel som definert i artikkel 2 i Europa-Parlamentets og Rådets direktiv 2011/36/EU [av 5. april 2011 om forebygging og bekjempelse av menneskehandel og beskyttelse av ofrene og om erstatning av Rådets rammevedtak 2002/629/RIA ( EUT 2011, L 101, s. 1 )]. Plikten til å avvise en økonomisk aktør gjelder også når en person som er domfelt ved endelig dom, er medlem av den økonomiske aktørens administrasjons-, ledelses- eller tilsynsorgan eller har fullmakt til å representere eller kontrollere eller til å treffe beslutninger i det.

2En økonomisk aktør avvises fra deltakelse i en anbudskonkurranse dersom oppdragsgiveren er kjent med at den økonomiske aktøren har unnlatt å oppfylle sine forpliktelser med hensyn til betaling av skatter og avgifter eller bidrag til sosiale sikringsordninger, og dette er blitt fastslått ved en rettslig eller administrativ

avgjørelse

som har endelig og bindende virkning i henhold til rettsreglene i det landet der denne er etablert, eller i oppdragsgiverens medlemsstat. Dessuten kan oppdragsgiverne avvise, eller av medlemsstatene bli anmodet om å avvise, en økonomisk aktør fra deltakelse i en anbudskonkurranse dersom oppdragsgiveren med ethvert egnet middel kan vise at den økonomiske aktøren har unnlatt å oppfylle sine forpliktelser med hensyn til betaling av skatter og avgifter eller bidrag til sosiale sikringsordninger. Dette nummeret gjelder ikke lenger når den økonomiske aktøren har oppfylt sine forpliktelser ved å betale eller inngå en bindende ordning med sikte på å betale skyldig skatter og avgifter eller bidrag til sosiale sikringsordninger, herunder eventuelle påløpte renter eller bøter, der dette er relevant. […] 4. Oppdragsgiverne kan avvise, eller medlemsstatene kan kreve at oppdragsgiverne avviser, en økonomisk aktør fra deltakelse i en anbudskonkurranse i følgende tilfeller: a) dersom oppdragsgiveren med ethvert egnet middel kan påvise en tilsidesettelse av de gjeldende forpliktelsene som er omhandlet i artikkel 18 nr. 2 b) dersom den økonomiske aktøren er konkurs eller under insolvens- eller avviklingsbehandling, dersom dennes eiendeler administreres av en bostyrer eller av retten, dersom denne er under tvangsakkord utenfor konkurs, dersom dennes næringsvirksomhet er blitt innstilt eller denne befinner seg i en lignende situasjon i henhold til en tilsvarende prosedyre som er fastsatt i nasjonal lovgivning c) dersom oppdragsgiveren med ethvert egnet middel kan vise at den økonomiske aktøren i forbindelse med utøvelsen av yrket har begått alvorlige forsømmelser som det er grunn til å tvile på integriteten til d) dersom oppdragsgiveren har tilstrekkelig plausible indikasjoner til å konkludere at den økonomiske aktøren har inngått en avtale med andre økonomiske aktører med sikte på konkurransevridning e) dersom en interessekonflikt som definert i artikkel 24 ikke kan avhjelpes effektivt med andre mindre inngripende tiltak f) dersom en vridning av konkurransen fra den forutgående involveringen av de økonomiske aktørene i forberedelsen av anbudskonkurransen, som omhandlet i artikkel 41, ikke kan avhjelpes med andre mindre inngripende tiltak g) dersom den økonomiske aktøren har vist betydelige eller vedvarende mangler i forbindelse med oppfyllelsen av et vesentlig krav under en tidligere offentlig kontrakt eller en tidligere kontrakt med en ordregivende enhet eller en tidligere konsesjonskontrakt, som har medført den berørte tidligere kontraktens forfall før avtalt tid, skader eller andre sammenlignbare sanksjoner h) dersom den økonomiske aktøren har gitt grovt uriktige opplysninger ved meddelelsen av de opplysningene som kreves til verifikasjon av at det ikke er grunnlag for avvisning, eller av at kvalifikasjonskravene er oppfylt, har tilbakeholdt slike opplysninger eller ikke er i stand til å oversende supplerende dokumenter i henhold til artikkel 59, eller i) dersom den økonomiske aktøren uberettiget har påvirket oppdragsgiverens beslutningsprosess for å innhente fortrolige opplysninger som kan gi dem uberettigede fordeler i forbindelse med anbudskonkurransen, eller uaktsomt har gitt villedende opplysninger som kan ha vesentlig innflytelse på beslutninger vedrørende avvisning, utvelgelse eller tildeling. Uavhengig av første avsnitt bokstav b) kan medlemsstatene kreve eller gi mulighet for at oppdragsgiveren ikke avviser en økonomisk aktør som befinner seg i en av situasjonene som er omhandlet i nevnte bokstav, når oppdragsgiveren har fastslått at den berørte økonomiske aktøren vil være i stand til å gjennomføre kontrakten, under hensyn til de gjeldende nasjonale reglene og tiltakene vedrørende fortsettelse av næringsvirksomheten i de i bokstav b) omhandlede tilfellene. […]» Samme direktivets artikkel 58 bestemmer: «1. Kvalifikasjonskrav kan omhandle a) egnethet til å utøve det berørte yrket b) økonomisk og finansiell kapasitet c) teknisk og faglig kompetanse. Oppdragsgiverne kan bare pålegge økonomiske aktører de kriteriene det vises til i nr. 2, 3 og 4, som krav for deltakelse. De begrenser kravene for deltakelse til de kravene som er relevante for å sikre at søkeren eller tilbyderen har juridisk og finansiell kapasitet samt teknisk og faglig kompetanse til å gjennomføre den berørte kontrakten. Alle krav skal være relatert til og stå i forhold til kontraktens gjenstand. […]

3Hva angår økonomisk og finansiell kapasitet kan oppdragsgiverne pålegge krav for å sikre at de økonomiske aktørene har tilstrekkelig økonomisk og finansiell kapasitet til å oppfylle kontrakten. Med dette formål kan oppdragsgiverne navnlig kreve at de økonomiske aktørene har en viss minimumsårsomsetting, herunder en viss minimumsomsetting innenfor det området kontrakten dekker. Oppdragsgiverne kan dessuten kreve at de økonomiske aktørene fremlegger opplysninger om sine årsregnskaper som viser forholdet mellom for eksempel eiendeler og gjeld. De kan videre kreve et tilstrekkelig nivå av yrkesskadeforsikring. Den minimumsårsomsettingen som de økonomiske aktørene skal ha, må ikke være høyere enn den doble anslåtte verdien av kontrakten, unntatt i behørig begrunnede tilfeller der det er særlige risikoer forbundet med bygge- og anleggsarbeidene, tjenestene eller vareleveransene. Oppdragsgiveren angir de viktigste grunnene til et slikt krav i anskaffelsesdokumentene eller den individuelle rapporten som er omhandlet i artikkel

84Det kan for eksempel tas hensyn til forholdet mellom eiendeler og gjeld når oppdragsgiveren angir de metodene og kriteriene som skal anvendes, i anskaffelsesdokumentene. Disse metodene og kriteriene skal være gjennomsiktige, objektive og ikke-diskriminerende. Når en kontrakt er delt opp i delkontrakter, gjelder denne artikkelen for hvert enkelt delkontrakt. Oppdragsgiveren kan imidlertid fastsette minimumsårsomsettingen som de økonomiske aktørene skal ha, i forbindelse med grupper av delkontrakter med sikte på den situasjonen at den valgte tilbyderen tildeles flere delkontrakter som skal utføres samtidig. Når kontrakter som er basert på en rammeavtale, inngås ved en fornyelse av konkurransen, beregnes det i dette nummers andre avsnitt omhandlede maksimale kravet til årsomsetting på grunnlag av den forventede maksimale størrelsen på spesifikke kontrakter som vil bli gjennomført samtidig, eller, dersom denne ikke er kjent, på grunnlag av den anslåtte verdien av rammeavtalen. I tilfelle av dynamiske innkjøpsordninger beregnes det i andre avsnitt omhandlede maksimale kravet til årsomsetting på grunnlag av den forventede maksimale størrelsen på spesifikke kontrakter som tildeles på grunnlag av dette systemet. […]» Artikkel 74 i direktiv 2014/24 er utformet slik: «Offentlige kontrakter vedrørende sosiale tjenester og andre spesifikke tjenester som er oppført i vedlegg XIV, tildeles i samsvar med dette kapittelet når kontraktenes verdi tilsvarer eller overstiger terskelverdien i artikkel 4 bokstav d).» Direktiv 2014/25 Artikkel 6 nr. 2 i direktiv 2014/25 har følgende ordlyd: «En kontrakt som inngås med sikte på utøvelse av flere aktiviteter, er underlagt reglene for den aktiviteten som utgjør kontraktens hovedgjenstand.» Dette direktivets artikkel 11 bestemmer: «Dette direktiv gjelder for tilgjengeliggjøring eller drift av nett for betjening av offentligheten innen transport med jernbane, automatiske systemer, sporvogn, trolleybuss, buss eller kabel. For transporttjenester anses et nett for å bestå dersom driften foregår på betingelser, for eksempel vedrørende ruter, kapasitet og betjeningshyppighet, som er fastsatt av en kompetent myndighet i en medlemsstat.» Italiensk rett Artikkel 5 nr. 9 i decreto legislativo n. 50 – Attuazione delle direttive 2014/23/UE, 2014/24/UE e 2014/25/UE sull'aggiudicazione dei contratti di concessione, sugli appalti pubblici e sulle procedure d'appalto degli enti erogatori nei settori dell'acqua, dell'energia, dei trasporti e dei servizi postali, nonché per il riordino della disciplina vigente in materia di contratti pubblici relativi a lavori, servizi e forniture (lovdekret nr. 50 om gjennomføringsbestemmelser til direktiv 2014/23/EU om tildeling av konsesjonskontrakter, til direktiv 2014/24/EU om offentlige anskaffelser og til direktiv 2014/25/EU om fremgangsmåtene ved inngåelse av kontrakter innenfor vann- og energiforsyning, transport samt posttjenester, samt om omorganisering av de gjeldende bestemmelsene vedrørende offentlige bygge- og anleggskontrakter, tjenestekontrakter og vareinnkjøpskontrakter) av 18. april 2016 (det alminnelige tillegget til GURI nr. 91 av 19.4.2016, heretter «lovdekret nr. 50/2016») bestemmer følgende: «Når de gjeldende bestemmelsene tillater stiftelse av halvoffentlige selskaper med sikte på utførelse og forvaltning av offentlige arbeider eller tilrettelegging og forvaltning av tjenester av allmenn interesse, skal den private selskapsdeltageren velges ut ved en åpen anbudskonkurranse.» Artikkel 4 i decreto legislativo n. 175 – Testo unico in materia di società a partecipazione pubblica (lovdekret nr. 175 om konsoliderte bestemmelser vedrørende selskaper med offentlig deltakelse) av 19. august 2016 (GURI nr. 210 av 8.9.2016, heretter «lovdekret nr. 175/2016») bestemmer at de formålene som de offentlige myndighetene forfølger når de stifter selskaper som de eier en del av, er underlagt et dobbelt formålskrav. Det skal for det første dreie seg om selskaper som utøver aktiviteter som er strengt nødvendige med sikte på å forfølge den berørte myndighetens institusjonelle formål. For det andre skal de aktivitetene som skal utføres, tilhøre dem som er uttrykkelig omhandlet i denne artikkels nr. 2, det vil si blant annet produksjon av en tjeneste av allmenn interesse, herunder gjennomføringen og forvaltningen av nett eller fasiliteter for de nevnte tjenestene og tilretteleggingen og forvaltningen av en tjeneste av allmenn interesse med en partnerskapsavtale som omhandlet i artikkel 180 i lovdekret nr. 50/2016 med en entreprenør som er valgt ut etter reglene i artikkel 17 nr. 1 og 2 i lovdekret nr. 175/2016. I henhold til artikkel 7 nr. 5 i lovdekret nr. 175/2016 skal de private selskapsdeltagerne velges ut på forhånd etter en offentlig anbudskonkurranse i samsvar med artikkel 5 nr. 9 i lovdekret nr. 50/2016. Artikkel 17 nr. 1 i lovdekret nr. 175/2016 har følgende ordlyd: «I halvoffentlige selskaper må den private partnerens kapitalandel ikke være under 30 %, og utvelgelsen av denne partneren finner sted gjennom en anbudskonkurranse i henhold til artikkel 5 nr. 9 i [lovdekret nr. 50/2016], som på samme tid gjelder dels den private partnerens tegning eller erverv av kapitalandelen, dels tildelingen av den offentlige kontrakten eller konsesjons­kontrakten som utgjør det halvoffentlige selskapets eneste selskapsformål.» Artikkel 17 nr. 2 i direktiv 175/2016 er utformet slik: «Den private selskapsdeltageren skal oppfylle de kvalifikasjonskravene som er fastsatt i lover eller administrative bestemmelser vedrørende den ytelsen som selskapet er blitt stiftet for å levere […]» Tvisten i hovedsaken og de prejudisielle spørsmålene Den 4. september 2018 iverksatte byen Roma en anbudskonkurranse med sikte på dels å utpeke en partner for å stifte et halvoffentlig selskap, dels å overdra dette selskapet ansvaret for forvaltningen av den «integrerte skoletjenesten» for en anslått verdi av 277 479 616,21 EUR. Ifølge anskaffelsesdokumentene skulle byen Roma eie 51 % av nevnte selskaps kapital, mens den resterende kapitalandelen på 49 % skulle erverves av dens private partner, som også skulle bære hele driftsrisikoen. Det ble avgitt ett enkelt tilbud fra en foretakssammenslutning under etablering som bestod av Roma Multiservizi og Rekeep. Det var bestemt at denne sammenslutningen skulle være ca. 10 % eid av Rekeep i egenskap av fullmektig og 90 % eid av Roma Multiservizi i egenskap av hovedfullmektig, og at de to selskapene forholdsmessig etter sin deltakelse i sammenslutningen skulle skyte inn kapital sammen med byen Roma i det halvoffentlige selskapet som skulle stiftes. Roma Multiservizi, som ble stiftet av byen Roma i 1994, er 51 % eid av AMA SpA, idet resten av kapitalen eies av Rekeep og La Veneta Servizi SpA. AMA er for sin del heleid av denne byen. Den 1. mars 2019 ble foretakssammenslutningen under etablering som bestod av Roma Multiservizi og Rekeep, avvist fra den pågående prosedyren, idet byen Roma, under hensyn til AMAs deltakelse i kapitalen i Roma Multiservizi, de facto ville ha eid 73,5 % av kapitalen i det halvoffentlige selskapet som ville bli stiftet med denne sammenslutningen, noe som dermed oversteg grensen på 51 % som var fastsatt i anskaffelsen, og hvorved risikokapitalandelen som eides av private aktører i dette selskapet, ville bli lavere enn grensen på 49 %. Roma Multiservizi og Rekeep anfektet denne avvisningsavgjørelsen for Tribunale amministrativo regionale per il Lazio (den regionale forvaltningsdomstolen for Lazio, Italia). Denne domstolen frifant saksøkte ved to dommer avsagt den 18. juni 2019. Roma Multiservizi og Rekeep anket disse to dommene til den foreleggende retten. Mens ankesaken har versert, har byen Roma etter en forhandlingsprosedyre gitt Consorzio Nazionale Servizi Società coop. (CNS) ansvaret for gjennomføringen av den «integrerte skoletjenesten». Den foreleggende retten har utsatt denne tildelingen. I anmodningen om prejudisiell

avgjørelse

har Consiglio di Stato (øverste domstol i forvaltningsrettslige saker, Italia) i første rekke anført at det følger av gjeldende nasjonal rett at når halvoffentlige selskaper har til formål å utføre offentlige arbeider eller tilrettelegge og forvalte en tjeneste av allmenn interesse gjennom en partnerskapsavtale med den entreprenøren som er valgt ut etter reglene i artikkel 17 nr. 1 og 2 i lovdekret nr. 175/2016, må den private aktørens andel ikke være lavere enn 30 %, og utvelgelsen av denne private selskapsdeltageren skal skje etter en anbudskonkurranse. Den foreleggende retten har i denne forbindelse anført at det for denne retten ikke er bestridt at oppdragsgiverens maksimale andel i et halvoffentlig selskap er lovlig, og denne retten skal bare undersøke om det skal tas hensyn til byen Romas indirekte andel i kapitalen i Roma Multiservizi med sikte på å avgjøre om denne grensen er overholdt. I annen rekke har denne retten anført at den direkte tildelingen av en tjeneste til et halvoffentlig selskap ikke i seg selv er uforenlig med EU-retten, forutsatt for det første at anbudskonkurransen som er iverksatt med sikte på oppdragsgiverens utvelgelse av den private deltageren i det selskapet som kontrakten tildeles, gjennomføres under overholdelse av artikkel 49 TEUV og 56 TEUV samt likebehandlingsprinsippet, ikke-diskrimineringsprinsippet og gjennomsiktighetsprinsippet, og for det andre at kriteriene for utvelgelse av denne private selskapsdeltageren ikke utelukkende er knyttet til sistnevntes kapitalinnskudd, men også til den berørtes tekniske kompetanse og kjennetegnene ved dennes tilbud, under hensyn til de spesifikke ytelsene som skal leveres, slik at utvelgelsen av det selskapet som kontrakten tildeles, kan anses å følge indirekte av oppdragsgiverens utvelgelse av selskapsdeltageren. Denne selskapsdeltageren skal følgelig være en egnet driftspartner og ikke bare en aksjonær, ettersom den berørtes deltakelse nettopp begrunnes med at den nødvendige kompetansen som den private selskapsdeltageren rår over, ikke finnes innenfor den offentlige forvaltningen. Ifølge den foreleggende retten har den italienske lovgiveren fastsatt minimumsgrensen for privat deltakelse i halvoffentlige selskaper til 30 % for å sikre en slik overensstemmelse. Denne retten har presisert at taket på 70 % for offentlig deltakelse i slike selskaper svarer til grensen for at disse selskapenes aktiviteter kan vri konkurransen ved å gjøre det berørte markedet uattraktivt og ved å gi den private selskapsdeltageren mulighet til i uforholdsmessig grad å begrense den økonomiske risikoen ved sin deltakelse i de nevnte selskapene. I tredje rekke har den foreleggende retten anført at dersom oppdragsgiverens prosentandel i deltakelsen i det halvoffentlige selskapets kapital skal beregnes under hensyn til denne selskapsdeltagernes rettslige form, er avvisningen av foretakssammenslutningen som Roma Multiservizi og Rekeep planla, fra tildelingsprosedyren i hovedsaken ikke begrunnet. Dersom det skulle tas hensyn til byen Romas indirekte deltakelse i kapitalen i Roma Multiservizi, ville imidlertid den private selskapsdeltagernes andel som følger av Roma Multiservizi og Rekeeps planlagte sammenslutnings deltakelse i det halvoffentlige selskapet, og som formelt er fastsatt til 49 %, i virkeligheten være 26,5 %, noe som ville gi anledning til en situasjon der markedet ikke er effektivt, og det ville utgjøre en tilsidesettelse av prinsippet om fri konkurranse, for så vidt som den private selskapsdeltageren ville kunne begunstiges uberettiget av fordelene ved den offentlige deltakelsen og dermed sikre seg en vesentlig gevinst. På denne bakgrunn har Consiglio di Stato (øverste domstol i forvaltningsrettslige saker) besluttet å utsette saken og forelegge Domstolen følgende prejudisielle spørsmål: «1) Er det forenlig med [EU]-retten og den korrekte fortolkningen av 14. og 32. betraktning til samt artikkel 12 og 18 i direktiv 2014/24/EU og artikkel 30 i direktiv 2014/23/EU, herunder med henvisning til artikkel 107 TEUV, at det ved fastleggelsen av at den private partnerens kapitalandel i et halvoffentlig selskap som skal stiftes, overholder minimumsgrensen på 30 % som den nasjonale lovgiveren anser for å være hensiktsmessig ved gjennomføring av de [EU]-rettslige prinsippene som er fastsatt i [Unionens rettsinstansers] praksis, utelukkende skal tas hensyn til denne partnerens formelle/dokumenterte kapitalstruktur, eller kan – eller snarere skal – oppdragsgiveren ta hensyn til sin indirekte deltakelse i den tilbyderens private partner? 2) Dersom det foregående spørsmålet besvares bekreftende, er det da sammenhengende og forenlig med de [EU]-rettslige prinsippene, navnlig konkurranseprinsippet, forholdsmessighetsprinsippet og hensiktsmessighetsprinsippet, at oppdragsgiveren fra anbudskonkurransen kan avvise en tilbydende privat partner hvis reelle kapitalandel i det halvoffentlige selskapet som skal stiftes, som følge av den konstaterte direkte eller indirekte offentlige deltakelsen de facto er under 30 %?» Om de prejudisielle spørsmålene Formaliteten vedrørende de prejudisielle spørsmålene Ifølge fast rettspraksis foreligger det en formodning for at spørsmål om EU-retten er relevante. Domstolen kan bare avvise å treffe

avgjørelse

om et prejudisielt spørsmål fremsat av en nasjonal rett dersom det klart fremgår at den ønskede fortolkningen av EU-retten savner enhver forbindelse med realiteten i hovedsaken eller dennes gjenstand, dersom problemet er av hypotetisk karakter, eller dersom Domstolen ikke rår over de faktiske og rettslige opplysningene som er nødvendige for at den kan gi et hensiktsmessig svar på de forelagte spørsmålene (dom av 15.12.1995, Bosman, C-415/93 , EU:C:1995:463 , avsnitt og , og av 25.11.2021, État luxembourgeois (Opplysninger om en gruppe av skattepliktige personer), C-437/19 , EU:C:2021:953 , avsnitt ). For å oppnå en fortolkning av EU-retten som den nasjonale retten kan bruke, er det påkrevd at denne gir en beskrivelse av de faktiske omstendighetene og reglene som de forelagte spørsmålene henger sammen med, eller i det minste forklarer de faktiske forholdene som er bakgrunnen for dens spørsmål. Forelæggelsesavgjørelsen skal dessuten angi de nøyaktige grunnene til at den nasjonale retten har reist spørsmål om fortolkningen av EU-retten og har funnet det nødvendig å forelegge Domstolen et prejudisielt spørsmål (dom av 10.3.2022, Commissioners for Her Majesty's Revenue and Customs (Full sykeforsikring), C-247/20 , EU:C:2022:177 , avsnitt og den rettspraksis som er nevnt der). Den foreleggende retten har verken angitt grunnene til at den mener at artikkel 107 TEUV skal fortolkes, eller den forbindelsen den har fastslått mellom denne bestemmelsen og den nasjonale lovgivningen i hovedsaken. I motsetning til hva CNS har gjort gjeldende, har den foreleggende retten imidlertid for det første identifisert de bestemmelsene i direktiv 2014/23 og 2014/24 som den ønsker fortolket, tilstrekkelig presist, og har for det andre ikke anmodet Domstolen om å anvende EU-retten på tvisten i hovedsaken. Det følger av det ovenstående at de prejudisielle spørsmålene kan tas under realitetsbehandling, med unntak av det første spørsmålet for så vidt som det gjelder fortolkningen av artikkel 107 TEUV. Realiteten Tvisten i hovedsaken gjelder den omstendighet at foretakssammenslutningen som Roma Multiservizi og Rekeep hadde planlagt, ble avvist fra den prosedyren som ble innledet den 4. september 2018, og som – innen byen Roma oppga prosedyren, nettopp på grunn av avvisningen av denne sammenslutningen, som var den eneste som hadde avgitt et tilbud – skulle føre til inngåelsen av en avtale om for det første å stifte et halvoffentlig selskap med en av denne byen valgt økonomisk aktør og for det andre å overdra dette selskapet ansvaret for å levere alle aksessoriske tjenester til skolevirksomhet i egentlig forstand, hvilke tjenester i det vesentlige bestod av hjelpetjenester, vedlikehold, rengjøring, kjøring og bistand til særlig skoletransport. Det følger herav at formålet med en slik prosedyre var inngåelsen av en blandet kontrakt. Det fremgår dessuten av forelæggelsesavgjørelsen at byen Roma fant at dersom den hadde stiftet det halvoffentlige selskapet i hovedsaken med foretakssammenslutningen som Roma Multiservizi og Rekeep hadde planlagt, ville den de facto ha eid 73,5 % av kapitalen i dette selskapet, selv om den maksimale andelen som oppdragsgiveren kan eie av kapitalen i et slikt selskap, i henhold til relevant nasjonal lovgivning var begrenset til 70 %, og de anskaffelsesdokumentene som denne byen hadde utarbeidet, fastsatte byens deltakelse i nevnte selskaps kapital til 51 %. Byen Roma kom imidlertid bare til den konstateringen at den de facto ville ha eid 73,5 % av kapitalen i det halvoffentlige selskapet som skulle stiftes, fordi den tok hensyn til den omstendighet at ett av dens heleide datterselskaper, nemlig AMA, eide 51 % av kapitalandelene i Roma Multiservizi. Det fremgår dessuten av anmodningen om prejudisiell

avgjørelse

og av svarene på Domstolens spørsmål at avvisningen av foretakssammenslutningen som Roma Multiservizi og Rekeep hadde planlagt, fra prosedyren i hovedsaken i det minste var begrunnet med, såvel at det, dersom byen Roma valgte denne sammenslutningen, ikke ville være mulig å overholde den maksimale grensen for byens deltakelse i det halvoffentlige selskapets kapital som er fastsatt i den relevante nasjonale lovgivningen, som at det ikke var mulig å overholde den strengere grensen for en slik deltakelse som var fastsatt i anskaffelsesdokumentene. Med sikte på å gi den foreleggende retten et hensiktsmessig svar er det følgelig tilstrekkelig å undersøke om EU-retten er til hinder for at en oppdragsgiver med sikte på å undersøke om sistnevnte grense er overholdt, også tar hensyn til sin indirekte deltakelse i kapitalen til en økonomisk aktør som har tilkjennegitt sin interesse i å bli dens partner. I lys av disse betraktningene skal det fastslås at den foreleggende retten med sine to prejudisielle spørsmål, som skal undersøkes samlet, nærmere bestemt ønsker opplyst om direktiv 2014/24 og 2014/23 skal fortolkes slik at en oppdragsgiver ikke kan avvise en økonomisk aktør fra en prosedyre som tilsikter dels å stifte et halvoffentlig selskap, dels å tildele dette selskapet en tjenestekontrakt, når avvisningen begrunnes med at oppdragsgiverens maksimale deltakelse i kapitalen i dette selskapet, slik den er fastsatt i anskaffelsesdokumentene, som følge av dens indirekte deltakelse i denne økonomiske aktøren de facto overskrides dersom denne myndigheten velger denne økonomiske aktøren som sin partner. Den gjeldende rettslige ordningen som gjelder for kontrakten i hovedsaken Det skal i første rekke innledningsvis bemerkes at det forhold at en oppdragsgiver og en privat økonomisk aktør stifter et felles foretak, ikke som sådan henhører under EU-rettsreglene om offentlige tjenestekontrakter eller -konsesjoner. Med dette sagt skal det kontrolleres at en kapitaltransaksjon ikke i realiteten dekker over en tildeling til en privat partner av kontrakter som kan betegnes som «offentlige kontrakter» eller «konsesjoner». Dessuten kan det forhold at en privat enhet