C-333/18 Lombardi om realitetsbehandling av anskaffelsessøksmål

Samling av avgjørelser DOMSTOLENS DOM (Tiende avdeling) 5. september 2019 * «Prejudisiell foreleggelse – klageprosedyrer i forbindelse med inngåelse av offentlige innkjøps- samt bygge- og anleggskontrakter – direktiv 89/665/EØF – annullasjonssøksmål til prøving av beslutningen om tildeling av en offentlig kontrakt anlagt av den forbigåtte tilbyder – motsøksmål anlagt av den tilbyder hvis tilbud er blitt antatt – spørsmålet om realitetsbehandling av hovedsøksmålet i tilfeller der motsøksmålet er velbegrunnet» I sak C-333/18, angående en anmodning om prejudisiell

avgjørelse

i henhold til artikkel 267 TEUV, inngitt av Consiglio di Stato (øverste domstol i forvaltningsretlige saker, Italia) ved

avgjørelse

av 14. februar 2018, innkommet til Domstolen den 23. mai 2018, i saken Lombardi Srl mot Comune di Auletta, Delta Lavori SpA, Msm Ingegneria Srl, prosessdeltaker: Robertazzi Costruzioni Srl, har DOMSTOLEN (Tiende avdeling), sammensatt av avdelingsformann C. Lycourgos og dommerne E. Juhász (refererende dommer) og M. Ilešič, generaladvokat: M. Campos Sánchez-Bordona justitssekretær: A. Calot Escobar, på grunnlag av den skriftlige forhandlingen, * Prosessspråk: italiensk. DA ECLI:EU:C:2019:675 1 LOMBARDI etter at det er avgitt innlegg av: – Lombardi Srl ved avvocati A. Brancaccio og A. La Gloria, – Delta Lavori SpA ved avvocati G.M. Di Paolo og P. Piselli, – den italienske regjering ved G. Palmieri, som befullmektiget, bistått av avvocato dello Stato D. Del Gaizo, – Europakommisjonen ved G. Gattinara, P. Ondrůšek og L. Haasbeek, som befullmektigede, og idet Domstolen etter å ha hørt generaladvokaten har besluttet at saken skal avgjøres uten forslag til

avgjørelse

, avsagt følgende Dom Anmodningen om prejudisiell

avgjørelse

gjelder fortolkningen av artikkel 1 nr. 1 tredje ledd og artikkel 1 nr. 3 i Rådets direktiv 89/665/EØF av 21. desember 1989 om samordning av lover og administrative bestemmelser vedrørende anvendelsen av klageprosedyrene i forbindelse med inngåelse av offentlige innkjøps- samt bygge- og anleggskontrakter (EFT 1989 L 395 s. 33), som endret ved Europaparlamentets og Rådets direktiv 2007/66/EF av 11. desember 2007 (EUT 2007 L 335 s. 31) (heretter «direktiv 89/665»). Anmodningen er blitt inngitt i forbindelse med en tvist mellom Lombardi Srl på den ene siden og Comune di Auletta (Auletta kommune, Italia), Delta Lavori SpA og Msm Ingegneria på den andre siden, vedrørende Auletta kommunes tildeling av en offentlig kontrakt om prosjektering og utførelse av hydrogeologiske arbeider. Rettsregler EU-retten Artikkel 1 i direktiv 89/665 med overskriften «Klageprosedyrenes anvendelsesområde og adgang til disse prosedyrene» bestemmer: «1. Dette direktiv får anvendelse på kontrakter som omhandlet i Europaparlamentets og Rådets direktiv 2004/18/EF av 31. mars 2004 om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige vareinnkjøpskontrakter, offentlige tjenestekontrakter og offentlige bygge- og anleggskontrakter [(EUT 2004 L 134 s. 114)], med mindre slike kontrakter er unntatt i henhold til artikkel 10–18 i nevnte direktiv. Kontrakter omfatter i henhold til dette direktivet offentlige kontrakter, rammeavtaler, konsesjonskontrakter om offentlige bygge- og anleggsarbeider og dynamiske innkjøpsordninger. Medlemsstatene treffer, for så vidt gjelder kontrakter som henhører under anvendelsesområdet for direktiv 2004/18/EF, de nødvendige tiltak for å sikre at det effektivt og særlig så raskt som mulig kan inngis klage over oppdragsgivernes beslutninger på de vilkårene som er angitt i artikkel 2–2f i dette direktivet, med den begrunnelse at beslutningene er i strid med fellesskapsretten vedrørende offentlige kontrakter eller de nasjonale reglene til gjennomføring av denne. […] 3. Medlemsstatene sikrer at det er adgang til klageprosedyrene etter nærmere bestemmelser som medlemsstatene kan fastsette, i det minste for personer som har eller har hatt interesse i å oppnå en bestemt kontrakt, og som har lidt eller vil kunne lide skade som følge av en påstått overtredelse. […]» Italiensk rett Artikkel 112 i codice di procedura civile (den sivile rettergangslov) bestemmer: «Retten skal ta stilling til søksmålet i sin helhet, men den kan ikke overskride dets grenser, og den kan ikke av eget tiltak ta stilling til de innsigelsene som bare kan gjøres gjeldende av partene.» Artikkel 2697 i codice civile (sivillovboken) har følgende ordlyd: «Den som påberoper seg rettskrav, skal bevise de faktiske omstendighetene som utgjør kravets grunnlag. Den som gjør gjeldende at disse faktiske omstendighetene er irrelevante, eller gjør gjeldende at retten er endret eller bortfalt, skal bevise de faktiske omstendighetene som vedkommende støtter innsigelsen på.» Sivillovbokens artikkel 2909 har følgende ordlyd: «Konstateringer i en dom som har oppnådd endelig rettskraft, er bindende for partene, deres arvinger og deres rettsetterfølgere.» Tvisten i hovedsaken og det prejudisielle spørsmålet Ved kunngjøring av 29. juni 2015 iverksatte Auletta kommune en åpen anbudskonkurranse om tildeling av en kontrakt vedrørende prosjektering og utførelse av hydrogeologisk saneringsarbeid i kommunens historiske bykjerne. I henhold til konkurransedokumentene hadde kontrakten en verdi på 6 927 970,95 EUR, og tildeling skulle skje på grunnlag av det økonomisk mest fordelaktige tilbudet. Lombardi, som ble plassert som nummer tre på den endelige ranglisten, anfektet ved Tribunale amministrativo regionale per la Campania (den regionale forvaltningsdomstolen for Campania, Italia) dels at Delta Lavori, som var den tilbyder hvis tilbud var blitt antatt, kunne delta i anbudskonkurransen, idet den prosjektutvikler som selskapet hadde angitt, dvs. Msm Ingegneria, ikke hadde de egenskaper som var påkrevet i henhold til konkurransevilkårene, dels at den midlertidige foretakssammenslutningen Robertazzi Costruzioni Srl – Giglio Costruzioni Srl, som var blitt plassert som nummer to på ranglisten, kunne delta i anbudskonkurransen. Delta Lavori nedla påstand om frifinnelse og innga et motsøksmål, hvorved selskapet gjorde gjeldende at Lombardi skulle ha vært utelukket fra anbudskonkurransen, idet Lombardi i løpet av prosedyren hadde opphørt med å oppfylle de deltakelsesvilkårene som var fastsatt i konkurransekunngjøringen. De øvrige tilbyderne som var blitt plassert etter Lombardi, intervenerte ikke i tvisten. Tribunale amministrativo regionale per la Campania (den regionale forvaltningsdomstolen for Campania) behandlet først Delta Lavoris motsøksmål og ga medhold i dette etter å ha fastslått at den i hovedsaken omhandlede anbudskonkurransen var ulovlig, idet Lombardi ikke var blitt utelukket fra denne. Den samme domstolen avviste derfor Lombardis søksmål, idet selskapet ikke hadde søksmålsinteresse. Lombardi brakte saken inn for Consiglio di Stato (øverste domstol i forvaltningsretlige saker, Italia), idet selskapet gjorde gjeldende at de prinsippene som Domstolen har fastslått i dom av 5. april 2016, PFE (C-689/13, EU:C:2016:199), ikke var blitt overholdt. Uavhengig av hva som var blitt konkludert med hensyn til motsøksmålet, skulle hovedsøksmålet ha vært behandlet, idet Lombardi hadde en avledet (strumentale) og indirekte interesse i at den manglende utelukkelsen av den tilbyder hvis bud var blitt antatt, ble funnet ulovlig, for så vidt som en slik konklusjon kunne ha foranlediget oppdragsgiveren til å annullere den i hovedsaken omhandlede prosedyren og iverksette en ny anbudskonkurranse. Etter at Consiglio di Statos (øverste domstol i forvaltningsretlige saker) femte avdeling hadde konstatert uoverensstemmelser i dens rettspraksis vedrørende gjennomføringen av dom av 5. april 2016, PFE (C-689/13, EU:C:2016:199), besluttet den å stille samme domstols plenarforsamling følgende spørsmål: «Er en domstol i forbindelse med klager vedrørende vilkårene i en anbudskonkurranse forpliktet til å foreta en samlet behandling av hovedsøksmålet og et motsøksmål som er anlagt av den tilbyder hvis bud er blitt antatt, selv om øvrige konkurrenter hvis tilbud ikke har vært gjenstand for klage, har deltatt i anbudskonkurransen, og domstolen konstaterer at det alene er de omtvistede tilbudene som er beheftet med uregelmessigheter, som er fremsat som anførsler i søksmålet?» Consiglio di Statos (øverste domstol i forvaltningsretlige saker) plenarforsamling anførte at i tilfeller der kun to tilbydere har deltatt i anbudskonkurransen, og begge disse har inngitt søksmål med sikte på utelukkelse av den andre, skal både hovedsøksmålet og motsøksmålet i henhold til nasjonal rettspraksis behandles. Dersom det er mer enn to tilbydere, gjelder det samme åpenbart når hovedsøksmålet er støttet på anførsler som, dersom disse tas til følge, ville medføre at hele anbudskonkurransen måtte gjentas, enten anførslene anfekter lovligheten av situasjonen for den tilbyder hvis bud er blitt antatt og de øvrige tilbyderne i anbudskonkurransen, eller de bestrider gyldigheten av selve utvelgelsesprosedyren. Derimot hersker det tvil i tilfeller som det i hovedsaken omhandlede, der hovedsøksmålet ikke er støttet på anførsler som, dersom disse tas til følge, ville medføre at hele anbudskonkurransen måtte gjentas. Med hensyn til dette peker den nasjonale rettspraksisen i ulike retninger. Ifølge en første oppfatning i rettspraksisen skal det i henhold til dom av 5.4.2016, PFE (C-689/13, EU:C:2016:199), i en slik situasjon foretas en bedømmelse av hovedsøksmålet, selv etter at det er blitt gitt medhold i motsøksmålet, og uten at det er nødvendig å ta hensyn til antallet virksomheter som er parter i saken, eller antallet ulovligheter som er fremsatt som anførsler i hovedsøksmålet. Ved denne oppfatningen tas det imidlertid ikke hensyn til dom av 21. desember 2016, Bietergemeinschaft Technische Gebäudebetreuung und Caverion Österreich (C-355/15, EU:C:2016:988), hvori Domstolen fastslo at direktiv 89/665 ikke er til hinder for at en tilbyder som er blitt utelukket fra en prosedyre for inngåelse av en offentlig kontrakt ved en beslutning fra oppdragsgiveren som er blitt endelig, nektes adgang til å klage over beslutningen om tildeling av den omhandlede offentlige kontrakten. Oppfatningen i rettspraksisen tar dessuten ikke hensyn til at en fornyet behandling og annullasjon av anbudskonkurransen bare er fakultativ, hvorfor hovedsøksmålsøkerens søksmålsinteresse ikke er sikker. Ifølge en annen oppfatning i rettspraksisen skal hovedsøksmålet alene behandles når saksøkeren ville oppnå en reell fordel ved å få medhold i søksmålet, hvilket ville innebære at budene fra de tilbyderne som ikke deltar i prosedyren, skulle være beheftet med samme ugyldighetsgrunnen som den som understøtter den beslutningen det gis medhold i gjennom hovedsøksmålet. Denne fortolkningen er imidlertid blitt kritisert for å være i strid med dom av 5. april 2016, PFE (C-689/13, EU:C:2016:199), og den tar ikke i betraktning at selv om det etter bedømmelsen av motsøksmålet og hovedsøksmålet ble konstatert at samtlige de innleverte tilbudene, herunder fra de tilbyderne som ikke er en del av tvisten, er beheftet med feil som svarer til dem som de tilbudene domstolen har bedømt er beheftet med, forholder det seg ikke desto mindre slik at oppdragsgiveren alene har myndighet til å gjenoppta anbudskonkurransen, men ikke er forpliktet til det. Consiglio di Statos (øverste domstol i forvaltningsretlige saker) plenarforsamling er av den oppfatning at det for å skape overensstemmelse med den nasjonale prosessordningen og prinsippet om prosessautonomi, som er basert på partenes handlinger, skal anvendes en fremgangsmåte hvoretter den domstolen som skal behandle søksmålet, skal ta konkret stilling til hovedsøksmålsøkerens søksmålsinteresse, idet søksmålsinteressen ikke skal vurderes ut fra rent teoretiske grunner. I denne forbindelsen vil det være hensiktsmessig å gi medlemsstatene mulighet til å fastsette hvilke konkrete bevismidler som skal fremlegges med sikte på å godtgjøre søksmålsinteressen, idet retten til forsvar for de tilbyderne som fortsatt deltar i anbudskonkurransen, men mot hvem det ikke er blitt inngitt søksmål, skal sikres, og prinsippene om bevisbyrden skal overholdes. Under disse omstendighetene har Consiglio di Stato (øverste domstol i forvaltningsretlige saker) besluttet å utsette saken og forelegge Domstolen følgende prejudisielle spørsmål: «Skal artikkel 1 nr. 1 tredje ledd og [artikkel 1] nr. 3 i [direktiv 89/665] fortolkes slik at de ikke er til hinder for at vurderingen av om den interessen i hovedsøksmålet som er gjort gjeldende av den tilbyder mot hvem det er blitt anlagt et særskilt utelukkelsessøksmål som er blitt ansett for å være begrunnet, er konkret i et tilfelle der flere virksomheter deltar, og der de samme virksomhetene ikke er blitt saksøkt (og det under alle omstendigheter ikke er blitt iverksatt anke mot tilbudene), forelegges retten i medhold av den prosessuelle autonomien som er tillagt medlemsstatene, under anvendelse av de prosessuelle instrumentene som retten råder over i henhold til lovgivningen, hvorved beskyttelsen av dette subjektive synspunktet sikres i forhold til de etablerte nasjonale prinsippene om en parts rett til å anlegge søksmål (artikkel 112 i codice di procedura civile (den sivile rettergangsloven)), om bevis for at det foreligger den påståtte interessen (artikkel 2697 i codice civile (sivillovboken)), og om de subjektive grensene for dommen, som bare har virkning i forhold til sakens parter og ikke kan angå rettsstillingen for parter utenfor tvisten (artikkel 2909 i codice civile)?» Det prejudisielle spørsmålet Med det stilte spørsmålet ønsker den forelagte retten nærmere bestemt opplyst om artikkel 1 nr. 1 tredje ledd og artikkel 1 nr. 3 i direktiv 89/665 skal fortolkes slik at den er til hinder for at et hovedsøksmål som er anlagt av en tilbyder som har interesse i å oppnå en bestemt kontrakt, og som har lidt eller vil kunne lide skade som følge av en påstått overtredelse av EU-retten på området for offentlige kontrakter eller bestemmelsene til gjennomføring av denne retten, med sikte på å utelukke en annen tilbyder, avvises fra realitetsbehandling under anvendelse av nasjonale prosessbestemmelser eller nasjonal processpraksis, uavhengig av hvor mange som deltar i anbudskonkurransen og hvor mange som har inngitt søksmål. Innledningsvis bemerkes at som det fremgår av andre betraktning til direktiv 89/665, har dette direktivet til formål å styrke de mekanismene som finnes på såvel nasjonalt plan som på EU-plan til sikring av en effektiv anvendelse av direktivene om inngåelse av offentlige kontrakter, særlig på et stadium der overtredelsene ennå kan bringes til opphør (dom av 5.4.2017, Marina del Mediterráneo m.fl., C-391/15, EU:C:2017:268, avsnitt 30). Det bemerkes at i henhold til bestemmelsene i artikkel 1 nr. 1 tredje ledd og artikkel 3 i direktiv 89/665 skal det, for at prosedyrene for inngivelse av klage over de beslutningene som treffes av en oppdragsgiver, kan anses for å være effektive, være adgang hertil i det minste for personer som har eller har hatt interesse i å oppnå en bestemt kontrakt, og som har lidt eller vil kunne lide skade som følge av en påstått overtredelse. Når to tilbydere etter en anbudskonkurranse inngir klage med sikte på gjensidig å utelukke hverandre, har hver av de to tilbyderne interesse i å oppnå en bestemt kontrakt som omhandlet i de bestemmelsene som er nevnt i foregående avsnitt. For det første kan utelukkelsen av en tilbyder nemlig føre til at den andre oppnår kontrakten direkte innenfor rammene av samme klageprosedyre. I tilfelle av utelukkelse av samtlige tilbydere og en ny anbudskonkurranse vil hver av tilbyderne for det andre kunne delta i denne og således indirekte oppnå kontrakten (jf. i denne retning dom av 5.4.2016, PFE, C-689/13, EU:C:2016:199, avsnitt 27). Det følger av dette at motsøksmålet som er anlagt av den tilbyder hvis bud er blitt antatt, ikke kan medføre at en forbigått tilbyders klage avvises i det tilfelle der begge tilbydernes bud anfektes innenfor rammene av den samme saken, ettersom begge konkurrentene i en slik situasjon kan påberope seg en likeverdig interesse i at den andres bud utelukkes, hvilket kan føre til at det er umulig for oppdragsgiveren å velge et forenelig bud (dom av 4.7.2013, Fastweb, C-100/12, EU:C:2013:448, avsnitt 33, og av 5.4.2016, PFE, C-689/13, EU:C:2016:199, avsnitt 24). Det prinsippet som er fastslått i de dommene som er nevnt i foregående avsnitt, hvoretter de interessene som forfølges i forbindelse med et søksmål med sikte på gjensidig å utelukke hverandre, i prinsippet anses for å være likestilte, vil for de domstolene som skal ta stilling til søksmålene, innebære en plikt til ikke å avvise hovedutelukkelsessøksmålet ved anvendelse av de nasjonale prosessbestemmelsene som foreskriver en forutgående behandling av motsøksmålet som er anlagt av en annen tilbyder. Dette prinsippet får likeledes anvendelse når andre tilbydere, slik som tilfellet er i hovedsaken, har inngitt bud i forbindelse med tildelingsprosedyren, og søksmålene med sikte på gjensidig utelukkelse av hverandre ikke vedrører slike bud som har fått en lavere plassering enn de budene som er gjenstand for disse utelukkelsessøksmålene. Den tilbyderen som – som i foreliggende sak – er plassert som nummer tre på ranglisten, og som har inngitt hovedsøksmålet, skal således anses for å ha en rettslig interesse i at budene fra den tilbyderen hvis tilbud er blitt antatt, og den tilbyderen som er blitt plassert som nummer to, utelukkes, ettersom det ikke kan utelukkes at oppdragsgiveren, selv dersom den førstnevnte tilbyderens bud finnes rettsstridig, vil være foranlediget til å konstatere at det ikke kan velges et annet lovlig bud, og deretter iverksetter en ny prosedyre. Dersom det gis medhold i et søksmål som en avvist tilbyder har anlagt, kan oppdragsgiveren særlig beslutte å annullere prosedyren og iverksette en ny anbudskonkurranse med den begrunnelse at de øvrige lovlige budene ikke i tilstrekkelig grad lever opp til oppdragsgiverens forventninger. Under disse omstendighetene kan spørsmålet om realitetsbehandling av hovedsøksmålet ikke avhenge av om det på forhånd er blitt konstatert at samtlige de budene som er plassert lavere på ranglisten enn budet fra den tilbyderen som har inngitt søksmålet, likeledes er rettsstridige, da dette ville skade direktiv 89/665s effektive virkning. Dette spørsmålet om realitetsbehandling kan heller ikke være betinget av at den nevnte tilbyderen kan bevise at oppdragsgiveren vil være foranlediget til å gjenta anbudskonkurransen. Den omstendighet at denne muligheten foreligger, bør anses for tilstrekkelig i denne henseende. Det skal likeledes bemerkes at denne fortolkningen ikke anfektes av den omstendighet at de øvrige tilbyderne som er blitt plassert etter den som har inngitt hovedsøksmålet, ikke har intervenert i hovedsaken. Som Domstolen allerede har hatt anledning til å uttale, er antallet deltakere i den aktuelle anbudskonkurransen, så vel som antallet deltakere som har inngitt klage samt uoverensstemmelsene mellom de begrunnelsene som de fremfører, ikke relevante for anvendelsen av det i rettspraksis utviklede prinsippet som er nevnt i nærværende doms avsnitt 25 (jf. i denne retning dom av 5.4.2016, PFE, C-689/13, EU:C:2016:199, avsnitt 29). Dom av 21. desember 2016, Bietergemeinschaft Technische Gebäudebetreuung und Caverion Österreich (C-355/15, EU:C:2016:988), som den foreleggende retten har henvist til, er ikke til hinder for en slik fortolkning. Selv om Domstolen ganske riktig i den nevnte dommens avsnitt 13–16, 31 og 36 fastslo at en tilbyder hvis tilbud av oppdragsgiveren var blitt utelukket fra en anbudskonkurranse, kunne nektes adgang til å klage over beslutningen om tildeling av den aktuelle offentlige kontrakten, skal det bemerkes at i den saken som hadde gitt anledning til dommen, var beslutningen om å utelukke den nevnte tilbyderen imidlertid blitt opprettholdt ved en beslutning som hadde oppnådd rettskraft, før den domstolen som avgjorde klagen over tildelingsbeslutningen, traff

avgjørelse

, slik at nevnte tilbyder skulle anses for endelig utelukket fra den omhandlede anbudskonkurransen (jf. i denne retning dom av 11.5.2017, Archus og Gama, C-131/16, EU:C:2017:358, avsnitt 57). I hovedsaken er det imidlertid ingen av de tilbyderne som har inngitt klager med sikte på gjensidig å utelukke hverandre, som er blitt endelig utelukket fra anbudskonkurransen. Den nevnte dommen avkrefter således på ingen måte det i rettspraksis utviklede prinsippet som er nevnt i foregående avsnitt. Hva endelig angår prinsippet om medlemsstatenes prosessautonomi, skal det bare bemerkes at dette prinsippet under alle omstendigheter ikke kan begrunne bestemmelser i nasjonal rett som gjør det praktisk talt umulig eller uforholdsmessig vanskelig å utøve de rettighetene som tillegges i henhold til Unionens rettsorden (jf. i denne retning dom av 11.4.2019, PORR Építési Kft., C-691/17, EU:C:2019:327, avsnitt 39 og den deri nevnte rettspraksis). Av de grunnene som er anført i foregående avsnitt, følger det således av artikkel 1 nr. 1 tredje ledd og artikkel 3 i direktiv 89/665, slik Domstolen har fortolket dem, at en tilbyder som har inngitt en klage som den i hovedsaken omhandlede, ikke på grunnlag av nasjonale prosessbestemmelser eller nasjonal processpraksis som dem den foreleggende retten har beskrevet, kan fratas sin rett til å få klagen realitetsbehandlet. Sett hen til ovennevnte betraktninger skal det forelagte spørsmålet besvares med at artikkel 1 nr. 1 tredje ledd og artikkel 1 nr. 3 i direktiv 89/665 skal fortolkes slik at den er til hinder for at et hovedsøksmål som er anlagt av en tilbyder som har interesse i å oppnå en bestemt kontrakt, og som har lidt eller vil kunne lide skade som følge av en påstått overtredelse av EU-retten på området for offentlige kontrakter eller bestemmelsene til gjennomføring av denne retten, med sikte på å utelukke en annen tilbyder, avvises fra realitetsbehandling under anvendelse av nasjonale prosessbestemmelser eller nasjonal processpraksis, uavhengig av hvor mange som deltar i anbudskonkurransen og hvor mange som har inngitt søksmål.

Sakskostnader

Ettersom saken overfor hovedsakens parter utgjør et ledd i den saken som verserer for den foreleggende retten, tilkommer det denne å treffe

avgjørelse

om sakskostnadene. Bortsett fra de nevnte partenes utgifter kan de utgiftene som er avholdt i forbindelse med avgivelse av innlegg for Domstolen, ikke erstattes. På grunnlag av disse premissene avsier Domstolen (Tiende avdeling) følgende dom: Artikkel 1 nr. 1 tredje ledd og artikkel 1 nr. 3 i Rådets direktiv 89/665/EØF av 21. desember 1989 om samordning av lover og administrative bestemmelser vedrørende anvendelsen av klageprosedyrene i forbindelse med inngåelse av offentlige innkjøps- samt bygge- og anleggskontrakter, som endret ved Europaparlamentets og Rådets direktiv 2007/66/EF av 11. desember 2007, skal fortolkes slik at den er til hinder for at et hovedsøksmål som er anlagt av en tilbyder som har interesse i å oppnå en bestemt kontrakt, og som har lidt eller vil kunne lide skade som følge av en påstått overtredelse av EU-retten på området for offentlige kontrakter eller bestemmelsene til gjennomføring av denne retten, med sikte på å utelukke en annen tilbyder, avvises fra realitetsbehandling under anvendelse av nasjonale prosessbestemmelser eller nasjonal processpraksis, uavhengig av hvor mange som deltar i anbudskonkurr