C-337/05 Kommisjonen mot Italia – Agusta-helikoptre

DOMSTOLENS DOM (Store avdeling) 8. april 2008 ( *1 ) «Traktatbrudd — offentlige anskaffelser — direktiv 77/62/EØF og 93/36/EØF — tildeling av en offentlig kontrakt uten forutgående offentliggjøring — ingen anbudskonkurranse — helikoptere av merkene Agusta og Agusta Bell» I sak C-337/05, angående et traktatbruddsøksmål i henhold til artikkel 226 EF, anlagt den 15. september 2005, Kommisjonen for De europeiske fellesskap ved D. Recchia og X. Lewis, som befullmektigede, og med valgt adresse i Luxembourg, saksøker, mot Den italienske republikk ved I.M. Braguglia, som befullmektiget, bistått av avvocato dello Stato G. Fiengo, og med valgt adresse i Luxembourg, saksøkt, har DOMSTOLEN (Store avdeling) sammensatt av president V. Skouris, avdelingsformennene P. Jann, A. Rosas, K. Lenaerts og G. Arestis samt dommerne K. Schiemann, J. Makarczyk (refererende dommer), P. Kūris, E. Juhász, E. Levits og A. Ó Caoimh, generaladvokat: J. Mazák, justitssekretær: ekspedisjonssekretær M. Ferreira, på grunnlag av den skriftlige forhandlingen og etter rettsmøtet den 17. april 2007, og etter at generaladvokaten har fremlagt forslag til

avgjørelse

den 10. juli 2007, avsagt følgende Dom I stevningen har Kommisjonen for De europeiske fellesskap nedlagt påstand om at det fastslås at Den italienske republikk har tilsidesatt sine forpliktelser i henhold til Rådets direktiv 93/36/EØF av 14. juni 1993 om samordning av fremgangsmåtene ved offentlige innkjøp (EFT L 199, s. 1), som endret ved Europa-Parlamentets og Rådets direktiv 97/52/EF av 13. oktober 1997 (EFT L 328, s. 1, heretter «direktiv 93/36»), og tidligere Rådets direktiv 77/62/EØF av 21. desember 1976 om samordning av fremgangsmåtene ved offentlige innkjøp (EFT 1977 L 13, s. 1), som endret og supplert ved Rådets direktiv 80/767/EØF av 22. juli 1980 (EFT L 215, s. 1) og Rådets direktiv 88/295/EØF av 22. mars 1988 (EFT L 127, s. 1, heretter «direktiv 77/62»), idet den har iverksatt en praksis som har eksistert og vært opprettholdt i lang tid, hvoretter Agusta SpA (heretter «Agusta») direkte tildeles avtaler vedrørende innkjøp av helikoptere av merkene Agusta og Agusta Bell for å dekke behovene hos flere av den italienske stats militære og sivile korps, uten en anbudskonkurranse og særlig uten å følge de prosedyrer som er fastsatt i disse direktivene. Rettslige rammer Kommisjonen har anlagt sak med påstand om at det fastslås at det foreligger et traktatbrudd i henhold til direktiv 93/36 og, for så vidt angår perioden før dette trådte i kraft, i henhold til direktiv 77/

62På grunn av likheten mellom disse direktivenes bestemmelser og av hensyn til klarheten vil det utelukkende bli henvist til direktiv 93/36. 12. betraktning til direktiv 93/36 er formulert slik: «[F]remgangsmåten med konkurranse med forhandling bør betraktes som et unntak, og den bør derfor bare anvendes i et begrenset antall tilfeller.» I artikkel 1 i direktiv 93/36 bestemmes det at det i dette direktiv forstås ved: «a) 'offentlige innkjøpsavtaler', gjensidig bebyrdende avtaler som inngås skriftlig mellom en leverandør (en fysisk eller juridisk person) på den ene side og en av de i bokstav b) definerte oppdragsgivere på den andre side, og som vedrører kjøp, leasing eller leie med eller uten forkjøpsrett av varer. Levering av slike varer kan som tillegg omfatte monterings- og installasjonsarbeid. b) 'oppdragsgivere', staten, regionale eller lokale myndigheter, offentligrettslige organer og sammenslutninger av en eller flere av disse lokale myndigheter eller offentligrettslige organer d) 'åpen anbudskonkurranse', nasjonal fremgangsmåte hvorved alle interesserte leverandører kan inngi tilbud e) 'begrenset anbudskonkurranse', nasjonal fremgangsmåte hvorved bare de leverandørene som av oppdragsgiverne har mottatt oppfordring til det, kan inngi tilbud f) 'konkurranse med forhandling', nasjonal fremgangsmåte hvorved oppdragsgiverne henvender seg til bestemte leverandører og forhandler avtalens vilkår med en eller flere av disse.» […] I henhold til direktivets artikkel 2 nr. 1 får dette ikke anvendelse på: «innkjøpsavtaler som erklæres hemmelige, eller hvis gjennomføring skal ledsages av særlige sikkerhetstiltak i henhold til gjeldende lover eller administrative forskrifter i den berørte medlemsstaten, eller når beskyttelsen av medlemsstatenes vesentlige sikkerhetsinteresser krever det». Direktivets artikkel 3 bestemmer: «Med forbehold av artikkel 2 og 4 og artikkel 5 nr. 1 får dette direktiv anvendelse på alle varer som er omhandlet i artikkel 1 bokstav a), herunder varer som omfattes av avtaler som oppdragsgiverne inngår på forsvarsområdet, med unntak av de varer som er omfattet av […] artikkel [296] nr. 1 bokstav b) [EF].» Artikkel 5 nr. 1 bokstav a) i direktiv 93/36 har følgende ordlyd: «a) Avsnitt II, III og IV samt artikkel 6 og 7 får anvendelse på offentlige innkjøpsavtaler: i) som inngås av oppdragsgivere som omhandlet i artikkel 1 bokstav b), herunder innkjøpsavtaler som av de i vedlegg I nevnte oppdragsgiverne inngås på forsvarsområdet vedrørende varer som ikke er omfattet av vedlegg II, såfremt den anslåtte verdien eksklusive moms minst utgjør motverdien i [euro] av 200 000 særlige trekkrettigheter (SDR) ii) som inngås av de i vedlegg I oppførte oppdragsgiverne, såfremt den anslåtte verdien eksklusive moms minst utgjør motverdien i [euro] av 130 000 SDR; for så vidt angår oppdragsgivere på forsvarsområdet gjelder dette bare for avtaler vedrørende varer som er omfattet av vedlegg II.» Direktivets artikkel 6 nr. 1–3 bestemmer: «1. Oppdragsgiverne anvender ved inngåelse av offentlige innkjøpsavtaler de i artikkel 1 bokstav d), e) og f) definerte prosedyrer i de nedenfor angitte tilfeller. 2. Oppdragsgiverne kan inngå innkjøpsavtaler ved konkurranse med forhandling når det i forbindelse med en åpen eller en begrenset anbudskonkurranse innkommer tilbud som ikke er forskriftsmessige, eller når det innkommer tilbud som er uantagelige i henhold til nasjonale bestemmelser som er i samsvar med avsnitt IV, forutsatt at de opprinnelige konkurransevilkårene ikke endres vesentlig. Oppdragsgiverne skal i så fall offentliggjøre en konkurransekunngjøring, med mindre de i konkurransen med forhandling tar med alle de virksomheter som oppfyller betingelsene i artikkel 20 til 24, og som under den forutgående åpne eller begrensede anbudskonkurransen har inngitt tilbud som oppfyller konkurranseprosedyrens formelle krav. 3. Oppdragsgiverne kan inngå innkjøpsavtaler ved konkurranse med forhandling uten forutgående offentliggjøring av en konkurransekunngjøring i følgende tilfeller: […] c) når det er tale om varer hvis fremstilling eller levering av tekniske eller kunstneriske årsaker eller av årsaker som vedrører beskyttelsen av en enerettighet, bare kan overlates til en bestemt leverandør […] e) ved supplerende leveranser fra den opprinnelige leverandøren til delvis fornyelse av vanlige leveranser eller installasjoner eller til utvidelse av allerede foretatte leveranser eller installasjoner, når et leverandørskifte ville gjøre det nødvendig for oppdragsgiveren å anskaffe utstyr som på grunn av en forskjell i teknisk beskaffenhet ville medføre teknisk uforenlighet eller uforholdsmessig store tekniske vanskeligheter ved drift og vedlikehold. Løpetiden for disse avtalene samt for avtaler som kan fornyes, må generelt ikke overstige tre år.» Artikkel 33 i direktiv 93/36 er formulert slik: «Direktiv 77/62/EØF […] oppheves, dog uten at dette berører medlemsstatenes forpliktelser med hensyn til de i vedlegg V angitte gjennomførelses- og anvendelsesfrister. Henvisninger til det opphevede direktiv gjelder som henvisninger til dette direktiv og leses i henhold til den i vedlegg VI angitte sammenligningstabellen.» Den administrative prosedyren Ettersom Kommisjonen ikke hadde fått kjennskap til opplysninger om at det ble avholdt en anbudskonkurranse på fellesskapsrettslig plan for levering av helikoptere som skulle dekke behovene hos flere av den italienske stats korps, antok den at disse helikopterne av merkene Agusta og Agusta Bell ble innkjøpt direkte, uten en anbudskonkurranse på fellesskapsrettslig plan, noe som var i strid med bestemmelsene i direktiv 77/62 og 93/

36Kommisjonen sendte derfor den 17. oktober 2003 et åpningsbrev til Den italienske republikk, hvori denne ble anmodet om å fremlegge sine merknader innen 21 dager regnet fra mottagelsen av dette brevet. De italienske myndighetene besvarte dette brevet ved telefaks av 9. desember 2003. Kommisjonen fant ikke at de italienske myndighetene hadde fremlagt tilstrekkelige argumenter til å tilbakevise de merknadene som var fremsat i åpningsbrevet, og uten ytterligere opplysninger fra myndighetenes side sendte den 5. februar 2004 Den italienske republikk en begrunnet uttalelse, hvori den oppfordret den til å etterkomme uttalelsen innen to måneder regnet fra dens meddelelse. De italienske myndighetene besvarte den begrunnede uttalelsen ved tre brev av 5. april og 13. og 27. mai 2004. Kommisjonen anså de argumentene som Den italienske republikk hadde fremført som svar på den begrunnede uttalelsen, som utilstrekkelige og fastslo at Italia ikke hadde truffet tiltak med sikte på å bringe den påtalte praksisen med tildeling av offentlige innkjøpsavtaler til opphør, hvorfor Kommisjonen anla den foreliggende sak. Søksmålet Formaliteten Partenes argumenter Den italienske republikk har gjort gjeldende at saken må avvises, ettersom Kommisjonen som ledd i den administrative prosedyren ikke hadde anfektet de militære innkjøpsavtalene. Det hadde bare vært tale om de sivile innkjøpsavtalene. Som følge av dette er det ikke samsvar mellom de klagepunkter som ble fremsat under den administrative prosedyren, og de punkter som er fremsat i dette søksmålet. Den italienske republikk har likeledes anført at den del av søksmålet som vedrører innkjøpsavtaler inngått for å dekke behovene hos Corpo forestale dello Stato (den italienske skogvern- og naturstyrelsen), må avvises. Prinsippet om ne bis in idem vil nemlig bli tilsidesatt, ettersom Domstolen allerede har behandlet og avgjort traktatbruddet vedrørende denne typen avtaler i sin dom av 27. oktober 2005 i saken Kommisjonen mot Italia (sak C-525/03, Sml. I, s. 9405). I duplikken har Den italienske republikk dessuten gjort gjeldende at søksmålet ikke oppfyller kravene om sammenheng og presisjon som følger av rettspraksis, ettersom de faktiske opplysningene som Kommisjonen har anført i både åpningsbrevet og i den begrunnede uttalelsen, er vage og upresise, og at denne medlemsstatens rett til forsvar derved er blitt krenket. Kommisjonen har bestridt at den administrative fasen aldri hadde gjeldt levering av militært utstyr, men at den gjaldt levering av sivilt utstyr som særlig skulle oppfylle behovene hos visse av den italienske stats militære korps. Kommisjonen har likeledes understreket at prosedyren som lå til grunn for dommen i saken Kommisjonen mot Italia, vedrørte et annet saksgjenstand enn den foreliggende sak. Domstolens bemerkninger Den administrative prosedyren har i henhold til fast rettspraksis til formål å gi den berørte medlemsstaten anledning til dels å oppfylle sine fellesskapsrettslige forpliktelser, dels effektivt å imøtegå Kommisjonens klagepunkter (jf. bl.a. dom av 10.5.2001, sak C-152/98, Kommisjonen mot Nederland, Sml. I, s. 3463, avsnitt 23, av 15.1.2002, sak C-439/99, Kommisjonen mot Italia, Sml. I, s. 305, avsnitt 10, og av 27.11.2003, sak C-185/00, Kommisjonen mot Finland, Sml. I, s. 14189, avsnitt 79). En forskriftsmessig administrativ prosedyre utgjør således en vesentlig garanti som tilsiktes ved EF-traktaten, med sikte på å beskytte den berørte medlemsstatens rettigheter. Det er bare når denne garantien har vært iakttatt, at den kontradiktoriske prosedyren for Domstolen kan gjøre det mulig for denne å avgjøre om medlemsstaten faktisk har unnlatt å oppfylle de forpliktelsene som Kommisjonen påstår er tilsidesatt (jf. bl.a. dom av 5.6.2003, sak C-145/01, Kommisjonen mot Italia, Sml. I, s. 5581, avsnitt 17). Det skal i betraktning av denne rettspraksisen undersøkes om Kommisjonen sikret at Den italienske republikks rett til forsvar ble overholdt under den administrative prosedyren. For det første skal det, hva angår den påståtte uoverensstemmelsen mellom de klagepunkter som er fremsat under den administrative prosedyren, og de to som er fremsat for Domstolen, bare fastslås at den begrunnede uttalelsen og stevningen, som er avfattet nærmest likelydende, er støttet på de samme klagepunkter. Som følge av dette kan Den italienske republikks argument om at de klagepunkter som ble reist under den administrative prosedyren, ikke svarer til de klagepunkter som er fremsat som ledd i denne saken, ikke tas til følge. Det skal for det andre, hva angår den påståtte mangelen på klarhet og presisjon ved fastsettelsen av de klagepunkter som ble fremsat overfor Den italienske republikk som ledd i den administrative prosedyren, bemerkes at selv om den begrunnede uttalelsen i henhold til artikkel 226 EF må inneholde en sammenhengende og detaljert redegjørelse for grunnene til at den berørte medlemsstaten etter Kommisjonens oppfatning har tilsidesatt en av de forpliktelsene som påhviler den i medhold av traktaten, kan det ikke stilles like strenge krav med hensyn til åpningsbrevet, som nødvendigvis bare kan være et kortfattet første

sammendrag

av klagepunktene (jf. bl.a. dom av 28.3.1985, sak 274/83, Kommisjonen mot Italia, Sml. s. 1077, avsnitt 21, av 16.9.1997, sak C-279/94, Kommisjonen mot Italia, Sml. I, s. 4743, avsnitt 15, og av 18.5.2006, sak C-221/04, Kommisjonen mot Spania, Sml. I, s. 4515, avsnitt 36). I denne saken var Kommisjonens påstander under den administrative prosedyren tilstrekkelig klare til at Den italienske republikk kunne gjøre gjeldende sine motargumenter, noe avviklingen av denne fasen av prosedyren viser. Det skal for det tredje, hva angår den påståtte tilsidesettelsen av prinsippet om ne bis in idem, henvises til at saksgjenstanden i dommen av 27. oktober 2005 i saken Kommisjonen mot Italia var en annen, ettersom Kommisjonens søksmål i dette tilfellet vedrørte en kunngjøring utstedt av den italienske ministerpresident, hvorved konkurranse med forhandling i strid med fellesskapsdirektivene om offentlige innkjøpsavtaler ble tillatt. Dette søksmålet ble avvist, idet alle virkningene av denne kunngjøringen var blitt uttømt innen utløpet av den fristen som var fastsatt i den begrunnede uttalelsen. Den foreliggende saken tilsikter på ingen måte en fornyet undersøkelse av nevnte kunngjøring, men vedrører den italienske stats faste praksis med direkte tildeling av kontrakter vedrørende innkjøp av helikoptere av merkene Agusta og Agusta Bell, uten en anbudskonkurranse på fellesskapsplan. Følgelig kan Den italienske republikks avvisningspåstand ikke tas til følge. Realiteten Partenes argumenter Kommisjonen har til støtte for sitt søksmål gjort gjeldende at den har konstatert at det foreligger en alminnelig praksis med direkte tildeling av kontrakter vedrørende innkjøp av helikoptere av merkene Agusta og Agusta Bell for å dekke behovene hos forskjellige av den italienske stats militære og sivile korps. Kommisjonen har vist til flere avtaler som er inngått mellom 2000 og 2003 med Corpo dei Vigili del Fuoco (brannvesenet), Carabinieri (gendarmeriet), Corpo forestale dello Stato, Guardia Costiera (kystvakten), Guardia di Finanza (toll- og avgiftspolitiet), Polizia di Stato (statspolitiet) samt avdelingen for sivil beredskap under ministerpresident-embetet. Hva angår perioden før 2000, har de italienske myndighetene erkjent at de har kjøpt helikoptere av merkene Agusta og Agusta Bell uten å avholde noen form for anbudskonkurranse. Kommisjonen har endelig fremhevet at de berørte statskorpsenes flåter utelukkende består av helikoptere av de nevnte merkene, og at ingen av disse er innkjøpt etter avholdelsen av en anbudskonkurranse på fellesskapsplan. Ettersom disse avtalene oppfyller de betingelsene som er fastsatt i direktiv 93/36, har Kommisjonen funnet at avtalene skulle ha vært gjenstand for en åpen eller begrenset anbudskonkurranse i henhold til direktivets artikkel 6, men ikke konkurranse med forhandling. Den italienske republikk har først og fremst gjort gjeldende at leveransene til den italienske stats militære korps var omfattet av artikkel 296 EF samt artikkel 2 nr. 1 bokstav b) i direktiv 93/

36Det er nemlig denne medlemsstatens oppfatning at disse bestemmelsene får anvendelse, fordi de berørte helikopterne er formuegoder med dobbelt anvendelse, dvs. de kan brukes til både sivile og militære formål. Den nevnte medlemsstaten har dessuten gjort gjeldende at den kunne ha benyttet seg av konkurranse med forhandling i henhold til artikkel 6 nr. 3 bokstav c) og e) i direktiv 93/36 som følge av helikopternes tekniske karakter, og da de berørte leveransene var supplerende. Medlemsstaten har generelt understreket at dens praksis ikke skiller seg fra den som er iverksatt i de fleste av de medlemsstatene som fremstiller helikoptere. Endelig har Den italienske republikk gjort gjeldende at den italienske stats forbindelse med Agusta inntil slutten av nittitallet må anses som «in house»-forbindelser i den forstand uttrykket er anvendt i dommen av 18. november 1999 i saken Teckal (sak C-107/98, Sml. I, s. 8121). Domstolens bemerkninger Det skal straks fremheves at det er ubestridt mellom partene at de berørte avtalenes verdi overstiger den verdi som er fastsatt i artikkel 5 nr. 1 bokstav a) i direktiv 93/36, og at de dermed er omfattet av dette direktivets anvendelsesområde. Det skal likeledes bemerkes at de dokumentene vedrørende helikopterinnkjøpet som er vedlagt Den italienske republikks tilsvar, bekrefter Kommisjonens antakelse om at innkjøpet av de nevnte helikopterne ved konkurranse med forhandling følger av en langvarig praksis. — «In house»-forbindelsen mellom staten og Agusta Det følger av Domstolens faste rettspraksis at offentlig anbudskonkurranse i samsvar med direktivene om inngåelse av offentlige avtaler ikke er obligatorisk, selv om medkontrahenten er en i forhold til oppdragsgiveren juridisk særskilt enhet, når to betingelser er oppfylt. Dels skal den offentlige myndigheten, som er oppdragsgiver, utøve en kontroll med den berørte særskilte enheten som svarer til den den fører med sine egne tjenestegrener, dels skal denne enheten utføre hoveddelen av sin virksomhet med den eller de offentlige myndighetene som den eies av (jf. Teckal-dommen, avsnitt 50, samt dom av 11.1.2005, sak C-26/03, Stadt Halle og RPL Lochau, Sml. I, s. 1, avsnitt 49, av 13.1.2005, sak C-84/03, Kommisjonen mot Spania, Sml. I, s. 139, avsnitt 38, av 10.11.2005, sak C-29/04, Kommisjonen mot Østerrike, Sml. I, s. 9705, avsnitt 34, av 11.5.2006, sak C-340/04, Carbotermo og Consorzio Alisei, Sml. I, s. 4137, avsnitt 33, og av 19.4.2007, sak C-295/05, Asemfo, Sml. I, s. 2999, avsnitt 55). Følgelig skal det prøves om de to betingelsene som er oppstilt i den i foregående avsnitt nevnte rettspraksisen, er oppfylt i forhold til Agusta. Hva angår den første betingelsen om den offentlige myndighetens kontroll, bemerkes at den omstendighet at en privat virksomhet eier en andel av kapitalen i et selskap som den berørte oppdragsgiveren også eier en andel av, under alle omstendigheter utelukker at oppdragsgiveren kan utøve en kontroll over dette selskapet som svarer til den kontrollen den fører med sine egne tjenestegrener, også selv om den private virksomhetens andel bare er en minoritetsandel (jf. dommen i saken Stadt Halle og RPL Lochau, avsnitt 49). Som det fremgår av den undersøkelsen som er vedlagt tilsvaret, vedrørende den italienske stats eierandel i EFIM (Ente Participazione e Finanziamento Industrie Manifatturiere), Finmeccanica og Agusta, ble sistnevnte opprettet som et privatrettslig selskap i 1974 og har fra starten vært et halvt offentlig selskap, dvs. et selskap hvis kapital består av en aksjeandel som eies av dels den berørte stat, dels private aksjonærer. Ettersom Agusta er et selskap som delvis er åpent for privat kapital og dermed oppfyller det kriteriet som er nevnt i denne dommens avsnitt 38, er det likeledes utelukket at den italienske stat kan utøve en kontroll over dette selskapet som svarer til den den fører med sine egne tjenestegrener. Under disse omstendighetene, og uten at det er nødvendig å undersøke om Agusta utøver hoveddelen av sin virksomhet med den ordregivende myndigheten, skal Den italienske republikks argument om at det består en «in house»-forbindelse mellom dette selskapet og den italienske stat, avvises. — Legitime nasjonale hensyn Innledningsvis bemerkes at de tiltak medlemsstatene vedtar som ledd i legitime nasjonale hensyn, ikke som helhet er unntatt fra fellesskapsrettens anvendelse, bare fordi de treffes av hensyn til den offentlige sikkerheten eller det nasjonale forsvaret (jf. dom av 11.3.2003, sak C-186/01, Dory, Sml. I, s. 2479, avsnitt 30). Som tidligere fastslått av Domstolen, finnes traktatens unntaksbestemmelser vedrørende situasjoner der den offentlige sikkerheten er truet, navnlig i artikkel 30 EF, artikkel 39 EF, artikkel 46 EF, artikkel 58 EF, artikkel 64 EF, artikkel 296 EF og artikkel 297 EF, som angår usedvanlige, klart avgrensede tilfeller. Disse bestemmelsene gir ikke hjemmel for å anta at det etter traktaten gjelder et alminnelig forbehold for samtlige tiltak som treffes av hensyn til den offentlige sikkerheten, og som utelukker disse fra fellesskapsrettens anvendelsesområde. Dersom det ble antatt å gjelde et slikt alminnelig forbehold, uavhengig av de nærmere betingelsene i traktatens bestemmelser, ville fellesskapsrettens bindende karakter og ensartede anvendelse kunne undergrave (jf. i denne retning dom av 15.5.1986, sak 222/84, Johnston, Sml. s. 1651, avsnitt 26, av 26.10.1999, sak C-273/97, Sirdar, Sml. I, s. 7403, avsnitt 16, og av 11.1.2000, sak C-285/98, Kreil, Sml. I, s. 69, avsnitt 16, samt Dory-dommen, avsnitt 31). Det påligger herved den medlemsstaten som ønsker å påberope seg disse unntakene, å fremlegge bevis for at slike unntak ikke overskrider grensene for de nevnte tilfellene (jf. i denne retning dom av 16.9.1999, sak C-414/97, Kommisjonen mot Spania, Sml. I, s. 5585, avsnitt 22). I denne saken har Den italienske republikk gjort gjeldende at innkjøpet av helikoptere av merkene Agusta og Agusta Bell oppfyller det legitime hensynet til nasjonale interesser som omhandles i artikkel 296 EF og artikkel 2 nr. 1 bokstav b) i direktiv 93/36, fordi disse helikopterne er varer med dobbelt anvendelse, dvs. de kan brukes til både sivile og militære formål. For det første skal det understrekes at hver medlemsstat i henhold til artikkel 296 nr. 1 bokstav b) EF kan treffe de tiltak som den anser for nødvendige til beskyttelse av sine vesentlige sikkerhetsinteresser, og som vedrører fabrikasjon av eller handel med våpen, ammunisjon og krigsmateriell, forutsatt at disse tiltakene ikke forringer konkurransevilkårene på det felles markedet for varer som ikke er bestemt spesielt til militære formål. Det fremgår av formuleringen av denne bestemmelsen at de berørte varene skal være bestemt spesielt til militære formål. Det følger herav at innkjøp av utstyr hvis anvendelse til militære formål er usikker, nødvendigvis må overholde reglene for inngåelse av offentlige kontrakter. Innkjøpet av helikoptere til militære korps med sikte på sivil anvendelse skal overholde de samme reglene. Det er imidlertid på det rene at de berørte helikopterne har et sikkert sivilt formål og eventuelt et militært formål, noe Den italienske republikk har erkjent. Som følge av dette kan Den italienske republikk ikke med rette påberope seg artikkel 296 nr. 1 bokstav b) EF, som det er henvist til i artikkel 3 i direktiv 93/36, for å begrunne anvendelsen av konkurranse med forhandling ved innkjøp av de nevnte helikopterne. For det andre har nevnte medlemsstat, for å begrunne at det ble inngått avtaler med Agusta ved konkurranse med forhandling, påberopt seg at de data som ble utlevert for å iverksette produksjonen av helikopterne fremstilt av dette selskapet, var fortrolige. Den italienske republikk har i den forbindelse påberopt seg artikkel 2 nr. 1 bokstav a) i direktiv 93/

36Det skal imidlertid fastslås at Den italienske republikk ikke har angitt grunnene til at den fortrolige karakteren av de data som er utlevert til bruk for Agustas produksjon av helikopterne, er dårligere sikret dersom denne produksjonen overlates til andre selskaper i Italia eller i andre medlemsstater. Nødvendigheten av å fastsette en taushetsplikt er i den forbindelse på ingen måte til hinder for at det gjennomføres en anbudsprosedyre for en kontrakt. Følgelig fremstår det som uforholdsmessig i forhold til formålet med å hindre spredning av følsomme opplysninger om produksjonen av helikopterne å henvise til artikkel 2 nr. 1 bokstav b) i direktiv 93/36 for å begrunne at innkjøpet av disse er skjedd ved konkurranse med forhandling. Den italienske republikk har nemlig ikke godtgjort at et slikt formål ikke kunne forfølges innenfor rammene av en anbudsprosedyre i henhold til direktivet. Som følge av dette kan Den italienske republikk ikke med rette påberope seg artikkel 2 nr. 1 bokstav b) i direktiv 93/36 for å begrunne anvendelsen av konkurranse med forhandling ved innkjøp av de nevnte helikopterne. — Kravene om helikopterflåtens ensartethet Den italienske republikk har, for å begrunne anvendelsen av konkurranse med forhandling, likeledes påberopt seg artikkel 6 nr. 3 bokstav c) og e) i direktiv 93/36. Den har gjort gjeldende at fremstillingen av de berørte helikopterne av tekniske årsaker utelukkende kunne overlates Agusta, samt at det var nødvendig å sikre at helikopterflåten kunne fungere samlet, navnlig for å redusere de logistiske og operasjonelle kostnadene samt kostnadene til opplæring av piloter. Som det fremgår av 12. betraktning til direktiv 93/36, bør fremgangsmåten med konkurranse med forhandling betraktes som et unntak, og den kan derfor bare anvendes i et begrenset antall tilfeller. På denne bakgrunnen bemerkes at direktivets artikkel 6 nr. 2 og 3 uttømmende ramser opp de tilfellene der fremgangsmåten med konkurranse med forhandling kan anvendes (jf. i denne retning, for så vidt angår direktiv 77/62, dom av 17.11.1993, sak C-71/92, Kommisjonen mot Spania, Sml. I, s. 5923, avsnitt 10; for så vidt angår direktiv 93/36, Teckal-dommen, avsnitt 43, og dommen av 13.1.2005 i saken Kommisjonen mot Spania, avsnitt 47). I henhold til Domstolens rettspraksis må fravikelser fra de reglene som skal sikre at de rettighetene som er fastsatt i traktaten, blir virksomme på området for offentlige kontrakter, fortolkes innskrenkende (dom av 18.5.1995, sak C-57/94, Kommisjonen mot Italia, Sml. I, s. 1249, avsnitt 23, av 28.3.1996, sak C-318/94, Kommisjonen mot Tyskland, Sml. I, s. 1949, avsnitt 13, og av 2.6.2005, sak C-394/02, Kommisjonen mot Hellas, Sml. I, s. 4713, avsnitt 33). Medlemsstatene kan derfor ikke uten å frata direktiv 93/36 dets effektive virkning bestemme at fremgangsmåten med konkurranse med forhandling kan få anvendelse i andre tilfeller enn de som er fastsatt i dette direktivet, eller oppstille nye betingelser i de tilfellene som uttrykkelig er nevnt i det berørte direktivet, med den virkning at adgangen til å anvende den nevnte fremgangsmåten utvides (jf. i denne retning dommen av 13.1.2005 i saken Kommisjonen mot Spania, avsnitt 48). Det skal videre bemerkes at bevisbyrden påligger den part som påberoper seg at de ekstraordinære omstendighetene som berettiger et unntak, faktisk foreligger (jf. dom av 10.3.1987, sak 199/85, Kommisjonen mot Italia, Sml. s. 1039, avsnitt 14, og dommen i saken Kommisjonen mot Hellas, avsnitt 33). Det skal i dette tilfellet fastslås at Den italienske republikk ikke på tilfredsstillende måte har godtgjort årsaken til at utelukkende de av Agusta fremstilte helikopterne ville ha de krevde særlige tekniske egenskapene. Dessuten har denne medlemsstaten bare understreket fordelene ved at de helikopterne som benyttes av ulike korps, kan brukes sammen. Medlemsstaten har imidlertid ikke godtgjort hvordan et leverandørskifte ville tvinge den til å anskaffe utstyr som er fremstilt etter en annen teknikk, noe som ville medføre at det ikke var forenlig med det øvrige utstyret, eller uforholdsmessige tekniske vanskeligheter ved anvendelsen eller vedlikeholdet. På bakgrunn av det ovenstående skal det fastslås at Den italienske republikk har tilsidesatt sine forpliktelser i henhold til direktiv 93/36, og tidligere direktiv 77/62, idet den har iverksatt en praksis som har eksistert og vært opprettholdt i lang tid, hvoretter Agusta direkte tildeles avtaler vedrørende innkjøp av helikoptere av merkene Agusta og Agusta Bell for å dekke behovene hos flere av den italienske stats militære og sivile korps, uten en anbudskonkurranse og særlig uten å følge de prosedyrer som er fastsatt i disse direktivene.

Sakskostnader

I henhold til prosessreglementets artikkel 69 nr. 2 pålegges den tapende part å betale sakskostnadene, dersom det er nedlagt påstand om det. Den italienske republikk har tapt saken og bør derfor pålegges sakskostnadene i samsvar med Kommisjonens påstand herom. På grunnlag av disse premissene uttaler og bestemmer Domstolen (Store avdeling): 1) Den italienske republikk har tilsidesatt sine forpliktelser i henhold til Rådets direktiv 93/36/EØF av 14. juni 1993 om samordning av fremgangsmåtene ved offentlige innkjøp, som endret ved Europa-Parlamentets og Rådets direktiv 97/52/EF av 13. oktober 1997, og tidligere Rådets direktiv 77/62/EØF av 21. desember 1976 om samordning av fremgangsmåtene ved offentlige innkjøp, som endret og supplert ved Rådets direktiv 80/767/EØF av 22. juli 1980 og Rådets direktiv 88/295/EØF av 22. mars 1988, idet den har iverksatt en praksis som har eksistert og vært opprettholdt i lang tid, hvoretter Agusta SpA direkte tildeles avtaler vedrørende innkjøp av helikoptere av merkene Agusta og Agusta Bell for å dekke behovene hos flere av den italienske stats militære og sivile korps, uten en anbudskonkurranse og særlig uten å følge de prosedyrer som er fastsatt i disse direktivene. 2) Den italienske republikk betaler sakskostnadene. Underskrifter ( *1 ) – Prosessspråk: italiensk.