C-337/06 Bayerischer Rundfunk: kringkasting og oppdragsgiverstatus

DOMSTOLENS DOM (Fjerde avdeling) 13. desember 2007 * I sak C-337/06, angående en anmodning om prejudisiell

avgjørelse

i henhold til artikkel 234 EF, inngitt av Oberlandesgericht Düsseldorf (Tyskland) ved kjennelse av 21. juli 2006, innkommet til Domstolen den 7. august 2006, i saken: Bayerischer Rundfunk, Deutschlandradio, Hessischer Rundfunk, Mitteldeutscher Rundfunk, Norddeutscher Rundfunk, Radio Bremen, Rundfunk Berlin-Brandenburg, * Prosessspråk: tysk. BAYERISCHER RUNDFUNK M.FL. Saarländischer Rundfunk, Südwestrundfunk, Westdeutscher Rundfunk, Zweites Deutsches Fernsehen mot GEWA — Gesellschaft für Gebäudereinigung und Wartung mbH, med deltakelse av: Heinz W. Warnecke, som driver virksomhet under foretaksnavnet Großbauten Spezial Reinigung, DOMSTOLEN (Fjerde avdeling) sammensatt av avdelingsformann K. Lenaerts, dommerne G. Arestis, R. Silva de Lapuerta, E. Juhász (refererende dommer) og J. Malenovský, generaladvokat: D. Ruiz-Jarabo Colomer justissekretær: fullmektig B. Fülöp, på grunnlag av den skriftlige forhandlingen og etter rettsmøtet den 14. juni 2007, etter at det er inngitt skriftlige innlegg av: — Bayerischer Rundfunk, Deutschlandradio, Hessischer Rundfunk, Mitteldeutscher Rundfunk, Norddeutscher Rundfunk, Radio Bremen, Rundfunk Berlin-Brandenburg, Saarländischer Rundfunk, Südwestrundfunk, Westdeutscher Rundfunk og Zweites Deutsches Fernsehen ved Rechtsanwälte B. Mitrenga og K.-P. Mailänder, Justiziare C.-E. Eberle og J. Betz og Referentin im Justiziariat N. Hütt — GEWA — Gesellschaft für Gebäudereinigung und Wartung mbH ved Rechtsanwälte C. Antweiler og K.P. Dreesen — den tyske regjering ved M. Lumma, som befullmektiget — den østerrikske regjering ved M. Fruhmann, som befullmektiget — den polske regjering ved E. Ośniecka-Tamecka, som befullmektiget — Kommisjonen for De europeiske fellesskap ved X. Lewis og B. Schima, som befullmektigede BAYERISCHER RUNDFUNK M.FL. — EFTA-Tilsynsmyndigheten ved B. Alterskjær og L. Young, som befullmektigede, og etter at generaladvokaten har fremsatt forslag til

avgjørelse

den 6. september 2007, avsagt følgende Dom 1 Anmodningen om prejudisiell

avgjørelse

gjelder fortolkningen av artikkel 1 bokstav b), annet ledd, tredje strekpunkt, første alternativ, og bokstav a) nr. iv), i Rådets direktiv 92/50/EØF av 18. juni 1992 om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige tjenestekontrakter (EFT L 209, s. 1). 2 Anmodningen er inngitt i forbindelse med en sak om hvorvidt de tyske kringkastingsforetakene (Landesrundfunkanstalten) skal anses som oppdragsgivere ved anvendelsen av fellesskapsreglene om offentlige kontrakter. Rettsregler Fellesskapsbestemmelser

3I henhold til artikkel 7 nr. 1 får direktiv 92/50 anvendelse på tjenestekontrakter der den anslåtte verdien eksklusiv merverdiavgift er 200 000 ECU eller mer. 4 Artikkel 1 bokstav b) i direktiv 92/50 har følgende ordlyd: «I dette direktiv forstås med [...] oppdragsgivere: staten, lokale myndigheter, offentligrettslige organer og sammenslutninger av en eller flere av disse lokale myndigheter eller offentligrettslige organer. Med offentligrettslig organ forstås ethvert organ: — hvis oppgave det er å imøtekomme allmennhetens behov, dog ikke på det ervervsmessige eller forretningsmessige område, og — som er en juridisk person, og — hvis drift enten for mer enn halvdelens vedkommende finansieres av staten, de lokale myndigheter eller andre offentligrettslige organer, eller hvis drift er underlagt deres kontroll, eller hvortil staten, de lokale myndigheter eller andre offentligrettslige organer kan utpeke mer enn halvdelen av medlemmene i administrasjons-, ledelses- eller tilsynsorganet. BAYERISCHER RUNDFUNK M.FL. Fortegnelser over de offentligrettslige organer eller kategorier av offentligrettslige organer som oppfyller de kriterier som er nevnt i annet ledd i denne bokstav, finnes i vedlegg I til direktiv 71/305/EØF. Disse fortegnelsene er så fullstendige som mulig og kan revideres etter fremgangsmåten i artikkel 30b i nevnte direktiv.» 5 Den omhandlede bestemmelsen er gjengitt med en nesten identisk ordlyd i artikkel 1 nr. 9 i Europaparlamentets og Rådets direktiv 2004/18/EF av 31. mars 2004 om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige vareinnkjøpskontrakter, offentlige tjenestekontrakter og offentlige bygge- og anleggskontrakter (EUT L 134, s. 114). Det skal ifølge betraktning 1 til direktiv 2004/18 foretas en omarbeiding til én samlet tekst av de direktiver som anvendes ulikt på fremgangsmåtene for inngåelse av offentlige kontrakter på de tre førstnevnte områdene, og denne teksten skal ifølge direktivets artikkel 80 være gjennomført i medlemsstatene senest den 31. januar 2006.

6De tyske offentlige kringkastingsforetakene er verken nevnt i det vedlegget det er henvist til i artikkel 1 bokstav b), siste ledd, i direktiv 92/50, eller i vedlegg III til direktiv 2004/18, som har et tilsvarende innhold.

7I henhold til artikkel 1 bokstav a) nr. iv) i direktiv 92/50 er følgende kontrakter unntatt fra direktivets bestemmelser: «[K]ontrakter om kringkastingsforetaks innkjøp, utvikling, produksjon eller koproduksjon av programmateriale og kontrakter om sendetid».

8Denne bestemmelsen er gjengitt med en identisk ordlyd i artikkel 16 bokstav b) i direktiv 2004/18. 9 Formålet med denne bestemmelsen er redegjort for i betraktning 11 til direktiv 92/50, som har følgende ordlyd: «[I]nngåelse av kontrakter om visse audiovisuelle tjenester på kringkastingsområdet er underlagt hensyn som gjør det uhensiktsmessig å la anbudskonkurranseprosedyrene få anvendelse på dem.»

10Denne begrunnelsen utdypes ytterligere i betraktning 25 til direktiv 2004/18, som lyder: «Ved inngåelse av offentlige kontrakter om visse audiovisuelle tjenester på fjernsyns- og kringkastingsområdet bør det tas hensyn til forhold av slik kulturell og samfunnsmessig betydning at det er uhensiktsmessig å la anbudsreglene få anvendelse på dem. Det skal derfor gjelde et unntak for offentlige tjenestekontrakter med henblikk på kjøp, utvikling, produksjon eller samproduksjon av programmer som er klare til bruk, og andre forberedende tjenester, f.eks. vedrørende manuskripter eller kunstneropptreden, som er nødvendige for programmets tilblivelse, samt kontrakter vedrørende sendetid for utsendelse. Dette unntaket bør imidlertid ikke gjelde for levering av teknisk materiale til produksjon, samproduksjon og utsendelse av disse programmene [...]» BAYERISCHER RUNDFUNK M.FL. Nasjonale rettsregler 11 Ovennevnte artikkel 1 bokstav b) i direktiv 92/50 ble gjennomført i nasjonal rett ved artikkel 98 nr. 2 i lov om konkurransebegrensninger (Gesetz gegen Wettbewerbsbeschränkungen). Innholdet i denne bestemmelsen er identisk med fellesskapsreglene, med den ene forskjell at det i definisjonen av «offentligrettslig organ», til betingelsen om at driften for mer enn halvdelens vedkommende finansieres av de offentlige myndigheter, er tilføyd at denne finansieringen kan skje ved «kapitaldeltagelse eller på annen måte». 12 Artikkel 5 nr. 1 annet punktum i den tyske grunnloven har følgende ordlyd: «Pressefriheten og den frie rapportering gjennom radio, fjernsyn og film er beskyttet.»

13Denne bestemmelsen fortolkes ifølge fast praksis ved de øverste tyske rettsinstanser, blant annet Bundesverfassungsgericht og Bundesverwaltungsgericht, som et absolutt forbud mot enhver innblanding eller inngripen fra de offentlige myndigheters side i ledelsen og arbeidet i de offentlige kringkastingsforetakene, og som et prinsipp om ubetinget nøytralitet i forbindelse med disse organenes programmer. Denne grunnlovsbestemmelsen har en svært viktig stilling i den nåværende tyske statskonstruksjonen og skal forhindre at fjernsyn og radio blir et politisk instrument. Bestemmelsen utgjør en grunnlovssikret rett til ytringsfrihet og informasjonsallsidighet samt eksistens, finansiering og utvikling av offentlige kringkastingsforetak.

14Disse foretakene er offentligrettslige organer med status som juridiske personer som er pålagt en oppgave av allmenn interesse. De er uavhengige av statlige myndigheter, selvforvaltede og innrettet slik at offentlige myndigheter ikke har mulighet for å øve innflytelse. Disse organene utgjør i overensstemmelse med fast praksis ved de øverste tyske rettsinstanser ikke en del av de statlige myndighetene. 15 Finansieringen av de nevnte organene er fastlagt i statsavtaler (Staatsverträge), dvs. avtaler inngått mellom forbundsstaten (Bund) og delstatene. 16 Statsavtalen om kringkasting (Rundfunkstaatsvertrag) bestemmer følgende i § 11 nr. 1: «Budsjettet skal gjøre det mulig for offentligrettslige kringkastingsforetak å oppfylle sine forfatnings- og rettslige oppgaver. Det skal særlig sikre eksistensen og utviklingen av offentligrettslig kringkasting.»

17I overensstemmelse med § 12 i den aktuelle statsavtalen finansieres de offentlige kringkastingsforetakenes behov først og fremst, dvs. for mer enn halvdelens vedkommende, ved lisenser som betales av borgerne, og for øvrig ved reklameinntekter og andre inntekter. I overensstemmelse med rettspraksis fra Bundesverfassungsgericht er finansiering gjennom lisensoppkreving tilpasset public service-oppgaven for offentlige kringkastingsforetak, den svarer til en forfatningsmessig finansieringsgaranti og utgjør en funksjonell finansieringsmåte som gjør det mulig å beskytte den selvstendige programfastsettelsen mot eventuell politisk innblanding fra staten. BAYERISCHER RUNDFUNK M.FL. 18 Bestemmelsene for oppkreving av lisens er fastsatt i statsavtalen om bestemmelser vedrørende kringkastingslisensordningen (Staatsvertrag über die Regelung des Rundfunkgebührenwesens) av 31. august 1991, som endret den 11. september 1996 (GVBl. NRW 1996, s. 431, heretter «statsavtalen om lisenser»). I overensstemmelse med denne statsavtalen oppstår plikten til å betale lisens når man råder over et radio- eller fjernsynsapparat. Den omstendighet at dette apparatet ikke anvendes i praksis, har ingen betydning for betalingsplikten. Kreditorene for lisensen er formelt sett de regionale kringkastingsforetakene i de respektive delstatene. 19 Bestemmelsene om størrelsen på lisensene, som beregnes på grunnlag av de offentlige kringkastingsforetakenes finansieringsbehov, er fastsatt i statsavtalen om kringkastingsfinansiering (Rundfunkfinanzierungsstaatsvertrag) av 26. november 1996 (GVBl. NRW 1996, s. 484). Størrelsen på lisensen godkjennes formelt sett av delstatsparlamentene og -regjeringene.

20De offentlige kringkastingsforetakene opprettet — ved en forvaltningsavtale — en lisensoppkrevingssentral, Gebühreneinzugszentrale der öffentlich-rechtlichen Rundfunkanstalten (heretter «GEZ»). GEZ er et offentligrettslig organ som blant annet har til formål å kreve inn og fakturere lisens. Organet har ikke status som juridisk person eller partsevne, men det handler i de ulike regionale kringkastingsforetakenes navn og på deres vegne. Hva angår oppkreving av lisensene hos borgerne handler GEZ imidlertid gjennom oppkrevingspålegg, dvs. ved en offentlig myndighetshandling. På samme måte er det i artikkel 7 nr. 6 i førstnevnte statsavtale om lisenser fastsatt at ved manglende betaling av lisensen «er påminnelsene gjenstand for administrativ tvangsfullbyrdelse. Det regionale kringkastingsforetaket som er kreditor, kan rette anmodningen om bistand til tvangsfullbyrdelse direkte til den kompetente myndighet ved debitorenes bosted eller vanlige oppholdssted [...]». 21 Kontrollen og fastsettelsen av de finansieringsbehov som de offentlige kringkastingsforetakene har gitt uttrykk for, er betrodd en uavhengig kommisjon, Kommission zur Überprüfung und Ermittlung des Finanzbedarfs der Rundfunkanstalten (heretter «KEF»). Denne kommisjonen, som er sammensatt av 16 uavhengige sakkyndige, mottar og undersøker de behovsoverslagene som fremsendes av de offentlige kringkastingsforetakene, og drøfter dem med foretakenes representanter. Denne kommisjonen avgir en rapport minst hvert annet år, på grunnlag av hvilken delstatsparlamentene og -regjeringene støtter sine formelle beslutninger vedrørende størrelsen på lisensen. Denne fremgangsmåten, som KEF for tiden er involvert i, ble innført etter en dom avsagt av Bundesverfassungsgericht den 22. februar 1994, hvori det ble fastslått at den fremgangsmåten hvoretter beslutningen om lisensens størrelse ble truffet av delstatenes statsministre uten inngripen fra en uavhengig kommisjon, ikke sikret den i grunnloven ønskede uavhengigheten. 22 Lisenssmidlene tildeles blant annet de offentlige kringkastingsforetakene og mediemyndigheten i den aktuelle delstaten. Tvisten i hovedsaken og de prejudisielle spørsmål

23I august 2005 oppfordret GEZ skriftlig 11 rengjøringsselskaper til å avgi bindende tilbud på utførelsen av rengjøring i GEZs lokaler i Köln. Det ble ikke gjennomført noen formell anbudskonkurranse i overensstemmelse med fellesskapsrettslige regler. Kontraktsperioden strakte seg fra 1. mars 2006 til 31. desember 2008, og den kunne stilltiende forlenges med ett år av gangen. GEZ anslo de samlede årlige utgiftene til mer enn 400 000 EUR. BAYERISCHER RUNDFUNK M.FL.

24I november 2005 meddelte GEZ GEWA — Gesellschaft für Gebäudereinigung und Wartung mbH, ett av de rengjøringsselskapene som ble kontaktet under anbudskonkurransen, at selskapet ikke ville få tildelt kontrakten. Idet GEZ som oppdragsgiver måtte utlyse rengjøringskontrakten i overensstemmelse med fellesskapsrettslige regler, innga den aktuelle virksomheten en klage til Vergabekammer (ankenemnda for anbud) ved Bezirksregierung Köln. Denne retten gav virksomheten medhold i saken, idet den fastslo at den aktuelle kontrakten lå utenfor egentlig kringkastingsvirksomhet og derfor var omfattet av fellesskapsretten om offentlige kontrakter.

25De offentlige kringkastingsforetakene anket denne avgjørelsen til Oberlandesgericht Düsseldorf (avdeling for anskaffelsessaker) og anførte at de ikke var oppdragsgivere, fordi finansieringen av den offentlige kringkastingssektoren overveiende skjer gjennom den lisensen som betales av fjernsynsseerne, og fordi det verken foreligger offentlig finansiering eller kontroll i denne henseende. 26 Den foreleggende retten har anført at betingelsene fastsatt i artikkel 1 bokstav b), annet ledd, første og annet strekpunkt, i direktiv 92/50 og artikkel 1 nr. 9, annet ledd, bokstav a) og b), i direktiv 2004/18 vedrørende definisjonen av «offentligrettslig organ» er oppfylt i det foreliggende tilfellet, ettersom de offentlige kringkastingsforetakene er opprettet spesielt med henblikk på å imøtekomme allmennhetens behov, dog ikke behov av industriell eller kommersiell karakter, og er juridiske personer. Den foreleggende retten har for øvrig, med hensyn til de tre alternativer som fremgår av henholdsvis artikkel 1 bokstav b), annet ledd, tredje strekpunkt, i direktiv 92/50 og artikkel 1 nr. 9, annet ledd, bokstav c), i direktiv 2004/18, bemerket at de to sistnevnte ikke foreligger i det foreliggende tilfellet, ettersom de offentlige myndighetene ikke foretar noen kontroll av driften av disse organene og ikke har noen innflytelse på utnevnelsen av organenes styrer. Det må deretter etterprøves om de aktuelle organenes aktivitet for mer enn halvdelens vedkommende finansieres av staten eller andre oppdragsgivere, for at de skal kunne anses som «offentligrettslige organer» og dermed «oppdragsgivere». 27 Den foreleggende retten bemerker i denne forbindelse at betingelsen om «finansieres av staten» i overensstemmelse med en av tendensene i rettspraksis og den juridiske litteraturen i Tyskland krever en direkte forbindelse mellom den aktuelle finansieringen og staten. Denne tilnærmingen viser utelukkende til at finansieringen er statlig, eller midlenes opprinnelse, dvs. de som stammer fra statsbudsjettet, og tar ikke hensyn til verken den omstendighet at det at forbrukerne pålegges å betale en lisens, bygger på et regelverk, eller at oppkrevingen av denne lisensen foretas under utøvelse av offentlig myndighet. I overensstemmelse med denne første tilnærmingen skal den direkte statlige finansieringen også gjøre det mulig for staten eller andre offentlige myndigheter å utøve en konkret innflytelse i forbindelse med det statslig finansierte organets tildeling av kontrakter. 28 Ifølge en annen tendens i rettspraksis og den juridiske litteraturen, som den foreleggende retten følger, er et lovgrunnlag hvoretter borgerne har plikt til å betale lisens, tilstrekkelig til å anse betingelsen om «finansieres av staten» av de aktuelle kringkastingsforetakenes aktivitet for å være oppfylt. Fellesskapsbestemmelsene om offentlige kontrakter kan således også anvendes på disse organene, som finansieres av den obligatoriske lisensen, og de er derfor ikke underlagt markedslovene. For øvrig krever — fremdeles ifølge denne tendensen — statens forfatningsmessige forpliktelse til ikke å blande seg inn i disse organenes forvaltning og programfastsettelse ikke at disse organenes offentlige kontrakter, som ikke har tilknytning til deres hovedoppgaver, unntas fra fellesskapsreglene. 29 Henset til disse betraktningene har Oberlandesgericht Düsseldorf besluttet å utsette saken og å forelegge Domstolen følgende prejudisielle spørsmål: «1) Skal kriteriet om at organet 'finansieres av staten' i artikkel 1 [bokstav b), annet ledd, tredje strekpunkt, første alternativ, i direktiv 92/50] fortolkes slik at en indirekte finansiering i form av en av staten pålagt lisensbetalning fra personer BAYERISCHER RUNDFUNK M.FL. som råder over radio- og fjernsynsapparater, på bakgrunn av den garantien for organenes uavhengige finansiering og eksistens som det etter grunnloven påhviler staten å yte, er en finansiering i nevnte kriteriums forstand? 2) Dersom det første prejudisielle spørsmålet skal besvares bekreftende, spørres det om artikkel 1 [bokstav b), annet ledd, tredje strekpunkt, første alternativ, i direktiv 92/50] skal fortolkes slik at anvendelsen av kriteriet om at organet 'finansieres av staten' forutsetter at staten kan utøve en direkte innflytelse i forbindelse med det statslig finansierte organets tildeling av kontrakter? 3) Dersom det andre prejudisielle spørsmålet skal besvares benektende, spørres det om artikkel 1 [bokstav b), annet ledd, tredje strekpunkt, første alternativ, i direktiv 92/50] i lys av [artikkel 1 bokstav a) nr. iv)] skal fortolkes slik at bare de i [sistnevnte bestemmelse] nevnte tjenestene faller utenfor direktivets anvendelsesområde, og at andre tjenester som ikke spesielt vedrører programmene, men har karakter av hjelpe- og støttetjenester, er omfattet av direktivets anvendelsesområde (motsetningsslutning)?» De prejudisielle spørsmål Innledende bemerkninger

30Det er i de spørsmålene den foreleggende retten har stilt, henvist til de relevante bestemmelsene i direktiv 2004/

18Ettersom de faktiske omstendighetene i hovedsaken tidsmessig er omfattet av direktiv 92/50, vil Domstolens undersøkelse og svar vedrøre de tilsvarende bestemmelsene i direktiv 92/50, i lys av visse presiseringer som direktiv 2004/18 har bibrakt. Under alle omstendigheter har bestemmelsene i sistnevnte direktiv — så vel som de underliggende prinsippene — samme innhold som bestemmelsene og prinsippene i de tidligere direktivene, og direktiv 2004/18 er en nyavfattelse av de eksisterende bestemmelsene. Det foreligger derfor ikke noen grunn som kan begrunne en annen fremgangsmåte i henhold til dette nye direktivet.

31Det bemerkes videre at selv om den tyske ordningen for finansiering av de offentlige kringkastingsforetakene i prinsippet utelukker at de offentlige myndighetene kan utøve noen som helst politisk innflytelse på disse organene, berettiger dette forholdet ikke at nærværende sak utelukkende undersøkes i lys av at det pr. definisjon er umulig for staten å utøve slik innflytelse. For å sikre en ensartet fortolkning og anvendelse av fellesskapsretten og oppfyllelsen av målene i EF-traktaten skal Domstolen således også ta hensyn til andre betraktninger, slik som retten til fri bevegelighet og åpningen av markedet. **Det første spørsmålet**

32Domstolen er med dette spørsmålet blitt anmodet om å fortolke begrepet «for mer enn halvdelens vedkommende finansieres av staten» eller en annen offentlig myndighet, inntatt i artikkel 1 bokstav b), annet ledd, tredje strekpunkt, første alternativ, i direktiv 92/50, med henblikk på å besvare spørsmålet om denne betingelsen er oppfylt når offentlige kringkastingsforetaks virksomhet, som i hovedsaken, for mer enn halvdelens vedkommende finansieres ved en lisens som pålegges, beregnes og kreves inn i henhold til regler som de i hovedsaken foreliggende.

33Det skal først, med hensyn til arten av «for mer enn halvdelens vedkommende», bemerkes at det er ubestridt at denne betingelsen i overensstemmelse med BAYERISCHER RUNDFUNK M.FL. Domstolens praksis i det foreliggende tilfellet er oppfylt, da de aktuelle offentlige kringkastingsforetakenes inntekter for mer enn halvdelens vedkommende stammer fra den i hovedsaken omhandlede lisensen (jf. i denne retning dom av 3.10.2000, sak C-380/98, University of Cambridge, Sml. I, s. 8035, avsnitt 30).

34Det bemerkes deretter at ordlyden i artikkel 1 bokstav b), annet ledd, tredje strekpunkt, første alternativ, i direktiv 92/50 ikke inneholder noen presisering vedrørende måten finansieringen i denne bestemmelsen skal finne sted på. Blant annet kreves det ikke etter denne bestemmelsen at de aktuelle organenes virksomhet finansieres direkte av staten eller en annen offentlig myndighet for at betingelsen herom skal være oppfylt. Undersøkelsen av finansieringsmåtene skal derfor ikke begrenses til dem som de ulike berørte partene har fremført i denne saken.

35Ved fortolkningen av begrepet «finansieres av staten» eller andre offentlige myndigheter skal det henvises til formålet med fellesskapsdirektivene om offentlige kontrakter, slik det fremgår av Domstolens praksis.

36I overensstemmelse med denne praksisen er formålet med anskaffelsesdirektivene å fjerne risikoen for at innenlandske tilbydere eller søkere gis en fortrinsstilling ved oppdragsgivernes inngåelse av kontrakter, og å utelukke muligheten for at et organ som finansieres eller kontrolleres av staten, lokale myndigheter eller andre offentligrettslige organer, lar seg lede av andre hensyn enn økonomiske (University of Cambridge-dommen, avsnitt 17 og den deri nevnte rettspraksis).

37Domstolen har gjentatt disse formålene ved å tilføye at begrepet «oppdragsgiver», herunder begrepet «offentligrettslig organ», i lys av disse formålene skal fortolkes formålsbestemt (dom av 1.2.2001, sak C-237/99, Kommisjonen mot Frankrike, Sml. I, s. 939, avsnitt 42 og 43 og den deri nevnte rettspraksis).

38Domstolen har således fastslått at samordningen på fellesskapsnivå av fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige kontrakter har til formål å fjerne hindringene for den frie utvekslingen av tjenester og varer og følgelig tar sikte på å beskytte interessene til de næringsdrivende som er etablert i en medlemsstat, og som ønsker å tilby goder eller tjenester til oppdragsgivere i en annen medlemsstat (University of Cambridge-dommen, avsnitt 16, og dommen i saken Kommisjonen mot Frankrike, avsnitt

51Med det andre spørsmålet ønsker den forelagte retten opplyst om artikkel 1 bokstav b) annet ledd tredje strekpunkt første alternativ i direktiv 92/50 skal fortolkes slik at anvendelsen av kriteriet om at organet skal «finansieres av staten», forutsetter statens eller andre offentlige myndigheters direkte innblanding ved et slikt organs inngåelse av en avtale som den som er omhandlet i hovedsaken, dersom et offentlig radio- og fjernsynsselskap finansieres på den måten det er redegjort for innenfor rammen av det første spørsmålet.

52Ved besvarelsen av dette spørsmålet bemerkes for det første at bestemmelsens ordlyd ikke forutsetter direkte innblanding fra staten eller en annen offentlig myndighet ved inngåelsen av en gitt offentlig avtale for at kriteriet om at organet «finansieres av staten» skal være oppfylt.

53Hva dernest angår kriteriet om et organs tilknytning til de offentlige myndigheter, som er utviklet i Domstolens praksis med hensyn til de tre alternativer som fremgår av artikkel 1 bokstav b) annet ledd tredje strekpunkt første alternativ i direktiv 92/50 (jf. i denne retning dom av 15.1.1998, sak C-44/96, Mannesmann Anlagenbau Austria m.fl., Sml. I, s. 73, avsnitt 20), har den forelagte retten henvist til den ovennevnte oppfatningen som forfektes av en tendens i rettspraksis og den juridiske litteraturen i Tyskland, og hvoretter denne tilknytningen innebærer at de offentlige myndigheter kan utøve en konkret innflytelse på de ulike fremgangsmåtene for inngåelse av avtaler. BAYERISCHER RUNDFUNK M.FL. 54 Innledningsvis bemerkes i denne forbindelse at spørsmålet om de i hovedsaken omhandlede radio- og fjernsynsselskapers tilknytning til de offentlige myndigheter kun vedrører inngåelsen av de avtaler som ikke har noen forbindelse med utførelsen av disse organers egentlige public service-oppgave, som er sikret i den tyske grunnloven, det vil si utvikling og produksjon av programmer. Den i hovedsaken omhandlede avtalen vedrører ikke disse organers egentlige funksjon.

55Videre skal det fremheves — slik det fremgår av de betraktninger som er fremført i forbindelse med det første spørsmålet — at selve eksistensen av de omhandlede offentlige radio- og fjernsynsselskapene er avhengig av staten. Kriteriet om disse organers tilknytning til staten er således oppfylt, og det kreves ikke at de offentlige myndigheter har mulighet til å utøve konkret innflytelse på de aktuelle organers ulike beslutninger i forbindelse med inngåelse av offentlige avtaler.

56Denne tilknytningen i vid forstand utelukker ikke — ved manglende overholdelse av fellesskapsbestemmelsene vedrørende inngåelse av offentlige avtaler — risikoen for at de i hovedsaken omhandlede radio- og fjernsynsselskapene lar seg lede av andre hensyn enn økonomiske, blant annet ved å favorisere nasjonale tilbydere og kandidater. Disse organene kan innta en slik holdning uten å tilsidesette de krav som er fastsatt i den tyske grunnloven, som ikke inneholder forbud mot dette. Som den forelagte retten treffende har anført, krever statens forpliktelse til ikke å blande seg inn i de aktuelle organers programfastsettelse — som er sikret i den tyske grunnloven og fortolket av Bundesverfassungsgericht — ikke at disse organene forholder seg nøytrale i forbindelse med inngåelse av avtaler. En slik risiko ville være i strid med formålet med fellesskapsreglene om inngåelse av offentlige avtaler anført i denne dommens avsnitt 38 og 39. 57 Den forelagte retten er videre med henblikk på besvarelsen av det andre prejudisielle spørsmålet i tvil om i hvilken utstrekning det standpunkt Domstolen inntok i avsnitt 21 i University of Cambridge-dommen, er relevant. Domstolen fastslo at selv om den måten et gitt organ finansieres på kan være avslørende for om det foreligger en nær tilknytning mellom organet og en annen oppdragsgiver, kan dette kriteriet ikke være enebestemmende. Det er ikke enhver betaling som foretas av en oppdragsgiver, som har til formål å skape eller forsterke et spesifikt underordnings- eller avhengighetsforhold. Bare de ytelser som finansierer eller støtter den berørte virksomhetens aktiviteter ved et økonomisk bidrag uten særlig motytelse, kan kvalifiseres som «offentlig finansiering».

58Det bemerkes i denne forbindelse at for så vidt angår forholdet mellom de aktuelle organene og forbrukerne, fremgår det av avsnitt 23–25 i University of Cambridge-dommen at de offentlige betalingene det ikke er knyttet noen kontraktuell motytelse til, kan kvalifiseres som «offentlig finansiering». Som fastslått i nærværende dommens avsnitt 45, er de midler som er tildelt de i hovedsaken omhandlede radio- og fjernsynsselskapene, således ikke i dette tilfellet forbundet med noen BAYERISCHER RUNDFUNK M.FL. kontraktuell motytelse, ettersom verken lisensbetalingen eller størrelsen av denne følger av en avtale mellom disse organene og forbrukerne, da sistnevnte er forpliktet til å betale lisensen ved den blotte omstendighet at de disponerer over et radio- eller fjernsynsapparat, selv om de aldri gjør bruk av de aktuelle organers ytelser. 59 Likeledes foreligger det heller ikke i foreliggende tilfelle noen bestemt motytelse overfor staten, idet — som den forelagte retten treffende har understreket — finansieringen som er omhandlet i hovedsaken, tar sikte på å utligne de byrder som oppstår ved utførelsen av statens public service-oppgave, som består i å sikre en pluralistisk og objektiv audiovisuell opplysning av borgerne. På dette punktet skiller de i hovedsaken omhandlede radio- og fjernsynsselskapene seg ikke fra andre offentlige tjenester som mottar støtte fra staten for å oppfylle sin oppgave av allmenn interesse.

60Det andre spørsmålet skal derfor besvares med at artikkel 1 bokstav b) annet ledd tredje strekpunkt første alternativ i direktiv 92/50 skal fortolkes slik at anvendelsen av kriteriet om at organet skal «finansieres av staten», ikke forutsetter statens eller andre offentlige myndigheters direkte innblanding ved slike organers inngåelse av en avtale som den som er omhandlet i hovedsaken, dersom offentlige radio- og fjernsynsselskapers virksomhet, som dem i hovedsaken, finansieres på den måten det er redegjort for i forbindelse med behandlingen av det første spørsmålet. **Det tredje spørsmålet**

61Med det tredje spørsmålet ønsker den forelagte retten opplyst om artikkel 1 bokstav a) nr. iv) i direktiv 92/50 i lys av samme direktivs artikkel 1 bokstav b) annet ledd tredje strekpunkt, skal fortolkes slik at det bare er offentlige avtaler vedrørende de tjenestene som det henvises til i denne første bestemmelsen, som er utelukket fra direktivets anvendelsesområde.

62Det bestemmes i artikkel 1 bokstav a) nr. iv) i direktiv 92/50 at direktivet ikke finner anvendelse på offentlige avtaler hvis formål er de ytelser som berører radio- og fjernsynsselskapenes egentlige funksjon, det vil si utvikling og produksjon av programmer av kulturell og samfunnsmessig betydning, som anført i 11. betraktning til direktiv 92/50, og mer uttrykkelig i betraktning 25 til direktiv 2004/18, som gjør det uhensiktsmessig å la direktivet finne anvendelse på dem.

63Som antydet av generaladvokaten i punkt 80 i forslaget til

avgjørelse

, gjenspeiler denne bestemmelsen det samme hensyn som det som er kommet til uttrykk i den tyske grunnloven, nemlig en garanti for utførelsen av de offentlige radio- og fjernsynsselskapers public service-oppgave i full uavhengighet og upartiskhet.

64Ettersom den aktuelle bestemmelsen utgjør et unntak fra hovedformålet med fellesskapsdirektivene om inngåelse av offentlige avtaler, som anført i denne dommens avsnitt 39, det vil si fri bevegelighet for tjenester og størst mulig adgang til konkurranse, skal den fortolkes innskrenkende. Derfor er det bare de offentlige avtalene som omfatter tjenestene nevnt i direktivets artikkel 1 bokstav a) nr. iv), som er utelukket fra anvendelsesområdet for direktiv 92/50. Derimot er offentlige tjenestekontrakter som ikke har noen forbindelse med de aktiviteter som er omfattet av utførelsen av de offentlige radio- og fjernsynsselskapers egentlige public service-oppgave, fullt ut underlagt fellesskapsreglene. BAYERISCHER RUNDFUNK M.FL.

65Denne oppfatningen bekreftes av betraktning 28 til direktiv 2004/18, som til veiledning i nest siste setning henviser til at dette unntaket ikke bør gjelde for levering av teknisk materiale til produksjon, samproduksjon og sending av disse programmene.

66Det bemerkes imidlertid at disse betraktningene bare finner anvendelse dersom det i en konkret sak dreier seg om en avtale som er inngått av et organ som anses for en oppdragsgiver som omhandlet i artikkel 1 bokstav b) i direktiv 92/50.

67Det tredje spørsmålet skal derfor besvares med at artikkel 1 bokstav a) nr. iv) i direktiv 92/50 skal fortolkes slik at det bare er offentlige avtaler vedrørende de tjenestene som det henvises til i denne bestemmelsen, som er utelukket fra direktivets anvendelsesområde. **Sakens omkostninger**

68Ettersom behandlingen av saken i forhold til hovedsakens parter utgjør et ledd i den sak som verserer for den forelagte retten, tilkommer det denne å treffe

avgjørelse

om sakens omkostninger. Bortsett fra nevnte parters utgifter kan de utgifter som er avholdt i forbindelse med inngivelse av innlegg for Domstolen, ikke erstattes. På grunnlag av disse premissene kjenner Domstolen (Fjerde avdeling) for rett: 1) Artikkel 1 bokstav b) annet ledd tredje strekpunkt første alternativ i Rådets direktiv 92/50/EØF av 18. juni 1992 om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige tjenestekontrakter skal fortolkes slik at offentlige radio- og fjernsynsselskapers virksomhet, som de i hovedsaken omhandlede, for mer enn halvpartens vedkommende finansieres av staten, når de for mer enn halvpartens vedkommende finansieres ved en lisens som påhviler innehaveren av et radio- eller fjernsynsapparat, og som pålegges, beregnes og innkreves etter regler som de som foreligger i hovedsaken. 2) Artikkel 1 bokstav b) annet ledd tredje strekpunkt første alternativ i direktiv 92/50 skal fortolkes slik at anvendelsen av kriteriet om at organet skal «finansieres av staten», ikke forutsetter statens eller andre offentlige myndigheters direkte innblanding ved slike organers inngåelse av en avtale som den som er omhandlet i hovedsaken, dersom offentlige radio- og fjernsynsselskapers virksomhet, som dem i hovedsaken, finansieres på den måten det er redegjort for i forbindelse med behandlingen av det første spørsmålet. 3) Artikkel 1 bokstav a) nr. iv) i direktiv 92/50 skal fortolkes slik at det bare er offentlige avtaler vedrørende de tjenestene som det henvises til i denne bestemmelsen, som er utelukket fra direktivets anvendelsesområde. Underskrifter