C-346/06 Rüffert: tariffkrav i offentlige kontrakter

DOMSTOLENS DOM (Annen avdeling) 3. april 2008 ( *1 ) «Artikkel 49 EF — fri utveksling av tjenester — restriksjoner — direktiv 96/71/EF — utstasjonering av arbeidstakere som ledd i tjenesteyting — fremgangsmåter ved inngåelse av offentlige bygge- og anleggskontrakter — sosial beskyttelse av arbeidstakere» I sak C-346/06, angående en anmodning om prejudisiell

avgjørelse

i henhold til artikkel 234 EF, inngitt av Oberlandesgericht Celle (Tyskland) ved

avgjørelse

av 3. august 2006, innkommet til Domstolen 11. august 2006, i saken: Dirk Rüffert som bobestyrer for konkursboet etter Objekt und Bauregie GmbH & Co. KG mot Land Niedersachsen, har DOMSTOLEN (Annen avdeling) sammensatt av avdelingsleder C.W.A. Timmermans (refererende dommer) og dommerne J. Makarczyk, P. Kūris, J.-C. Bonichot og C. Toader, generaladvokat: Y. Bot justissekretær: førstekonsulent B. Fülöp, på grunnlag av den skriftlige behandlingen og etter rettsmøtet 5. juli 2007, etter at det er avgitt innlegg av: — Land Niedersachsen ved Rechtsanwalt R. Thode — den tyske regjering ved M. Lumma, som befullmektiget — den belgiske regjering ved A. Hubert, som befullmektiget — den danske regjering ved J. Bering Liisberg, som befullmektiget — den franske regjering ved G. de Bergues og O. Christmann, som befullmektigede — Irland ved D. O'Hagan, som befullmektiget, bistått av N. Travers, BL, og B. O'Moore, SC — den kypriotiske regjering ved E. Neofitou, som befullmektiget — den østerrikske regjering ved M. Fruhmann, som befullmektiget — den polske regjering ved E. Ośniecka-Tamecka og M. Szymańska, som befullmektigede, samt ved sakkyndig A. Dzięcielak — den finske regjering ved E. Bygglin, som befullmektiget — den norske regjering ved A. Eide og E. Sivertsen, som befullmektigede — Kommisjonen for De europeiske fellesskap ved E. Traversa og C. Ladenburger, som befullmektigede, og etter at generaladvokaten fremla sitt forslag til

avgjørelse

20. september 2007, avsagt følgende Dom Anmodningen om prejudisiell

avgjørelse

gjelder fortolkningen av artikkel 49 EF. Anmodningen er inngitt under en tvist mellom Dirk Rüffert som bobestyrer for konkursboet etter Objekt und Bauregie GmbH & Co. KG (heretter «Objekt und Bauregie») og Land Niedersachsen vedrørende hevelse av en entreprisekontrakt inngått mellom sistnevnte og nevnte selskap. Rettslige rammer Fellesskapsbestemmelser Artikkel 1 i Europaparlamentets og Rådets direktiv 96/71/EF av 16. desember 1996 om utstasjonering av arbeidstakere i forbindelse med tjenesteyting (EFT 1997 L 18, s. 1), som har overskriften «Virkeområde», fastsetter følgende: «1. Dette direktiv får anvendelse på foretak som i forbindelse med grenseoverskridende tjenesteyting utstasjonerer arbeidstakere på en medlemsstats territorium i henhold til nr. 3. […] 3. Dette direktiv får anvendelse dersom et av de i nr. 1 nevnte foretak treffer et av følgende grenseoverskridende tiltak: a) utstasjonerer en arbeidstaker for foretakets regning og under foretakets ledelse på en medlemsstats territorium i henhold til en avtale mellom det utstasjonerende foretaket og tjenestemottakeren som driver virksomhet i denne medlemsstaten, forutsatt at det i utstasjoneringsperioden består et ansettelsesforhold mellom det utstasjonerende foretaket og arbeidstakeren […]» Artikkel 3 i direktiv 96/71, som har overskriften «Arbeids- og ansettelsesvilkår», bestemmer følgende: «1. Medlemsstatene skal sørge for at de foretak som er nevnt i artikkel 1 nr. 1, uansett hvilken lovgivning som får anvendelse på ansettelsesforholdet, på de nedenfor nevnte områdene sikrer de arbeidstakere som er utstasjonert på deres territorium, de arbeids- og ansettelsesvilkår som i den medlemsstaten der arbeidet utføres er fastsatt: — ved lov eller administrative bestemmelser, og/eller — ved tariffavtaler eller voldgiftskjennelser som er erklært allment bindende, jf. nr. 8, i den utstrekning de gjelder de aktiviteter som er nevnt i vedlegget: […] c) minstelønn, herunder betaling for overtid; dette gjelder ikke tilleggspensjonsordninger knyttet til yrket […] I forbindelse med dette direktiv defineres begrepet minstelønn, jf. nr. 1 bokstav c), i samsvar med nasjonal lovgivning og/eller praksis i den medlemsstaten der arbeidstakeren er utstasjonert. […] 7. Nr. 1–6 er ikke til hinder for anvendelse av arbeids- og ansettelsesvilkår som er gunstigere for arbeidstakerne. […]

8Med tariffavtaler eller voldgiftskjennelser som er erklært allment bindende menes tariffavtaler og voldgiftskjennelser som skal overholdes av alle foretak innenfor den berørte sektoren eller bransjen i det aktuelle geografiske området. Dersom det ikke finnes noen ordning for å erklære tariffavtaler eller voldgiftskjennelser allment bindende, jf. første ledd, kan medlemsstaten beslutte å legge til grunn: — tariffavtaler eller voldgiftskjennelser som er allment gjeldende for alle tilsvarende foretak i det berørte geografiske området og i den berørte sektoren eller bransjen, og/eller — tariffavtaler som er inngått av de mest representative arbeidsmarkedspartene på nasjonalt plan, og som gjelder på hele det nasjonale territoriet, forutsatt at deres anvendelse på de foretak som er nevnt i artikkel 1 nr. 1, på de områder som er nevnt i nr. 1 første ledd i denne artikkel, ikke medfører forskjellsbehandling mellom disse foretakene og de øvrige foretak nevnt i dette leddet som befinner seg i en tilsvarende situasjon. […]» De nasjonale bestemmelsene Den nedersaksiske delstatslov om offentlige anskaffelser (Landesvergabegesetz Nds., heretter «delstatsloven») inneholder regler om offentlige anskaffelser når kontraktens verdi er minst 10 000 EUR. I lovens forarbeider anføres følgende: «Loven hindrer konkurransevridning som oppstår innen byggebransjen og på området for offentlig lokal persontransport ved bruk av lavtlønnet arbeidskraft, og letter belastningen på det sosiale trygdesystemet. Med dette formålet fastsetter den at offentlige oppdragsgivere bare kan tildele kontrakter om byggeprosjekter og offentlig lokal persontransport til foretak som betaler den tariffmessig fastsatte arbeidslønnen på stedet der ytelsen leveres. […]» Delstatslovens § 3 nr. 1, som har overskriften «Erklæring om overholdelse av tariffavtaler», fastsetter følgende: «Kontrakter om byggearbeider kan bare tildeles foretak som ved tilbudsgivningen skriftlig har forpliktet seg til ved leveringen av disse ytelsene minst å betale sine ansatte den tariffmessig fastsatte lønnen på leveringsstedet innen den tariffmessig fastsatte fristen. Byggearbeider i første punktums forstand er ytelser fra hovedentreprenøren og fra underleverandører. Første punktum gjelder også for utstasjonering i forbindelse med offentlig lokal persontransport.» Lovens § 4 nr. 1, som har overskriften «Bruk av underleverandør», bestemmer følgende: «Kontraktsmottakeren kan bare overdra ytelser som foretaket er innrettet for, til underleverandører, når oppdragsgiveren i særlige tilfeller skriftlig har samtykket til det. Tilbyder er forpliktet til allerede ved inngivelse av tilbudet å angi hvilke ytelser som vil bli satt bort til underleverandører. Dersom ytelser skal overdras til underleverandører, skal kontraktsmottakeren forplikte seg til å pålegge underleverandørene de forpliktelser som gjelder for kontraktsmottakeren i henhold til §§ 3, 4 og 7 nr. 2, og til å føre tilsyn med at underleverandøren overholder disse forpliktelsene.» Lovens § 6, som har overskriften «Dokumentasjon», fastsetter følgende: «Et tilbud utelukkes fra vurderingen dersom tilbyderen ikke vedlegger følgende bilag: […]

3En erklæring om overholdelse av tariffavtaler i henhold til § 3. […] (2) Dersom gjennomføringen av en del av kontrakten skal overdras til en underleverandør, skal den dokumentasjonen som er nevnt i nr. 1, også fremlegges for underleverandøren ved kontraktstildeling.» Delstatslovens § 8, som har overskriften «Sanksjoner», foreskriver følgende: «(1) For å sikre overholdelse av forpliktelsene i henhold til §§ 3, 4 og 7 nr. 2 skal den offentlige oppdragsgiveren avtale med kontraktsmottakeren at det ved overtredelser betales en konvensjonalbot på 1 % av kontraktsverdien og ved gjentatte overtredelser en konvensjonalbot på inntil 10 %. Kontraktsmottakeren hefter også for betaling av en konvensjonalbot etter første punktum i tilfelle overtredelsen begås av en underleverandør som kontraktsmottakeren har innsatt, eller en underleverandør som denne har innsatt, med mindre kontraktsmottakeren verken visste eller burde visst om overtredelsen. Dersom den ilagte konvensjonalboten er uforholdsmessig stor, kan oppdragsgiveren etter anmodning fra kontraktsmottakeren nedsette den til et passende beløp. (2) Den offentlige oppdragsgiveren avtaler med kontraktsmottakeren at manglende oppfyllelse fra kontraktsmottakerens eller en underleverandørs side av kravene i § 3, samt grovt uaktsomme eller gjentatte overtredelser av forpliktelsene i henhold til §§ 4 og 7 nr. 2, gir den offentlige oppdragsgiveren rett til å heve kontrakten uten varsel. (3) Dersom et foretak beviselig minst grovt uaktsomt eller gjentatte ganger har tilsidesatt sine forpliktelser etter denne loven, kan den offentlige oppdragsgiveren utelukke foretaket fra offentlige anbudskonkurranser innenfor sitt saksområde i inntil ett år. […]» Tvisten i hovedsaken og det prejudisielle spørsmålet Det fremgår av forelggelseskjennelsen at Land Niedersachsen høsten 2003 etter åpen anbudskonkurranse tildelte Objekt und Bauregie en kontrakt om oppføring av en murt bygning ved oppføringen av fengselet Göttingen-Rosdorf. Kontraktsbeløpet utgjorde 8 493 331 EUR eksklusiv merverdiavgift. Kontrakten inneholdt en forpliktelse om overholdelse av tariffbestemmelser, herunder nærmere bestemt forpliktelsen til å betale de arbeidstakerne som var ansatt på byggeplassen, den minstelønnen som gjaldt på utførelsesstedet i henhold til tariffavtalen som er oppført på listen over tariffavtaler under nr. 1, «Offentlig bygge- og anleggsarbeid» (heretter «tariffavtalen 'Offentlig bygge- og anleggsarbeid'»). Objekt und Bauregie satte inn et polsk foretak som underleverandør. Sommeren 2004 ble dette foretaket mistenkt for i forbindelse med byggeprosjektet å ha beskjeftiget arbeidskraft til lavere lønn enn den som var fastsatt i tariffavtalen «Offentlig bygge- og anleggsarbeid». Etter at etterforskning ble iverksatt, hevet både Objekt und Bauregie og Land Niedersachsen den entreprisekontrakten de hadde inngått. Sistnevnte begrunnet hevelsen blant annet med at Objekt und Bauregie hadde overtrådt den nevnte tariffavtalen. Det ble ilagt bot mot hovedansvarlig i det polske foretaket, og tiltalen inneholdt anklager om at de 53 arbeidstakerne som ble benyttet på byggeplassen, bare hadde mottatt 46,57 % av den fastsatte minstelønnen. Under saksbehandlingen i første instans fastslo Landgericht Hannover at Objekt und Bauregies vederlag for entreprisen var bortfalt ved motregning med en konvensjonalbot på 84 934,31 EUR (tilsvarende 1 % av kontraktsverdien), som tilfalt Land Niedersachsen. Denne retten ga for øvrig ikke selskapet medhold i de nedlagte påstandene. Den forelggende retten er under behandlingen av anken av den oppfatning at avgjørelsen av tvisten avhenger av om den forelggende retten er forpliktet til ikke å anvende delstatsloven, særlig lovens § 8 nr. 1, fordi loven er uforenelig med fri utveksling av tjenester i henhold til artikkel 49 EF. Nevnte rett bemerker i den forbindelse at forpliktelsen til å overholde tariffavtalene innebærer at byggeforetak fra andre medlemsstater må tilpasse lønnen de betaler sine ansatte til det vanligvis høyere nivået på kontraktens utførelsessted i Tyskland. Ved en slik forpliktelse mister de den konkurransefordelen de har som følge av lavere lønnskostnader. Plikten til å overholde tariffavtalene utgjør derfor et hinder for fysiske og juridiske personer fra andre medlemsstater enn Forbundsrepublikken Tyskland. Den forelggende retten gjør seg videre overveielser angående spørsmålet om forpliktelsen til å overholde tariffavtaler kan være berettiget av tvingende allmenne hensyn. Nærmere bestemt går en slik forpliktelse lenger enn det som kreves for arbeidstakernes beskyttelse. Grensen for hva som kreves for beskyttelse av arbeidstakerne, går ved den obligatoriske minstelønnen som i Tyskland følger av loven om utstasjonering av arbeidstakere (Arbeitnehmer-Entsendegesetz) av 26. februar 1996 (BGBl. 1996 I, s. 227, heretter «AEntG»). For utenlandske arbeidstakere medfører plikten til å overholde tariffavtaler faktisk ikke reell likestilling med de tyske arbeidstakerne, men hindrer at arbeidstakere fra andre medlemsstater enn Forbundsrepublikken Tyskland sysselsettes på sistnevnte medlemsstats territorium, ettersom arbeidsgiveren ikke kan utnytte sin kostnadsfordel i konkurransen. Ettersom Oberlandesgericht Celle mener at avgjørelsen av tvisten som verserer for den, krever en fortolkning av artikkel 49 EF, har den besluttet å utsette saken og å forelegge Domstolen følgende prejudisielle spørsmål: «Utgjør det at en offentlig oppdragsgiver ved lov er pålagt bare å tildele kontrakter om byggeleveranser til foretak som ved tilbudsgivningen skriftlig har forpliktet seg til ved utførelsen av leveringene minst å betale sine ansatte den tariffmessig fastsatte lønnen på leveringsstedet, et ugrunnet hinder for fri utveksling av tjenester i henhold til EF-traktaten?» Om det prejudisielle spørsmålet Med spørsmålet ønsker den forelggende retten nærmere bestemt opplyst om artikkel 49 EF i en situasjon som den i hovedsaken foreliggende er til hinder for at en myndighet i en medlemsstat vedtar et lovgivningstiltak som pålegger oppdragsgiveren bare å tildele kontrakter om byggeleveranser til foretak som ved tilbudsgivningen skriftlig har forpliktet seg til ved utførelsen av leveringene minst å betale sine ansatte den tariffmessig fastsatte lønnen på leveringsstedet. Som flere av de medlemsstatene som har avgitt innlegg for Domstolen, og Kommisjonen for De europeiske fellesskap har foreslått, skal bestemmelsene i direktiv 96/71 tas i betraktning ved gjennomgangen av det prejudisielle spørsmålet for å gi den forelggende retten et nyttig svar (jf. i denne retning dom av 12.10.2004, sak C-60/03, Wolff & Müller, Sml. I, s. 9553, avsnitt 27, og av 29.1.2008, sak C-275/06, Promusicae, Sml. I, s. 271, avsnitt 42). Som det fremgår av dette direktivets artikkel 1 nr. 3 bokstav a), får det blant annet anvendelse i en situasjon der et foretak etablert i en medlemsstat i forbindelse med grenseoverskridende tjenesteyting for foretakets regning og under foretakets ledelse utstasjonerer en arbeidstaker på en annen medlemsstats territorium i henhold til en avtale mellom det utstasjonerende foretaket og tjenestemottakeren som driver virksomhet i denne medlemsstaten, forutsatt at det i utstasjoneringsperioden består et ansettelsesforhold mellom det utstasjonerende foretaket og arbeidstakeren. En slik situasjon synes faktisk å foreligge i hovedsaken. Som generaladvokaten har bemerket i punkt 64 i forslaget til

avgjørelse

, kan den blotte omstendighet at lovgivningen i en medlemsstat, slik som delstatsloven, ikke har til formål å regulere situasjoner med utstasjonering av arbeidstakere, for øvrig ikke medføre at en situasjon som den i hovedsaken foreliggende ikke omfattes av virkeområdet for direktiv 96/

71I henhold til artikkel 3 nr. 1 første ledd første og andre strekpunkt i direktiv 96/71 skal utstasjonerte arbeidstakere for så vidt angår grenseoverskridende tjenesteyting på byggeområdet sikres de arbeids- og ansettelsesvilkår som gjelder for de områdene som er omfattet av denne bestemmelsens bokstav a)–g), herunder bokstav c) om minstelønn. Disse arbeids- og ansettelsesvilkårene er fastsatt ved lov eller administrative bestemmelser, og/eller ved tariffavtaler eller voldgiftskjennelser som er erklært allment bindende. Ifølge samme artikels nr. 8 første ledd menes med tariffavtaler eller voldgiftskjennelser som er erklært allment bindende, slike som skal overholdes av alle foretak innenfor den berørte sektoren eller bransjen i det aktuelle geografiske området. Dersom det ikke finnes noen ordning for å erklære tariffavtaler eller voldgiftskjennelser allment bindende som nevnt i første ledd, inneholder artikkel 3 nr. 8 annet ledd i direktiv 96/71 dessuten en mulighet for medlemsstatene til å beslutte å legge til grunn de tariffavtaler eller voldgiftskjennelser som er allment gjeldende for alle tilsvarende foretak i den berørte sektoren, eller de avtalene som er inngått av de mest representative arbeidsmarkedspartene på nasjonalt plan og som gjelder på hele det nasjonale territoriet. Det bør således undersøkes om en lønnssats — fastsatt ved et tiltak som det i hovedsaken omhandlede, som består i en lovbestemmelse vedtatt av Land Niedersachsen på området for offentlige kontrakter, der det tilsiktes å gjøre en tariffavtale om fastsettelse av den omhandlede lønnssatsen bindende for blant annet et foretak som underleverandørforetaket Objekt und Bauregie — er fastsatt på en av de måtene som er beskrevet i denne dommens avsnitt 21 og

22For det første kan ikke en lovbestemmelse, slik som delstatsloven, der det ikke i seg selv er fastsatt noen minstelønn, betraktes som en lovbestemmelse i den forstand dette uttrykket er brukt i artikkel 3 nr. 1 første ledd første strekpunkt i direktiv 96/71, som fastsetter en minstelønn som den omhandlet i samme ledds bokstav c). For det andre uttales det vedrørende spørsmålet om en tariffavtale, slik som den i hovedsaken omhandlede, utgjør en tariffavtale som er erklært allment bindende i den forstand dette uttrykket er brukt i artikkel 3 nr. 1 første ledd annet strekpunkt i direktiv 96/71, sammenholdt med samme artikels nr. 8 første ledd, at det fremgår av de saksdokumentene som er forelagt Domstolen, at AEntG, som tar sikte på å gjennomføre direktiv 96/71, utvider virkeområdet for bestemmelsene om minstelønn i tariffavtaler som er erklært allment bindende i Tyskland, til å omfatte arbeidsgivere i en annen medlemsstat som utstasjonerer sine arbeidstakere i Tyskland. Som svar på et skriftlig spørsmål fra Domstolen har Land Niedersachsen bekreftet at tariffavtalen «Offentlig bygge- og anleggsarbeid» ikke utgjør en tariffavtale som er erklært allment bindende i den forstand dette uttrykket er brukt i AEntG. Videre inneholder de saksdokumentene som er forelagt Domstolen, ingen opplysning som kan lede til den konklusjon at denne avtalen likevel kan kvalifiseres som allment bindende i den forstand dette uttrykket er brukt i artikkel 3 nr. 1 første ledd annet strekpunkt i direktiv 96/71, sammenholdt med samme artikels nr. 8 første ledd. Hva angår artikkel 3 nr. 8 annet ledd i direktiv 96/71, fremgår det for det tredje av selve ordlyden i nevnte bestemmelse at den bare får anvendelse dersom det ikke finnes noen ordning for å erklære tariffavtaler allment bindende, noe som ikke er tilfelle for Forbundsrepublikken Tysklands vedkommende. Videre kan en tariffavtale som den foreliggende i hovedsaken under ingen omstendigheter antas å utgjøre en tariffavtale i den forstand dette uttrykket er brukt i nevnte bestemmelse, og da særlig ikke en tariffavtale som angitt i samme bestemmelses første strekpunkt, med egenskapen å være «allment gjeldende for alle tilsvarende foretak i det berørte geografiske området og i den berørte sektoren eller bransjen». I en sammenheng som den foreliggende i hovedsaken, dekker den bindende virkningen av en tariffavtale som den i hovedsaken omhandlede bare en del av byggesektoren i det berørte geografiske området, ettersom, for det første, den lovgivningen som har en slik rettsvirkning bare gjelder for offentlige kontrakter og således ikke omfatter private kontrakter, og, for det andre, nevnte tariffavtale ikke er erklært allment bindende. Det følger av dette at det ved et tiltak som det foreliggende i hovedsaken ikke er fastsatt en lønnssats på noen av de måtene som fremgår av artikkel 3 nr. 1 første ledd første og annet strekpunkt samt artikkel 3 nr. 8 annet ledd i direktiv 96/71. Følgelig kan en slik lønnssats ikke betraktes som en minstelønn i den forstand dette uttrykket er brukt i direktivets artikkel 3 nr. 1 første ledd bokstav c), som medlemsstatene i henhold til denne har rett til å pålegge foretak i andre medlemsstater i forbindelse med grenseoverskridende tjenesteyting (jf. i denne retning dom av 18.12.2007, sak C-341/05, Laval un Partneri, Sml. I, s. 11767, avsnitt 70 og 71). Tilsvarende kan en slik lønnssats heller ikke betraktes som et arbeids- eller ansettelsesvilkår som er gunstigere for arbeidstakerne, i den forstand dette uttrykket er brukt i artikkel 3 nr. 7 i direktiv 96/71. Nevnte bestemmelse kan særlig ikke fortolkes slik at den gir vertsstaten adgang til å betinge gjennomføringen av tjenesteyting på sitt territorium av overholdelse av arbeids- og ansettelsesvilkår som går utover de ufravikelige reglene om minimumsbeskyttelse. For de områdene som er nevnt i artikkel 3 nr. 1 første ledd bokstav a)–g) fastlegger direktivet nemlig uttrykkelig det beskyttelsesnivået som vertsstaten kan kreve iakttatt av foretak med hjemsted i en annen medlemsstat overfor deres arbeidstakere som er utstasjonert på denne vertsstatens territorium. En slik fortolkning ville dessuten frata direktivet dets effektive virkning (dommen i saken Laval un Partneri, avsnitt 80). Derfor — og med forbehold for muligheten for at foretak med hjemsted i en annen medlemsstat blant annet ved en forpliktelse overfor eget utstasjonert personale frivillig tiltrer en kollektiv arbeidsavtale i vertsstaten som eventuelt er gunstigere — er det beskyttelsesnivået som skal garanteres overfor utstasjonerte arbeidstakere på vertsstatens territorium, i prinsippet begrenset til det som er fastsatt i artikkel 3 nr. 1 første ledd bokstav a)–g) i direktiv 96/71, forutsatt at disse arbeidstakerne ikke allerede i henhold til den loven eller de tariffavtalene som gjelder i opprinnelsesmedlemsstaten, har gunstigere arbeids- og ansettelsesvilkår på de områdene som er nevnt i denne bestemmelsen (dommen i saken Laval un Partneri, avsnitt 81). Et slikt forhold synes imidlertid ikke å foreligge i det i hovedsaken foreliggende tilfellet. Det følger av dette at en medlemsstat ikke i henhold til direktiv 96/71 har rett til ved et tiltak som det i hovedsaken foreliggende å pålegge foretak i andre medlemsstater en lønnssats som den som er fastsatt i tariffavtalen «Offentlig bygge- og anleggsarbeid». Denne fortolkningen av direktiv 96/71 bekreftes når direktivet ses i sammenheng med artikkel 49 EF, ettersom det har til formål å sikre fri utveksling av tjenester, som er en av de grunnleggende rettighetene som er sikret ved traktaten. Som generaladvokaten har bemerket i punkt 103 i forslaget til

avgjørelse

, kan delstatsloven ved å forplikte kontraktsmottakeren for en offentlig bygge- og anleggskontrakt og indirekte dennes underleverandører til å anvende minstelønnen som er fastsatt i tariffavtalen «Offentlig bygge- og anleggsarbeid», pålegge en tjenesteyter hjemmehørende i en annen medlemsstat, der minstelønnen er lavere, en ytterligere økonomisk kostnad som kan være til hinder for eller innebære ulemper ved utøvelsen av vedkommendes tjenesteyting i vertsstaten eller gjøre denne utøvelsen mindre attraktiv. Et tiltak som det foreliggende i hovedsaken kan således utgjøre en restriksjon i den forstand dette uttrykket er brukt i artikkel 49 EF. Videre kan et slikt tiltak — i motsetning til det Land Niedersachsen og flere av de regjeringene som har avgitt innlegg for Domstolen, har gjort gjeldende — ikke betraktes som berettiget av formålet om arbeidstakernes beskyttelse. Som det er fastslått i denne dommens avsnitt 29 for så vidt angår den lønnssatsen som er fastsatt ved en tariffavtale slik som den i hovedsaken foreliggende, gjelder denne i henhold til en lov slik som delstatsloven, bare for en del av byggesektoren, ettersom, for det første, loven bare gjelder for offentlige kontrakter og altså ikke omfatter private kontrakter, og, for det andre, nevnte tariffavtale ikke er erklært allment bindende. Saksdokumentene for Domstolen inneholder imidlertid ingen opplysning som kan lede til den konklusjon at beskyttelsen i henhold til en slik lønnssats — som dessuten, slik den forelagte retten har bemerket, overstiger minstelønnen etter AEntG — bare er nødvendig for en arbeidstaker sysselsatt i byggesektoren når vedkommende er ansatt i forbindelse med en bygge- og anleggskontrakt for det offentlige, og ikke når arbeidstakeren arbeider i forbindelse med en privat kontrakt. Av grunner tilsvarende de som er anført i denne dommens avsnitt 39 og 40, kan den nevnte restriksjon heller ikke betraktes som berettiget av formålet om beskyttelse av fagforeningers uavhengige organisering av arbeidslivet, som den tyske regjering viser til. Endelig, for så vidt angår formålet om trygdeordningenes økonomiske stabilitet, som likeledes er påberopt av den tyske regjering — som har gjort gjeldende at trygdeordningens effektivitet er avhengig av arbeidstakernes lønnsnivå — fremgår det ikke av saksdokumentene for Domstolen at et tiltak som det foreliggende i hovedsaken er nødvendig for å oppfylle formålet om å unngå et alvorlig inngrep i trygdeordningens økonomiske balanse, et formål som ifølge Domstolen potensielt kan utgjøre et tvingende allment hensyn (jf. blant annet dom av 16.5.2006, sak C-372/04, Watts, Sml. I, s. 4325, avsnitt 103 og den rettspraksis som er nevnt der). På denne bakgrunn skal det prejudisielle spørsmålet besvares med at direktiv 96/71, sammenholdt med artikkel 49 EF, i en situasjon som den i hovedsaken foreliggende er til hinder for at en myndighet i en medlemsstat vedtar et lovgivningstiltak som pålegger oppdragsgiveren bare å tildele kontrakter om byggeleveranser til foretak som ved tilbudsgivningen skriftlig har forpliktet seg til ved utførelsen av leveringene minst å betale sine ansatte den tariffmessig fastsatte lønnen på leveringsstedet.

Sakskostnader

Ettersom behandlingen av saken i forhold til partene i hovedsaken utgjør et ledd i den saken som verserer for den forelagte retten, tilkommer det denne å treffe

avgjørelse

om sakskostnadene. Bortsett fra nevnte parters utgifter kan ikke de utgifter som er påløpt ved avgivelse av innlegg for Domstolen, erstattes. På grunnlag av disse premisser kjenner Domstolen (Annen avdeling) for rett: Europaparlamentets og Rådets direktiv 96/71/EF av 16. desember 1996 om utstasjonering av arbeidstakere i forbindelse med tjenesteyting, sammenholdt med artikkel 49 EF, er i en situasjon som den i hovedsaken foreliggende til hinder for at en myndighet i en medlemsstat vedtar et lovgivningstiltak som pålegger oppdragsgiveren bare å tildele kontrakter om byggeleveranser til foretak som ved tilbudsgivningen skriftlig har forpliktet seg til ved utførelsen av leveringene minst å betale sine ansatte den tariffmessig fastsatte lønnen på leveringsstedet. Underskrifter ( *1 ) – Prosessspråk: tysk.