C-348/10 Norma-A: driftsrisiko og tjenestekontrakt

DOMSTOLENS DOM (Annen avdeling) 10. november 2011 * I sak C-348/10, angående en anmodning om prejudisiell

avgjørelse

i henhold til artikkel 267 TEUV, inngitt av Augstākās tiesas Senāts (Latvia) ved

avgjørelse

av 2. juli 2010, inngått til Domstolen den 9. juli 2010, i saken: Norma-A SIA, Dekom SIA mot Latgales plānošanas reģions, som har trådt inn i rettighetene etter Ludzas novada dome, har DOMSTOLEN (Annen avdeling) sammensatt av avdelingsformann J.N. Cunha Rodrigues (refererende dommer), og dommerne U. Lõhmus, A. Rosas, A. Ó Caoimh og A. Arabadjiev, * Prosessspråk: latvisk. NORMA-A OG DEKOM generaladvokat: P. Cruz Villalón justitssekretær: fullmektig C. Strömholm, på grunnlag av den skriftlige behandlingen og etter rettsmøtet den 18. mai 2011, etter at det er avgitt innlegg av: — Norma-A SIA ved advokāte L. Krastiņa og I. Azanda — Latgales plānošanas reģions, som har trådt inn i rettighetene etter Ludzas novada dome, ved J. Pļuta — den latviske regjering ved M. Borkoveca og K. Krasovska, som befullmektigede — den østerrikske regjering ved M. Fruhmann, som befullmektiget — Europa-Kommisjonen ved C. Zadra og A. Sauka, som befullmektigede, og etter at generaladvokaten har fremlagt forslag til

avgjørelse

i rettsmøtet den 7. juli 2011, avsagt følgende Dom 1 Anmodningen om prejudisiell

avgjørelse

gjelder fortolkningen av artikkel 1 nr. 3 bokstav b) i Europaparlamentets og Rådets direktiv 2004/17/EF av 31. mars 2004 om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av kontrakter innenfor vann- og energiforsyning, transport samt posttjenester (EFT L 134, s. 1) og artikkel 2d nr. 1 bokstav b) i Rådets direktiv 92/13/EØF av 25. februar 1992 om samordning av lover og administrative bestemmelser om anvendelse av EF-reglene for fremgangsmåten ved tilbudsgivning innenfor vann- og energiforsyning samt transport og telekommunikasjon (EFT L 76, s. 14), som endret ved Europaparlamentets og Rådets direktiv 2007/66/EF av 11. desember 2007 (EUT L 335, s. 31, heretter «direktiv 92/13»). 2 Anmodningen er blitt fremsatt i forbindelse med en tvist mellom Norma-A SIA og Dekom SIA på den ene siden og Latgales plānošanas reģions, som har trådt inn i rettighetene etter Ludzas novada dome (distriktsrådet i Ludza (Latvia)), på den andre siden vedrørende tildelingen til Ludzas autotransporta uzņēmums SIA av «konsesjonen» for offentlige busstransporttjenester i byen og distriktet Ludza. NORMA-A OG DEKOM Rettsregler EU-rettslige regler 3 Artikkel 1 nr. 2 bokstav a) og d), og artikkel 1 nr. 3 bokstav b), i direktiv 2004/17 bestemmer: «2. a) Ved 'varekontrakter, bygge- og anleggskontrakter og tjenestekontrakter' forstås gjensidig bebyrdende avtaler, som inngås skriftlig mellom en eller flere oppdragsgivere som er omhandlet i artikkel 2 nr. 2, og en eller flere entreprenører, leverandører eller tjenesteleverandører. [...] d) Ved 'tjenestekontrakter' forstås kontrakter, bortsett fra bygge- og anleggskontrakter og varekontrakter, som gjelder tjenester nevnt i vedlegg XVII. [...] 3. [...] b) Ved 'tjenestekonsesjonskontrakt' forstås en kontrakt med samme kjennetegn som tjenestekontrakter bortsett fra at vederlaget for den tjeneste som skal presteres, enten utelukkende består i retten til å utnytte tjenesten eller i denne retten sammen med betaling av en pris.» 4 Nevnte direktivs artikkel 2 bestemmer: «

1I dette direktiv forstås ved: a) 'ordregivende myndigheter': staten, lokale myndigheter, offentligrettslige organer eller sammenslutninger bestående av en eller flere av disse myndigheter eller et eller flere slike offentligrettslige organer [...] 2. Dette direktiv gjelder for oppdragsgivere: a) som er ordregivende myndigheter eller offentlige foretak, og som utøver en av de former for virksomhet som er omhandlet i artikkel 3–7 [...]» NORMA-A OG DEKOM 5 Artikkel 5 i direktiv 2004/17 bestemmer: «1. Dette direktiv gjelder for tilgjengeliggjøring eller drift av nett til betjening av allmennheten innenfor transport med jernbane, automatiske systemer, sporvogn, trolleybuss, buss eller kabel. [...] 2. Dette direktiv får ikke anvendelse på foretak som betjener allmennheten med busstransport, og som er utelukket fra anvendelsesområdet for direktiv 93/38/EØF i henhold til dettes artikkel 2 nr. 4.» 6 Artikkel 1 nr. 2 bokstav a), og artikkel 1 nr. 4, i Europaparlamentets og Rådets direktiv 2004/18/EF av 31. mars 2004 om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige varekontrakter, offentlige tjenestekontrakter og offentlige bygge- og anleggskontrakter (EUT L 134, s. 114) bestemmer: «2. a) Ved 'offentlige kontrakter' forstås gjensidig bebyrdende avtaler som inngås skriftlig mellom en eller flere økonomiske aktører og en eller flere ordregivende myndigheter, og som gjelder utførelse av arbeider, levering av varer eller tjenester som er omfattet av dette direktiv. […]

4Ved 'tjenestekonsesjonskontrakt' forstås en kontrakt med samme kjennetegn som offentlige tjenestekontrakter bortsett fra at vederlaget for den tjeneste som skal presteres, enten utelukkende består i retten til å utnytte tjenesten eller i denne retten sammen med betaling av en pris.» 7 Artikkel 1 nr. 1 i direktiv 92/13 bestemmer: «Dette direktiv får anvendelse på kontrakter som omhandlet i […] direktiv 2004/17 […], med mindre slike kontrakter er unntatt i henhold til artikkel 5 nr. 2, artikkel 18–26, artikkel 29 og 30 eller artikkel 62 i nevnte direktiv. […]» 8 Artikkel 2d nr. 1 i direktiv 92/13 bestemmer: «1. Medlemsstatene påser at en klageinstans som er uavhengig av oppdragsgiveren, betrakter en kontrakt som uten virkning, eller at en klageinstans beslutter at den er uten virkning i hvert av følgende tilfeller: […] b) dersom bestemmelsene i dette direktivs artikkel 1 nr. 5, artikkel 2 nr. 3 eller artikkel 2a nr. 2 er overtrådt, og denne overtredelsen har fratatt tilbudsgiver muligheten for å iverksette rettslige skritt forut for inngåelsen av kontrakten, forutsatt at en slik overtredelse kombineres med en overtredelse av direktiv 2004/17 […], og denne overtredelsen har påvirket mulighetene for å få tildelt kontrakten for den tilbudsgiver som klager [...]» NORMA-A OG DEKOM 9 Artikkel 2f nr. 1 bokstav b) i direktiv 92/13 bestemmer: «1. Medlemsstatene kan fastsette at en klage i henhold til artikkel 2d nr. 1 skal inngis: [...] b) og i alle tilfeller innen utløpet av en periode på minst seks måneder regnet fra dagen etter den dag kontrakten er inngått.» 10 Artikkel 3 nr. 1 i direktiv 2007/66, ved hvilket bestemmelsene nevnt i denne dommens avsnitt 7–9 ble inntatt i direktiv 92/13, bestemmer: «Medlemsstatene setter i kraft de nødvendige lover og administrative bestemmelser for å etterkomme dette direktiv senest den 20. desember 2009. […]» Nasjonale bestemmelser

11I henhold til artikkel 1 nr. 7 i lov om samarbeid mellom offentlig og privat sektor (Publiskās un privātās partnerības likums, Latvijas Vēstnesis, 2009, nr. 107, s. 4093), som trådte i kraft den 1. oktober 2009, er en tjenestekonsesjonsavtale en kontrakt, hvoretter en privat partner på oppfordring fra en offentlig partner leverer de tjenester som er nevnt i vedlegg 2 til lov om offentlige kontrakter (Publisko iepirkumu likums), og som vederlag eller som en vesentlig del av vederlaget for levering av disse tjenestene oppnår retten til å utnytte de aktuelle tjenestene, men samtidig også påtar seg risikoen, eller en vesentlig andel av denne, ved driften av tjenestene.

12I medhold av artikkel 1 nr. 8 omfatter retten til å utnytte et verk eller en tjeneste retten til å motta betaling fra verkets eller tjenestens sluttbrukere eller retten til å oppnå et vederlag fra den offentlige partneren, hvis størrelse avhenger av sluttbrukernes etterspørsel etter de aktuelle tjenestene, eller endog retten til å oppnå både en betaling fra sluttbrukerne og et vederlag fra den offentlige partneren.

13I henhold til artikkel 1 nr. 9 foreligger det risiko ved driften av et verk eller tjenester (økonomiske risikoer), når den private partnerens inntekter avhenger av sluttbrukernes etterspørsel etter verket eller tjenestene (etterspørselsrisikoen) og/eller av om tjenesten tilbys sluttbrukerne i samsvar med de i konsesjonsavtalen fastsatte betingelsene (disponibilitetsrisikoen), eller når inntektene avhenger av etterspørselsrisikoen og disponibilitetsrisikoen i kombinasjon. 14 Artikkel 6 nr. 3 i lov om offentlige transporttjenester (sabiedriskā transporta pakalpojumu likums, Latvijas Vēstnesis, 2007, nr. 106, s. 3682) bestemmer blant annet at de offentlige transporttjenestene tilrettelegges ut fra etterspørselen etter slike tjenester, idet det tas hensyn til den nødvendige beleggning og regelmessighet av transportene innenfor rammene av nettet, omfanget og kvaliteten av tjenestene, den økonomiske bærekraftigheten av transportene og ved å fastlegge den måten transporten av de reisende tilrettelegges på. NORMA-A OG DEKOM

15Denne lovens artikkel 10 nr. 1 bestemmer at transportørens tap og utgifter som er forbundet med levering av disse tjenestene, kompenseres i henhold til bestemmelsene i nevnte lovs artikkel 11 og 12. 16 Samme lovs artikkel 11 nr. 1 bestemmer følgende: «Transportøren kompenseres for det tap som er forbundet med levering av de offentlige transporttjenestene: 1) med sitt fulle beløp ved de til dette formål avsatte midlene på statens budsjett for så vidt angår de interurbane rutene som hører under et regionalt transportnett 11) fra de til dette formål avsatte midlene på statens budsjett for så vidt angår de rutene som hører under et regionalt transportnett av lokal interesse 12) fra de lokale budsjettene for så vidt angår de rutene som hører under et regionalt transportnett av lokal interesse, i det omfang tilbudet av de offentlige transporttjenestene overstiger den øvre grensen for de midlene som er avsatt på statens budsjett til sikring av disse tjenestene […]» 17 Følgende fremgår av artikkel 12 i lov om offentlige transporttjenester: «1) Dersom staten fastsetter ett eller flere minimumskrav til kvaliteten av de offentlige transporttjenestene, som ikke ville måtte oppfylles av en transportør som opererer med gevinst for øye, og dersom oppfyllelsen av disse genererer ytterligere kostnader, har transportøren rett til å motta en kompensasjon fra staten for alle disse ytterligere kostnadene. 2) Transportører som leverer offentlige transporttjenester innenfor rammene av tilbudet av de offentlige transporttjenestene, ytes kompensasjon for utgiftene nevnt i nr. 1, dersom minimumskravene til kvaliteten er fastsatt etter at levering av de offentlige transporttjenestene er påbegynt. 3) Bestemmelsene som regulerer definisjonen og beregningen av samt kompensasjonen for de utgiftene som er nevnt i nr. 1, tildelingen til de lokale myndighetene av den del av det nasjonale budsjettet som er avsatt til dekning av disse utgiftene, og kontrollen med at disse midlene anvendes lovlig og på korrekt vis, utarbeides av ministerrådet.» 18 Ministerrådets dekret nr. 672 om kompensasjon for det tap og de utgifter som oppstår i forbindelse med levering av offentlige transporttjenester, og om fastsettelse av takster for bruk av offentlige transporttjenester (sabiedriskā transporta pakalpojumu sniegšanā radušos zaudējumu un izdevumu kompensēšanas un sabiedriskā transporta pakalpojuma tarifa noteikšanas kārtība, Latvijas Vēstnesis, 2007, nr. 175, s. 3751) av 2. oktober 2007, som har vært i kraft inntil den 20. november 2009, og ministerrådets dekret nr. 1226 av 26. oktober 2009 (Latvijas Vēstnesis, 2009, nr. 183, s. 4169, heretter NORMA-A OG DEKOM «dekret 2009/1226»), som har erstattet dekretet fra den 21. november 2009, har begge hjemmel i lov om offentlige transporttjenester. 19 Artikkel 2 i dekret 2009/1226 bestemmer: «Transportøren kompenseres for følgende tap som er forbundet med oppfyllelsen av kontrakten om levering av offentlige transporttjenester: 2.1 de uomgjengelige utgiftene som er forbundet med oppfyllelsen av kontrakten om levering av offentlige transporttjenester, og som overstiger de oppnådde inntektene 2.2 de utgiftene som oppstår ved anvendelsen av de av oppdragsgiveren fastsatte takstene 2.3 de utgiftene som måtte oppstå som følge av at oppdragsgiveren innfører en redusert pris for transporten av visse grupper passasjerer.» 20 Dekretets artikkel 3 bestemmer at transportøren har rett til å anmode om kompensasjon for kostnader som er oppstått i forbindelse med oppfyllelsen av minimumskravene til kvaliteten som er blitt pålagt av oppdragsgiveren eller gjennom lovgivningen, etter at levering av de offentlige transporttjenestene er påbegynt, dersom utgiften i forbindelse med oppfyllelsen av disse medfører ytterligere kostnader. 21 Artikkel 38 i dekret 2009/1226 bestemmer at oppdragsgiveren beregner omfanget av det tap som transportøren skal kompenseres for, på bakgrunn av rapporten omhandlet i punkt 32.2 i dette dekretet og opplysningene omhandlet i punkt 32.3 og 32.4 heri, idet det også tas hensyn til om oppdragsgiveren har fastsatt takstene eller ikke (billetter).

22I medhold av dekretets artikkel 39 beregner oppdragsgiveren de faktiske tapene på bakgrunn av de samlede inntektene ved oppfyllelsen av kontrakten om levering av offentlige transporttjenester med fradrag av de dokumenterte utgiftene som er oppstått i forbindelse med levering av de offentlige transporttjenestene. I henhold til samme dekret skal det ved inntekter forstås inntekter fra billettsalg, herunder periodekort, samt lignende inntekter som er oppnådd ved oppfyllelsen av kontrakten om levering av offentlige transporttjenester. 23 Artikkel 40 i dekret 2009/1226 bestemmer at oppdragsgiveren beregner det kompensasjonsbeløpet som skal betales, ved å legge et inntektsbeløp til det tapet som er beregnet i henhold til nevnte dekretes artikkel 39. Inntektsbeløpet fremkommer ved å gange inntektene med en prosentvis avanse, som beregnes ved å legge 2,5 % til den gjennomsnittlige europeiske interbankrente (Euribor) over de 12 månedene av det aktuelle året. 24 Den foreleggende retten har anført at det følger av nevnte dekretes artikkel 49 at kompensasjonsbeløpet for tap ikke må overstige det samlede faktiske tapsbeløpet som er beregnet, dersom tjenesteleverandøren har anvendt de av oppdragsgiveren fastsatte takstene (transportprisen).

25Det følger av samme dekretes artikkel 50 at dersom retten til å levere offentlige transporttjenester tildeles i henhold til lov om offentlige kontrakter, fastsettes kompensasjonsbeløpet på bakgrunn av forskjellen mellom den i kontrakten fastsatte prisen på den offentlige transporttjenesten og de faktiske inntektene som er oppnådd. NORMA-A OG DEKOM 26 Følgende fremgår av artikkel 57 i dekret nr. 2009/1226: «Dersom kontrakten om levering av offentlige transporttjenester heves: 1) skal transportøren tilbakebetale oppdragsgiveren de midlene som er mottatt for mye, dersom det kompensasjonsbeløpet for tap som er mottatt i forbindelse med levering av de offentlige transporttjenestene, overstiger det beregnede faktiske kompensasjonsbeløpet, og oppdragsgiveren ønsker å anvende disse midlene til kompensasjon for andre transportørers tap 2) skal oppdragsgiveren betale en kompensasjon for tap, dersom det i forbindelse med levering av de offentlige transporttjenestene er betalt et kompensasjonsbeløp som er lavere enn det beregnede faktiske kompensasjonsbeløpet.» Tvisten i hovedsaken og de prejudisielle spørsmålene 27 Ludzas rajona padome (distriktsrådet i Ludza) offentliggjorde den 17. juni 2009 en kunngjøring vedrørende retten til å levere offentlige busstransporttjenester i byen og distriktet Ludza. Saksøkerne i hovedsaken innga sine bud den 6. august 2009. 28 Den 31. august 2009 ble den omhandlede kontrakten tildelt Ludzas autotransporta uzņēmums SIA, og som følge av dette besluttet Ludzas novada dome å inngå en tjenestekonsesjonskontrakt om offentlige transporttjenester med dette selskapet. 29 Den 16. september 2009 anla saksøkerne i hovedsaken sak for Administratīvā rajona tiesa (den administrative retten i første instans), hvori de nedla påstand om annullasjon av ovennevnte

avgjørelse

av 2. september 2009 fra Ludzas novada dome og fremsatte en begjæring om utsettelse av oppfyllelsen av kontrakten. Denne begjæringen ble imøtekommet ved en

avgjørelse

fra denne retten av 16. oktober 2009, som ble stadfestet den 14. desember 2009 av Administratīvā apgabaltiesa (den administrative ankeretten). 30 Den foreleggende retten har anført at de gjeldende nasjonale bestemmelsene ga saksøkerne i hovedsaken en rett til å angripe avgjørelsen av 2. september 2009 fra Ludzas novada dome for tilsynskontoret for offentlige kontrakter, og at dette burde ha forhindret den ordregivende myndigheten fra å inngå kontrakten, før nevnte kontor traff

avgjørelse

. 31 Den 9. oktober 2009 inngikk Ludzas rajona padome og Ludzas autotransporta uzņēmums SIA en «konsesjonskontrakt» om levering av de omhandlede transporttjenestene.

32Saksøkerne i hovedsaken iverksatte deretter en ankesak for Administratīvā rajona tiesa, hvori de nedla påstand om at denne kontrakten ble kjent ugyldig. Den 3. desember 2009 ble ankesaken avvist med den begrunnelse at nevnte kontrakt var underlagt de sivilrettslige reglene, og at forvaltningsdomstolene derfor ikke hadde kompetanse til å behandle nevnte sak. 33 Den 11. mai 2010 opphevet Administratīvā apgabaltiesa dommen avsagt i første instans og avviste den nedlagte påstanden om ugyldighet med den begrunnelse at ettersom kontrakten var inngått innen utløpet av fristen for gjennomføring av direktiv 2007/66, hadde saksøkerne i hovedsaken ikke en subjektiv rett til å bringe en slik sak inn for domstolene. NORMA-A OG DEKOM 34 Den 21. mai 2010 anla nevnte saksøkere sak til prøving av avgjørelsen fra Administratīvā apgabaltiesa for den foreleggende retten. De har særlig gjort gjeldende at direktiv 2007/66 gir dem en subjektiv rett til å begjære annullasjon av den omtvistede kontrakten, som følger av dette direktivets formål, som består i å gi tredjeparter en rett til å begjære annullasjon av kontrakter som er inngått av staten eller lokale myndigheter. 35 Augstākās tiesas Senāts har på denne bakgrunn besluttet å utsette saken og forelegge Domstolen følgende prejudisielle spørsmål: «1) Skal artikkel 1 nr. 3 bokstav b) i direktiv 2004/17 […] fortolkes slik at en kontrakt, ved hvilken den valgte tilbudsgiver tildeles rett til å levere offentlige busstransporttjenester, skal anses som en tjenestekonsesjonskontrakt i de tilfeller der en del av vederlaget består i retten til å utnytte den offentlige transporttjenesten, men der den ordregivende myndigheten samtidig kompenserer tjenesteleverandøren for de tap som oppstår som følge av driften, og når risikoen ved driften dessuten begrenses av de offentligrettslige bestemmelsene som regulerer levering av tjenestene, samt av de kontraktmessige bestemmelsene? 2) Dersom det første spørsmålet besvares benektende, får artikkel 2d nr. 1 bokstav b) i direktiv 92/13 […] da direkte virkning i […] Latvia fra den 21. desember 2009? 3) Dersom det andre spørsmålet besvares bekreftende, skal artikkel 2d nr. 1 bokstav b) i direktiv 92/13 […] da fortolkes slik at den får anvendelse på de offentlige kontraktene som ble inngått innen utløpet av fristen for gjennomføring av direktiv 2007/66 […]?» Om de prejudisielle spørsmålene Om det første spørsmålet 36 Innledningsvis bemerkes at det følger av artikkel 2 nr. 2 bokstav a) i direktiv 2004/17 at direktivet gjelder for oppdragsgivere som er «ordregivende myndigheter» som omhandlet i direktivets artikkel 2 nr. 1 bokstav a), som omfatter «lokale myndigheter», og som «utøver en av de former for virksomhet som er omhandlet i artikkel 3–7» i nevnte direktiv. 37 Ifølge den foreleggende retten er hovedsaken omfattet av direktiv 2004/17, i det omfang den omhandlede oppdragsgiveren utøver virksomhet på busstransportområdet som omhandlet i dette direktivets artikkel 5 nr. 1. 38 Den latviske regjering er derimot av den oppfatning at ettersom nevnte oppdragsgiver ikke selv leverer de offentlige transporttjenestene til innbyggerne, får direktiv 2004/18 anvendelse i hovedsaken.

39Det bemerkes i den forbindelse at direktiv 2004/18 i artikkel 1 nr. 2 bokstav a) og artikkel 1 nr. 4 inneholder definisjoner av en «offentlig kontrakt» og en «tjenestekonsesjonskontrakt», som i det vesentlige svarer til de tilsvarende definisjonene i artikkel 1 nr. 2 bokstav a) og artikkel 1 nr. 3 bokstav b) i direktiv 2004/

17Denne likheten innebærer at de samme betraktningene skal anvendes ved fortolkningen av begrepene tjenestekontrakt og tjenestekonsesjonskontrakt hva angår de respektive anvendelsesområdene for de to ovennevnte direktivene (dom av 10.9.2009, sak C-206/08, Eurawasser, Sml. I, s. 8377, avsnitt 42 og 43). Fortolkningen av artikkel 1 nr. 2 bokstav a) og artikkel 1 nr. 3 bokstav b) i direktiv 2004/17 kan derfor direkte NORMA-A OG DEKOM overføres til de tilsvarende bestemmelsene i direktiv 2004/18, noe den latviske regjering for øvrig har anerkjent.

40Spørsmålet om en transaksjon anses som tjenestekonsesjon eller offentlig tjenestekontrakt, skal utelukkende vurderes etter EU-retten (jf. særlig dom av 10.3.2011, sak C-274/09, Privater Rettungsdienst und Krankentransport Stadler, Sml. I, s. 1335, avsnitt 23 og den deri nevnte rettspraksis).

41Det følger av begrepene offentlig tjenestekontrakt og tjenestekonsesjonskontrakt, som er definert henholdsvis i artikkel 1 nr. 2 bokstav a) og d), og i artikkel 1 nr. 3, i direktiv 2004/17, at forskjellen mellom en tjenestekontrakt og en tjenestekonsesjonskontrakt beror på vederlaget for de tjenester som skal presteres. Tjenestekontrakten omfatter et vederlag som betales direkte av oppdragsgiveren til tjenesteleverandøren, mens vederlaget for den tjeneste som skal presteres ved en tjenestekonsesjonskontrakt, består i retten til å utnytte tjenesten eller i denne retten sammen med betaling av en pris (jf. i denne retning Eurawasser-dommen, avsnitt 51).

42Hva angår en tjenestekontrakt, oppfyller den omstendighet at medkontrahenten ikke umiddelbart avlønnes av oppdragsgiveren, men har rett til å kreve inn et vederlag fra en tredjepart, kravet om vederlag fastsatt i artikkel 1 nr. 3 bokstav b) i direktiv 2004/17 (jf. blant annet Eurawasser-dommen, avsnitt 57). 43 Dette er tilfellet når — som i hovedsaken — på markedet, bæres av den valgte tilbyderen. En slik transaksjon skal derfor kvalifiseres som en «tjenestekontrakt» som omhandlet i artikkel 1 nr. 2 bokstav d) i direktiv 2004/17, og ikke som en «tjenestekonsesjonskontrakt» som omhandlet i dette direktivets artikkel 1 nr. 3 bokstav b). 56 Partene ga ganske vist under rettsmøtet for Domstolen uttrykk for ulike oppfatninger av omfanget av den risikoen som konkret påtas av den valgte tilbyderen. Den latviske regjering og saksøkte i hovedsaken anførte således, i motsetning til saksøkerne i hovedsaken og Europakommisjonen, at ulike faktorer som begrensningen av offentlige midler til dekning av eventuelle tap, den manglende dekningen av visse typer utgifter og tap, blant annet knyttet til endrede ruter og strekninger, eller usikkerheten med hensyn til etterspørselen hos brukerne, øker risikoen på en slik måte at en vesentlig del av risikoen i realiteten bæres av den valgte tilbyderen, så mye mer som kontraktens varighet er åtte år. Det er derfor tale om en tjenestekonsesjonskontrakt.

57Det tilkommer ikke Domstolen å foreta en konkret bedømmelse av den transaksjonen som er omtvistet i hovedsaken, ettersom en slik bedømmelse hører under den nasjonale rettinstansens enekompetanse. Domstolens rolle begrenser seg til å forsyne den nasjonale rettinstansen med en fortolkning av Unionens rett som kan være den aktuelle rettinstansen til nytte i forbindelse med avgjørelsen av den tvisten som er brakt inn for den (jf. særlig dom av 13.10.2005, sak C-458/03, Parking Brixen, Sml. I, s. 8585, avsnitt 32).

58Det er utelukkende den nasjonale domstolen som kan fortolke bestemmelsene i nasjonal rett og bedømme den delen av risikoen som konkret påtas av den valgte tilbyderen ut fra denne nasjonale retten og de omhandlede kontraktsbestemmelsene. En undersøkelse av den omtvistede transaksjonen i lys av lovbestemmelsene og kontraktsbestemmelsene, slik de er beskrevet i anmodningen om prejudisiell

avgjørelse

, leder imidlertid i første omgang til den konklusjonen at nevnte transaksjon har de kjennetegnene som karakteriserer en tjenestekontrakt. 59 Henset til de foregående betraktninger skal det første spørsmålet besvares med at direktiv 2004/17 skal fortolkes slik at en kontrakt, hvorved den valgte tilbyderen i henhold til de offentligrettslige bestemmelsene og kontraktsbestemmelsene som regulerer leveringen av disse ytelsene, ikke påtar seg en vesentlig del av den risikoen som oppdragsgiveren løper, utgjør en «tjenestekontrakt» som omhandlet i dette direktivets artikkel 1 nr. 2 bokstav d). Det tilkommer den nasjonale retten å avgjøre om den i hovedsaken omhandlede transaksjonen skal kvalifiseres som en tjenestekonsesjonskontrakt eller en offentlig tjenestekontrakt, under hensyntagen til alle nevnte transaksjons kjennetegn. Om det andre og tredje spørsmålet

60Med disse spørsmålene, som behandles samlet, ønsker den foreleggende retten opplyst om — for det tilfelle at den i hovedsaken omhandlede kontrakten skal kvalifiseres som en «offentlig tjenestekontrakt» som omhandlet i direktiv 2004/17 — artikkel 2d nr. 1 bokstav b) i direktiv 92/13, som i henhold til direktivets artikkel 1 finner anvendelse på de kontraktene som er omhandlet i direktiv 2004/17, da finner anvendelse på denne kontrakten, selv om den er inngått før utløpet av fristen for gjennomføring av direktiv 2007/66, som innsatte nevnte artikkel 2d nr. 1 bokstav b) i direktiv 92/13, og hvis spørsmålet besvares bekreftende, om sistnevnte bestemmelse da finner direkte anvendelse.

61For det tilfelle at, slik den latviske regjering har anført, direktiv 2004/18 finner anvendelse, hvilket det tilkommer den nasjonale domstolen å undersøke, bemerkes at artikkel 1 i direktiv 2007/66 i Rådets direktiv 89/665/EØF av 21. desember 1989 om samordning av lover og administrative bestemmelser vedrørende anvendelsen av klageprosedyrene i forbindelse med inngåelse av offentlige innkjøps- samt bygge- og anleggskontrakter (EFT L 395, s. 33), som endret ved Rådets direktiv 92/50/EØF av 18. juni 1992 (EFT L 209, s. 1), innsatte bestemmelser som er identiske med bestemmelsene i artikkel 2d og 2f i direktiv 92/13, slik at fortolkningen av sistnevnte bestemmelser direkte kan overføres på de tilsvarende bestemmelsene i direktiv 89/665 med de nevnte endringer.

62I henhold til artikkel 2d nr. 1 bokstav b) i direktiv 92/13 påser medlemsstatene at en klageinstans som er uavhengig av oppdragsgiveren, betrakter en kontrakt som værende uten virkning, eller at en klageinstans beslutter at den er uten virkning, særlig når kontrakten er blitt inngått selv om det i samsvar med dette direktivets artikkel 2 nr. 3 for et organ i første instans som er uavhengig av oppdragsgiveren, var blitt brakt inn en klage over en beslutning om tildeling av kontrakten, eller hvis kontrakten er blitt inngått uten at standstill-periodene i nevnte direktivs artikkel 2a nr. 2 er blitt overholdt. 63 Uten at det er nødvendig å behandle spørsmålet om hvorvidt en borger etter utløpet av fristen for gjennomføring av direktiv 2007/66 kan påberope seg artikkel 2d nr. 1 bokstav b) i direktiv 92/13 for de nasjonale domstolene overfor en oppdragsgiver som saksøkte i hovedsaken, bemerkes at nevnte bestemmelse under enhver omstendighet ikke finner anvendelse på kontrakter som — som i hovedsaken — er inngått før utløpet av fristen for gjennomføring av direktiv 2007/66 den 20. desember 2009, ettersom sistnevnte ikke er blitt gjennomført før utløpet av denne fristen.

64Det er ubestridt at beslutningen om tildeling av den omtvistede kontrakten ble truffet den 2. september 2009, og at den omtvistede kontrakten ble inngått den 9. oktober 2009. 65 Den omstendighet at medlemsstatene i henhold til artikkel 2f nr. 1 bokstav b) i direktiv 92/13 kan fastsette at en klage i henhold til dette direktivets artikkel 2d nr. 1 skal inngis i alle tilfeller innen utløpet av en «periode på minst seks måneder regnet fra dagen etter den dag kontrakten er inngått», gjør det ikke mulig å konkludere med at kontrakter som, som i hovedsaken, er inngått i de seks månedene før utløpet av fristen for gjennomføring av direktiv 2007/66, kan være omfattet av anvendelsesområdet for denne artikkel 2d nr. 1 bokstav b).

66Ettersom direktiv 2007/66 ikke inneholder noen angivelse av at den omhandlede bestemmelsen skulle ha tilbakevirkende kraft, ville det være i strid med rettssikkerhetsprinsippet å fastslå at nevnte bestemmelse finner anvendelse på kontrakter som er inngått før datoen for utløpet av fristen for gjennomføring av nevnte direktiv. 67 Henset til de foregående betraktninger skal det andre og tredje spørsmålet besvares med at artikkel 2d nr. 1 bokstav b) i direktiv 92/13 ikke finner anvendelse på offentlige kontrakter som er inngått før utløpet av fristen for gjennomføring av direktiv 2007/66.

Sakskostnader

68Da behandlingen av saken i forhold til hovedsakens parter utgjør et ledd i den saken som verserer for den foreleggende retten, tilkommer det denne å treffe

avgjørelse

om sakskostnadene. Bortsett fra nevnte parters utgifter kan de utgiftene som er avholdt i forbindelse med inngivelse av innlegg for Domstolen, ikke erstattes. --- På grunnlag av disse premissene avsier Domstolen (Andre avdeling) følgende dom: 1) Europaparlamentets og Rådets direktiv 2004/17/EF av 31. mars 2004 om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av kontrakter innenfor vann- og energiforsyning, transport samt posttjenester skal fortolkes slik at en kontrakt, hvorved den valgte tilbyderen i henhold til de offentligrettslige bestemmelsene og kontraktsbestemmelsene som regulerer leveringen av disse ytelsene, ikke påtar seg en vesentlig del av den risikoen som oppdragsgiveren løper, utgjør en «tjenestekontrakt» som omhandlet i dette direktivets artikkel 1 nr. 2 bokstav d). Det tilkommer den nasjonale retten å avgjøre om den i hovedsaken omhandlede transaksjonen skal kvalifiseres som en tjenestekonsesjonskontrakt eller en offentlig tjenestekontrakt, under hensyntagen til alle nevnte transaksjons kjennetegn. 2) Artikkel 2d nr. 1 bokstav b) i Rådets direktiv 92/13/EØF av 25. februar 1992 om samordning av lover og administrative bestemmelser vedrørende anvendelse av EF-reglene for fremgangsmåten ved tilbudsgivning innenfor vann- og energiforsyning samt transport og telekommunikasjon, som endret ved Europaparlamentets og Rådets direktiv 2007/66/EF av 11. desember 2007, finner ikke anvendelse på offentlige kontrakter som er inngått før utløpet av fristen for gjennomføring av direktiv 2007/66. Underskrifter