C-355/15 Endelig utelukket tilbyder og klageadgang

DOMSTOLENS DOM (Åttende avdeling) 21. desember 2016 ( *1 ) «Prejudisiell forelæggelse — offentlige kontrakter — direktiv 89/665/EØF — klageprosedyrer i forbindelse med inngåelse av offentlige kontrakter — artikkel 1 nr. 3 — søksmålsinteresse — artikkel 2a nr. 2 — begrepet «den berørte tilbyder» — retten for en tilbyder som av oppdragsgiver er blitt endelig utelukket, til å inngi klage over den etterfølgende beslutning om tildeling av kontrakten» I sak C-355/15, angående en anmodning om prejudisiell

avgjørelse

i henhold til artikkel 267 TEUV, inngitt av Verwaltungsgerichtshof (forvaltningsdomstol, Østerrike) ved

avgjørelse

av 20. mai 2015, innkommet til Domstolen den 13. juli 2015, i saken: Bietergemeinschaft Technische Gebäudebetreuung GesmbH und Caverion Österreich GmbH mot Universität für Bodenkultur Wien, VAMED Management und Service GmbH & Co. KG in Wien, har DOMSTOLEN (Åttende avdeling) sammensatt av avdelingsformann M. Vilaras og dommerne M. Safjan og D. Šváby (refererende dommer), generaladvokat: M. Wathelet, justitssekretær: A. Calot Escobar, på grunnlag av den skriftlige behandlingen, etter at det er avgitt innlegg av: — Bietergemeinschaft Technische Gebäudebetreuung GesmbH und Caverion Österreich GmbH ved Rechtsanwalt J. Schramm — Universität für Bodenkultur Wien ved Rechtsanwalt O. Sturm — den østerrikske regjering ved M. Fruhmann, som befullmektiget — den italienske regjering ved G. Palmieri, som befullmektiget, bistått av avvocato dello Stato S. Varone — den polske regjering ved B. Majczyna, som befullmektiget — Europakommisjonen ved B.-R. Killmann og A. Tokár, som befullmektigede, og idet Domstolen etter å ha hørt generaladvokaten har besluttet at saken skal pådømmes uten forslag til

avgjørelse

, avsagt følgende Dom Anmodningen om prejudisiell

avgjørelse

gjelder fortolkningen av artikkel 1 nr. 3 i Rådets direktiv 89/665/EØF av 21. desember 1989 om samordning av lover og administrative bestemmelser vedrørende anvendelsen av klageprosedyrene i forbindelse med inngåelse av offentlige innkjøps- samt bygge- og anleggskontrakter (EFT 1989 L 395 s. 33), som endret ved europaparlaments- og rådsdirektiv 2007/66/EF av 11. desember 2007 (EUT 2007 L 335 s. 31) (heretter «direktiv 89/665»). Anmodningen er inngitt i forbindelse med en tvist mellom Bietergemeinschaft Technische Gebäudebetreuung GesmbH og Caverion Österreich GmbH (heretter samlet «konsortiet») på den ene side og Universität für Bodenkultur Wien (universitetet for naturressurser og biovitenskap i Wien, Østerrike, heretter «BOKU Wien») på den andre side vedrørende sistnevntes tildeling av en rammeavtale om offentlige tjenestekontrakter til VAMED Management und Service GmbH & Co. KG in Wien (heretter «Vamed»). Rettsregler EU-retten Direktiv 89/665 Følgende fremgår av 3., 4., 6., 8., 18., 25. og 27. betraktning til direktiv 2007/66, som endrer direktiv 89/665: «(3) Høring av de berørte parter har sammen med Domstolens praksis avdekket en rekke svakheter ved medlemsstatenes eksisterende klageordninger. På grunn av disse svakhetene er det ikke alltid mulig ved hjelp av mekanismene i [bl.a. direktiv 89/665] å sørge for at fellesskapsbestemmelsene overholdes, særlig på et tidspunkt der overtredelsene ennå kan bringes til opphør. [...] (4) En av de svakhetene som er blitt påpekt som vesentlig, er at det ikke er noen frist som gjør det mulig å klage effektivt i perioden mellom beslutningen om tildeling av en kontrakt og inngåelsen av den aktuelle kontrakten. Dette fører tidvis til en svært rask undertegning av kontrakten, fordi oppdragsgiverne ønsker å gjøre virkningene av den omtvistede tildelingsbeslutningen endelige. For å avhjelpe denne svakheten, som er et alvorlig hinder for en effektiv retsbeskyttelse av de berørte tilbyderne, det vil si dem som ennå ikke er endelig utelukket, bør det innføres en minimumsstandstill-periode, innenfor hvilken inngåelsen av den aktuelle kontrakten suspenderes [...] [...] (6) Standstill-perioden bør gi de berørte tilbyderne tilstrekkelig tid til å gjennomgå tildelingsbeslutningen og vurdere om det er hensiktsmessig å innlede en klageprosedyre. Når tilbyderne underrettes om tildelingsbeslutningen, bør de ha de relevante opplysningene som er nødvendige for en effektiv klageadgang. [...] [...] (8) [...] [Standstill-perioden er] ikke nødvendig hvis den eneste berørte tilbyderen er den personen som får tildelt kontrakten, og det ikke er noen berørte søkere. I dette tilfellet er det ingen gjenværende deltakere i anbudskonkurransen som har interesse av å motta underretning og dra fordel av en standstill-periode med henblikk på en effektiv klageadgang. [...] (18) For å forebygge alvorlige overtredelser av standstill-forpliktelsen og automatisk suspensjon, som er forutsetninger for effektiv klageadgang, bør effektive sanksjoner komme til anvendelse. Kontrakter som er inngått i strid med standstill-perioden eller automatisk suspensjon, bør derfor anses for å være prinsipielt uten virkning, dersom de er kombinert med overtredelser av [bl.a. europaparlaments- og rådsdirektiv 2004/18/EF av 31. mars 2004 om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige vareinnkjøpskontrakter, offentlige tjenestekontrakter og offentlige bygge- og anleggskontrakter (EUT 2004 L 134 s. 114 og beriktigelse i EUT 2004 L 231 s. 24)], for så vidt disse overtredelsene har påvirket mulighetene for å få tildelt kontrakten for den tilbyderen som klager. [...] (25) Av hensyn til rettssikkerheten for så vidt gjelder oppdragsgivernes beslutninger er det på lengre sikt nødvendig å innføre en rimelig minimumsfrist for foreldelse av klager som har til formål å få fastslått at den aktuelle kontrakten er uten virkning. [...] (27) [...] Av hensyn til rettssikkerheten kan det bare i en begrenset periode gjøres gjeldende at en kontrakt er uten virkning. Disse tidsfristene bør respekteres.» Artikkel 1 i direktiv 89/665 har følgende ordlyd: «1. Dette direktiv får anvendelse på kontrakter som omhandlet i direktiv [2004/18], med mindre slike kontrakter er unntatt i henhold til artikkel 10–18 i nevnte direktiv. [...] [...] Medlemsstatene treffer, for så vidt gjelder kontrakter som faller inn under direktiv [2004/18]s anvendelsesområde, de nødvendige tiltak for å sikre at det effektivt og særlig så raskt som mulig kan inngis klage over oppdragsgivernes beslutninger på de vilkår som er angitt i artikkel 2–2f i dette direktiv, med den begrunnelse at beslutningene er i strid med fellesskapsretten vedrørende offentlige kontrakter eller de nasjonale reglene til gjennomføring av denne. [...] 3. Medlemsstatene sikrer at det er adgang til klageprosedyrene etter nærmere bestemmelser som medlemsstatene kan fastsette, i det minste for personer som har eller har hatt interesse i å oppnå en bestemt kontrakt, og som har lidt eller vil kunne lide skade som følge av en påstått overtredelse. [...]» Direktiv 89/665 fastsetter flere tilfeller der det etter vedtakelsen av beslutningen om tildeling av en kontrakt kortvarig ikke er tillatt for oppdragsgiveren å inngå kontrakt med den kontraktstildelingsberettigede enheten. Et slikt forbud følger bl.a. av den automatiske oppsettende virkning som er knyttet til eventuelle forutgående klager inngitt til oppdragsgiveren i henhold til dette direktivets artikkel 1 nr. 5, og av klager innbrakt for et organ i første instans i henhold til nevnte direktivs artikkel 2 nr.

3Disse forbudene supplerer oppdragsgiverens forpliktelse i henhold til det samme direktivets artikkel 2a til å respektere en standstill-periode fra vedtakelsen av beslutningen om tildeling av en kontrakt og kontraktsinngåelsen med den virksomheten som har fått tildelt kontrakten. Nevnte artikkel 2a bestemmer: «1. Medlemsstatene påser at de i artikkel 1 nr. 3 omhandlede personene har tilstrekkelige frister som sikrer effektiv mulighet til å klage over oppdragsgivernes tildelingsbeslutninger, idet de vedtar de nødvendige bestemmelsene som oppfyller minimumskravene i nr. 2 og i artikkel 2c.

2En avtaleinngåelse etter beslutningen om tildeling av en kontrakt som er omfattet av direktiv [2004/18], kan tidligst finne sted etter utløpet av en frist på minst 10 kalenderdager regnet fra dagen etter den dato da tildelingsbeslutningen ble sendt til de berørte tilbyderne og søkerne, dersom fremsendelsen skjedde per telefaks eller elektronisk, eller dersom fremsendelsen skjedde med et annet kommunikasjonsmiddel, etter utløpet av en frist på enten minst 15 kalenderdager regnet fra dagen etter den dato da tildelingsbeslutningen ble sendt til de berørte tilbyderne og søkerne, eller minst 10 kalenderdager regnet fra dagen etter den dato da beslutningen om tildeling av en kontrakt mottas. Tilbydere anses for å være berørte dersom de ennå ikke er endelig utelukket. En utelukkelse er endelig når den er meddelt de berørte tilbyderne og enten er funnet lovlig av en uavhengig klageinstans eller ikke lenger kan bli gjenstand for klageprosedyre. [...] Meddelelsen av beslutningen om tildeling til hver av de berørte tilbyderne og søkerne ledsages av følgende: — en kort redegjørelse for de relevante grunnene [...] og — en presis angivelse av den nøyaktige standstill-perioden som gjelder i henhold til de nasjonale bestemmelsene for gjennomføringen av dette nummeret.» Artikkel 2b nr. 1 i direktiv 89/665 har følgende ordlyd: «Medlemsstatene kan fastsette at fristene i dette direktivets artikkel 2a nr. 2 ikke får anvendelse på: [...] b) tilfeller der den eneste berørte tilbyderen som omhandlet i dette direktivets artikkel 2a nr. 2, er den tilbyderen som tildeles kontrakten, og det ikke er noen berørte søkere [...]» Dette direktivets artikkel 2d nr. 1 bestemmer: «Medlemsstatene påser at en klageinstans som er uavhengig av oppdragsgiveren, anser en kontrakt som værende uten virkning, eller at en klageinstans beslutter at den er uten virkning i hvert av følgende tilfeller: [...] b) dersom bestemmelsene i dette direktivets artikkel 1 nr. 5, artikkel 2 nr. 3 eller artikkel 2a nr. 2 er overtrådt, og denne overtredelsen har fratatt tilbyderen muligheten til å iverksette rettslige skritt forut for inngåelsen av kontrakten, forutsatt at en slik overtredelse er kombinert med en overtredelse av direktiv [2004/18], og denne overtredelsen har påvirket mulighetene for å få tildelt kontrakten for den tilbyderen som klager [...]» Direktiv 2004/

18I henhold til artikkel 7 bokstav b) i direktiv 2004/18, som endret ved Kommisjonens forordning (EU) nr. 1251/2011 av 30. november 2011 (EUT 2011 L 319 s. 17) (heretter «direktiv 2004/18»), får dette direktivet anvendelse på offentlige tjenestekontrakter som inngås av andre oppdragsgivere enn statlige myndigheter, og hvis anslåtte verdi eksklusive merverdiavgift tilsvarer eller overstiger 200 000 EUR. Nevnte direktivs artikkel 44 nr. 1 bestemmer: «Kontrakter tildeles på grunnlag av kriteriene i artikkel 53 og 55 under hensyn til artikkel 24, etter at oppdragsgiverne har undersøkt om de økonomiske aktørene som ikke er utelukket i henhold til artikkel 45 og 46, er egnet; en slik egnethetsundersøkelse utføres i samsvar med kriteriene om økonomisk og finansiell stilling, faglig og teknisk kunnskap eller evne som omhandlet i artikkel 47–52 og om nødvendig i samsvar med de ikke-diskriminerende reglene og kriteriene som er nevnt i nr. 3.» Østerriksk rett § 331 i Bundesvergabegesetz 2006 (forbundslov om offentlige kontrakter av 2006, BGBl. I, 17/2006), i den avfattelse som får anvendelse på hovedsaken, er inntatt i den del av denne loven som gjelder anerkjennelsessøksmål. § 331 nr. 1 bestemmer: «En næringsdrivende som har interesse i å inngå en kontrakt som er omfattet av denne forbundslovens anvendelsesområde, kan, dersom vedkommende har lidt eller risikerer å lide skade som følge av den angivelige rettsstridigheten, fremsette begjæring om at det fastslås [...]» Tvisten i hovedsaken og de prejudisielle spørsmålene I løpet av oktober 2012 innledte BOKU Wien en prosedyre for inngåelse av en offentlig kontrakt i form av en konkurranse med forhandling med forutgående kunngjøring med henblikk på inngåelse av en rammeavtale vedrørende teknisk ledelse, reparasjon og vedlikehold samt service i forbindelse med de tekniske installasjonene i universitetets bygninger og laboratorieutstyret, med én tilbyder. Kun konsortiet og Vamed innga tilbud innen den fastsatte fristen. Ved en

avgjørelse

av 20. desember 2013, som ble meddelt konsortiet, ble sistnevnte utelukket fra nevnte anbudskonkurranse med den begrunnelse at originaldokumentasjonen for at det var stilt en bankgaranti, ikke var blitt fremlagt innen den fastsatte fristen. Den klagen som konsortiet innga over denne avgjørelsen, ble forkastet ved dom avsagt av Bundesverwaltungsgericht (forbundsdomstol i forvaltningsrettslige saker, Østerrike) den 31. januar 2014. Det ekstraordinære revisjonssøksmålet som ble iverksatt til prøving av denne dommen, ble likeledes forkastet ved en kjennelse avsagt av Verwaltungsgerichtshof (forvaltningsdomstol, Østerrike) den 25. mai 2014. Ved en tildelingsbeslutning av 14. mars 2014, som ble meddelt Vamed, valgte BOKU Wien denne virksomhetens tilbud. Rammeavtalen ble deretter inngått, og Vamed begynte å prestere de aktuelle tjenestene. Konsortiet brakte denne tildelingsbeslutningen inn for Bundesverwaltungsgericht (forbundsdomstol i forvaltningsrettslige saker). Klagen ble forkastet ved dom av 8. august 2014 med den begrunnelse at en tilbyder hvis tilbud med rette er blitt forkastet, ikke kan få sine rettigheter krenket ved rettsstridige forhold som gjelder valget av et annet tilbud med henblikk på tildeling. I forbindelse med revisjonssøksmålet iverksatt til prøving av sistnevnte dom for den forelæggende retten har konsortiet gjort gjeldende at den i hovedsaken omhandlede situasjonen og den saken som ga opphav til dom av 4. juli 2013, Fastweb (C-100/12, EU:C:2013:448), ligner hverandre. I begge tilfellene var det kun to tilbydere, og selv om konsortiet faktisk ble utelukket, har det anført at tilbudet fra Vamed burde ha blitt forkastet, ettersom beregningene vedrørende vesentlige poster i dette tilbudet ut fra et økonomisk synspunkt ikke kunne forklares og etterprøves. Derfor er det, som i forbindelse med nevnte dom, to tilbydere som begge har en likeverdig økonomisk interesse i at den andres tilbud utelukkes, og som kan gjøre denne interessen gjeldende, selv om eget tilbud må forkastes. Den forelæggende retten har opplyst at i henhold til § 331 i forbundsloven om offentlige kontrakter av 2006 kan en klage der det er nedlagt påstand om at det fastslås at en beslutning på området for offentlige kontrakter er uregelmessig, bare tas under realitetsbehandling dersom den næringsdrivende som inngir klagen, har interesse i at den aktuelle kontrakten inngås, og denne uregelmessigheten har medført at den næringsdrivende har lidt eller risikerer å lide skade. Den forelæggende retten har undersøkt dom av 4. juli 2013, Fastweb (C-100/12, EU:C:2013:448), og har bemerket at i forbindelse med denne dommen ble uregelmessigheten ved tilbudet som den tilbyderen som anla søksmålet hadde inngitt, ikke fastslått av oppdragsgiver i forbindelse med prosedyren for inngåelse av den aktuelle kontrakten, men i forbindelse med det søksmålet som denne tilbyderen hadde anlagt til prøving av beslutningen om å tildele denne kontrakten til en annen tilbyder. Den forelæggende retten har anført at Domstolen i nevnte doms avsnitt 33 fastslo at der begge tilbyderes tilbud anfektes innenfor rammen av én og samme klageprosedyre og på samme grunnlag, kan begge konkurrenter påberope seg en likeverdig legitim interesse i at den andres tilbud utelukkes. Av dette følger at i denne situasjonen har den tilbyderen hvis tilbud ikke er blitt antatt, et rettsvern, selv om dette tilbudet ikke oppfyller de tekniske spesifikasjonene for den aktuelle anbudskonkurransen. Den forelæggende retten er i tvil med hensyn til om den lære som kan utledes av dom av 4. juli 2013, Fastweb (C-100/12, EU:C:2013:448), også kan anvendes når to tilbydere opprinnelig har inngitt et tilbud, og oppdragsgiver selv på forhånd og endelig har fastslått at den tilbyderen som ønsker å angripe tildelingsbeslutningen, skal utelukkes. Den forelæggende rettens tvil er basert på diverse elementer som den har konstatert i direktiv 89/665, herunder først og fremst begrepet «den berørte tilbyderen» som omhandlet i dette direktivets artikkel 2a nr. 2. Selv om dette direktivet ifølge den forelæggende retten ikke synes å beskytte tilbydere som er blitt endelig utelukket, mot uregelmæssigheter som den beslutning om tildeling av en kontrakt som treffes etter deres endelige utelukkelse, kan være beheftet med, reiser den forelæggende retten imidlertid spørsmålet om hvorvidt likebehandlingsprinsippet som gjelder for tilbydere, kan begrunne at en slik tilbyder som er blitt endelig utelukket, likevel innrømmes adgang til å klage over denne beslutningen, når denne utelukkende er til fordel for den andre tilbyderen som fortsatt deltar i prosedyren. Dersom det skulle fastslås at den tilbyderen som er blitt endelig utelukket fra anbudskonkurransen, likevel har adgang til å klage over tildelingsbeslutningen, har den forelæggende retten videre for det første opplyst at Bundesverwaltungsgericht (forbundsdomstol i forvaltningsrettslige saker) også har fastslått at det ikke var nødvendig å ta hensyn til de av konsortiet hevdede grunnene til at Vameds tilbud ble utelukket, ettersom disse ikke klart fremgikk av saksdokumentene. Et slikt standpunkt kan imidlertid være begrunnet i nødvendigheten av å innføre klageprosedyrer som gjennomføres så raskt som mulig, som nevnt i artikkel 1 nr. 1 og 3 i direktiv 89/

665For det andre har den forelæggende retten reist spørsmålet om hvorvidt det har noen betydning i forbindelse med retten til en effektiv rettsbeskyttelse at grunnene til at de to foreliggende tilbudene skulle forkastes, er de samme eller forskjellige. På denne bakgrunn har Verwaltungsgerichtshof (forvaltningsdomstol) besluttet å utsette saken og forelegge Domstolen følgende spørsmål: «1) Skal artikkel 1 nr. 3 i direktiv [89/665] på bakgrunn av Domstolens dom av 4. juli 2013, Fastweb (C-100/12, EU:C:2013:448), fortolkes slik at en tilbyder hvis tilbud med rettskraft er blitt utelukket av oppdragsgiver, og som derfor ikke er berørt tilbyder i henhold til artikkel 2a i direktiv 89/665, kan nektes adgang til å klage over en tildelingsbeslutning (beslutning om inngåelse av en rammeavtale) og inngåelsen av en kontrakt (herunder erstatning krevet i henhold til direktivets artikkel 2 nr. 7), selv om bare to tilbydere har inngitt tilbud, og tilbudet avgitt av den valgte tilbyderen hvis tilbud er blitt antatt, ifølge [de anførsler som er gjort gjeldende av den ikke-berørte tilbyderen som har inngitt klagen,] likeledes burde ha blitt utelukket? 2) Dersom [det første spørsmålet] besvares benektende, skal artikkel 1 nr. 3 i direktiv 89/665 på bakgrunn av Domstolens dom av 4. juli 2013, Fastweb (C-100/12, EU:C:2013:448), [da] fortolkes slik at den ikke-berørte tilbyderen (i henhold til direktivets artikkel 2a) bare skal innrømmes adgang til å klage a) dersom det av klageprosedyrens saksdokumenter klart fremgår at den valgte tilbyderens tilbud ikke er lovlig? b) dersom det av [lignende] grunner fremgår at den valgte tilbyderens tilbud ikke er lovlig?» Om de prejudisielle spørsmålene Innledningsvis bemerkes at i henhold til artikkel 1 nr. 1 i direktiv 89/665 får dette direktivet bare anvendelse på klager vedrørende prosedyrer for inngåelse av offentlige kontrakter som er omhandlet i direktiv 2004/18, og som ikke er unntatt fra sistnevnte direktivs anvendelsesområde ved direktivets artikkel 10–18. Selv om forelæggelsesavgjørelsen ikke inneholder noen angivelser om verdien av den rammeavtalen som er omhandlet i hovedsaken, med henblikk på terskelverdien i direktiv 2004/18 – fastsatt til 200 000 EUR for offentlige tjenestekontrakter som inngås av andre oppdragsgivere enn statlige myndigheter i samsvar med dette direktivets artikkel 7 bokstav b) – fremgår det av flere opplysninger i de nasjonale saksdokumentene at verdien av rammeavtalen langt overstiger denne terskelverdien, hvilket det likevel tilkommer den forelæggende retten å undersøke. Ettersom nevnte rammeavtale dessuten etter sin art ikke er omfattet av de unntakene som er fastsatt i artikkel 10–18 i direktiv 2004/18, er det intet til hinder for at Domstolen besvarer de forelagte spørsmålene. Det første spørsmålet Med sitt første spørsmål ønsker den forelæggende retten nærmere bestemt opplyst om artikkel 1 nr. 3 i direktiv 89/665, sett hen til dom av 4. juli 2013, Fastweb (C-100/12, EU:C:2013:448), skal fortolkes slik at den er til hinder for at en tilbyder som er blitt utelukket fra en prosedyre for inngåelse av en offentlig kontrakt ved en beslutning fra oppdragsgiveren som er blitt endelig, og som derfor ikke er en berørt tilbyder som omhandlet i dette direktivets artikkel 2a, nektes adgang til å klage over beslutningen om tildeling av den aktuelle offentlige kontrakten og inngåelsen av kontrakten, når bare denne forkastede tilbyderen og den virksomheten som har fått tildelt kontrakten, har inngitt tilbud, og nevnte tilbyder har gjort gjeldende at tilbudet fra den virksomheten som har fått tildelt kontrakten, også burde ha blitt forkastet. I denne henseende bemerkes at det følger av bestemmelsene i artikkel 1 nr. 1 tredje ledd og artikkel 1 nr. 3 i direktiv 89/665 at prosedyrene for å inngi klage over de beslutningene som treffes av en oppdragsgiver, for å anses som effektive, skal være tilgjengelige i det minste for personer som har eller har hatt interesse i å oppnå en bestemt kontrakt, og som har lidt eller vil kunne lide skade som følge av en påstått overtredelse (jf. dom av 5.4.2016, PFE, C-689/13, EU:C:2016:199, avsnitt 23). I nevnte doms avsnitt 26 og 27 fremhevet Domstolen at dom av 4. juli 2013, Fastweb (C-100/12, EU:C:2013:448), var en konkretisering av kravene i artikkel 1 nr. 1 tredje ledd og artikkel 1 nr. 3 i direktiv 89/665 under omstendigheter der to tilbydere etter en åpen anbudskonkurranse innla klage med henblikk på gjensidig å utelukke hverandre. I en slik situasjon har hver av de to tilbyderne interesse i å oppnå en bestemt kontrakt. Situasjonen i hovedsaken skiller seg imidlertid vesentlig fra situasjonene i de to sakene som ga opphav til dom av 4. juli 2013, Fastweb (C-100/12, EU:C:2013:448), og av 5. april 2016, PFE (C-689/13, EU:C:2016:199). For det første hadde tilbudene fra de tilbyderne som var omhandlet i de sakene som ga opphav til disse to dommene, til forskjell fra tilbudet inngitt av konsortiet i hovedsaken, ikke vært gjenstand for en beslutning om utelukkelse fra oppdragsgiveren. For det andre var det innenfor rammen av én og samme klageprosedyre vedrørende beslutningen om tildeling av en kontrakt at hver av tilbyderne i disse to sakene anfektet lovligheten av den andres tilbud, idet de begge hadde en likeverdig legitim interesse i at den andres tilbud ble utelukket, ettersom disse anfektelsene kunne føre til at det var umulig for oppdragsgiveren å velge ut et lovlig tilbud (jf. i denne retning dom av 4.7.2013, Fastweb, C-100/12, EU:C:2013:448, avsnitt 33, og av 5.4.2016, PFE, C-689/13, EU:C:2016:199, avsnitt 24). I den foreliggende hovedsaken forholder det seg derimot slik at konsortiet innga en klage først over den beslutningen der konsortiet ble utelukket, og deretter over beslutningen om tildeling av kontrakten, og det er innenfor rammen av den andre saken at det har påberopt seg at tilbudet avgitt av den virksomheten som ble tildelt kontrakten, er uregelmessig. Av dette følger at det i rettspraksis utviklede prinsippet som følger av dom av 4. juli 2013, Fastweb (C-100/12, EU:C:2013:448), og av 5. april 2016, PFE (C-689/13, EU:C:2016:199), ikke får anvendelse på den prosessuelle situasjonen og tvisten som er omhandlet i hovedsaken. Det bemerkes videre at som det fremgår av artikkel 1 nr. 3 og artikkel 2a i direktiv 89/665, sikrer dette direktivet en effektiv klageadgang i forbindelse med uregelmessige beslutninger truffet innenfor rammen av en prosedyre for inngåelse av en offentlig kontrakt, idet de gjør det mulig for enhver utelukket tilbyder å angripe ikke bare beslutningen om utelukkelse, men også, så lenge det ikke er blitt truffet

avgjørelse

med hensyn til denne anfektelsen, senere beslutninger som måtte være til skade for vedkommende, i tilfelle av at utelukkelsen av vedkommende oppheves. Under disse omstendighetene kan dette direktivets artikkel 1 nr. 3 ikke fortolkes slik at den er til hinder for at en tilbyder som konsortiet nektes adgang til å klage over beslutningen om tildeling av en kontrakt, fordi tilbyderen skal anses som en tilbyder som er endelig utelukket som omhandlet i dette direktivets artikkel 2a nr. 2 annet ledd. På bakgrunn av samtlige disse betraktningene skal det forelagte spørsmålet besvares med at artikkel 1 nr. 3 i direktiv 89/665 skal fortolkes slik at den ikke er til hinder for at en tilbyder som er blitt utelukket fra en prosedyre for inngåelse av en offentlig kontrakt ved en beslutning fra oppdragsgiveren som er blitt endelig, nektes adgang til å klage over beslutningen om tildeling av den aktuelle offentlige kontrakten og inngåelsen av kontrakten, når bare denne forkastede tilbyderen og den virksomheten som har fått tildelt kontrakten, har inngitt tilbud, og nevnte tilbyder har gjort gjeldende at tilbudet fra den virksomheten som har fått tildelt kontrakten, også burde ha blitt forkastet. Det andre spørsmålet Under hensyn til besvarelsen av det første spørsmålet er det unødvendig å besvare det andre spørsmålet.

Sakskostnader

Ettersom behandlingen av saken i forhold til hovedsakens parter utgjør et ledd i den saken som verserer for den forelæggende retten, tilkommer det denne å treffe

avgjørelse

om sakskostnadene. Bortsett fra nevnte parters utgifter kan de utgifter som er påløpt i forbindelse med avgivelse av innlegg for Domstolen, ikke erstattes. På grunnlag av disse premissene kjenner Domstolen (Åttende avdeling) for rett: Artikkel 1 nr. 3 i Rådets direktiv 89/665/EØF av 21. desember 1989 om samordning av lover og administrative bestemmelser vedrørende anvendelsen av klageprosedyrene i forbindelse med inngåelse av offentlige innkjøps- samt bygge- og anleggskontrakter, som endret ved europaparlaments- og rådsdirektiv 2007/66/EF av 11. desember 2007, skal fortolkes slik at den ikke er til hinder for at en tilbyder som er blitt utelukket fra en prosedyre for inngåelse av en offentlig kontrakt ved en beslutning fra oppdragsgiveren som er blitt endelig, nektes adgang til å klage over beslutningen om tildeling av den aktuelle offentlige kontrakten og inngåelsen av kontrakten, når bare denne forkastede tilbyderen og den virksomheten som har fått tildelt kontrakten, har inngitt tilbud, og nevnte tilbyder har gjort gjeldende at tilbudet fra den virksomheten som har fått tildelt kontrakten, også burde ha blitt forkastet. Underskrifter ( *1 ) – Prosessspråk: tysk.