Rettslig kjerne
Avgjørelsen klargjør at nasjonale krav til økonomisk kapasitet for å få adgang til et marked for offentlige inntektsrelaterte tjenester må vurderes opp mot de grunnleggende frihetene i traktaten når forholdet tidsmessig ligger før utløpet av gjennomføringsfristen for tjenestedirektivet. Et generelt og høyt kapitalkrav kan være en restriksjon selv om det formelt gjelder uten hensyn til nasjonalitet. Domstolen la avgjørende vekt på forholdsmessighet: Et fast krav om 10 millioner euro, uavhengig av den konkrete kontraktens verdi, omfang og risiko, gikk lenger enn nødvendig for å ivareta formål som å beskytte offentlige oppdragsgivere eller sikre soliditet. At regelen samtidig unntok selskaper der det offentlige var hoveddeltaker, understreket dens problematiske utforming. Dommen viser også at artikkel 43 EF og 49 EF kan prøves i saker som i faktum er rent interne, når det ikke kan utelukkes grenseoverskridende interesse eller tolkningen er relevant for nasjonal rettsanvendelse.
Faktum
Tre italienske selskaper, Duomo Gpa Srl, Gestione Servizi Pubblici Srl og Irtel Srl, deltok i konkurranser om tjenestekonsesjoner for fastsettelse og innkreving av lokale avgifter og andre kommunale inntekter. De aktuelle konkurransene ble gjennomført av to italienske kommuner i 2009. Kontraktsverdiene var beskjedne, anslått til henholdsvis 57 000 euro over fem år og om lag 49 000 euro over fire år. Selskapene ble avvist fordi de ikke oppfylte et nytt nasjonalt krav om minst 10 millioner euro i fullt innbetalt aksjekapital for å være registrert og dermed kunne få tildelt slike oppdrag. Selskaper der det offentlige var hoveddeltaker, var uttrykkelig unntatt fra kapitalkravet. Etter avvisningene ble kontraktene tildelt AIPA. Den italienske forvaltningsdomstolen forela spørsmål om forenligheten med EF-traktaten og tjenestedirektivet.
Domstolens vurdering
Domstolen startet med den tidsmessige avgrensningen. De faktiske forholdene i hovedsakene fant sted før 28. desember 2009, som var fristen for å gjennomføre tjenestedirektivet. Derfor vurderte Domstolen først den primære EU-retten. Selv dersom direktivet skulle innebære full harmonisering, utelukket ikke dette anvendelse av traktatens bestemmelser for perioden før gjennomføringsfristen.
For spørsmålene om artikkel 3 EF, 10 EF og 81 EF fant Domstolen at foreleggelsesavgjørelsene ikke inneholdt tilstrekkelige faktiske og rettslige opplysninger til at disse kunne realitetsbehandles. Den delen av spørsmålet ble derfor avvist.
Når det gjaldt artikkel 43 EF og 49 EF, konstaterte Domstolen at hovedsakene bare gjaldt én medlemsstat, men dette utelukket ikke kompetanse. Det kunne ikke utelukkes at virksomheter fra andre medlemsstater var eller kunne være interessert i slike oppdrag i Italia. Dessuten kunne tolkningen være relevant for den nasjonale domstolen ved anvendelsen av intern rett.
Domstolen redegjorde deretter for skillet mellom etableringsfrihet og friheten til å yte tjenester. Dette avhenger av om tjenesteyteren tilbyr tjenestene stabilt og varig fra et driftssted i bestemmelsesstaten. Den overlot til den nasjonale domstolen å avklare om den aktuelle virksomheten i praksis bare kunne utøves gjennom et driftssted i Italia, men la til grunn at regelen i prinsippet kunne omfattes av begge friheter.
I forholdsmessighetsvurderingen la Domstolen til grunn at et krav om 10 millioner euro i fullt innbetalt aksjekapital, kombinert med ugyldighet av tildelinger og forbud mot å delta i nye konkurranser inntil tilpasning hadde skjedd, gjorde markedsadgangen vanskeligere og mindre attraktiv. Kravet gjaldt generelt, uten tilpasning til de konkrete kontraktenes verdi. Domstolen viste uttrykkelig til at kontraktene i hovedsakene hadde svært lav verdi sammenlignet med kapitalkravet. Den nasjonale regelen gikk derfor lenger enn nødvendig for å sikre økonomisk kapasitet, kredittverdighet og soliditet. At offentligeide selskaper var unntatt, inngikk også i vurderingsbildet. Resultatet var at restriksjonene var uforholdsmessige og dermed ikke berettiget etter artikkel 43 EF og 49 EF. På grunn av dette fant Domstolen det unødvendig å besvare spørsmålet om tjenestedirektivet.
Konklusjon
EU-domstolen fastslo at artikkel 43 EF og 49 EF er til hinder for en nasjonal ordning som krever at private operatører, men ikke selskaper der det offentlige er hoveddeltaker, må ha minst 10 millioner euro i fullt innbetalt aksjekapital for å kunne utføre tjenester med fastsettelse og innkreving av lokale skatter og andre inntekter. Det samme gjaldt følgene av regelen, nemlig ugyldighet av tildelinger og forbud mot deltakelse i nye konkurranser. Ordningen var en uforholdsmessig restriksjon på markedsadgangen.
Praktisk betydning
Dommen er praktisk viktig for utforming og prøving av kvalifikasjonskrav og adgangsvilkår i offentlige anskaffelser og konsesjoner. Den viser at økonomiske minstekrav må ha en saklig og forholdsmessig sammenheng med den konkrete kontraktens art, verdi og risiko. Generelle terskler som i realiteten stenger små og mellomstore aktører ute, kan være i strid med de grunnleggende frihetene, særlig når de ikke er differensiert etter oppdragets størrelse. Dommen illustrerer også at nasjonale markedsadgangsregler kan prøves mot traktatens friheter selv om saken i hovedsak gjelder innenlandske forhold, dersom grenseoverskridende interesse ikke kan utelukkes.
Ofte stilte spørsmål
Hva avgjorde EU-domstolen i C-357/10?
Domstolen avgjorde at artikkel 43 EF og 49 EF var til hinder for et italiensk krav om minst 10 millioner euro i fullt innbetalt aksjekapital for private operatører som ville utføre tjenester med fastsettelse og innkreving av lokale skatter og inntekter, fordi kravet var uforholdsmessig.
Tok Domstolen stilling til tjenestedirektivet i saken?
Nei. De faktiske forholdene lå før gjennomføringsfristen for direktiv 2006/123/EF, og Domstolen fant derfor at det var tilstrekkelig å avgjøre saken etter den primære EU-retten, særlig artikkel 43 EF og 49 EF.
Dommen i uoffisiell norsk oversettelse
Fulltekst er uoffisiell norsk oversettelse og ligger nederst fordi den ofte er lang. Den redaksjonelle omtalen over er ment som inngangen til dommen.
Samling av avgjørelser DOMSTOLENS DOM (Annen avdeling) 10. mai 2012 * «Artikkel 3 EF, 10 EF, 43 EF, 49 EF og 81 EF — etableringsfrihet — fri utveksling av tjenester — direktiv 2006/123/EF — artikkel 15 og 16 — tjenestekonsesjon vedrørende fastsettelse, fastleggelse og innkreving av lokale forvaltningers skatter eller andre inntekter — nasjonal lovgivning — minste aksjekapital — forpliktelse» I de forente sakene C-357/10 – C-359/10, angående anmodninger om prejudisiell
avgjørelse
i henhold til artikkel 267 TEUV, inngitt av Tribunale amministrativo regionale per la Lombardia (Italia) ved avgjørelser av 20. oktober 2009, innkommet til Domstolen den 19. juli 2010, i sakene: Duomo Gpa Srl (sak C-357/10) Gestione Servizi Pubblici Srl (sak C-358/10) Irtel Srl (sak C-359/10) mot Comune di Baranzate (sakene C-357/10 og C-358/10) Comune di Venegono Inferiore (sak C-359/10), saksdeltaker: Agenzia Italiana per le Pubbliche Amministrazioni Spa (AIPA), har DOMSTOLEN (Annen avdeling) sammensatt av avdelingsformann J.N. Cunha Rodrigues og dommerne Lõhmus, A. Rosas, A. Ó Caoimh (refererende dommer) og A. Arabadjiev, generaladvokat: P. Cruz Villalón justissekretær: A. Calot Escobar, på grunnlag av den skriftlige forhandlingen, * Prosessspråk: italiensk. DA ECLI:EU:C:2012:283 1 DOM AV 10.5.2012 – FORENTE SAKER C-357/10 – C-359/10 DUOMO GPA M.FL. etter at det er avgitt innlegg av: — Comune di Baranzate ved avvocato A. Soncini — den italienske regjering ved G. Palmieri, som befullmektiget, bistått av avvocato dello Stato G. De Bellis — den nederlandske regjering ved C.M. Wissels og Y. de Vries, som befullmektigede — Europakommisjonen ved C. Zadra, I.V. Rogalski og S. La Pergola, som befullmektigede, og etter at generaladvokaten har fremlagt forslag til
avgjørelse
i rettsmøtet den 16. november 2011, avsagt følgende Dom 1 Anmodningene om prejudisiell
avgjørelse
gjelder fortolkningen av artikkel 3 EF, 10 EF, 43 EF, 49 EF og 81 EF samt artikkel 15 og 16 i Europa-Parlamentets og Rådets direktiv 2006/123/EF av 12. desember 2006 om tjenester i det indre marked (EUT L 376, s. 36, heretter «tjenestedirektivet»). 2 Anmodningene er inngitt i forbindelse med tvister mellom henholdsvis Duomo Gpa Srl (heretter «Duomo») og Gestione Servizi Pubblici Srl (heretter «GSP») på den ene siden og Comune di Baranzate på den andre, og mellom Irtel Srl (heretter «Irtel») og Comune di Venegono Inferiore, vedrørende disse selskapenes utelukkelse fra anbudskonkurranser, og alle tre tvister er ført med Agenzia Italiana per le Pubbliche Amministrazioni SpA (heretter «AIPA») som saksdeltaker. Rettsregler EU-rettslige regler
3I henhold til tjenestedirektivets artikkel 1 nr. 1 fastsetter dette direktiv de alminnelige bestemmelser med sikte på å lette utøvelsen av etableringsfriheten for tjenesteytere samt den frie bevegeligheten for tjenester og sikrer samtidig et høyt kvalitetsnivå for tjenester.
4I henhold til direktivets artikkel 3 nr. 3 anvender medlemsstatene bestemmelsene i dette direktiv under overholdelse av traktatens regler om etableringsretten og den frie bevegeligheten for tjenester. 5 Tjenestedirektivets artikkel 15 finnes i dets kapittel III, som har overskriften «Etableringsfrihet for tjenesteytere». 6 Direktivets artikkel 16 med overskriften «Fri utveksling av tjenester» finnes i dets kapittel IV.
7I henhold til tjenestedirektivets artikkel 44 og 45 trådte direktivet i kraft den 28. desember 2006 og skulle være gjennomført i medlemsstatene senest den 28. desember 2009. Nasjonale bestemmelser 8 Tittel III i lovdekret nr. 446 av 15. desember 1997 om innføring av en regional skatt på produksjonsaktiviteter, endring av størrelsen på, satsene for og fradragene i Irpef og om innføring av en supplerende regional skatt til Irpef, samt om reform av den lokale skattelovgivningen (decreto legislativo du 15 dicembre 1997, no 446, Istituzione dell'imposta regionale sulle attivita' produttive, revisione degli scaglioni, delle aliquote e delle detrazioni dell'Irpef e istituzione di una addizionale regionale a tale imposta, nonche' riordino della disciplina dei tributi locali) (ordinært tillegg nr. 252 til GURI, ordinær serie nr. 298 av 23.12.1997) gjelder reformen av den lokale skattelovgivningen. 9 Dette lovdekretets artikkel 52 bestemmer: «1. Provinsene og kommunene kan ved lov organisere sine egne inntekter, også skattemessige, unntatt for så vidt angår identifisering og bestemmelse av skatte- og avgiftspliktige tilfeller, skatte- og avgiftspliktige personer og den maksimale avgiftssatsen, under overholdelse av kravene om forenkling av de skatte- og avgiftspliktiges forpliktelser. I mangel på lov om dette gjelder de gjeldende rettsregler. [...]
5For så vidt angår fastleggelse og innkreving av avgifter og andre offentlige inntekter fastsetter loven følgende kriterier: [...] b) Når det er inngått avtale om tildeling til tredjemann, også særskilt, av fastleggelse og innkreving av avgifter og alle former for offentlige inntekter, skal den tilhørende virksomheten, under overholdelse av EU-lovgivningen og de prosedyrene som gjelder for tildeling av forvaltning av lokale offentlige tjenester, tildeles: 1) personer som er oppført i det i artikkel 53 nr. 1 omhandlede registeret 2) operatører fra medlemsstater som har hjemsted i et EU-land og utøver nevnte virksomhet; disse næringsdrivende skal fremlegge et av den kompetente myndighet i sin hjemstedsstat utstedt sertifikat som attesterer at de oppfyller krav tilsvarende de som er fastsatt i italiensk lovgivning på dette området 3) aksjeselskaper som er 100 % offentlig eid [...]» 10 Artikkel 32 nr. 7a i lovdekret nr. 185 av 29. november 2008 om hastetiltak vedrørende støtte til familier, arbeid, sysselsetting og virksomheter med sikte på å omdefinere de nasjonale strategiske rammene i forbindelse med krisehåndteringen (ordinært tillegg nr. 263 til GURI nr. 280 av 29.11.2008), som ble tilføyd ved lov nr. 2 av 28. januar 2009 om opphøyelse til lov med endringer av lovdekret nr. 185 (ordinært tillegg nr. 14 til GURI nr. 22 av 28.1.2009), og deretter endret ved lov nr. 14 av 27. februar 2009 (GURI nr. 49 av 28.2.2009, heretter «den i hovedsakene omtvistede bestemmelsen»), har følgende ordlyd: «Størrelsen av den av selskapene krevde minste kapital som omhandlet i artikkel 53 nr. 3 i lovdekret nr. 446 av 15. desember 1997, som endret, med sikte på selskapenes opptak i det relevante registeret over private som har tillatelse til å utføre virksomhet med fastsettelse av avgifter og innkreving av avgifter og andre inntekter for provinsene og kommunene, fastsettes til et minimumsbeløp på [10] mill. EUR, fullt innbetalt. Selskaper der det offentlige er hoveddeltaker, er ikke omfattet av den i foregående punktum nevnte grensen. Tildeling av kontrakter om levering av tjenester vedrørende fastsettelse og innkreving av avgifter og andre lokale inntekter til personer som ikke oppfyller det ovennevnte økonomiske kravet, er ugyldig. Personer oppført i det nevnte registeret skal tilpasse sin aksjekapital til det ovennevnte minimumsbeløpet. Så lenge de ikke har gjennomført denne tilpasningen, er de under alle omstendigheter avskåret fra å få tildelt nye kontrakter eller delta i anbudskonkurranser som er igangsatt med sikte på dette.» Tvistemålene i hovedsakene og de prejudisielle spørsmål 11 Sakene C-357/10 og C-358/10 har sitt utspring i en av Comune di Baranzate igangsatt anbudskonkurranse i februar 2009 med sikte på tildeling av tjenestekonsesjon vedrørende forvaltning, fastleggelse og innkreving av visse lokale avgifter og inntekter i en periode på fem år fra 1. mai 2009 til 30. april 2014, til den næringsdrivende som fremsatte det økonomisk mest fordelaktige tilbudet. Tjenestenes verdi for hele perioden var anslått til 57 000 EUR uten merverdiavgift. 12 Seks private virksomheter, som alle hadde hjemsted i Italia, innga tilbud, herunder Duomo, GSP og AIPA. Den 1. og den 3. april 2009 meddelte Comune di Baranzate Duomo og GSP at de av anbudsutvalget var blitt utelukket fra anbudskonkurransen, ettersom de ikke oppfylte kravet i den i hovedsakene omtvistede bestemmelsen, hvoretter den nødvendige minste kapital, fullt innbetalt, måtte være på 10 mill. EUR for å oppnå tillatelse til å utøve virksomhet med fastleggelse og innkreving av avgifter og andre lokale offentlige inntekter. Konsesjonen ble deretter tildelt AIPA. 13 Bakgrunnen for sak C-359/10 er en anbudskonkurranse som den 22. januar 2009 ble igangsatt av Comune di Venegono Inferiore med sikte på tildeling – til den næringsdrivende som tilbød den laveste prisen på grunnlag av den laveste agio-prosentsatsen – av konsesjonen på tjenester vedrørende den ordinære og tvangsmessige fastsettelsen og innkrevingen av kommunale avgifter på reklame og av avgifter på offentlig reklame i en periode på fire år mellom 23. februar 2009 og 31. desember 2012. Tjenestenes verdi for hele perioden var anslått til ca. 49 000 EUR uten merverdiavgift. 14 Fem virksomheter innga tilbud, herunder Irtel og AIPA, som lå som henholdsvis nummer én og to på den foreløpige prioriterte listen. Ved
avgjørelse
av 9. mars 2009 ble Irtel av anbudsutvalget utelukket for manglende oppfyllelse av kravene i den i hovedsakene omtvistede bestemmelsen. Den omhandlede konsesjonen ble deretter tildelt AIPA. 15 Duomo, GSP og Irtel har alle tre anlagt søksmål til prøving av beslutningene om utelukkelse fra de i hovedsakene omhandlede anbudskonkurransene. I den tvist som ligger til grunn for sak C-357/10, har Duomo påberopt seg tilsidesettelse av Europa-Parlamentets og Rådets direktiv nr. 2004/18/EF av 31. mars 2004 om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige varekontrakter, offentlige tjenestekontrakter og offentlige bygge- og anleggskontrakter (EUT L 134, s. 114) samt tilsidesettelse av prinsippene om likebehandling og lojal konkurranse med den begrunnelse at selskaper der det offentlige er hoveddeltaker, innrømmes en gunstigere ordning.
16I de tvister som ligger til grunn for sakene C-358/10 og C-359/10, har GSP og Irtel gjort gjeldende at den i hovedsakene omhandlede bestemmelsen er uforenlig med artikkel 3 EF, 10 EF, 43 EF, 49 EF, 81 EF, 82 EF, 86 EF og 90 EF samt med prinsippene om nødvendighet, rimelighet og forholdsmessighet i tjenestedirektivets artikkel 15 og 16. Ifølge GSP og Irtel er den nasjonale bestemmelsen i strid med EU-retten, for så vidt som den innfører et krav som er uforholdsmessig i forhold til det mål lovgivningen forfølger, og for så vidt som den medfører en forskjellsbehandling til fordel for selskaper der det offentlige er hoveddeltaker, ettersom disse ikke er omfattet av den nye minimumsgrensen for kapital.
17På denne bakgrunn har Tribunale amministrativo regionale per la Lombardia besluttet å utsette saken og forelegge Domstolen følgende to prejudisielle spørsmål, som er likelydende for alle tre hovedsaker: «1) Hindres den korrekte anvendelsen av [tjenestedirektivets] artikkel 15 og 16 [...] av bestemmelsene i nasjonal rett som er fastsatt i artikkel 32 nr. 7a i lovdekret nr. 185 av 29. november 2008, tilføyd ved lovendring nr. 2 av 28. januar 2009 og deretter endret ved lov nr. 14 av 27. februar 2009, som – med unntak for selskaper der det offentlige er hoveddeltaker – fastsetter følgende: — Tildeling av kontrakter om levering av tjenester vedrørende fastsettelse og innkreving av avgifter og andre offentlige lokale inntekter til juridiske personer som ikke oppfyller det økonomiske kravet om en aksjekapital på minimum 10 mill. EUR, fullt innbetalt, er ugyldig. — Det er obligatorisk for juridiske personer som er oppført i det relevante registeret over private som har tillatelse til å utøve virksomhet med fastsettelse og innkreving av avgifter og andre offentlige inntekter for provinsene og kommunene, å tilpasse sin aksjekapital til det nevnte minimumsbeløpet i henhold til artikkel 53 nr. 3 i lovdekret nr. 446 av 15. desember 1997, som endret. — Det er forbudt å få tildelt nye kontrakter eller å delta i anbudskonkurranser vedrørende tjenester med fastsettelse og innkreving av avgifter og andre offentlige lokale inntekter, inntil den ovennevnte tilpasningen av aksjekapitalen er gjennomført? 2) Hindres den korrekte anvendelsen av artikkel 3 [EF], 10 [EF], 43 [EF], 49 [EF] og 81 [EF] [...] av bestemmelsene i nasjonal rett som er fastsatt i artikkel 32 nr. 7a i lovdekret nr. 185 av 29. november 2008, tilføyd ved lovendring nr. 2 av 28. januar 2009 og deretter endret ved lov nr. 14 av 27. februar 2009, som – med unntak for selskaper der det offentlige er hoveddeltaker – fastsetter følgende: — Tildeling av kontrakter om levering av tjenester vedrørende fastsettelse og innkreving av avgifter og andre offentlige lokale inntekter til juridiske personer som ikke oppfyller det økonomiske kravet om en aksjekapital på minimum 10 mill. EUR, fullt innbetalt, er ugyldig. — Det er obligatorisk for juridiske personer som er oppført i det relevante registeret over private som har tillatelse til å utøve virksomhet med fastsettelse og innkreving av avgifter og andre offentlige inntekter for provinsene og kommunene, å tilpasse sin aksjekapital til det nevnte minimumsbeløpet i henhold til artikkel 53 nr. 3 i lovdekret nr. 446 av 15. desember 1997, som endret. — Det er forbudt å få tildelt nye kontrakter eller å delta i anbudskonkurranser vedrørende tjenester med fastsettelse og innkreving av avgifter og andre offentlige lokale inntekter, inntil den ovennevnte tilpasningen av aksjekapitalen er gjennomført?» Om de prejudisielle spørsmål Innledende bemerkninger 18 Slik det blant annet fremgår av denne dommens avsnitt 11–14, fant de faktiske omstendigheter som ligger til grunn for tvistemålene i hovedsakene, sted i en periode forut for den 28. desember 2009, som i henhold til tjenestedirektivets artikkel 44 nr. 1 er nevnte direktivs gjennomføringsfrist. 19 Selv om det legges til grunn at dette direktivet skal anses for å gjennomføre en fullstendig harmonisering i den forstand uttrykket er anvendt i Domstolens praksis, vil denne omstendigheten likevel ikke medføre at den primære retten ikke er relevant for den perioden som lå forut for nevnte direktivs gjennomføringsfrist (jf. analogt bl.a. dom av 5.4.1979, sak 148/78, Ratti, Sml. s. 1629, avsnitt 36 og 42–44, og av 11.5.1999, sak C-350/97, Monsees, Sml. I, s. 2921, avsnitt 27).
20Under disse omstendighetene må det i de foreliggende sakene først tas stilling til det andre forelagte spørsmålet, som gjelder fortolkningen av den primære retten i lys av faktiske omstendigheter som dem som ligger til grunn for de nevnte tvistene. Det andre spørsmålet
21Med sitt andre spørsmål ønsker den forelagte retten nærmere bestemt opplyst om artikkel 3 EF, 10 EF, 43 EF, 49 EF og/eller 81 EF skal fortolkes slik at de er til hinder for en bestemmelse som den i hovedsakene omtvistede, som fastsetter: — en forpliktelse for næringsdrivende – med unntak for selskaper der det offentlige er hoveddeltaker – til i påkommende tilfelle å tilpasse det minste kapitalbeløpet, fullt innbetalt, til 10 mill. EUR for å oppnå tillatelse til å utøve virksomhet med fastsettelse og innkreving av avgifter og andre offentlige lokale inntekter — at tildeling av kontrakter vedrørende slike tjenester til næringsdrivende som ikke oppfyller dette kravet om minste aksjekapital, er ugyldig — et forbud mot tildeling av nye kontrakter og mot å delta i åpne anbudskonkurranser vedrørende disse tjenestene, inntil den ovennevnte tilpasningen av aksjekapitalen er gjennomført.
22For så vidt som det andre spørsmålet, slik omformulert i foregående avsnitt, omhandler en fortolkning av artikkel 3 EF, 10 EF og 81 EF, bemerkes at det for å oppnå en fortolkning av EU-retten som den nasjonale retten kan bruke, er påkrevd at denne gir en beskrivelse av de faktiske omstendigheter og regler som de forelagte spørsmålene henger sammen med, eller i alle fall forklarer de faktiske forholdene som er bakgrunnen for dens spørsmål. Kravet om dette har særlig betydning på konkurranseområdet, der de faktiske og rettslige omstendighetene ofte er innviklede (jf. bl.a. dom av 11.3.2010, sak C-384/08, Attanasio Group, Sml. I, s. 2055, avsnitt 32 og den deri nevnte rettspraksis).
23I det foreliggende tilfellet gir imidlertid forelggelsesavgjørelsene ikke Domstolen de faktiske og rettslige opplysningene som setter den i stand til å fastlegge de omstendighetene under hvilke en bestemmelse som den i hovedsakene omtvistede kan være omfattet av disse artiklene. Særlig inneholder de nevnte avgjørelsene ingen forklaring vedrørende forbindelsen mellom nevnte artikler og tvistemålene i hovedsakene eller deres gjenstand.
24Under disse omstendighetene kan det andre forelagte spørsmålet, for så vidt som det tar sikte på en fortolkning av artikkel 3 EF, 10 EF og 81 EF, ikke tas til realitetsbehandling.
25Hva angår fortolkningen av artikkel 43 EF og 49 EF fremgår det av saksdokumentene at samtlige forhold i hovedsakene bare har tilknytning til én medlemsstat. Under disse omstendighetene må det undersøkes om Domstolen har kompetanse i de foreliggende sakene til å uttale seg om sistnevnte bestemmelser (jf. analogt dom av 31.1.2008, sak C-380/05, Centro Europa 7, Sml. I, s. 349, avsnitt 64, og av 22.12.2010, sak C-245/09, Omalet, Sml. I, s. 13771, avsnitt 9 og 10). 26 Traktatens bestemmelser om de grunnleggende frihetene kommer nemlig i prinsippet bare til anvendelse på en nasjonal lovgivning som den i hovedsakene omhandlede, som etter sin ordlyd gjelder uten forskjell for italienske næringsdrivende og næringsdrivende fra andre medlemsstater, dersom lovgivningen gjelder situasjoner som har en forbindelse med samhandelen innen Fellesskapet (jf. dom av 5.12.2000, sak C-448/98, Guimont, Sml. I, s. 10663, avsnitt 21, og av 11.9.2003, sak C-6/01, Anomar m.fl., Sml. I, s. 8621, avsnitt 39 og den deri nevnte rettspraksis, dommen i saken Centro Europa 7, avsnitt 65, samt dom av 1.6.2010, forente saker C-570/07 og C-571/07, Blanco Pérez og Chao Gómez, Sml. I, s. 4629, avsnitt 40).
27Det kan imidlertid, slik det særlig fremgår av Europakommisjonens skriftlige innlegg, på ingen måte utelukkes i det foreliggende tilfellet at virksomheter med hjemsted i andre medlemsstater enn Den italienske republikk har vært eller er interessert i, i denne medlemsstaten, å utøve virksomhet som den som var gjenstand for de i hovedsakene omhandlede utlisensieringene.
28For øvrig kan den av den forelagte retten anmodede fortolkningen av artikkel 43 EF og 49 EF være relevant for samme rett i det tilfellet der det er et krav i den nasjonale lovgivningen at en italiensk næringsdrivende skal ha de samme rettigheter som dem en næringsdrivende fra en annen medlemsstat vil kunne støtte seg på etter EU-retten i en tilsvarende situasjon (jf. analogt dommen i saken Centro Europa 7, avsnitt 69 og den deri nevnte rettspraksis, og dommen i saken Blanco Pérez og Chao Gómez, avsnitt 39). Om dette bemerkes at den nasjonale retten i forelggelsesavgjørelsene har begrunnet sin
avgjørelse
, hvoretter det er nødvendig å stille prejudisielle spørsmål, med henvisning til at lovligheten av den i hovedsakene omhandlede lovgivningen blant annet avhenger av den fortolkningen Domstolen anllegger av artikkel 43 EF og 49 EF.
29På denne bakgrunn har Domstolen kompetanse til å ta stilling til fortolkningen av de sistnevnte bestemmelsene.
30For så vidt angår avgrensningen av anvendelsesområdet for henholdsvis prinsippet om fri utveksling av tjenester og etableringsfriheten, er det viktig å fastlegge om den næringsdrivende er etablert i den medlemsstaten der han tilbyr den aktuelle tjenesten, eller ikke (jf. i denne retning dom av 30.11.1995, sak C-55/94, Gebhard, Sml. I, s. 4165, avsnitt 22).
31Dersom han er etablert i den medlemsstaten der han tilbyr denne tjenesten, er han omfattet av anvendelsesområdet for prinsippet om etableringsfrihet som definert i artikkel 43 EF. Dersom den næringsdrivende derimot ikke er etablert i bestemmelsesmedlemsstaten, er han en grenseoverskridende tjenesteyter som er omfattet av prinsippet om fri bevegelighet for tjenester i artikkel 49 EF (jf. dom av 29.4.2004, sak C-171/02, Kommisjonen mot Portugal, Sml. I, s. 5645, avsnitt 24).
32I denne forbindelsen bemerkes at begrepet etablering innebærer at den næringsdrivende på stabil og varig måte tilbyr sine tjenester fra et driftssted i bestemmelsesmedlemsstaten. Derimot er «tjenester» i den forstand uttrykket er anvendt i artikkel 49 EF, alle ytelser som ikke tilbys på stabil og varig måte fra et driftssted i bestemmelsesmedlemsstaten (jf. dommen i saken Kommisjonen mot Portugal, avsnitt 25 og den deri nevnte rettspraksis).
33Det fremgår likeledes av rettspraksis at det ikke finnes noen bestemmelse i EF-traktaten som gjør det mulig teoretisk å fastslå en bestemt varighet eller hyppighet, hvoretter utførelsen av en ytelse eller av en bestemt slags ytelse ikke lenger kan betraktes som en tjeneste, hvorved begrepet «tjeneste» i traktatens forstand kan dekke tjenester av svært forskjellig art, herunder tjenester som utføres over et lengre tidsrom, endog flere år (jf. dom av 11.12.2003, sak C-215/01, Schnitzer, Sml. I, s. 14847, avsnitt 30 og 31, dommen i saken Kommisjonen mot Portugal, avsnitt 26, samt dom av 16.7.2009, sak C-208/07, von Chamier-Glisczinski, Sml. I, s. 6095, avsnitt 74, og av 26.10.2010, sak C-97/09, Schmelz, Sml. I, s. 10465, avsnitt 42).
34Det følger av det ovenstående at en bestemmelse som den i hovedsakene omtvistede, i prinsippet er omfattet av anvendelsesområdet for såvel artikkel 43 EF som 49 EF. Det ville forholde seg annerledes dersom innkrevingen av de lokale avgiftene, slik Kommisjonen har anført, i praksis utelukkende kunne gjennomføres gjennom et driftssted på bestemmelsesmedlemsstatens nasjonale territorium. Om nødvendig tilkommer det den forelagte retten å undersøke om dette er tilfellet.
35Under disse omstendighetene skal det i lys av artikkel 43 EF og 49 EF undersøkes om de krav som direkte eller indirekte følger av en bestemmelse som den i hovedsakene omtvistede, utgjør restriksjoner for etableringsfriheten og/eller den frie utvekslingen av tjenester.
36I denne henseende fremgår det av rettspraksis at artikkel 43 EF er til hinder for enhver form for nasjonal foranstaltning som ganske vist måtte komme til anvendelse uten forskjellsbehandling på grunnlag av nasjonalitet, men som kan gjøre det vanskeligere eller mindre attraktivt for unionsborgerne å utøve den i traktaten sikrede etableringsfriheten, og at slike begrensende virkninger kan oppstå når et selskap på grunn av en nasjonal bestemmelse kan bli avholdt fra å etablere underordnede enheter, slik som et fast driftssted, i andre medlemsstater og fra å utøve sin virksomhet gjennom slike enheter (jf. bl.a. Attanasio Group-dommen, avsnitt 43 og 44 og den deri nevnte rettspraksis), betingelser for deltakelse i en anbudskonkurranse med hensyn til både teknisk og finansiell kapasitet, samt kredittverdighet og solvens. Den forelagte retten har i denne forbindelse også påpekt anvendelsen av de minstekrav til fullt innbetalt aksjekapital som stilles av konsesjonshavende selskaper, og som varierer i forhold til verdien av de kontrakter selskapet faktisk innehar.
45Under disse omstendigheter må det fastslås at en bestemmelse som den som bestrides i hovedsakene, inneholder restriksjoner for frihetene i artikkel 43 EF og 49 EF som er uforholdsmessige og dermed uberettigede.
46På bakgrunn av ovennevnte betraktninger skal det andre forelagte spørsmål besvares med at artikkel 43 EF og 49 EF skal fortolkes slik at de er til hinder for en bestemmelse som den som bestrides i hovedsakene, og som fastsetter: — en plikt for næringsdrivende – med unntak for selskaper der det offentlige er hoveddeltaker – til eventuelt å tilpasse minstebeløpet for fullt innbetalt kapital til 10 mill. EUR for å få tillatelse til å utøve virksomhet med fastsettelse og innkreving av avgifter og andre offentlige lokale inntekter — at tildeling av kontrakter vedrørende slike tjenesteyting til næringsdrivende som ikke oppfyller dette kravet om minste aksjekapital, er ugyldig — et forbud mot tildeling av nye kontrakter og mot å delta i åpne anbudskonkurranser vedrørende disse tjenestene, inntil den ovennevnte tilpasningen av aksjekapitalen er gjennomført. Det første spørsmålet
47På bakgrunn av svaret på det andre spørsmålet og på grunnlag av det som er anført i denne dommens premiss 18 og 19, er det unødvendig å ta stilling til det første spørsmålet.
Sakskostnader
48Ettersom behandlingen av sakene i forhold til partene i hovedsakene utgjør et ledd i de saker som verserer for den forelagte retten, tilkommer det denne å treffe
avgjørelse
om sakskostnadene. Bortsett fra nevnte parters utgifter kan de utgifter som er påløpt i forbindelse med inngivelse av innlegg for Domstolen, ikke erstattes. ECLI:EU:C:2012:283 9 DOM AV 10.5.2012 – FORENTE SAKER C-357/10–C-359/10 DUOMO OG PAM M.FL. På grunnlag av disse premisser fastslår Domstolen (Annen avdeling): Artikkel 43 EF og 49 EF skal fortolkes slik at de er til hinder for en bestemmelse som den som bestrides i hovedsakene, og som fastsetter: — en plikt for næringsdrivende – med unntak for selskaper der det offentlige er hoveddeltaker – til eventuelt å tilpasse minstebeløpet for fullt innbetalt kapital til 10 mill. EUR for å få tillatelse til å utøve virksomhet med fastsettelse og innkreving av avgifter og andre offentlige lokale inntekter — at tildeling av kontrakter vedrørende slik tjenesteyting til næringsdrivende som ikke oppfyller dette kravet om minste aksjekapital, er ugyldig — et forbud mot tildeling av nye kontrakter og mot å delta i åpne anbudskonkurranser vedrørende disse tjenestene, inntil den ovennevnte tilpasningen av aksjekapitalen er gjennomført. Underskrifter 10 ECLI:EU:C:2012:283