Rettslig kjerne
Kjernen i avgjørelsen er at direktiv 92/50 om offentlige tjenestekontrakter ikke omfattet tjenestekonsesjoner på det daværende unionsrettslige utviklingstrinnet. Domstolen bygget på Telaustria og Telefonadress og la til grunn at begrepet «gjensidig bebyrdende kontrakter inngått skriftlig» i direktiv 92/50 ikke omfatter kontrakter der vederlaget for leverandøren består i retten til å utnytte egen ytelse, og der leverandøren bærer den økonomiske risikoen. Det avgjørende var dermed kontraktstypen og vederlagsstrukturen, ikke bare tjenestens kategori. At forlags- og trykkerivirksomhet var nevnt i vedlegg I A og artikkel 8, medførte ikke at en tjenestekonsesjon innenfor samme sektor ble omfattet av direktivet. Domstolen understreket at fellesskapslovgiver bevisst hadde holdt tjenestekonsesjoner utenfor direktiv 92/50, slik tilblivelseshistorien viste.
Faktum
Deutsche Bibliothek, et offentligrettslig organ i Tyskland, skulle utarbeide den tyske nasjonalbibliografien og hadde også oppgaver knyttet til mangfoldiggjøring og salg av bibliografiske fortegnelser. Biblioteket kunngjorde en begrenset anbudskonkurranse om mangfoldiggjøring og distribusjon av nasjonalbibliografien i trykt form og på CD-ROM. Etter kunngjøringen skulle biblioteket stille de bibliografiske fortegnelsene til rådighet, mens den valgte virksomheten fikk enerett til å mangfoldiggjøre og distribuere produktet for egen regning. Virksomheten skulle dessuten betale biblioteket et vederlag per solgt eksemplar beregnet ut fra inntektene. Biblioteket forbeholdt seg kontroll- og medbestemmelsesrett. Etter klage fra Saur Verlag ble Deutsche Bibliothek pålagt å foreta ny vurdering. Buchhändler-Vereinigung anførte i anken at klagen ikke kunne behandles fordi kontrakten ikke var omfattet av anskaffelsesreglene, men var en tjenestekonsesjon.
Domstolens vurdering
Domstolen innledet med å presisere at den forelagte retten hadde bedt om avklaring av om en tjenestekonsesjonskontrakt i form av forlagsvirksomhet faller utenfor direktiv 92/50, selv om den aktuelle tjenesten etter sin art er nevnt i vedlegg I A. Saken ble avgjort ved begrunnet kjennelse etter prosessreglementet artikkel 104 nr. 3, fordi svaret kunne utledes klart av eksisterende rettspraksis.
Domstolen tok utgangspunkt i at den aktuelle kontrakten gjaldt ytelser som i utgangspunktet kunne høre inn under direktiv 92/50. Det sentrale spørsmålet var imidlertid ikke tjenestens art isolert sett, men om kontrakten som rettslig kategori var en offentlig tjenestekontrakt eller en tjenestekonsesjon.
For å besvare dette bygget Domstolen på Telaustria og Telefonadress. Der hadde Domstolen gjennomgått tilblivelseshistorien til tjenestedirektivene og vist at Kommisjonen opprinnelig foreslo å inkludere tjenestekonsesjoner i reguleringen, men at Rådet under lovgivningsprosessen fjernet enhver henvisning til slike kontrakter. Bakgrunnen var blant annet forskjeller mellom medlemsstatene når det gjaldt delegering av offentlig tjenesteyting og risiko for ulik liberalisering.
På denne bakgrunn la Domstolen til grunn at fellesskapslovgiver bevisst hadde utelukket tjenestekonsesjoner fra direktiv 92/50. Fortolkningen av uttrykket «gjensidig bebyrdende kontrakter inngått skriftlig» måtte derfor være den samme som i Telaustria-saken: Kontrakter der leverandørens vederlag består i retten til å utnytte den aktuelle tjenesten med sikte på å oppnå betaling, faller utenfor direktivets anvendelsesområde.
Domstolen avviste dermed at henvisningen i artikkel 8 til vedlegg I A kunne føre til et annet resultat. At «forlags- og trykkerivirksomhet på honorar- eller kontraktbasis» var nevnt som tjenestekategori, innebar bare at slike ytelser i prinsippet kunne være omfattet når de ble anskaffet som offentlige tjenestekontrakter. Bestemmelsen endret ikke den grunnleggende avgrensningen mot tjenestekonsesjoner. Konklusjonen var derfor at en tjenestekonsesjonskontrakt i form av forlagsvirksomhet falt utenfor direktiv 92/50.
Konklusjon
EU-domstolen fastslo at en tjenestekonsesjonskontrakt i form av forlagsvirksomhet ikke var omfattet av direktiv 92/50, selv om den aktuelle tjenesten var nevnt i vedlegg I A. Det avgjørende var at kontrakten var en konsesjon, altså at leverandøren fikk retten til å utnytte ytelsen og bar den økonomiske risikoen, ikke at tjenesten tilhørte en kategori som ellers kunne omfattes av direktivet. Avgjørelsen bekreftet dermed at tjenestekonsesjoner på dette tidspunktet sto utenfor direktivets regulering.
Praktisk betydning
Avgjørelsen er viktig som historisk rettskilde for skillet mellom offentlig tjenestekontrakt og tjenestekonsesjon under 92/50-regimet. Den viser at klassifiseringen av kontraktstypen er avgjørende før man vurderer hvilke tjenestekategorier og prosedyrebestemmelser som kommer til anvendelse. En kontrakt blir ikke omfattet av tjenestedirektivet bare fordi ytelsen er nevnt i et vedlegg. For anskaffelsesretten illustrerer dommen betydningen av vederlagsstruktur og økonomisk risiko ved avgrensningen mellom kontrakt og konsesjon. Dommen må leses i lys av det daværende regelverket, før senere EU-regulering av konsesjoner.
Ofte stilte spørsmål
Hva fastslår C-358/00 om tjenestekonsesjoner etter direktiv 92/50?
Avgjørelsen fastslår at tjenestekonsesjoner på det aktuelle tidspunktet falt utenfor anvendelsesområdet for direktiv 92/50 om offentlige tjenestekontrakter.
Ble kontrakten omfattet av direktivet fordi forlags- og trykkerivirksomhet stod i vedlegg I A?
Nei. Domstolen fastslo at henvisningen til tjenestekategorien i vedlegg I A ikke endret at kontrakten var en tjenestekonsesjon, og dermed utenfor direktivet.
Dommen i uoffisiell norsk oversettelse
Fulltekst er uoffisiell norsk oversettelse og ligger nederst fordi den ofte er lang. Den redaksjonelle omtalen over er ment som inngangen til dommen.
Parter Domspremisser
Avgjørelse om sakskostnader
Avgjørelse
Nøkkelord
1. Prejudisielle spørsmål – svar som klart kan utledes av rettspraksis – anvendelse av prosessreglementets artikkel 104 nr. 3 (Domstolens prosessreglement, art. 104 nr. 3) 2. Tilnærming av lovgivninger – fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige tjenestekontrakter – direktiv 92/50, som endret ved direktiv 97/52 – anvendelsesområde – tjenestekonsesjonskontrakt i form av forlagsvirksomhet – ikke omfattet (Rådets direktiv 92/50 og 97/52) Parter I sak C-358/00, angående en anmodning som Oberlandesgericht Düsseldorf (Tyskland) i medhold av artikkel 234 EF har inngitt til Domstolen for i den for nevnte rett verserende sak, Buchhändler-Vereinigung GmbH mot Saur Verlag GmbH & Co. KG, Die Deutsche Bibliothek, om å oppnå en prejudisiell
avgjørelse
vedrørende fortolkningen av artikkel 1 og 8 i Rådets direktiv 92/50/EØF av 18. juni 1992 om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige tjenestekontrakter (EFT L 209, s. 1), som endret ved Europaparlamentets og Rådets direktiv 97/52/EF av 13. oktober 1997 (EFT L 328, s. 1), har DOMSTOLEN (Annen avdeling) sammensatt av avdelingsformann N. Colneric og dommerne R. Schintgen og V. Skouris (refererende dommer), generaladvokat: C. Stix-Hackl justissekretær: R. Grass, etter at den forelagte rett er blitt underrettet om at Domstolen har til hensikt å treffe
avgjørelse
ved begrunnet kjennelse i henhold til prosessreglementets artikkel 104 nr. 3, etter at de parter som er nevnt i artikkel 20 i EF-statutten for Domstolen, er blitt anmodet om å fremkomme med sine eventuelle merknader til dette, etter å ha hørt generaladvokaten, avsagt følgende Kjennelse Domspremisser
1Ved kjennelse av 2. august 2000, inngitt til Domstolen den 27. september 2000, har Oberlandesgericht Düsseldorf i medhold av artikkel 234 EF forelagt et prejudisielt spørsmål vedrørende fortolkningen av artikkel 1 og 8 i Rådets direktiv 92/50/EØF av 18. juni 1992 om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige tjenestekontrakter (EFT L 209, s. 1), som endret ved Europaparlamentets og Rådets direktiv 97/52/EF av 13. oktober 1997 (EFT L 328, s. 1).
2Spørsmålet er blitt reist under en sak mellom Buchhändler-Vereinigung GmbH (heretter «Buchhändler-Vereinigung») og henholdsvis Saur Verlag GmbH & Co. KG (heretter «Saur Verlag») og Deutsche Bibliothek vedrørende sistnevntes inngåelse av en tjenestekonsesjonskontrakt om mangfoldiggjøring og spredning av den tyske nasjonalbibliografi i trykt form og på CD-ROM. De fellesskapsrettslige bestemmelser 3 Åttende betraktning til direktiv 92/50 har følgende ordlyd: «Dette direktiv får bare anvendelse på tjenester som utføres på grunnlag av tildeling av kontrakter; tjenester som utføres på et annet grunnlag, f.eks. lover eller administrative bestemmelser eller arbeidsavtaler, er ikke omfattet.» 4 Artikkel 1 i direktiv 92/50 bestemmer: «I dette direktiv forstås ved: a) offentlige tjenestekontrakter: gjensidig bebyrdende kontrakter inngått skriftlig mellom en tjenesteleverandør og en oppdragsgiver, med unntak av [...]» 5 Direktivets artikkel 8 bestemmer: «Kontrakter hvis gjenstand er de tjenester som er oppført i vedlegg I A, inngås i samsvar med bestemmelsene i avsnitt III til VI.»
6Direktiv 92/50s vedlegg I A angir som kategori 15: «[f]orlags- og trykkerivirksomhet på honorar- eller kontraktbasis». Hovedsaken og de prejudisielle spørsmål
7Det fremgår av den forelagte kjennelse at Deutsche Bibliothek, som er et offentligrettslig organ på forbundsplan med egen rettsevne, i henhold til Gesetz über die Deutsche Bibliothek (loven om det tyske nasjonalbibliotek) blant annet har til oppgave å utarbeide en tysk nasjonalbibliografi, dvs. foreta en katalogisering over tyskspråklige verk som ajourføres hvert år. Biblioteket skal dessuten mangfoldiggjøre og selge bibliografiske fortegnelser som det skal utarbeide. 8 Den 3. mars 2000 offentliggjorde Deutsche Bibliothek en kunngjøring av en begrenset anbudskonkurranse om mangfoldiggjøring og spredning av den tyske nasjonalbibliografi i trykt form og på CD-ROM. Det fremgikk av kunngjøringsteksten at en av de vesentligste forpliktelsene var at Deutsche Bibliothek skulle utarbeide de bibliografiske fortegnelsene og stille dem til rådighet for den utvalgte virksomheten, som ble innrømmet enerett til å foreta mangfoldiggjøring og spredning av nasjonalbibliografien i trykt form og på CD-ROM. Kunngjøringen presiserte at den nevnte virksomheten for egen regning skulle mangfoldiggjøre og distribuere bibliografien, og at det for hvert solgt eksemplar dessuten skulle betales et vederlag beregnet på grunnlag av inntektene fra forlagsvirksomheten til Deutsche Bibliothek. Videre fremgikk det at Deutsche Bibliothek forbeholdt seg en medbestemmelsesrett og kontrollrett med hensyn til bibliografiens mangfoldiggjøring og distribusjon. 9 Deutsche Bibliothek hadde til hensikt å tildele den utlyste kontrakten til Buchhändler-Vereinigung. Saur Verlag iverksatte mot dette en klageprosedyre i medhold av Gesetz gegen Wettbewerbsbeschränkungen (den tyske loven om offentlige kontrakter, heretter «GWB»), under hvilken det ble gjort gjeldende at anskaffelsesreglene var blitt tilsidesatt.
10Ved kjennelse av 26. mai 2000 avgjorde det 2. Vergabekammer des Bundes den av Saur Verlag iverksatte klageprosedyren. Det ble forbudt Deutsche Bibliothek å tildele kontrakten til Buchhändler-Vereinigung på grunnlag av sin tidligere vurdering, og biblioteket ble pålagt å foreta en ny vurdering av de to tilbydernes respektive tilbud under hensyntaken til den rettsoppfatning som klageinstansen hadde gitt uttrykk for. Endelig skulle biblioteket senest ti arbeidsdager før kontraktstildeling ville bli meddelt, gi begge tilbyderne meddelelse om hvem som ville få kontrakten tildelt. 11 Buchhändler-Vereinigung har anket denne kjennelsen til den forelagte rett, idet den gjorde gjeldende at Saur Verlags klageprosedyre ikke kan tas til realitetsbehandling, ettersom den utlyste kontrakten ikke omfattes av anskaffelsesreglene, men derimot gjelder en tjenestekonsesjon. 12 Oberlandesgericht Düsseldorf har i sin forelagte kjennelse gitt uttrykk for den oppfatning at svaret på spørsmålet om hvorvidt en forlagskontrakt som den som er omhandlet i hovedsaken, er en innkjøpskontrakt i den betydning dette begrepet har i tysk rett om offentlige kontrakter, nemlig GWB §§ 97–129, i hovedsak avhenger av om et slikt kontraktsforhold omfattes av anvendelsesområdet for direktiv 92/50. 13 Den forelagte rett har fastslått at kontrakten gjelder en tjenestekonsesjon. Oberlandesgericht Düsseldorf legger til grunn at den utlyste kontrakten inneholder en overdragelse av retten til utnyttelse av en bestemt ytelse til en privat virksomhet, som bærer den økonomiske risikoen som er forbundet med denne utnyttelsen. Videre mottar virksomheten ikke betaling fra Deutsche Bibliothek i form av en bestemt pris for sin ytelse, men virksomheten skal tvert imot selv betale et vederlag til Deutsche Bibliothek. Endelig er den forelagte rett av den oppfatning at tjenesteytelsen utbys i allmennhetens interesse, idet Deutsche Bibliotheks oppgavers karakter, gjenstand og de regler som ligger til grunn for dem, faller innenfor statens ansvarsområde, og at oppgaven bare kan overlates til en privat virksomhet på betingelse av at oppdragsgiveren har en medbestemmelsesrett og kontrollrett. 14 Den forelagte rett har på dette grunnlag fastslått at det bare kan gis appellanten medhold dersom tjenestekonsesjoner omfattes av anvendelsesområdet for direktiv 92/50. Den forelagte rett har bemerket at den er kjent med at Domstolen er blitt forelagt et prejudisielt spørsmål om dette i den sak som ga opphav til dom av 7. desember 2000, Telaustria og Telefonadress (sak C-324/98, Sml. I, s. 10745), hvilken sak fortsatt verserte for Domstolen på tidspunktet for den forelagte kjennelsen.
15Med hensyn til artikkel 8 i direktiv 92/50 sammenholdt med kategori 15 i vedlegg I A, som angir «[f]orlags- og trykkerivirksomhet på honorar- eller kontraktbasis», spør den forelagte rett om tjenestekonsesjoner – selv om de ikke generelt antas å være omfattet av direktiv 92/50 – i det minste er omfattet av anbudsbestemmelsene når de gjelder «forlags- og trykkerivirksomhet». 16 Oberlandesgericht Düsseldorf har av disse grunner besluttet å utsette saken og forelegge Domstolen følgende prejudisielle spørsmål: «Får direktiv 92/50, som endret ved direktiv 97/52, anvendelse på en kontrakt, der a) oppdragsgiveren innrømmer leverandøren enerett til å utgi (rett til mangfoldiggjøring og spredning) en bibliografi som oppdragsgiveren selv har utarbeidet – her den tyske nasjonalbibliografi, b) leverandøren forplikter seg til for egen regning å mangfoldiggjøre og distribuere bibliografien samt til å betale oppdragsgiveren et passende vederlag for hvert solgt eksemplar, som skal beregnes på grunnlag av inntektene fra forlagsvirksomheten, og c) oppdragsgiveren forbeholder seg en kontroll- og medbestemmelsesrett med hensyn til mangfoldiggjøringen og spredningen av bibliografien?» Domstolens bemerkninger
17Med sitt spørsmål ønsker den forelagte rett opplyst om en tjenestekonsesjonskontrakt i form av forlagsvirksomhet faller utenfor anvendelsesområdet for direktiv 92/50, selv om den i kraft av sin særlige gjenstand er nevnt i vedlegg I A, som direktivets artikkel 8 henviser til.
18Ettersom svaret på det prejudisielle spørsmålet klart kan utledes av rettspraksis, har Domstolen i henhold til prosessreglementets artikkel 104 nr. 3 meddelt den nasjonale rett at den har til hensikt å treffe
avgjørelse
ved begrunnet kjennelse, og har samtidig oppfordret alle parter som er nevnt i artikkel 20 i EF-statutten for Domstolen, til å fremlegge sine eventuelle merknader til dette.
19I sine merknader, som ble fremlagt i henhold til prosessreglementets artikkel 104 nr. 3, meddelte Buchhändler-Vereinigung, Deutsche Bibliothek og Kommisjonen at de ikke hadde noen innvendinger mot at Domstolen hadde til hensikt å treffe
avgjørelse
ved begrunnet kjennelse.
20Domstolen skal for det første, i likhet med den forelagte rett, fastslå at en kontrakt hvis gjenstand er de i denne kjennelsens premiss 8 nevnte ytelser, kan falle inn under direktiv 92/50.
21For det andre bemerkes at Domstolen i premiss 39 og 40 i Telaustria og Telefonadress-dommen, som gjaldt en konsesjonskontrakt vedrørende fremstilling og utgivelse av telefonbøker, innledningsvis fastslo at denne kontraktens særlige gjenstand var tjenester som var nevnt i ulike kategorier i vedlegg XVI til Rådets direktiv 93/38/EØF av 14. juni 1993 om samordning av fremgangsmåtene ved tilbudsgivning innenfor vann- og energiforsyning samt transport og telekommunikasjon (EFT L 199, s. 84), og at kontrakten dermed var omfattet av direktivet.
22For å kunne fastslå om en slik kontrakt er omfattet av definisjonen av «gjensidig bebyrdende kontrakter inngått skriftlig» som er nevnt i artikkel 1 nr. 4 i direktiv 93/38, gjennomgikk Domstolen deretter tilblivelseshistorien for anskaffelsesdirektivene på området for offentlige tjenestekontrakter, særlig direktiv 92/50.
23Domstolen anførte særlig i premiss 46 i Telaustria og Telefonadress-dommen at Kommisjonen, både i forslaget av 13. desember 1990 til Rådets direktiv 91/C 23/01 om fremgangsmåtene for inngåelse av offentlige tjenestekontrakter (EFT 1991 C 23, s. 1) og i det endrede forslaget av 28. august 1991 til Rådets direktiv 91/C 250/05 om fremgangsmåtene for inngåelse av offentlige tjenestekontrakter (EFT C 250, s. 4), som ledet til vedtakelsen av direktiv 92/50 om offentlige tjenestekontrakter generelt, uttrykkelig hadde foreslått å inkludere «tjenestekonsesjonskontrakter» i dette direktivets anvendelsesområde.
24I Telaustria og Telefonadress-dommens premiss 47 ble det på den ene side påpekt at ettersom denne inkluderingen var begrunnet i ønsket om å «skape ensartede anbudsprosedyrer», hadde Kommisjonen i tiende betraktning til forslaget av 13. desember 1990 presisert at «tjenestekonsesjonskontrakter [bør] være omfattet av dette direktivet på samme måte som direktiv 71/305/EØF får anvendelse på konsesjonskontrakter om offentlige bygge- og anleggsarbeider». På den annen side understreket Domstolen at selv om henvisningen til Rådets direktiv 71/305/EØF av 26. juli 1971 om samordning av fremgangsmåtene med hensyn til inngåelse av offentlige bygge- og anleggskontrakter (EFT 1971 II, s. 613) ble fjernet fra tiende betraktning til forslaget av 28. august 1991, hadde dette forslaget likevel uttrykkelig opprettholdt formålet om «ensartede anbudsprosedyrer» i den nevnte betraktningen. 25 Imidlertid fjernet Rådet i løpet av lovgivningsprosedyren, som Domstolen bemerket i premiss 48 i Telaustria og Telefonadress-dommen, enhver henvisning til tjenestekonsesjonskontrakter, særlig på grunn av de forskjeller som finnes mellom medlemsstatene med hensyn til delegering av forvaltningen av offentlig tjenesteyting samt de nærmere bestemmelsene for denne delegeringen, som ville kunne gi opphav til en stor ulikevekt i liberaliseringen av konsesjonskontrakter (jf. punkt 6 i dokument nr. 4444/92 ADD 1 av 25.2.1992 med overskriften «Rådets begrunnelse», som var vedlagt den felles holdning av samme dato).
26Endelig vurderte Domstolen i lys av disse forholdene, som ble sidestilt med utviklingen av anvendelsesområdet for direktivene på området for offentlige bygge- og anleggskontrakter, i Telaustria og Telefonadress-dommens premiss 57 at tjenestekonsesjonskontrakter dermed ikke faller innenfor anvendelsesområdet for direktiv 93/38, og at slike kontrakter ikke er omfattet av begrepet «gjensidig bebyrdende kontrakter inngått skriftlig» i det nevnte direktivets artikkel 1 nr. 4.
27Domstolen konkluderte i premiss 58, annet ledd, i Telaustria og Telefonadress-dommen at en kontrakt som den som var omhandlet i den saken som ga opphav til den nevnte dommen, og hvis vederlag består i en rett for tjenesteleverandøren til med henblikk på å oppnå betaling å utnytte sin egen ytelse, selv om den er omfattet av direktiv 93/38, på fellesskapsrettens nåværende utviklingstrinn er utelukket fra anvendelsesområdet for dette direktivet. 28 Selv om Telaustria og Telefonadress-dommen gjaldt en kontrakt hvis gjenstand var tjenester som hørte under en av de særlige tjenesteytelsessektorene i direktiv 93/38, kan det klart utledes av dommen at tjenestekonsesjonskontrakter ikke bare faller utenfor anvendelsesområdet for dette direktivet, men at dette tilsvarende gjelder anvendelsesområdet for direktiv 92/50, som får anvendelse på tjenester generelt.
29Ettersom direktiv 92/50 ikke inneholder en særlig bestemmelse vedrørende tjenestekonsesjonskontrakter, og i lys av direktivets tilblivelseshistorie slik den er beskrevet i Telaustria og Telefonadress-dommens premiss 46–48, må det fastslås at fellesskapslovgiver bevisst utelukket slike konsesjoner fra direktivets anvendelsesområde. Den fortolkning av begrepet «gjensidig bebyrdende kontrakter inngått skriftlig» som er nevnt i artikkel 1 nr. 4 i direktiv 93/38, som ble valgt i den nevnte dommen, gjelder dermed også for det samme begrepet i artikkel 1 i direktiv 92/50.
30Det spørsmålet som er forelagt av den forelagte rett, skal heretter besvares slik at en tjenestekonsesjonskontrakt i form av forlagsvirksomhet på fellesskapsrettens nåværende utviklingstrinn faller utenfor anvendelsesområdet for direktiv 92/50, selv om den i kraft av sin særlige gjenstand er nevnt i vedlegg I A, som direktivets artikkel 8 henviser til.
Avgjørelse om sakskostnader
Sakskostnader
31De utgifter som er pådratt av den franske, den italienske, den nederlandske og den østerrikske regjering samt av Kommisjonen, som har avgitt innlegg for Domstolen, kan ikke erstattes. Ettersom behandlingen av saken i forhold til hovedsakens parter utgjør et ledd i den sak som verserer for den nasjonale rett, tilkommer det denne å treffe
avgjørelse
om sakskostnadene.
Avgjørelse
På grunnlag av disse premissene kjenner DOMSTOLEN (Annen avdeling) for rett: En tjenestekonsesjonskontrakt i form av forlagsvirksomhet faller på fellesskapsrettens nåværende utviklingstrinn utenfor anvendelsesområdet for direktiv 92/50/EØF av 18. juni 1992 om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige tjenestekontrakter, som endret ved Europaparlamentets og Rådets direktiv 97/52/EF av 13. oktober 1997, selv om den i kraft av sin særlige gjenstand er nevnt i vedlegg I A, som direktivets artikkel 8 henviser til.