C-368/10 Kommisjonen mot Nederland (Max Havelaar)

# Domstolens dom (Tredje avdeling) ## 10. mai 2012* «Traktatbrudd – direktiv 2004/18/EF – fremgangsmåter for inngåelse av offentlige varekontrakter, offentlige tjenestekontrakter og offentlige bygge- og anleggskontrakter – offentlig kontrakt vedrørende levering, installering og vedlikehold av automater for varme drikkevarer og levering av te, kaffe og andre ingredienser – artikkel 23 nr. 6 og 8 – tekniske spesifikasjoner – artikkel 26 – betingelser vedrørende kontraktens utførelse – artikkel 53 nr. 1 – tildelingskriterier – det økonomisk mest fordelaktige tilbudet – økologiske produkter og fair trade-produkter – bruk av merker ved utformingen av tekniske spesifikasjoner og tildelingskriterier – artikkel 39 nr. 2 – begrepet «supplerende opplysninger» – artikkel 2 – prinsipper for inngåelse av kontrakter – gjennomsiktighetsprinsippet – artikkel 44 nr. 2 og artikkel 48 – egnethetsvurdering og utvelgelse av deltakere – minimumskriterier for teknisk eller faglig kompetanse – overholdelse av «kriteriene for bærekraftige anskaffelser og virksomheters samfunnsansvar»» --- I sak C-368/10, angående et traktatbruddsøksmål i henhold til artikkel 258 TEUV, anlagt den 22. juli 2010, **Europa-Kommisjonen** ved C. Zadra og F. Wilman, som befullmektigede, og med valgt adresse i Luxembourg, saksøker, mot **Kongeriket Nederland** ved C. Wissels og M. de Ree, som befullmektigede, saksøkt, har **DOMSTOLEN (Tredje avdeling)** sammensatt av avdelingsformann K. Lenaerts og dommerne R. Silva de Lapuerta, E. Juhász, G. Arestis og D. Šváby (refererende dommer), generaladvokat: J. Kokott justissekretær: ekspedisjonssekretær M. Ferreira, på grunnlag av den skriftlige behandlingen og etter rettsmøtet den 26. oktober 2011, og etter at generaladvokaten har fremlagt forslag til

avgjørelse

i rettsmøtet den 15. desember 2011, avsagt følgende --- ## Dom **1** Europa-Kommisjonen har i stevningen nedlagt påstand om at det fastslås at Kongeriket Nederland har tilsidesatt sine forpliktelser i henhold til henholdsvis artikkel 23 nr. 6 og 8, artikkel 2, artikkel 44 nr. 2 og artikkel 48 nr. 1 og 2 samt artikkel 53 nr. 1 i Europa-Parlamentets og Rådets direktiv 2004/18/EF av 31. mars 2004 om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige varekontrakter, offentlige tjenestekontrakter og offentlige bygge- og anleggskontrakter (EUT L 134, s. 114, og beriktigelse EUT L 351, s. 44), som endret ved Kommisjonens forordning (EF) nr. 1422/2007 av 4. desember 2007 (EUT L 317, s. 34, heretter «direktiv 2004/18»), idet provinsen Noord-Holland innenfor rammen av tildelingen av en offentlig kontrakt om levering og drift av kaffeautomater, som var gjenstand for offentliggjøring i Den europeiske unions tidende den 16. august 2008, — i de tekniske spesifikasjonene fastsatte merkene MAX HAVELAAR og EKO, eller i det minste merker med sammenlignbare eller identiske utgangspunkter, — for prøving av den næringsdrivendes kompetanse anvendte kriterier og dokumentasjon vedrørende bærekraftige anskaffelser og virksomheters samfunnsansvar, og — ved utformingen av tildelingskriteriene henviste til merkene MAX HAVELAAR og/eller EKO – eller i det minste til merker med sammenlignbare eller identiske utgangspunkter. --- ## I – Rettsregler **2** Direktiv 2004/18 inneholder blant annet følgende betraktninger: > «(2) Inngåelse av kontrakter i medlemsstatene på vegne av staten, regionale eller lokale myndigheter og andre offentligrettslige organer er underlagt traktatens prinsipper og navnlig prinsippene om fri bevegelighet for varer, fri etableringsrett og fri bevegelighet for tjenester og de prinsipper som er avledet herav, slik som prinsippene om likebehandling, ikke-diskriminering, gjensidig anerkjennelse, forholdsmessighet og gjennomsiktighet. For offentlige kontrakter over en viss verdi er det imidlertid tilrådelig å utarbeide bestemmelser om fellesskapssamordning av nasjonale prosedyrer for inngåelse av slike kontrakter, som bygger på disse prinsippene, for å sikre deres virkninger og garantere en effektiv konkurranse ved tildeling av offentlige kontrakter. Disse samordningsbestemmelsene bør derfor fortolkes i samsvar med såvel ovennevnte regler og prinsipper som traktatens øvrige bestemmelser. > > [...] > > (5) I henhold til artikkel 6 i [EF-]traktaten [som svarer til artikkel 11 TEUV] skal miljøvernkrav integreres i utformingen og gjennomføringen av Fellesskapets politikker og tiltak som nevnt i [EF-]traktatens artikkel 3 [som i det vesentlige svarer til artikkel 3 TEUV–6 TEUV og artikkel 8 TEUV], særlig med sikte på å fremme en bærekraftig utvikling. Derfor presiseres det i dette direktivet hvordan oppdragsgiverne kan bidra til miljøvern og fremme av bærekraftig utvikling, samtidig som de sikres mulighet for å oppnå det beste forholdet mellom kvalitet og pris i kontraktene. > > [...] > > (29) Det er nødvendig at de tekniske spesifikasjonene som utarbeides av det offentlige som innkjøper, sikrer at det skapes muligheter for en konkurransesituasjon ved tildeling av offentlige kontrakter. Derfor skal det være mulig å inngi tilbud slik at de gjenspeiler mange ulike tekniske løsningsalternativer. For at dette skal la seg gjøre, skal det dels være mulig å fastsette de tekniske spesifikasjonene i form av ytelsesevne og funksjonskrav, dels skal oppdragsgiverne, dersom det refereres til en europeisk standard – eller, der en slik ikke finnes, til en nasjonal standard – ta hensyn til tilbud som er basert på tilsvarende løsningsalternativer. Tilbyderne bør kunne benytte ethvert bevisgrunnlag for å godtgjøre at det er tale om en tilsvarende løsning. Oppdragsgiverne skal kunne begrunne enhver beslutning om at det i et gitt tilfelle ikke er tale om en tilsvarende løsning. Oppdragsgivere som ønsker å fastsette miljøkrav i forbindelse med de tekniske spesifikasjonene i en gitt kontrakt, kan fastsette de spesifikke miljømessige egenskapene, som f.eks. en gitt produksjonsmetode, og/eller virkninger av varegrupper eller tjenester. De kan, men er ikke forpliktet til, å anvende de relevante spesifikasjonene som er fastsatt i forbindelse med miljømerking, som f.eks. EF-miljømerket, (multi)nasjonale miljømerker eller eventuelle andre miljømerker, dersom kravene til merket er utviklet og vedtatt på grunnlag av vitenskapelig basert informasjon gjennom en prosess der interessenter, slik som statlige organer, forbrukere, produsenter, forhandlere og miljøorganisasjoner, kan delta, og dersom merket er tilgjengelig og til rådighet for alle interesserte parter. […] De tekniske spesifikasjonene bør være klart angitt, slik at alle tilbyderne er klar over hva de kravene som oppdragsgiverne har stilt, omfatter. > > [...] > > (33) Vilkår for utførelse av en kontrakt er i samsvar med dette direktivet dersom de verken direkte eller indirekte er diskriminerende, og dersom de er nevnt i kunngjøringen eller i konkurransegrunnlaget. Vilkårene kan blant annet ha til formål å fremme etterutdanning på arbeidsplassen, skaffe sysselsetting til personer med særlige integrasjonsproblemer, bekjempe arbeidsledighet eller beskytte miljøet. Som eksempler kan blant annet nevnes krav om – ved utførelsen av kontrakten – å ansette langtidsledige eller iverksette utdanningstiltak for ledige eller for unge, å overholde substansen i de grunnleggende ILO-konvensjonene dersom disse ikke er gjennomført i nasjonal rett, og å ansette flere funksjonshemmede enn den nasjonale lovgivningen krever. > > [...] > > (39) Undersøkelsen av tilbydernes egnethet […] samt utvelgelsen skal foretas under iakttakelse av gjennomsiktighet. Det skal derfor angis ikke-diskriminerende kriterier som oppdragsgiverne kan anvende for å velge ut konkurrentene, og de midler som de økonomiske aktørene kan anvende for å bevise at de oppfyller kriteriene. Av hensyn til gjennomsiktigheten skal oppdragsgiveren, så snart en kontrakt lyses ut, meddele hvilke kvalifikasjonskrav som vil bli anvendt, og hvilke spesifikke kvalifikasjoner som eventuelt kreves av de økonomiske aktørene for at de kan delta i anbudet. > > [...] > > (46) Tildeling av kontrakter skal foretas på grunnlag av objektive kriterier som sikrer at prinsippene om gjennomsiktighet, ikke-diskriminering og likebehandling overholdes, og at tilbudene vurderes på reelle konkurransevilkår. Derfor bør det bare tillates anvendelse av to tildelingskriterier, nemlig «laveste pris» og «det økonomisk mest fordelaktige tilbudet». > > For å sikre overholdelsen av likebehandlingsprinsippet ved tildeling av kontrakter bør det innføres plikt – i samsvar med rettspraksis – til å opprettholde den nødvendige gjennomsiktigheten, slik at alle tilbyderne kan være rimelig informert om de kriteriene og reglene som anvendes for å fastslå det økonomisk mest fordelaktige tilbudet. Oppdragsgiverne skal derfor opplyse hvilke tildelingskriterier de anvender, og hvordan de vekter kriteriene, på et så tidlig tidspunkt at tilbyderne har disse opplysningene når de utarbeider sine tilbud. [...] > > Når oppdragsgiverne velger å tildele kontrakten til den som har avgitt det økonomisk mest fordelaktige tilbudet, vurderer de tilbudene for å fastslå hvilket som innebærer det beste forholdet mellom kvalitet og pris. Med dette for øye fastsetter de økonomiske og kvalitative kriterier som til sammen skal gjøre det mulig å fastslå hvilket tilbud som er det økonomisk mest fordelaktige for oppdragsgiveren. Disse kriteriene fastsettes ut fra kontraktsgjenstandens art, idet de skal gjøre det mulig å vurdere de enkelte tilbudenes ytelsesnivå i forhold til kontraktsgjenstandens art slik den er definert i de tekniske spesifikasjonene, og å måle forholdet mellom kvalitet og pris for hvert tilbud. > > For å sikre likebehandling skal tildelingskriteriene gjøre det mulig å sammenligne tilbudene og vurdere dem objektivt. Dersom disse betingelsene er oppfylt, kan økonomiske og kvalitative tildelingskriterier, f.eks. de som vedrører oppfyllelse av miljøkrav, gi oppdragsgiveren mulighet til å oppfylle den berørte allmenhetens behov slik det er angitt i kontraktsspesifikasjonene. Under de samme omstendigheter kan en oppdragsgiver anvende kriterier som skal oppfylle sosiale krav, navnlig tilsvarende behov – som definert i kontraktsspesifikasjonene – hos særlig ugunstig stilte befolkningsgrupper, herunder mottakerne/brukerne av de bygge- og anleggsarbeidene, anskaffelsene eller tjenestene som er omfattet av kontrakten.» **3** I henhold til artikkel 1 nr. 2 bokstav c) i direktiv 2004/18 forstås med offentlige varekontrakter andre offentlige kontrakter enn dem som er omhandlet i samme bestemmelses bokstav b), og som vedrører kjøp, leasing eller leie med eller uten forkjøpsrett av varer, idet en offentlig kontrakt som vedrører levering av varer og som også accessorisk omfatter monterings- og installasjonsarbeider, betraktes som en offentlig varekontrakt. I medhold av dette direktivets artikkel 7 får direktivet anvendelse på en slik kontrakt, med mindre den inngås på forsvarsområdet eller av en innkjøpssentral, dersom kontraktens anslåtte verdi eksklusive merverdiavgift tilsvarer eller overstiger 206 000 EUR, og når kontrakten inngås av en oppdragsgiver som ikke er omhandlet i vedlegg IV til nevnte direktiv. Dette vedlegget nevner ikke provinsene for Nederlandenes vedkommende. **4** Artikkel 2 i direktiv 2004/18 bestemmer: > «Prinsipper for inngåelse av kontrakter > > Oppdragsgiverne overholder prinsippene om likebehandling og ikke-diskriminering av økonomiske aktører og handler på en gjennomsiktig måte.» **5** Punkt 1 bokstav b) i vedlegg VI til direktiv 2004/18 definerer begrepet «teknisk spesifikasjon» i forbindelse med varekontrakter som «en spesifikasjon som inngår i et dokument som fastsetter påkrevde egenskaper ved et produkt […], som f.eks. kvalitetsnivå, miljøprestasjon, utforming etter alle behov […], samsvarsvurdering, ytelsesevne, bruken av produktet, sikkerhet, dimensjoner, herunder forskrifter som vedrører handelsbetegnelse, terminologi og symboler for produktet, prøving og prøvingsmetoder, emballering, merking og etikettering, bruksanvisning, produksjonsprosesser og -metoder samt prosedyrer for samsvarsvurdering». **6** Direktivets artikkel 23 bestemmer: > «

1De tekniske spesifikasjonene som definert i punkt 1 i vedlegg VI, angis i anbudsdokumentene […] > >

2De tekniske spesifikasjonene skal gi tilbyderne like muligheter, og de må ikke føre til at det skapes ubegrunnede hindringer for konkurransen med hensyn til offentlige kontrakter. > > 3. [...] de tekniske spesifikasjonene [skal] utformes: > > [...] > > b) eller som en angivelse av ytelsesevne eller funksjonskrav: slike angivelser kan omfatte miljøegenskaper. De skal imidlertid være så presise at tilbyderne kan identifisere kontraktens gjenstand og oppdragsgiverne tildele kontrakten > > [...] > > 6. Når oppdragsgiverne fastsetter miljøegenskaper i form av ytelsesevne eller funksjonskrav som omhandlet i nr. 3 bokstav b), kan de anvende detaljerte spesifikasjoner eller om nødvendig deler av disse slik de er fastsatt i de europeiske og (multi)nasjonale miljømerkene eller ethvert annet miljømerke, forutsatt: > > — at de er egnet til å definere egenskapene ved de varer eller ytelser som kontrakten gjelder, > > — at kravene til merket er utviklet på grunnlag av vitenskapelig informasjon, > > — at miljømerkene vedtas gjennom en prosess der alle interessenter, slik som statlige institusjoner, forbrukere, produsenter, detaljhandlere og miljøorganisasjoner, kan delta, og > > — at de er tilgjengelige for alle interesserte parter. > > Oppdragsgiverne kan angi at varer eller tjenester som er forsynt med et miljømerke, anses å oppfylle de tekniske spesifikasjonene som er fastsatt i konkurransegrunnlaget; de skal godta enhver annen passende dokumentasjon, slik som teknisk dokumentasjon fra produsenten eller en prøvingsrapport fra et anerkjent organ. > > [...] > >

8Med mindre kontraktens gjenstand gjør det berettiget, må de tekniske spesifikasjonene ikke angi et bestemt fabrikat, en bestemt opprinnelse eller en bestemt fremstillingsprosess, og de må ikke henvise til et bestemt merke, et bestemt patent eller en bestemt type, til en bestemt opprinnelse eller til en bestemt produksjon med det resultat at visse virksomheter eller produkter favoriseres eller elimineres. En slik angivelse eller henvisning er unntaksvis tillatt dersom en tilstrekkelig nøyaktig og forståelig beskrivelse av kontraktens gjenstand ikke kan gjøres ved anvendelse av nr. 3 og 4; en slik angivelse eller henvisning skal etterfølges av uttrykket «eller tilsvarende».» **7** Artikkel 26 i direktiv 2004/18 har følgende ordlyd: > «Betingelser vedrørende kontraktens utførelse > > Oppdragsgiverne kan fastsette særlige betingelser vedrørende kontraktens utførelse, dersom disse er forenlige med fellesskapsretten, og de er nevnt i kunngjøringen eller i konkurransegrunnlaget. Betingelsene vedrørende kontraktens utførelse kan navnlig handle om sosiale hensyn eller miljøhensyn.» **8** Direktivets artikkel 39 nr. 2 bestemmer: > «Eventuelle supplerende opplysninger om konkurransegrunnlaget og supplerende dokumenter meddeles av oppdragsgiverne eller de kompetente tjenestene senest 6 dager før utløpet av den fristen som er fastsatt for mottak av tilbud, forutsatt at det er anmodet om dem i tide.» **9** Artikkel 44 i direktiv 2004/18 med overskriften «Egnethetsvurdering og utvelgelse av deltakere, tildeling av kontrakter» bestemmer i nr. 1 at oppdragsgiverne etter å ha undersøkt om de økonomiske aktørene som ikke er utelukket på grunnlag av kriteriene navnlig om faglig og teknisk kunnskap eller evne som omhandlet i artikkel 48, tildeler kontraktene på grunnlag av de kriteriene som i det vesentlige er nevnt i dette direktivets artikkel 53. Følgende fremgår av nevnte direktivs artikkel 44 nr. 2: > «Oppdragsgiverne kan kreve minimumskriterier for egnethet som søkere og tilbydere i samsvar med artikkel 47 og 48 skal oppfylle. > > Omfanget av de opplysningene som er omhandlet i artikkel 47 og 48, samt de minimumskriteriene for egnethet som kreves i forbindelse med en bestemt kontrakt, skal henge sammen med og stå i forhold til kontraktens gjenstand. > > [...]» **10** Artikkel 48 i direktiv 2004/18 med overskriften «Teknisk og/eller faglig kompetanse» bestemmer i nr. 1: > «De økonomiske aktørenes tekniske og/eller faglige kompetanse vurderes og etterprøves i samsvar med nr. 2 og 3.» **11** I henhold til artikkel 48 nr. 2 kan de økonomiske aktørenes tekniske kompetanse godtgjøres på en eller flere måter som er oppregnet i denne bestemmelsen, avhengig av arten, mengden eller betydningen og anvendelsen av bygge- og anleggsarbeidene, varene eller tjenestene. For offentlige varekontrakter nevner bokstav a) nr. ii) og bokstav b)–d) samt j) i nevnte bestemmelse følgende elementer: — fremleggelse av en liste over de viktigste leveransene som er utført i løpet av de siste tre år, — opplysning om de involverte teknikerne eller tekniske organene, og særlig om dem som er ansvarlige for kvalitetskontrollen, uavhengig av om de tilhører den økonomiske aktørens virksomhet eller ikke, — beskrivelse av det tekniske utstyret og de tiltakene leverandøren har truffet for å sikre kvaliteten, samt virksomhetens undersøkelses- og forskningsfasiliteter, — dersom de varene som skal leveres er komplekse eller unntaksvis skal tjene et særlig formål, en kontroll foretatt av oppdragsgiveren vedrørende leverandørens produksjonskapasitet og om nødvendig virksomhetens undersøkelses- og forskningsfasiliteter og de tiltakene denne treffer for å kontrollere kvaliteten, og — for så vidt angår de varene som skal leveres, prøver, beskrivelser eller fotografier, eller attester som bekrefter at varer er i samsvar med visse spesifikasjoner eller standarder. **12** I henhold til artikkel 48 nr. 6 angir oppdragsgiverne i kunngjøringen eller i oppfordringen til å inngi tilbud hvilke av de dokumentasjonsformene som er omhandlet i nr. 2, som skal fremlegges. **13** Artikkel 53 i direktiv 2004/18 bestemmer: > «Tildelingskriterier > > 1. […] oppdragsgiverne [legger] følgende kriterier til grunn for tildeling av offentlige kontrakter: > > a) enten, når tildelingen skjer på grunnlag av det sett fra oppdragsgiverens synspunkt økonomisk mest fordelaktige tilbudet, ulike kriterier i forbindelse med gjenstanden for den aktuelle offentlige kontrakten, f.eks. kvalitet, pris, teknisk verdi, estetikk og funksjonsmessig karakter, miljøegenskaper, driftsomkostninger, lønnsomhet, kundeservice og teknisk bistand, leveringsdato og leveringstid eller ferdigstillelsestid > > [...]» --- ## II – Tvistens bakgrunn ### A – Kunngjøringen **14** Den 16. august 2008 ble det offentliggjort i Den europeiske unions tidende etter anmodning fra den nederlandske provinsen Noord-Holland en kunngjøring om levering og drift av kaffeautomater fra den 1. januar 2009 (heretter «kunngjøringen»). **15** Kunngjøringens del II punkt 1.5 beskrev kontrakten som følger: > «Provinsen Noord-Holland har inngått en kontrakt om drift av kaffeautomater. Denne kontrakten utløper den 1. januar 2009. Provinsen planlegger å inngå en ny kontrakt den 1. januar 2009 på grunnlag av en offentlig europeisk anbudsprosedyre. Et sentralt punkt er provinsens Noord-Hollands bestrebelser på å utvide bruken av økologiske produkter og fair trade-produkter i kaffeautomater.» **16** Kunngjøringens del III punkt 1 vedrørte betingelsene for kontrakten. Etter angivelser vedrørende kausjon og garantier, de finansielle betingelsene og betalingsbetingelsene samt rettslige formkrav ved bruk av underleverandører, omfattet denne delens punkt 1.4 angivelsen «nei» i rubrikken «Andre særlige betingelser for kontraktens utførelse». **17** Kunngjøringens del IV punkt 2.1 angav at kontrakten ville bli tildelt det mest økonomisk fordelaktige tilbudet. Det fremgår av samme dels punkt 3.4 at fristen for mottak av tilbud var fastsatt til den 26. september 2008 kl. 12.00. ### B – Konkurransegrunnlaget **18** Kunngjøringen henviste til et konkurransegrunnlag med overskriften «anbud», datert den 11. august 2008 (heretter «konkurransegrunnlaget»). **19** Under overskriften «Bakgrunn for kontrakten» gjengav første avsnitt i underkapittel 1.3 i konkurransegrunnlaget punkt 1.5 i del II i kunngjøringen. Andre avsnitt i dette underkapittelet sluttet som følger: > «Tilbudene vil bli bedømt både ut fra kvalitets- og miljøkriterier og ut fra prisen.» **20** Underkapittel 1.4 i konkurransegrunnlaget inneholdt en summarisk beskrivelse av kontraktens innhold: > «Provinsen Noord-Holland ønsker å inngå en kontrakt om levering, installering og vedlikehold av semi-automatiske (full-operational) apparater for distribusjon av varme og kalde drikkevarer på grunnlag av et leieforhold. Provinsen Noord-Holland ønsker også å inngå en kontrakt om levering av ingredienser til apparatene [...] i samsvar med de kravene og ønskene som er beskrevet i anbudsdokumentet. [...] Bærekraft og funksjonalitet utgjør viktige aspekter.» **21** Ifølge underkapittel 1.5 i konkurransegrunnlaget gjaldt anbudet en treårig kontrakt som kunne forlenges med ett år. **22** I henhold til underkapittel 3.4 i konkurransegrunnlaget vedrørende betingelsene for registrering var fremleggelse av alternativer ikke tillatt. Interesserte og tilbydere hadde plikt til å foreta undersøkelser vedrørende alle anbudets relevante betingelser, navnlig ved å stille oppdragsgiveren spørsmål som ville bli besvart innenfor rammen av informasjonsmeldingen. **23** Sistnevnte var i underkapittel 2.3 avsnitt 5 i konkurransegrunnlaget definert som et dokument som gjengav svarene på spørsmålene fra interesserte, foruten eventuelle endringer av konkurransegrunnlaget eller av andre av anbudsdokumentene som utgjorde en del av konkurransegrunnlaget, og som hadde forrang for de andre delene av konkurransegrunnlaget og for vedleggene til dette. Det ble videre presisert i nevnte underkapittels avsnitt 3 og 5 at informasjonsmeldingen antok form av en offentliggjøring på hjemmesiden vedrørende anbud for provinsen Noord-Holland, idet enhver interessert part mottok en melding per e-post ved offentliggjøring av svar på denne siden. **24** Underkapittel 4.4 i konkurransegrunnlaget hadde overskriften «Krav med hensyn til egnethet/minimumskriterier». De nevnte kravene var i innledningen til konkurransegrunnlaget definert som krav som en tilbyder måtte oppfylle for at hans tilbud skulle tas i betraktning, uttrykt enten i form av avvisningsgrunner eller minimumskrav. **25** Avsnitt 1–5 i underkapittel 4.4 vedrørte henholdsvis omsetning, dekning av yrkesmessige risikoer, tilbyders erfaring, kvalitetskrav og bedømmelse av kundetilfredshet. **26** Avsnitt 4 i underkapittel 4.4, med overskriften «Kvalitetskrav», inneholdt et punkt 2 med følgende ordlyd: > «I forbindelse med bærekraftige anskaffelser og virksomheters samfunnsansvar krever provinsen Noord-Holland at leverandøren oppfyller kriteriene for bærekraftige anskaffelser og virksomheters samfunnsansvar. På hvilken måte oppfyller De kriteriene for bærekraftige anskaffelser og virksomheters samfunnsansvar[?] Det skal dessuten angis i hvilken grad leverandøren medvirker til å forbedre bærekraften på kaffemarkedet og til en miljøteknisk, sosialt og økonomisk sett forsvarlig kaffeproduksjon. [...]» **27** Dette kravet var gjengitt i avsnitt 6, som var det siste avsnittet i samme underkapittel 4.4, og som omfattet en oppsummering blant annet av «Kvalitetskrav», med følgende ordlyd: > «11. Bærekraftige anskaffelser og [virksomheters samfunnsansvar: knock out-kriterium]». **28** Avsnitt 1 i underkapittel 5.2 i konkurransegrunnlaget med overskriften «Minimumskrav 1: Kravprofil» henviste til et særskilt vedlegg og presiserte at tilbydere skulle oppfylle kravprofilen slik den var formulert heri. **29** Vedlegg A til konkurransegrunnlaget med overskriften «Kravprofil» inneholdt blant annet følgende punkter: > «31 Provinsen Noord-Holland anvender for så vidt angår kaffe og te merkene MAX HAVELAAR og EKO. [...] [Bedømmelse:] krav[.] > > [...] > > 35 tillatelse til å intervenere til støtte for Kongeriket Nederlandenes påstander. Ved kjennelse avsagt av presidenten for Domstolens Tredje Avdeling den 14. november 2011 tok Domstolen anmodningen om å tre ut som intervenient til etterretning. IV – Om søksmålet Kommisjonen har gjort gjeldende tre anførsler til støtte for søksmålet. Det første og tredje anførselen gjelder anvendelsen av merkene EKO og MAX HAVELAAR i forbindelse med dels de tekniske spesifikasjoner i den omtvistede kontrakten vedrørende den kaffe og te som skulle leveres, dels tildelingskriteriene vedrørende de ingrediensene som skulle leveres. Det første anførselen har to ledd, der det ene gjelder et brudd på artikkel 23 nr. 6 i direktiv 2004/18 med hensyn til anvendelsen av merket EKO, og det andre et brudd på artikkel 23 nr. 8 hva angår anvendelsen av merket MAX HAVELAAR. Det tredje anførselen gjelder et brudd på nevnte direktivs artikkel 53 nr. 1, og er basert på to klagepunkter, idet Kommisjonen har gjort gjeldende at sistnevnte bestemmelse er til hinder for anvendelsen av merker, og at de ovennevnte merkene ikke har noen forbindelse til gjenstanden for den omhandlede kontrakten. Det andre anførselen gjelder kravet om at tilbyderne oppfyller «kriterier for bærekraftig innkjøp og virksomheters sosiale ansvar». Det er underinndelt i tre ledd, som gjelder et brudd på henholdsvis artikkel 44 nr. 2 første ledd og artikkel 48 i direktiv 2004/18, for så vidt som dette kravet ikke svarer til ett av de kravene som er tillatt etter disse bestemmelsene, av dette direktivets artikkel 44 nr. 2 annet ledd, idet nevnte krav ikke henger sammen med kontraktens gjenstand, og av gjennomsiktighetsplikten fastsatt i samme direktivs artikkel 2, idet uttrykkene «bærekraftig innkjøp» og «virksomheters sosiale ansvar» ikke er tilstrekkelig klare. A – Innledende bemerkninger

1Spørsmålet om direktiv 2004/18 kommer til anvendelse Det bemerkes for det første at den omtvistede kontrakten, som består i tilgjengeliggjøring, innenfor rammen av et leieforhold, og vedlikehold av drikkevareautomater samt levering av de produktene som er nødvendige for at disse skal fungere, utgjør en offentlig varekontrakt som omhandlet i artikkel 1 nr. 2 bokstav c) i direktiv 2004/18. 10 ECLI:EU:C:2012:

284For det andre har Kongeriket Nederland ikke bestridt det av Kommisjonen fremlagte estimatet vedrørende verdien av denne kontrakten, nemlig 760 000 EUR. Det må således konstateres at dette direktivet kommer til anvendelse på nevnte kontrakt, sett hen til de grensene som er fastsatt i direktivets artikkel 7. 2. Rekkevidden av kravet og ønsket omhandlet i det første og tredje anførselen Partene er uenige med hensyn til rekkevidden av kravet og ønsket nevnt i henholdsvis punkt 31 og punkt 35 i vedlegg A til konkurransegrunnlaget. Kommisjonen har under henvisning til disse punktene anført at dette kravet og dette ønsket gjaldt den omstendighet at de omhandlede produktene er utstyrt med merkene EKO og/eller MAX HAVELAAR, eller i hvert fall merker som er basert på sammenlignbare eller identiske kriterier, hvis det tas hensyn til informasjonsmeddelelens punkt 11 og 12. Ifølge Kongeriket Nederland fremgår det derimot av del II punkt 1.5 i kunngjøringen av konkurransen og av underkapittel 1.3 i konkurransegrunnlaget at oppdragsgiveren har anmodet om eller ønsket at det leveres økologiske produkter og fair trade-produkter, idet angivelsen av de nevnte merkene eller tilsvarende merker bare utgjør en forklaring med hensyn til de kriteriene som skal overholdes. Det må for det første konstateres at konkurransegrunnlaget ikke kan fortolkes slik Kongeriket Nederland fortolker det. Det bemerkes i denne forbindelse at rekkevidden av konkurransegrunnlag skal fastlegges ut fra potensielle tilbyderes synsvinkel, sett hen til at formålet med de i direktiv 2004/18 fastsatte prosedyrene for inngåelse av offentlige kontrakter nettopp er å garantere disse tilbyderne i Den europeiske union adgang til offentlige kontrakter som interesserer dem (jf. i denne retning dom av 18.1.2007, sak C-220/05, Auroux m.fl., Sml. I, s. 385, avsnitt 53). I den foreliggende saken kunne konkurransegrunnlaget bare forstås av potensielle tilbydere slik at det inneholdt en henvisning til besittelse av de merkene som var nevnt i forbindelse med det omhandlede kravet eller ønsket. Dette kravet og dette ønsket var således uttrykt i vedlegget til konkurransegrunnlaget, som omfattet en «kravprofil» som tilbyderne i samsvar med underkapittel 5.2 avsnitt 1 i disse betingelsene skulle oppfylle, slik den var formulert der. Punkt 31 og 35 i nevnte kravprofil henviste uttrykkelig og uten forbehold til merkene EKO og MAX HAVELAAR og utelukket ethvert alternativ, idet fremsettelse av varianttilbud for øvrig ikke var tillatt etter underkapittel 3.4 i konkurransegrunnlaget. Under disse omstendighetene kan det ikke anerkjennes at det av angivelsen, som er svært lite presis med hensyn til sin rekkevidde, og hvoretter «et sentralt punkt er provinsen Noord-Hollands bestrebelser på å utvide anvendelsen av økologiske fair trade-produkter i kaffeautomater» i del II punkt 1.5 i kunngjøringen av konkurransen og i underkapittel 1.3 i konkurransegrunnlaget – dvs. utenfor de delene av konkurransedokumentene som gjelder oppdragsgiverens krav og ønsker – følger at det omhandlede kravet og det omhandlede ønsket samlet henviser til den omstendighet at de omhandlede produktene var økologiske produkter og fair trade-produkter. For det andre kan de presiseringene som etterfølgende er blitt foretatt av informasjonsmeddelelens punkt 11 og 12, hvoretter henvisningen til merkene EKO og MAX HAVELAAR i forbindelse med dette kravet og dette ønsket også siktet til tilsvarende merker, dvs. merker basert på identiske eller sammenlignbare tildelingskriterier, ikke tas i betraktning på grunnlag av artikkel 39 nr. 2 i direktiv 2004/18. Selv om, som generaladvokaten har anført i punkt 71 i forslaget til

avgjørelse

, de supplerende opplysningene om konkurransegrunnlaget og de supplerende dokumentene som er omhandlet i denne bestemmelsen, kan kaste lys over visse punkter eller gi visse opplysninger, kan de ikke, heller ikke ved rettelser, endre rekkevidden av de grunnleggende betingelsene for anbudskonkurransen, herunder de tekniske spesifikasjoner og tildelingskriteriene, slik disse betingelsene er blitt formulert i ECLI:EU:C:2012:284 11 konkurransegrunnlaget, og som interesserte næringsdrivende med rette har basert seg på for å treffe en beslutning om å forberede inngivelse av et tilbud eller omvendt å avstå fra å delta i den omhandlede anbudskonkurransen. Dette følger både av anvendelsen i nevnte artikkel 39 nr. 2 av uttrykkene «supplerende opplysninger» og av den korte fristen, nemlig seks dager, mellom meddelelsen av slike opplysninger og tilbudsfristen etter denne bestemmelsen. Det bemerkes i denne forbindelsen at likebehandlingsprinsippet og den gjennomsiktighetsplikten som følger av dette, krever at offentlige kontrakters gjenstand samt kriteriene for deres tildeling defineres klart allerede fra begynnelsen av prosedyrene for inngåelse av disse (jf. i denne retning dom av 10.12.2009, sak C-299/08, Kommisjonen mot Frankrike, Sml. I, s. 11587, avsnitt 41 og 43). Det må derfor konstateres at de konkurransedokumentene som fastsetter kontraktens gjenstand og kriteriene for dens tildeling, dels påla at den kaffen og teen som skulle leveres, var utstyrt med merkene EKO og MAX HAVELAAR, dels inneholdt et ønske om at de ingrediensene som skulle leveres, var utstyrt med de samme merkene. B – Om det første anførselen om et brudd på artikkel 23 nr. 6 og 8 i direktiv 2004/18 hva angår de tekniske spesifikasjoner vedrørende den kaffen og teen som skulle leveres Det første anførselen som Kommisjonen har påberopet seg, gjelder kravet nevnt i punkt 31 i vedlegg A til konkurransegrunnlaget, hvoretter «[p]rovinsen Noord-Holland […] for så vidt angår kaffe og te [anvender] merkene MAX HAVELAAR og EKO». 1. Om det første anførselens første ledd om et brudd på artikkel 23 nr. 6 i direktiv 2004/18 hva angår anvendelsen av merket EKO i forbindelse med de tekniske spesifikasjoner vedrørende den kaffen og teen som skulle leveres a) Partenes argumenter Med det første anførselens første ledd har Kommisjonen i det vesentlige anført at kravet om at den kaffen og teen som skulle leveres, skulle være utstyrt med merket EKO eller med et annet tilsvarende merke, dvs. et merke som viser at det er tale om økologiske produkter, fastlegger krevede egenskaper ved de omhandlede produktene og således utgjør en teknisk spesifikasjon som er underlagt artikkel 23 i direktiv 2004/18. Artikkel 23 nr. 6, som under visse betingelser tillater anvendelse av et miljømerke slik som EKO i forbindelse med fastsettelsen av miljøegenskaper, tillot imidlertid ikke å foreskrive et miljømerke som sådant. Ifølge Kongeriket Nederland henviste merket EKO, fordi det var meget kjent blant næringsdrivende i den aktuelle sektoren, i disse næringsdrivendes bevissthet utvetydig til økologiske produkter, under henvisning, på det tidspunktet da konkurransedokumentene ble utarbeidet, til forordning nr. 2092/

91Under enhver omstendighet ville en vanligvis påpasselig interessert næringsdrivende enkelt på internett kunne finne en beskrivelse av kriteriene vedrørende dette merket eller ville ha kunnet stille oppdragsgiveren spørsmål om dette. Det er således urealistisk at angivelsen av merket EKO skulle innebære en risiko for et brudd på likebehandlingsprinsippet, med den begrunnelse at en potensiell tilbyder, fordi han ikke forstod denne angivelsen, ikke ville interessere seg for den omtvistede anbudskonkurransen eller bli forsinket med hensyn til sin beslutning. b) Domstolens bemerkninger Innledningsvis bemerkes at det for det første følger av artikkel 23 nr. 3 bokstav b) i direktiv 2004/18 at de tekniske spesifikasjoner kan utformes som en angivelse av ytelsesevne eller funksjonskrav, som kan omfatte miljøegenskaper. I henhold til 29. betraktning til dette direktivet kan en gitt 12 ECLI:EU:C:2012:284 produksjonsmetode utgjøre en slik miljøegenskap. Merket EKO, for så vidt som det er basert på miljøegenskaper og oppfyller betingelsene oppregnet i artikkel 23 nr. 6 i direktiv 2004/18, utgjør derfor et «miljømerke» som omhandlet i denne bestemmelsen, hvilket er ubestridt mellom partene. Ved å gi uttrykk for et krav med hensyn til en egenskap ved den teen og kaffen som skulle leveres, i forhold til dette merket, har provinsen Noord-Holland for det andre herved fastsatt en teknisk spesifikasjon. Det er således i lyset av sistnevnte bestemmelse at dette leddet av det første anførselen skal undersøkes. Det bemerkes at i henhold til artikkel 2 i direktiv 2004/18, som fastsetter prinsippene for inngåelse av offentlige kontrakter, overholder oppdragsgiverne prinsippene om likebehandling og ikke-diskriminering av økonomiske aktører og handler på en gjennomsiktig måte. Disse prinsippene er særlig viktige hva angår de tekniske spesifikasjoner, når det tas hensyn dels til risikoen for forskjellsbehandling forbundet med valget av disse, dels til den måten de er formulert på. Det understrekes således i artikkel 23 nr. 2 og nr. 3 bokstav b) i direktiv 2004/18 og i siste setning i 29. betraktning til dette, at de tekniske spesifikasjoner skal gi tilbyderne like muligheter, og de må ikke bevirke at det skapes ubegrunnede hindringer for konkurranse med hensyn til offentlige kontrakter, at de skal være så presise at tilbyderne kan identifisere kontraktens gjenstand og at oppdragsgiverne kan tildele kontrakten, og at de bør være klart angitt slik at alle tilbydere er klar over hva de kravene som oppdragsgiverne har stilt, omfatter. Det er særlig i lyset av disse betraktningene at artikkel 23 nr. 6 i direktiv 2004/18 skal fortolkes. Det følger av første ledd i denne bestemmelsen at hva angår kravene vedrørende miljøegenskaper gir denne bestemmelsen oppdragsgiverne fullmakt til å anvende detaljerte spesifikasjoner for et miljømerke, men ikke til å anvende et miljømerke som sådant. De kravene om presisjon som er inntatt i artikkel 23 nr. 3 bokstav b) i direktiv 2004/18, som det henvises til i artikkel 23 nr. 6, og som er uttrykkelig nevnt i siste setning i 29. betraktning til direktivet, er til hinder for en utvidende fortolkning av nevnte bestemmelse. I henhold til artikkel 23 nr. 6 annet ledd kan oppdragsgiverne med henblikk på å gjøre det enklere å undersøke overholdelsen av et slikt krav riktignok angi at de varene som er forsynt med et miljømerke, hvis detaljerte spesifikasjoner de har anvendt, anses for å oppfylle de omhandlede tekniske spesifikasjoner. Dette leddet utvider imidlertid ikke rekkevidden av første ledd i nevnte artikkel 23 nr. 6, idet det bare tillater en sekundær anvendelse av selve miljømerket som bevis for at «de tekniske spesifikasjonene som er fastlagt i konkurransegrunnlaget», er oppfylt. I henhold til artikkel 23 nr. 6 annet ledd i direktiv 2004/18 skal oppdragsgiverne således akseptere ethvert annet passende bevis slik som teknisk dokumentasjon fra fabrikanten eller en prøvningsrapport fra et anerkjent organ. Det bemerkes videre at hvis – slik Kongeriket Nederland har anført – oppdragsgiveren med rette kan forvente av interesserte næringsdrivende at de er rimelig velinformerte og normalt påpasselige, forutsetter en slik berettiget forventning imidlertid at oppdragsgiveren selv har utformet sine krav tydelig (jf. i denne retning dom av 22.4.2010, sak C-423/07, Kommisjonen mot Spania, Sml. I, s. 3429, avsnitt 58). En slik forventning kan så mye desto mindre påberopes for å frita oppdragsgiverne fra deres forpliktelser i henhold til direktiv 2004/18. Langt fra å utgjøre overdreven formalisme er oppdragsgiverens plikt til uttrykkelig å angi de detaljerte miljøegenskapene som den tilsikter å pålegge – selv når den anvender egenskaper som er fastsatt ved et miljømerke – videre uunnværlig for å sette potensielle tilbydere i stand til å henvise til ett enkelt offisielt dokument fra oppdragsgiveren selv. Herved unngås det at potensielle tilbydere utsettes for usikkerhetsmomenter forbundet med å søke opplysninger og mulige variasjoner over tid av kriteriene vedrørende et hvilket som helst miljømerke. ECLI:EU:C:2012:284

13Det bemerkes dessuten at den av Kongeriket Nederland fremsatte innsigelsen om at siden merket EKO gjelder den økologiske opprinnelsen av de produktene som er utstyrt med dette merket, ville angivelsen av detaljerte egenskaper ha krevd en opplisting av samtlige krav i forordning nr. 2092/91, hvilket ville ha vært mye mindre klart enn en henvisning til dette merket, ikke er relevant. Direktiv 2004/18 er således i prinsippet ikke til hinder for at det i kunngjøringen av konkurransen eller i konkurransegrunnlaget henvises til lover eller administrative bestemmelser vedrørende visse tekniske spesifikasjoner, når en slik henvisning i praksis er uunngåelig, forutsatt at den ledsages av samtlige de supplerende angivelsene som eventuelt kreves i henhold til dette direktivet (jf. analogt dommen i saken Kommisjonen mot Spania, avsnitt 64 og 65). Ettersom markedsføring i EU av økologiske landbruksprodukter, som presenteres som sådanne, skal overholde EU-lovgivningen på området, kan en oppdragsgiver således om nødvendig uten å tilsidesette begrepet «teknisk spesifikasjon» som omhandlet i punkt 1 bokstav b) i vedlegg VI til direktiv 2004/18 eller i samme direktivs artikkel 23 nr. 3, i konkurransegrunnlaget angi at det produktet som skal leveres, skal være i samsvar med forordning nr. 2092/91 eller senere forordninger som erstatter denne. Hva angår den senere presiseringen i informasjonsmeddelelens punkt 11, hvoretter henvisningen til merket EKO også omfattet et tilsvarende merke, skal det understrekes, ut over det som er anført i denne dommens avsnitt 54–56, at en slik presisering under enhver omstendighet ikke kan oppveie den manglende fastleggingen av de detaljerte tekniske spesifikasjonene for det omhandlede merket. Det følger av de ovenstående betraktningene at provinsen Noord-Holland, ved i konkurransegrunnlaget å stille krav om at visse produkter som skulle leveres, var utstyrt med et bestemt miljømerke fremfor å anvende de detaljerte spesifikasjonene som er fastsatt ved dette miljømerket, har fastsatt en teknisk spesifikasjon som er uforenlig med artikkel 23 nr. 6 i direktiv 2004/

18Det første anførselens første ledd er derfor velbegrunnet. 2. Om det første anførselens andre ledd om et brudd på artikkel 23 nr. 8 i direktiv 2004/18 hva angår anvendelsen av merket MAX HAVELAAR i forbindelse med de tekniske spesifikasjonene vedrørende den kaffen og teen som skulle leveres a) Partenes argumenter Med det første anførselens andre ledd har Kommisjonen i det vesentlige gjort gjeldende at kravet om at den kaffen og teen som skulle leveres, skulle være utstyrt med merket MAX HAVELAAR eller et annet tilsvarende merke – dvs. et merke som viser at det er tale om fair trade-produkter – fastlegger krevede egenskaper ved de omhandlede produktene og således utgjør en teknisk spesifikasjon som er underlagt artikkel 23 i direktiv 2004/18. Dette kravet er imidlertid i strid med artikkel 23 nr. 8, hvoretter de tekniske spesifikasjonene i prinsippet ikke må «angi [...] en bestemt opprinnelse eller en bestemt fremstillingsprosess [...] eller [...] henvise til et bestemt merke, [...] en bestemt opprinnelse eller til en bestemt produksjon med det resultat at visse virksomheter eller produkter favoriseres eller elimineres», ettersom nevnte merke, som svarer til et registrert varemerke, er omfattet av hver av disse kategoriene. Kongeriket Nederland har prinsipalt bestridt at de kriteriene som tildelingen av merket MAX HAVELAAR er basert på, kan utgjøre krav i forhold til fremstillingsprosessen eller metoden, og har anført at det var tale om sosiale betingelser som finner anvendelse på kjøp av de produktene som skulle leveres innenfor rammen av utførelsen av den omtvistede kontrakten, og som er omfattet av begrepet «betingelser vedrørende kontraktens utførelse» som omhandlet i artikkel 26 i direktiv 2004/

18Dersom det antas at kravet vedrørende dette merket utgjorde en teknisk spesifikasjon, bestrider Kongeriket Nederland subsidiært at dette direktivets artikkel 23 nr. 8 kom til anvendelse. 14 ECLI:EU:C:2012:284 b) Domstolens bemerkninger Som anført i denne dommens avsnitt 37 anvendes merket MAX HAVELAAR til å beskrive fair trade-produkter, som er kjøpt fra organisasjoner bestående av små produsenter fra utviklingsland til en fordelaktig pris og på fordelaktige betingelser sammenlignet med dem som bestemmes av markedskreftene. Det fremgår av saksdokumentene at dette merket er basert på fire kriterier, nemlig at den prisen som betales, skal dekke alle kostnader og omfatte en supplerende premie i forhold til markedsprisen, at produksjonen skal være finansiert på forhånd, og at det mellom importøren og produsentene skal bestå langvarige handelsrelasjoner. Det må konstateres at slike kriterier ikke svarer til definisjonen av tekniske spesifikasjoner i punkt 1 bokstav b) i vedlegg VI til direktiv 2004/18, ettersom denne definisjonen utelukkende gjelder egenskapene ved selve produktene, deres fremstilling, emballering eller anvendelse og ikke betingelsene under hvilke leverandøren har kjøpt dem fra produsenten. Overholdelsen av disse kriteriene er derimot omfattet av begrepet «betingelser vedrørende kontraktens utførelse» som omhandlet i dette direktivets artikkel

26I henhold til denne bestemmelsen kan betingelsene vedrørende kontraktens utførelse særlig handle om sosiale hensyn. Et krav om at den teen og kaffen som skal leveres, kommer fra små produsenter fra utviklingsland, med hvem det er inngått handelsrelasjoner som er til deres fordel, henhører under slike hensyn. Det er derfor i lyset av nevnte artikkel 26 at lovligheten av en slik betingelse skal etterprøves. Det må imidlertid konstateres at Kommisjonen i forbindelse med den omtvistede prosedyren så vel som i stevningen har kritisert den omhandlede bestemmelsen i konkurransegrunnlaget utelukkende på grunnlag av artikkel 23 nr. 8 i direktiv 2004/18, og først på tidspunktet for replikken har gjort gjeldende at den i denne forbindelsen fremsatte argumentasjonen finner anvendelse mutatis mutandis på en utførelsesbetingelse regulert ved direktivets artikkel

26Ettersom gjenstanden for et søksmål som anlegges i henhold til artikkel 258 TEUV, fastlegges i den administrative prosedyren som er hjemlet ved denne bestemmelsen, skal søksmålet støttes på de samme grunnene og anførslene som den begrunnede uttalelsen, slik at et klagepunkt som ikke er blitt fremsatt i den begrunnede uttalelsen, ikke kan tas til realitetsbehandling under prosedyren for Domstolen (jf. i denne retning dom av 9.2.2006, sak C-305/03, Kommisjonen mot Det forente kongerike, Sml. I, s. 1213, avsnitt 22 og den deri nevnte rettspraksis). Det første anførselens andre ledd skal følgelig avvises. C – Om det tredje anførselen om et brudd på artikkel 53 nr. 1 i direktiv 2004/18 hva angår tildelingskriteriene vedrørende de ingrediensene som skulle leveres Det tredje anførselen er forbundet med det første anførselen, ettersom Kommisjonen også her henviser til anvendelsen i konkurransedokumentene av merkene EKO og MAX HAVELAAR, men som tildelingskriterier som omhandlet i artikkel 53 i direktiv 2004/18. Innledningsvis bemerkes at slik det ble fastslått i denne dommens avsnitt 51–57 hva angår de konkurransedokumentene som fastsetter kriteriene for tildeling av kontrakten, har provinsen Noord-Holland fastsatt et tildelingskriterium som består i at de ingrediensene som skal leveres, er utstyrt med merkene EKO og/eller MAX HAVELAAR. 1. Partenes argumenter Kommisjonen har i det vesentlige anført at et slikt tildelingskriterium er i strid med artikkel 53 i direktiv 2004/18 av to grunner. For det første har det ingen forbindelse til kontraktens gjenstand, for så vidt som de kriteriene som ligger bak merkene EKO og MAX HAVELAAR, ikke gjelder selve de produktene som skal leveres, men tilbudsgivernes generelle politikk alene hva angår merket MAX HAVELAAR. For det andre er ECLI:EU:C:2012:284 15 nevnte tildelingskriterium ikke forenlig med kravene om lik adgang, forbud mot forskjellsbehandling og gjennomsiktighet, og bevirker at potensielle tilbudsgivere som ikke er nederlandske, og som ikke råder over merkene EKO og/eller MAX HAVELAAR for sine produkter, stilles dårligere. Ifølge Kongeriket Nederland er det omtvistede tildelingskriteriet gjennomsiktig, objektivt og ikke uttrykk for forskjellsbehandling. De nevnte merkene er således velkjente blant de næringsdrivende i den aktuelle sektoren, de er basert på bakenforliggende kriterier som enten følger av EU-lovgivningen på området for økologisk fremstilling av landbruksprodukter (hva angår merket EKO), eller fastsettes av det organet som tildeler merket, og de er potensielt tilgjengelige for alle interesserte næringsdrivende (hva angår merket MAX HAVELAAR), og en normalt påpasselig potensiell tilbudsgiver kan under enhver omstendighet enkelt søke opplysninger om de nevnte bakenforliggende kriteriene. Dessuten oppstiller direktiv 2004/18 med hensyn til tildelingskriterier ikke de samme kravene som vedrørende tekniske spesifikasjoner fastsatt i dette direktivets artikkel 23, hvilket er logisk ettersom det ikke kreves at alle tilbudsgivere kan oppfylle et tildelingskriterium. Endelig har det omtvistede tildelingskriteriet forbindelse til kontraktens gjenstand, som særlig gjelder levering av økologiske produkter og fair trade-produkter, og oppfyllelsen av dette kravet gjaldt en kvalitativ egenskap ved tilbudene, som gjorde det mulig å bedømme forholdet mellom kvalitet og pris hva angår tilbudene. 2. Domstolens bemerkninger Det bemerkes for det første at det følger av artikkel 53 nr. 1 bokstav a) i direktiv 2004/18 at når – som i den foreliggende saken – en oppdragsgiver beslutter å tildele en kontrakt til den tilbyderen som fremlegger det økonomisk mest fordelaktige tilbudet ut fra denne myndighetens synspunkt, skal myndigheten basere seg på diverse kriterier som det tilkommer den å fastsette under overholdelse av kravene i dette direktivet, idet denne bestemmelsen, slik det fremgår av anvendelsen av uttrykket «f.eks.», inneholder en ikke-uttømmende opplisting av mulige kriterier. Artikkel 53 i direktiv 2004/18 utdypes i 46. betraktning til direktivet, hvis tredje og fjerde ledd presiserer at tildelingskriteriene i prinsippet ikke bare kan være øk på ingen måte gjaldt tilbudsgivernes alminnelige innkjøpspolitikk. Disse krit