C-373/00 Truley: offentligrettslig organ og begravelsesvirksomhet

Sammendrag

Partene

Dommens premisser

Avgjørelse

om saksomkostninger Dommen Sentrale stikkord 1. Prejudisielle spørsmål – Domstolens kompetanse – Grenser – Spørsmål som er åpenbart irrelevante og hypotetiske spørsmål som er fremsatt i en kontekst som utelukker et adekvat svar – Spørsmål som ikke har tilknytning til hovedsakens gjenstand (artikkel 234 EF) 2. Fellesskapsretten – tolkning – prinsippet om ensartet tolkning 3. Tilnærming av lover – offentlige anskaffelser – direktiv 93/36 – offentlige oppdragsgivere – offentligrettslig organ – behov i allmennhetens interesse utenfor det yrkesmessige eller kommersielle området – den nasjonale domstols vurdering – hensyn til alle relevante rettslige og faktiske omstendigheter [Rådsdirektiv 93/36, artikkel 1 bokstav b)]. 4. Tilnærming av lovgivning – Prosedyrer for offentlige anskaffelser – Direktiv 93/36 – Oppdragsgivere – Offentligrettslig organ – Kriteriet om kontroll med offentlige myndigheters virksomhet – Utilstrekkelighet av en ordinær etterfølgende kontroll [Rådsdirektiv 93/36, artikkel 1 bokstav b) tredje strekpunkt].

Sammendrag

av saken

1Domstolen kan bare avvise å ta stilling til et prejudisielt spørsmål som er forelagt av en nasjonal domstol dersom det er klart at den ønskede tolkningen av fellesskapsretten ikke har noen sammenheng med hovedsakens innhold eller gjenstand, dersom problemet er av hypotetisk karakter, eller dersom Domstolen ikke har de faktiske og rettslige opplysninger som er nødvendige for å kunne gi et riktig svar på de forelagte spørsmål. ( se avsnitt 22 )

2Det følger både av kravet om ensartet anvendelse av fellesskapsretten og av likhetsprinsippet at ordlyden i en bestemmelse i fellesskapsretten som ikke inneholder noen uttrykkelig henvisning til medlemsstatenes rett for å bestemme dens betydning og rekkevidde, normalt må gis en selvstendig og ensartet tolkning i hele Fellesskapet, som må søkes i lys av sin sammenheng og formålet med den aktuelle lovgivningen. (se avsnitt 35 ovenfor).

3For å kunne betegnes som et "offentligrettslig organ" og dermed som en "offentlig oppdragsgiver" i henhold til direktiv 93/36 om samordning av fremgangsmåtene ved tildeling av offentlige kontrakter, må et organ dekke behov i allmennhetens interesse, ikke ha industriell eller kommersiell karakter, være en juridisk person og være nært knyttet til staten, regionale eller lokale myndigheter eller andre offentligrettslige organer gjennom sin finansiering, drift eller kontroll. Begrepet "allmenne interesser" i ovennevnte artikkel er et selvstendig fellesskapsrettslig begrep som må tolkes i lys av den sammenheng det opptrer i og de mål som forfølges med direktiv 93/36. Artikkel 1 annet ledd inneholder således ingen uttrykkelig henvisning til medlemsstatenes lovgivning. Det er riktig at bestemmelsens tredje ledd inneholder en henvisning til vedlegg I til direktiv 93/37 om samordning av fremgangsmåtene ved tildeling av offentlige bygge- og anleggskontrakter, som inneholder en liste over offentligrettslige organer og kategorier av offentligrettslige organer som i hver medlemsstat oppfyller kriteriene fastsatt i artikkel 1 annet ledd, (b) annet ledd, må det fastslås for det første at dette vedlegg ikke i seg selv inneholder en definisjon av begrepet "allmenne hensyn", og for det andre at listen i vedlegget ikke er uttømmende, ettersom nøyaktigheten av denne listen varierer betydelig fra medlemsstat til medlemsstat. Begravelses- og likskuevirksomhet kan anses som virksomhet som faktisk oppfyller et allment behov. For det første er slik virksomhet knyttet til hensynet til den offentlige orden i den utstrekning staten har en åpenbar interesse i å utøve effektiv kontroll med utstedelsen av attester som fødsels- og dødsattester, og for det andre kan åpenbare hensyn til hygiene og folkehelse rettferdiggjøre at staten beholder en kontrollerende innflytelse i forbindelse med denne virksomhet. Det faktum at regionale eller lokale myndigheter har en lovfestet plikt til å organisere begravelser – og eventuelt bære kostnadene ved disse – i tilfeller der de ikke har blitt gjennomført innen en viss periode etter utstedelsen av dødsattesten, er en indikasjon på at det foreligger et slikt offentlig behov. Når det gjelder spørsmålet om begravelses- og likskuetjenester dekker et annet behov i allmennheten enn et industrielt eller kommersielt behov i henhold til direktiv 93/36 artikkel 1 bokstav b), kan det faktum at det er utviklet konkurranse, selv om det ikke er helt irrelevant, ikke i seg selv gjøre det mulig å konkludere med at det ikke foreligger noe behov i allmennheten utenfor den industrielle eller kommersielle sfære. Det er den nasjonale domstol som skal avgjøre om det foreligger et slikt behov eller ikke, idet det tas hensyn til alle relevante rettslige og faktiske omstendigheter, herunder de omstendigheter som lå til grunn for opprettelsen av det aktuelle organ og vilkårene for dets virksomhet. ( se avsnitt 34 til 40, 45, 51 til 53, 57, 60 og 61, 65 og 66 og operativt avsnitt 1 og 3 )

4En ordinær etterfølgende kontroll oppfyller ikke kriteriet om kontroll med driften av regionale eller lokale myndigheter eller andre offentligrettslige organer som er fastsatt i artikkel 1 bokstav b) annet ledd tredje strekpunkt i direktiv 93/36 om samordning av fremgangsmåtene ved tildeling av offentlige kontrakter, siden en slik kontroll per definisjon ikke gjør det mulig for offentlige myndigheter å påvirke organets beslutninger på området for offentlige kontrakter. Derimot er dette kriterium oppfylt når de offentlige myndigheter ikke bare kontrollerer det aktuelle organs årsregnskaper, men også dets virksomhet med hensyn til tallmessig nøyaktighet, regelmessighet, sparsommelighet, lønnsomhet og hensiktsmessighet, og når de samme offentlige myndigheter har myndighet til å besøke selskapets lokaler og installasjoner og til å meddele resultatene av disse besøk til en regional eller lokal myndighet som gjennom et annet selskap eier kapital i det aktuelle selskap. ( se avsnitt 70, 74 og operativt avsnitt 4 ) Partene I sak C-373/00, angående en anmodning etter artikkel 234 EF, fra Vergabekontrollsenat des Landes Wien (Østerrike), om en prejudisiell

avgjørelse

i saken for denne domstol mellom Adolf Truley GmbH v Bestattung Wien GmbH, om tolkningen av artikkel 1 bokstav b) i rådsdirektiv 93/36/EØF av 14. juni 1993 om samordning av fremgangsmåtene ved offentlige varekjøp (EFT L 199, s. 1), Domstolen DOMSTOLEN (Femte avdeling) sammensatt av avdelingsformann M. Wathelet og C.W.A. Timmermans (refererende dommer), Jann, von Bahr og Rosas, dommere Generaladvokat: Alber Sorenskriver: ekspedisjonssjef H.A. Rühl Rühl, ekspedisjonssjef, under henvisning til de skriftlige innlegg som er inngitt av – Adolf Truley GmbH, representert ved advokat S. Heid, advokat – Bestattung Wien GmbH, representert ved advokat P. Madl – den østerrikske regjering, representert ved H. Dossi, som fullmektig – den franske regjering, ved G. de Bergues, A. Bréville-Viéville og S. Pailler, som partsrepresentanter – Kommisjonen for De europeiske fellesskap, ved M. Nolin, som partsrepresentant, bistått av Rechtsanwalt R. Roniger – EFTAs overvåkningsorgan, ved E. Wright, som partsrepresentant som viser til rapporten fra refererende dommer og generaladvokatens forslag til

avgjørelse

av 21. mars 2002 har avsagt dom 21. mars 2002, i hvilken den Dommen Dommens domskonklusjon

1Ved kjennelse av 14. september 2000, mottatt ved EFTA-domstolen 11. oktober 2000, har Vergabekontrollsenat des Landes Wien i medhold av artikkel 234 EF forelagt EFTA-domstolen tre prejudisielle spørsmål om tolkningen av artikkel 1 bokstav b) i rådsdirektiv 93/36/EØF av 14. juni 1993 om samordning av fremgangsmåtene ved offentlige varekjøp (EFT 1993 L 199, s. 1).

2Disse spørsmål ble reist i en sak mellom Adolf Truley GmbH (Truley), Drosendorf an der Thaya (Østerrike), og Bestattung Wien GmbH (Bestattung Wien), Wien (Østerrike), vedrørende sistnevntes beslutning om ikke å anta Truleys tilbud på en kontrakt om levering av kistetilbehør. Relevante rettslige bestemmelser Fellesskapets lovgivning 3 Artikkel 1 i direktiv 93/36 bestemmer "Ved anvendelsen av dette direktiv gjelder følgende [...] (b) 'offentlige oppdragsgivere': staten, regionale eller lokale myndigheter, offentligrettslige organer, sammenslutninger av en eller flere slike myndigheter eller offentligrettslige organer. Med "offentligrettslig organ" menes ethvert organ – som har til oppgave å dekke allmennhetens behov, unntatt på det industrielle eller kommersielle området, og – som er en juridisk person, og – hvis virksomhet finansieres for mer enn halvparten av staten, regionale eller lokale myndigheter eller andre offentligrettslige organer, eller er underlagt deres kontroll, eller hvor staten, regionale eller lokale myndigheter eller andre offentligrettslige organer kan utpeke mer enn halvparten av medlemmene i administrasjons-, ledelses- eller tilsynsorganet. Lister over offentligrettslige organer eller kategorier av offentligrettslige organer som oppfyller kriteriene nevnt i annet ledd, er oppført i vedlegg I til direktiv 93/37/EØF. Disse listene skal være så fullstendige som mulig og kan revideres i samsvar med framgangsmåten fastsatt i artikkel 35 i direktiv 93/37/EØF. Nasjonale bestemmelser Bestemmelser om tildeling av offentlige kontrakter

4I østerriksk rett faller lovgivningen om offentlige anskaffelser delvis inn under den føderale regjeringens jurisdiksjon og delvis under de enkelte delstatenes jurisdiksjon. I delstaten Wien reguleres dette rettsområdet av Wiener Landesvergabegesetz (lov om tildeling av offentlige kontrakter, LGBl. 1995/36, i versjonen publisert i LGBl. 1999/30, heretter kalt "WLVergG"). 5 WLVergG § 12(1) bestemmer "Denne lov gjelder for kontrakter som tildeles av offentlige oppdragsgivere som i henhold til denne lov er 1. Wien som delstat eller kommune, og 2. Organer som er opprettet på grunnlag av delstatslovgivning, i den grad de er grunnlagt for å utføre oppgaver av allmenn interesse som ikke er av kommersiell karakter, som har minst begrenset rettsevne, og som (a) som i hovedsak forvaltes av organene i byen Wien eller av en annen institusjon som nevnt i nr. 1 til 4, eller av personer som er utpekt til dette formål av organene i denne institusjonen, eller b) hvis administrasjon er underlagt tilsyn av byen Wien eller andre institusjoner som omfattes av nr. 1 til 4; eller (c) som finansieres med mer enn halvparten av byen Wien eller av andre institusjoner som omfattes av nr. 1 til 4. 3. [...] 4. [...]" Hovedloven til byen Wien 6 Paragraf 71 i Wiener Stadtverfassung (hovedloven for byen Wien, LGBl. 1968/28, i versjonen publisert i LGBl. 1999/17, heretter "WStV") bestemmer "(1) Foretak i denne lovens forstand er enhver økonomisk enhet som bystyret gir status som foretak. Bystyret kan også bestemme at et foretak skal bestå av flere enheter. 2) Foretak er ikke juridiske personer. Forvaltningen av deres eiendeler er adskilt fra forvaltningen av kommunens øvrige eiendeler. Foretakene drives etter økonomiske prinsipper. Hvis et foretak er registrert i foretaksregisteret, skal det klart fremgå av foretaksnavnet at det er et foretak i byen Wien. 3) Bystyret i Wien kommune skal utstede vedtekter for disse selskapene i henhold til § 67(2). Den interne organiseringen og oppgavefordelingen (§ 91) gjelder for selskapene bare i den utstrekning det uttrykkelig er henvist til den. Av hensyn til rasjonalitet, økonomi og lønnsomhet samt for å øke foretakenes selvstendighet i forhold til andre deler av Magistrat [der Stadt Wien], definerer vedtektene i detalj organene, deres fullmakter, deres organisering og ledelse, deres drift på grunnlag av økonomiske prinsipper og prinsipper for regnskap og finansiell rapportering. De kommunale organenes generelle kompetanse i personalsaker gjelder også for selskaper. Ved fastsettelsen av de ulike kompetanseområdene er følgende forbeholdt 1. Bystyret: a) å tildele og tilbakekalle et foretaks status b) å dele et foretak inn i enheter c) å fastsette hovedmål, retningslinjer, forvaltningsprosjekter og forvaltningsprogrammer for selskapet. [...] [...]" 7 Paragraf 73 i WStV, som omhandler oppgavene til Kontrollamt der Stadt Wien (Kontrollkontoret for byen Wien, heretter "Kontrollamtet"), som organisatorisk er en del av Magistrat der Stadt Wien, bestemmer videre "1. Kontrollamtet skal føre tilsyn med kommunens forretningsførsel og driften av fond og stiftelser som forvaltes av kommunale organer og juridiske personer med hensyn til tallmessig riktighet, regelmessighet, sparsommelighet, lønnsomhet og hensiktsmessighet (regnskapskontroll) [...]. 2. Kontrollkontoret har også til oppgave å kontrollere forretningsførselen til kommersielle foretak der kommunen eier mer enn halvparten av aksjene. Dersom et slikt foretak eier mer enn halvparten av et annet foretak, skal kontrollen også omfatte dette andre foretaket. Kontrollmyndighetens kontrollbeføyelser sikres gjennom egnede tiltak. 3. Kontrollamtet kan også føre kontroll med virksomheten i organisasjoner (bedrifter, foreninger m.v.) hvor kommunen eier en mindre andel enn nevnt i nr. 2 eller hvor kommunen er representert, i den utstrekning kommunen har forbeholdt seg rett til kontroll. Bestemmelsen gjelder også for organer som kommunen yter tilskudd til eller hefter for. [...]

6På grunnlag av vedtak i bystyret eller representantskapet og etter anmodning fra ordføreren eller et bystyremedlem på et område som dekkes av det formannskapet hvor bystyremedlemmet er representert, skal kontrollkontoret gjennomføre en særskilt forvaltnings- og sikkerhetsrevisjon, og resultatet av denne skal meddeles det kontrollerte organet. [...]" Bestemmelsene om utøvelse av begravelses- og bedemannsyrket 8 Begravelsesbyrå-yrket er regulert på føderalt nivå i paragrafene 130 til 134 i Gewerbeordnung 1994 (den østerrikske næringsloven, BGBl. 1994/194, i den versjonen som er publisert i BGBl. I, 1997/63, heretter "GewO"). Det fremgår av disse bestemmelsene at yrket som begravelsesagent etter østerriksk rett ikke er forbeholdt bestemte rettssubjekter, som staten, delstatene eller kommunene, men at utøvelsen av yrket er underlagt krav om forhåndsgodkjenning, som i seg selv er avhengig av at det foreligger et aktuelt eller fremtidig behov. I denne sammenheng fastsetter GewO § 131 nr. 2 at den myndighet som har myndighet til å gi slik tillatelse, særlig skal undersøke om kommunen har sørget for tilstrekkelig tilrettelegging for begravelser og kremasjoner. 9 Ifølge opplysningene fra den anmodende domstol er imidlertid vilkåret om behov bare relevant for å få tillatelse til å utøve virksomhet som begravelsesbyrå. Dersom behovet senere har falt bort, kan myndighetene ikke trekke tilbake den tidligere innvilgede virksomhetstillatelse. 10 Selv om GewO for øvrig ikke inneholder noen bestemmelser som begrenser utøvelsen av den autoriserte virksomheten til et bestemt geografisk område, har imidlertid Landeshauptmann (ministerpresidenten i delstaten) i henhold til § 132 nr. 1 i GewO myndighet til å fastsette maksimalpriser for begravelsestjenester, som skal gjelde enten for hele delstaten eller for hvert forvaltningsområde eller hver kommune.

11I delstaten Wien reguleres utøvelsen av begravelses- og likskuetjenester av Wiener Leichen- und Bestattungsgesetz (delstaten Wiens lov om begravelses- og likskuetjenester, LGBl. 1970/31, i versjonen publisert i LGBl. 1988/25, heretter "WLBG"). I § 10 nr. 1 i denne loven heter det "Dersom det fem dager etter utstedelsen av dødsattesten ikke er sørget for begravelse av avdøde, skal Magistrat [byen Wien] sørge for begravelse (jordfestelse eller kremasjon) på en av sine kirkegårder. Byen Wien skal kun bære begravelseskostnadene i den utstrekning de ikke påhviler en tredjepart eller dekkes av boet." Tvisten i hovedsaken og de prejudisielle spørsmål

12Som det fremgår av foreleggelsesbeslutningen, har det rettslige rammeverket for utøvelse av begravelses- og bisettelsesvirksomhet i Wien gjennomgått betydelige endringer de senere år. 13 Frem til 1999 ble slik virksomhet utøvd av Wiener Bestattung, en administrativ enhet under Wiener Stadtwerke (Wiens kommunale foretak). Begge enhetene var i seg selv et foretak under byen Wien i henhold til § 71 i WStW. Som sådan var Wiener Bestattung – i likhet med Wiener Stadtwerke – ikke en juridisk person i ordets egentlige forstand, men var en del av Magistrat der Stadt Wien. Wiener Bestattung hadde i sin virksomhet ved flere anledninger organisert anbudskonkurranser, som Truley, innehaveren av en begravelseslisens, synes å ha deltatt i med suksess. 14 Den 17. desember 1998 besluttet bystyret i Wien å skille Wiener Stadtwerke fra den kommunale administrasjon og å opprette et nytt selskap, Wiener Stadtwerke Holding AG ("WSH"), som en selvstendig juridisk person hvis aksjer eies i sin helhet av byen Wien. Dette selskapet består av seks driftsselskaper, herunder blant annet Bestattung Wien. Det fremgår av saksdokumentene at sistnevnte selskap, hvis aksjekapital i sin helhet eies av WSH, er en juridisk person. Ved beslutning av Magistrat der Stadt Wien ble datoen da Bestattung Wien startet sin virksomhet fastsatt til 12 juni 1999. 15 Kort tid etter etableringen av Bestattung Wien utlyste Bestattung Wien en anbudskonkurranse for kjøp av kistetilbehør, som ble publisert både i Amtlicher Lieferanzeiger (offisielt tidsskrift for tildeling av leveransekontrakter) og i Amtsblatt der Stadt Wien (offisielt tidsskrift for byen Wien). Truley innga et tilbud i denne anbudskonkurransen, men ble ved brev av 6 juni 2000 informert om at kontrakten ikke var blitt tildelt selskapet fordi den tilbudte prisen var for høy. 16 Truley, som mente at hans tilbud var det eneste som oppfylte vilkårene i anbudsinnbydelsen, inngav en klage på tildelingen til Vergabekontrollsenat des Landes Wien.

17I forbindelse med denne klagen gjorde Bestattung Wien gjeldende at selskapet ikke lenger var underlagt regimet i direktiv 93/36 og WLVergG, ettersom det var en selvstendig juridisk person og fullstendig uavhengig av Magistrat der Stadt Wien. På den annen side hevdet Truley at nevnte direktiv og WLVergG fortsatt gjaldt fullt ut på grunn av de nære forbindelser som fortsatt eksisterte mellom selskapet og byen Wien. I denne sammenheng viste Truley særlig til det faktum at alle aksjene i Bestattung Wien tilhørte WSH, som i sin tur var heleid av byen Wien.

18Under disse omstendigheter la Vergabekontrollsenat des Landes Wien til grunn at utfallet av saken som var til behandling for denne domstol, avhang av en tolkning av begrepet "oppdragsgiver" i direktiv 93/36 artikkel 1 bokstav b), særlig i lys av dom av 15. januar 1998 i Mannesmann Anlagenbau (1). I lys av dom av 15. januar 1998 i sak C-44/96 Mannesmann Anlagenbau Austria m.fl., Sml. 1998 s. I-73, og dom av 10. november 1998 i sak C-360/96 BFI Holding, Sml. 1998 s. I-6821, har den besluttet å utsette saken og forelegge EFTA-domstolen følgende spørsmål for prejudisiell

avgjørelse

"(1) Skal begrepet "allmenne hensyn" i artikkel 1 bokstav b) i rådsdirektiv 93/36/EØF av 14. juni 1993 om samordning av fremgangsmåtene ved offentlige anskaffelser tolkes slik at (a) at definisjonen av "allmenne hensyn" må utledes fra medlemsstatenes nasjonale rettssystemer? (b) det faktum at loven kun pålegger regionale eller lokale myndigheter en subsidiær forpliktelse, er tilstrekkelig for at det skal foreligge et allment behov?

2Ved tolkningen av vilkåret om "allmenne offentlige behov, unntatt industrielle eller kommersielle behov" i direktiv 93/36/EØF, er eksistensen av en utviklet konkurranse (a) et ufravikelig krav eller (b) et spørsmål om faktiske eller rettslige omstendigheter? 3. Er vilkåret i direktiv 93/36/EØF artikkel 1 bokstav b) om at forvaltningen av offentligrettslige organer må være underlagt kontroll av staten eller en regional eller lokal myndighet også oppfylt ved en ren etterfølgende kontroll som den Kontrollamt der Stadt Wien utøver?" Formalitet

19Med henvisning til sak C-186/90 Durighello, Sml. 1991 s. I-5773 og sak C-134/95 USSL nr. 47 di Biella, Sml. 1997 s. I-1995, der EFTA-domstolen bl.a. at en begjæring fra en nasjonal domstol må avvises når det er klart at den tolkningen av fellesskapsretten som den nasjonale domstolen har søkt om, ikke har noen sammenheng med de faktiske forhold i hovedsaken, la EFTA-domstolen til grunn at spørsmålet om selskapet er en kontraherende myndighet eller ikke, ikke er relevant for hovedsaken. 20 Ifølge Truley følger det av ordlyden i WLVergG § 99 at Vergabekontrollsenat des Landes Wien, etter tildelingen av kontrakten, bare har kompetanse til å fastslå at kontrakten, som følge av et brudd på bestemmelsene i denne lov, ikke ble tildelt den tilbyder som innga det mest fordelaktige tilbud, og at Vergabekontrollsenat bare skal behandle en klage i den utstrekning den beslutning hvis lovlighet bestrides, var avgjørende for utfallet av anskaffelsesprosedyren. I hovedsaken ble Truleys tilbud, med hensyn til prisene som ble tilbudt for kistetilbehøret, plassert nest sist, noe som innebærer at Truley ikke har noen rettslig interesse i å oppnå det Truley gjør gjeldende, siden Truley uansett ikke var den laveste tilbyder i henhold til § 99 nr. 1 i WLVergG, og kontrakten aldri kunne ha blitt tildelt Truley.

21I denne sammenheng er det tilstrekkelig å bemerke at det fremgår av Domstolens faste rettspraksis, særlig av Durighello, som Bestattung Wien har påberopt seg, at det er opp til de nasjonale domstoler som en tvist er brakt inn for, og som er ansvarlige for den rettslige

avgjørelse

som skal treffes, å vurdere, på grunnlag av omstendighetene i saken, både om en prejudisiell foreleggelse er nødvendig for at de skal kunne treffe

avgjørelse

, og relevansen av de spørsmål som de forelegger EFTA-domstolen (se Durighello, avsnitt 8). Når de forelagte spørsmål gjelder tolkningen av fellesskapsretten, er Domstolen følgelig i prinsippet forpliktet til å treffe en

avgjørelse

. Sak C-379/98 PreussenElektra, Sml. 2001 s. I-2099, avsnitt 39, og sak C-390/99 Canal Satélite Digital, Sml. 2002 s. I-607, avsnitt 19).

23I den foreliggende sak er det ikke klart at de spørsmål den anmodende domstol har forelagt, faller inn under noen av disse saker.

24For det første kan det ikke hevdes at den ønskede tolkning av fellesskapsretten ikke har noen sammenheng med de faktiske forhold eller saksgjenstanden i hovedsaken, eller at den er hypotetisk, siden lovligheten av beslutningen om å tildele den kontrakt hovedsaken gjelder, blant annet avhenger av spørsmålet om saksøkte i hovedsaken kan anses som en oppdragsgiver i henhold til direktiv 93/36 artikkel 1 bokstav b).

25For det andre har den anmodende domstol gitt EFTA-domstolen alle de opplysninger som er nødvendige for at den skal kunne gi et hensiktsmessig svar på de forelagte spørsmål.

26Det følger av dette at anmodningen om prejudisiell

avgjørelse

kan tas til realitetsbehandling. Det første spørsmål

27Med sitt første spørsmål, som er todelt, stiller den anmodende domstol i hovedsak et spørsmål om rekkevidden av begrepet "allmenne interesser" i direktiv 93/36 artikkel 1 bokstav b) andre ledd. Den første del av det første spørsmål

28Med den første del av det første spørsmål spør den anmodende domstol om begrepet "allmenne hensyn" må utledes av fellesskapsretten eller av den enkelte medlemsstats nasjonale rettsorden. Anførsler for EFTA-domstolen 29 Truley og den østerrikske regjering gjør gjeldende at begrepet "allmenne hensyn" er et fellesskapsrettslig begrep som må vurderes selvstendig, uten henvisning til medlemsstatenes nasjonale rettssystemer. I denne sammenheng viser Truley og den østerrikske regjering for det første til formålet med fellesskapsdirektivene om samordning av fremgangsmåtene ved tildeling av offentlige kontrakter, som er å åpne hittil lukkede nasjonale markeder for konkurranse og å informere interesserte parter som er etablert i Fellesskapet om hvilke organer som skal anses som offentlige oppdragsgivere. For det andre viser de til BFI Holding-dommen, der Domstolen la til grunn at begrepet "allmenne hensyn" må vurderes objektivt uten hensyn til den rettslige formen på de bestemmelser der slike behov kommer til uttrykk. 30 Truley gjør i denne sammenheng gjeldende at det ville være rettssikkerhetsmessig uakseptabelt om samme virksomhet kunne anses å dekke eller ikke dekke allmennhetens behov, avhengig av i hvilken medlemsstat den utøves, mens den østerrikske regjering på sin side anfører at det følger av domstolens rettspraksis, særlig av dom av 18. januar 1984 i sak 327/82 Ekro, Sml. 1984 s. 107, og av dom av 18. januar 1984 i sak C-273/90 Meico-Fell, Sml. 1991 s. 107, at det ville være uakseptabelt om samme virksomhet kunne anses å dekke eller ikke dekke allmennhetens behov, avhengig av hvilken medlemsstat den utøves i. Den østerrikske regjering bemerker på sin side at det følger av EFTA-domstolens rettspraksis, særlig av dom av 18. januar 1984 i sak 327/82 Ekro, Sml. 1984 s. 107, og dom av 18. januar 1991 i sak C-273/90 Meico-Fell, Sml. 1991 s. I-5569, at begreper i fellesskapsretten må tolkes med henvisning til nasjonale begreper bare i de – unntaksvis – tilfeller der det uttrykkelig eller underforstått er henvist til definisjoner i medlemsstatenes nasjonale rettssystemer, noe som ikke er tilfelle i den foreliggende saken. 31 Selv om Bestattung Wien, den franske regjering og EFTAs overvåkningsorgan, i likhet med Truley og den østerrikske regjering, mener at begrepet "allmenne hensyn" er et fellesskapsrettslig begrep, er de av den oppfatning at anvendelsen av det i den foreliggende sak faller inn under medlemsstatenes kompetanse, med hensyn til de oppgaver som de sistnevnte er pålagt å utføre. Bestattung Wien, den franske regjering og EFTAs overvåkningsorgan viser i denne forbindelse blant annet til formålet med de relevante fellesskapsdirektivene, som er å samordne, men ikke harmonisere, nasjonale regler om tildeling av offentlige kontrakter, og til vedlegg I til rådsdirektiv 93/37/EØF av 14. juni 1993 om samordning av fremgangsmåtene ved tildeling av offentlige bygge- og anleggskontrakter (EFT 1993 L 199, s. 54), som inneholder en liste over organer som oppfyller kriteriene fastsatt i artikkel 1 bokstav b) i direktiv 93/36. Ifølge Bestattung Wien ville en slik liste over organer som er anerkjent av medlemsstatene som offentlige oppdragsgivere, være helt unødvendig dersom begrepet allmenn interesse var et rent fellesskapsrettslig begrep. Det er derfor opp til hver enkelt medlemsstat å avgjøre hva som til syvende og sist menes med allmenn interesse i forbindelse med definisjonen av sine mål for offentlig orden, og den faktiske og rettslige situasjon for det berørte organ må analyseres i hvert enkelt tilfelle for å vurdere om det foreligger en allmenn interesse eller ikke.

32Endelig gjør Kommisjonen gjeldende at begrepet "allmenne interesser" må defineres utelukkende på grunnlag av nasjonal rett. I denne sammenheng viser Kommisjonen for det første til Mannesmann Anlagenbau Austria m.fl.der EFTA-domstolen på grunnlag av de relevante nasjonale bestemmelser konkluderte med at det østerrikske statstrykkeri hadde til oppgave å dekke behov i allmennhetens interesse, men ikke på det industrielle eller kommersielle område, og BFI Holding, der EFTA-domstolen blant annet på grunnlag av listen i vedlegg I til direktiv 93/37 slo fast at deponering og behandling av husholdningsavfall er en del av de aktiviteter som en medlemsstat kan beslutte at skal utføres av offentlige myndigheter, eller som den ønsker å opprettholde en dominerende innflytelse over. Domstolens svar

33Det bør innledningsvis bemerkes at direktiv 93/36 ikke inneholder noen definisjon av begrepet "allmenne interesser". 34 Artikkel 1 bokstav b andre ledd i direktiv 93/36 fastsetter bare at slike behov ikke må være av industriell eller kommersiell karakter, mens det fremgår av en samlet lesning av bestemmelsen at tilfredsstillelse av behov i allmennhetens interesse, men ikke av industriell eller kommersiell karakter, er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig, betingelse for at et gitt organ skal kunne kategoriseres som et "offentligrettslig organ" og dermed som en "offentlig oppdragsgiver" i henhold til direktiv 93/

36For å falle inn under virkeområdet til direktiv 93/36 må organet således også være en juridisk person og være nært knyttet til staten, regionale eller lokale myndigheter eller andre offentligrettslige organer gjennom sin finansiering, drift eller kontroll [jf. om den kumulative karakter av vilkårene som er formulert på samme måte i artikkel 1 bokstav b) annet ledd i rådsdirektiv 92/50/EØF av 18. juni 1992 om samordning av fremgangsmåtene ved tildeling av offentlige tjenestekontrakter (EFT L 209, s. 1) og i artikkel 1 bokstav b) annet ledd i direktiv 93/37, Mannesmann Anlagenbau Austria m.fl.dom, avsnitt 21 og 38; BFI Holding, avsnitt 29; sak C-237/

99Kommisjonen mot Frankrike, Sml. 2001 s. I-939, avsnitt 40; og forente saker C-223/99 og C-260/99 Agorà og Excelsior, Sml. 2001 s. I-3605, avsnitt 26.

35I henhold til fast rettspraksis følger det både av kravene til ensartet anvendelse av fellesskapsretten og av likhetsprinsippet at ordlyden i en bestemmelse i fellesskapsretten som ikke inneholder noen uttrykkelig henvisning til medlemsstatenes rett for å bestemme dens betydning og rekkevidde, normalt må gis en selvstendig og ensartet tolkning i hele Fellesskapet, som må søkes i lys av sammenhengen og formålet med den aktuelle lovgivning ( Ekro, avsnitt 11; sak C-287/98 Linster, Sml. 2000 s. I-6917, avsnitt 43; og sak C-357/98 Yiadom, Sml. 2000 s. I-9265, avsnitt 26).

36I den foreliggende sak er det klart at artikkel 1 bokstav b) annet ledd i direktiv 93/36 ikke inneholder noen uttrykkelig henvisning til medlemsstatenes lovgivning, slik at disse bestemmelser må gis en selvstendig og ensartet tolkning i hele Fellesskapet.

37Denne konklusjon svekkes ikke av at artikkel 1 bokstav b) tredje ledd i direktiv 93/36 viser til vedlegg I til direktiv 93/37, som inneholder en liste over offentligrettslige organer og kategorier av offentligrettslige organer som i hver medlemsstat oppfyller kriteriene fastsatt i artikkel 1 bokstav b) andre ledd.

38Det må derfor for det første legges til grunn at dette vedlegg ikke i seg selv inneholder en definisjon av begrepet "allmenne interesser", som blant annet finnes i direktiv 93/36 artikkel 1 bokstav b) og direktiv 93/37 artikkel 1 bokstav b).

39For det andre, selv om det fremgår klart av ordlyden i direktiv 93/36 artikkel 1 bokstav b) at listen i vedlegg I til direktiv 93/37 skal være så fullstendig som mulig og derfor kan revideres i samsvar med prosedyren fastsatt i direktiv 93/37 artikkel 35, gjenstår det faktum at den på ingen måte er uttømmende (se blant annet BFI Holding mot Kommisjonen, som omtalt over). BFI Holding, avsnitt 50, og Agorà og Excelsior, avsnitt 36), siden nøyaktigheten av denne liste varierer betydelig fra medlemsstat til medlemsstat.

40Det følger av dette at begrepet "allmenne hensyn" i direktiv 93/36 artikkel 1 bokstav b) er et spørsmål om fellesskapsrett og må tolkes i lys av bestemmelsens kontekst og det formål som forfølges med direktivet.

41I denne sammenheng bør det bemerkes at EFTA-domstolen allerede ved flere anledninger har lagt til grunn at samordningen på fellesskapsnivå av prosedyrer for tildeling av offentlige kontrakter har til formål å fjerne hindringer for den frie bevegelighet for tjenester og varer og følgelig å beskytte interessene til økonomiske aktører etablert i en medlemsstat som ønsker å tilby varer eller tjenester til offentlige oppdragsgivere i en annen medlemsstat (se særlig sak C-426/01, Kommisjonen for De europeiske fellesskap mot Rådet for Den europeiske union (1 )). Se blant annet sak C-380/98, University of Cambridge, Sml. 2000 s. I-8035, avsnitt 16; Kommisjonen mot Frankrike, avsnitt 41; sak C-92/00, HI, Sml. 2002 s. I-5553, avsnitt 43; og sak C-470/99, Universale-Bau m.fl., dom av 18. juni 2002, avsnitt 43, Sml. 2002 s. I-111617, avsnitt 51).

42Videre følger det også av fast rettspraksis at fellesskapsdirektivene om samordning av fremgangsmåtene ved tildeling av offentlige kontrakter har til formål å eliminere både risikoen for å favorisere nasjonale tilbydere eller anbudssøkere ved offentlige oppdragsgiveres tildeling av kontrakter og muligheten for at et organ finansiert av staten, lokale myndigheter eller andre offentligrettslige organer kan la seg lede av andre hensyn enn de økonomiske (jf. University of Cambridge, avsnitt 17, Kommisjonen mot Frankrike, avsnitt 42, og Universale-Bau m.fl. avsnitt 52).dommen, avsnitt 52).

43I lys av det dobbelte mål om å åpne for konkurranse og åpenhet, må begrepet offentligrettslig organ tolkes vidt.

44Det følger av dette at selv om et gitt organ ikke er oppført på listen i vedlegg I til direktiv 93/37, må organets rettslige og faktiske situasjon vurderes i hvert enkelt tilfelle for å avgjøre om det oppfyller allmenne hensyn eller ikke.

45I lys av betraktningene ovenfor må svaret på første del av det første spørsmål være at begrepet "allmenne interesser" i artikkel 1 bokstav b) andre ledd i direktiv 93/36 er et autonomt begrep i fellesskapsretten. Den andre del av det første spørsmål

46Med den andre del av sitt første spørsmål spør den anmodende domstol særlig om begravelses- og likskuetjenester oppfyller allmennhetens behov. I denne sammenheng spør den foreleggende domstol i hovedsak om det faktum at en regional eller lokal myndighet ved lov er pålagt å organisere begravelser – og eventuelt bære kostnadene – i tilfeller der de ikke har blitt gjennomført innen en viss frist etter at dødsattesten ble utstedt, i seg selv er tilstrekkelig til at det kan anses å foreligge en slik tilfredsstillelse av et allment behov. Anførsler for EFTA-domstolen 47 Mens Truley og den østerrikske regjering i sine anførsler til det første spørsmåls første strekpunkt anfører at en forpliktelse som den nevnt i WLBG § 10 nr. 1 ikke har noen betydning for spørsmålet om offentlige behov er dekket eller ikke, siden det avgjørende kriterium for vurderingen av dette begrep ifølge dem er å finne i fellesskapsretten og ikke i nasjonal rett, gjør de gjeldende at det ikke er noen tvil om at begravelsestjenester dekker offentlige behov. I denne sammenheng støtter Truley og regjeringen seg for det første på vedlegg I til direktiv 93/37, som for Forbundsrepublikken Tysklands vedkommende inneholder en uttrykkelig henvisning til kirkegårder og kremasjon, og for det andre på dommen i BFI Holding, der EFTA-domstolen, i forbindelse med avhending og behandling av husholdningsavfall, slo fast at disse aktiviteter inngår i de aktiviteter som en stat kan beslutte at skal utføres av offentlige myndigheter, eller som den ønsker å beholde en dominerende innflytelse over. Ifølge Truley er også begravelses- og likskuetjenester en del av "kjernen" av de grunnleggende tjenester som staten yter i allmennhetens interesse. 48 Saksøkte i hovedsaken bestrider delvis dette syn. Selv om Bestattung Wien, i likhet med Truley og den østerrikske regjering, anser at WLBG § 10 nr. 1 er irrelevant for vurderingen av om det foreligger et behov i allmennhetens interesse, gjør Bestattung Wien gjeldende at sistnevnte begrep i den foreliggende sak bare omfatter begravelsestjenester i snever forstand, det vil si, ifølge Bestattung Wien, begravelse og oppgraving av lik, kremasjon og drift av kirkegårder og kolumbarier. Virksomhet som utstedelse av dødsattester, innrykking av nekrologer og trykking av dødsannonser, utstilling av lik på paradeplassen, rengjøring, påkledning av lik, oppstilling av kister for avdøde, transport av avdøde til gravstedet eller vedlikehold av kirkegårder – alle aktiviteter som søkeren i hovedsaken har kategorisert som begravelsestjenester "i vid forstand" – er imidlertid ikke omfattet av de tjenester som staten ønsker å opprettholde en innsynsrett i, og faller derfor ikke inn under begrepet "allmenne behov". I denne sammenheng anfører Bestattung Wien blant annet at begravelsestjenester i Østerrike ikke er underlagt noe særlig tilsyn, bortsett fra at delstatenes statsministere har myndighet til å fastsette maksimalpriser for visse tjenester.

49Endelig anfører den franske regjering, Kommisjonen og EFTAs overvåkningsorgan at en subsidiær lovbestemt forpliktelse som den som er fastsatt i WLBG § 10(1) er en viktig indikator på at det foreligger en allmenn interesse, i den grad den bestemmer både hvordan byen Wien skal organisere begravelser i praksis og i hvilken utstrekning byen bærer kostnadene ved begravelser der disse ikke dekkes av boet. Domstolens svar

50Det bør bemerkes at EFTA-domstolen allerede har lagt til grunn at behov i allmennhetens interesse, som ikke er industrielle eller kommersielle behov i henhold til artikkel 1 bokstav b) i fellesskapsdirektivene om samordning av fremgangsmåtene ved tildeling av offentlige kontrakter, generelt er behov som på den ene side dekkes på andre måter enn ved levering av varer eller tjenester på markedet, og på den annen side behov som staten velger å dekke selv eller som den av hensyn til allmennhetens interesse ønsker å beholde en dominerende innflytelse over (se, for så vidt gjelder dette, BFI Holding, som omtalt over. BFI Holding, avsnitt 50 og 51, og Agorà og Excelsior, avsnitt 37).

51Det bestrides ikke at begravelses- og likskuevirksomhet kan anses som virksomhet som faktisk oppfyller en allmenn interesse.

52For det første er slik virksomhet knyttet til hensynet til den offentlige orden, i den grad staten har en åpenbar interesse i å utøve effektiv kontroll med utstedelsen av attester som fødsels- og dødsattester.

53For det andre kan åpenbare hensyn til hygiene og folkehelse rettferdiggjøre at staten beholder en kontrollerende innflytelse over denne virksomheten og treffer tiltak som dem som er fastsatt i WLBG § 10 nr. 1 dersom begravelsen ikke er gjennomført innen en viss frist etter at dødsattesten er utstedt. Derfor er selve det faktum at det finnes en slik bestemmelse, en de facto indikasjon på at de omtvistede aktiviteter er egnet til å imøtekomme allmennhetens behov.

54I denne sammenheng må den tolkning som saksøkte i hovedsaken har lagt til grunn, ifølge hvilken bare begravelse og kremasjon og drift av kirkegårder og kolumbarier, som kategoriseres som begravelsestjenester "i snever forstand", i motsetning til begravelsestjenester "i vid forstand", slik som innrykking av dødsannonser, kistelegging eller transport av avdøde, faller inn under begrepet allmennhetens behov, forkastes. Et slikt skille er kunstig, siden alle eller de fleste av disse tjenester vanligvis ytes av det samme foretak eller av den samme offentlige myndighet.

55Som generaladvokaten understreket i punkt 68 i sitt forslag til

avgjørelse

, er begravelses- og likskuetjenester i delstaten Wien regulert av én enkelt lov, nemlig WLBG. I § 33 nr. 4 i denne lov er det uttrykkelig fastsatt at "utførelsen av begravelsesseremonier [...], transport av lik eller aske til hvilestedet [...], graving og tildekking av graver, gravlegging av lik eller aske og gjennomføring av begravelser utføres av offentlige myndigheter eller av foretak som er godkjent av dem". 56 Selv om det legges til grunn at begravelsestjenester "i snever forstand" bare utgjør en relativt ubetydelig del av den virksomhet som utøves av et begravelsesbyrå, er dette faktum uansett irrelevant når denne virksomhet fortsetter å dekke allmennhetens behov. Ifølge fast rettspraksis er eksistensen av et offentligrettslig organ ikke avhengig av i hvilken utstrekning tilfredsstillelse av allmennhetens behov utenfor det industrielle eller kommersielle område utgjør en del av organets virksomhet (se Mannesmann Anlagenbau Austria m.fl. avsnitt 25, 26 og 31, og BFI-Holding, avsnitt 55 og 56).

57I lys av betraktningene ovenfor må svaret på den andre del av det første spørsmål være at begravelses- og likskuetjenester kan oppfylle allmennhetens behov. Det faktum at regionale eller lokale myndigheter har en lovfestet plikt til å organisere begravelser – og eventuelt bære kostnadene ved disse – i tilfeller der de ikke har blitt gjennomført innen en viss periode etter utstedelsen av dødsattesten, er en indikasjon på at det foreligger et slikt offentlig behov. Det andre spørsmål

58Med sitt andre spørsmål spør den anmodende domstol om begravelses- og likskuetjenester dekker et behov i allmennhetens interesse, men ikke et behov på det industrielle eller kommersielle område i henhold til direktiv 93/36 artikkel 1 bokstav b). Ettersom den anmodende domstol i denne sammenheng anfører at det finnes mer enn 500 begravelsesbyråer i Østerrike, men at det ifølge saksøkeren i hovedsaken ikke er noen konkurranse på markedet i Wien, spør EFTA-domstolen i hovedsak om eksistensen av en utviklet konkurranse i seg selv gjør det mulig å fastslå at det ikke foreligger et allment behov utenfor den industrielle eller kommersielle sfære, eller om det i hvert enkelt tilfelle må tas hensyn til alle relevante rettslige og faktiske omstendigheter som foreligger.

59I denne sammenheng er det tilstrekkelig å merke seg at EFTA-domstolen i BFI Holding (avsnitt 47), der den ble forelagt et lignende spørsmål, la til grunn at fravær av konkurranse ikke er et nødvendig vilkår for å definere et offentligrettslig organ. Et krav om at det ikke må finnes noe privat foretak som kan dekke de behov som et organ finansiert eller kontrollert av staten, regionale eller lokale myndigheter eller andre offentligrettslige organer er opprettet for, ville gjøre begrepet offentligrettslig organ, som det blant annet vises til i direktiv 93/36 artikkel 1 bokstav b), meningsløst (se, i denne retning, BFI Holding, avsnitt 44).

60I avsnitt 48 og 49 i denne dom understreket EFTA-domstolen imidlertid at det faktum at det foreligger konkurranse, ikke er helt irrelevant for å avgjøre om allmennhetens behov faller utenfor det industrielle eller kommersielle område. Eksistensen av en utviklet konkurranse, og særlig det faktum at det aktuelle organ inngår i et konkurranseforhold på markedet, kan indikere at det ikke foreligger et allment behov som faller utenfor det industrielle eller kommersielle område.

61Det følger av selve ordlyden som er brukt i BFI Holding at eksistensen av en utviklet konkurranse, selv om den ikke er uten betydning, ikke i seg selv gjør det mulig å konkludere med at det ikke foreligger et allment behov som faller utenfor det industrielle eller kommersielle område.

62I den foreliggende sak er det på det rene at det å drive virksomhet i Østerrike ikke er forbeholdt visse juridiske personer, og at utøvelsen av denne virksomhet i prinsippet ikke er underlagt noen geografisk begrensning. 63 Tvert imot fremgår det av foreleggelsesordren og de bemerkninger som er forelagt EFTA-domstolen, for det første at utøvelsen av denne virksomhet er underlagt krav om forhåndsgodkjenning, som avhenger av om det foreligger et behov og av de regler som kommunene har vedtatt på området for begravelsestjenester, og for det andre at delstatens ministerpresident har myndighet til å fastsette maksimalpriser for begravelsestjenester enten for hele delstaten eller for hvert forvaltningsområde eller hver kommune.

64Videre følger det av WLBG § 10 nr. 1 at byen Wien er forpliktet til å bære kostnadene for begravelsestjenester, i den utstrekning de verken er tredjeparters ansvar eller dekkes av boet.

65Under disse omstendigheter tilkommer det den nasjonale domstol, for å fastslå den nøyaktige karakter av de behov Bestattung Wien dekker, å undersøke alle de rettslige og faktiske forhold som regulerer Bestattung Wiens virksomhet, som nevnt i avsnitt 62 til 64 i denne dom, samt omstendighetene da Wiener Stadtwerke ble selvstendig og da overføringen av Wiener Bestattung Wiens virksomhet til Bestattung Wien fant sted, og endelig innholdet i eksklusivavtalen som, ifølge saksøkeren i hovedsaken, knytter Bestattung Wien til byen Wien.

66I lys av de foregående betraktninger må svaret på det andre spørsmål være at eksistensen av en utviklet konkurranse ikke i seg selv gjør det mulig å konkludere med at det ikke foreligger noe offentlig behov utenfor det industrielle eller kommersielle område. Det er opp til den nasjonale domstol å avgjøre om det foreligger et slikt behov eller ikke, idet det tas hensyn til alle relevante rettslige og faktiske omstendigheter, herunder de omstendigheter som lå til grunn for opprettelsen av det aktuelle organ og vilkårene for dets virksomhet. Det tredje spørsmål

67Endelig gjelder det tredje spørsmål den anmodende domstol har forelagt, rekkevidden av kriteriet i artikkel 1 bokstav b) annet ledd tredje strekpunkt i direktiv 93/36, som gjelder statens, regionale eller lokale myndigheters eller andre offentligrettslige organers kontroll med driften av det aktuelle organ. EFTA-domstolen spør særlig om dette kriterium er oppfylt når det er tale om en ordinær etterfølgende kontroll av driften av det aktuelle organ.

68I denne sammenheng er det tilstrekkelig å bemerke at det følger av EFTA-domstolens rettspraksis (se blant annet University of Cambridge, avsnitt 20, og Kommisjonen mot Frankrike, avsnitt 44) at de alternative vilkår som er oppstilt i artikkel 1 bokstav b) andre ledd tredje strekpunkt i direktiv 92/50, direktiv 93/36 og direktiv 93/37, hver for seg gjenspeiler de nære forbindelser mellom organet og staten, regionale eller lokale myndigheter eller andre offentligrettslige organer. 69 Når det mer spesifikt gjelder kriteriet om offentlig kontroll over driften av organet, har EFTA-domstolen lagt til grunn at denne kontroll må etablere en tilknytning til offentlige myndigheter som kan sammenlignes med den som foreligger når ett av de to andre alternative kriterier er oppfylt, det vil si når finansieringen i det vesentlige kommer fra offentlige myndigheter eller når offentlige myndigheter utnevner mer enn halvparten av medlemmene i administrasjons-, ledelses- eller kontrollorganet, og dermed gjør det mulig for offentlige myndigheter å påvirke organets beslutninger på området for offentlige anskaffelser (se Kommisjonen mot Frankrike, avsnitt 48 og 49).

70I lys av denne rettspraksis kan det ikke legges til grunn at vilkåret om operasjonell kontroll er oppfylt når det bare foreligger en ordinær etterfølgende kontroll, siden en slik kontroll per definisjon ikke gjør det mulig for offentlige myndigheter å påvirke det berørte organs beslutninger på området offentlige anskaffelser.

71Som generaladvokaten anfører i punkt 109 til 114 i sitt forslag til

avgjørelse

, tyder imidlertid de bevis den anmodende domstol har lagt frem, på at i den foreliggende sak går den kontroll som Wien by utøver med Bestattung Wiens virksomhet, klart ut over omfanget av ordinær etterfølgende kontroll.

72For det første er Bestattung Wien etter WStW § 73 direkte underlagt Wien bys kontroll, siden Bestattung Wien eies av et selskap – WSH – som Wien by eier hele kapitalen i.

73For det andre fremgår det også av foreleggelsesbeslutningen at punkt 10.3 i Bestattung Wiens stiftelsesdokument uttrykkelig fastsetter at Kontrollamtet er bemyndiget til å revidere ikke bare selskapets årsregnskap, men også "den daglige ledelse med hensyn til tallmessig nøyaktighet, regelmessighet, sparsommelighet, lønnsomhet og hensiktsmessighet". Den samme bestemmelsen i Bestattung Wiens stiftelsesdokument gir også Kontrollamtet fullmakt til å besøke selskapets forretningslokaler og -anlegg og til å meddele resultatene av disse inspeksjonene til de kompetente organer, selskapets aksjonærer og byen Wien. Disse fullmaktene gjør det således mulig å utøve aktiv kontroll med selskapets virksomhet.

74I lys av betraktningene ovenfor må svaret på det tredje spørsmål bli at en ordinær etterfølgende inspeksjon ikke oppfyller kriteriet om kontroll av virksomheten som er fastsatt i artikkel 1 bokstav b) annet ledd tredje strekpunkt i direktiv 93/36. Derimot er dette kriterium oppfylt når de offentlige myndigheter ikke bare kontrollerer årsregnskapet til det aktuelle organ, men også dets virksomhet med hensyn til tallmessig nøyaktighet, regelmessighet, sparsommelighet, lønnsomhet og hensiktsmessighet, og når de samme offentlige myndigheter har myndighet til å besøke selskapets lokaler og installasjoner og til å meddele resultatene av disse besøk til en regional eller lokal myndighet som eier kapitalen i det aktuelle selskap gjennom et annet selskap.

Avgjørelse

om saksomkostninger Saksomkostninger i forbindelse med saksbehandlingen 75 Omkostninger som er påløpt for den østerrikske og den franske regjering, EFTAs overvåkningsorgan og Kommisjonen, som har inngitt innlegg for EFTA-domstolen, kan ikke kreves dekket. Ettersom denne sak, i forhold til partene i hovedsaken, er et ledd i det søksmål som verserer for den nasjonale domstol, er det opp til denne domstol å treffe

avgjørelse

om saksomkostningene. Dommens avgjørende del På grunnlag av ovenstående begrunnelse fastsettes følgende DOMSTOLEN (Femte avdeling) om de spørsmål som Vergabekontrollsenat des Landes Wien har forelagt ved kjennelse av 14. september 2000 1) Begrepet "allmenne interesser" i artikkel 1 bokstav b) annet ledd i rådsdirektiv 93/36/EØF av 14. juni 1993 om samordning av fremgangsmåtene ved offentlige anskaffelser er et autonomt begrep i fellesskapsretten. 2) Begravelses- og likskuetjenester kan oppfylle offentlige behov. Det faktum at en regional eller lokal myndighet har en lovbestemt plikt til å organisere begravelser – og eventuelt bære kostnadene ved disse – i tilfeller der de ikke har blitt gjennomført innen en viss frist etter at dødsattesten er utstedt, er en indikasjon på at det foreligger et slikt offentlig behov. 3) Det faktum at det er utviklet konkurranse, gjør det ikke i seg selv mulig å konkludere med at det ikke foreligger et offentlig behov utenfor den industrielle eller kommersielle sfære. Det er opp til den nasjonale domstol å avgjøre om det foreligger et slikt behov eller ikke, idet det tas hensyn til alle relevante rettslige og faktiske omstendigheter, herunder de omstendigheter som lå til grunn for opprettelsen av det aktuelle organ og vilkårene for dets virksomhet. 4) En ordinær etterfølgende kontroll oppfyller ikke kriteriet om operasjonell kontroll fastsatt i artikkel 1 bokstav b) annet ledd tredje strekpunkt i direktiv 93/36. Dette kriterium er derimot oppfylt når de offentlige myndigheter ikke bare kontrollerer det aktuelle organs årsregnskaper, men også dets virksomhet med hensyn til tallmessig nøyaktighet, regelmessighet, sparsommelighet, lønnsomhet og hensiktsmessighet, og når de samme offentlige myndigheter har myndighet til å besøke selskapets lokaler og anlegg og til å meddele resultatene av disse besøk til en regional eller lokal myndighet som eier det aktuelle selskaps kapital gjennom et annet selskap.