C-378/08 ERG m.fl.: miljøansvar, årsakssammenheng og diffus forurensning

ERG M.FL. DOMSTOLENS DOM (Stor avdeling) 9. mars 2010 * I sak C-378/08, angående en anmodning om prejudisiell

avgjørelse

i henhold til artikkel 234 EF, inngitt av Tribunale amministrativo regionale della Sicilia (Italia) ved

avgjørelse

av 5. juni 2008, inngått til Domstolen den 21. august 2008, i saken Raffinerie Mediterranee (ERG), SpA, Polimeri Europa SpA, Syndial SpA mot Ministero dello Sviluppo economico, * Prosessspråk: italiensk. Ministero della Salute, Ministero Ambiente e Tutela del Territorio e del Mare, Ministero delle Infrastrutture, Ministero dei Trasporti, Presidenza del Consiglio dei Ministri, Ministero dell'Interno, Regione siciliana, Assessorato regionale Territorio ed Ambiente (Sicilia), Assessorato regionale Industria (Sicilia), Prefettura di Siracusa, ERG M.FL. Istituto superiore di Sanità, Commissario Delegato per Emergenza Rifiuti e Tutela Acque (Sicilia), Vice Commissario Delegato per Emergenza Rifiuti e Tutela Acque (Sicilia), Agenzia Protezione Ambiente e Servizi tecnici (APAT), Agenzia regionale Protezione Ambiente (ARPA Sicilia), Istituto centrale Ricerca scientifica e tecnologica applicata al Mare, Subcommissario per la Bonifica dei Siti contaminati, Provincia regionale di Siracusa, Consorzio ASI Sicilia orientale Zona Sud, Comune di Siracusa, Comune di Augusta, Comune di Melilli, Comune di Priolo Gargallo, Azienda Unità sanitaria locale N. 8, Sviluppo Italia Aree Produttive SpA, Invitalia (Agenzia nazionale per l'attrazione degli investimenti e lo sviluppo d'impresa) SpA, tidligere Sviluppo Italia SpA, saksdeltakere: ENI Divisione Exploration and Production SpA, ENI SpA, Edison SpA, har ERG M.FL. DOMSTOLEN (Stor avdeling) sammensatt av president V. Skouris, avdelingsformennene J.N. Cunha Rodrigues, K. Lenaerts, J.-C. Bonichot, R. Silva de Lapuerta, P. Lindh og C. Toader (refererende dommer) samt dommerne C.W.A. Timmermans, K. Schiemann, P. Kūris, E. Juhász, A. Arabadjiev og J.-J. Kasel, generaladvokat: J. Kokott justissekretær: ekspedisjonssekretær L. Hewlett, på grunnlag av den skriftlige forhandlingen og etter rettsmøtet den 15. september 2009, etter at det er avgitt innlegg av: — Raffinerie Mediterranee (ERG) SpA ved avvocati D. De Luca, M. Caldarera, L. Acquarone og G. Acquarone — Polimeri Europa SpA og Syndial SpA ved avvocati P. Amara, S. Grassi, G. M. Roberti og I. Perego — Sviluppo Italia Aree Produttive SpA og Invitalia (Agenzia nazionale per l'attrazione degli investimenti e lo sviluppo d'impresa) SpA, tidligere Sviluppo Italia SpA, ved avvocato F. Sciaudone — ENI SpA ved avvocati G.M. Roberti, I. Perego, S. Grassi og C. Giuliano — den italienske regjering ved G. Palmieri, som befullmektiget, bistått av avvocato dello Stato D. Del Gaizo — den greske regjering ved A. Samoni-Rantou og G. Karipsiadis, som befullmektigede — den nederlandske regjering ved C. Wissels og B. Koopman samt ved D.J.M. de Grave, som befullmektigede — Kommisjonen for De europeiske fellesskap ved C. Zadra og D. Recchia, som befullmektigede, og etter at generaladvokaten har fremsat forslag til

avgjørelse

i rettsmøtet den 22. oktober 2009, avsagt følgende Dom 1 Anmodningen om prejudisiell

avgjørelse

gjelder fortolkningen av prinsippet om at forurenseren betaler, av Europaparlamentets og Rådets direktiv 2004/35/EF av ERG M.FL. 21. april 2004 om miljøansvar med hensyn til forebygging og utbedring av miljøskade (EUT L 143, s. 56) og særlig av Europaparlamentets og Rådets direktiv 2004/18/EF av 31. mars 2004 om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige varekontrakter, offentlige tjenestekontrakter og offentlige bygge- og anleggskontrakter (EUT L 134, s. 114). 2 Anmodningen er blitt inngitt under rettssaker anlagt av selskapene Raffinerie Mediterranee (ERG) SpA, Polimeri Europa SpA og Syndial SpA mot forskjellige nasjonale, regionale og kommunale italienske myndigheter, vedrørende de tiltak disse myndighetene har vedtatt for å sikre utbedring av miljøskade ved Rada di Augusta (Italia), rundt hvilken bukt de berørte virksomhetenes anlegg og/eller arealer befinner seg. Rettsregler EU-retten

3De betraktninger til direktiv 2004/35 som er relevante for den foreliggende saken, har følgende ordlyd: «(1) Fellesskapet rommer mange forurensede arealer, noe som innebærer betydelige helserisiki, og dessuten er tapet av biologisk mangfold markant akselerert i de siste tiårene. Gripes det ikke inn, vil det i fremtiden kunne resultere i ytterligere jordforurensning og tap av biologisk mangfold. [...] (2) [...] Det grunnleggende prinsippet bør i dette direktivet derfor være at en operatør, hvis aktiviteter har forvoldt miljøskade eller fremkalt overhengende fare for slik skade, vil bli holdt økonomisk ansvarlig for dette [...]. [...] (8) Med hensyn til miljøskade bør dette direktivet gjelde for næringsvirksomhet som utgjør en risiko for menneskers helse eller miljøet. Disse aktivitetene bør i prinsippet identifiseres på grunnlag av relevant fellesskapslovgivning, som fastsetter regler for aktiviteter eller fremgangsmåter som anses å innebære en aktuell eller potensiell risiko for menneskers helse eller miljøet. (9) Med hensyn til skade på vernede arter og naturtyper bør dette direktivet også gjelde for enhver næringsvirksomhet som ikke allerede etter fellesskapslovgivningen direkte eller indirekte er identifisert som virksomhet som innebærer en faktisk eller potensiell risiko for menneskers helse eller miljøet. I slike tilfeller bør operatøren bare kunne holdes ansvarlig etter dette direktivet når han har handlet forsettlig eller uaktsomt. [...] (13) Ikke alle former for miljøskade kan utbedres gjennom en ansvarsordning. For at en slik ordning skal kunne være effektiv, må det finnes én eller flere identifiserbare forurensere, skaden bør være konkret og målbar, og det bør kunne fastslås en årsakssammenheng mellom skaden og den eller de identifiserte forurenserne. Regler om erstatningsansvar er derfor ikke et egnet redskap dersom det dreier seg om forurensning av omfattende og diffus art, der det ikke er mulig å påvise ERG M.FL. sammenhengen mellom negative miljøvirkninger og bestemte aktørers handlinger eller unnlatelser. [...] (24) Det er nødvendig å sikre at det finnes adgang til effektive gjennomførelses- og håndhevelsesmidler, samtidig som det sikres at de berørte operatørenes og andre berørte parters rettmessige interesser ivaretas på passende måte. De kompetente myndighetene bør forestå spesifikke oppgaver som krever passende administrative skjønnsmyndigheter, dvs. plikt til å vurdere skadens omfang og ta stilling til hvilke utbedrende tiltak som bør treffes. [...] (30) Skade som er forvoldt før utløpet av fristen for gjennomføringen av dette direktivet, bør ikke være omfattet av direktivets bestemmelser. [...]» 4 Ifølge artikkel 3 nr. 1 i direktiv 2004/35, som har overskriften «Virkeområde», gjelder direktivet for: «[...] a) miljøskade forvoldt ved utøvelsen av enhver av de næringsaktiviteter som er oppført i vedlegg III, samt overhengende fare for slik skade som følge av de nevnte aktivitetene b) skade på vernede arter og naturtyper forvoldt ved utøvelsen av enhver annen næringsvirksomhet enn dem som er oppført i vedlegg III, samt overhengende fare for slik skade som følge av de nevnte aktivitetene, når operatøren har handlet forsettlig eller uaktsomt.» 5 Artikkel 4 nr. 5 i det aktuelle direktivet bestemmer at dette direktivet «bare [finner] anvendelse på miljøskade eller overhengende fare for slik skade forvoldt av forurensning av diffus art, der det er mulig å fastslå årsakssammenhengen mellom skaden og en operatørs aktiviteter.» 6 Dette direktivets artikkel 6, som har overskriften «Utbedrende tiltak», bestemmer: «1. Er det inntrådt miljøskade, skal operatøren straks underrette den kompetente myndigheten om alle relevante aspekter ved situasjonen og treffe: [...] ERG M.FL. b) de nødvendige utbedrende tiltak i samsvar med artikkel 7. 2. Den kompetente myndigheten kan til enhver tid: [...] c) kreve at operatøren treffer de nødvendige utbedrende tiltak d) gi operatøren instrukser som skal følges, vedrørende de nødvendige utbedrende tiltak som skal treffes, eller e) selv treffe de nødvendige utbedrende tiltak. 3. Den kompetente myndigheten skal kreve at operatøren treffer utbedrende tiltak. Dersom operatøren ikke oppfyller forpliktelsene etter nr. 1 eller nr. 2 bokstav [...] c) eller d), ikke kan identifiseres eller ikke kan pålegges å bære kostnadene etter dette direktivet, kan den kompetente myndigheten som en siste utvei selv treffe disse tiltakene.» 7 Vedrørende kostnader til forebygging og utbedring fastslår artikkel 8 i direktiv 2004/35 følgende: «1. Operatøren bærer kostnadene ved de forebyggende og utbedrende tiltak som utføres i henhold til dette direktivet.

2Med forbehold for nr. 3 og 4 sørger den kompetente myndigheten bl.a. for at de kostnadene den har båret som følge av forebyggende eller utbedrende tiltak i medhold av dette direktivet, dekkes av den operatøren som har forvoldt den aktuelle skaden eller fremkalt overhengende fare, bl.a. gjennom sikkerhet i eiendom eller andre passende garantier. Den kompetente myndigheten kan imidlertid beslutte ikke å søke å få dekket alle kostnadene, dersom utgiftene i forbindelse med dette vil være større enn det beløpet som kan dekkes, eller dersom operatøren ikke kan identifiseres.

3En operatør er ikke forpliktet til å bære kostnadene ved forebyggende eller utbedrende tiltak som treffes i medhold av dette direktivet, dersom han kan bevise at miljøskaden eller den overhengende faren for slik skade: a) er forvoldt av tredjemann og er inntrådt til tross for at passende sikkerhetstiltak var truffet, eller ERG M.FL. [...] I slike tilfeller treffer medlemsstatene hensiktsmessige tiltak, slik at operatøren kan få dekket de kostnadene han har båret. [...]» 8 Nevnte direktivs artikkel 9, som har overskriften «Kostnadsfordeling i tilfelle av flere skadevoldere», har følgende ordlyd: «Dette direktivet berører ikke nasjonale lovbestemmelser om kostnadsfordeling i tilfelle av flere skadevoldere, særlig ikke med hensyn til fordelingen av ansvaret mellom produsenten og brukeren av produktet.» 9 Samme direktivs artikkel 11, som har overskriften «Kompetent myndighet», fastsetter: «1. Medlemsstatene utpeker én eller flere kompetente myndigheter som har ansvaret for å utføre de oppgavene som omhandles i dette direktivet.

2Det påhviler den kompetente myndigheten å fastslå hvilken operatør som har forvoldt skaden eller fremkalt den overhengende faren for skade, å vurdere skadens betydning og avgjøre hvilke utbedrende tiltak som bør treffes i samsvar med vedlegg II. I denne forbindelse har den kompetente myndigheten myndighet til å pålegge den berørte operatøren å foreta sin egen vurdering og fremskaffe alle nødvendige opplysninger og data. [...] 4. Enhver

avgjørelse

som treffes i henhold til dette direktivet, og som pålegger forebyggende eller utbedrende tiltak, skal angi de nøyaktige grunnene til dette. Den berørte operatøren underrettes straks om en slik

avgjørelse

og underrettes samtidig om hvilke rettsmidler operatøren kan anvende etter gjeldende lover i den aktuelle medlemsstaten, og om fristene for anvendelsen av disse rettsmidlene.»

10Under overskriften «Forholdet til nasjonal rett» fastslår direktiv 2004/35 i artikkel 16 nr. 1 at dette direktivet «ikke [er] til hinder for at medlemsstatene opprettholder eller vedtar strengere bestemmelser om forebygging og utbedring av miljøskade, som f.eks. påvisning av ytterligere aktiviteter som skal underlegges direktivets krav med hensyn til forebygging og utbedring, og påvisning av ytterligere ansvarlige parter.» 11 Samme direktivs artikkel 17, som har overskriften «Tidsmessig begrenset anvendelse», fastslår at direktivet ikke gjelder for: «[...] ERG M.FL. — skade forvoldt av en emisjon, hendelse eller begivenhet som fant sted før den datoen som er nevnt i artikkel 19 nr. 1 — skade forvoldt av en emisjon, hendelse eller begivenhet som finner sted etter den datoen som er nevnt i artikkel 19 nr. 1, når den følger av en bestemt aktivitet som fant sted og ble avsluttet før denne datoen — skade, dersom det er gått mer enn 30 år siden den emisjonen, hendelsen eller begivenheten som førte til skaden, fant sted». 12 Nevnte direktivs artikkel 19 nr. 1 første avsnitt understreker at medlemsstatene skal sette i kraft de nødvendige lover og administrative bestemmelser for å etterleve direktivet senest den 30. april 2007. 13 Punkt 1 i vedlegg III til direktiv 2004/35 gjelder særlig drift av anlegg som det kreves godkjenning til i medhold av Rådets direktiv 96/61/EF av 24. september 1996 om integrert forebygging og begrensning av forurensning (EFT L 257, s. 26).

14I medhold av artikkel 1 i direktiv 96/61 tar direktivet sikte på integrert forebygging og begrensning av forurensning fra de aktivitetene som er omhandlet i direktivets vedlegg I. Dette vedleggets punkt 2.1 og 2.4 omhandler henholdsvis «energiindustri» og «kjemisk industri». Nasjonale bestemmelser 15 Den foreleggende retten viser til lovdekret nr. 22 av 5. februar 1997 om gjennomføring av direktiv 91/156/EØF (Rådets direktiv av 18.3.1991 om endring av direktiv 75/442/EØF om avfall) (EFT L 178 s. 32), av direktiv 91/689/EØF (Rådets direktiv av 12.12.1991) om farlig avfall (EFT L 377 s. 20) samt av direktiv 94/62/EF (Europaparlamentets og Rådets direktiv av 20.12.1994) om emballasje og emballasjeavfall (EFT L 365 s. 10) (alminnelig tillegg til GURI nr. 38 av 15.2.1997, heretter «lovdekret nr. 22/97»). Dette dekretet er blitt opphevet og erstattet av lovdekret nr. 152 av 3. april 2006 vedrørende miljømessige standarder (alminnelig tillegg til GURI nr. 88 av 14.4.2006, heretter «lovdekret nr. 152/2006»), som i artiklene 299–318 gjennomfører direktiv 2004/35 i italiensk rett. 16 Artikkel 17 i lovdekret nr. 22/1997 bestemte at «[...] enhver som — selv ved et uhell — overskrider de grensene som er fastsatt i nr. 1 bokstav a), eller skaper en konkret og reell risiko for å overskride disse grensene, er forpliktet til for egen regning å sørge for sikring, «rensing» og miljømessig gjenoppretting av de forurensede områdene og anleggene som utgjør en forurensningsrisiko [...]». 17 Artikkel 9 i ministerielt dekret nr. 471 av 25. oktober 1999, som fastsetter kriteriene, prosedyrene og metodene for sikring, «rensing» og miljømessig gjenoppretting av forurensede områder i henhold til artikkel 17 i lovdekret nr. 22 av 5. februar 1997, som endret og supplert (alminnelig tillegg til GURI nr. 293 av 15.12.1999), har følgende ordlyd: «Eieren av et produksjonsområde eller enhver annen person som [...] på eget initiativ ønsker å iverksette prosedyrer med hensyn til sikringstiltak i ERG M.FL. nødssituasjoner, «rensing» og gjenoppretting av miljøet i henhold til artikkel 17 nr. 13a i lovdekret (nr. 22/1997), er forpliktet til å meddele regionen, provinsen og kommunen den konstaterte forurensningssituasjonen, samt hvilke mulige sikringstiltak i nødssituasjoner som er nødvendige for å sikre beskyttelsen av helse og miljø, som er vedtatt og iverksatt. Meddelelsen skal være ledsaget av relevant teknisk dokumentasjon, hvilken dokumentasjon skal fremheve kjennetegnene ved de ovennevnte tiltakene. [...] [K]ommunen eller — dersom forurensningen gjelder et område av flere kommuner — regionen, kontrollerer effektiviteten av de vedtatte sikringstiltakene i nødssituasjoner og kan foreskrive krav og supplerende tiltak, særlig tilsynstiltak, som skal iverksettes for å etterprøve forurensningssituasjonen, og kontroller som skal gjennomføres for å overvåke effektiviteten av de tiltak som er iverksatt for å beskytte folkehelsen og nærmiljøet [...]» 18 Artikkel 311 nr. 2 i lovdekret nr. 152 av 3. april 2006 bestemmer: «Enhver som — ved å gjøre seg skyldig i en rettsstridig handling eller ved å unnlate å utføre handlinger eller å følge en nødvendig atferd, og dermed overtrede loven, kunngjøringer eller administrative tiltak på grunn av forsømmelse, ukyndighet, uforsigtighet eller tilsidesettelse av tekniske forskrifter — volder skade på miljøet, idet dette endres, forringes eller ødelegges helt eller delvis, er forpliktet til å gjenopprette status quo, og i mangel av dette kompensere staten med et tilsvarende beløp.» Tvisten i hovedsaken og de prejudisielle spørsmålene 19 Hovedsaken gjelder området Priolo Gargallo (Sicilia), som er klassifisert som «område av nasjonal betydning med henblikk på 'rensing'», og mer presist bukten Rada di Augusta. Denne bukten er berørt av tilbakevendende miljøforurensning, hvis opprinnelse går tilbake til 1960-årene, da Augusta-Priolo-Melilli-senteret ble opprettet som et senter for oljetankskip. Siden har adskillige virksomheter som er aktive innen sektoren for olje og petrokjemi, installert seg og/eller etterfulgt hverandre i dette området. 20 Området har vært gjenstand for en «karakterisering» med henblikk på å vurdere jordens, grunnvannets, kysthavet og havbunnens tilstand. I henhold til artikkel 9 i ministerielt dekret nr. 471 av 25. oktober 1999 har virksomhetene med hjemsted i det petrokjemiske senteret, i deres egenskap av eiere av industrielle landområder som inngår i området av nasjonal betydning, fremlagt planer om sikringstiltak i nødssituasjoner og «rensing» av grunnvannet, som er blitt godkjent ved tverrdepartementalt dekret.

21Ved forskjellige successive foranstaltninger og på grunn av forsinkelse med utførelsen av de innsatsprosjektene som var blitt pålagt de berørte virksomhetene, har den kompetente offentlige myndigheten beordret disse virksomhetene om å påbegynne «rensingen» og gjenopprettingen av havbunnen i bukten Rada di Augusta, og særlig å fjerne tilstedeværende forurensede sedimenter på havbunnen ned til en dybde av to meter, under trussel om at dersom de berørte virksomhetene ikke utfører de omhandlede arbeidene, vil disse bli utført for deres regning. I forbindelse med faginstansenes forberedende konferanse den 21. juli 2006 ble det likeledes vedtatt å supplere de tidligere godkjente tiltakene med realiseringen av en fysisk tilbakeholding av grunnvannet.

22De berørte virksomhetene har anlagt søksmål til prøving av disse administrative avgjørelsene ved den foreleggende retten, idet de fant at dette arbeidet var ugjennomførbart og påla dem uforholdsmessige kostnader. Ved dom nr. 1254/2007 av 21. juli 2007 har den foreleggende retten gitt virksomhetene medhold i disse søksmålene, idet den fant at forpliktelsene til «rensing» var rettsstridige, ettersom verken prinsippet om at forurenseren betaler, de nasjonale reglene som foreskriver prosedyrene for ERG M.FL. «rensingen», eller kontradiksjonsprinsippet var blitt tatt i betraktning ved påleggelsen av disse forpliktelsene. Dessuten hadde det ikke vært avholdt forhandlinger med de berørte virksomhetene om vilkårene for gjennomføringen av en slik «rensing».

23Denne dommen er blitt anfektet av de administrative myndighetene ved Consiglio di Giustizia amministrativa della Regione Sicilia, som ved kjennelse av 2. april 2008, i en sak om foreløpige forholdsregler, fant at betingelsen vedrørende fumus boni juris i forbindelse med anken var oppfylt, og som, under hensyn til de negative konsekvensene ved forsinkelse i forbindelse med gjennomføringen av de av de nevnte myndighetene pålagte tiltakene, utsatte oppfyllingen av dom nr. 1254/2007.

24De administrative myndighetene fant deretter at de tidligere godkjente tiltakene var uegnede til å utbedre den eksisterende forurensningen i Rada di Augusta. Stilt overfor de saksøkende virksomhetenes manglende etterlevelse påla faginstansenes besluttende konferanse den 20. desember 2007 disse virksomhetene andre tiltak, herunder oppføringen av en demning, hvis utforming og utarbeidelse ville bli overlatt til selskapet Sviluppo Italia Aree produttive SpA (heretter «Sviluppo»). Disse tiltakene ble bekreftet av faginstansenes besluttende konferanse den 6. mars og 16. april 2008. Endelig ble dekret nr. 4378 av 21. februar 2008 vedtatt om faginstansenes besluttende konferanses endelige beslutning av 20. desember 2007 om vedtakelse [...] vedrørende området av nasjonal betydning i Priolo «(heretter «dekretet av 21. februar 2008»)».

25Saksøkerne i hovedsaken har anlagt et nytt søksmål ved den foreleggende retten til prøving av dette dekretet og andre administrative akter i forbindelse med dette. Heri hevder saksøkerne særlig at det valgte prosjektet, som virksomheten Sviluppo utarbeidet, og som ble gjennomført uten innhenting av tilbud, ikke har et miljømessig siktemål, men snarere tjener til oppføring av en offentlig infrastruktur, dvs. anleggelsen av en kunstig øy i bukten Rada di Augusta ved hjelp av de forurensede sedimentene. 26 Den foreleggende retten har anført at i tidligere avgjørelser vedrørende samme tvist har Consiglio di Giustizia amministrativa della Regione Sicilia, som ankeinstans, bl.a. anført at det er irrelevant [...] å fastslå om de nåværende eierne eller konsesjonshaverne av industriområder er innblandet i forurensningen eller ikke, likesom å fastslå om de offentlige myndighetene som tidligere har godkjent utøvelse av forurenende virksomhet, eventuelt er ansvarlige. Ifølge denne retten skal «avveiningen av de forskjellige ved grunnloven garanterte interessene i beskyttelsen av helse, miljø og privatøkonomiske initiativer nemlig søkes [...] i et kriterium for objektivt virksomhetsansvar, hvoretter operatørene som produserer og oppnår fortjeneste ved utøvelse av farlig virksomhet som i seg selv er forurenende, eller som anvender forurenende produksjonsstrukturer og kilder til vedvarende forurensning, av denne grunn er forpliktet til å betale alle utgifter til å sikre beskyttelsen av miljøet og befolkningens helse [...] ifølge en tankegang der det er årsakssammenheng mellom alle forurensningstilfellene og den industrielle aktiviteten». 27 Den foreleggende retten har anført at den kompetente offentlige myndighetens praksis, som bekreftet av ankeretten, således i sin nåværende form består i å overføre ansvaret for den nåværende miljøforurensningen til virksomhetene som er aktive i bukten Rada di Augusta, uten å skille mellom tidligere og aktuell forurensning, og uten å undersøke hver enkelt berørt virksomhets direkte andel av ansvaret for skadene. ERG M.FL.

28Under hensyn til at den foreleggende rettens rettspraksis eventuelt måtte utvikle seg i samme retning som ankeinstansens, har den foreleggende retten henvist til den særlige situasjonen vedrørende selve forurensningen i bukten Rada di Augusta. Den foreleggende retten har særlig fremhevet at en flerhet av petrokjemiske virksomheter har etterfulgt hverandre i området, noe som gjør det ikke bare umulig, men også unødvendig å fastlegge hver enkelt virksomhets forholdsmessige andel av ansvaret, særlig hvis man antar at utøvelse ophør før denne dato. Kommisjonen antyder imidlertid at dette direktivet kan få anvendelse i forbindelse med skader som oppstår etter 30. april 2007, ettersom de stammer fra de berørte operatørenes nåværende aktiviteter. Direktivet finner likevel ikke ERG M.FL. anvendelse på forurensning fra før denne dato, som er forårsaket av andre operatører enn dem som nå opptrer i Rada di Augusta, og som forsøkes tilskrevet disse. 37 Den greske regjering har derimot anført at direktiv 2004/35 får anvendelse på de faktiske omstendigheter i hovedsaken. Den greske regjering slutter motsetningsvis ved lesningen av dette direktivets artikkel 17 annet ledd, at det får anvendelse selv om den aktiviteten som har forårsaket skaden, ble påbegynt før 30. april 2007, forutsatt at denne aktiviteten ikke ble brakt til opphør før denne datoen, og at aktiviteten fortsatte etter denne datoen. — Domstolens svar

38Som det fremgår av betraktning 30 til direktiv 2004/35, har EU-lovgiver funnet at bestemmelsene vedrørende den ved direktivet innførte miljøansvarsordningen «[ikke bør omfatte] skader som er voldt før utløpet av fristen for gjennomføring av dette direktivet», dvs. før 30. april 2007. 39 EU-lovgiver har i artikkel 17 i direktiv 2004/35 uttrykkelig fremhevet hvilke typer situasjoner direktivet ikke får anvendelse på. Når det således er avgrenset negativt hvilke situasjoner som ikke er omfattet av dette direktivets tidsmessige anvendelsesområde, må det herav utledes at alle øvrige situasjoner i prinsippet – sett fra et tidsmessig synspunkt – er omfattet av den ved dette direktivet innførte miljøansvarsordningen.

40Det fremgår av artikkel 17 første og annet ledd i direktiv 2004/35 at dette direktivet ikke får anvendelse på skader voldt av en emisjon, begivenhet eller hendelse som fant sted tidligere enn 30. april 2007, eller på skader voldt etter denne datoen, dersom disse er oppstått i forbindelse med en spesifikk aktivitet som er blitt utøvd og brakt til opphør før denne datoen. 41 Herav kan det utledes at dette direktivet får anvendelse på skader som er voldt av en emisjon, begivenhet eller hendelse som inntrådte etter 30. april 2007, når disse skadene er oppstått som følge av enten aktiviteter som er utøvd etter denne datoen, eller aktiviteter som er utøvd før denne datoen, men som ikke er blitt brakt til opphør før denne datoen.

42I henhold til artikkel 267 TEUV, som er basert på et klart skille mellom de nasjonale retters og Domstolens funksjoner, har Domstolen utelukkende kompetanse til å treffe

avgjørelse

vedrørende fortolkningen eller gyldigheten av en EU-rettsakt på grunnlag av de faktiske omstendigheter slik de er beskrevet av den nasjonale retten. Det følger herav at det i forbindelse med den i nevnte artikkel fastsatte prosedyren ikke tilkommer Domstolen, men den nasjonale retten, å anvende de EU-regler som Domstolen har fortolket, på nasjonale tiltak eller situasjoner (jf. dom av 11.9.2008, sak C-279/06, CEPSA, Sml. I, s. 6681, avsnitt 28).

43Det tilkommer derfor den foreleggende retten på grunnlag av omstendigheter som bare den foreleggende retten skal vurdere, å etterprøve om skadene i hovedsaken, som er gjenstand for de av de kompetente myndigheter fastsatte tiltakene for miljøutbedringer, henhører under en av de situasjoner som er angitt i denne dommens avsnitt 41. ERG M.FL.

44Dersom denne retten kommer til den konklusjon at direktiv 2004/35 ikke får anvendelse i den verserende saken, henhører en slik situasjon under nasjonal rett i samsvar med traktatens regler og under overholdelse av andre rettsakter i den avledede retten.

45I denne forbindelse angir artikkel 174 EF at Det europeiske fellesskaps politikk på miljøområdet tilsikter et høyt beskyttelsesnivå, og dette bygger særlig på prinsippet om at forurenseren betaler. Denne bestemmelsen fastlegger således de alminnelige formål med Fellesskapets virke på miljøområdet, i den grad artikkel 175 EF bemyndiger Rådet for Den europeiske union til å treffe

avgjørelse

om de tiltak som skal iverksettes, i gitte tilfeller etter den felles beslutningsprosedyren med Europaparlamentet (jf. i denne retning dom av 14.7.1994, sak C-379/92, Peralta, Sml. I, s. 3453, avsnitt 57 og 58).

46Som den nederlandske regjering med rette har anført, kan artikkel 174 EF, som inneholder prinsippet om at forurenseren betaler, ettersom denne bestemmelsen er rettet mot Fellesskapets innsats, ikke som sådan påberopes av borgerne med henblikk på å utelukke anvendelsen av en nasjonal rettsregel som den som er omhandlet i hovedsaken, på et område som henhører under miljøpolitikken, der ingen fellesskapsregler vedtatt i henhold til artikkel 175 EF spesifikt dekker den aktuelle innsatsen.

47For så vidt den foreleggende retten kommer til den konklusjon at direktiv 2004/35 finner tidsmessig anvendelse i hovedsaken, skal de prejudisielle spørsmålene behandles som følger. Miljøansvarsordningen i henhold til direktiv 2004/35 — Innlegg for Domstolen 48 Den italienske og den greske regjering har anført at i henhold til artikkel 3 nr. 1 bokstav a) i direktiv 2004/35 – i den grad det omhandler de aktiviteter som er oppført i vedlegg III – formodes operatørene å være ansvarlige for den konstaterte forurensningen, uten at det er nødvendig å fastslå noen form for erstatningsbetingende skyld eller årsakssammenheng mellom deres respektive aktiviteter og miljøskadene. 49 Ifølge den greske regjering er det kun i tilfeller der operatørenes virksomhet ikke er omfattet av vedlegg III til direktiv 2004/35, at den kompetente myndigheten med henblikk på å pålegge disse operatørene miljøansvarstiltak i dette direktivets forstand, i samsvar med direktivets artikkel 3 nr. 1 bokstav b), skal godtgjøre at disse operatørene har begått feil eller forsømmelser. Det tilkommer heller ikke den aktuelle myndigheten å bevise i hvilken grad operatørene er involvert, ettersom direktivets artikkel 8 nr. 3 anfører at bevisbyrden for en årsakssammenheng mellom skaden og den faktiske forurenseren påhviler den operatøren som ikke ønsker å bære kostnadene for skader som han er i stand til å bevise stammer fra en tredjepart. Muligheten for at de berørte virksomhetene, eventuelt i fellesskap, iverksetter regresskrav basert på de nasjonale ansvarsreglene, kan således gi pragmatiske løsninger. 50 Den italienske regjering har fremhevet at årsakssammenhengen i hovedsaken under alle omstendigheter er innlysende, uten at en undersøkelse er nødvendig for å fastslå dette, ettersom de berørte virksomhetene har inkriminert seg selv, og det er et klart ERG M.FL. sammenfall mellom de stoffer de produserer og den oppståtte forurensningen. Hertil kommer at artikkel 16 nr. 1 i direktiv 2004/35 gir medlemsstatene mulighet til å innføre strengere bestemmelser enn dette direktivets bestemmelser.

51Kommisjonen har anført at direktiv 2004/35 ikke får anvendelse i tilfeller der det ikke er mulig å identifisere med presisjon den operatøren hvis aktiviteter har voldt miljøskadene. På bakgrunn av dette direktivets artikkel 16 nr. 1 er Kommisjonen imidlertid av den oppfatning at direktivet ikke er til hinder for anvendelsen av en strengere ordning enn ordningen i hovedsaken hva angår medlemsstatenes mulighet til å identifisere så vel andre aktiviteter, med henblikk på å underlegge dem kravene i nevnte direktiv, som andre ansvarlige parter, ettersom en slik ordning under alle omstendigheter vil styrke de forpliktelsene som er fastsatt i direktivet. — Domstolens svar

52Som angitt i betraktning 13 til direktiv 2004/35, kan ikke alle former for miljøskade avhjelpes gjennom en ansvarsordning, og for at en slik ordning skal kunne være effektiv, bør det navnlig kunne fastslås en årsakssammenheng mellom en eller flere identifiserte forurensere og konkrete og målbare miljøskader.

53Det fremgår av artikkel 4 nr. 5 og artikkel 11 nr. 2 i direktiv 2004/35 at dersom det er nødvendig at den kompetente myndigheten fastslår en slik årsakssammenheng med henblikk på å pålegge operatørene avhjelpende tiltak, uansett hvilken type forurensning det er tale om, er dette kravet også en betingelse for anvendelsen av direktivet med hensyn til diffus og vidtrekkende forurensning.

54En slik årsakssammenheng kan lett fastslås når den kompetente myndigheten står overfor en forurensning som er begrenset i tid og rom, og som kan tilskrives et begrenset antall operatører. Dette er derimot ikke tilfelle ved forurensning av diffus karakter, og EU-lovgiver har derfor funnet at når det foreligger slik forurensning, utgjør en ansvarsordning ikke et egnet instrument når nevnte årsakssammenheng ikke kan fastslås. I henhold til artikkel 4 nr. 5 i direktiv 2004/35 finner direktivet følgelig utelukkende anvendelse på denne formen for forurensning når det er mulig å fastslå en årsakssammenheng mellom skadene og de ulike operatørenes aktiviteter.

55Det skal i denne forbindelse anføres at direktiv 2004/35 ikke definerer hvordan en slik årsakssammenheng skal fastslås. I forbindelse med den delte kompetansen mellom Unionen og medlemsstatene på miljøområdet, når et kriterium som er nødvendig for gjennomføringen av et direktiv vedtatt på grunnlag av artikkel 175 EF ikke er blitt definert i direktivet, henhører en slik definisjon under medlemsstatenes kompetanse, og de har i den forbindelsen under overholdelse av traktatens regler en vid skjønnsmargin til å fastsette nasjonale bestemmelser som utvider eller utdyper prinsippet om at forurenseren betaler (jf. i denne retning dom av 16.7.2009, sak C-254/08, Futura Immobiliare m.fl., Sml. I, s. 6995, avsnitt 48, 52 og 55). 56 Ut fra dette synspunktet kan en medlemsstats lovgivning medføre at den kompetente myndigheten har kompetanse til å pålegge tiltak for å sikre avhjelping av miljøskader, idet den antar at det foreligger en årsakssammenheng mellom den konstaterte forurensningen og operatørens eller operatørenes aktiviteter, og dette på grunn av operatørenes anleggers beliggenhet i nærheten av den aktuelle forurensningen.

57I de tilfeller der forpliktelsen til utbedring – i samsvar med prinsippet om at forurenseren betaler – utelukkende påhviler operatørene på grunn av deres medvirkning til frembringing av forurensning eller risiko for forurensning (jf. analogt ERG M.FL. Domstolens dom av 24.6.2008, sak C-188/07, Commune de Mesquer, Sml. I, s. 4501, avsnitt 77), skal den kompetente myndigheten med henblikk på å fastslå en slik årsakssammenheng være i besittelse av troverdige bevis som kan begrunne dens formodning, slik som nærheten mellom operatørens anlegg og den konstaterte forurensningen og samsvaret mellom forurensningen og de forurensende stoffene som operatøren anvender i sin virksomhet. 58 Når den kompetente myndigheten er i besittelse av slike bevis, er den i stand til å fastslå en årsakssammenheng mellom operatørenes aktiviteter og den konstaterte diffuse forurensningen. I henhold til artikkel 4 nr. 5 i direktiv 2004/35 henhører en slik situasjon under anvendelsesområdet for dette direktivet, med mindre operatøren er i stand til å avkrafte denne formodningen.

59Det følger herav at dersom retten finner at forurensningen i hovedsaken er av diffus karakter, og en årsakssammenheng ikke kan fastslås, er en slik situasjon ikke omfattet av direktiv 2004/35s innholdsmessige anvendelsesområde, men er omfattet av nasjonal rett på de betingelser som er angitt i denne dommens avsnitt 44.

60Dersom den foreleggende retten derimot konkluderer med at direktivet får anvendelse på den saken som verserer for den, skal følgende betraktninger tas i betraktning.

61Det fremgår av artikkel 3 nr. 1 bokstav b) i direktiv 2004/35 at når det er tale om skader på vernede arter og naturtyper som voldes ved utøvelsen av enhver annen yrkesmessig aktivitet enn dem som er anført i vedlegg III i dette direktivet, får direktivet anvendelse på den betingelse at det kan fastslås at operatøren har handlet forsettlig eller uaktsomt. En slik betingelse er derimot ikke påkrevet der miljøskadene er forårsaket av en av de yrkesmessige aktivitetene som er oppreget i nevnte vedlegg over miljøskader, dvs. skader på vernede arter og naturtyper samt vann- og jordskader, jf. nevnte direktivs artikkel 2 nr. 1 bokstav a)–c).

62Med forbehold for fastleggingen av de faktiske omstendigheter, som det påhviler den foreleggende retten å foreta, kan operatører, i tilfeller der miljøskadene forårsakes av operatører i sektoren for energi- og kjemisk industri, som definert i punkt 2.1 og 2.4 i direktiv 96/61, i relasjon til aktiviteter i henhold til vedlegg III til direktiv 2004/35, derfor pålegges forebyggende eller avhjelpende tiltak, uten at den kompetente myndigheten skal fastslå at operatørene har handlet forsettlig eller uaktsomt.

63I de tilfeller som vedrører yrkesmessig virksomhet som henhører under vedlegg III til direktiv 2004/35, pålegges operatører på dette området således et objektivt miljøansvar.

64Som saksøkerne i hovedsaken med rette har fremhevet, fremgår det imidlertid av artikkel 11 nr. 2 i direktiv 2004/35, sammenholdt med samme direktivs betraktning 13, at med henblikk på å pålegge avhjelpende tiltak er den kompetente myndigheten forpliktet til i henhold til de nasjonale bevisreglene å bevise hvilken operatør som har forårsaket miljøskaden. Det følger herav at den aktuelle myndigheten først skal undersøke den konstaterte forurensningens opprinnelse, og som nevnt i denne dommens avsnitt 53, kan myndigheten ikke pålegge avhjelpende tiltak uten på forhånd å ha fastslått en årsakssammenheng mellom de konstaterte skadene og den av myndigheten utpekte ansvarlige operatørens aktivitet. ERG M.FL. 65 Artikkel 3 nr. 1, artikkel 4 nr. 5 og artikkel 11 nr. 2 i direktiv 2004/35 skal derfor fortolkes slik at når den kompetente myndigheten beslutter å pålegge operatører forpliktelser, hvis aktiviteter er omfattet av dette direktivets vedlegg III, er den kompetente myndigheten ikke forpliktet til å fastslå om de operatørene, hvis virksomhet anses for å ha forårsaket de aktuelle miljøskadene, har handlet enten forsettlig, uaktsomt eller svikaktig. Det påhviler derimot den aktuelle myndigheten for det første forutgående å undersøke den konstaterte forurensningens opprinnelse, og i den forbindelsen råder den over en skjønnsmargin med hensyn til prosedyrene, de ressurser som skal anvendes, og varigheten av en slik etterforskning. For det andre er denne myndigheten forpliktet til å fastslå, i henhold til nasjonale bevisregler, en årsakssammenheng mellom operatørenes aktiviteter, som er omfattet av avhjelpende tiltak, og forurensningen.

66Saksøkerne i hovedsaken har gjort gjeldende at forurensningen av bukten i Rada di Augusta stammer fra selskapet Montedison SpA samt handels- og krigsflåten. Den kompetente myndigheten kan ifølge saksøkerne i hovedsaken derfor ikke pålegge dem de avhjelpende tiltakene som fastsatt i dekretet av 21. februar 2008.

67Det bemerkes herved for det første at operatørene i henhold til artikkel 11 nr. 4 i direktiv 2004/35 har rettsmidler som de kan benytte til å angripe de avhjelpende tiltakene som er vedtatt på grunnlag av dette direktivet, så vel som tilstedeværelsen av en årsakssammenheng mellom deres aktiviteter og den konstaterte forurensningen. For det andre er operatørene i henhold til direktivets artikkel 8 nr. 3 ikke forpliktet til å bære kostnadene i forbindelse med de avhjelpende tiltakene, når de er i stand til å bevise at den aktuelle skaden er voldt av tredjemann og oppsto til tross for relevante sikkerhetstiltak, ettersom prinsippet om at forurenseren betaler, ikke innebærer at operatørene skal avholde utgifter forbundet med avhjelping av forurensning de ikke har forårsaket (jf. analogt dom av 29.4.1999, sak C-293/97, Standley m.fl., Sml. I, s. 2603, avsnitt 51).

68Det skal videre tilføyes at artikkel 16 nr. 1 i direktiv 2004/35, i likhet med artikkel 176 EF, uttrykkelig fastsetter at direktivet ikke er til hinder for at medlemsstatene opprettholder eller vedtar strengere bestemmelser om forebygging og avhjelping av miljøskader. Denne bestemmelsen angir likeledes at disse tiltakene navnlig kan bestå i dels påvisning av ytterligere aktiviteter som skal underlegges direktivets krav med hensyn til forebygging, dels påvisning av ytterligere ansvarlige parter.

69Det følger herav at en medlemsstat navnlig kan bestemme at operatører som utøver andre former for yrkesmessig aktivitet enn dem som er anført i vedlegg III til direktiv 2004/35, objektivt kan anses for ansvarlige for miljøskadene, dvs. ikke bare skader på vernede arter og naturtyper, men likeledes vann- og jordskader, i medhold av nevnte direktivs artikkel 2 nr. 1 bokstav a)–c).

70På bakgrunn av det ovenstående skal de tre første spørsmålene besvares med at: — Når betingelsene for tidsmessig og/eller innholdsmessig anvendelse av direktiv 2004/35 ikke er oppfylt i en situasjon med miljøforurensning, henhører en slik situasjon under nasjonal rett i samsvar med traktatens regler, og under overholdelse av andre rettsakter i den avledede retten. — Direktiv 2004/35 er ikke til hinder for en nasjonal lovgivning som tillater den kompetente myndigheten, idet den handler innenfor rammene av dette direktivet, å anta at det foreligger en årsakssammenheng, herunder i tilfeller av forurensning av diffus karakter, mellom operatører og den konstaterte forurensningen, og dette på grunn av deres anleggers beliggenhet i nærheten av det forurensede området. I samsvar med prinsippet om at forurenseren betaler, skal den kompetente myndigheten imidlertid med henblikk på å fastslå en slik årsakssammenheng være i besittelse av troverdige bevis som kan begrunne dens formodning, slik som nærheten mellom operatørens anlegg og den konstaterte forurensningen og samsvaret mellom forurensningen og de forurensende stoffene som operatøren anvender i sin virksomhet. — Artikkel 3 nr. 1, artikkel 4 nr. 5 og artikkel 11 nr. 2 i direktiv 2004/35 skal fortolkes slik at når den kompetente myndigheten beslutter å pålegge operatører forpliktelser, hvis aktiviteter er omfattet av dette direktivets vedlegg III, er den kompetente myndigheten ikke forpliktet til å fastslå om de operatørene, hvis virksomhet anses for å ha forårsaket de aktuelle miljøskadene, har handlet enten forsettlig, uaktsomt eller svikaktig. Det påhviler derimot den aktuelle myndigheten for det første forutgående å undersøke den konstaterte forurensningens opprinnelse, og i den forbindelsen råder den over en skjønnsmargin med hensyn til prosedyrer, de ressurser som skal anvendes, og varigheten av en slik etterforskning. For det andre er denne myndigheten i henhold til nasjonale bevisregler forpliktet til å fastslå en årsakssammenheng mellom operatørenes aktiviteter, som er omfattet av avhjelpende tiltak, og forurensningen. **Det fjerde prejudisielle spørsmålet**

71Med det fjerde spørsmålet ønsker den foreleggende retten nærmere bestemt opplyst om direktivene vedrørende offentlige kontrakter, navnlig direktiv 2004/18, er til hinder for en nasjonal lovgivning som tillater den kompetente myndigheten å overdra planlegging og utførelsen av offentlige oppgaver samt gjennomføring av «rensings»-tiltak og gjenoppretting av et forurenset område direkte til et privat selskap. 72 Ifølge fast rettspraksis er den ved artikkel 234 TEUV innførte prosedyren et middel til samarbeid mellom Domstolen og de nasjonale rettene, som gir Domstolen mulighet til å forsyne de nasjonale rettene med de elementer vedrørende fortolkningen av EU-retten som er nødvendige for at de kan avgjøre den for dem verserende tvisten (jf. navnlig dom av 16.7.1992, sak C-83/91, Meilicke, Sml. I, s. 4871, avsnitt 22, og av 16.10.2008, sak C-313/07, Kirtruna og Vigano, Sml. I, s. 7907, avsnitt 25). 73 Innenfor rammene av dette samarbeidet tilkommer det den nasjonale retten som tvisten er innbrakt for, som har et direkte kjennskap til tvistens faktiske omstendigheter, og som har ansvaret for den rettsavgjørelsen som skal treffes, og som, på grunnlag av de konkrete omstendighetene i saken, skal vurdere så vel om en prejudisiell

avgjørelse

er nødvendig for at den kan avsi dom, som relevansen av de spørsmålene den foreleger Domstolen. Når de forelagte spørsmålene derfor vedrører fortolkning av EU-retten, er Domstolen i prinsippet forpliktet til å treffe

avgjørelse

(dom av 19.4.2007, sak C-295/05, Asemfo, Sml. I, s. 2999, avsnitt 30 og den deri nevnte rettspraksis).

74Ettersom Domstolen imidlertid ikke råder over de faktiske og rettslige opplysningene som er nødvendige for at den kan foreta en saklig korrekt besvarelse av de stilte spørsmålene, kan den avvise å treffe

avgjørelse

vedrørende en anmodning som er inngitt av en nasjonal domstol (jf. i denne retning dommen i saken Commune de Mesquer, avsnitt 30).

75Hva angår det foreliggende spørsmålet fremgår det at den foreleggende retten verken har presisert den offentlige person som har fått overdratt utførelsen av det i nevnte spørsmål omhandlede arbeidet, den økonomiske størrelsen av et slikt arbeid eller endog den akten hvorved disse oppgavene ble overdratt til de to selskapene som er angitt i dette spørsmålet. 76 Tribunale amministrativo regionale della Sicilia henviser nemlig utelukkende til arbeider «som har betydelig innvirkning på miljøet, og hvis økonomiske verdi er overordentlig stor», som av den kompetente myndigheten er blitt overdratt til disse selskapene, uten at disse har konkurrert med andre private virksomheter.

77Hertil kommer at det – til tross for et skriftlig spørsmål fra Domstolen til den italienske regjering samt avholdelse av rettsmøtet – ikke har vært mulig å få presisert de betingelsene under hvilke de aktuelle oppgavene er blitt tildelt disse selskapene. Selskapet Invitalia (Agenzia Nazionale per l'attrazione degli Investimenti e lo sviluppo d'impresa) SpA har selv hevdet at det bare har fått tildelt planleggingsmessige aktiviteter, og at den kompetente myndigheten har gitt avkall på de infrastrukturoppgavene som er omhandlet i det fjerde prejudisielle spørsmålet.

78Under disse omstendighetene finner Domstolen seg ikke tilstrekkelig opplyst om de faktiske rammene for den foreleggende rettens fjerde spørsmål, som Domstolen derfor avviser. **

Sakskostnader

**

79Ettersom behandlingen av saken overfor hovedsakens parter utgjør et ledd i den saken som verserer for den foreleggende retten, tilkommer det denne å treffe

avgjørelse

om sakskostnadene. Bortsett fra nevnte parters utgifter kan de utgifter som er avholdt i forbindelse med avgivelse av innlegg for Domstolen, ikke erstattes. **På grunnlag av disse premisser kjenner Domstolen (Store avdeling) for rett:** Når betingelsene for tidsmessig og/eller innholdsmessig anvendelse av Europaparlamentets og Rådets direktiv 2004/35/EF av 21. april 2004 om miljøansvar med hensyn til forebygging og avhjelping av miljøskader i en situasjon med miljøforurensning ikke er oppfylt, henhører en slik situasjon under nasjonal rett i samsvar med traktatens regler, og under overholdelse av andre rettsakter i den avledede retten. Direktiv 2004/35 er ikke til hinder for en nasjonal lovgivning som tillater den kompetente myndigheten, idet den handler innenfor rammene av dette direktivet, å anta at det foreligger en årsakssammenheng, herunder i tilfeller av forurensning av diffus karakter, mellom operatører og den konstaterte forurensningen, og dette på grunn av deres anleggers beliggenhet i nærheten av det forurensede området. I samsvar med prinsippet om at forurenseren betaler, skal den kompetente myndigheten imidlertid med henblikk på å fastslå en slik årsakssammenheng være i besittelse av troverdige bevis som kan begrunne dens formodning, slik som nærheten mellom operatørens anlegg og den konstaterte forurensningen og samsvaret mellom forurensningen og de forurensende stoffene som operatøren anvender i sin virksomhet. Artikkel 3 nr. 1, artikkel 4 nr. 5 og artikkel 11 nr.