Rettslig kjerne
Dommen presiserer skillet mellom offentlig tjenestekontrakt og tjenestekonsesjon etter EU-retten. Klassifiseringen er et unionsrettslig spørsmål og beror ikke på nasjonal rett eller nasjonal terminologi. En tjenestekonsesjon forutsetter at leverandørens vederlag består i retten til å utnytte tjenesten, og at leverandøren overtar risikoen knyttet til driften. Når leverandøren derimot i det vesentlige mottar direkte betaling fra oppdragsgiveren, taler dette for at det foreligger en offentlig tjenestekontrakt. Risikooverføringen må være reell. Garantier om minimumsvolum, mekanismer for prisjustering og ordninger som sikrer leverandørens økonomiske og finansielle likevekt, trekker i retning av at driftsrisikoen ikke er overført. Domstolen fastslår også at tillegginntekter fra tredjeparter, som salg av elektrisitet produsert ved avfallsbehandling, ikke i seg selv endrer kontraktens karakter når hovedvederlaget fortsatt betales av oppdragsgiveren. Følgen var at anskaffelsen måtte følge direktivets kunngjørings- og prosedyrebestemmelser.
Faktum
Bakgrunnen var en siciliansk ordning for håndtering av den delen av husholdningsavfallet som gjensto etter utsortering. Regionpresidenten på Sicilia, som også opptrådte som særskilt kommissær for avfallskrise og vannbeskyttelse, godkjente i august 2002 en offentlig kunngjøring med vedlegg, blant annet retningslinjer, finansiell plan og modellavtale. En kunngjøring ble sendt til EU-publikasjonskontoret og publisert i TED, men den var utformet etter skjemaet for periodisk veiledende kunngjøring, ikke som kontraktskunngjøring. Den detaljerte kunngjøringen ble publisert regionalt på Sicilia. I juni 2003 ble fire avtaler inngått med ulike operatører. Kommisjonen mottok klage, innledet traktatbruddssak og gjorde gjeldende at Italia hadde unnlatt å følge direktiv 92/50/EØF. Italia bestred dette og anførte at avtalene var tjenestekonsesjoner utenfor direktivets virkeområde.
Domstolens vurdering
Domstolen tok utgangspunkt i at tjenestekonsesjoner faller utenfor direktiv 92/50, men understreket at spørsmålet om klassifisering må avgjøres etter unionsretten. Det var derfor uten betydning hvordan avtalene eventuelt ble betegnet etter italiensk rett eller i nasjonal rettspraksis.
Domstolen fremhevet deretter at de omtvistede avtalene innebar at operatørene mottok et royalty fra kommissæren, fastsatt i euro per tonn avfall som kommunene leverte. Slik direkte betaling fra oppdragsgiveren er etter direktivets definisjon et sentralt kjennetegn ved en offentlig tjenestekontrakt. For at det skulle foreligge en tjenestekonsesjon, måtte godtgjørelsen i stedet bestå i retten til å utnytte tjenesten, samtidig som leverandøren overtok driftsrisikoen.
Domstolen fant at disse vilkårene ikke var oppfylt. Operatørenes godtgjørelse besto ikke i en rett til å kreve betaling fra brukerne for å utnytte tjenesten. Videre var driftsrisikoen ikke reelt overført. Avtalene forpliktet kommissæren til å sørge for at de berørte kommunene leverte hele den aktuelle avfallsmengden til operatørene, og avtalene garanterte en minimumsårsmengde. I tillegg fantes det mekanismer for justering av royaltyen dersom faktisk volum falt under 95 % eller oversteg 115 % av minimumsmengden, nettopp for å sikre operatørens økonomiske og finansielle likevekt. Royaltyen kunne også justeres årlig i lys av kostnadsutvikling, og reforhandles ved rettslige endringer som medførte nye investeringer.
Italia anførte at operatørene også kunne få inntekter fra salg av elektrisitet produsert ved avfallsbehandlingen, at kontraktene hadde lang varighet, krevde betydelige investeringer, gjaldt en tjeneste av allmenn interesse og ga operatørene betydelig selvstendighet. Domstolen avviste at disse momentene endret klassifiseringen. Eventuelle tilleggsinntekter fra tredjemenn var ikke tilstrekkelige når vederlaget i det vesentlige ble betalt av oppdragsgiveren. Heller ikke kontraktslengde, investeringsbehov, tjenestens allmenninteresse eller graden av operatørens selvstendighet var avgjørende for skillet.
Når avtalene dermed var offentlige tjenestekontrakter, måtte Italia følge direktiv 92/50, særlig artiklene 11, 15 og 17. Oppdragsgiveren skulle blant annet ha publisert en kontraktskunngjøring etter riktig modell i direktivets vedlegg III. Det var ikke gjort. Kommisjonens søksmål ble derfor tatt til følge.
Konklusjon
EU-domstolen fastslo at Italia hadde misligholdt sine forpliktelser etter direktiv 92/50/EØF. Avtalene om behandling av restavfall på Sicilia var ikke tjenestekonsesjoner, men offentlige tjenestekontrakter. Italia kunne derfor ikke nøye seg med den valgte kunngjøringsformen og den gjennomførte fremgangsmåten. Siden det ikke var publisert relevant kontraktskunngjøring i EU-tidende/TED og direktivets prosedyrekrav ellers ikke var fulgt, forelå traktatbrudd.
Praktisk betydning
Dommen er sentral for grensedragningen mellom tjenestekontrakt og tjenestekonsesjon i anskaffelsesretten. Den viser at direkte betaling fra oppdragsgiver og mekanismer som skjermer leverandøren mot volum- og kostnadsrisiko, normalt trekker klart i retning av kontrakt, ikke konsesjon. For offentlige oppdragsgivere er poenget at klassifisering ikke kan baseres på nasjonal merkelapp eller kontraktens navn. Dersom leverandøren i realiteten ikke bærer den vesentlige driftsrisikoen, må anskaffelsen behandles etter de ordinære anskaffelsesreglene. Dommen illustrerer også at bruk av feil kunngjøringsskjema ikke oppfyller kunngjøringsplikten.
Ofte stilte spørsmål
Hva var det avgjørende for at avtalene ikke ble ansett som tjenestekonsesjoner?
Det avgjørende var at operatørene i det vesentlige ble betalt direkte av oppdragsgiveren, og at avtalene ikke overførte den relevante driftsrisikoen til operatørene. Minimumsvolum og prisjusteringer reduserte risikoen ytterligere.
Var det tilstrekkelig at det ble publisert en kunngjøring i TED?
Nei. Domstolen la til grunn at det ikke var publisert en relevant kontraktskunngjøring etter direktivets krav. Det var brukt skjema for periodisk veiledende kunngjøring, noe som ikke oppfylte kunngjøringsplikten.
Dommen i uoffisiell norsk oversettelse
Fulltekst er uoffisiell norsk oversettelse og ligger nederst fordi den ofte er lang. Den redaksjonelle omtalen over er ment som inngangen til dommen.
KOMMISJONEN MOT ITALIA DOMSTOLENS DOM (Andre avdeling) 18. juli 2007 * Sak C-382/05, SØKSMÅL etter artikkel 226 EF om fastslåelse av traktatbrudd, anlagt 20. oktober 2005, Kommisjonen for De europeiske fellesskap, representert ved A. Aresu og X. Lewis, i egenskap av befullmektigede, med prosessadresse i Luxembourg, saksøker, mot Den italienske republikk, representert ved I.M. Braguglia, i egenskap av befullmektiget, og G. Fiengo, avvocato dello Stato, med prosessadresse i Luxembourg, saksøkt, * Sakens språk: italiensk. DOMSTOLEN (Andre avdeling), sammensatt av avdelingens president C.W.A. Timmermans, samt dommerne P. Kūris, K. Schiemann (referent), L. Bay Larsen og C. Toader, generaladvokat: J. Mazák, justitssekretær: J. Swedenborg, administrator, etter å ha behandlet skriftlig og etter muntlig forhandling 8. mars 2007, etter å ha besluttet, etter å ha hørt generaladvokaten, å avsi dom uten forslag til
avgjørelse
, avsagt følgende Dom
1Ved sin søknad anmoder Kommisjonen for De europeiske fellesskap Domstolen om å fastslå at Den italienske republikk har tilsidesatt sine forpliktelser etter rådsdirektiv 92/50/EØF av 18. juni 1992 om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av kontrakter om offentlige tjenestekjøp (EFT 1992 L 209, s. 1), som endret ved kommisjonsdirektiv 2001/78/EF av 13. september 2001 (EFT 2001 L 285, s. 1) («direktiv 92/50»), særlig artiklene 11, 15 og 17, idet Presidenza del Consiglio dei Ministri — Dipartimento per la protezione civile — Ufficio del Commissario delegato per l'emergenza rifiuti e la tutela delle acque in Sicilia (Statsministerens kontor, Direktoratet for sivilt beredskap, Kommissærens kontor for avfallskriser og vannbeskyttelse på Sicilia) (i) innledet prosedyren for inngåelse av avtaler om håndtering av den delen av husholdningsavfallet som produseres i kommunene i regionen Sicilia og som gjenstår etter innsamling av sortert materiale, og (ii) inngikk disse avtalene, uten å følge prosedyrene fastsatt i nevnte direktiv, og særlig uten å kunngjøre den relevante kontraktskunngjøringen i De europeiske fellesskapers Tidende. KOMMISJONEN MOT ITALIA Rettslig bakgrunn Fellesskapsrettslige bestemmelser 2 Artikkel 1 bokstav a) i direktiv 92/50 lyder: «a) 'kontrakter om offentlige tjenestekjøp': kontrakter om en økonomisk ytelse inngått skriftlig mellom en tjenesteleverandør og en oppdragsgiver ...» 3 Artikkel 8 i direktiv 92/50 bestemmer: «Kontrakter som har som formål tjenester oppført i vedlegg I A, skal tildeles i samsvar med bestemmelsene i avdeling III til VI.»
4I avdeling V i direktiv 92/50 bestemmer artikkel 15 nr. 2: «Oppdragsgivere som ønsker å tildele en kontrakt om offentlige tjenestekjøp gjennom åpen, begrenset eller, på de vilkår som er fastsatt i artikkel 11, forhandlet prosedyre, skal kunngjøre sin hensikt ved en kunngjøring.» 5 Artikkel 17 i direktiv 92/50 lyder: «1. Kunngjøringene skal utarbeides i samsvar med modellene fastsatt i vedlegg III og IV og skal inneholde de opplysninger som er angitt i disse modellene ... 4. Kunngjøringene nevnt i artikkel 15 nr. 2 og 3 skal i sin helhet offentliggjøres i De europeiske fellesskapers Tidende og i TED-databasen på originalspråket. Et
sammendrag
av de viktigste elementene i hver kunngjøring skal offentliggjøres på Fellesskapets offisielle språk, men kun teksten på originalspråket er autentisk.» 6 Vedlegg I A til direktiv 92/50, med tittelen «Tjenester i henhold til artikkel 8», omfatter blant annet kategori nr. 16 «Kloakk og avfallshåndtering; rensing og lignende tjenester» med CPC-referansenummer 94. KOMMISJONEN MOT ITALIA 7 Vedlegg III til direktiv 92/50 inneholder blant annet modeller for «periodiske veiledende kunngjøringer» og «kontraktskunngjøringer». Nasjonale bestemmelser 8 Artikkel 4 i statsministerens resolusjon nr. 2983 av 31. mai 1999 (GURI nr. 132 av 8. juni 1999), som endret ved resolusjon nr. 3190 av 22. mars 2002 («resolusjon nr. 2983/99»), bestemmer: «Kommissæren, Sicilias regionpresident, skal etter å ha innhentet uttalelse fra miljø- og naturressursdepartementet, inngå avtaler med en varighet på inntil 20 år om håndtering av den delen av husholdningsavfallet som produseres i kommunene i regionen Sicilia og som gjenstår etter innsamling av sortert materiale ... I dette øyemed skal Kommissæren, Sicilias regionpresident, utpeke industrioperatørene på grunnlag av transparente offentlige prosedyrer, med fravikelse av EFs anbudsregler ...» 9 Ordlyden «med fravikelse av EFs anbudsregler» som fremgikk av denne bestemmelsen, ble opphevet ved statsministerens resolusjon nr. 3334 av 23. januar 2004 (GURI nr. 26 av 2. februar 2004). Sakens faktiske omstendigheter og den administrative fasen
10Ved resolusjon nr. 670 av 5. august 2002 godkjente Sicilias regionpresident, i sin egenskap av Commissario delegato per l'emergenza rifiuti e la tutela delle acque in Sicilia (Kommissær for avfallskriser og vannbeskyttelse på Sicilia, «Kommissæren») og i henhold til artikkel 4 i resolusjon nr. 2983/99, et dokument med tittelen «Offentlig kunngjøring om inngåelse av avtaler om håndtering av den delen av husholdningsavfallet som produseres i regionen Sicilia og som gjenstår etter innsamling av sortert materiale» («den omstridte kunngjøringen»). Den omstridte kunngjøringen inneholder tre vedlegg. Vedlegg A fastsetter «retningslinjer for håndtering av den delen av husholdningsavfallet som produseres i kommunene i regionen Sicilia og som gjenstår etter innsamling av sortert materiale». Vedlegg B har tittelen «
Sammendrag
av finansiell plan», og vedlegg C inneholder en modellavtale til bruk med de utpekte operatørene («modellavtalen»). 11 Den 7. august 2002 ble en kunngjøring vedrørende de ovennevnte avtalene, utarbeidet på grunnlag av modellkunngjøringen med tittelen «periodisk veiledende kunngjøring» i vedlegg III til direktiv 92/50, oversendt Publikasjonskontoret. Kunngjøringen ble deretter offentliggjort i De europeiske fellesskapers Tidende (EFT 2002 S 158, elektronisk utgave) den 16. august 2002. 12 Den omstridte kunngjøringen ble publisert i Gazzetta ufficiale della Regione Siciliana (Sicilias regionale offisielle tidende) den 9. august 2002.
13Kommisjonen, som hadde mottatt en klage vedrørende denne prosedyren, sendte de italienske myndighetene et brev den 15. november 2002 der den ba om opplysninger, og de italienske myndighetene svarte ved brev av 2. mai 2003. KOMMISJONEN MOT ITALIA 14 Den 17. juni 2003 ble fire avtaler, som i det vesentlige bygget på modellavtalen, inngått mellom Kommissæren og henholdsvis Tifeo Energia Ambiente Soc. coop. arl, Palermo Energia Ambiente Soc. coop. arl, Sicil Power SpA og Platani Energia Ambiente Soc. coop. arl («de omstridte avtalene»). 15 Den 17. oktober 2003 sendte Kommisjonen, i samsvar med artikkel 226 EF, et åpningsbrev til Den italienske republikk med påstand om at denne hadde overtrådt direktiv 92/50, særlig artiklene 11, 15 og 17. Den 9. juli 2004, da Kommisjonen ikke var tilfreds med svaret av 1. april 2004 som den hadde mottatt på dette åpningsbrevet, sendte den en grunngitt uttalelse til Den italienske republikk og krevde at staten avsluttet det påståtte traktatbruddet innen en frist på to måneder.
16I sitt svar av 24. september 2004 på den grunngitte uttalelsen bestred de italienske myndighetene at det forelå et traktatbrudd.
17Da Kommisjonen ikke var tilfreds med dette svaret, besluttet den å anlegge foreliggende søksmål. Søksmålet Partenes anførsler
18Kommisjonen gjør gjeldende at de omstridte avtalene er kontrakter om offentlige tjenestekjøp i henhold til artikkel 1 i direktiv 92/50, men at de ikke ble inngått i samsvar med direktivets kunngjøringskrav. Den gjør særlig gjeldende at istedenfor å benytte kontraktskunngjøringsskjemaet som kreves etter vedlegg III til direktivet for tildeling av offentlige kontrakter, bygget kunngjøringen som ble publisert i De europeiske fellesskapers Tidende på skjemaet for «periodisk veiledende kunngjøring», som fremgår av samme vedlegg. Ikke-nasjonale tjenesteleverandører ble dessuten diskriminert sammenlignet med nasjonale operatører, som hadde tilgang til en detaljert kontraktskunngjøring publisert i Gazzetta ufficiale della Regione Siciliana. 19 Ifølge Kommisjonen kan de omstridte avtalene ikke, slik Den italienske republikk hevder, klassifiseres som tjenestekonsesjoner som faller utenfor direktivets virkeområde. Operatørenes vederlag består ikke i retten til mot betaling å utnytte den egne tjenesten ved å motta inntekter fra brukerne, med samtidig overtagelse av all risiko knyttet til denne utnyttelsen.
20For det første består operatørens vederlag i denne saken av et royalty betalt direkte til operatøren av Kommissæren, og beløpet er fastsatt i de omstridte avtalene i euro per tonn avfall som overføres til operatøren av kommunene. De inntektene operatøren i tillegg kan oppnå fra salg av elektrisk energi produsert under den termiske behandlingen av avfallet, utgjør ikke en del av dets vederlag.
21For det andre overtar ikke operatøren risikoen knyttet til utnyttelsen, særlig siden de omstridte avtalene garanterer operatøren overføring av en minimumsårsmengde avfall, og samtidig foreskriver en årlig justering av royaltybeløpet for å ta hensyn til utviklingen i de kostnadene operatøren er ansvarlig for. Videre foreskriver disse avtalene en justering av royaltyen dersom den faktiske årlige avfallsmengden som overføres faller under 95 % eller overstiger 115 % av den garanterte minimumsmengden, for å sikre operatørens økonomiske og finansielle likevekt. KOMMISJONEN MOT ITALIA 22 Den italienske regjering hevder derimot at de omstridte avtalene utgjør tjenestekonsesjoner som faller utenfor virkeområdet til direktiv 92/50, slik det særlig fremgår av nasjonal rettspraksis.
23For det første er slike kontrakter ment å delegere myndigheten til å utføre en tjeneste av allmenn interesse, hvis kontinuitet operatøren er forpliktet til å sikre.
24For det andre ytes tjenestene direkte til brukerne, nemlig innbyggerne i de avfallsproduserende kommunene, som ved å betale et gebyr til kommunene som dekker både innsamling og behandling av avfallet, i siste instans bærer kostnadene ved royaltyen som betales til operatøren og dermed godtgjør denne for de tjenestene den yter. Kommissæren spiller i denne forbindelse kun rollen som mellommann.
25For det tredje hører kravet om å produsere energi ved behandlingen av avfall, og dermed salget av denne energien, utvilsomt inn under de omstridte avtalenes formål og gjenstand. Det er for øvrig klassisk at godtgjørelsen ved en konsesjon ikke bare stammer fra prisen betalt av brukeren, men også fra andre aktiviteter tilknyttet den leverte tjenesten.
26For det fjerde, tatt i betraktning den finansielle betydningen av operatørens investering, som er i størrelsesorden en milliard euro, og varigheten av de omstridte avtalene, som er 20 år, er de overskuddene operatøren kan oppnå, usikre, særlig ettersom en del av dem stammer fra salget av produsert energi.
27For det femte er ansvaret for organiseringen og forvaltningen av de delegerte tjenestene utelukkende operatørens ansvar, mens myndighetene begrenser seg til en enkel overvåkningsrolle.
28Ved tjenestekonsesjoner kan den nødvendige transparens sikres med alle egnede midler, herunder, som i dette tilfellet, gjennom publisering av en kunngjøring i nasjonal daglig fagpresse. Domstolens bemerkninger
29Det fremgår av fast rettspraksis at tjenestekonsesjoner er unntatt fra virkeområdet til direktiv 92/50 (se blant annet sak C-231/03, Coname, Sml. 2005 I, s. 7287, avsnitt 9, og sak C-458/03, Parking Brixen, Sml. 2005 I, s. 8585, avsnitt 42).
30Ettersom den italienske regjering ved flere anledninger har fremhevet at det av nasjonal rettspraksis fremgår at avtaler av den typen de omstridte avtalene representerer, skal klassifiseres som tjenestekonsesjoner, må det som et innledende punkt bemerkes at definisjonen av en kontrakt om offentlige tjenestekjøp er et fellesskapsrettslig spørsmål, slik at klassifiseringen av de omstridte avtalene etter italiensk rett er uten betydning for spørsmålet om de faller innenfor virkeområdet til direktiv 92/50 (se i denne retning sak C-264/03, Kommisjonen mot Frankrike, Sml. 2005 I, s. 8831, avsnitt 36, og sak C-220/05, Auroux m.fl., Sml. 2007 I, s. 385, avsnitt 40).
31Spørsmålet om de omstridte avtalene skal eller ikke skal klassifiseres som tjenestekonsesjoner, må derfor utelukkende vurderes i lys av fellesskapsretten.
32I denne forbindelse er det for det første nødvendig å peke på at de omstridte avtalene foreskriver betaling fra Kommissæren til operatøren av et royalty hvis beløp er fastsatt i euro per tonn avfall som de berørte kommunene overfører til denne operatøren. KOMMISJONEN MOT ITALIA
33Som Domstolen tidligere har uttalt, følger det av definisjonen i artikkel 1 bokstav a) i direktiv 92/50 at en kontrakt om offentlige tjenestekjøp i henhold til dette direktivet forutsetter en vederlagsytelse som betales direkte av oppdragsgiveren til tjenesteleverandøren (Parking Brixen, avsnitt 39). Et royalty av den typen de omstridte avtalene foreskriver, er følgelig egnet til å karakterisere en kontrakt som en kontrakt om en økonomisk ytelse i henhold til artikkel 1 bokstav a), og dermed som en offentlig kontrakt (se vedrørende betaling av et fast beløp per søppelkasse eller beholder fra en by til et foretak med eneansvar for innsamling og behandling av avfall: sak C-29/04, Kommisjonen mot Østerrike, Sml. 2005 I, s. 9705, avsnittene 8 og 32).
34For det andre fremgår det av Domstolens rettspraksis at det foreligger en tjenestekonsesjon når den avtalte godtgjørelsesmåten består i retten til mot betaling å utnytte den egne tjenesten, og dette innebærer at leverandøren overtar risikoen forbundet med driften av de aktuelle tjenestene (se sak C-324/98, Telaustria og Telefonadress, Sml. 2000 I, s. 10745, avsnitt 58; kjennelsen i sak C-358/00, Buchhändler-Vereinigung, Sml. 2002 I, s. 4685, avsnittene 27 og 28; og Parking Brixen, avsnitt 40).
35Det må fastslås at den godtgjørelsesmåten som de omstridte avtalene foreskriver, ikke består i retten til mot betaling å utnytte de aktuelle tjenestene, og at den heller ikke innebærer at operatøren overtar risikoen forbundet med driften av dem. 36 Ikke bare godtgjøres operatøren i det vesentlige av Kommissæren gjennom et fast royalty per tonn avfall som overføres til ham, slik det ble påpekt i dommens avsnitt 32, men det er heller ikke omstridt at Kommissæren etter de omstridte avtalene forplikter seg til, for det første, å sørge for at alle de berørte kommunene overfører hele den gjenværende delen av sitt avfall til operatøren, og for det andre, at en minimumsårsmengde avfall overføres til ham. De omstridte avtalene foreskriver dessuten en justering av royaltybeløpet dersom den faktiske årlige avfallsmengden som overføres faller under 95 % eller overstiger 115 % av den garanterte minimumsmengden, for å sikre operatørens økonomiske og finansielle likevekt. De foreskriver også en årlig justering av royaltyen i lys av utviklingen i kostnadene til personale, råvarer og vedlikeholdsarbeider, samt en økonomisk indeks. Avtalene foreskriver dessuten en reforhandling av royaltyen dersom operatøren, som følge av endringer i det rettslige rammeverket, må foreta investeringer utover et visst nivå for å overholde den nye lovgivningen.
37På bakgrunn av det ovennevnte må de omstridte avtalene anses som kontrakter om offentlige tjenestekjøp som er underlagt direktiv 92/50, og ikke som tjenestekonsesjoner som faller utenfor dette direktivets virkeområde. 38 Ingen av de argumentene den italienske regjering har fremmet for å bestride denne klassifiseringen, fører dessuten frem.
39Hva angår for det første det faktum at operatørene, utover mottakelsen av det avtalte royaltyet, er i stand til å dra nytte av de finansielle avkastningene knyttet til salget av elektrisitet produsert under behandlingen av avfallet, er det nødvendig å peke på at artikkel 1 bokstav a) i direktiv 92/50, som definerer hva som utgjør en offentlig kontrakt, viser til «kontrakter om en økonomisk ytelse», og at den økonomiske ytelsen i en kontrakt sikter til vederlaget som betales til kontraktsparten for levering av de tjenestene som oppdragsgiveren har angitt (se i denne retning Auroux m.fl., avsnitt 45).
40I dette tilfellet er det åpenbart at vederlaget operatøren mottar for leveringen av de tjenestene Kommissæren har angitt, nemlig behandlingen av det overførte avfallet med energiutnyttelse, i det vesentlige består i utbetalingen av royaltybeløpet fra Kommissæren. KOMMISJONEN MOT ITALIA 41 Selv om man antar at inntektene fra salget av elektrisitet også kan anses som vederlag for de tjenestene Kommissæren har angitt — blant annet på grunn av at Kommissæren i de omstridte avtalene forplikter seg til å legge til rette for salg til tredjeparter — er den blotte omstendighet at operatøren dermed, utover vederlaget det mottar fra Kommissæren, vil kunne oppnå inntekter indirekte fra tredjeparter for sin tjenesteyting, ikke tilstrekkelig til å hindre at de omstridte avtalene klassifiseres som offentlige kontrakter (se analogt Auroux m.fl., avsnitt 45).
42Videre er verken varigheten av de omstridte avtalene eller de betydelige innledende investeringene som operatøren må foreta ved gjennomføringen av dem, avgjørende for klassifiseringen av disse avtalene, ettersom slike kjennetegn kan foreligge både ved offentlige kontrakter og ved tjenestekonsesjoner.
43Det samme gjelder det faktum at behandling av avfall faller inn under allmennhetens interesse. I denne forbindelse bør det dessuten påpekes at det av vedlegg I A til direktiv 92/50 fremgår at «[t]jenester i henhold til artikkel 8», som direktivet kan komme til anvendelse på, omfatter kategorien «[k]loakk og avfallshåndtering; rensing og lignende tjenester», som Domstolen tidligere har uttalt dekker blant annet tjenester for innsamling og behandling av avfall (se i denne retning Kommisjonen mot Østerrike, avsnitt 32).
44Det er heller ikke avgjørende, for klassifiseringen av en avtale som en offentlig kontrakt eller en tjenestekonsesjon, at de tjenestene operatøren tilbyr, der det er aktuelt, krever en stor grad av selvstendighet i utførelsen fra dennes side.
45Ettersom de omstridte avtalene utgjør kontrakter om offentlige tjenestekjøp i henhold til artikkel 1 bokstav a) i direktiv 92/50, kunne de bare inngås i samsvar med bestemmelsene i direktivet, særlig artiklene 11, 15 og
17I henhold til disse bestemmelsene var den berørte oppdragsgiveren blant annet forpliktet til å publisere en kontraktskunngjøring som var i samsvar med modellen fastsatt i vedlegg III til direktivet, noe som ikke ble gjort.
46Det følger av dette at Kommisjonens søksmål må tas til følge, og at det er nødvendig å fastslå at Den italienske republikk har tilsidesatt sine forpliktelser etter direktiv 92/50, særlig artiklene 11, 15 og 17, idet Presidenza del Consiglio dei Ministri — Dipartimento per la protezione civile — Ufficio del Commissario delegato per l'emergenza rifiuti e la tutela delle acque in Sicilia (i) innledet prosedyren for inngåelse av avtaler om håndtering av den delen av husholdningsavfallet som produseres i kommunene i regionen Sicilia og som gjenstår etter innsamling av sortert materiale, og (ii) inngikk disse avtalene, uten å følge prosedyrene fastsatt i rådsdirektiv 92/50, og særlig uten å kunngjøre den relevante kontraktskunngjøringen i De europeiske fellesskapers Tidende.
Sakskostnader
47I henhold til prosessreglementets artikkel 69 nr. 2 skal den tapende part dømmes til å betale sakskostnadene dersom det er nedlagt slik påstand. Ettersom Kommisjonen har nedlagt påstand om
sakskostnader
og Den italienske republikk har tapt saken, skal sistnevnte dømmes til å betale sakskostnadene. KOMMISJONEN MOT ITALIA På dette grunnlag har Domstolen (Andre avdeling) avsagt følgende dom:
1Det fastslås at Den italienske republikk har tilsidesatt sine forpliktelser etter rådsdirektiv 92/50/EØF av 18. juni 1992 om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av kontrakter om offentlige tjenestekjøp, som endret ved kommisjonsdirektiv 2001/78/EF av 13. september 2001, særlig artiklene 11, 15 og 17, idet Presidenza del Consiglio dei Ministri — Dipartimento per la protezione civile — Ufficio del Commissario delegato per l'emergenza rifiuti e la tutela delle acque in Sicilia (i) innledet prosedyren for inngåelse av avtaler om håndtering av den delen av husholdningsavfallet som produseres i kommunene i regionen Sicilia og som gjenstår etter innsamling av sortert materiale, og (ii) inngikk disse avtalene, uten å følge prosedyrene fastsatt i nevnte direktiv, og særlig uten å kunngjøre den relevante kontraktskunngjøringen i De europeiske fellesskapers Tidende. 2. Den italienske republikk dømmes til å betale sakskostnadene. [Underskrifter]