C-392/93 British Telecommunications om artikkel 8 i direktiv 90/531

Nøkkelord

1. Tilnærming av lovgivningene – fremgangsmåtene ved tilbudsgivning innen vann- og energiforsyning samt transport og telekommunikasjon – direktiv 90/531 – fastsettelse av hvilke teletjenester som faller utenfor direktivets anvendelsesområde – kompetanse som tilkommer oppdragsgiverne – en medlemsstats uriktige gjennomføring – plikt for medlemsstaten til å erstatte en oppdragsgivers tap – foreligger ikke (Rådets direktiv 90/531, art. 8, nr. 1) 2. Tilnærming av lovgivningene – fremgangsmåtene ved tilbudsgivning innen vann- og energiforsyning samt transport og telekommunikasjon – direktiv 90/531 – anvendelsesområde – unntak for kontrakter som inngås av oppdragsgivere som tilbyr sine tjenester under konkurransevilkår – rettslig og faktisk vurdering – kriterier (Rådets direktiv 90/531, art. 8, nr. 1) 3. Fellesskapsrett – en medlemsstats overtredelse – gjennomføring av et direktiv – plikt til å erstatte tap som er voldt borgerne – betingelser

Sammendrag

1En medlemsstat kan ikke ved gjennomføringen av direktiv 90/531/EØF om fremgangsmåtene ved tilbudsgivning innen vann- og energiforsyning samt transport og telekommunikasjon fastsette hvilke teletjenester som faller utenfor direktivets anvendelsesområde i henhold til artikkel 8, nr. 1, ettersom denne kompetansen tilkommer oppdragsgiverne selv. En medlemsstat som ved gjennomføringen av direktivet i nasjonal rett selv har fastsatt hvilke tjenester fra en oppdragsgiver som er unntatt fra direktivet i henhold til artikkel 8, har ikke etter fellesskapsretten plikt til å betale erstatning til oppdragsgiveren for den skade denne måtte ha lidt som følge av den således begåtte feilen. Alle de betingelser som må være oppfylt for at en medlemsstat skal kunne ilegges erstatningsansvar for det tap som er voldt borgerne ved en overtredelse av fellesskapsretten i forbindelse med regelutforming på et område hvor den har et skjønnsmessig handlingsrom, slik som ved gjennomføringen av et direktiv, er nemlig ikke oppfylt i det foreliggende tilfellet. Det foreligger ikke en tilstrekkelig kvalifisert overtredelse av fellesskapsretten, ettersom den feilaktig gjennomførte artikkel 8, nr. 1, er upresis, og den fortolkning som den berørte medlemsstaten i god tro la til grunn, ganske vist var uriktig, men ikke åpenbart var i strid med direktivets ordlyd og dets formål. 2. Avgjørelsen av om den betingelsen som er inntatt i artikkel 8, nr. 1, i direktiv 90/531 om fremgangsmåtene ved tilbudsgivning innen vann- og energiforsyning samt transport og telekommunikasjon – hvoretter bestemte kontrakter som inngås av oppdragsgivere som leverer tjenester på de berørte områdene, faller utenfor direktivets anvendelsesområde dersom «andre virksomheter fritt kan yte den samme tjenesten i samme geografiske område og på vilkår som i det vesentlige er identiske» – er oppfylt, skal treffes etter en rettslig og faktisk vurdering, der det blant annet skal tas hensyn til alle de berørte tjenesters særlige kjennetegn, eventuelle substituerende tjenester, prisvilkårene, oppdragsgiverens dominerende stilling på markedet og eventuelle lovbestemte begrensninger.

3Dersom en overtredelse av fellesskapsretten må tilregnes en medlemsstat som handler på et område hvor den har et vidt skjønnsmessig handlingsrom ved valg av normativ karakter, anerkjenner fellesskapsretten en rett til erstatning for borgere som har lidt et tap, dersom tre betingelser er oppfylt, nemlig at den bestemmelsen som er overtrådt, har til formål å tillegge borgerne rettigheter, at overtredelsen er tilstrekkelig kvalifisert, og at det er en direkte årsakssammenheng mellom statens overtredelse av sin forpliktelse og de skadelidtes tap. Disse betingelsene skal anvendes på den situasjonen at en medlemsstat har gjennomført et EF-direktiv uriktig i nasjonal rett. Det bør oppstilles restriktive betingelser for at medlemsstaten skal kunne ilegges ansvar i denne situasjonen, ut fra de samme betraktninger som ifølge Domstolens praksis begrunner restriktive betingelser for at institusjonene eller medlemsstatene skal kunne ilegges ansvar utenfor kontrakt når de utferdiger generelle rettsakter på områder som hører inn under fellesskapsretten, og hvor de har et vidt skjønnsmessig handlingsrom, ettersom det særlig må sikres at utøvelsen av denne virksomheten ikke hindres ved utsikten til erstatningskrav hver gang det i almenhetens interesse kreves at institusjonene eller medlemsstatene treffer tiltak som kan skade borgernes interesser.

Dommens premisser

1Ved kjennelse av 28. juli 1993, innkommet til Domstolen den 23. august 1993, har High Court of Justice, Queen's Bench Division, Divisional Court (heretter «Divisional Court»), i medhold av EØF-traktatens artikkel 177 forelagt fire spørsmål vedrørende fortolkningen av artikkel 8, nr. 1, i Rådets direktiv 90/531/EØF av 17. september 1990 om fremgangsmåtene ved tilbudsgivning innen vann- og energiforsyning samt transport og telekommunikasjon (EFT L 297, s. 1, heretter «direktivet»). 2 Spørsmålene er blitt reist under en sak som British Telecommunications plc (heretter «BT») har anlagt mot Det forente kongerikes regjering med påstand om annullasjon av Schedule 2 til Utilities Supply and Works Contracts Regulations 1992 (heretter «1992-forskriften»), hvorved direktivets artikkel 8, nr. 1, er blitt gjennomført.

3I henhold til direktivets artikkel 2, nr. 2, bokstav d), gjelder direktivet blant annet for «tilrådighetsstillelse eller drift av offentlige telenett eller ytelse av én eller flere offentlige teletjenester». 4 Ifølge artikkel 2, nr. 1, bokstav b), gjelder direktivet for oppdragsgivere «som ikke er offentlige myndigheter eller offentlige virksomheter, og som blant annet utøver én eller flere av de former for virksomhet som er omhandlet i nr. 2, og som driver virksomhet på grunnlag av særlige eller eksklusive rettigheter som er innrømmet av en kompetent myndighet i en medlemsstat». Videre presiseres det i artikkel 2, nr. 3, bokstav a), at en oppdragsgiver med henblikk på anvendelsen av nr. 1, bokstav b), særlig anses for å ha særlige eller eksklusive rettigheter «når den til oppbygging av de nett eller fasiliteter som er omhandlet i nr. 2, kan benytte ekspropriasjon eller bruksrett eller plassere nettsutstyr på, under eller over offentlig vei».

5I artikkel 2, nr. 6, heter det: «De i vedlegg I–X nevnte oppdragsgivere oppfyller ovennevnte kriterier». I vedlegg X, som omfatter «Oppdragsgivere innen telekommunikasjon», anføres for Det forente kongerikes vedkommende blant annet BT, Mercury Communications Ltd (heretter «Mercury») og City of Kingston upon Hull (heretter «Hull»). 6 Direktivets artikkel 8 lyder slik: «1. Dette direktiv gjelder ikke for kontrakter som oppdragsgivere ... inngår om innkjøp som utelukkende har til formål å gjøre det mulig for dem å utføre én eller flere teletjenester, når andre virksomheter fritt kan yte den samme tjenesten i samme geografiske område og på vilkår som i det vesentlige er identiske. 2. Oppdragsgiverne meddeler etter anmodning Kommisjonen alle de tjenestekategorier som de anser for unntatt i henhold til nr.

1Kommisjonen kan regelmessig i De europeiske fellesskaps tidende til orientering offentliggjøre oversikter over de tjenestekategorier som den anser for unntatt. I denne forbindelse tar Kommisjonen hensyn til følsomme forretningsmessige aspekter som oppdragsgiverne måtte påberope seg ved fremsendelsen av opplysningene.»

7Endelig heter det i artikkel 33, nr. 1, bokstav d): «1. Oppdragsgiverne skal oppbevare hensiktsmessige opplysninger angående hver kontrakt, slik at de senere kan begrunne beslutningene om ... d) unnlatelse av anvendelse av bestemmelsene i avsnitt II, III og IV i henhold til unntakene i avsnitt I.»

8I Det forente kongerike er direktivets artikkel 8, nr. 1, gjennomført ved Regulation 7(1) i 1992-forskriften, som lyder slik: «Nærværende regler gjelder ikke for det tilfellet at et forsyningsselskap som er anført i Schedule 2, innhenter tilbud med henblikk på inngåelse av en kontrakt som utelukkende har til formål å gjøre det mulig for selskapet å utføre én eller flere av de offentlige teletjenestene som er nevnt i det avsnittet i Schedule 2 hvor forsyningsselskapet er anført.» 9 Avsnitt B i Schedule 2 er oppstilt slik: «British Telecommunications plc 2. Alle offentlige teletjenester med unntak av følgende tjenester, når de Kingston Communications (Hull) plc utføres innenfor det geografiske området hvor den som utfører tjenestene, har autorisasjon som en offentlig telekommunikasjonsvirksomhet: alminnelige taletelefontjenester, alminnelige datatransmisjonsforbindelser, tilrådighetsstillelse av private leide linjer og maritime tjenester».

10I Regulation 7(2) heter det videre: «En offentlig telekommunikasjonsvirksomhet som nevnt i Schedule 2, skal sende ministeren en rapport med henblikk på fremsendelse til Kommisjonen inneholdende en beskrivelse av de av virksomheten utførte teletjenester som den anser for tjenester som er nevnt i det avsnittet i Schedule 2 hvor virksomheten er anført.» 11 BT er et aksjeselskap som ble opprettet den 1. april 1984 i henhold til British Telecommunications Act 1984. Selskapet fikk derved overført aktivaene og alle rettigheter og forpliktelser fra det tidligere offentlige selskapet, som også het «British Telecommunications», og som selv i medhold av British Telecommunications Act 1981 hadde etterfulgt Post Office. Sistnevnte hadde inntil da hatt enerett til å drive telekommunikasjonssystemer på nesten hele området.

12For så vidt angår teletjenester i form av fremføring av meldinger via faste forbindelser (herunder taletelefoni med faste termineringspunkter) utstedte Det forente kongerikes regjering i medhold av Telecommunications Act 1984 de nødvendige autorisasjoner til BT og Mercury. Med henblikk på å sikre større konkurranse ble det ved Telecommunications Act 1984 bestemt at det skulle skje en sammenkobling av de to nettene. BT og Mercury fikk slik enerett til å utføre teletjenester via faste forbindelser inntil 1990 (duopolperioden). 13 Duopolpolitikken ble forlatt innen den berørte sektoren i begynnelsen av 1990-årene, og Det forente kongerikes regjering utstedte adskillige autorisasjoner. I 1992 kontrollerte BT imidlertid fremdeles 90 % av telefonmarkedet, mens Mercury hadde en markedsandel på 7 % og de nye selskapene en andel på bare 3 %. Fra 1984 til juli 1993 avhendet regjeringen gradvis de aksjer i BT som den fortsatt var innehaver av. 14 Den autorisasjonen som er gitt BT for en periode på 25 år, pålegger selskapet å levere taletelefontjenester overalt i Det forente kongerike – med få unntak – til enhver som ønsker det, selv om etterspørselen er utilstrekkelig til å dekke kostnadene (alminnelig leveringsplikt). BT er som den eneste autorisasjonsinnehaver underlagt regler om takstendringer («price cap»). 15 Slik direktivets artikkel 8 er blitt gjennomført ved 1992-forskriften, er nesten alle virksomheter innen sektoren, herunder Mercury, blitt fritatt for forpliktelsen til å overholde direktivet for så vidt angår kontrakter om levering av teletjenester. Bare BT (og Hull i det området hvor dette selskapet har autorisasjon) er fortsatt underlagt direktivets bestemmelser, dog bare for så vidt angår alminnelige taletelefontjenester, alminnelige datatransmisjonsforbindelser, tilrådighetsstillelse av private leide linjer og maritime tjenester.

16Under den av BT anlagte saken ved Divisional Court har selskapet nedlagt påstand om annullasjon av Schedule 2 til 1992-forskriften under anføring av at Regulation 7(1) og Schedule 2 utgjør en feilaktig gjennomføring av direktivets artikkel 8. BT mener således at Det forente kongerikes regjering skulle ha overført de i direktivets artikkel 8, nr. 1, inneholdte kriterier i stedet for å anvende dem. Ved i relasjon til den enkelte oppdragsgiver å fastsette hvilke av de utførte tjenestene som kan oppfylle kriteriene, har Det forente kongerikes regjering fratatt BT den beslutningskompetanse direktivet gir selskapet. 17 BT krever dessuten erstatning for den skade selskapet hevder å ha lidt som følge av den uriktige gjennomføringen av direktivet, nemlig de ekstra utgifter det har hatt med henblikk på å overholde 1992-forskriften. Forskriften har for øvrig forhindret selskapet i å inngå lønnsomme avtaler og medført ulemper på det forretningsmessige og konkurransemessige plan som følge av den forpliktelsen selskapet – i motsetning til de andre virksomhetene i den berørte sektoren – har til å offentliggjøre sine planer om utlysning av kontrakter og om inngåelse av leveringsavtaler i Tidende. 18 Divisional Court har besluttet å utsette den av BT anlagte saken og forelegge Domstolen følgende prejudisielle spørsmål: «1) Skal Rådets direktiv 90/531 fortolkes slik at en medlemsstat ifølge det skjønn den er innrømmet i medhold av EØF-traktatens artikkel 189, i forbindelse med gjennomføringen av direktivets artikkel 8, nr. 1, selv kan fastsette hvilke teletjenester fra de enkelte oppdragsgivere som er unntatt eller ikke er unntatt i henhold til artikkelen? 2) a) Sikter ordene 'når andre virksomheter fritt kan yte den samme tjenesten i samme geografiske område og på vilkår som i det vesentlige er identiske' i artikkel 8, nr. 1, utelukkende til 'frihet' og 'vilkår' slik de er fastsatt ved lov eller administrativt? b) Dersom spørsmål 2 a) besvares benektende: i) Hvilke andre forhold sikter de berørte ordene da til? ii) Er en oppdragsgivers stilling på markedet for en bestemt teletjeneste relevant for disse forholdene? iii) Dersom oppdragsgiverens stilling er relevant: På hvilken måte er den relevant, og under hvilke omstendigheter kan den være avgjørende? c) Har det betydning for besvarelsen av spørsmål 2 b), nr. ii) og iii), at oppdragsgiveren er underlagt visse begrensninger i henhold til administrative bestemmelser, og – i bekreftende fall – i hvilke henseender har det betydning? 3) Dersom spørsmål 1 besvares bekreftende: a) Dersom det er tvist mellom en oppdragsgiver og de nasjonale myndigheter som skal gjennomføre artikkel 8, nr. 1, hvordan skal den nasjonale domstolen som en slik tvist er brakt inn for, da sikre at kriteriene for anvendelsen av unntaket i artikkel 8, nr. 1, anvendes korrekt, og skal den nasjonale domstolen særlig sette sin egen bedømmelse av anvendelsen av unntaket i artikkel 8, nr. 1, i stedet for den som er lagt til grunn av de nasjonale myndigheter som skal gjennomføre artikkel 8, nr. 1? b) Foreligger det en tilsidesettelse av direktiv 90/531 eller av generelle fellesskapsrettslige prinsipper, særlig rettssikkerhetsprinsippet, dersom den nasjonale domstolen finner at de definisjoner av visse teletjenester som de nasjonale myndigheter som skal gjennomføre artikkel 8, nr. 1, har oppstilt med henblikk på avgjørelsen av om en bestemt tjeneste er omfattet av unntaket, er av en slik karakter at det er umulig for oppdragsgiveren å oppnå visshet om hvorvidt en bestemt tjeneste er omfattet av unntaket? c) Kan en medlemsstat basere sine definisjoner av visse teletjenester på beskrivelser av de tekniske midler en tjeneste utføres ved hjelp av, i stedet for å legge en beskrivelse av selve tjenesten til grunn? 4) Har en medlemsstat som har begått feil i forbindelse med gjennomføringen av artikkel 8, nr. 1, i Rådets direktiv 90/531, etter fellesskapsretten plikt til å betale erstatning til en oppdragsgiver for tap som denne har lidt som følge av den berørte feilen, og på hvilke betingelser kan det i tilfelle oppstå et slikt erstatningsansvar?» Spørsmål 1)

19Med spørsmål 1) ønsker Divisional Court i det vesentlige å få opplyst om en medlemsstat ved gjennomføringen av direktivet kan fastsette hvilke teletjenester som faller utenfor direktivets anvendelsesområde i henhold til artikkel 8, nr. 1, eller om det tilkommer oppdragsgiverne selv å fastsette dette. 20 Den tyske, den franske og den italienske regjering og Det forente kongerike har anført at direktivet ikke er til hinder for at medlemsstatene fastsetter hvilke teletjenester fra de enkelte oppdragsgivere som er unntatt i henhold til artikkel 8, nr. 1. Herved presiserer medlemsstatene bestemmelsens innhold og gir mulighet for en domstolskontroll som ellers ikke ville være mulig. 21 Den tyske regjering og Det forente kongerike har dessuten anført at en slik gjennomføring av artikkel 8, nr. 1, i særlig grad kan vise seg å være nødvendig når det er uenighet mellom en medlemsstat og en oppdragsgiver om avgrensningen av unntakets rekkevidde, hvilket for øvrig er situasjonen i det foreliggende tilfellet. Den tyske regjering har tilføyd at medlemsstatene bedre enn Kommisjonen kan vurdere om det på telekommunikasjonsmarkedet hersker konkurranse med hensyn til en bestemt tjeneste, og at en konkretisering av artikkel 8, nr. 1, fra medlemsstatenes side slik gir mulighet for en mer effektiv kontroll enn den som foretas av Kommisjonen på grunnlag av de opplysninger denne mottar i henhold til artikkel 8, nr. 2. 22 Den tyske regjering har endelig understreket at det ikke på grunnlag av artikkel 8, nr. 2, og artikkel 33, nr. 1, bokstav d), kan fastslås at det bare er oppdragsgiverne som kan fastsette hvilke tjenester som skal anses for unntatt. At oppdragsgiverne i henhold til disse bestemmelsene har plikt til å gi Kommisjonen opplysninger om de tjenestene som er unntatt, og til å oppbevare hensiktsmessige opplysninger angående hver kontrakt slik at de senere kan begrunne en unnlatelse av å anvende direktivets avsnitt II, III og IV, betyr ikke at medlemsstatene ikke kan anses for bemyndiget til selv å fastsette rekkevidden av unntaket i henhold til artikkel 8, nr. 1.

23Denne argumentasjonen kan ikke tiltre. 24 Artikkel 8, nr. 2, bestemmer nemlig – for øvrig på linje med direktivets artikkel 6, nr. 3, og artikkel 7, nr. 2 – at oppdragsgiverne etter anmodning skal meddele Kommisjonen hvilke tjenester de anser for unntatt i henhold til de nevnte artiklene. Hvis det tilkom medlemsstatene å fastsette de berørte tjenestene, ville medlemsstatene likeledes måtte gi Kommisjonen meddelelse om de tjenestene som slik ble holdt utenfor direktivets anvendelsesområde, med henblikk på at Kommisjonen kunne oppfylle sin forpliktelse i henhold til de nevnte numrene.

25Ettersom det ikke i henhold til direktivet – slik det er tilfellet etter artikkel 3, nr. 4 – gjelder en slik forpliktelse for medlemsstatene, tilkommer det utelukkende oppdragsgiverne å fastsette hvilke tjenester som er unntatt i henhold til artikkel 8, nr. 1.

26En slik fortolkning bekreftes av formålet med Rådets direktiv 92/13/EØF av 25. februar 1992 om samordning av lover og administrative bestemmelser vedrørende anvendelse av EF-reglene for fremgangsmåten ved tilbudsgivning innen vann- og energiforsyning samt transport og telekommunikasjon (EFT L 76, s. 14, heretter «direktiv 92/13»), som er å sikre tilstrekkelig rettslig beskyttelse av leverandører og entreprenører i tilfelle av overtredelse av fellesskapsretten på området for offentlige kontrakter (jf. den femte betraktningen til direktiv 92/13). 27 Hvis det tilkom medlemsstatene å beslutte å holde visse tjenester utenfor direktivets anvendelsesområde, ville de næringsdrivende nemlig ikke kunne benytte de rettsmidler som er hjemlet i direktiv 92/13, dersom oppdragsgiverne overtrer fellesskapsbestemmelsene om offentlige kontrakter, særlig retten til erstatning og til de tvangstiltak som er hjemlet i artikkel 2, nr. 1, med henblikk på å unngå eller stanse enhver overtredelse.

28Endelig gjør den anlagte fortolkningen det mulig å sikre likebehandling av oppdragsgiverne og deres leverandører, som slik er underlagt de samme reglene. 29 Spørsmål 1) skal heretter besvares med at en medlemsstat ikke ved gjennomføringen av direktivet kan fastsette hvilke teletjenester som faller utenfor direktivets anvendelsesområde i henhold til artikkel 8, nr. 1, ettersom denne kompetansen tilkommer oppdragsgiverne selv. Spørsmål 2)

30Med spørsmål 2) ønsker Divisional Court å få opplyst om avgjørelsen av om betingelsen i artikkel 8, nr. 1, om at «andre virksomheter fritt kan yte den samme tjenesten i samme geografiske område og på vilkår som i det vesentlige er identiske», er oppfylt, bare skal treffes etter en rettslig vurdering, eller om det også skal legges vekt på faktiske forhold. I sistnevnte fall ønsker den forelagte retten opplyst hvilke forhold det skal tas hensyn til ved bedømmelsen av om det faktisk er konkurranse på telekommunikasjonsmarkedet med hensyn til en bestemt tjeneste. 31 BT har anført at betingelsen i artikkel 8, nr. 1, er oppfylt dersom det rettslig sett er sikret fri konkurranse i den berørte sektoren i henhold til bestemmelser fastsatt ved lov eller administrativt, uten at det er nødvendig å undersøke om det faktisk finnes en slik konkurranse.

32Det bemerkes i den forbindelse at både ordlyden av artikkel 8, nr. 1, og formålet med bestemmelsen er til hinder for en slik fortolkning. Betingelsen om at andre oppdragsgivere skal kunne yte den samme tjenesten på vilkår som i det vesentlige er identiske, er formulert i generelle vendinger i artikkel 8, nr. 1. Dessuten fremgår det av den trettende betraktningen til direktivet at oppdragsgivernes aktiviteter, for å kunne være unntatt fra direktivets anvendelsesområde, skal være «underlagt alminnelige konkurransevilkår på markeder som adgangen er fri til». 33 Betingelsen i artikkel 8, nr. 1, skal heretter fortolkes slik at de andre oppdragsgiverne ikke bare skal ha tillatelse til å drive virksomhet på markedet for de omhandlede tjenestene, som adgangen ikke må være begrenset til ved lov, men at de også faktisk skal være i stand til å levere de omhandlede tjenestene på samme vilkår som oppdragsgiveren.

34Under disse omstendighetene skal beslutningen om å holde bestemte tjenester utenfor direktivets anvendelsesområde treffes i hvert enkelt tilfelle, der det blant annet skal tas hensyn til alle tjenestenes særlige kjennetegn, eventuelle substituerende tjenester, prisvilkårene, oppdragsgiverens dominerende stilling på markedet og eventuelle lovbestemte begrensninger. 35 Spørsmål 2) skal heretter besvares med at avgjørelsen av om betingelsen i direktivets artikkel 8, nr. 1, om at «andre virksomheter fritt kan yte den samme tjenesten i samme geografiske område og på vilkår som i det vesentlige er identiske», er oppfylt, skal treffes etter en rettslig og faktisk vurdering, der det blant annet skal tas hensyn til alle de berørte tjenesters særlige kjennetegn, eventuelle substituerende tjenester, prisvilkårene, oppdragsgiverens dominerende stilling på markedet og eventuelle lovbestemte begrensninger. **Spørsmål 3)**

36Det er på bakgrunn av besvarelsen av spørsmål 1) unødvendig å besvare spørsmål 3). **Spørsmål 4)**

37Med spørsmål 4) ønsker Divisional Court å få opplyst om en medlemsstat som ved gjennomføringen av direktivet i nasjonal rett selv har fastsatt hvilke tjenester fra en oppdragsgiver som er unntatt fra direktivet i henhold til artikkel 8, etter fellesskapsretten har plikt til å betale erstatning til virksomheten for tap som denne måtte ha lidt som følge av den således begåtte feilen. 38 Innledningsvis bemerkes at det av selve traktatens system følger et prinsipp om at staten er erstatningsansvarlig for tap som er voldt borgerne på grunn av tilsidesettelser av fellesskapsretten som må tilregnes staten (dom av 19.11.1991, forente saker C-6/90 og C-9/90, Francovich m.fl., Sml. I, s. 5357, premiss 35, og av 5.3.1996, forente saker C-46/93 og C-48/93, Brasserie du Pêcheur og Factortame, ennå ikke trykt i Samling av avgjørelser, premiss 31). Herav følger at dette prinsippet gjelder i alle tilfeller der en medlemsstat har overtrådt fellesskapsretten (dommen i sakene Brasserie du Pêcheur og Factortame, jf. ovenfor, premiss 32).

39I sistnevnte dom fastslo Domstolen likeledes, i relasjon til overtredelser av fellesskapsretten som må tilregnes en medlemsstat som handler på et område hvor den har et vidt skjønnsmessig handlingsrom ved valg av normativ karakter, at fellesskapsretten anerkjenner en rett til erstatning dersom tre betingelser er oppfylt: at den bestemmelsen som er overtrådt, har til formål å tillegge borgerne rettigheter, at overtredelsen er tilstrekkelig kvalifisert, og at det er en direkte årsakssammenheng mellom statens overtredelse av sin forpliktelse og de skadelidtes tap (premiss 50 og 51).

40Disse betingelsene skal anvendes på den situasjonen som den nasjonale retten har forelagt Domstolen, nemlig at en medlemsstat har gjennomført et EF-direktiv uriktig i nasjonal rett. Det bør oppstilles restriktive betingelser for at medlemsstaten skal kunne ilegges ansvar i denne situasjonen, ut fra de samme betraktninger som ifølge Domstolens praksis begrunner restriktive betingelser for at institusjonene eller medlemsstatene skal kunne ilegges ansvar utenfor kontrakt når de utferdiger generelle rettsakter på områder som hører inn under fellesskapsretten, og hvor de har et vidt skjønnsmessig handlingsrom, ettersom det særlig må sikres at utøvelsen av denne virksomheten ikke hindres ved utsikten til erstatningskrav hver gang det i almenhetens interesse kreves at institusjonene eller medlemsstatene treffer tiltak som kan skade borgernes interesser (jf. bl.a. dom av 25.5.1978, forente saker 83/76, 94/76, 4/77, 15/77 og 40/77, HNL m.fl. mot Rådet og Kommisjonen, Sml. s. 1209, premiss 5 og 6, og dommen i sakene Brasserie du Pêcheur og Factortame, jf. ovenfor, premiss 45). 41 Selv om det i prinsippet tilkommer de nasjonale domstolene å ta stilling til om betingelsene for medlemsstatenes erstatningsansvar på grunn av overtredelser av fellesskapsretten er oppfylt, bemerkes at Domstolen i nærværende sak har alle de opplysninger som er nødvendige for å bedømme om det kan sies å foreligge en tilstrekkelig kvalifisert overtredelse av fellesskapsretten.

42Det fremgår av Domstolens praksis at en overtredelse er tilstrekkelig kvalifisert dersom en institusjon eller en medlemsstat under utøvelsen av sin kompetanse til å utferdige generelle rettsakter åpenbart og grovt har overskredet grensene for sine beføyelser (dommen i saken HNL m.fl. mot Rådet og Kommisjonen, jf. ovenfor, premiss 6, og dommen i sakene Brasserie du Pêcheur og Factortame, jf. ovenfor, premiss 55). Den kompetente rettsinstansen kan i den forbindelse blant annet ta i betraktning hvor klar og presis den tilsidesatte bestemmelsen er (dommen i sakene Brasserie du Pêcheur og Factortame, premiss 56).

43I det foreliggende tilfellet bemerkes at artikkel 8, nr. 1, er upresis og – utover den fortolkning Domstolen har anlagt i denne dommen – med rimelighet åpnet for den fortolkning som Det forente kongerike i god tro la til grunn på grunnlag av argumenter som ikke er uten enhver relevans (jf. ovenfor, premiss 20, 21 og 22). Den berørte fortolkningen, som også ble anlagt av andre medlemsstater, var ikke åpenbart i strid med direktivets ordlyd eller dets formål.

44Det skal videre særlig bemerkes at Det forente kongerike ikke hadde noe holdepunkt i Domstolens praksis vedrørende fortolkningen av den omhandlede bestemmelsen, som Kommisjonen heller ikke hadde uttalt seg om ved vedtakelsen av 1992-forskriften.

45Under disse omstendighetene kan det forhold at en medlemsstat ved gjennomføringen av direktivet har lagt til grunn at den selv skulle fastsette hvilke tjenester som er unntatt fra direktivets anvendelsesområde i henhold til artikkel 8 – noe som er i strid med bestemmelsen – ikke betraktes som en tilstrekkelig kvalifisert overtredelse av fellesskapsretten som omhandlet i dommen i sakene Brasserie du Pêcheur og Factortame, jf. ovenfor. 46 Spørsmål 4) skal heretter besvares med at en medlemsstat som ved gjennomføringen av direktivet i nasjonal rett selv har fastsatt hvilke tjenester fra en oppdragsgiver som er unntatt fra direktivet i henhold til artikkel 8, ikke etter fellesskapsretten har plikt til å betale erstatning til oppdragsgiveren for den skade denne måtte ha lidt som følge av den således begåtte feilen. **

Avgjørelse om sakskostnader

** **Sakens kostnader**

47De utgifter som er pådratt av den tyske, den franske og den italienske regjering og av Kommisjonen for De europeiske fellesskap, som har avgitt innlegg for Domstolen, kan ikke erstattes. Ettersom behandlingen av saken i forhold til hovedsakens parter utgjør et ledd i den saken som verserer for den nasjonale retten, tilkommer det denne å treffe

avgjørelse

om sakskostnadene. **

Avgjørelse

** På grunnlag av disse premissene kjenner DOMSTOLEN vedrørende de spørsmål som er forelagt av High Court of Justice, Queen's Bench Division, Divisional Court, ved kjennelse av 28. juli 1993, for rett: 1) En medlemsstat kan ikke ved gjennomføringen av Rådets direktiv 90/531/EØF av 17. september 1990 om fremgangsmåtene ved tilbudsgivning innen vann- og energiforsyning samt transport og telekommunikasjon fastsette hvilke teletjenester som faller utenfor direktivets anvendelsesområde i henhold til artikkel 8, nr. 1, ettersom denne kompetansen tilkommer oppdragsgiverne selv. 2) Avgjørelsen av om betingelsen i artikkel 8, nr. 1, i direktiv 90/531 om at «andre virksomheter fritt kan yte den samme tjenesten i samme geografiske område og på vilkår som i det vesentlige er identiske», er oppfylt, skal treffes etter en rettslig og faktisk vurdering, der det blant annet skal tas hensyn til alle de berørte tjenesters særlige kjennetegn, eventuelle substituerende tjenester, prisvilkårene, oppdragsgiverens dominerende stilling på markedet og eventuelle lovbestemte begrensninger. 3) En medlemsstat som ved gjennomføringen av direktiv 90/531 i nasjonal rett selv har fastsatt hvilke tjenester fra en oppdragsgiver som er unntatt fra direktivet i henhold til artikkel 8, har ikke etter fellesskapsretten plikt til å betale erstatning til oppdragsgiveren for den skade denne måtte ha lidt som følge av den således begåtte feilen.