C-393/06 Ing. Aigner: sektordirektiv og offentligrettslig organ

ING. AIGNER DOMSTOLENS DOM (Fjerde avdeling) 10. april 2008 * I sak C-393/06, angående en anmodning om prejudisiell

avgjørelse

i henhold til artikkel 234 EF, inngitt av Vergabekontrollsenat des Landes Wien (Østerrike) ved

avgjørelse

av 17. august 2006, innkommet til Domstolen den 22. september 2006, i saken: Ing. Aigner, Wasser-Wärme-Umwelt, GmbH mot Fernwärme Wien GmbH, har DOMSTOLEN (Fjerde avdeling) sammensatt av avdelingsformann K. Lenaerts, og dommerne G. Arestis, E. Juhász (refererende dommer), J. Malenovský og T. von Danwitz, * Prosessspråk: tysk. I ‑ 2361 generaladvokat: D. Ruiz‑Jarabo Colomer justitssekretær: førstesekretær B. Fülöp, på grunnlag av den skriftlige forhandling og etter rettsmøtet den 11. oktober 2007, etter at det er avgitt innlegg av: — Ing. Aigner, Wasser‑Wärme‑Umwelt GmbH ved Rechtsanwälte S. Sieg‑ hartsleitner og M. Pichlmair — Fernwärme Wien GmbH ved Rechtsanwalt P. Madl — den østerrikske regjering ved M. Fruhmann og C. Mayr, som befullmektigede — den ungarske regjering ved J. Fazekas, som befullmektiget — den finske regjering ved A. Guimaraes‑Purokoski, som befullmektiget — den svenske regjering ved A. Falk, som befullmektiget — Kommisjonen for De europeiske fellesskap ved X. Lewis, som befullmektiget, bistått av Rechtsanwalt M. Núñez‑Müller, og etter at generaladvokaten har fremlagt forslag til

avgjørelse

den 22. november 2007, I ‑ 2362 ING. AIGNER avsagt følgende Dom 1 Anmodningen om prejudisiell

avgjørelse

gjelder fortolkningen av de relevante bestemmelsene i Europaparlamentets og Rådets direktiv 2004/17/EF av 31. mars 2004 om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av kontrakter innenfor vann- og energiforsyning, transport samt posttjenester (EUT L 134, s. 1) og Europaparlamentets og Rådets direktiv 2004/18/EF av 31. mars 2004 om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige vareinnkjøpskontrakter, offentlige tjenestekontrakter og offentlige bygge- og anleggskontrakter (EUT L 134, s. 114). 2 Anmodningen er inngitt under en tvist mellom Ing. Aigner, Wasser‑Wärme‑Umwelt GmbH (heretter «Ing. Aigner») og Fernwärme Wien GmbH (heretter «Fernwärme Wien») vedrørende gyldigheten av en anbudskonkurranse iverksatt av sistnevnte. Rettsregler Fellesskapsbestemmelser

3Ved direktiv 2004/17 er fremgangsmåtene ved inngåelse av kontrakter innenfor visse bestemte sektorer samordnet, nemlig vann- og energiforsyning, transport samt posttjenester. Direktivet erstattet og opphevet Rådets direktiv 93/38/EØF av 14. juni 1993 om samordning av fremgangsmåtene ved tilbudsgivning innenfor vann- og energiforsyning samt transport og telekommunikasjon (EFT L 199, s. 84), som omfattet det samme området. I ‑ 2363

4De særlige kjennetegnene ved sektorene som er omfattet av direktiv 2004/17, er fremhevet i tredje betraktning til direktivet, der det er anført at samordning er nødvendig fordi de markedene der de aktuelle oppdragsgiverne opererer, er lukkede, ettersom medlemsstatene tildeler særlige eller eksklusive rettigheter vedrørende levering, tilgjengeliggjøring eller drift av nett til ytelse av den aktuelle tjenesten.

5I artikkel 2 nr. 1 bokstav a) annet ledd i direktiv 2004/17 og artikkel 1 nr. 9 annet ledd i direktiv 2004/18 er det fastsatt at med «ordregivende myndigheter» forstås blant annet «offentligrettslige organer», det vil si: «[e]t organ […]: — [hvis] oppgave er å ivareta oppgaver av allmenn interesse som ikke har industriell eller kommersiell karakter — [som] er en juridisk person, og [hvis] virksomhet for den overveiende del finansieres av staten eller lokale myndigheter eller av andre offentligrettslige organer, eller hvis forvaltning er underlagt disses kontroll, eller hvis staten, lokale myndigheter eller andre offentligrettslige organer utpeker mer enn halvparten av medlemmene i administrasjons-, ledelses- eller tilsynsorganet.» I ‑ 2364 ING. AIGNER 6 Artikkel 2 nr. 1 bokstav b) i direktiv 2004/17 bestemmer: «I dette direktiv forstås ved: […] b) «offentlig virksomhet»: enhver virksomhet som de ordregivende myndigheter direkte eller indirekte kan ha bestemmende innflytelse på som følge av eierforhold, kapitalinnskudd eller de for virksomheten gjeldende regler.» 7 Følgende er fastsatt i nevnte direktivs artikkel 2 nr. 2: «Dette direktiv gjelder for oppdragsgivere: a) som er ordregivende myndigheter eller offentlige virksomheter, og som utøver en av de former for virksomhet som er omhandlet i artikkel 3‑7. b) som ikke er ordregivende myndigheter eller offentlige virksomheter, og som blant annet utøver en eller flere av de former for virksomhet som er omhandlet i artikkel 3‑7, og som råder over særlige eller eksklusive rettigheter tildelt av en kompetent myndighet i en medlemsstat.» I ‑ 2365

8I artikkel 3‑7 i direktiv 2004/17 angis de sektorene direktivet får anvendelse på. Disse sektorene er gass, varme og elektrisitet (artikkel 3), vann (artikkel 4), transporttjenester (artikkel 5), posttjenester (artikkel 6), leting etter og utvinning av olje, gass, kull og annet fast brensel samt havner og lufthavner (artikkel 7).

9I nevnte direktivs artikkel 3 nr. 1 er følgende fastsatt: «For så vidt angår gass og varme gjelder dette direktiv for følgende former for virksomhet: a) tilgjengeliggjøring eller drift av faste nett til betjening av allmennheten i forbindelse med produksjon, transport eller distribusjon av gass eller varme, eller b) forsyning av disse nettene med gass eller varme.» 10 Samme direktivs artikkel 9 er formulert som følger: «

1En kontrakt som inngås med henblikk på utøvelse av flere aktiviteter, er underlagt reglene for den aktiviteten som utgjør kontraktens hovedgjenstand. I ‑ 2366 ING. AIGNER Valget mellom å inngå én enkelt kontrakt og å inngå flere særskilte kontrakter må imidlertid ikke foretas med det formål å utelukke kontrakten fra dette direktiv eller eventuelt direktiv 2004/18/EF.

2Dersom en av de aktivitetene kontrakten omfatter, er underlagt dette direktiv, og den andre er underlagt det ovennevnte direktiv 2004/18/EF, og dersom det ikke er mulig objektivt å avgjøre hvilken aktivitet som utgjør kontraktens hovedgjenstand, skal kontrakten tildeles etter direktiv 2004/18/EF. […]»

11I samme direktivs artikkel 20 nr. 1, under overskriften «Kontrakter som inngås i annet øyemed enn utøvelse av en av de omhandlede former for virksomhet eller med henblikk på utøvelse av slik virksomhet i et tredjeland», er følgende fastsatt: «Dette direktiv gjelder ikke for kontrakter som oppdragsgivere inngår i annet øyemed enn utøvelse av de i artikkel 3‑7 omhandlede former for virksomhet eller med henblikk på utøvelse av slik virksomhet i et tredjeland under omstendigheter som ikke innebærer fysisk utnyttelse av et nett eller et geografisk område innenfor Fellesskapet.»

12Endelig er følgende fastsatt i artikkel 30 i direktiv 2004/17 under overskriften «Fremgangsmåte for å fastslå om en gitt aktivitet er direkte underlagt alminnelige konkurransevilkår»: «1. Kontrakter som inngås med henblikk på å muliggjøre utøvelse av en av de i artikkel 3‑7 omhandlede aktivitetene, er ikke underlagt dette direktiv dersom den aktuelle aktiviteten i den medlemsstaten der den utøves, er direkte underlagt alminnelige konkurransevilkår på markeder som adgangen til er fri. I ‑ 2367

2For med henblikk på anvendelsen av nr. 1 å fastslå om en aktivitet er direkte underlagt alminnelige konkurransevilkår, anvendes kriterier som er i overensstemmelse med konkurransereglene i traktaten, slik som de aktuelle varenes eller tjenestenes særlige kjennetegn, eventuelle alternative varer eller tjenester, prisvilkårene, og om det finnes eller vil kunne finnes mer enn én leverandør av de aktuelle varene eller tjenestene. […]» 13 Avsnitt II, kapittel II, avdeling 3, i direktiv 2004/18 inneholder en angivelse av de kontraktene som ikke er omfattet av dette direktivet. Blant disse kontraktene finnes de som inngås innenfor sektorene vannforsyning, energiforsyning, transport og posttjenester. I artikkel 12, som omhandler disse kontraktene, er følgende fastsatt: «Dette direktiv gjelder ikke for offentlige kontrakter som faller inn under Europaparlamentets og Rådets direktiv 2004/17/EF, og som inngås av ordregivende myndigheter som utfører en eller flere av de aktivitetene som er omhandlet i artikkel 3‑7 i nevnte direktiv, og vedrørende slike aktiviteter; […] […]»

14De ovennevnte fellesskapsbestemmelsene er gjennomført i østerriksk rett ved forbundsloven av 2006 om inngåelse av offentlige kontrakter (Bundesvergabegesetz). I ‑ 2368 ING. AIGNER Tvisten i hovedsaken og de prejudisielle spørsmålene 15 Fernwärme Wien ble opprettet ved stiftelsesdokument av 22. januar 1969 med henblikk på å sikre forsyning av fjernvarme til boliger, offentlige institusjoner, kontorer og virksomheter på byen Wiens område. Fernwärme Wien benytter i dette øyemed energi som stammer fra avfallsbehandling, i stedet for energi fra ikke-fornybare kilder. 16 Fernwärme Wien, som er en juridisk person, er heleid av byen Wien, som utnevner og avskjediger direktører og styremedlemmer i virksomheten samt meddeler dem ansvarsfrihet. Dessuten er kommunen gjennom Kontrollamt der Stadt Wien (byen Wiens revisjonsorgan) bemyndiget til å føre tilsyn med denne virksomhetens økonomiske og finansielle forvaltning.

17Ved siden av fjernvarmevirksomheten beskjeftiger Fernwärme Wien seg også med generell planlegging av kjøleanlegg for byggeprosjekter av en viss størrelse. Selskapet konkurrerer i forbindelse med denne virksomheten med andre virksomheter. 18 Fernwärme Wien offentliggjorde den 1. mars 2006 en anbudskonkurranse om oppføring av kjøleanlegg til et planlagt kontorkompleks i Wien, og anførte i denne at den østerrikske lovgivningen om offentlige kontrakter ikke fikk anvendelse på den omhandlede kontrakten. Ing. Aigner deltok i denne anbudskonkurransen med avgivelse av et tilbud. Etter den 18. mai 2006 å ha blitt opplyst om at selskapets tilbud ikke ble gjenstand for videre behandling da det forelå ugunstige omstendigheter, anfegtet selskapet denne avgjørelsen for den forelегgende retten, idet det gjorde gjeldende at fellesskapsbestemmelsene på området for offentlige anskaffelser burde få anvendelse. I ‑ 2369 19 Den forelегgende retten bemerker at Fernwärme Wiens virksomhet vedrørende drift av et fast fjernvarmenett ubestridelig er omfattet av anvendelsesområdet for direktiv 2004/17. Derimot er selskapets virksomhet vedrørende kjøleanlegg ikke omfattet av dette direktivets anvendelsesområde. Den forelегgende retten vurderer således om denne sistnevnte virksomheten også er omfattet av dette direktivets bestemmelser ved en tilsvarende anvendelse av de prinsippene som kan utledes av dom av 15. januar 1998, Mannesmann Anlagenbau Austria m.fl. (sak C-44/96, Sml. I, s. 73, særlig avsnitt 25 og 26), en fremgangsmåte som i litteraturen normalt betegnes som «smitteteorien». Det fremgår av den forelегgende rettens fortolkning av nevnte dom at når en av de formene for virksomhet som utøves av et organ, er omfattet av anskaffelsesdirektivene, faller all dets øvrige virksomhet også inn under direktivene på dette området.

20Dersom den ovennevnte dommen i saken Mannesmann Anlagenbau Austria m.fl. utelukkende omfatter ordregivende myndigheter og nærmere bestemt «offentligrettslige organer» i den forstand at et organ, når det ivaretar oppgaver av allmenn interesse som ikke har industriell eller kommersiell karakter, skal betraktes som et «offentligrettslig organ» i fellesskapsrettslig forstand, uavhengig av spørsmålet om det samtidig utøver annen virksomhet som ikke har denne karakteren, vurderer den forelегgende retten om Fernwärme Wien utgjør et offentligrettslig organ, det vil si en ordregivende myndighet i den forstand dette uttrykket er benyttet i direktiv 2004/17 og 2004/18.

21Endelig vurderer den forelегgende retten om det, når et organ ivaretar oppgaver av allmenn interesse som ikke har industriell eller kommersiell karakter, og samtidig utøver virksomhet på konkurransevilkår, er mulig å skille ut denne sistnevnte virksomheten og ikke la den være omfattet av anvendelsesområdet for fellesskapsbestemmelsene på området for offentlige anskaffelser, dersom det er mulig å skille disse to formene for virksomhet fra hverandre, og det dermed ikke foreligger noen gjensidig påvirkning mellom dem. Den forelегgende retten henviser i denne forbindelse til punkt 68 i generaladvokat Jacobs' forslag til

avgjørelse

av 21. april 2005 i den saken som på grunn av tilbakekalling av anmodningen om prejudisiell foreleggelse ga opphav I ‑ 2370 ING. AIGNER til kjennelse om sletting fra registeret av 23. mars 2006, Impresa Portuale di Cagliari (sak C-174/03), hvorved det ble foreslått å moderere prinsippet fra ovennevnte dom i saken Mannesmann Anlagenbau Austria m.fl. i denne retningen.

22Under hensyn til disse betraktningene har Vergabekontrollsenat des Landes Wien besluttet å utsette saken og å forelegge Domstolen følgende prejudisielle spørsmål: «1) Skal direktiv 2004/17 […] fortolkes slik at en oppdragsgiver som utøver en sektorvirksomhet som omhandlet i direktivets artikkel 3 […], også er omfattet av dette direktivet med hensyn til en annen virksomhet som utøves samtidig på konkurransevilkår? 2) For det tilfellet at dette bare gjelder for offentlige ordregivende myndigheter: Skal en virksomhet som Fernwärme Wien […] anses som et offentlig organ som omhandlet i direktiv 2004/17 […] eller direktiv 2004/18 […], når den ivaretar fjernvarmeforsyningen i et bestemt område uten egentlig konkurranse, eller er det relevante markedet markedet for romoppvarming, som også omfatter energikilder som gass, olje eller kull? 3) Er en virksomhet som utøves på konkurransevilkår av et selskap som også utøver ikke-kommersiell virksomhet, omfattet av direktiv 2004/17 eller direktiv 2004/18, dersom det ved effektive sikkerhetstiltak som atskilte balanser og regnskaper kan utelukkes at det skjer kryssfinansiering av de aktivitetene som utøves på konkurransevilkår?» I ‑ 2371 Om de prejudisielle spørsmålene Om det første spørsmålet

23Med dette spørsmålet ønsker den forelегgende retten opplyst om en oppdragsgiver i den forstand dette uttrykket er benyttet i direktiv 2004/17, som utøver en sektorvirksomhet som omhandlet i nevnte direktivs artikkel 3‑7, er forpliktet til å anvende den fremgangsmåten som er fastsatt i nevnte direktiv for inngåelse av offentlige kontrakter, med hensyn til virksomhet som dette organet samtidig utøver på konkurransevilkår, innenfor sektorer som ikke er dekket av de ovennevnte bestemmelsene.

24Med henblikk på besvarelsen av dette spørsmålet bemerkes det at det er vesentlige forskjeller mellom direktiv 2004/17 og 2004/18, både når det gjelder hvilke organer som er omfattet av de regelsettene som er fastsatt i disse direktivene, og disse regelsettenes karakter og anvendelsesområde.

25For det første skal det konstateres vedrørende de organene som direktivenes respektive bestemmelser får anvendelse på, at i motsetning til direktiv 2004/18, som i medhold av direktivets artikkel 1 nr. 9 første ledd får anvendelse på «ordregivende myndigheter», er de organene som er omfattet av direktiv 2004/17, i dette direktivets artikkel 2 betegnet «oppdragsgivere». Det fremgår av samme artikkel 2 nr. 2 bokstav a) og b) at sistnevnte direktiv ikke bare får anvendelse på oppdragsgivere som er «ordregivende myndigheter», men også på slike som er «offentlige virksomheter» eller virksomheter som råder over «særlige eller eksklusive rettigheter tildelt av en kompetent myndighet i en medlemsstat», i den utstrekning disse organene utøver en av de formene for virksomhet som er omhandlet i nevnte direktivs artikkel 3‑

7I ‑ 2372 ING. AIGNER

26For det andre følger det av artikkel 2‑7 i direktiv 2004/17 at den samordningen som er foretatt ved dette direktivet, ikke dekker alle former for økonomisk virksomhet, men vedrører særlig definerte sektorer, noe som for øvrig forklarer at dette direktivet i alminnelighet betegnes «sektordirektivet». Derimot omfatter anvendelsesområdet for direktiv 2004/18 nærmest alle sektorer innenfor økonomisk virksomhet, noe som dermed berettiger at direktivet i alminnelighet betegnes som et «generelt direktiv».

27På dette grunnlag kan det allerede konstateres at direktiv 2004/18's alminnelige rekkevidde og direktiv 2004/17's begrensede rekkevidde medfører at bestemmelsene i sistnevnte direktiv skal fortolkes innskrenkende. 28 Grensene mellom disse to direktivenes anvendelsesområder er også fastlagt ved uttrykkelige bestemmelser. Det er således i artikkel 20 nr. 1 i direktiv 2004/17 fastsatt at dette direktivet ikke får anvendelse på kontrakter som oppdragsgivere inngår i annet øyemed enn utøvelse av virksomhet som utøves innenfor de sektorene som er omfattet av samme direktivs artikkel 3‑7. Den tilsvarende bestemmelsen i direktiv 2004/18 er artikkel 12 nr. 1, der det er fastsatt at dette direktivet ikke gjelder for offentlige kontrakter som inngås av ordregivende myndigheter som utfører en eller flere av de formene for virksomhet som er omhandlet i artikkel 3‑7 i direktiv 2004/17, vedrørende denne virksomheten. 29 Slik er anvendelsesområdet for direktiv 2004/17 strengt begrenset, noe som utgjør et hinder for at de fremgangsmåtene som herved er fastsatt, strekkes ut over dette anvendelsesområdet. 30 Følgelig levner de ovennevnte bestemmelsene ingen mulighet for innenfor rammene av direktiv 2004/17 å anvende den fremgangsmåten som kalles «smitteteorien», som I ‑ 2373 er blitt utviklet som følge av ovennevnte dom i saken Mannesmann Anlagenbau Austria m.fl. Denne dommen ble avsagt av Domstolen innenfor rammene av Rådets direktiv 93/37/EØF av 14. juni 1993 om samordning av fremgangsmåtene med hensyn til inngåelse av offentlige bygge- og anleggskontrakter (EFT L 199, s. 54), det vil si på et område som i dag er omfattet av direktiv 2004/18.

31Som blant annet den østerrikske, ungarske og finske regjering samt Kommisjonen for De europeiske fellesskap har gjort gjeldende, er således bare de kontraktene omfattet av anvendelsesområdet for direktiv 2004/17, som inngås av et organ som kan kvalifiseres som «oppdragsgiver» i den forstand dette uttrykket er benyttet i dette direktivet, vedrørende og med henblikk på utøvelse av virksomhet i de sektorene som er angitt i nevnte direktivs artikkel 3‑7. 32 Dette er for øvrig også den konklusjonen som fremgår av dommen av 16. juni 2005, Strabag og Kostmann (forente saker C-462/03 og C-463/03, Sml. I, s. 5397, avsnitt 37). I den dommen fastslo Domstolen at dersom en kontrakt ikke er omfattet av en av de formene for virksomhet som er regulert av sektordirektivet, er den omfattet av bestemmelsene i direktivene om inngåelse av kontrakter om tjenesteyting, bygge- og anleggsarbeider eller innkjøp, alt etter det konkrete tilfellet. 33 Heretter skal det første prejudisielle spørsmålet besvares med at en oppdragsgiver i den forstand dette uttrykket er benyttet i direktiv 2004/17, utelukkende er forpliktet til å anvende den fremgangsmåten som er fastsatt i dette direktivet, ved inngåelse av kontrakter med hensyn til virksomhet som dette organet utøver innenfor sektorer som er omfattet av nevnte direktivs artikkel 3‑7. Om det andre spørsmålet

34Med det andre spørsmålet ønsker den forelегgende retten opplyst om et organ som Fernwärme Wien skal betraktes som et offentligrettslig organ i den forstand dette uttrykket er benyttet i direktiv 2004/17 og direktiv 2004/

18I ‑ 2374 ING. AIGNER

35Det bemerkes i denne forbindelse at begrepet «offentligrettslig organ», slik det fremgår av denne dommens avsnitt 5, er likelydende definert i bestemmelsene i artikkel 2 nr. 1 bokstav a) annet ledd i direktiv 2004/17 og artikkel 1 nr. 9 annet ledd i direktiv 2004/18.

36Det fremgår av disse bestemmelsene at med et «offentligrettslig organ» forstås et organ som for det første har til oppgave å ivareta oppgaver av allmenn interesse som ikke har industriell eller kommersiell karakter, for det andre er en juridisk person, og om hvilket det for det tredje gjelder at dets virksomhet for den overveiende del finansieres av staten eller lokale myndigheter eller av andre offentligrettslige organer, eller dets forvaltning er underlagt disses kontroll, eller staten, lokale myndigheter eller andre offentligrettslige organer utpeker mer enn halvparten av medlemmene i administrasjons-, ledelses- eller tilsynsorganet. I henhold til Domstolens praksis skal disse tre vilkårene alle være oppfylt samtidig (jf. dom av 1.2.2001, sak C-237/99, Kommisjonen mot Frankrike, Sml. I, s. 939, avsnitt 40 og den deri nevnte rettspraksis).

37For så vidt angår formålet med fellesskapsdirektivene på området for anskaffelser, som blant annet er å utelukke muligheten for at et organ som finansieres eller kontrolleres av staten, lokale myndigheter eller andre offentligrettslige organer, lar seg lede av andre hensyn enn økonomiske, skal begrepet «offentligrettslig organ» dessuten fortolkes formålsbestemt (jf. i denne retning dom av 13.12.2007, sak C-337/06, Bayerischer Rundfunk m.fl., Sml. I, s. 11173, avsnitt 36 og 37 og den deri nevnte rettspraksis).

38I denne saken er det ubestridt at de to siste vilkårene som er fastsatt i de i denne dommens avsnitt 36 anførte bestemmelsene, er oppfylt, idet Fernwärme Wien utgjør en juridisk person, og byen Wien eier hele dette organets selskapskapital og fører tilsyn med dets økonomiske og finansielle forvaltning. Det gjenstår således å kontrollere om dette organet har til oppgave å ivareta oppgaver av allmenn interesse som ikke har industriell eller kommersiell karakter. I ‑ 2375

39For det første, vedrørende formålet med opprettelsen av det omhandlede organet og karakteren av de ivaretatte oppgavene, skal det konstateres at Fernwärme Wien, slik det fremgår av saksdokumentene fremlagt for Domstolen, ble opprettet spesifikt med henblikk på å sikre forsyning av fjernvarme til boliger, offentlige institusjoner, kontorer og virksomheter på byen Wiens område. Selskapet benytter i dette øyemed energi som stammer fra forbrenning av avfall. Det ble anført under rettsmøtet for Domstolen at dette varmesystemet for øyeblikket forsyner 250 000 boliger, adskillige kontorer og industrianlegg samt så godt som alle offentlige institusjoner. Forsyning av et byområde med miljøvennlig varme utgjør utvilsomt en oppgave av allmenn interesse. Det kan dermed ikke bestrides at Fernwärme Wien ble opprettet for å ivareta oppgaver av allmenn interesse.

40Det er i denne forbindelse uten betydning at slike behov også imøtekommes eller ville kunne imøtekommes av private virksomheter. Det vesentlige er at det er tale om behov som staten eller en lokal myndighet av hensyn til det alminnelige vel i alminnelighet velger selv å imøtekomme, eller med hensyn til hvilke de ønsker å bevare en avgjørende innflytelse (jf. i denne retning dom av 10.11.1998, sak C-360/96, BFI Holding, Sml. I, s. 6821, avsnitt det næres alvorlig tvil om hvorvidt det faktisk er mulig å foreta en slik I‑2379 sondring mellom de ulike former for virksomhet som utøves av et organ som utgjør én enkelt juridisk person med en samlet aktivmasse uten delt eierskap, og hvis ledelses- og forvaltningsbeslutninger treffes i henhold til én beslutningsprosess, selv om man ser bort fra de mange andre praktiske hindringer knyttet til forutgående og etterfølgende tilsyn med den absolutte adskillelsen av det berørte organets ulike former for virksomhet og henføringen av den omhandlede virksomheten til det ene eller det andre området. 54 Henset til de rettssikkerhets-, gjennomsiktighets- og forutberegnelighetshensyn som er forbundet med gjennomføringen av alle offentlige anbudsprosedyrer, bør man således holde seg til den rettspraksis som er nevnt i denne dommens premiss 50 og 51.

55Som det fremgår av denne dommens premiss 49, angår imidlertid den foreleggende rettens spørsmål samtidig både direktiv 2004/17 og 2004/18.

56Det bemerkes i denne forbindelse at det innenfor rammen av behandlingen av det andre prejudisielle spørsmålet er konstatert at et organ som Fernwärme Wien skal betraktes som et offentligrettslig organ i den forstand uttrykket er anvendt i direktiv 2004/17 og 2004/

18Domstolen har videre under behandlingen av det første prejudisielle spørsmålet konkludert med at en oppdragsgiver i den forstand uttrykket er anvendt i direktiv 2004/17, utelukkende er forpliktet til å anvende den prosedyre som er fastsatt i dette direktivet, ved inngåelse av kontrakter i tilknytning til virksomhet som dette organet utøver innenfor én eller flere av de sektorene som er omfattet av nevnte direktivs artikkel 3–7.

57Det bemerkes at direktiv 2004/17 i samsvar med Domstolens praksis omfatter de kontrakter som inngås på området for én av de former for virksomhet som uttrykkelig er angitt i nevnte direktivs artikkel 3–7, og de kontrakter som — selv om de er av en annen karakter og av denne grunn normalt hører under anvendelsesområdet for direktiv 2004/18 — inngås med henblikk på utøvelse av den virksomheten I‑2380 ING. AIGNER som er definert i direktiv 2004/17 (jf. i denne retning dommen i saken Strabag og Kostmann, premiss 41 og 42). 58 Følgelig er de kontrakter som inngås av et organ som Fernwärme Wien, omfattet av de fremgangsmåtene som er fastsatt i direktiv 2004/17, i den utstrekning de har tilknytning til virksomhet som dette organet utøver i de sektorene som er angitt i dette direktivets artikkel 3–7. Derimot er alle de øvrige kontrakter som inngås av et slikt organ i forbindelse med utøvelse av annen virksomhet, omfattet av de fremgangsmåtene som er fastsatt i direktiv 2004/18.

59På denne bakgrunn skal det tredje spørsmålet besvares med at de kontrakter som inngås av et organ som utgjør et offentligrettslig organ i den forstand uttrykket er anvendt i direktiv 2004/17 og direktiv 2004/18, og som har tilknytning til virksomhet som dette organet utøver innenfor én eller flere av de sektorene som er angitt i artikkel 3–7 i direktiv 2004/17, skal omfattes av de fremgangsmåtene som er fastsatt i dette direktivet. Derimot er alle de øvrige kontrakter som inngås av dette organet i tilknytning til utøvelse av annen virksomhet, omfattet av de fremgangsmåtene som er fastsatt i direktiv 2004/18. Begge disse to direktivene får anvendelse uten sondring mellom den virksomheten nevnte organ utøver med henblikk på å ivareta oppgaver av allmenn interesse, og den virksomheten det utøver på konkurransevilkår, selv når det foreligger et regnskap som har til formål å foreta en sektoroppdeling av dette organets virksomhet med henblikk på å unngå kryssfinansiering mellom disse sektorene.

Sakskostnader

60Ettersom behandlingen av saken for Domstolen utgjør et ledd i den saken som verserer for den foreleggende retten, tilkommer det denne å treffe

avgjørelse

om sakskostnadene. Bortsett fra nevnte parters utgifter kan de utgifter som er påløpt i forbindelse med innlegg for Domstolen, ikke erstattes. I‑2381 På grunnlag av disse premisser avsier Domstolen (Fjerde avdeling) følgende dom: 1) En oppdragsgiver i den forstand uttrykket er anvendt i Europaparlamentets og Rådets direktiv 2004/17/EF av 31. mars 2004 om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av kontrakter innenfor vann- og energiforsyning, transport samt posttjenester, er utelukkende forpliktet til å anvende den prosedyre som er fastsatt i dette direktivet, ved inngåelse av kontrakter i tilknytning til virksomhet som dette organet utøver innenfor sektorer som er omfattet av nevnte direktivs artikkel 3–7. 2) Et organ som Fernwärme Wien GmbH skal betraktes som et offentligrettslig organ i den forstand uttrykket er anvendt i artikkel 2 nr. 1 bokstav a) annet ledd i direktiv 2004/17 og i artikkel 1 nr. 9 annet ledd i Europaparlamentets og Rådets direktiv 2004/18/EF av 31. mars 2004 om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige varekontrakter, offentlige tjenestekontrakter og offentlige bygge- og anleggskontrakter. 3) De kontrakter som inngås av et organ som utgjør et offentligrettslig organ i den forstand uttrykket er anvendt i direktiv 2004/17 og direktiv 2004/18, og som har tilknytning til virksomhet som dette organet utøver innenfor én eller flere av de sektorene som er angitt i artikkel 3–7 i direktiv 2004/17, skal omfattes av de fremgangsmåtene som er fastsatt i dette direktivet. Derimot er alle de øvrige kontrakter som inngås av dette organet i tilknytning til utøvelse av annen virksomhet, omfattet av de fremgangsmåtene som er fastsatt i direktiv 2004/18. Begge disse to direktivene får anvendelse uten sondring mellom den virksomheten nevnte organ utøver med henblikk på å ivareta oppgaver av allmenn interesse, og den virksomheten det utøver på konkurransevilkår, selv når det foreligger et regnskap som har til formål å foreta en sektoroppdeling av dette organets virksomhet med henblikk på å unngå kryssfinansiering mellom disse sektorene. Underskrifter I‑2382