C-399/98 Ordine degli Architetti: utbyggingsavtale og byggentreprise

ORDINE DEGLI ARCHITETTI OG ANDRE DOMSTOLENS DOM (Sjette avdeling) 12. juli 2001 * Sak C-399/98, ANMODNING til Domstolen i henhold til artikkel 177 i EF-traktaten (nå artikkel 234 EF) fra Tribunale Amministrativo Regionale per la Lombardia (Italia) om en prejudisiell

avgjørelse

i saken som verserer for den domstolen mellom Ordine degli Architetti delle Province di Milano e Lodi, Piero De Amicis, Consiglio Nazionale degli Architetti, Leopoldo Freyrie og Comune di Milano, og Pirelli SpA, Milano Centrale Servizi SpA, Fondazione Teatro alla Scala, tidligere Ente Autonomo Teatro alla Scala, * Saksspråk: italiensk. om tolkningen av Rådets direktiv 93/37/EØF av 14. juni 1993 om samordning av fremgangsmåtene ved tildeling av offentlige bygge- og anleggskontrakter (EFT 1993 L 199, s. 54), DOMSTOLEN (Sjette avdeling), sammensatt av: C. Gulmann, avdelingspresident, V. Skouris (refererende dommer), J.-P. Puissochet, R. Schintgen og F. Macken, dommere, generaladvokat: P. Léger, justissekretær: L. Hewlett, administrator, etter å ha behandlet de skriftlige innlegg inngitt på vegne av: — Ordine degli Architetti delle Province di Milano e Lodi og Piero de Amicis, ved avvocato P. Mantini, — Consiglio Nazionale degli Architetti og L. Freyrie, ved avvocato A. Tizzano, — Milano kommune, ved avvocati F.A. Roversi Monaco, G. Pittalis, S. De Tuglie, L.G. Radicati di Brozólo og avocat A. Kronshagen, — Pirelli SpA, ved avvocati G. Sala, A. Pappalardo og G. Greco, ORDINE DEGLI ARCHITETTI OG ANDRE — Milano Centrale Servizi SpA, ved avvocati G. Sala, A. Pappalardo og L. Decio, — Fondazione Teatro alla Scala di Milano, ved avvocati P. Barile, S. Grassi og V.D. Gesmundo, — Den italienske regjering, ved U. Leanza, prosessfullmektig, bistått av avvocati dello Stato P.G. Ferri og deretter M. Fiorilli, — Europakommisjonen, ved P. Stancanelli og M. Nolin, prosessfullmektiger, etter å ha gjennomgått rettsmøterapporten, etter å ha hørt de muntlige innleggene fra Ordine degli Architetti delle Province di Milano e Lodi, representert ved P. Mantini; Consiglio Nazionale degli Architetti, representert ved avvocato F. Sciaudone; Milano kommune, representert ved L.G. Radicati di Brozólo; Pirelli SpA, representert ved G. Sala, A. Pappalardo og G. Greco; Milano Centrale Servizi SpA, representert ved L. Decio; Fondazione Teatro alla Scala, representert ved V.D. Gesmundo; den italienske regjering, representert ved M. Fiorilli; og Kommisjonen, representert ved P. Stancanelli, i rettsmøtet 12. oktober 2000, etter å ha hørt generaladvokatens forslag til

avgjørelse

i rettsmøtet 7. desember 2000, avsier følgende Dom

1Ved kjennelse av 11. juni 1998, mottatt ved Domstolen 9. november 1998, forelagde Tribunale Amministrativo Regionale per la Lombardia (den regionale forvaltningsdomstolen for Lombardia) Domstolen to spørsmål til prejudisiell

avgjørelse

i henhold til artikkel 177 i EF-traktaten (nå artikkel 234 EF) om tolkningen av Rådets direktiv 93/37/EØF av 14. juni 1993 om samordning av fremgangsmåtene ved tildeling av offentlige bygge- og anleggskontrakter (EFT 1993 L 199, s. 54, heretter «direktivet»).

2Disse spørsmålene ble reist i forbindelse med to søksmål anlagt mot Milano kommune. Saksøkerne i det første søksmålet er Ordine degli Architetti delle Province di Milano e Lodi (arkitektordenen for provinsene Milano og Lodi; heretter «Arkitektordenen») og Piero de Amicis, arkitekt; det andre søksmålet ble anlagt av Consiglio Nazionale degli Architetti (Det nasjonale arkitektrådet; heretter «CNA») og Leopoldo Freyrie, arkitekt. Pirelli SpA (heretter «Pirelli»), Milano Centrale Servizi SpA (heretter «MCS») og Fondazione Teatro alla Scala, tidligere Ente Autonomo Teatro alla Scala (heretter «FTS»), ble saksøkte. ORDINE DEGLI ARCHITETTI OG ANDRE Rettslig bakgrunn EU-rettslig regelverk 3 Direktivet ble vedtatt på grunnlag av artikkel 57 nr. 2 i EF-traktaten (nå, etter endring, artikkel 47 nr. 2 EF), artikkel 66 i EF-traktaten (nå artikkel 55 EF) og artikkel 100a i EF-traktaten (nå, etter endring, artikkel 95 EF).

4I henhold til direktivets andre fortalebetrakning er «den samtidige gjennomføringen av etableringsfrihet og fri bevegelighet for tjenester med hensyn til offentlige bygge- og anleggskontrakter som tildeles i medlemsstatene på vegne av staten, regionale eller lokale myndigheter eller andre offentligrettslige organer, betinget ikke bare av at hindringer fjernes, men også av at de nasjonale fremgangsmåtene for tildeling av offentlige bygge- og anleggskontrakter samordnes».

5I henhold til tiende fortalebetrakning er det «for å sikre utvikling av effektiv konkurranse på området offentlige kontrakter nødvendig at kontraktkunngjøringer utarbeidet av oppdragsgivere i medlemsstatene kunngjøres i hele Fellesskapet».

6I henhold til artikkel 1 bokstav a), b) og c) i direktivet: «I dette direktiv menes med: a) "offentlige bygge- og anleggskontrakter": kontrakter om gjensidig bebyrdende ytelser, inngått skriftlig mellom en entreprenør og en oppdragsgiver som definert i bokstav b), og som gjelder enten utførelse, eller både utførelse og prosjektering, av arbeider i tilknytning til en av aktivitetene nevnt i vedlegg II, eller et arbeid som definert i bokstav c) nedenfor, eller utførelse, på hvilken som helst måte, av et arbeid som oppfyller de krav som oppdragsgiver har stilt; b) "oppdragsgivere": staten, regionale eller lokale myndigheter, offentligrettslige organer, sammenslutninger dannet av en eller flere slike myndigheter eller offentligrettslige organer; c) "arbeid": resultatet av bygg- eller anleggsarbeider tatt som en helhet, som i seg selv er tilstrekkelig til å oppfylle en økonomisk og teknisk funksjon.» 7 «Aktivitetene nevnt i vedlegg II», omtalt i artikkel 1 bokstav a) i direktivet, er bygge- og anleggsarbeider i klasse 50 i den alminnelige næringsgrenseklassifikasjon i Det europeiske fellesskap (NACE). Oppføring av bygninger er uttrykkelig opplistet blant disse aktivitetene. 8 Artikkel 3 nr. 4 i direktivet lyder: «Medlemsstatene skal treffe de nødvendige tiltak for å sikre at en konsesjonær som ikke er en oppdragsgiver, anvender kunngjøringsreglene i artikkel 11 nr. 4, 6, 7 og 9 til 13 samt artikkel 16 ved tildeling av kontrakter til tredjeparter, når verdien av kontraktene er minst [EUR] 5 000 000.» 9 Artiklene 4 og 5 angir de kategorier kontrakter direktivet ikke får anvendelse på, nemlig (i) kontrakter som er regulert av Rådets direktiv 90/531/EØF av 17. september 1990 om anskaffelsesprosedyrene for oppdragsgivere innen vann- og energiforsyning, transport og telekommunikasjon (EFT 1990 L 297, s. 1); (ii) bygge- og anleggskontrakter som er erklært hemmelige eller hvis utførelse må ledsages av særlige sikkerhetstiltak, eller når beskyttelsen av den berørte medlemsstats grunnleggende sikkerhetsinteresser krever det; og (iii) offentlige kontrakter som er underlagt andre prosedyreregler og som tildeles i henhold til visse internasjonale avtaler eller en internasjonal organisasjons særskilte fremgangsmåte. 10 Artikkel 6 nr. 1 fastslår at direktivet får anvendelse på offentlige bygge- og anleggskontrakter der den anslåtte verdi eksklusive merverdiavgift er minst [EUR] 5 000 000. 11 Når det gjelder fremgangsmåtene for tildeling av offentlige bygge- og anleggskontrakter, angir artikkel 7 nr. 2 og 3 i direktivet under hvilke omstendigheter oppdragsgivere kan benytte forhandlede prosedyrer, som er definert i artikkel 1 bokstav g) i direktivet som prosedyrer der «oppdragsgiverne henvender seg til fritt valgte entreprenører og forhandler kontraktsbetingelsene med en eller flere av disse». 12 Artikkel 7 nr. 2 i direktivet opplister tre tilfeller der den forhandlede prosedyren må forutgås av offentliggjøring av en kontraktkunngjøring. Artikkel 7 nr. 3 opplister fem tilfeller der forutgående offentliggjøring av en kontraktkunngjøring ikke er nødvendig: (i) når en åpen eller begrenset anbudskonkurranse ikke har ført frem; (ii) når arbeidene av praktiske eller juridiske årsaker kun kan utføres av en bestemt entreprenør; (iii) i tilfeller av ekstrem hastegrad som følge av hendelser som oppdragsgiverne ikke har kunnet forutse; (iv) i tilfeller der tilleggsarbeider som ikke var forutsatt i en allerede tildelt kontrakt er nødvendige; og (v) for arbeider som består i gjentagelse av lignende arbeider utført i henhold til en tidligere kontrakt, tildelt etter åpen eller begrenset anbudskonkurranse. 13 Artikkel 7 nr. 4 i direktivet fastslår at oppdragsgiverne i alle andre tilfeller skal tildele sine offentlige bygge- og anleggskontrakter etter åpen anbudskonkurranse eller begrenset anbudskonkurranse.

14I henhold til artikkel 11 nr. 2 i direktivet skal en oppdragsgiver som ønsker å tildele en offentlig bygge- og anleggskontrakt ved åpen, begrenset eller forhandlet prosedyre i ett av tilfellene nevnt i artikkel 7 nr. 2, kunngjøre dette ved en kunngjøring. ORDINE DEGLI ARCHITETTI OG ANDRE

15I henhold til artikkel 11 nr. 9 i direktivet skal kunngjøringen publiseres i sin helhet i De Europeiske Fellesskaps Tidende. Nasjonalt regelverk Italiensk lovgivning om byutvikling

16Det fremgår av saksdokumentene at bygging i Italia er underlagt offentlig kontroll. I henhold til artikkel 1 i lov nr. 10 av 28. januar 1977 om regler for byggetillatelse på kommunal grunn (GURI nr. 27 av 29. januar 1977, heretter «lov nr. 10/77») «medfører enhver aktivitet som innebærer byutvikling av kommunal grunn og byggearbeider på slik grunn bidragsplikt for de tilknyttede kostnadene, og utførelsen av slike arbeider er betinget av tillatelse fra borgermesteren». 17 Artikkel 3 i lov nr. 10/77 fastsetter under overskriften «Gebyr for tildeling av byggetillatelse» at «tildeling av tillatelse medfører plikt til å betale en andel av kostnadene for byutvikling og bygging» (heretter «infrastrukturbidrag»). 18 Infrastrukturbidraget betales til kommunen når tillatelsen gis. I henhold til artikkel 11 nr. 1 i lov nr. 10/77 kan imidlertid «innehaveren av tillatelsen, som hel eller delvis motregning mot det skyldige beløpet, påta seg å utføre infrastrukturarbeidene direkte, i samsvar med de prosedyrer og standarder som kommunen har fastsatt».

19I henhold til artikkel 4 nr. 1 i lov nr. 847 av 29. september 1964 — med tittelen «Bemyndigelse til kommuner og kommunegrupper til å ta opp lån for kjøp av land i henhold til lov nr. 167 av 18. april 1962» — slik den er endret ved artikkel 44 i lov nr. 865 av 22. januar 1971 og artikkel 17 i lov nr. 67 av 11. mars 1988 (heretter «lov nr. 847/64»), omfatter primær infrastruktur boligveier, rekreasjonsarealer, parkeringsplasser, kloakk, nettverk for distribusjon av vann, elektrisitet og gass, gatebelysning samt formelle parker og hager.

20I henhold til artikkel 4 nr. 2 i lov nr. 847/64 omfatter sekundær infrastruktur barnehager; grunnskoler og videregående skoler; bygninger og campus for høyere utdanning og videreutdanning; lokale markeder; kommunale filialkontorer; kirker og andre religiøse bygninger; lokale idrettsanlegg; fellesskapssentre; kulturelle og helsemessige anlegg; samt lokale parker og hager. 21 Bestemmelser tilsvarende dem i artikkel 11 nr. 1 i lov nr. 10/77, dog avgrenset til primær infrastruktur, var allerede inntatt i artikkel 31 nr. 4 i lov nr. 1150 av 17. august 1942 om byutvikling (GURI nr. 244 av 17. august 1942), slik den er endret ved rammelov nr. 765 av 6. august 1967 (heretter «lov nr. 1150/42»), som fastsetter at «byggetillatelse under ingen omstendigheter skal gis med mindre primær infrastruktur allerede er på plass, eller med mindre kommunene har sørget for å installere den innen tre år etter dette, eller med mindre private parter påtar seg å utføre disse arbeidene på samme tid som byggearbeidene det er gitt tillatelse for». ORDINE DEGLI ARCHITETTI OG ANDRE 22 Særlig med hensyn til den koordinerte utførelsen av en rekke arbeider under en enkelt reguleringsplan — slik som i den foreliggende saken — fastsetter artikkel 28 nr. 5 i lov nr. 1150/42: «Tillatelse fra kommunen er betinget av inngåelse av en avtale, som skal registreres av eller på vegne av eieren, i henhold til hvilken: (1) ... den grunn som kreves for sekundære infrastrukturarbeider skal overføres vederlagsfritt, med forbehold for bestemmelsene i punkt (2) nedenfor; (2) eieren skal påta seg å dekke kostnadene for de primære infrastrukturarbeidene; eieren skal også påta seg å dekke en del av kostnadene for de sekundære infrastrukturarbeidene som inngår i utbyggingsprosjektet, eller for arbeidene som er nødvendige for å knytte området til de ulike offentlige tekniske anlegg; beløpet skal stå i forhold til arten og omfanget av prosjektarbeidene; (3) arbeidene nevnt i punkt (2) ovenfor skal fullføres innen ti år; …» 23 Artikkel 28 nr. 9 i lov nr. 1150/42 fastsetter at «infrastrukturarbeider som eieren er ansvarlig for, skal utføres innen ti år».

24På regionalt nivå fastsetter artikkel 8 i Lombardias regionlov nr. 60 av 5. desember 1977 (Bolletino Ufficiale della Regione Lombardia, 2. tillegg, nr. 49, av 12. desember 1977; heretter «LRL nr. 60/77») at private parter i søknader om tillatelse kan be om «tillatelse til å utføre de primære eller sekundære infrastrukturarbeidene direkte, som hel eller delvis motregning mot infrastrukturbidraget», og at en slik tillatelse gis av kommunen «i den grad [den] anses å være i offentlig interesse». 25 Utførelsen av infrastrukturarbeidene i forbindelse med en reguleringsplan reguleres derimot av artikkel 12 i LRL nr. 60/77, slik den er endret ved LRL nr. 31 av 30. juli 1986 (Bolletino Ufficiale della Regione Lombardia, 2. tillegg, nr. 31, av 4. august 1986, heretter LRL nr. 31/86). Artikkel 12 nr. 1 lyder: «Den avtalen som er nødvendig for tildeling av byggetillatelse for tiltakene planlagt under reguleringsprosjektet, må inneholde bestemmelser om: (a) ...; (b) utførelse, av eller på vegne av eierne, av alle primære infrastrukturarbeider og en del av de sekundære infrastrukturarbeidene eller de som er nødvendige for å knytte området til offentlige tekniske anlegg; ... der utførelsen av disse arbeidene medfører kostnader som er lavere enn de estimerte kostnadene henholdsvis for primær og sekundær infrastruktur i henhold til denne lov, skal differansen betales; kommunen kan uansett kreve, fremfor direkte utførelse av arbeidene, betaling av et beløp som tilsvarer de faktiske kostnadene for infrastrukturarbeidene som inngår i utbyggingsprosjektene og arten og omfanget av byggearbeidene, og i alle tilfelle ikke lavere enn gebyrene fastsatt i kommunevedtaket nevnt i artikkel 3 i denne lov.» ORDINE DEGLI ARCHITETTI OG ANDRE 26 Kulturinstitusjoner er inkludert i listen over sekundære infrastrukturarbeider som er fastsatt i artikkel 22 bokstav b) i Lombardias regionlov nr. 51 av 15. april 1975. Italiensk lovgivning om forvaltningsprosedyre

27I henhold til artikkel 11 i lov nr. 241 av 7. august 1990 om innføring av nye regler om forvaltningsprosedyre og rett til innsyn i forvaltningsdokumenter (GURI nr. 192 av 18. august 1990, heretter «lov nr. 241/90») kan forvaltningsorganene «uten at tredjeparters rettigheter berøres og i ivaretakelse av offentlige interesser, inngå avtaler med berørte parter med sikte på å fastlegge de skjønnsmessige vilkårene i det endelige vedtaket, eller, i tilfeller der loven åpner for det, erstatte slike vedtak med slike avtaler». Tvisten for den nasjonale domstolen og de forelagte spørsmålene

28Det fremgår av forelggelseskjennelsen at denne anmodningen om prejudisiell

avgjørelse

er fremsatt i forbindelse med to søksmål om opphevelse av vedtak nr. 82/96 av 12. september 1996 og vedtak nr. 6/98 av 16. og 17. februar 1998, vedtatt av Milanos bystyre (heretter «de omtvistede vedtakene»).

29Ved vedtak nr. 82/96 av 12. september 1996 godkjente Milanos bystyre «Scala 2001-prosjektet», et program for arbeider som innebar ulike selvstendige operasjoner. 30 Prosjektet forutsatte utførelse av følgende arbeider: — restaurering og ombygging av Teatro alla Scala, en historisk bygning med et areal på ca. 30 000 m²; — ombygging av kommunale bygninger som utgjør en del av Ansaldo-komplekset; — oppføring i området kjent som «Bicocca» av et nytt teater (alminnelig kjent som «Teatro alla Bicocca», men offisielt kalt «Teatro degli Arcimboldi») med 2 300 sitteplasser på en tomt på 25 000 m² (pluss 2 000 m² parkering), som i første omgang, i hele den perioden som kreves for restaurering og ombygging av La Scala-operaen, skulle huse de aktivitetene som normalt finner sted der, og deretter huse alle aktiviteter tilknyttet fremføring av dramatiske verk og andre kulturarrangementer.

31I Bicocca-området pågikk det ifølge forelggelseskjennelsen allerede et storstilet utbyggingsprosjekt — privat initiert og kjent som «Bicocca-prosjektet» — som hadde til formål å transformere den gamle industrieiendommen i Bicocca og innebar ombygging av et enormt bygningskompleks. Pirelli var, sammen med andre private aktører, eier og utbygger av dette prosjektet. På det aktuelle tidspunktet var prosjektet, som var startet i 1990, nær fullføring. Et av de byutviklingstiltakene Milano kommune hadde planlagt for Bicocca-området, var et «fler-kommunalt» allsidig kompleks. Kommunen besluttet at det nye teatret som var planlagt under «Scala 2001-prosjektet», skulle inngå i dette komplekset. ORDINE DEGLI ARCHITETTI OG ANDRE

32Ved vedtak nr. 82/96 påtok Comune di Milano (Milanos kommunestyre) seg også en rekke forpliktelser i tilknytning til Scala 2001-prosjektet vedrørende utførelse av arbeider, tidsfrister og finansiering, idet det godkjente en særskilt avtale som Milano kommune hadde inngått med Pirelli, Ente Autonomo Teatro alla Scala og MCS, som agent for utbyggerne av Bicocca-prosjektet. Denne avtalen, som ble undertegnet 18. oktober 1996, fastsatte blant annet at Bicocca-elementet av Scala 2001-prosjektet skulle utføres i henhold til følgende regler: — Pirelli skulle dekke kostnadene for koordinering av de foreløpige og endelige stadiene av prosjektet og dets gjennomføring, samt byggearbeidene knyttet til restaureringen av La Scala-operaen, ombyggingen av bygningene i Ansaldo-komplekset og oppføringen av Teatro alla Bicocca; den faktiske koordineringsoppgaven skulle overlates til MCS; — MCS, som agent for utbyggerne av reguleringsprosjektet, skulle ha ansvar for oppføringen av Teatro alla Bicocca (samt den tilstøtende parkeringsplassen) i området som var dekket av reguleringsprosjektet, på den tomten som var avsatt til dette formålet, og som utbyggerne hadde forpliktet seg til å overføre vederlagsfritt til Milano kommune; denne oppføringen ville bli klassifisert som sekundær infrastruktur og utført mot reduksjon av infrastrukturbidraget som skyldtes Milano kommune i henhold til italiensk nasjonal og regional lovgivning. MCS' ansvar var uttrykkelig begrenset til utførelsen av byggets «rå strekk», ferdig for innredning. En av MCS' forpliktelser var å overdra bygget innen utgangen av 1998; — Ansvaret for innredningen av Teatro alla Bicocca skulle derimot forbli hos Milano kommune, som ville organisere en anbudskonkurranse for dette formålet. 33 Arkitektordenen og herr De Amicis i eget navn anla sak for den regionale forvaltningsdomstolen for Lombardia med påstand om opphevelse av vedtak nr. 82/96. 34 Etter politiske endringer tidlig i 1998 under den nye kommuneadministrasjonen, som ønsket at Teatro alla Bicocca skulle kunne huse et større publikum enn den opprinnelige La Scala-bygningen, vedtok Comune di Milano vedtak nr. 6/98 som blant annet: — godkjente den foreløpige planen for oppføring av det nye teatret i Bicocca-området; — bekreftet at utførelsen av dette arbeidet dels ville bli utført direkte av utbyggerne «i samsvar med deres kontraktsmessige forpliktelser under reguleringsplanen» — der de tilhørende kostnadene ble anslått til ITL 25 milliarder — og dels på grunnlag av en anbudskonkurranse organisert av Milano kommune; — endret avtalen av 18. oktober 1996 med hensyn til tidsfristene satt for visse av de planlagte operasjonene; særlig ble fristen for ferdigstillelse av Teatro alla Bicocca satt til 31. desember 2000. ORDINE DEGLI ARCHITETTI OG ANDRE 35 CNA og herr Freyrie, som handlet i eget navn, anla sak for den regionale forvaltningsdomstolen for Lombardia med påstand om opphevelse av vedtak nr. 6/98.

36I begge søksmål (som ble slått sammen med sikte på endelig dom) angriper saksøkerne gyldigheten av de omtvistede vedtakene både etter italiensk lovgivning om byutvikling og offentlige anskaffelser og etter EU-retten. Når det gjelder sistnevnte, anfører de at Teatro alla Bicocca er av karakter som et offentlig bygge- og anleggsprosjekt, og at Comune di Milano derfor burde ha fulgt EU-prosedyren for anbudsinnbydelse. De omtvistede vedtakene hadde imidlertid tildelt kontrakten på grunnlag av private forhandlinger, og dermed skadet de interessene som Arkitektordenen og de saksøkende arkitektene representerte.

37I forelggelseskjennelsen konkluderer den nasjonale domstolen med at Milano kommune korrekt anvendte den italienske lovgivningen, både nasjonal og regional, om byutvikling. Idet den likevel mistenker at den italienske lovgivningen bør settes til side — ettersom den tillater utførelse av infrastrukturarbeider til en verdi høyere enn terskelverdien i direktivet uten forutgående anbudsinnbydelse — besluttet den nasjonale domstolen å utsette behandlingen og å forelegge Domstolen følgende spørsmål til prejudisiell

avgjørelse

: «1. Er nasjonal og regional lovgivning som tillater en utbygger (som innehar en byggetillatelse eller en godkjent reguleringsplan) å utføre infrastrukturarbeider direkte, som hel eller delvis motregning mot det skyldige bidraget (artikkel 11 i lov nr. 10/77, artiklene 28 og 31 i lov nr. 1150 av 17. august 1942, artiklene 8 og 12 i lov nr. 60 av 5. desember 1977 for Lombardia-regionen), i strid med direktiv 93/37/EØF, sett hen til de strenge anbudsprinsippene som EU-retten pålegger medlemsstatene med hensyn til alle offentlige arbeider med en verdi på [EUR] 5 millioner eller mer? 2. Kan avtaler mellom forvaltningsorganene og en privatperson (som generelt er tillatt etter artikkel 11 i lov nr. 241 av 7. august 1990), uansett anbudsprinsippene nevnt ovenfor, anses som forenlige med EU-retten på områder der prosedyren er at forvaltningsorganene velger en part som en tjenestekontrakt skal inngås med, i tilfeller der slike tjenester overstiger terskelverdien fastsatt i de relevante direktivene?» Spørsmål 1 Realitetsbehandling 38 Milano kommune og FTS anfører at det første spørsmålet er uten tilknytning til tvistens gjenstand i hovedsaken.

39De anfører at siden saksøkerne i hovedsaken enten er arkitekter eller faglige organer som representerer arkitekter, har den nasjonale domstolen avgrenset spørsmålet om søksmålsadgang i hovedsaken til spør Direktivet gis full virkning. Det fremgår klart av direktivets fortale og særlig av andre og tiende betraktning at direktivet har som formål å avskaffe restriksjoner på etableringsfriheten og den frie bevegeligheten for tjenester med hensyn til offentlige bygge- og anleggskontrakter, for å åpne slike kontrakter for reell konkurranse. Som det fremgår av tiende betraktning, forutsetter utviklingen av slik konkurranse at kontraktskunngjøringer offentliggjøres på fellesskapsnivå. 53 Direktivet inneholder videre definisjoner av «oppdragsgiver» (artikkel 1 bokstav b), «arbeider» (artikkel 1 bokstav a og vedlegg II) og «et bygg- eller anleggsarbeid» (artikkel 1 bokstav c). 54 Den definisjonen fellesskapslovgiver har gitt, bekrefter at disse elementene er nært knyttet til direktivets formål. De må derfor spille en avgjørende rolle når det skal fastslås om det foreligger en «offentlig bygge- og anleggskontrakt» i direktivets forstand. 55 Dette innebærer at i situasjoner som gjelder utførelse, eller prosjektering og utførelse, av arbeider eller utførelse av et bygg- eller anleggsarbeid for en oppdragsgiver i direktivets forstand, må vurderingen av situasjonen med hensyn til de øvrige elementene nevnt i direktivets artikkel 1 bokstav a foretas på en slik måte at direktivet ikke fratas sin praktiske virkning, særlig der situasjonen har særlige kjennetegn på grunn av bestemmelsene i nasjonal rett som gjelder for den. ORDINE DEGLI ARCHITETTI OG ANDRE 56 Dette er kriteriene som må legges til grunn når det skal avgjøres om begrepet «offentlige bygge- og anleggskontrakter» omfatter direkte utførelse av infrastrukturarbeider, som oppføringen av et teaters råbygg, på vilkår som de som er fastsatt i italiensk lovgivning om byutvikling. Elementet «oppdragsgiver»

57Det er ubestridt at den kommunen som er involvert i tvisten for den nasjonale domstolen, utgjør en lokal myndighet i henhold til artikkel 1 bokstav b i direktivet, og den faller derfor inn under definisjonen av oppdragsgiver i denne bestemmelsen. Elementet som gjelder utførelse av arbeider eller av et bygg- eller anleggsarbeid som definert i artikkel 1 bokstav a i direktivet

58I henhold til artikkel 1 bokstav a i direktivet må offentlige bygge- og anleggskontrakter ha som formål: — utførelse, eller både utførelse og prosjektering, av arbeider knyttet til en av aktivitetene nevnt i vedlegg II; eller — utførelse, eller både utførelse og prosjektering, av et bygg- eller anleggsarbeid som definert i artikkel 1 bokstav c, det vil si resultatet av bygge- eller anleggsarbeid betraktet i sin helhet som er tilstrekkelig i seg selv til å oppfylle en økonomisk og teknisk funksjon; eller — utførelse, uansett på hvilken måte, av et bygg- eller anleggsarbeid som svarer til de kravene som er spesifisert av oppdragsgiveren. 59 Infrastrukturarbeider av den typen som er opplistet i artikkel 4 i lov nr. 847/64, utgjør enten bygge- eller anleggsarbeider, og er dermed aktiviteter av den typen som er omtalt i vedlegg II til direktivet, eller arbeider som i seg selv er tilstrekkelige til å oppfylle en økonomisk og teknisk funksjon. De oppfyller således i det minste kriteriene fastsatt i første og andre strekpunkt i avsnitt 58 ovenfor. 60 Nærmere bestemt er oppføringen av et teaters råbygg (aktiviteten det er tale om i tvisten for den nasjonale domstolen) en aktivitet i NACE-gruppe 501, med tittelen «Oppføring av ... bygninger, både boligbygninger og andre bygninger», som er omtalt i vedlegg II til direktivet. 61 Følgelig utgjør utførelse av infrastrukturarbeider som oppføringen av et teaters råbygg, «arbeider» i henhold til artikkel 1 bokstav a i direktivet. ORDINE DEGLI ARCHITETTI OG ANDRE

62Det følger dermed av avsnittene 57 til 61 ovenfor at den aktuelle situasjonen omfatter de to viktige elementene — «oppdragsgiver» og «arbeider» eller «et bygg- eller anleggsarbeid» — som begge må være til stede for å kunne konkludere med at det foreligger en «offentlig bygge- og anleggskontrakt». Elementet som gjelder eksistensen av en kontrakt 63 Ifølge Milanos byråd, Pirelli, MCS og FTS mangler dette elementet fordi direkte utførelse av infrastrukturarbeider er fastsatt i en regel i italiensk nasjonal og regional lovgivning om byutvikling, som skiller seg fra fellesskapslovgivningen om offentlige anskaffelser med hensyn til sitt formål, sine karakteristika og de interesser som beskyttes.

64De nevnte partene anfører også at den lokale myndigheten ikke har noen valgfrihet med hensyn til hvem som skal gis ansvar for å utføre arbeidene, ettersom denne personen i kraft av loven er eieren av tomten som skal bebygges.

65Endelig anfører både Comune di Milano og de øvrige saksøkte i tvisten for den nasjonale domstolen at selv om det ble akseptert at direkte utførelse kan skje på grunnlag av forpliktelser nedfelt i utbyggingsavtalen, ville kontraktselementet likevel mangle. Utbyggingsavtalen er underlagt offentlig rett og inngått i utøvelse av offentlig myndighet, ikke privat initiativ. Den kan derfor ikke anses som en «kontrakt» i direktivets forstand. Kommunen beholder de myndighetsbeføyelsene den er delegert av staten for forvaltningen av sitt territorium, «en av disse er myndigheten til å endre eller tilbakekalle reguleringsplaner i lys av endrede omstendigheter eller til å vedta nye vurderingskriterier som bedre ivaretar disse behovene» (dom nr. 6941 av 25. juli 1994 fra Corte Suprema di Cassazione, storkammer). Av samme grunn hevder de at de typiske elementene som utgjør «raison d'être» for en bygge- og anleggskontrakt, også mangler.

66Det bør for det første bemerkes at det forhold at den nasjonale lovbestemmelsen som tillater direkte utførelse av infrastrukturarbeider, er del av et sett av reguleringsbestemmelser om byutvikling av særlig karakter og med et spesifikt formål, atskilt fra direktivets formål, ikke er tilstrekkelig til å utelukke direkte utførelse av arbeider fra direktivets anvendelsesområde når de elementene som er nødvendige for å bringe den inn under direktivets anvendelsesområde, er til stede.

67I den forbindelse, som den nasjonale domstolen påpekte, er infrastrukturarbeidene det er referert til i artikkel 4 i lov nr. 847/64 fullt ut egnet til å utgjøre offentlige bygge- og anleggsarbeider, dels fordi de er særskilt utformet for å dekke utbyggingsbehov utover oppføringen av boliger, og dels fordi de fullt ut faller under den kompetente forvaltningsmyndighetens kontroll, ettersom den har en juridisk rett over bruken av slike arbeider for å sikre at de forblir til tjeneste for alle medlemmer av lokalsamfunnet. 68 Dette er viktige betraktninger fordi de bekrefter at de planlagte arbeidene, slik det alltid har vært hevdet, er til nytte for allmennheten.

69Det fremgår dessuten av foreleggelsesordren at artikkel 28 nr. 5 i lov nr. 1150/42 åpner for muligheten for at sekundære infrastrukturarbeider kan utføres ORDINE DEGLI ARCHITETTI OG ANDRE direkte som del av et utbyggingsprosjekt, og at direkte utførelse i henhold til artikkel 12 i LRL nr. 60/77, som endret ved artikkel 3 i LRL nr. 31/86, er normen. Disse bestemmelsene utelukker imidlertid ikke eksistensen av en kontrakt, slik det kreves i henhold til artikkel 1 bokstav a i direktivet.

70Som følge av den nevnte bestemmelsen i lombardisk regional lovgivning beholder de kommunale myndighetene til enhver tid myndighet til å kreve, i stedet for direkte utførelse av arbeider, betaling av et beløp som tilsvarer de faktiske kostnadene ved arbeidene og omfanget og arten av disse arbeidene. Dessuten må det alltid inngås en utbyggingsavtale mellom de kommunale myndighetene og eieren eller eierne av tomten som skal bebygges, der infrastrukturarbeider utføres direkte.

71Det er riktignok slik at de kommunale myndighetene ikke fritt kan velge den andre kontraktsparten, ettersom denne personen i kraft av loven må være eieren av den aktuelle tomten. Det følger imidlertid ikke av dette at forholdet mellom myndighetene og utbyggeren ikke utgjør en kontrakt, ettersom det er utbyggingsavtalen inngått mellom dem som i hvert enkelt tilfelle fastsetter de ulike infrastrukturarbeidene som skal igangsettes, sammen med de tilhørende vilkårene, herunder kravet om at prosjektene for slike arbeider godkjennes av kommunen. Videre er det i kraft av de forpliktelsene utbyggeren har påtatt seg i denne avtalen at kommunen erverver juridiske rettigheter over bruken av de kontraktsfestede arbeidene, slik at de kan gjøres tilgjengelige for allmennheten.

72I tvisten for den nasjonale domstolen bekreftes dette av det faktum at i henhold til de omtvistede vedtakene skal Teatro alla Bicocca realiseres dels gjennom direkte utførelse av utbyggerne «i samsvar med deres kontraktsmessige forpliktelser under reguleringsplanen», og dels gjennom en anbudskonkurranse organisert av Milanos bykommune.

73I motsetning til det argumentet som fremføres av Comune di Milano og de øvrige saksøkte i tvisten for den nasjonale domstolen, er det endelig slik at det forhold at utbyggingsavtalen er underlagt offentlig rett og ble inngått i utøvelse av offentlig myndighet, ikke utelukker, men snarere taler for, eksistensen av en kontrakt slik det kreves i henhold til artikkel 1 bokstav a i direktivet. I flere medlemsstater er enhver kontrakt inngått mellom en oppdragsgiver og en entreprenør en forvaltningskontrakt, som som sådan er underlagt offentlig rett.

74På bakgrunn av de ovennevnte betraktningene er vilkårene i utbyggingsavtalen og de avtalene som er inngått i medhold av den, tilstrekkelige til å gi det kontraktselementet som kreves i henhold til artikkel 1 bokstav a i direktivet.

75Denne tolkningen er dessuten i samsvar med direktivets grunnleggende formål, som nevnt i avsnitt 52 ovenfor, nemlig å åpne offentlige bygge- og anleggskontrakter for konkurranse. Eksponering for fellesskapsmessig konkurranse i samsvar med de prosedyrene direktivet fastsetter, sikrer at offentlige myndigheter ikke kan gi fordeler til utvalgte aktører. Følgelig kan det faktum at de offentlige myndighetene ikke fritt kan velge entreprenør, ikke i seg selv begrunne at direktivet ikke får anvendelse, ettersom dette i siste instans ville utelukke fra fellesskapsmessig konkurranse utførelse av arbeider som direktivet ellers ville gjelde for. Elementet som gjelder en kontrakt mot vederlag 76 Ifølge Comune di Milano og de øvrige saksøkte i tvisten for den nasjonale domstolen er kontrakten ikke gjensidig, ettersom kommunen ikke skylder noe vederlag. Utbyggerens rett til å oppnå byggetillatelse er ikke ORDINE DEGLI ARCHITETTI OG ANDRE motytelsen for betaling av infrastrukturbidraget eller for direkte utførelse av infrastrukturarbeider, og tilveiebringelsen av tjenester til tomten, som skjer som ledd i prosessen med å transformere området, avhenger verken av de fordelene som oppstår som følge av denne transformasjonen, eller av den fordelen som innehaveren av byggetillatelsen oppnår.

77Det må påpekes at kontraktens onøse karakter er knyttet til det vederlaget den berørte offentlige myndigheten skylder i bytte mot utførelsen av de arbeidene som er gjenstand for kontrakten det er referert til i artikkel 1 bokstav a i direktivet, og som vil stå til rådighet for den offentlige myndigheten.

78I en sak som den den nasjonale domstolen har til behandling, må spørsmålet om — i tilfeller der infrastrukturarbeider er utført direkte — kontrakten er av onøs karakter for de kommunale myndighetene, vurderes fra et bestemt synspunkt, på grunn av særegenhetene ved italiensk lovgivning om byutvikling.

79I henhold til artikkel 28 nr. 5 punkt 2 i lov nr. 1150/42 og artikkel 12 bokstav b i LRL nr. 60/77, som endret ved artikkel 3 i LRL nr. 31/86, er det eierne av tomten som skal bebygges som bærer kostnadene ved primære infrastrukturarbeider samt en andel av kostnadene ved de sekundære infrastrukturarbeidene som er nødvendige for prosjektet, eller andre arbeider som er nødvendige for å knytte det berørte området til offentlige forsyningstjenester. 80 Dette tatt i betraktning fastsetter artikkel 11 nr. 1 i lov nr. 10/77 at «innehaveren av byggetillatelsen kan påta seg å utføre infrastrukturarbeidene direkte... ved motregning mot hele eller deler av det beløpet som skal betales» med hensyn til infrastrukturbidraget, hvis betaling er knyttet til tildelingen av tillatelse i henhold til artikkel 3 i den loven. 81 Uttrykket «ved motregning» i artikkel 11 nr. 1 i lov nr. 10/77 tilsier at de kommunale myndighetene ved å samtykke til direkte utførelse av infrastrukturarbeider, gir avkall på innkrevingen av det beløpet som skyldes i henhold til det bidraget som er fastsatt i artikkel 3 i den loven. 82 Imidlertid hevder flere parter — Comune di Milano og de øvrige saksøkte i tvisten for den nasjonale domstolen samt den italienske regjering — at denne tolkningen er uriktig, primært fordi det er gitt anledning til betaling av infrastrukturbidraget som et alternativ til direkte utførelse av arbeider, og det er følgelig feilaktig å mene at det i alle tilfeller foreligger en finansiell forpliktelse overfor kommunen, som frafalles i tilfeller der arbeidene utføres direkte. Den reelle virkningen av direkte utførelse av arbeider er at den gir eier-utbyggeren frihet til å bygge, og fritar ham fra forpliktelsen til å betale infrastrukturbidraget som følger av at byggetillatelse er innvilget. Uttrykket «motregning» refererer seg derfor til det faktum at utførelsen av arbeidene oppfyller en forpliktelse, ikke til vederlag eller annen fordel som kommunen yter utbyggerne.

83Disse innsigelsene gjelder tolkningen av italiensk lovgivning om byutvikling og den måten lovgiver så for seg forholdet mellom direkte utførelse av arbeider og forpliktelsen til å betale infrastrukturbidraget. Det må derfor vises til den nasjonale domstolens vurdering av dette forholdet. 84 Den nasjonale domstolen uttaler i foreleggelsesordren at, i motsetning til de argumentene som fremføres av saksøkte i tvisten for den nasjonale domstolen, er en innehaver av en byggetillatelse eller en godkjent reguleringsplan som utfører infrastrukturarbeider, ikke å yte noen tjeneste vederlagsfritt, ettersom han faktisk gjør opp en gjeld av samme verdi (men uten kontant oppgjør) som oppstår overfor ORDINE DEGLI ARCHITETTI OG ANDRE kommunen — nemlig infrastrukturbidraget — og det faktum at denne forpliktelsen kan oppfylles i en av to former — kontantbetaling eller direkte utførelse av arbeidene — betyr ikke at grunnlaget for forpliktelsen kan differensieres ut fra hvilket alternativ som velges (eller er forhåndsbestemt av lovgiver).

85Denne tolkningen av nasjonal lovgivning er i samsvar med direktivets formål, det er det vist til i avsnitt 52 i denne dommen, og bidrar derfor til å sikre at direktivet gis full virkning. 86 Følgelig må kravet om at kontrakten skal ha onøs karakter, anses for å være oppfylt. Elementet som gjelder en skriftlig kontrakt

87Det er ubestridt at det foreligger en skriftlig kontrakt i denne saken: utbyggingsavtalen mellom kommunen og eier(e)-utbygger(e) ble inngått skriftlig. Elementet som gjelder entreprenøren 88 Ifølge Comune di Milano, de øvrige saksøkte i tvisten for den nasjonale domstolen og den italienske regjering mangler dette elementet, fordi utbyggeren ikke nødvendigvis er entreprenøren eller et byggeforetak, men utleder sin status fra det faktum at han eier tomten som skal bebygges. Han er ikke pålagt å oppfylle særlige vilkår vedrørende sine tekniske ferdigheter, soliditet og lignende, bortsett fra forpliktelsen til å stille kommunen egnede garantier i forbindelse med de forpliktelsene som er inngått under utbyggingsavtalen.

89Det fremgår dessuten av svarene på et spørsmål stilt av Domstolen at ansvaret for å velge de entreprenørene som skal betros prosjektering og utførelse av arbeidene, utelukkende ligger hos utbyggeren med byggetillatelse. Arbeidene utføres i hans navn, ikke i kommunens navn. Han forplikter seg til å overdra infrastrukturarbeidene til kommunen når de er ferdigstilt.

90Det bør bemerkes at artikkel 1 bokstav a i direktivet ikke krever at en person som inngår kontrakt med en oppdragsgiver, for å kunne betegnes som entreprenør, må være i stand til direkte å utføre arbeidene med egne ressurser. Vedkommende trenger bare å kunne sørge for utførelsen av de aktuelle arbeidene og å stille de nødvendige garantiene i den forbindelse. 91 Direktivets artikkel 20 fastsetter således at «[i] kontraktsdokumentene kan oppdragsgiveren be tilbyderen om å angi i sitt tilbud hvilken del av kontrakten han eventuelt har til hensikt å sette bort til tredjeparter».

92I samme retning fastslo Domstolen at direktiv 92/50 tillater en tjenesteleverandør å godtgjøre at han oppfyller de økonomiske, finansielle og tekniske kriteriene ORDINE DEGLI ARCHITETTI OG ANDRE for deltakelse i en anbudskonkurranse om tildeling av en offentlig tjenestekontrakt ved å basere seg på andre enheters stilling, uavhengig av den rettslige karakteren av de forbindelsene han har med dem, forutsatt at han er i stand til å vise at han faktisk har til rådighet ressursene til disse enhetene som er nødvendige for oppfyllelsen av kontrakten (se sak C-176/98 Hoist Italia [1999] Sml. I-8607).

93I henhold til saksdokumentene som er fremlagt for Domstolen, har utbyggeren med byggetillatelse i en situasjon som den det er tale om i tvisten for den nasjonale domstolen, i kraft av de forpliktelsene som er påtatt under utbyggingsavtalen med kommunen, en plikt til å gi kommunen tilstrekkelige garantier for at de ferdigstilte arbeidene vil bli overdratt til kommunen, og for at den operatøren som er valgt til å utføre arbeidene, vil tiltre de avtalene som er inngått med de kommunale myndighetene. Dette er situasjonen i den foreliggende saken, ettersom MCS underskrev de avtalene som ble inngått av Milanos bykommune med Pirelli.

94Under disse omstendighetene betyr verken det faktum at utbyggeren er ute av stand til å utføre arbeidene med egne ressurser, eller det faktum at den operatøren som skal betros utførelsen av arbeidene, velges av utbyggeren med byggetillatelse fremfor av de kommunale myndighetene, at det nevnte elementet mangler.

95Videre er det ikke tilstrekkelig til å frata kommunen dens status som oppdragsgiver i relasjon til utførelsen av slike arbeider, at infrastrukturarbeidene utføres av innehaveren av byggetillatelsen i hans eget navn, før de overdras til kommunen. 96 Følgelig må «entreprenør»-elementet også anses for å være til stede.

97På bakgrunn av det foregående må det konkluderes med at direkte utførelse av infrastrukturarbeider under de omstendighetene som er fastsatt i italiensk lovgivning om byutvikling, utgjør en «offentlig bygge- og anleggskontrakt» i henhold til artikkel 1 bokstav a i direktivet.

98Det følger av dette at når den anslåtte verdien, eksklusive merverdiavgift, av slike arbeider er lik eller overstiger taket fastsatt i artikkel 6 nr. 1 i direktivet, får direktivet anvendelse. 99 Følgelig er de kommunale myndighetene forpliktet til å overholde de prosedyrene som er fastsatt i direktivet, når de tildeler en offentlig bygge- og anleggskontrakt av denne typen.

100Det betyr ikke at direktivet, i saker som gjelder utførelse av infrastrukturarbeider, bare overholdes dersom de kommunale myndighetene selv anvender de kontraktstildelingsprosedyrene som er fastsatt i direktivet. Direktivet ville fortsatt gis full virkning dersom nasjonal lovgivning tillot de kommunale myndighetene å kreve av utbyggeren med byggetillatelse, i medhold av de avtalene som er inngått med dem, at de aktuelle arbeidene utføres i samsvar med prosedyrene fastsatt i direktivet for å oppfylle sine egne forpliktelser etter direktivet. I et slikt tilfelle må utbyggeren, i kraft av de avtalene som er inngått med kommunen og som fritar ham fra infrastrukturbidraget i bytte mot utførelse av offentlige infrastrukturarbeider, anses som innehaver av et uttrykkelig mandat gitt av kommunen for oppføringen av dette arbeidet. Direktivets artikkel 3 nr. 4 åpner uttrykkelig for at reglene om kunngjøring kan anvendes av andre enn oppdragsgiveren i tilfeller der offentlige bygge- og anleggsarbeider settes bort. 101 Når det gjelder prosedyrene fastsatt i direktivet, fremgår det klart av artiklene 7 nr. 4 og 11 nr. 2 og nr. 9, lest i sammenheng, at oppdragsgivere som ønsker å tildele en offentlig bygge- og anleggskontrakt, må kunngjøre sin hensikt ved å offentliggjøre en kunngjøring i De Europeiske Fellesskapers Tidende, unntatt i de tilfellene som er uttømmende opplistet i artikkel 7 nr. 3 i direktivet, der oppdragsgiveren er bemyndiget til å bruke forhandling uten forutgående kunngjøring. ORDINE DEGLI ARCHITETTI OG ANDRE

102I den foreliggende saken er det ingenting i saksdokumentene fremlagt for Domstolen som tyder på at direkte utførelse av infrastrukturarbeider under de vilkårene som er fastsatt i italiensk lovgivning om byutvikling, kan falle inn under et av tilfellene omhandlet i artikkel 7 nr. 3.

103Det bør derfor uttales som svar på det første spørsmålet at direktivet er til hinder for nasjonal lovgivning om byutvikling som, uten at prosedyrene fastsatt i direktivet er blitt fulgt, tillater innehaveren av en byggetillatelse eller godkjent reguleringsplan å utføre infrastrukturarbeider direkte, ved hel eller delvis motregning mot bidraget som skal betales i forbindelse med tildelingen av tillatelsen, i tilfeller der verdien av dette arbeidet er lik eller overstiger taket fastsatt i direktivet. Spørsmål 2 104 CNA hevder at dette spørsmålet er irrelevant. Ettersom ingen av vilkårene fastsatt i artikkel 11 i lov nr. 241/90 er oppfylt i saken for den nasjonale domstolen, og sett i lys av det faktum at avtalene inngått for tildeling av offentlige kontrakter utenfor prosedyrene fastsatt i de relevante direktivene utvilsomt tilsidesetter rettighetene til entreprenører eller fagpersoner som ønsker å få kontrakten tildelt seg, får artikkel 11 i lov nr. 241/90 ikke anvendelse under slike omstendigheter som de det er tale om. 105 Uten at det er nødvendig å vurdere CNAs argumenter, må det bemerkes at den nasjonale domstolen ikke har identifisert de fellesskapsrettslige bestemmelsene den søker en tolkning av; heller ikke angir den presist hvilke aspekter av den relevante italienske lovgivningen som reiser vanskeligheter med hensyn til fellesskapsretten når den anvendes i saken for den. 106 Uten slike opplysninger er det ikke mulig å identifisere det konkrete problemet som oppstår i tvisten for den nasjonale domstolen med hensyn til tolkningen av fellesskapsretten.

107Det må derfor konkluderes med at det andre spørsmålet er avvist. Saksomkostninger

108De kostnadene som er pådratt av den italienske regjering og av Kommisjonen, som har inngitt innlegg til Domstolen, kan ikke kreves erstattet. Ettersom disse sakene for partene i tvisten for den nasjonale domstolen utgjør et ledd i den saken som er til behandling for den nasjonale domstolen, tilkommer avgjørelsen om saksomkostninger den nasjonale domstolen. ORDINE DEGLI ARCHITETTI OG ANDRE På dette grunnlag har DOMSTOLEN (sjette avdeling) som svar på spørsmålene som er forelagt den av Tribunale Amministrativo Regionale per la Lombardia ved kjennelse av 11. juni 1998, avsagt følgende DOM: Rådets direktiv 93/37/EØF av 14. juni 1993 om samordning av fremgangsmåtene ved tildeling av offentlige bygge- og anleggskontrakter er til hinder for nasjonal lovgivning om byutvikling som, uten at prosedyrene fastsatt i direktivet er blitt fulgt, tillater innehaveren av en byggetillatelse eller godkjent reguleringsplan å utføre infrastrukturarbeider direkte, ved hel eller delvis motregning mot bidraget som skal betales i forbindelse med tildelingen av tillatelsen, i tilfeller der verdien av dette arbeidet er lik eller overstiger taket fastsatt i direktivet. Gulmann Skouris Puissochet Schintgen Macken Avsagt i åpent rettsmøte i Luxembourg 12. juli 2001. R. Grass C. Gulmann Justitssekretær President for sjette avdeling