C-411/00 Felix Swoboda: blandede tjenestekontrakter

DOM AVSAGT AV DOMSTOLEN (Femte avdeling) 14. november 2002* I sak C-411/00, ANMODNING til Domstolen i henhold til artikkel 234 EF fra Bundesvergabeamt (Østerrike) om en prejudisiell

avgjørelse

i den sak som er til behandling for denne domstolen mellom Felix Swoboda GmbH og Österreichische Nationalbank, angående tolkningen av Rådets direktiv 92/50/EØF av 18. juni 1992 om samordning av fremgangsmåtene ved tildeling av tjenestekontrakter (EFT 1992 L 209, s. 1), * Sakens språk: tysk. FELIX SWOBODA DOMSTOLEN (Femte avdeling), sammensatt av: M. Wathelet, avdelingspresident, C.W.A. Timmermans (referent), D.A.O. Edward, P. Jann og S. von Bahr, dommere, generaladvokat: J. Mischo, justissekretær: M.-F. Contet, administrator, etter å ha behandlet de skriftlige merknader inngitt på vegne av: — Österreichische Nationalbank, ved I. Welser, Rechtsanwältin, — den østerrikske regjering, ved H. Dossi, som representant, — den britiske regjering, ved R. Magrill, som representant, og A. Robertson, Barrister, — Kommisjonen for De europeiske fellesskap, ved M. Nolin, som representant, og R. Roniger, Rechtsanwalt, etter å ha gjennomgått rettsmøterapporten, etter å ha hørt de muntlige merknader fra Österreichische Nationalbank, representert ved I. Weiser, fra den østerrikske regjering, representert ved M. Winkler, som representant, og fra Kommisjonen, representert ved M. Nolin og R. Roniger, i rettsmøtet den 14. mars 2002, etter å ha hørt generaladvokatens forslag til

avgjørelse

i rettsmøtet den 18. april 2002, avsagt følgende Dom

1Ved kjennelse av 29. september 2000, innkommet til Domstolen den 10. november 2000, forelagde Bundesvergabeamt Domstolen fire spørsmål til prejudisiell

avgjørelse

i henhold til artikkel 234 EF om tolkningen av Rådets direktiv 92/50/EØF av 18. juni 1992 om samordning av fremgangsmåtene ved tildeling av tjenestekontrakter (EFT 1992 L 209, s. 1).

2Disse spørsmålene oppstod under behandlingen av en sak mellom Felix Swoboda GmbH («Swoboda») og Österreichische Nationalbank (den østerrikske sentralbanken) («ANB»), vedrørende ANBs beslutning om å benytte anskaffelse uten konkurranse ved tildeling av en kontrakt om å utpeke den tjenesteleverandøren som fikk i oppdrag å gjennomføre en flytting til nye lokaler beliggende ca. 200 meter fra den opprinnelige adressen. FELIX SWOBODA Rettslig ramme Fellesskapsretten Direktiv 92/50 3 Artikkel 1 bokstav d) til f) i direktiv 92/50 lyder: «I dette direktiv menes med: d) åpne prosedyrer: de nasjonale fremgangsmåter der alle interesserte tjenesteleverandører kan inngi tilbud; e) begrensede prosedyrer: de nasjonale fremgangsmåter der bare de tjenesteleverandører som er invitert av oppdragsgiveren kan inngi tilbud; f) forhandlingsprosedyrer: de nasjonale fremgangsmåter der oppdragsgiverne rådfører seg med tjenesteleverandører de selv velger, og forhandler om kontraktsvilkårene med én eller flere av disse.» 4 Artikkel 2 i direktiv 92/50 bestemmer: «Dersom en offentlig kontrakt er ment å omfatte både produkter som definert i direktiv 77/62/EØF og tjenester som definert i vedlegg I A og I B til dette direktiv, skal den falle innenfor direktivets virkeområde dersom verdien av de aktuelle tjenestene overstiger verdien av de produktene kontrakten gjelder.» 5 Artikkel 7 nr. 3 i direktiv 92/50 bestemmer: «Valget av verdiberegningsmetode skal ikke brukes med den hensikt å unngå at dette direktiv kommer til anvendelse, og ingen anskaffelse av en bestemt mengde tjenester skal deles opp med den hensikt å unngå at denne artikkelen kommer til anvendelse.» 6 Artikkel 8 i direktiv 92/50 lyder: «Kontrakter som har som formål å anskaffe tjenester oppført i vedlegg I A, skal tildeles i samsvar med bestemmelsene i avdeling III til VI.» 7 Artikkel 9 i direktiv 92/50 bestemmer: «Kontrakter som har som formål å anskaffe tjenester oppført i vedlegg I B, skal tildeles i samsvar med artiklene 14 og 16.» FELIX SWOBODA 8 Artikkel 10 i direktiv 92/50 bestemmer: «Kontrakter som har som formål å anskaffe tjenester oppført i både vedlegg I A og vedlegg I B, skal tildeles i samsvar med bestemmelsene i avdeling III til VI dersom verdien av tjenestene oppført i vedlegg I A er større enn verdien av tjenestene oppført i vedlegg I B. Dersom dette ikke er tilfellet, skal de tildeles i samsvar med artiklene 14 og 16.»

9Det følger av artikkel 11 nr. 4 i direktiv 92/50 at bruken av forhandlingsprosedyre utgjør et unntak ved tildeling av tjenestekontrakter, ettersom oppdragsgiverne utenfor de tilfellene som er nevnt i nr. 11(2) og (3), er forpliktet til å tildele sine kontrakter etter åpen anbudskonkurranse eller begrenset anbudskonkurranse. 10 Blant tjenestene i vedlegg I A til direktiv 92/50 inngår, i kategori 2, «landtransporttjenester ... herunder panserbiltjenester og kurertjenester, unntatt posttransport» (og jernbanetransporttjenester) som henholdsvis er omfattet av kategori 4 i vedlegg I A og kategori 18 i vedlegg I B til direktivet. For landtransporttjenestene er det angitt referansenumrene 712 (unntatt 71235), 7512 og 87304 i De forente nasjoners felles produktklassifikasjon (heretter «CPC-nomenklaturen»). 11 Blant tjenestene oppført i vedlegg I B til direktiv 92/50 inngår i kategori 20 «hjelpetjenester og tilleggstjenester for transport», som tilsvarer referansenummer 74 i CPC-nomenklaturen. Direktiv 93/36/EØF 12 Artikkel 1 bokstav a) i Rådets direktiv 93/36/EØF av 14. juni 1993 om samordning av fremgangsmåtene ved tildeling av kontrakter om offentlige innkjøp (EFT 1993 L 199, s. 1) bestemmer: «I dette direktiv menes med: a) "kontrakter om offentlige innkjøp": kontrakter om kjøp, leasing, leie eller avbetalingskjøp, med eller uten kjøpsopsjon, av produkter, inngått skriftlig mot vederlag mellom en leverandør (en fysisk eller juridisk person) og en av de oppdragsgiverne som er definert i bokstav b) nedenfor. Leveransen av slike produkter kan i tillegg omfatte monterings- og installasjonsarbeider.» 13 Artikkel 5 nr. 6 i direktiv 93/36 lyder: «Ingen anskaffelse av en bestemt mengde varer kan deles opp med den hensikt å unngå at dette direktiv kommer til anvendelse.» FELIX SWOBODA Direktiv 93/37/EØF 14 Artikkel 1 bokstav a) i Rådets direktiv 93/37/EØF av 14. juni 1993 om samordning av fremgangsmåtene ved tildeling av bygge- og anleggskontrakter (EFT 1993 L 199, s. 54) bestemmer at: «I dette direktiv menes med: a) "offentlige bygge- og anleggskontrakter": kontrakter om utføring, eller både utføring og prosjektering, av arbeider som er forbundet med en av de aktivitetene som er oppført i vedlegg II, eller av et byggverk som definert i bokstav c) nedenfor, eller utføring, uansett på hvilken måte, av et byggverk som oppfyller kravene stilt av oppdragsgiveren, inngått skriftlig mot vederlag mellom en entrepenør og en oppdragsgiver som definert i bokstav b).» Direktiv 93/38/EØF 15 Artikkel 1 nr. 4 i Rådets direktiv 93/38/EØF av 14. juni 1993 om samordning av fremgangsmåtene ved tildeling av kontrakter innen vann- og energiforsyning, transport og telekommunikasjon (EFT 1993 L 199, s. 84) bestemmer: «I dette direktiv menes med: 4. "vare-, bygge- og tjenestekontrakter": kontrakter inngått skriftlig mot vederlag mellom en av de oppdragsgiverne som er nevnt i artikkel 2 og en vareleverandør, en entrepenør eller en tjenesteleverandør, og som gjelder: a) for varekontrakter: kjøp, leasing, leie eller avbetalingskjøp, med eller uten kjøpsopsjon, av produkter; b) for bygge- og anleggskontrakter: utføring, eller både utføring og prosjektering, eller gjennomføring, uansett på hvilken måte, av bygge- og anleggsvirksomhet oppført i vedlegg XI. Disse kontraktene kan i tillegg omfatte varer og tjenester som er nødvendige for gjennomføringen; c) for tjenestekontrakter: ethvert annet formål enn det som er nevnt i bokstav a) og b) ... Kontrakter som både omfatter levering av tjenester og varer, skal anses som varekontrakter dersom den samlede verdien av varene er større enn verdien av tjenestene kontrakten gjelder.» FELIX SWOBODA

16Endelig bestemmer artikkel 14 nr. 8 i direktiv 93/38: «Grunnlaget for beregning av den anslåtte verdien av en kontrakt som omfatter både varer og tjenester, skal være den samlede verdien av varene og tjenestene, uavhengig av deres respektive verdier. Beregningen skal inkludere verdien av monterings- og installasjonsarbeider.» Nasjonal lovgivning

17Direktiv 92/50 ble gjennomført i østerriksk rett ved Bundesgesetz über die Vergabe von Aufträgen (forbundslov om tildeling av offentlige kontrakter, BGBl. 1993/462, i den versjon som ble offentliggjort i BGBl. 1996/776, «BVergG 1993»). Denne loven ble i 1997 erstattet av en lov med samme tittel (BGBl. I, 1997/56, «BVergG 1997»).

18I samsvar med direktiv 92/50 avhenger hvilken regulering som gjelder for tjenestekontrakter i Østerrike, av hvilken type tjenester som ytes. Mens alle bestemmelsene i BVergG 1993 og 1997 gjelder for kontrakter om tjenester nevnt i vedlegg III til disse lovene (som i det vesentlige svarer til vedlegg I A til direktiv 92/50), gjelder for kontrakter om tjenester nevnt i vedlegg IV til BVergG 1993 og 1997 — som i det vesentlige er identisk med vedlegg I B til direktiv 92/50 — kun bestemmelsene i første og fjerde del av disse lovene, som gjelder virkeområde og rettsmidler, samt fire paragrafer om kunngjøring av kontrakter, bruk av felles klassifikasjonssystem for anskaffelser («CPV») og tekniske spesifikasjoner.

19Disse lovene inneholder dessuten en bestemmelse inspirert av artikkel 10 i direktiv 92/50, fordi § 1b nr. 3 i BVergG 1993 og § 3 nr. 3 i BVergG 1997 gjør alle bestemmelsene i disse lovene gjeldende for kontrakter om tjenester nevnt i vedlegg III og vedlegg IV til lovene, når verdien av tjenestene nevnt i vedlegg III overstiger verdien av tjenestene nevnt i vedlegg IV. Er situasjonen omvendt, gjelder kun første og fjerde del for kontraktene, samt de fire paragrafene nevnt i foregående avsnitt i denne dommen. Tvisten i hovedsaken og de forelagte spørsmål 20 Høsten 1996, etter å ha benyttet begrenset anbudskonkurranse for å tildele en kontrakt om en flytting fra lokaler i Wien (Østerrike) til nye lokaler ca. 200 meter unna (prosedyren ble annullert i mars 1997), tildelte ANB denne kontrakten ved anskaffelse uten konkurranse og offentliggjorde i april 1997 kunngjøring om kontraktstildeling. I kunngjøringen angav ANB den valgte konkurranseformen som «forhandlingsprosedyre for en tjeneste som er hjemlet i § 1b nr. 2 og 3 i BVergG 1993, med en overvekt av tjenester som er nevnt i vedlegg IV til BVergG», mens den for å betegne tjenestene kontrakten gjaldt, henviste til CPV-referansenumrene 63100000-0 (Lasthåndtering og lagringstjenester), 63200000-4 (Andre hjelpetjenester for landtransport), 63400000-0 (Speditørtjenester) og 60240000-2 (Godstransport på vei). 21 Swoboda bestred ANBs kontraktstildelingsvedtak for den nasjonale domstolen som har forelagt saken, og krevde fastslått at kontrakten ikke var blitt tildelt det mest fordelaktige tilbudet som følge av brudd på forbundslovgivningen om tildeling av offentlige kontrakter eller reglene for gjennomføringen av denne. Selskapet hevdet i den forbindelse at verdien av tjenestene oppført i vedlegg III til BVergG 1993 og 1997 var langt høyere enn verdien av tjenestene i vedlegg IV til BVergG, slik at BVergG måtte gjelde i sin helhet. FELIX SWOBODA 22 ANB bestred dette synspunktet for den nasjonale domstolen. ANB anførte at hoveddelen av tjenestene som skulle leveres av den aktuelle tjenesteleverandøren i det foreliggende tilfellet var logistikk og datamaskinbasert oppgavestyring, planlegging og koordinering av alle oppgaver i forbindelse med flyttingen samt tilgjengeliggjøring av lagerfasiliteter — selve flyttingen og transporten av innholdet fra lokalene utgjorde bare 6,94 % av kontraktens samlede verdi — og at kontrakten i det vesentlige gjaldt «hjelpetjenester og tilleggstjenester for transport» som nevnt i vedlegg IV til BVergG 1993 og 1997, og som bare første og fjerde del samt de fire paragrafene nevnt i dommens avsnitt 18 gjelder for. ANB støttet seg særlig i den forbindelse på CPC-nomenklaturen, som samler i kapittel 74 alle hjelpetjenester og tilleggstjenester for transport, herunder i underkapittel 742 «lagring og oppbevaring» og i underkapittel 7480 «fraktformidlingstjenester, speditørtjenester (primært tjenester for organisering eller tilrettelegging av transport på vegne av avsender eller mottaker), megling av skips- og flykapasitet samt konsolidering og oppdeling av gods», som i det vesentlige svarer til koordinering og logistikk.

23Under disse omstendighetene, og da det var usikkert hvilken tolkning som måtte gis direktiv 92/50, særlig sett hen til dommene i sak C-331/92 Gestión Hotelera Internacional [1994] Sml. I-1329 og sak C-76/97 Tögel [1998] Sml. I-5357, besluttet Bundesvergabeamt å utsette behandlingen av saken og forelegge følgende spørsmål for Domstolen til prejudisiell

avgjørelse

: «(1) Skal en tjeneste som tjener et enkelt formål, men som kan deles inn i deltjenester, klassifiseres som én enkelt tjeneste bestående av en hovedtjeneste og tilbehørs- og støttetjenester i samsvar med ordningen i direktiv 92/50/EØF, og særlig tjenestekategoriene i vedlegg I A og I B, og behandles som en tjeneste oppført i vedlegg I A eller I B til direktivet i samsvar med dens hovedformål, eller skal hver deltjeneste i stedet vurderes separat for å fastslå om tjenesten er fullt ut underlagt direktivet som en prioritert tjeneste eller bare underlagt enkelte av dets bestemmelser som en ikke-prioritert tjeneste? (2) I hvilken utstrekning kan en tjeneste som beskriver en bestemt type tjeneste (f.eks. transporttjenester) deles opp i enkelttjenester i samsvar med ordningen i direktiv 92/50/EØF, uten at dette strider mot bestemmelsene om tildeling av tjenestekontrakter eller undergraver direktivets effektive virkning (effet utile)? (3) Skal tjenestene som det her gjelder (sett hen til artikkel 10 i direktiv 92/50/EØF) anses som tjenester som faller inn under vedlegg I A til direktiv 92/50/EØF (kategori 2, landtransporttjenester), slik at kontrakter som har som formål å anskaffe slike tjenester skal tildeles i samsvar med bestemmelsene i avdeling III til VI i direktivet, eller skal de klassifiseres som tjenester som faller inn under vedlegg I B til direktiv 92/50/EØF (kategori 20, hjelpetjenester og tilleggstjenester for transport, og kategori 27, andre tjenester), slik at kontrakter som har som formål å anskaffe slike tjenester skal tildeles i samsvar med artiklene 14 og 16, og under hvilket CPC-referansenummer skal de subsumeres? (4) Dersom vurderingen av deltjenestene fører til den konklusjonen at en deltjeneste som faller inn under vedlegg I A til direktivet, og som i utgangspunktet er fullt ut underlagt bestemmelsene i direktiv 92/50/EØF, unntaksvis ikke er fullt ut underlagt direktivets bestemmelser som følge av prinsippet om overvekt fastsatt i artikkel 10 i direktivet, er oppdragsgiveren da forpliktet til å skille ut ikke-prioriterte deltjenester og tildele kontrakter for disse separat for å ivareta den prioriterte tjenestens karakter?» Spørsmålet om realitetsbehandling av de forelagte prejudisielle spørsmålene

24De argumentene som Kommisjonen og ANB har brukt for å bestride at de forelagte prejudisielle spørsmålene kan fremmes til realitetsbehandling, må først undersøkes. FELIX SWOBODA

25På grunnlag av forelggelseskjennelsen fra Bundesvergabeamt i sak C-314/01 Siemens og Arge Telekom & Partner, som er til behandling for Domstolen, gir Kommisjonen uttrykk for tvil om den rettslige karakteren av det organet som har forelagt spørsmålene, med den begrunnelse at det i forelggelseskjennelsen er erkjent at dets avgjørelser ikke inneholder «bindende, tvangsmessig gjennomførbare pålegg til oppdragsgiveren». Under disse omstendighetene tviler Kommisjonen på om de prejudisielle spørsmålene som Bundesvergabeamt har forelagt i de foreliggende sakene, kan fremmes til realitetsbehandling i lys av Domstolens rettspraksis, særlig sak C-134/97 Victoria Film [1998] Sml. I-7023, avsnitt 14, og sak C-178/99 Salzmann [2001] Sml. I-4421, avsnitt 14, ifølge hvilken en nasjonal domstol eller et nasjonalt domstolsorgan bare kan forelegge et spørsmål for Domstolen dersom det er en sak til behandling for domstolen og den er blitt anmodet om å avsi dom i en sak som er ment å lede til en

avgjørelse

av rettslig karakter.

26I den forbindelse er det tilstrekkelig å bemerke at den tvilen Kommisjonen har gitt uttrykk for med hensyn til om de forelagte prejudisielle spørsmålene kan fremmes til realitetsbehandling med den begrunnelse at avgjørelsene fra Bundesvergabeamt ikke er bindende — noe som ble sterkt bestridt under rettsmøtet av både ANB og den østerrikske regjeringen — er uten relevans under de foreliggende omstendighetene i hovedsaken.

27Som Kommisjonen selv innrømte under rettsmøtet som svar på et spørsmål fra Domstolen, gjelder hovedsaken perioden etter kontraktstildelingen. Det er imidlertid uomtvistet at både partene og de sivile domstolene som behandler et erstatningskrav i denne perioden, i henhold til østerriksk rett under alle omstendigheter er bundet av Bundesvergabeamts funn.

28Under disse omstendighetene kan den bindende karakteren av Bundesvergabeamts

avgjørelse

i hovedsaken ikke med rimelighet trekkes i tvil. 29 ANB tviler på sin side på om de forelagte spørsmålene kan fremmes til realitetsbehandling av følgende grunner. For det første deltok ikke saksøkeren i hovedsaken i den aktuelle anbudskonkurransen verken som tilbyder eller som kandidat, slik at vedkommende ikke har noen direkte individuell rettighet å gjøre gjeldende overfor oppdragsgiveren. For det andre har Domstolen allerede avsagt dom om lignende faktiske omstendigheter og spørsmål i Tögel-saken, slik at de forelagte spørsmålene enten bør avvises som irrelevante eller avgjøres ved begrunnet kjennelse i samsvar med artikkel 104 nr. 3 i Domstolens prosessreglement. For det tredje inneholdt den aktuelle kontrakten i hovedsaken ikke noe grenseoverskridende element, noe som fritar oppdragsgiveren fra plikten til å tildele kontrakten gjennom en offentlig anbudskonkurranse på fellesskapsplan. ANB viser i den forbindelse til sak C-108/98 RI.SAN. [1999] Sml. I-5219, som likeledes gjaldt en offentlig anbudskonkurranse, og der Domstolen fastslo at «artikkel 55 EF-traktaten (nå artikkel 45 EF) ikke kommer til anvendelse i en situasjon som den i hovedsaken, der alle omstendighetene er begrenset til ... én enkelt medlemsstat, og som derfor ikke har noen tilknytning til en av de situasjonene som er forutsatt i fellesskapsretten på området fri bevegelighet for personer og fri bevegelighet for tjenester». 30 Når det gjelder ANBs argument om at saksøkeren i hovedsaken ikke deltok i den aktuelle anbudskonkurransen verken som kandidat eller som tilbyder, er det tilstrekkelig å bemerke at retten til å bringe en sak inn for retten er et spørsmål som reguleres av de nasjonale prosessreglene. Det tilkommer ikke Domstolen å avgjøre anvendelsen av disse reglene under de foreliggende omstendighetene i hovedsaken.

31Hva dernest angår argumentet om at Domstolen i Tögel allerede har avsagt dom om sammenlignbare faktiske omstendigheter og spørsmål, noe som gjør det unødvendig å avsi dom i foreliggende sak, eller i det minste gjør det mulig å avgjøre den ved begrunnet kjennelse, må det bemerkes at de faktiske omstendighetene og de forelagte spørsmålene i foreliggende sak synes å være vesentlig forskjellige fra dem som gav opphav til dommen i Tögel. I den dommen ble Domstolen særlig ikke anmodet om å ta stilling til spørsmålet om en kontrakt med ett enkelt formål, men sammensatt av ulike tjenester, der noen faller inn under vedlegg I A til direktiv 92/50 og andre under vedlegg I B, skal klassifiseres i samsvar med dens hovedformål. FELIX SWOBODA

32Under alle omstendigheter tillater artikkel 104 nr. 3 i prosessreglementet Domstolen å avgjøre en sak ved begrunnet kjennelse i de tre situasjonene som er nevnt der, men krever på ingen måte at den gjør det; Domstolen beholder alltid i slike tilfeller retten til å avgjøre saken ved dom.

33Endelig, hva angår argumentet om at det ikke var nødvendig å gjøre handelsdrivende etablert i andre medlemsstater enn Republikken Østerrike kjent med den aktuelle kontrakten i hovedsaken fordi kontrakten ikke hadde noe grenseoverskridende element, må det bemerkes at det faktum, forutsatt at det er bevist, ikke er egnet til å frita oppdragsgiveren fra dens plikt til å overholde forpliktelsene fastsatt i direktiv 92/

50Som det uttrykkelig er angitt i 20. betraktning i fortalen, er selve formålet med direktivet å forbedre tjenesteleverandørers adgang til konkurransegrunnlag for å eliminere praksis som begrenser konkurransen generelt og deltakelse i kontrakter fra statsborgere i andre medlemsstater særlig.

34I lys av det ovennevnte må de prejudisielle spørsmålene som Bundesvergabeamt har forelagt, anses som fremmet til realitetsbehandling. De forelagte prejudisielle spørsmål

35Ved de forelagte spørsmålene spør den nasjonale domstolen i det vesentlige om hvilket regelverk som gjelder for tjenestekontrakter som er sammensatt av både tjenester som faller inn under vedlegg I A til direktiv 92/50 — beskrevet av den domstolen som «prioriterte» tjenester — og tjenester som faller inn under vedlegg I B til direktivet — beskrevet som «ikke-prioriterte». I den forbindelse søker den særlig å fastslå hvilket regelverk som gjelder for en flyttekontrakt som den i hovedsaken, der selve transporten bare utgjør en relativt liten del, og kontrakten i det vesentlige gjelder koordinering, logistikk og tilgjengeliggjøring av lagerfasiliteter.

36Ettersom det første, andre og fjerde spørsmål gjelder virkeområdet til direktiv 92/50, er det hensiktsmessig å behandle disse før det tredje spørsmålet, som gjelder klassifiseringen av de aktuelle tjenestene i direktivets vedlegg. Det første spørsmålet

37Ved sitt første spørsmål spør den nasjonale domstolen i det vesentlige om formålet med en kontrakt er relevant ved fastleggingen av gjeldende regelverk. Den søker særlig å fastslå om tjenestene ved tildeling av en kontrakt med ett enkelt formål, men som er sammensatt av flere tjenester, må klassifiseres individuelt i de kategoriene som er fastsatt i vedlegg I A og I B til direktiv 92/50 for å fastslå hvilket regelverk som gjelder for kontrakten i samsvar med artiklene 8 til 10 i direktivet, eller om kontraktens hovedformål bestemmer hvilket regelverk som kommer til anvendelse på den, kan ikke aksepteres.

50For det første slår direktiv 92/50 selv fast i syvende betraktning i fortalen at for anvendelsen av prosessuelle regler og for tilsynsformål beskrives tjenestefeltet best ved å dele det inn i kategorier som svarer til bestemte posisjoner i en felles klassifikasjon, i dette tilfellet CPC-nomenklaturen.

51I avsnitt 37 i Tögel-dommen fastslo Domstolen at henvisningen i vedlegg IA og IB til direktiv 92/50 til CPC-nomenklaturen var bindende.

52For det andre fastsetter artikkel 10 i direktiv 92/50 en utvetydig test for å avgjøre hvilket regelverk som kommer til anvendelse på en kontrakt som består av flere tjenester, og som er basert på en sammenligning av verdien av tjenestene omhandlet i vedlegg IA til direktivet med verdien av tjenestene omhandlet i vedlegg IB.

53På bakgrunn av de foregående bemerkninger må svaret på det første spørsmålet være at fastsettelsen av hvilket regelverk som kommer til anvendelse på offentlige tjenestekontrakter som dels består av tjenester som faller inn under vedlegg IA til direktiv 92/50, og dels av tjenester som faller inn under vedlegg IB til direktivet, ikke avhenger av disse kontraktenes hovedformål, og at denne fastsettelsen skal skje i samsvar med den utvetydige testen som er fastsatt i artikkel 10 i nevnte direktiv. Det andre og det fjerde spørsmålet

54Med sitt andre og fjerde spørsmål, som det er hensiktsmessig å behandle samlet, ønsker den nasjonale domstolen i det vesentlige å få avklart om klassifiseringen av tjenestene i vedlegg IA og IB til direktiv 92/50, ved tildeling av en kontrakt med ett formål men som består av flere tjenester, fratar direktivet dets effektivitet. FELIX SWOBODA Den ønsker også å få avklart om oppdragsgiver er forpliktet til, dersom verdien av tjenestene som faller inn under vedlegg IB som følge av denne klassifiseringen overstiger verdien av tjenestene som faller inn under vedlegg IA, å skille ut tjenestene omhandlet i vedlegg IB fra den aktuelle kontrakten og tildele separate kontrakter for disse.

55I den forbindelse er det tilstrekkelig å bemerke at svaret som ble gitt på det første spørsmålet tydelig viser at klassifiseringen av tjenestene i vedlegg IA og IB til direktiv 92/50 — selv i forbindelse med en kontrakt med et enkelt formål — er i samsvar med det systemet direktivet fastsetter, slik det blant annet fremgår av syvende og 21. betraktning i fortalen samt av artiklene 8 og 10, som forutsetter at direktivet anvendes på to nivåer.

56Direktiv 92/50 må fortolkes slik at det på ingen måte krever at det tildeles en separat kontrakt for tjenestene omhandlet i vedlegg IB når verdien av disse tjenestene, i samsvar med klassifiseringen foretatt med utgangspunkt i CPC-nomenklaturen, overstiger verdien av tjenestene omhandlet i vedlegg IA for den aktuelle kontrakten. Som generaladvokaten bemerket i punkt 55 i sitt forslag til

avgjørelse

, ville et krav om slik utskilling i dette tilfellet i realiteten frata artikkel 10 i direktiv 92/50 enhver hensikt. I henhold til artikkel 10 annet punktum i direktivet er kontrakten kun underlagt artiklene 14 og 16.

57Det ville stilt seg annerledes dersom oppdragsgiver kunstig hadde gruppert tjenester av ulik art i én kontrakt uten at det forelå noen sammenheng som følge av et felles formål eller en felles drift, utelukkende med det formål å øke andelen av tjenestene omhandlet i vedlegg IB til direktiv 92/50 i kontrakten og derved unngå, ved hjelp av artikkel 10 annet punktum, at direktivets bestemmelser ble fullt ut anvendt.

58Denne konklusjonen støttes dessuten av ordlyden i artikkel 7 nr. 3 i direktiv 92/50, av hvilken det fremgår at valget av verdsettelsesmetode ikke skal gjøres med hensikt om å unngå at direktivet kommer til anvendelse. Selv om denne artikkelen gjelder en annen situasjon (kunstig oppsplitting av kontrakten), utelukker det formålet som ligger bak den (hensynet til å unngå enhver risiko for manipulasjon) også at en oppdragsgiver kunstig grupperer ulike tjenester i samme kontrakt utelukkende for å unngå at direktivet fullt ut kommer til anvendelse på denne kontrakten.

59I hovedsaken kan det imidlertid ikke være tale om noen slik kunstig gruppering, ettersom Bundesvergabeamt klart har fastslått at tjenestene som utgjør kontraktsgjenstanden som ANB har tildelt, selv om de er av ulik art, alle tjener til å oppnå ett enkelt formål.

60På bakgrunn av de foregående bemerkninger må svaret på det andre og det fjerde spørsmålet være at ved tildeling av en kontrakt med ett enkelt formål men som består av flere tjenester, er klassifiseringen av disse tjenestene i vedlegg IA og IB til direktiv 92/50 langt fra å frata direktivet dets effektivitet – tvert imot er den i samsvar med det systemet direktivet fastsetter. Når verdien av tjenestene som faller inn under vedlegg IB, etter den klassifiseringen som er foretatt med utgangspunkt i CPC-nomenklaturen, overstiger verdien av tjenestene som faller inn under vedlegg IA, foreligger det ingen forpliktelse for oppdragsgiver til å skille ut tjenestene omhandlet i vedlegg IB fra den aktuelle kontrakten og tildele separate kontrakter for disse. Det tredje spørsmålet

61Med sitt tredje spørsmål ønsker den nasjonale domstolen å få vite hvilket vedlegg til direktiv 92/50 og hvilke referansenummer i CPC-nomenklaturen som dekker tjenestene som er omtvistet i hovedsaken. FELIX SWOBODA

62I den forbindelse må det bemerkes at klassifiseringen av tjenestene i vedlegg IA og IB til direktiv 92/50 i første rekke er et faktisk spørsmål som det tilkommer oppdragsgiver å avgjøre, med forbehold for de nasjonale domstolenes prøvingsrett.

63I den foreliggende sak er det følgelig den nasjonale domstolen som må prøve den klassifiseringen ANB har foretatt, særlig med henblikk på de prinsippene som er fastlagt i avsnitt 49 til 51 i denne dommen. Bundesvergabeamt må særlig kontrollere at tjenestene som utgjør kontrakten og referansenumrene i CPC-nomenklaturen stemmer overens. 64 Kommisjonens argument om at kategori 20 i vedlegg IB til direktiv 92/50, om støtte- og hjelpetjenester for transport, kan fortolkes som å dekke samtlige tjenester som utgjør kontraktsgjenstanden i hovedsaken, må imidlertid uansett forkastes.

65Det fremgår av tittelen på denne kategorien at tjenestene den viser til, ikke inkluderer selve transporten. I den forbindelse er det ubestridt at landtransporttjenester faller inn under kategori 2 i vedlegg IA til direktiv 92/50, med unntak av posttjenester og jernbanetjenester, som er dekket av henholdsvis kategori 4 i vedlegg IB og kategori 18 i vedlegg IB.

66På bakgrunn av disse betraktningene må svaret på det tredje spørsmålet være at det tilkommer den nasjonale domstolen å fastsette hvilket regelverk som kommer til anvendelse på den kontrakten som er gjenstand for den aktuelle prosedyren i hovedsaken, med utgangspunkt i artikkel 10 i direktiv 92/50, særlig ved å kontrollere at tjenestene som utgjør denne kontrakten og referansenumrene i CPC-nomenklaturen stemmer overens. Kategori 20 i vedlegg IB til direktiv 92/50 kan uansett ikke fortolkes som også å omfatte landtransporttjenester i seg selv, ettersom disse uttrykkelig er dekket av kategori 2 i vedlegg IA til direktivet.

Sakskostnader

67De kostnadene som den østerrikske og den britiske regjering samt Kommisjonen, som har inngitt skriftlige innlegg til Domstolen, har pådratt seg, kan ikke kreves erstattet. Ettersom disse foreleggelsene for Domstolen utgjør et ledd i saksbehandlingen for den nasjonale domstolen, tilkommer avgjørelsen om

sakskostnader

denne domstolen. På dette grunnlag har DOMSTOLEN (Femte avdeling) følgende svar på de spørsmål som er forelagt den av Bundesvergabeamt ved kjennelse av 29. september 2000: 1. Fastsettelsen av hvilket regelverk som kommer til anvendelse på offentlige tjenestekontrakter som dels består av tjenester som faller inn under vedlegg IA til Rådets direktiv 92/50/EØF av 18. juni 1992 om samordning av fremgangsmåtene ved tildeling av offentlige tjenestekontrakter, og dels av tjenester som faller inn under vedlegg IB til direktivet, avhenger ikke av disse kontraktenes hovedformål, og fastsettelsen skal skje i samsvar med den utvetydige testen som er fastsatt i artikkel 10 i nevnte direktiv. FELIX SWOBODA

2Ved tildeling av en kontrakt med ett enkelt formål men som består av flere tjenester, er klassifiseringen av disse tjenestene i vedlegg IA og IB til direktiv 92/50 langt fra å frata direktivet dets effektivitet – tvert imot er den i samsvar med det systemet direktivet fastsetter. Når verdien av tjenestene som faller inn under vedlegg IB, etter den klassifiseringen som er foretatt med utgangspunkt i De forente nasjoners felles produktklassifikasjons-nomenklatur, overstiger verdien av tjenestene som faller inn under vedlegg IA, foreligger det ingen forpliktelse for oppdragsgiver til å skille ut tjenestene omhandlet i vedlegg IB fra den aktuelle kontrakten og tildele separate kontrakter for disse.

3Det tilkommer den nasjonale domstolen å fastsette hvilket regelverk som kommer til anvendelse på den kontrakten som er gjenstand for den aktuelle prosedyren i hovedsaken, med utgangspunkt i artikkel 10 i direktiv 92/50, særlig ved å kontrollere at tjenestene som utgjør denne kontrakten og referansenumrene i De forente nasjoners felles produktklassifikasjons-nomenklatur stemmer overens. Kategori 20 i vedlegg IB til direktiv 92/50 kan uansett ikke fortolkes som også å omfatte landtransporttjenester i seg selv, ettersom disse uttrykkelig er dekket av kategori 2 i vedlegg IA til direktivet. Wathelet Timmermans Edward Jann von Bahr Avsagt i åpent rettsmøte i Luxembourg 14. november 2002. R. Grass M. Wathelet Justissekretær President for Femte avdeling