C-412/04 Kommisjonen mot Italia om blandede kontrakter

DOMSTOLENS DOM (Annen avdeling) 21. februar 2008 ( *1 ) "Traktatbrudd – offentlige bygge- og anleggskontrakter, offentlige varekontrakter og offentlige tjenestekontrakter – direktivene 92/50/EØF, 93/36/EØF, 93/37/EØF og 93/38/EØF – gjennomsiktighet – likebehandling – kontrakter som på grunn av sin verdi faller utenfor disse direktivenes anvendelsesområde I sak C-412/04, Søksmål i henhold til artikkel 226 EF for manglende oppfyllelse av forpliktelser, anlagt 24. september 2004, Kommisjonen for De europeiske fellesskap representert ved X. Lewis og K. Wiedner, som partsrepresentanter, bistått av G. Bambara, avvocato. Bambara, med delgivningsadresse i Luxembourg, saksøker mot Den italienske republikk, representert ved ved I.M. Braguglia, som partsrepresentant, bistått av M. Fiorilli, avvocato dello Stato, med delgivningsadresse i Luxembourg, saksøkte støttet av Den franske republikk, representert ved representert ved G. de Bergues, som partsrepresentant Kongeriket Nederlandene representert ved H.G. Sevenster og M. de Grave, som partsrepresentanter Republikken Finland ved A. Guimaraes-Purokoski, som partsrepresentant, med delgivningsadresse i Luxembourg, intervenienter, Domstolen DOMSTOLEN (Annen avdeling) sammensatt av avdelingsformann C.W.A. Timmermans, avdelingsleder Timmermans, avdelingsleder, L. Bay Larsen, K. Schiemann, J. Makarczyk Schiemann, J. Makarczyk (referent) og J.-C. Bonichot, Generaladvokat: Ruiz-Jarabo Colomer Justissekretær: Grass under henvisning til den skriftlige prosedyren og etter at generaladvokaten har fremsatt sitt forslag til

avgjørelse

i rettsmøtet den 8. november 2006, avsagt følgende dom Dommen lyder som følger Kommisjonen for De europeiske fellesskap har nedlagt påstand om at det fastslås at Den italienske republikk har tilsidesatt sine forpliktelser i henhold til rådsdirektiv 92/50/EØF av 18. juni 1992 om samordning av fremgangsmåtene ved tildeling av offentlige tjenestekontrakter ( EFT 1992 L 209, s. 1 ), rådsdirektiv 93/36/EØF av 14. juni 1993 om samordning av fremgangsmåtene ved offentlige varekjøp ( EFT 1993 L 199, s. 1 ), rådsdirektiv 93/37/EØF av 14. juni 1993 om samordning av fremgangsmåtene ved tildeling av offentlige bygge- og anleggskontrakter ( EFT 1993 L 199, s. 54 ), som endret ved europaparlaments- og rådsdirektiv 97/52/EF av 13. oktober 1997 ( EFT L 328, s. 1 , heretter "direktiv 93/37"), rådsdirektiv 93/38/EØF av 14. juni 1993 om samordning av innkjøpsordningene for oppdragsgivere innen vann- og energiforsyning, transport og telekommunikasjon ( EFT 1993 L 199, s. 84 ) og i henhold til EF-traktaten artikkel 43 og 49 og de prinsipper om gjennomsiktighet og likebehandling som følger av disse, ved å vedta disse bestemmelser: – artikkel 2 nr. 1 og 5, artikkel 17 nr. 12, artikkel 27 nr. 2, artikkel 30 nr. 6 bokstav a, artikkel 37b og artikkel 37c nr. 1 i lov nr. 109, rammelov om offentlige bygge- og anleggskontrakter (legge quadro in materia di lavori pubblici) av 11. februar 1994 (generelt tillegg til GURI nr. 41 av 19.2.1994), som endret ved lov nr. 166 av 1. august 2002 (generelt tillegg til GURI nr. 181 av 3.8.2002, heretter kalt "lov nr. 109/1994") – artikkel 28 nr. 4 i lov nr. 109/94, sammenholdt med artikkel 188 i dekret nr. 554 fra republikkens president om gjennomføring av rammelov om offentlige bygge- og anleggskontrakter av 11. februar 1999, lov nr. 109, med senere endringer (regolamento di attuazione della legge quadro in materia di lavori pubblici 11 febbraio 1994, n. 109, e successive modificazioni), av 21. desember 1999 (generelt tillegg til GURI nr. 181 av 3.8.2002, "lov nr. 109/1994") desember 1999 (generelt tillegg til GURI nr. 98 av 28.4.2000, heretter "PD nr. 554/1999"), og artikkel 3 nr. 3 i lovdekret nr. 157 om anvendelse av direktiv 92/50/EØF om offentlige tjenestekontrakter (attuazione della direttiva 92/50/CEE in materia di appalti pubblici di servizi) av 17. mars 1995 (generelt tillegg til GURI nr. 104 av 6.5.1995, heretter "Decreto legislativo nr. 157/1995"). Juridiske bestemmelser Fellesskapets bestemmelser Direktivene 92/50, 93/36, 93/37 og 93/38 ble vedtatt i forbindelse med opprettelsen av det indre marked, som er definert som et område uten indre grenser der fri bevegelse av varer, personer, tjenester og kapital er garantert. Direktivene tar sikte på å avskaffe all praksis som begrenser konkurransen generelt og som begrenser adgangen for borgere fra andre medlemsstater til å delta i offentlige kontrakter, for blant annet å gjennomføre etableringsfriheten og friheten til å yte tjenester som er fastsatt i henholdsvis artikkel 43 EF og 49 EF. I betraktning 16 i fortalen til direktiv 92/50 er det fastsatt at offentlige tjenestekontrakter i visse tilfeller kan omfatte bygge- og anleggsarbeider, og i rådsdirektiv 71/305/EØF av 26. juli 1971 om samordning av fremgangsmåtene ved tildeling av offentlige bygge- og anleggskontrakter (EFT 1971 II, s. 613) er det fastsatt at en kontrakt bare kan anses som en offentlig bygge- og anleggskontrakt dersom den gjelder utførelse av bygge- og anleggsarbeider. I den utstrekning slike arbeider er av underordnet betydning og ikke utgjør kontraktsgjenstanden, fører de ikke til at kontrakten kategoriseres som en offentlig bygge- og anleggskontrakt. Artikkel 8 i direktiv 92/50 fastsetter at offentlige tjenestekontrakter som har som kontraktsgjenstand de tjenester som er oppført i vedlegg I A til direktivet, skal tildeles i samsvar med bestemmelsene i direktivets avdelinger III til VI. Avdeling III omhandler valg av framgangsmåte for tildeling av slike kontrakter og reglene for anbudskonkurranser. Kategori 12 i vedlegg I A til direktiv 92/50/EØF omfatter bl.a. arkitekttjenester, ingeniørtjenester og integrerte ingeniørtjenester, by- og landskapsplanlegging og landskapsarkitektur, vitenskapelig og teknisk rådgivning i tilknytning til dette, teknisk prøving og analyse. I henhold til artikkel 15 i direktiv 93/38 skal kontrakter som gjelder tjenester oppført i vedlegg XVI A til nevnte direktiv, tildeles i samsvar med bestemmelsene i direktivets avdelinger III til V. Avdeling IV i nevnte direktiv omhandler anbudsprosedyrer. Kategori 12 i vedlegg XVI A er identisk med kategori 12 i vedlegg I A til direktiv 92/

50I henhold til artikkel 1 bokstav a) i direktiv 93/37 er "offentlige bygge- og anleggskontrakter" gjensidig bebyrdende kontrakter som inngås skriftlig mellom en entreprenør på den ene side og en oppdragsgiver i henhold til bokstav b) i samme artikkel på den annen side, som har til formål enten utførelse, eller både utførelse og prosjektering, av bygge- og anleggsarbeider i forbindelse med en av virksomhetene nevnt i vedlegg II eller av bygge- og anleggsarbeider som definert i nr. c) i nevnte artikkel, eller utførelse, uansett på hvilken måte, av et bygge- og anleggsarbeid som svarer til de krav som er spesifisert av den offentlige oppdragsgiveren. Artikkel 6 nr. 1 i nevnte direktiv angir direktivets virkeområde med hensyn til den anslåtte verdi av de ulike offentlige bygge- og anleggskontrakter saken gjelder. Det følger av artikkel 6 nr. 3 at dersom bygge- og anleggsarbeidene er delt opp i flere delkontrakter som tildeles hver for seg, skal verdien av hver delkontrakt tas i betraktning ved beregningen av beløpet nevnt i artikkel 6 nr. 1, og dersom den samlede verdi av delkontraktene er lik eller høyere enn dette beløp, skal nevnte nummer i prinsippet få anvendelse på alle delkontraktene. Nasjonale bestemmelser Offentlige bygge- og anleggsarbeider er regulert i lov nr. 109/1994, som er gjennomført ved PD nr. 554/1999. Artikkel 2 nr. 1 i lov nr. 109/94 fastsetter at med offentlige bygge- og anleggsarbeider, når de tildeles personer som omfattes av nr. 2 i samme artikkel, menes oppføring, riving, restaurering, gjenoppbygging, rehabilitering og vedlikehold av byggverk og installasjoner. Det følger av denne bestemmelsen at lov nr. 109/1994 også får anvendelse på blandede kontrakter som består av bygge- og anleggsarbeider, varer og tjenester, og på vare- eller tjenestekontrakter som omfatter tilleggsarbeider med en anslått verdi på mer enn 50 % av kontraktsverdien. Artikkel 3(3) i lovdekret nr. 157/1995 fastsetter at bestemmelsene i lov nr. 109/1994 gjelder både for blandede kontrakter som består av bygge- og anleggsarbeider og tjenester og tjenestekontrakter som omfatter tilleggsarbeider, dersom bygge- og anleggsarbeidene utgjør mer enn 50 % av kontraktens samlede verdi. Artikkel 2 nr. 5 i lov nr. 109/1994 utelukker fra lovens virkeområde tiltak som utføres direkte av privatpersoner, med fradrag av avgifter betalt for byggetillatelser og tiltak som følger av forpliktelsene i henhold til artikkel 28 nr. 5 i lov nr. 1150 av 17. august 1942 om byplanlegging (legge urbanistica) (GURI nr. 244 av 16. oktober 1942), med senere endringer ("lov nr. 1150/1942"). Artikkel 2 nr. 5 utelukker også arbeider som ligner de som er nevnt ovenfor fra lovens virkeområde. Sistnevnte bestemmelse fastsetter at dersom verdien av arbeidene hver for seg overstiger terskelverdien i Fellesskapet, skal kontraktene tildeles av privatpersoner i samsvar med prosedyren fastsatt i direktiv 93/

37I denne forbindelse fastsetter artikkel 1 og 31 i lov nr. 1150/1942 og artikkel 3 og 11 i lov nr. 10 av 28. januar 1977 (GURI nr. 27 av 29. januar 1977), med endringer ("lov nr. 10/1977"), at innehaveren av byggetillatelsen kan utføre arbeidene selv og avregne hele eller deler av kostnadene mot de skatter som skal betales. I tillegg til offentlige bygge- og anleggskontrakter regulerer lov 109/1994 visse offentlige tjenestekontrakter. I henhold til artikkel 17 nr. 12 i denne loven kan offentlige oppdragsgivere, gjennom den ansvarlige for prosedyren, tildele offentlige tjenestekontrakter som omfatter prosjektering og ledelse av bygge- og anleggsarbeider til en verdi av mindre enn 100 000 euro, til personer som nevnt i artikkel 17 nr. 1 bokstav d) til g), og som har de offentlige oppdragsgivernes tillit, etter en vurdering av disse personenes erfaring og faglige kapasitet og en begrunnelse for valget av dem. I henhold til artikkel 27 nr. 2 i lov nr. 109/1994 skal den offentlige oppdragsgiver, dersom han ikke selv leder bygge- og anleggsarbeidene, tildele kontrakten om ledelse av bygge- og anleggsarbeidene til følgende, i denne rekkefølge: enten andre offentlige myndigheter eller den ansvarlige for prosjektet i henhold til artikkel 17 nr. 4 i samme lov, eller andre personer som er utpekt i samsvar med de prosedyrer som er fastsatt i nasjonale regler som gjennomfører fellesskapsbestemmelser på dette området. Artikkel 28 nr. 4 i lov nr. 109/1994 fastsetter at kontrakter om inspeksjonsoppgaver skal tildeles en, to eller tre høyt kvalifiserte eksperter på det aktuelle området, idet det tas hensyn til arbeidets art, kompleksitet og verdi. Disse ekspertene skal velges blant oppdragsgiverens egne ansatte, med mindre den ansvarlige for prosedyren godtgjør og dokumenterer at myndigheten ikke har ansatte med slike kvalifikasjoner. Artikkel 30 nr. 6a i samme lov gir samme mulighet med hensyn til kontroll av bygge- og anleggsarbeider, som i prinsippet er overlatt til tilbydernes tekniske avdelinger eller til kontrollorganene nevnt i bokstav a) i samme paragraf. Det følger også av artikkel 188 nr. 1, 3, 8, 9, 11, 12 og 13 i PD nr. 554/1999 at den offentlige oppdragsgiveren innen 30 dager etter at bygge- og anleggsarbeidene er fullført, eller fra datoen for levering av bygge- og anleggsarbeidene dersom de er under utprøving, skal tildele sine ansatte oppgaven med å kontrollere dem i henhold til bygge- og anleggsarbeidets art, kategori, kompleksitet og verdi, samt visse forhåndsbestemte kriterier. Dersom ingen av de ansatte har de nødvendige kvalifikasjonene, skal det velges en ekstern ekspert som er oppført i registrene til departementet for offentlige arbeider eller de selvstyrte regionene og provinsene. Dersom det ikke finnes slike lister, kan de offentlige oppdragsgiverne etter eget skjønn tildele verifikasjonsoppgaven til enhver person med passende kvalifikasjoner som oppfyller de fastsatte vilkårene. Artikkel 37a til 37c i lov 109/1994 omhandler tildeling av kontrakter for arbeider som helt eller delvis er finansiert av private kilder. I henhold til artikkel 37a i denne loven kan privatpersoner sende inn forslag til offentlige bygg- og anleggsarbeider eller allmennyttige prosjekter til oppdragsgivere og inngå kontrakter for disse, og dermed påta seg finansieringen og ledelsen av arbeidet. Prosedyren for utvelgelse av selskap er fastsatt i artikkel 37b i samme lov. Det fastslås dermed at oppdragsgiveren vurderer gjennomføringen av de innsendte forslagene, og tar hensyn til ulike aspekter: bygning, byplanlegging, miljø, prosjektets kvalitet, funksjonalitet, rett til å utnytte verket, tilgjengelighet for brukerne, avkastning, drifts- og vedlikeholdskostnader, konsesjonens varighet, tidsfrister for gjennomføringen, gebyrer og kontrollsystem, økonomisk og finansiell verdi av planene og innholdet i kontraktsutkastet. Disse myndighetene skal påse at det ikke finnes hindringer for gjennomføringen av forslagene, og skal etter å ha undersøkt og sammenlignet forslagene og rådført seg med foretakene som har lagt dem fram, angi hvilket forslag som er i allmennhetens interesse. I dette tilfellet, i samsvar med artikkel 37c i lov 109/1994, brukes en begrenset anbudsprosedyre for innlevering av to ytterligere tilbud. Kontrakten tildeles deretter i en forhandlet prosedyre der forslaget fra den første valgte tiltakshaveren og disse andre tilbudene analyseres. I løpet av denne prosedyren kan initiativtakeren tilpasse sitt tilbud i henhold til hva oppdragsgiveren anser som mest hensiktsmessig. Hvis dette er tilfelle, vil dette selskapets tilbud bli akseptert. Den administrative prosedyren Etter å ha mottatt flere klager på virkningene av lov 109/1994 i sin opprinnelige ordlyd, fulgte Kommisjonen prosessen med å vedta et lovforslag om endring av denne loven. Etter at lov nr. 166 av 1. august 2002 om endring av lov nr. 109/1994 var vedtatt, sendte Kommisjonen den 19. desember 2002 et formelt varselbrev til Den italienske republikk der den anførte at noen av bestemmelsene i lov nr. 109/1994 fortsatt syntes å være uforenlige med fellesskapsretten. Ved brev av 26. juni 2003 godtok Den italienske republikk de fleste av innvendingene fra Kommisjonen og kunngjorde at den hadde til hensikt å endre den relevante lovgivningen i samsvar med disse. Ettersom Den italienske republikk likevel ikke foretok de angitte endringer, sendte Kommisjonen en begrunnet uttalelse 15. oktober 2003, der den oppfordret Den italienske republikk til å treffe de nødvendige tiltak for å etterkomme uttalelsen innen to måneder etter at den ble meddelt. Ettersom Kommisjonen mente at det standpunkt Den italienske republikk hadde gitt uttrykk for i brev av 22. april 2004 ikke var tilfredsstillende, anla den dette søksmål i henhold til artikkel 226 annet ledd EF. Ved kjennelse avsagt av Domstolens president 6. april 2005 ble Den franske republikk, Kongeriket Nederlandene og Republikken Finland innvilget tillatelse til å intervenere i saken til støtte for Den italienske republikkens krav. Kun Kongeriket Nederlandene og Republikken Finland har inngitt innlegg. Om søksmålet Søksmålet er basert på seks anførsler. Det første påstandsgrunnlag Det første klagepunktet gjelder reglene om blandede kontrakter i lov nr. 109/1994. Det fremgår av bestemmelsene i artikkel 2 nr. 1 i nevnte lov, som har til formål å definere begrepet offentlige bygge- og anleggsarbeider, at det omfatter oppføring, riving, restaurering, gjenoppbygging, rehabilitering og vedlikehold av bygge- og anleggsarbeider og installasjoner, forutsatt at arbeidene tildeles av personer som omfattes av artikkel 2 nr. 2 i samme lov. Det følger av nevnte paragraf 1 at blandede kontrakter som består av bygge- og anleggsarbeider, varer og tjenester, og kontrakter om varer eller tjenester som omfatter tilleggsarbeider, også er underlagt bestemmelsene i lov 109/1994 når disse arbeidene utgjør mer enn 50 % av verdien av den aktuelle kontrakten. Artikkel 3 nr. 3 i lovdekret nr. 157/1995 fastsetter også at bestemmelsene i lov nr. 109/1994 gjelder både for blandede kontrakter som består av bygge- og anleggsarbeider og for tjeneste- og varekontrakter som omfatter tilleggsarbeider, dersom bygge- og anleggsarbeidene utgjør mer enn 50 % av kontraktens samlede verdi. Argumenter fra partene Kommisjonen anfører at anvendelsen av disse bestemmelser på blandede kontrakter avhenger av kontraktens hovedformål, som blant annet, men ikke utelukkende, bestemmes av verdien av de ulike tjenester. I denne sammenheng gjør Kommisjonen gjeldende at den italienske lovgivning har den virkning at flere vare- og tjenestekontrakter hvis anslåtte verdi overstiger terskelverdiene for anvendelse av direktiv 92/50 og 93/36, men ligger under terskelverdien i direktiv 93/37, ikke omfattes av de relevante bestemmelser i fellesskapsretten, ved at disse kontrakter, hvis økonomiske verdi hovedsakelig består av bygge- og anleggsarbeider, selv om de er tilknyttet andre tjenester, underlegges reglene for offentlige bygge- og anleggskontrakter. Den italienske republikk har i sitt svar opplyst at den, i påvente av den endring av den relevante nasjonale lovgivning som ble iverksatt som svar på Kommisjonens innsigelser, har vedtatt rundskriv nr. 2316 fra departementet for infrastruktur og transport om regulering av blandede kontrakter for offentlige bygge- og anleggsarbeider, varer og tjenester (disciplina dei contratti misti negli appalti pubblici di lavori, forniture e servizi), av 18. desember 2003 (GURI nr. 2316). desember 2003 (GURI nr. 79, 3.4.2004, s. 26), som oppfordret offentlige oppdragsgivere til å overholde prinsippet om at det ved blandede kontrakter skal tas hensyn til kontraktens hovedformål ved fastsettelsen av hvilke regler som skal gjelde, slik at det økonomiske aspektet ikke lenger er dominerende i denne forbindelse. Denne løsning ble kodifisert ved lov nr. 62 av 18. april 2005 om bestemmelser for oppfyllelse av forpliktelser som følger av Italias medlemskap i De europeiske fellesskap – lov om gjennomføring av Fellesskapets bestemmelser 2004 (disposizioni per l'adempimento di obblighi derivanti dall'appartenenza dell'Italia alle Comunità europee) (generelt tillegg til GURI nr. 96 av 27. april 2005, heretter "lov om gjennomføring av Fellesskapets bestemmelser 2004"). Republikken Finland er av den oppfatning at økonomisk verdi er et avgjørende kriterium ved vurderingen av kontraktens hovedformål, som bare kan fravikes under eksepsjonelle omstendigheter, nemlig når anvendelsen av kriteriet om kontraktens økonomiske verdi utgjør en hindring for anvendelsen av fellesskapsretten. Domstolens bemerkninger Innledningsvis skal det bemerkes at det er fast rettspraksis at spørsmålet om det foreligger traktatbrudd må avgjøres i lys av medlemsstatens situasjon slik den var ved utløpet av den frist som er fastsatt i den begrunnede uttalelsen (se særlig dom av 10. april 2003, sak C-114/02, Kommisjonen mot Frankrike, Sml. 2003 s. I-3783 avsnitt 9, og av 14. juli 2005, sak C-433/03, Kommisjonen mot Tyskland, Sml. 2005 s. I-6985 Sml. 2005 s. I-6985, avsnitt 32). I denne sammenheng kan ikke vedtakelse av lover og forskrifter etter utløpet av denne frist anses som et gjennomføringstiltak. Det er derfor i forhold til den lovgivning som var i kraft 15. desember 2003, datoen for utløpet av tomånedersfristen fastsatt i den grunngitte uttalelsen av 15. oktober 2003, at det i forbindelse med denne klage er nødvendig å avgjøre om det foreligger en traktatbruddssituasjon, idet det bemerkes at verken rundskrivet nevnt i avsnitt 39 i denne dom eller lovgivningen nevnt i avsnitt 40 ble vedtatt på denne dato. Når det gjelder begrepet "offentlige bygge- og anleggskontrakter" i direktiv 93/37 artikkel 1 bokstav a), skal det bemerkes at det omfatter gjensidig bebyrdende kontrakter som inngås skriftlig mellom en entreprenør på den ene side og en offentlig oppdragsgiver i henhold til bokstav b) i samme artikkel på den annen side, som enten gjelder utførelse, eller både utførelse og prosjektering, av bygge- og anleggsarbeider i forbindelse med en av de virksomheter som er nevnt i vedlegg II til dette direktiv, eller bygge- og anleggsarbeider i henhold til artikkel 1 bokstav c), eller utførelse, uansett på hvilken måte, av et bygge- og anleggsarbeid som svarer til de krav som er spesifisert av den offentlige oppdragsgiveren. Det følger også av betraktning 16 i fortalen til direktiv 92/50, sammenholdt med artikkel 1 bokstav a) i direktiv 93/37, at en kontrakt bare kan anses som en offentlig bygge- og anleggskontrakt dersom kontraktsgjenstanden svarer til definisjonen i foregående avsnitt, og at tilleggsarbeider som ikke utgjør kontraktsgjenstanden, ikke fører til at den kategoriseres som en offentlig bygge- og anleggskontrakt. Videre følger det av EU-domstolens rettspraksis at når en kontrakt inneholder både offentlige bygge- og anleggsarbeider og ikke-offentlige bygge- og anleggsarbeider, er det kontraktens hovedgjenstand som avgjør hvilket av Fellesskapets direktiver om offentlige anskaffelser som i prinsippet kommer til anvendelse (se dom av 18. januar 2007, sak C-220/05, Auroux m.fl., Sml. 2007 s. I-385 Sml. 2007 s. I-385, avsnitt 37). Anvendelsesområdet for direktiv 93/37 er således nærmere bestemt knyttet til kontraktens hovedformål, som må bestemmes i sammenheng med en objektiv vurdering av kontraktsgjenstanden som helhet. Denne vurdering må foretas i lys av de hovedytelser som skal leveres, og som kjennetegner kontrakten, i motsetning til de ytelser som bare er tilfeldige eller underordnede og som dikteres av kontraktens gjenstand, og verdien av de ulike ytelser som tilbys utgjør i denne sammenheng bare ett av flere kriterier som må tas i betraktning ved denne vurdering. På grunnlag av det ovenstående kan det konkluderes, slik generaladvokaten bemerket i punkt 38 og 74 i sitt forslag til

avgjørelse

, at verdien av bygge- og anleggsarbeidene ikke i alle tilfeller – uten å krenke vilkårene fastsatt i direktiv 93/37 – kan brukes som eneste kriterium for å avgjøre om lov nr. 109/1994 kommer til anvendelse på en blandet kontrakt der disse bygge- og anleggsarbeidene er rent accessoriske. Regelen i artikkel 2 nr. 1 i lov nr. 109/1994 har også den virkning at det ses bort fra kravene i direktiv 92/50 og 93/36, i den utstrekning anvendelsen av disse direktivene kan føre til at visse blandede kontrakter ikke er underlagt prosedyrene fastsatt i disse direktivene, nemlig de der verdien av bygge- og anleggsarbeidene, selv om de er accessoriske, utgjør mer enn 50 % av den totale prisen, når denne prisen ligger under terskelverdien fastsatt i direktiv 93/37, men oppfyller terskelverdiene fastsatt i direktiv 92/50 og 93/

36Det må derfor fastslås at Den italienske republikk har tilsidesatt sine forpliktelser etter direktivene 92/50, 93/36 og 93/37 ved å vedta artikkel 2 nr. 1 i lov nr. 109/1994. Andre anførsel Det andre klagepunktet gjelder muligheten til å tildele en kontrakt direkte til innehaveren av en byggetillatelse eller en reguleringsplan når verdien av arbeidene ikke overstiger terskelverdiene som er fastsatt for anvendelsen av direktiv 93/37. Artikkel 2 nr. 5 i lov nr. 109/1994 unntar fra lovens virkeområde tiltak som utføres direkte av privatpersoner, etter fradrag av de skatter som er betalt for byggetillatelser, tiltak som følger av forpliktelsene i henhold til artikkel 28 nr. 5 i lov nr. 1150/1942, og arbeider som svarer til de to kategoriene av tiltak som er nevnt ovenfor. Artikkel 2 nr. 5 fastsetter at dersom verdien av arbeidene hver for seg overstiger de verdigrensene som er fastsatt i gjeldende fellesskapslovgivning, skal kontrakten tildeles i samsvar med fremgangsmåten fastsatt i direktiv 93/37. Artikkel 1 og 31 i lov nr. 1150/1942 og artikkel 3 og 11 i lov nr. 10/1977 fastsetter også at innehaveren av byggetillatelsen kan utføre arbeidene selv og avregne hele eller deler av kostnadene mot de skatter som skal betales for arbeidene. Partenes argumenter Kommisjonen anfører for det første at bestemmelsene i lov nr. 109/1994, sammenholdt med de relevante bestemmelsene i lov nr. 1150/1942 og lov nr. 10/1977, gjør det mulig for innehaveren av byggetillatelsen å utføre byggearbeidene selv og å avregne hele eller deler av byggekostnadene. Lov nr. 10/1977 tillater at en kontrakt som utgjør en offentlig bygge- og anleggskontrakt i henhold til artikkel 1 bokstav a) i direktiv 93/37 tildeles direkte til innehaveren av en byggetillatelse eller en godkjent reguleringsplan, uten at prinsippene om gjennomsiktighet og likebehandling som er nedfelt i EF-traktaten, som må overholdes selv om den beregnede verdien er lavere enn det som kreves for anvendelsen av nevnte direktiv, uttrykkelig garanteres. For det andre gjør Kommisjonen gjeldende at for å avgjøre om terskelverdien er nådd, må verdien av alle bygge- og anleggsarbeider som omfattes av kontrakten som er inngått mellom den private part og den offentlige myndighet, beregnes, ettersom disse bygge- og anleggsarbeider må anses som ulike deler av samme kontrakt. Den omstendighet at nasjonal lovgivning bare gir prosedyrer for offentlige anskaffelser anvendelse når kontrakten omfatter bygge- og anleggsarbeider som hver for seg overstiger terskelverdien for anvendelse av fellesskapsreglene på dette område, utgjør et brudd på kravene i direktiv 93/37, siden kontrakter med en samlet verdi som overstiger denne terskelverdi er utelukket fra virkeområdet for de nasjonale regler som gjennomfører kravene i direktivet, fordi verdien av hver av de tjenester som omfattes av kontrakten ikke er tilstrekkelig høy. Ifølge Den italienske republikk er det for det første, når det gjelder bygge- og anleggsarbeider hvis verdi ligger under terskelverdien for anvendelse av fellesskapsreglene, og som utføres av innehaveren av en byggetillatelse eller en godkjent reguleringsplan, ikke nødvendig å henvise spesifikt til traktatens bestemmelser om kunngjøring og konkurranse ved gjennomføringen av direktivet, slik EFTA-domstolen har lagt til grunn på dette området. For det andre legger Den italienske republikk vekt på de særegne trekk ved byplanleggingssektoren, der utbyggere trer i stedet for lokale myndigheter, og på kjennetegnene ved delingsavtaler mellom disse lokale myndigheter og utbyggere. Slike avtaler innebærer bare en forpliktelse for den berørte lokale myndighet til å utstede byggetillatelser som gjør det mulig for utbyggeren å utføre arbeidene på det aktuelle området, i samsvar med planer som denne myndighet forbeholder seg retten til å godkjenne. Den omstendighet at samme entreprenør har fått tildelt flere kontrakter for arbeider av ulik art, medfører ikke en forpliktelse til å gruppere disse arbeider sammen i henhold til direktiv 93/37, bare fordi denne entreprenør eier den berørte eiendom. I denne sammenheng viser Den italienske republikk til at den i dom av 12. juli 2001 i sak C-399/98, ECR I-5409 ), tok EFTA-domstolen stilling til en situasjon som var forskjellig fra situasjonen i den foreliggende sak, for så vidt som den gjaldt et byggeprosjekt som åpenbart utgjorde en integrert helhet. Ifølge Kongeriket Nederland er offentlige kontrakter hvis verdi ligger under terskelverdiene for anvendelse som er fastsatt i de relevante direktiver, ikke underlagt prinsippet om gjennomsiktighet. Kongeriket Nederland legger til at siden disse direktiver selv inneholder visse uttrykkelige unntak, har fellesskapslovgiver i disse tilfeller valgt å prioritere andre interesser fremfor prinsippet om gjennomsiktighet. Republikken Finland gjør gjeldende at kontrakter hvis verdi ligger under terskelverdiene for anvendelse som er fastsatt i disse direktiver, selv om de av den grunn faller utenfor direktivenes virkeområde, er underlagt traktatens regler om fri bevegelighet for varer og tjenester og etableringsfrihet. Følgelig er det ikke nødvendig for nasjonal lovgivning å fastsette en særlig plikt til offentliggjøring eller offentlig anbud for slike kontrakter. Domstolens bemerkninger Det bør for det første bemerkes at fellesskapslovgiver uttrykkelig og prinsipielt har valgt å unnta kontrakter under en viss verdi fra den ordning for offentliggjøring som den har innført, ved ikke å fastsette noen særlige vilkår for dem. Når det først er fastslått at en slik kontrakt har en spesifikk grenseoverskridende interesse, innebærer dessuten tildelingen av kontrakten til et foretak etablert i medlemsstaten til en oppdragsgiver, i mangel av gjennomsiktighet, en forskjellsbehandling mellom foretak som kan være interessert i kontrakten, og foretak som er etablert i en annen medlemsstat. Med mindre den er begrunnet i objektive forhold, utgjør en slik forskjellsbehandling, som ved å utelukke alle foretak som er etablert i en annen medlemsstat, i det vesentlige er til skade for disse foretak, indirekte forskjellsbehandling på grunnlag av nasjonalitet, som er forbudt etter EF-traktaten artiklene 43 EF og 49 EF (se, i denne retning, for så vidt gjelder direktiv 92/50, dom av 13. november 2007 i sak C-507/

03Kommisjonen mot Irland, Sml. 2007 s. I-9777 avsnitt 30 og 31 og den rettspraksis som det vises til der). I den utstrekning, som generaladvokaten bemerker i punkt 56 i sitt forslag til

avgjørelse

, er for det første et direktiv etter EF-traktaten artikkel 249 bindende for enhver medlemsstat som det retter seg til med hensyn til det resultat som skal oppnås, og for det andre fellesskapslovgiveren blant annet har utelukket visse kontrakter fra virkeområdet for direktiv 93/37 ved å fastsette terskelverdier, er medlemsstatene ikke forpliktet til å innta bestemmelser i sin lovgivning om gjennomføring av direktivet som viser til plikten til å overholde artikkel 43 EF og 49 EF, idet en slik plikt bare gjelder på de vilkår som er angitt i foregående avsnitt i denne dom. Det forhold at den italienske lovgiver har unnlatt å fastsette bestemmelser om offentlige bygge- og anleggskontrakter med en verdi under terskelverdien fastsatt i direktiv 93/37, som utføres av innehaveren av en byggetillatelse eller en godkjent reguleringsplan, i en situasjon der det er fastslått at det foreligger en særlig grenseoverskridende interesse, endrer ikke det faktum at EF-traktaten artikkel 43 og 49 kommer til anvendelse på disse kontrakter. Følgelig må det andre anførselen forkastes for så vidt som den gjelder brudd på grunnleggende traktatbestemmelser. For det andre, når det gjelder rekkevidden av artikkel 2 nr. 5 i lov nr. 109/1994 i den utstrekning den gjelder forskriftsbestemmelser, må det legges til grunn at artikkel 2 nr. 5 i lov nr. Når det gjelder lov nr. 109/1994 for så vidt gjelder bestemmelsene i direktiv 93/37, må det først bemerkes at det fremgår av Domstolens rettspraksis at den omstendighet at en bestemmelse i nasjonal rett som inngår i et regelverk om byplanlegging med egne særtrekk og et annet formål enn det som forfølges av direktiv 93/37, fastsetter den omstendighet at innehaveren av en byggetillatelse eller en godkjent reguleringsplan for infrastruktur- og servicestrukturarbeider utfører disse arbeidene mot et helt eller delvis fradrag i det bidrag som skal betales for innvilgelse av tillatelsen, ikke er tilstrekkelig til å utelukke utførelsen av disse arbeidene fra direktivets anvendelsesområde når vilkårene for å anvende det er oppfylt (jf. i denne retning dommen i dommen i Ordine degli Architetti m.fl, avsnitt 66). Dette arbeid må derfor være underlagt prosedyren fastsatt i direktiv 93/37 når det oppfyller vilkårene fastsatt i direktivet for at det skal foreligge en offentlig bygge- og anleggskontrakt, og særlig når det kontraktsmessige element som kreves i artikkel 1 bokstav a) i direktivet er til stede og verdien av arbeidet er lik eller overstiger terskelverdien fastsatt i artikkel 6 nr. 1 i direktivet. Det følger også av direktiv 93/37 artikkel 6 nr. 3 at dersom bygge- og anleggsarbeidene er delt opp i flere delarbeider som det inngås separate kontrakter for, skal verdien av hvert delarbeid tas i betraktning ved beregningen av beløpet nevnt i artikkel 6 nr. 1, som avgjør om direktivet får anvendelse på alle delarbeider eller ikke. Videre følger det av artikkel 6 nr. 4 at ingen bygge- og anleggsarbeider eller kontrakter kan deles opp for å unngå at direktivet kommer til anvendelse. Som generaladvokaten anfører i sitt forslag til

avgjørelse

, kan følgelig den beregnede verdi, som i prinsippet er verdien av bygge- og anleggsarbeidet eller kontrakten, tas i betraktning ved anvendelsen av direktivet når avtalen som er inngått mellom en privat eier av byggegrunn og den lokale myndighet oppfyller kriteriene for definisjonen av "offentlig bygge- og anleggskontrakt" etter artikkel 1 bokstav a) i direktiv 93/37, som omtalt i avsnitt 45 i denne dom, den anslåtte verdi som i prinsippet skal tas i betraktning for å kontrollere om terskelverdien fastsatt i nevnte direktiv er nådd, og følgelig om tildelingen av kontrakten må være i samsvar med kunngjøringsreglene fastsatt i direktivet, bare kan fastsettes for den samlede verdi av de ulike bygge- og anleggsarbeidene ved å summere verdien av de enkelte delene. Den italienske lovgivning er i strid med direktivet i den utstrekning den fastsetter en tildelingsprosedyre i samsvar med direktiv 93/37 bare når den beregnede verdi av hvert av disse elementer overstiger terskelverdien for anvendelse av nevnte direktiv. Det følger av dette at lov nr. 109/1994 artikkel 2 nr. 5 er i strid med kravene i direktiv 93/37 ved at den urettmessig begrenser anvendelsen av den prosedyre som er fastsatt i direktivet. Når det gjelder den tredje klagepunkt Den tredje klagen gjelder prosedyren for tildeling av kontrakter om prosjektering, ledelse og kontroll av bygge- og anleggsarbeider i forbindelse med offentlige tjenestekontrakter med en verdi som er lavere enn terskelverdiene for anvendelse av de relevante fellesskapsregler. Artikkel 17 nr. 12 og artikkel 30 nr. 6a i lov nr. 109/1994 fastsetter at offentlige tjenestekontrakter som omfatter oppgaver knyttet til prosjektering og ledelse av bygge- og anleggsarbeider og kontroll av utførelsen av disse, og hvis anslåtte verdi er lavere enn terskelverdien for anvendelse av direktiv 92/50, kan tildeles personer som nyter den oppdragsgivende myndighets tillit. Partenes argumenter Kommisjonen kritiserer disse bestemmelser, som tillater anvendelse av en prosedyre for tildeling av offentlige tjenestekontrakter som utelukker enhver form for kunngjøring, med den begrunnelse at selv om slike kontrakter ikke faller inn under virkeområdet for direktiv 92/50, er de underlagt traktatens bestemmelser om fri bevegelighet for tjenester og etableringsfrihet, samt prinsippene om ikke-diskriminering, likebehandling, forholdsmessighet og gjennomsiktighet. Den italienske republikk gjør gjeldende at enhver regel i sekundærretten må tolkes på grunnlag av traktatens generelle prinsipper, og at enhver tolkning som avviker fra disse, er rettsstridig. Den eventuelle rettsstridighet kan uansett ikke utelukkende skyldes feil anvendelse av bestemmelsen i det enkelte tilfelle. Det var derfor ingen plikt til å henvise særskilt til traktatbestemmelsene ved gjennomføringen av fellesskapslovgivningen. Den italienske republikk tilføyer at de offentlige oppdragsgivere i et ministerielt rundskriv ble minnet om behovet for å overholde de generelle prinsippene om ikke-diskriminering, likebehandling og gjennomsiktighet, og at direkte tildeling av de aktuelle kontraktene til personer med anerkjent status bare kan skje etter kontroll av deres erfaring og faglige kapasitet. Rettens bemerkninger Det er uomtvistet, som nevnt i avsnitt 66 i denne dom, at offentlige tjenestekontrakter som faller utenfor virkeområdet for direktiv 92/50, og som anerkjennes å ha en særlig grenseoverskridende interesse, fortsatt er underlagt de grunnleggende traktatfestede friheter på de vilkår som er fastsatt i den rettspraksis som det vises til i nevnte avsnitt. Ettersom de primærrettslige forpliktelser om likebehandling og gjennomsiktighet dermed får full anvendelse på disse kontrakter når de er unntatt fra direktivets virkeområde på grunn av sin verdi, forutsatt at vilkårene i nevnte rettspraksis er oppfylt, kan det ikke kreves at den nasjonale lovgivning som gjennomfører direktivet, uttrykkelig skal henvise til disse forpliktelser. Det tredje ankepunkt må derfor forkastes. Den fjerde og femte klage Den fjerde klagen gjelder bestemmelsene i lov nr. 109/1994 artikkel 27 nr. 2, som fastsetter at dersom offentlige oppdragsgivere ikke er i stand til å utføre de arbeidsledelsesoppgaver som i prinsippet tilligger deres tekniske avdelinger, skal disse oppgavene overføres til prosjektlederen i henhold til artikkel 17 nr. 4 i samme lov. Det femte klagepunktet gjelder fordelingen av oppgaver knyttet til prøving og kontroll av offentlige arbeider, som er regulert i artikkel 28 nr. 4 i lov nr. 109/1994 og artikkel 188 i PD nr. 554/1999. Det følger av en samlet lesning av disse bestemmelsene at selv om disse oppgavene i prinsippet hører inn under de tekniske avdelingene til de offentlige oppdragsgiverne, kan de offentlige oppdragsgiverne, dersom det er fastslått og dokumentert at de ikke har personale med disse kvalifikasjonene, overlate disse oppgavene til tredjemann, forutsatt at de er oppført på lister som er utarbeidet for dette formålet av departementet for offentlige arbeider, uten at de utlyses på anbud. Argumenter fra partene Kommisjonen anser at bestemmelsene i artikkel 27 nr. 2 og artikkel 28 nr. 4 i lov nr. 109/1994 er i strid med enten direktiv 92/50 og 93/38 eller artikkel 43 EF og 49 EF, avhengig av kontraktenes verdi, i den utstrekning disse bestemmelsene tillater direkte tildeling av de omtvistede offentlige tjenestekontrakter uten offentlig anbudskonkurranse. Den italienske republikk svarte at den hadde tatt hensyn til Kommisjonens kritikk, og at den følgelig hadde endret sin lovgivning ved å vedta loven om gjennomføring av fellesskapsbestemmelsene av 2004. Rettens bemerkninger Innledningsvis bemerkes det at i samsvar med rettspraksis som det vises til i avsnitt 42 i denne dom, er det bare den nasjonale lovgivning som var i kraft 15. desember 2003 som skal tas i betraktning ved vurderingen av de innvendinger Kommisjonen har reist. Det bør for det første også bemerkes at de eneste lovlige unntakene fra virkeområdet til direktiv 92/50 og 93/38 er de som er uttømmende og uttrykkelig oppregnet i disse direktivene (se analogisk dom av 18. november 1999, sak C-107/98, Teckal, Sml. 1999 s. I-8121 avsnitt 43, og av 11. mai 2006, sak C-340/04, Carbotermo og Consorzio Alisei, Sml. 2006 s. I-4137 Sml. 2006 s. I-4137, avsnitt 45). Som generaladvokaten anfører i punkt 101 i forslaget til

avgjørelse

, faller ledelses- og kontrolloppgaver inn under kategori 12 i vedlegg I A til direktiv 92/50 og vedlegg XVI A til direktiv 93/

38I denne sammenheng følger det for det første av direktiv 92/50 artikkel 8 at offentlige tjenestekontrakter for levering av de tjenester som er oppført i vedlegg I A til direktivet, skal tildeles i samsvar med blant annet bestemmelsene i direktivets avdeling III om valg av tildelingsprosedyre, og for det andre av direktiv 93/38 artikkel 15 at vare-, bygge- og anleggskontrakter og tjenestekontrakter for levering av de tjenester som er oppført i vedlegg XVI A til direktivet, skal tildeles i samsvar med blant annet bestemmelsene i direktivets avdeling IV om tildelingsprosedyrer. I den utstrekning tildelingen av bygge- og anleggskontrakter skal skje i samsvar med reglene fastsatt i direktiv 92/50 og 93/38, utgjør følgelig en direkte tildeling til den ansvarlige etter lov nr. 109/1994 artikkel 27 nr. 2 et brudd på disse direktiver for kontrakter som, med hensyn til verdi, faller inn under disse direktivers virkeområde. I den utstrekning tildelingen av byggeledelsesoppdrag må skje i samsvar med reglene fastsatt i direktiv 92/50 og 93/38, utgjør tildeling av slike oppdrag til tredjemann på de vilkår som er fastsatt i artikkel 28 nr. 4 i lov nr. 109/1994 og artikkel 188 i PD 554/1999, også et brudd på disse direktivene for kontrakter som faller inn under deres virkeområde. For det andre, som det fremgår av avsnitt 68 og 82 i denne dom, når det gjelder kontrakter med en verdi under terskelverdiene for anvendelse av direktivene 92/50 og 93/38, innebærer det forhold at det ikke uttrykkelig fremgår av nasjonal lovgivning at forpliktelsene som følger av traktaten kommer til anvendelse, ikke at prinsippene om likebehandling og gjennomsiktighet ikke må overholdes ved tildeling av kontrakter, forutsatt at de oppfyller vilkårene fastsatt i rettspraksis som det vises til i avsnitt 66 i denne dom. Følgelig må den fjerde og femte klage forkastes for så vidt gjelder brudd på EF-traktaten artikkel 43 og 49, selv om de for øvrig er velbegrunnet. Når det gjelder den sjette anførsel Det sjette klagepunkt gjelder artikkel 37a til 37c i lov nr. 109/1994, som åpner for at offentlige myndigheter kan gi eksterne parter tillatelse til å utføre arbeider som kan utnyttes kommersielt etter en bestemt tildelingsprosedyre. I den første fasen av prosedyren inviteres private parter, ved hjelp av en kunngjøring, til å inngi forslag, som initiativtakere, til inngåelse av konsesjonskontrakter der de forplikter seg til å bære deler av eller alle kostnadene. Etter en evaluering av de innkomne forslagene velges de forslagene som er i allmennhetens interesse, ut i prosedyrens andre fase, som består av en begrenset anbudskonkurranse for utvelgelse av to tilbud for hvert av de utvalgte forslagene. Oppdragsgiveren åpner deretter en begrenset anbudskonkurranse med tiltakshaveren og de andre tredjepartene som har inngitt de to beste tilbudene i forbindelse med denne prosedyren, og tiltakshaveren står fritt til å tilpasse sitt forslag slik oppdragsgiveren finner det mest hensiktsmessig. Argumenter fra partene Kommisjonen anfører at dette regelsett kan utgjøre et brudd på prinsippet om likebehandling. Kommisjonen er av den oppfatning at måten konsesjonen utlyses på, gir tiltakshaveren en dobbel fordel i forhold til andre potensielle konkurrenter. For det første inviteres tiltakshaveren automatisk til å delta i den begrensede prosedyren for tildeling av konsesjonen, uten at det foretas noen sammenligning mellom hans forslag og tilbudene fra de andre deltakerne i den foregående prosedyren. For det andre får tiltakshaveren mulighet til å tilpasse sitt forslag under den begrensede anbudskonkurransen til det tilbudet som oppdragsgiveren anser som mest hensiktsmessig. I praksis er denne fordelen det samme som å gi initiativtakeren en prioritert stilling ved tildeling av konsesjonen. Den italienske republikk bemerker at loven om gjennomføring av fellesskapsbestemmelsene fra 2004, som det vises til i avsnitt 40 i denne dom, tar hensyn til Kommisjonens innsigelser. Domstolens bemerkninger Det fremgår av artikkel 38 nr. 1 bokstav c) i Domstolens prosessreglement og rettspraksis på dette punkt at enhver stevning skal angi søksmålsgjenstanden og en kort redegjørelse for anførslene, og at disse anførsler må være tilstrekkelig klare og presise til at saksøkte kan tilrettelegge sitt forsvar og Domstolen kan utøve sin prøvingsrett. Det følger av dette at de vesentlige faktiske og rettslige forhold som et søksmål bygger på, må angis i selve begjæringen på en sammenhengende og forståelig måte, og at disse anførsler må formuleres utvetydig for å unngå at EFTA-domstolen treffer en ultra petita-

avgjørelse

eller unnlater å ta stilling til et påstandsgrunnlag (dom av 26. april 2007, sak C-195/

04Kommisjonen mot Finland, Sml. 2007 s. I-3351 Sml. 2007 s. I-3351 , avsnitt 22 og den rettspraksis som det vises til der). I den foreliggende sak oppfyller ikke Kommisjonens begjæring disse krav med hensyn til denne klage. Ved sin begjæring søker Kommisjonen å få fastslått at Den italienske republikk har unnlatt å oppfylle visse forpliktelser etter direktivene 92/50, 93/36, 93/37 og 93/38 og artiklene 43 EF og 49 EF. I forbindelse med denne klagen har Kommisjonen ikke spesifisert hvilke av disse direktiver eller traktatbestemmelser Den italienske republikk har overtrådt gjennom et påstått brudd på likebehandlingsprinsippet. Videre inneholder ikke EF-traktaten artikkel 43 og 49 en generell forpliktelse til likebehandling, men forbyr, som det fremgår av den rettspraksis som er sitert i avsnitt 66 ovenfor, diskriminering på grunnlag av nasjonalitet. Kommisjonen har imidlertid ikke lagt frem noe bevis som tyder på at slik diskriminering fant sted i forbindelse med den foreliggende klagen. Det sjette klagepunktet bør derfor forkastes. Det må derfor legges til grunn at Den italienske republikk ikke har oppfylt sine forpliktelser etter: – direktiv 92/50, 93/36 og 93/37, ved å vedta bestemmelsene i artikkel 2(1) i lov nr. 109/1994 – direktiv 93/37, ved å vedta artikkel 2 nr. 5 i samme lov, og – direktiv 92/50 og 93/38, etter å ha vedtatt artikkel 27 nr. 2 og artikkel 28 nr. 4 i nevnte lov. Saksomkostninger I henhold til artikkel 69 nr. 3 i rettergangsordningen kan EFTA-domstolen bestemme at saksomkostningene skal deles, eller at hver part skal bære sine egne saksomkostninger dersom hver av partene får medhold på noen punkter og taper på andre. Ettersom Kommisjonen ikke har fått medhold i deler av den andre, fjerde og femte klage og i hele den tredje klage, og den sjette klage er avvist, og Den italienske republikk ikke har fått medhold i den første klage og i deler av den andre, fjerde og femte klage, bærer hver av partene sine egne

sakskostnader

. I henhold til prosessreglementet artikkel 69 nr. 4 skal de intervenerende medlemsstater bære sine egne

sakskostnader

. På grunnlag av det ovenstående avsier EFTA-domstolen (Annen avdeling) dom og avsier følgende kjennelser 1) Den italienske republikk har ikke oppfylt sine forpliktelser etter: – Rådets direktiv 92/50/EØF av 18. juni 1992 om samordning av fremgangsmåtene ved tildeling av offentlige tjenesteytelseskontrakter, Rådets direktiv 93/36/EØF av 14. juni 1993 om samordning av fremgangsmåtene ved offentlige varekjøp, Rådets direktiv 93/37/EØF av 14. juni 1993 om samordning av fremgangsmåtene ved offentlige varekjøp, Rådets direktiv 93/37/EØF av 14. juni 1993 om samordning av fremgangsmåtene ved tildeling av offentlige bygge- og anleggskontrakter juni 1993 om samordning av fremgangsmåtene ved tildeling av offentlige bygge- og anleggskontrakter, som endret ved europaparlaments- og rådsdirektiv 97/52/EF av 13. oktober 1997, etter å ha vedtatt artikkel 2 nr. 1 i lov nr. 109, rammelov om offentlige bygge- og anleggskontrakter (legge quadro in materia di lavori pubblici) av 11. februar 1994, som endret ved lov nr. 166 av 1. august 2002 – direktiv 93/37, med endringer, etter å ha vedtatt artikkel 2 nr. 5 i nevnte lov, med endringer, og – direktiv 92/50 og rådsdirektiv 93/38/EØF av 14. juni 1993 om samordning av innkjøpsordningene for oppdragsgivere innen vann- og energiforsyning, transport og telekommunikasjon, etter å ha vedtatt artikkel 27 nr. 2 og artikkel 28 nr. 4 i nevnte lov, med endringer. 2) Søksmålet forkastes i det vesentlige. 3) Kommisjonen for De europeiske fellesskap og Den italienske republikk bærer sine egne saksomkostninger. 4) Den franske republikk, Kongeriket Nederlandene og Republikken Finland bærer sine egne saksomkostninger. Underskrifter ( *1 ) – Saksbehandlingsspråk: italiensk. Øverst på siden