C-421/01 Traunfellner: minstekrav for varianttilbud

TRAUNFELLNER DOM AVSAGT AV DOMSTOLEN (Sjette avdeling) 16. oktober 2003 * I sak C-421/01, ANMODNING til Domstolen i henhold til artikkel 234 EF fra Bundesvergabeamt (Østerrike) om en prejudisiell

avgjørelse

i den sak som verserer for dette organ mellom Traunfellner GmbH og Österreichische Autobahnen- und Schnellstraßen-Finanzierungs-AG (Asfinag), angående tolkningen av Rådets direktiv 93/37/EØF av 14. juni 1993 om samordning av fremgangsmåtene ved tildeling av offentlige bygge- og anleggskontrakter (EFT 1993 L 199, s. 54), * Sakens språk: tysk. DOMSTOLEN (Sjette avdeling), sammensatt av: J.-P. Puissochet, avdelingspresident, R. Schintgen, V. Skouris (referent), F. Macken og J.N. Cunha Rodrigues, dommere, generaladvokat: S. Alber, justissekretær: M.F. Contet, hovedadministrator, etter å ha mottatt skriftlige merknader inngitt på vegne av: — Traunfellner GmbH ved M. Oppitz, Rechtsanwalt, — Österreichische Autobahnen- und Schnellstraßen-Finanzierungs-AG (Asfinag) ved O. Sturm og F. Lückler, befullmektigede, — den østerrikske regjering ved M. Fruhmann, befullmektiget, — den franske regjering ved G. de Bergues og S. Pailler, befullmektigede, — Europakommisjonen ved M. Nolin, befullmektiget, bistått av R. Roniger, Rechtsanwalt, TRAUNFELLNER etter å ha lest rettsmøterapporten, etter å ha hørt muntlige merknader fra den østerrikske regjering og Kommisjonen i rettsmøtet 6. mars 2003, etter å ha hørt generaladvokatens forslag til

avgjørelse

i møtet 10. april 2003, avsagt følgende Dom

1Ved kjennelse av 25. september 2001, innkommet til Domstolen 21. oktober 2001, fremmet Bundesvergabeamt (den føderale klagenemnd for offentlige anskaffelser) fem spørsmål for Domstolen om prejudisiell

avgjørelse

i henhold til artikkel 234 EF vedrørende tolkningen av artikkel 19 første og andre ledd samt artikkel 30 nr. 1 og 2 i Rådets direktiv 93/37/EØF av 14. juni 1993 om samordning av fremgangsmåtene ved tildeling av offentlige bygge- og anleggskontrakter (EFT 1993 L 199, s. 54) («direktivet»). 2 Spørsmålene er oppstått i forbindelse med en tvist mellom Traunfellner GmbH og Österreichische Autobahnen- und Schnellstraßen-Finanzierungs-AG («Asfinag») vedrørende avvisningen av et tilbud inngitt av Traunfellner i en konkurranse om en offentlig bygge- og anleggskontrakt. Rettslig ramme EU-lovgivningen 3 Direktivets artikkel 19 lyder: «Dersom tildelingskriteriet er det økonomisk mest fordelaktige tilbudet, kan oppdragsgivere ta hensyn til varianttilbud som er inngitt av en tilbyder og som oppfyller de minstekrav oppdragsgiveren har fastsatt. Oppdragsgiverne skal i konkurransegrunnlaget angi de minstekrav som varianttilbudene skal oppfylle, samt eventuelle særlige krav til fremleggelsen av slike tilbud. De skal i konkurransekunngjøringen angi dersom varianttilbud ikke er tillatt. Oppdragsgiverne kan ikke avvise innlevering av et varianttilbud utelukkende med den begrunnelse at det er utarbeidet på grunnlag av tekniske spesifikasjoner definert med henvisning til nasjonale standarder som gjennomfører europeiske standarder, europeiske tekniske godkjenninger eller felles tekniske spesifikasjoner som nevnt i artikkel 10 nr. 2, eller på grunnlag av nasjonale tekniske spesifikasjoner som nevnt i artikkel 10 nr. 5 bokstav a og b.» TRAUNFELLNER 4 Direktivets artikkel 30 lyder: «1. Kriteriene som oppdragsgiverne skal legge til grunn for tildeling av kontrakter, er: a) enten kun laveste pris; b) eller, dersom tildelingen skjer på grunnlag av det økonomisk mest fordelaktige tilbudet, ulike kriterier i henhold til kontrakten, f.eks. pris, ferdigstillelsestid, driftsomkostninger, lønnsomhet og teknisk fortjeneste.

2I det tilfellet som er nevnt i nr. 1 bokstav b, skal oppdragsgiveren i konkurransegrunnlaget eller i konkurransekunngjøringen angi alle kriterier den har til hensikt å legge vekt på ved tildelingen, om mulig i prioritert rekkefølge...» Nasjonal lovgivning 5 Direktivet ble gjennomført i østerriksk rett ved Bundesgesetz über die Vergabe von Aufträgen (Bundesvergabegesetz) 1997 (den føderale lov om offentlige anskaffelser av 1997, BGBl. I, 1997/56, «BVergG»). 6 BVergG § 42 bestemmer: «

1I andre prosedyrer enn forhandlede prosedyrer må tilbyderne sørge for at tilbudene deres oppfyller kravene i konkurransekunngjøringen. Den ordlyden som er fastsatt i konkurransegrunnlaget, kan ikke endres eller suppleres.

4Et alternativt tilbud er bare tillatt dersom det sikrer utførelse av kvalitativt likeverdig arbeid. Det er tilbyderens ansvar å godtgjøre likeverdigheten. Et alternativt tilbud kan gjelde hele arbeidet, deler av arbeidet eller de rettslige betingelsene for utførelsen av arbeidet. Alternative tilbud skal betegnes som sådanne og innleveres separat. 5 [...]» Tvisten i hovedsaken og de forelagte spørsmålene

7På vegne av Asfinag kunngjorde den føderale veganleggsdivisjonen under regjeringen i delstaten Niederösterreich, som sorterer under delstatens førsteministerembete, en anbudskonkurranse i hele EU den 27. november 1997 om reparasjon av strekningen fra Neumarkt til Wien TRAUNFELLNER på motorvei A 1 Westautobahn mellom kilometer 100,2 og kilometer 108,6. Kontrakten gjaldt bro- og veiarbeider.

8Hva angår utførelse av asfaltarbeidene utenom de arealene som er dekket av motorveibruene, fremgikk det av konkurransegrunnlaget under overskriften «Offisiell prosjektløsning» at det skulle legges betongdekke bestående av et tolagsoverlegg av høykvalitetsbetong, uten at dette uttrykkelig ble angitt som et minstekrav. 9 Konkurransegrunnlaget fastsatte at varianttilbud var tillatt, men angav ikke uttrykkelig de tekniske minstekravene som slike varianttilbud måtte oppfylle. Det ble kun stipulert at varianttilbud bare ville bli akseptert dersom de var ledsaget av en fullstendig arbeidsmengdebeskrivelse i henhold til konkurransegrunnlaget (hovedtilbud).

10Det ble ikke fastsatt noen tildelingskriterier for vurdering av den tekniske og økonomiske kvaliteten på tilbudene, verken for tilbud i samsvar med konkurransegrunnlaget eller for varianttilbud. Konkurransegrunnlaget fastsatte heller ikke at varianttilbud måtte sikre utførelse av arbeid som var likeverdig med det som fremgikk av det offisielle prosjektet, og det ble ikke redegjort for hva som mentes med «utførelse av likeverdig arbeid». Konkurransegrunnlaget inneholdt kun en henvisning til BVergG § 42. 11 Traunfellner innga et varianttilbud med en samlet pris på ATS 78 327 748,53, som var det laveste av alle tilbudene. Det laveste tilbudet i samsvar med konkurransegrunnlaget, det vil si med det offisielle prosjektet, ble imidlertid inngitt av konsortiet Ilbau — LSH Fischer — Heilit & Woerner med en samlet pris på ATS 87 750 304,30.

12I sitt varianttilbud foreslo Traunfellner legging av asfaltdekke av bitumenbasert materiale i stedet for betongdekket som var fastsatt i konkurransegrunnlaget. 13 Den 17. februar 1998 anmodet den føderale veganleggsdivisjonen Traunfellner om opplysninger om den tekniske kvaliteten på varianttilbudet. Etter at Traunfellner hadde fremlagt de etterspurte dokumentene og forklaringene, utarbeidet den føderale veganleggsdivisjonen under delstatsregjeringen i Niederösterreich en teknisk testvurdering der det ble konstatert at erfaringer fra tidligere kontrakter hadde vist at det til tross for omhyggelig utførelse av en asfaltløsning av denne typen i samsvar med kontrakten, hadde oppstått relativt dype spordannelser etter kort tid, noe som hadde nødvendiggjort ytterligere reparasjonsarbeider. 14 Av testvurderingen fremgikk det at generell reparasjon av kjørebanen i betong i henhold til konkurransegrunnlaget måtte foretrekkes, særlig sett hen til den lange levetiden for betong (30 år mot 20 år for asfaltoverlegg) og betongdekkets deformasjonsmotstand. Et betongdekke ville spesielt ha 50 % lengre levetid og likevel bare koste 8,5 % mer. Følgelig måtte Traunfellners varianttilbud anses for ikke å oppfylle kravene i det offisielle prosjektet og måtte derfor avvises.

15På grunnlag av denne vurderingen besluttet den tildelingsansvarlige kommisjonen ved den føderale veganleggsdivisjonen den 17. mars 1998 å foreslå at kontrakten ble tildelt konsortiet Ilbau — LSH Fischer — Heilit & Woerner. TRAUNFELLNER 16 Den 17. april 1998 begjærte Traunfellner for Bundesvergabeamt at oppdragsgiverens beslutning om å avvise varianttilbudet skulle erklæres ugyldig. 17 Den 21. april 1998 avviste Bundesvergabeamt Traunfellners begjæring, med den begrunnelse at spørsmålet om den mulige tekniske likeverdigheten av Traunfellners varianttilbud var uten betydning. Bundesvergabeamt fant at det «alternative tilbudet» avvek så mye fra konkurransegrunnlagets spesifikasjoner at det ikke lenger var et tillatt varianttilbud og under enhver omstendighet måtte avvises. Dessuten ville tilbudet, selv om det var et tillatt varianttilbud, ikke være teknisk likeverdig og derfor ikke kunne tas i betraktning. 18 Den 3. juni 1998 påklaget Traunfellner Bundesvergabeamts

avgjørelse

av 21. april 1998 til Verfassungsgerichtshof (den østerrikske forfatningsdomstolen). Ved dom av 27. november 2000 gav Verfassungsgerichtshof Traunfellner medhold og opphevet avgjørelsen med den begrunnelse at den grunnlovfestede retten til likebehandling var krenket. Domstolen uttalte at denne retten særlig krenkes der et organ baserer sin

avgjørelse

på uttalelser som ikke har verdi som begrunnelse. Dette var tilfelle her, ettersom Bundesvergabeamt hadde unnlatt å redegjøre for grunnlaget for sin konstatering om at det ikke forelå noe «varianttilbud».

19I henhold til østerriksk rett er Bundesvergabeamt forpliktet til å behandle Traunfellners begjæring av 17. april 1998 på nytt. Som forklart i anmodningen om prejudisiell

avgjørelse

kan imidlertid «oppdragsgiverens omstridte beslutning ikke lenger erklæres ugyldig», ettersom kontrakten allerede er tildelt, og Bundesvergabeamt i henhold til BVergG kun er forpliktet til å fastslå om en rettighet er krenket, og dermed om oppdragsgiverens beslutning om å utelukke Traunfellners varianttilbud fra vurdering var lovlig.

20Det var under denne nye behandlingen at Bundesvergabeamt besluttet å utsette saken og forelegge følgende spørsmål for Domstolen om prejudisiell

avgjørelse

: «1. Er et alternativt tilbud som består i å foreslå asfaltdekke i stedet for betongdekke som fastsatt i konkurransegrunnlaget, et "varianttilbud" i henhold til artikkel 19 første ledd i direktiv 93/37/EØF? 2. Kan et kriterium fastsatt i nasjonal lovgivning for å avgjøre om aksept av et "varianttilbud" i henhold til artikkel 19 første ledd i direktiv 93/37/EØF er tillatt, og hvoretter varianttilbudet skal "sikre utførelse av kvalitativt likeverdig arbeid", rettmessig anses som et "minstekrav" som oppdragsgiveren i henhold til artikkel 19 første og andre ledd i direktiv 93/37/EØF skal fastsette og angi, dersom konkurransegrunnlaget kun viser til den nasjonale bestemmelsen og ikke angir de sammenligningsparametere som skal benyttes for å vurdere "likeverdigheten"? 3. Er det i strid med artikkel 30 nr. 1 og 2 i direktiv 93/37/EØF, sammenholdt med prinsippene om gjennomsiktighet og likebehandling, at en oppdragsgiver gjør aksepten av et varianttilbud som avviker fra et tilbud i samsvar med konkurransegrunnlaget ved å foreslå en annen teknisk kvalitet, betinget av en positiv vurdering basert på et kriterium i nasjonal lovgivning som krever at varianttilbudet skal "sikre utførelse av kvalitativt likeverdig arbeid", dersom konkurransegrunnlaget kun viser til den nasjonale bestemmelsen og ikke angir de sammenligningsparametere som skal benyttes for å vurdere "likeverdigheten"? TRAUNFELLNER 4. a) Dersom spørsmål 3 besvares bekreftende: kan en oppdragsgiver avslutte en anbudskonkurranse som beskrevet i spørsmål 3 ved å tildele kontrakten? b) Dersom spørsmål 3 og 4 a) besvares bekreftende: må en oppdragsgiver som gjennomfører en anbudskonkurranse som beskrevet i spørsmål 3, avvise varianttilbud fra tilbydere uten å prøve innholdet i dem, i hvert fall dersom den ikke har fastsatt tildelingskriterier for vurdering av de tekniske forskjellene mellom varianttilbudet og konkurransegrunnlaget?

5Dersom spørsmål 3 og 4 a) besvares bekreftende og spørsmål 4 b) besvares benektende: må en oppdragsgiver som gjennomfører en anbudskonkurranse som beskrevet i spørsmål 3, akseptere et varianttilbud hvis tekniske avvik fra konkurransegrunnlaget oppdragsgiveren ikke er i stand til å vurdere på grunnlag av tildelingskriterier på grunn av manglende angivelser i konkurransegrunnlaget, dersom dette varianttilbudet er det laveste tilbudet og tildelingskriterier for øvrig ikke er fastsatt?» Det første spørsmålet

21I henhold til artikkel 234 EF, som bygger på et klart funksjonsskille mellom nasjonale domstoler og Domstolen, er sistnevnte kun kompetent til å uttale seg om tolkningen eller gyldigheten av EU-rettslige bestemmelser på grunnlag av de faktiske omstendigheter som den nasjonale domstolen forelegger den. Det er imidlertid den nasjonale domstolens oppgave å anvende EU-rettslige regler på den konkrete saken. En slik anvendelse er ikke mulig uten en helhetlig vurdering av sakens faktiske omstendigheter (sak C-107/98 Teckal [1999] Sml. I-8121, avsnitt 29 og 31). Domstolen har derfor ingen kompetanse til å avgjøre faktiske spørsmål i hovedsaken eller til å anvende de EU-rettsreglene den har tolket på nasjonale tiltak eller situasjoner, ettersom disse spørsmålene hører under den nasjonale domstolens eksklusive kompetanse (se sak C-318/98 Fornasar m.fl. [2000] Sml. I-4785, avsnitt 32).

22I det foreliggende tilfellet søker Bundesvergabeamt ved sitt første spørsmål ikke å oppnå en tolkning fra Domstolen av artikkel 19 i direktivet som det deretter kan legge til grunn for sin vurdering av om Traunfellners tilbud er et varianttilbud i henhold til nevnte artikkel, men ber Domstolen om selv å foreta denne vurderingen.

23En slik vurdering ville imidlertid innebære at Domstolen selv anvender den nevnte EU-rettslige bestemmelsen på tvisten som verserer for Bundesvergabeamt, en oppgave som i henhold til den rettspraksis det er vist til i denne dommens avsnitt 21, ikke faller innenfor den kompetansen Domstolen er tillagt ved artikkel 234 EF. 24 Av dette følger at Domstolen ikke har kompetanse til å besvare det første spørsmålet. Det andre spørsmålet

25Ved dette spørsmålet ønsker den nasjonale klagenemnden i det vesentlige svar på om artikkel 19 i direktivet skal tolkes slik at plikten til å angi de minstekrav TRAUNFELLNER som oppdragsgiveren krever oppfylt for å ta varianttilbud i betraktning, er oppfylt der konkurransegrunnlaget kun viser til en nasjonal lovbestemmelse som krever at varianttilbudet skal sikre utførelse av et arbeid som er kvalitativt likeverdig med det det er innhentet tilbud for, uten nærmere angivelse av de sammenligningsparametere som likeverdigheten skal vurderes etter. 26 Av saksdokumentene fremgår det at den nasjonale lovbestemmelsen det vises til i det andre spørsmålet, er BVergG § 42 nr. 4, og at begrepet «alternativt tilbud» som benyttes i denne bestemmelsen, svarer til begrepet «varianttilbud» i direktivets artikkel 19. 27 Dette klarlagt, fremgår det av selve ordlyden i artikkel 19 andre ledd i direktivet at der oppdragsgiveren ikke har utelukket adgangen til å inngi varianttilbud, er den forpliktet til å angi i konkurransegrunnlaget de minstekravene som disse varianttilbudene må oppfylle.

28En henvisning i konkurransegrunnlaget til en nasjonal lovbestemmelse kan følgelig ikke oppfylle det kravet som er fastsatt i artikkel 19 andre ledd i direktivet (se analogt, hva angår henvisning til en nasjonal lovbestemmelse med sikte på å definere kriteriene for tildeling av en offentlig bygge- og anleggskontrakt til det økonomisk mest fordelaktige tilbudet, sak 31/87 Beentjes [1988] Sml. 4635, avsnitt 35, og sak C-225/

98Kommisjonen mot Frankrike [2000] Sml. I-7445, avsnitt 73). 29 Tilbydere kan bare anses for å ha fått lik informasjon om de minstekravene som varianttilbudene deres må oppfylle for å bli tatt i betraktning av oppdragsgiveren, der disse kravene er angitt i konkurransegrunnlaget. Dette innebærer en gjennomsiktighetsplikt med sikte på å sikre overholdelse av likebehandlingsprinsippet overfor tilbyderne, som må etterleves i enhver innkjøpsprosedyre som reguleres av direktivet (se i denne retning, hva angår tildelingskriterier, sak C-19/00 SIAC Construction [2001] Sml. I-7725, avsnitt 41 og 42).

30På bakgrunn av det ovenstående må svaret på det andre spørsmålet være at artikkel 19 i direktivet skal tolkes slik at plikten til å angi de minstekravene som en oppdragsgiver krever oppfylt for å ta varianttilbud i betraktning, ikke er oppfylt der konkurransegrunnlaget kun viser til en nasjonal lovbestemmelse som krever at et alternativt tilbud skal sikre utførelse av et arbeid som er kvalitativt likeverdig med det det er innhentet tilbud for. Det tredje spørsmålet

31For å besvare dette spørsmålet må det skilles mellom minstekravene som omhandlet i direktivets artikkel 19 og tildelingskriteriene som omhandlet i direktivets artikkel 30. Artikkel 19 regulerer de omstendigheter under hvilke oppdragsgivere kan ta varianttilbud i betraktning, mens artikkel 30, som angir de tillatte kriteriene for tildeling av kontrakter, angår et senere stadium i innkjøpsprosedyren. Følgelig kan artikkel 30 bare komme til anvendelse på varianttilbud som er behørig tatt i betraktning i samsvar med artikkel 19.

32Det fremgår av denne dommens avsnitt 27 og 30 at vurderingen av varianttilbud i henhold til direktivets artikkel 19 er betinget av at de minstekravene som TRAUNFELLNER varianttilbudene må oppfylle, er angitt i konkurransegrunnlaget, og at en ren henvisning i disse dokumentene til en nasjonal lovbestemmelse ikke er tilstrekkelig til å oppfylle dette kravet.

33Det følger av dette at varianttilbud ikke kan tas i betraktning der oppdragsgiveren ikke har overholdt de kravene som er fastsatt i direktivets artikkel 19 med hensyn til angivelse av minstekrav, selv om de ikke er erklært utillatelige i konkurransekunngjøringen slik det er bestemt i artikkel 19 andre ledd i direktivet. 34 Svaret på det tredje spørsmålet må derfor være at artikkel 30 i direktivet bare kan komme til anvendelse på varianttilbud som oppdragsgiveren har behørig tatt i betraktning i samsvar med direktivets artikkel

19Det fjerde og det femte spørsmålet

35Ved disse spørsmålene, som bare er forelagt for det tilfelle at det tredje spørsmålet besvares bekreftende, søker den nasjonale klagenemnden avklaring med hensyn til hvilken virkning uregelmessigheter ved vurderingen av varianttilbud kan ha for den videre gjennomføringen av innkjøpsprosedyren. Den nasjonale klagenemnden er særlig usikker på om oppdragsgiveren, i tilfelle slike uregelmessigheter, kan avslutte den aktuelle innkjøpsprosedyren ved å tildele kontrakten (spørsmål 4 a)), og i så fall om oppdragsgiveren må avvise de foreslåtte varianttilbudene uten å prøve innholdet i dem på grunn av at tildelingskriteriene for vurdering av de tekniske forskjellene mellom varianttilbudet og det arbeidet det er innhentet tilbud for, ikke er fastsatt (spørsmål 4 b)), eller om den må akseptere varianttilbudet der det er det laveste tilbudet (spørsmål 5). 36 Saksøkte i hovedsaken anfører at spørsmål 4 a) bør avvises da det ikke har noen sammenheng med de faktiske omstendighetene i saken for den nasjonale klagenemnden. Av samme grunn, og med henvisning til at den nasjonale klagenemndenes kompetanse etter BVergG er begrenset etter at kontrakten er tildelt (se denne dommens avsnitt 19), anfører den østerrikske regjering at Domstolen bør avvise spørsmål 4 a), 4 b) og 5 som uantakelige.

37Det er fast rettspraksis at det i henhold til det samarbeid mellom Domstolen og nasjonale domstoler som er fastsatt i artikkel 234 EF, utelukkende er den nasjonale domstolen for hvilken tvisten er brakt inn, og som har ansvar for den etterfølgende rettslige avgjørelsen, å avgjøre på grunnlag av sakens særlige omstendigheter både behovet for en prejudisiell

avgjørelse

for å kunne treffe sin

avgjørelse

og relevansen av de spørsmål som forelegges Domstolen. Domstolen kan bare nekte å avgi svar på et spørsmål om prejudisiell

avgjørelse

fra en nasjonal domstol der det er åpenbart at den fortolkning av EU-retten det søkes svar på, ikke har noen forbindelse med de faktiske omstendigheter eller formålet i hovedsaken, der problemet er hypotetisk, eller der Domstolen ikke har de faktiske eller rettslige opplysninger som er nødvendige for å gi en nyttig besvarelse av de forelagte spørsmålene (se særlig sak C-399/98 Ordine degli Architetti m.fl. [2001] Sml. I-5409, avsnitt 41).

38I det foreliggende tilfellet fremgår det av saksdokumentene at den aktuelle innkjøpsprosedyren allerede er avsluttet, at kontrakten allerede er tildelt, og at saken for den nasjonale klagenemnden ikke angår lovligheten av tildelingsavgjørelsen, men lovligheten av den beslutningen der oppdragsgiveren avviste Traunfellners varianttilbud. Spørsmålet om prosedyren ble korrekt gjennomført etter sistnevnte beslutning er derfor ikke gjenstand for tvisten som verserer for den nasjonale klagenemnden. Det fjerde og det femte spørsmålet angår imidlertid nettopp dette stadiet i innkjøpsprosedyren. TRAUNFELLNER 39 Av dette følger at disse spørsmålene må anses som hypotetiske og derfor avvises som uantakelige.

Sakskostnader

40De kostnader som er påløpt for den franske og den østerrikske regjering samt for Kommisjonen, som har inngitt merknader til Domstolen, kan ikke tilkjennes erstattet. Ettersom saken i forhold til sakens parter er et ledd i den behandling som pågår for den nasjonale klagenemnden, tilkommer det denne å avgjøre spørsmålet om

sakskostnader

. På denne bakgrunn fastsetter DOMSTOLEN (Sjette avdeling), som svar på de spørsmål som er forelagt den av Bundesvergabeamt ved kjennelse av 25. september 2001, følgende: 1. Artikkel 19 i Rådets direktiv 93/37/EØF av 14. juni 1993 om samordning av fremgangsmåtene ved tildeling av offentlige bygge- og anleggskontrakter skal tolkes slik at plikten til å angi de minstekravene som en oppdragsgiver krever oppfylt for å ta varianttilbud i bet