C-422/23 m.fl. Daka – grønne sertifikater og kontrakt uten virkning

DOMSTOLENS DOM (Anden Afdeling) 1. august 2025 (*) «Prejudisiell foreleggelse – rettsstaten – effektiv rettslig beskyttelse på områder som er omfattet av EU-retten – artikkel 19 nr. 1 annet ledd TEU – prinsippet om dommeres uavsetteliget og prinsippet om domstolenes uavhengighet – utpeking uten samtykke av en dommer ved en øverste domstol til for en bestemt periode å ha sete i en annen avdeling ved denne rettsinstansen – EU-rettens forrang – offentlige anskaffelser – direktiv 2004/17/EF – fremgangsmåter ved tildeling av kontrakter – anvendelse på en avtale om overdragelse av eiendomsrettigheter til opprinnelsessertifikater for grønn elektrisitet – direktiv 92/13/EOF – artikkel 2d nr. 1 – klageprosedyrer i forbindelse med inngåelse av offentlige kontrakter – kontrakt uten virkning – oppdragsgiver som nedlegger påstand om annullasjon av en kontrakt som er inngått i strid med reglene for offentlige anskaffelser – misbruk av rettighet – foreligger ikke» I de forente sakene C-422/23, C-455/23, C-459/23, C-486/23 og C-493/23 [Daka] (i), angående fem anmodninger om prejudisiell

avgjørelse

i henhold til artikkel 267 TEUF, inngitt av Sąd Najwyższy (øverste domstol, Polen) ved avgjørelser av 3. og 21. april 2023 samt av 13. juni 2023, innkommet til Domstolen den 10., 20., 21. og 31. juli 2023 samt den 3. august 2023, i sakene T.B. mot C.B., prosessdeltaker: D.B. (C-422/23), og G.T. mot T. S.A. (C-455/23), og E. S.A. mot W. sp. z o.o., Bank S.A. (C-459/23), og S. sp. z o.o. mot V. sp. z o.o. (C-486/23), og Miasto W. mot M.T., E.T., A.W. (C-493/23), prosessdeltaker: Prokurator Prokuratury Okręgowej Warszawa-Praga w Warszawie, har DOMSTOLEN (Anden Afdeling), sammensatt av avdelingsformann K. Jürimäe (refererende dommer), Domstolens president K. Lenaerts, som fungerende dommer i Anden Afdeling, samt dommerne M. Gavalec, Z. Csehi og M. Condinanzi, generaladvokat: T. Ćapeta, justissekretær: fullmektig M. Siekierzyńska, på grunnlag av den skriftlige behandlingen og etter rettsmøtet den 8. januar 2025, etter at det er avgitt innlegg av: – E. S.A. ved adwokat P. Łącki, – Prokuratura Okręgowa Warszawa-Praga w Warszawie ved Zastępca Prokuratora Okręgowego Warszawa-Praga w Warszawie D. Winiarek, – den polske regjering ved A. Bodnar, B. Majczyna, M. Rzotkiewicz, M. Taborowski og S. Żyrek, som befullmektigede, – Europakommisjonen ved K. Herrmann, P.J.O. Van Nuffel og G. Wils, som befullmektigede, og idet Domstolen etter å ha hørt generaladvokaten har besluttet at saken skal pådømmes uten forslag til

avgjørelse

, avsagt følgende Dom 1 Anmodningene om prejudisiell

avgjørelse

gjelder tolkningen av artikkel 19 nr. 1 annet ledd TEU, sammenholdt med artikkel 47 i Den europeiske unions pakt om grunnleggende rettigheter (heretter «pakten») (sakene C-422/23, C-455/23, C-459/23, C-486/23 og C-493/23), prinsippet om EU-rettens forrang (sakene C-455/23, C-459/23 og C-486/23), artikkel 1 nr. 2 bokstav c), artikkel 1 nr. 4, artikkel 2 nr. 1 bokstav b), artikkel 3 nr. 3 bokstav b), artikkel 14, artikkel 16 bokstav a) og artikkel 20 i Europaparlamentets og Rådets direktiv 2004/17/EF av 31. mars 2004 om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av kontrakter innenfor vann- og energiforsyning, transport samt posttjenester (EUT 2004, L 134, s. 1), som endret ved Kommisjonens forordning (EF) nr. 1177/2009 av 30. november 2009 (EUT 2009, L 314, s. 64) (heretter «direktiv 2004/17»), artikkel 2d nr. 1 bokstav a) i Rådets direktiv 92/13/EOF av 25. februar 1992 om samordning av lover og administrative bestemmelser vedrørende anvendelse av EF-reglene for fremgangsmåten ved tilbudsgivning innenfor vann- og energiforsyning samt transport og telekommunikasjon (EFT 1992, L 76, s. 14), som endret ved Europaparlamentets og Rådets direktiv 2007/66/EF av 11. desember 2007 (EUT 2007, L 335, s. 31) (heretter «direktiv 92/13»), samt det alminnelige prinsippet om forbud mot rettsmisbruk (sak C-459/23).

2Disse anmodningene er inngitt i forbindelse med fem tvister mellom henholdsvis T.B. og C.B. vedrørende deling av fellesformue og arveskifte (sak C-422/23), G.T. og T. S.A. vedrørende fritak for sikkerhetsstillelse og tvangsfullbyrdelse av inndriving av aksjer ervervet fra ihendehaveren (sak C-455/23), E. S.A. (heretter «selskapet E.») på den ene side og W. sp. z o.o. (heretter «selskapet W.») og Bank S.A. på den andre side hva angår den manglende rettslige eksistensen av et kontraktsforhold (sak C-459/23), S. sp. z o.o. og V. sp. z o.o. vedrørende en betalingsanmodning (sak C-486/23) samt Miasto W. på den ene side og M.T., E.T. og A.W. på den andre side vedrørende en forpliktelse til å avgi en viljeserklæring (sak C-493/23). Rettsregler EU-retten Direktiv 2003/88/EF 3 Artikkel 6 bokstav b) i Europaparlamentets og Rådets direktiv 2003/88/EF av 4. november 2003 om visse aspekter i forbindelse med tilrettelegging av arbeidstiden (EUT 2003, L 299, s. 9) fastsetter: «Medlemsstatene treffer de nødvendige tiltak for å sikre, under hensyn til kravene om å beskytte arbeidstakernes sikkerhet og helse: [...] b) at den gjennomsnittlige arbeidstid i løpet av en sjudagersperiode ikke overstiger 48 timer, inkludert overtid.» Direktiv 92/13 4 Artikkel 2d nr. 1 bokstav a) og artikkel 2d nr. 2 i direktiv 92/13 er formulert som følger: «1. Medlemsstatene påser at en klageinstans som er uavhengig av oppdragsgiveren, betrakter en kontrakt som værende uten virkning, eller at en klageinstans beslutter at den er uten virkning i hvert av følgende tilfeller: a) dersom oppdragsgiveren har tildelt en kontrakt uten forutgående offentliggjøring av en kunngjøring i Den europeiske unions tidende, selv om dette ikke er tillatt i henhold til direktiv [2004/17] [...] 2. Følgene av at en kontrakt anses for å være uten virkning, fastsettes i nasjonal rett. Det kan således fastsettes i nasjonal rett at alle allerede oppfylte kontraktsmessige forpliktelser annulleres med tilbakevirkende kraft, eller at annulleringens omfang begrenses til de forpliktelser som ennå ikke er blitt oppfylt. I sistnevnte tilfelle beslutter medlemsstatene å anvende andre sanksjoner, jf. artikkel 2e nr. 2.» 5 Artikkel 2d nr. 1 bokstav a) og artikkel 2d nr. 2 i direktiv 92/13 ble innsatt i direktiv 92/13 ved direktiv 2007/66/EF. 2., 13., 14. og 20. betraktning til sistnevnte direktiv har følgende ordlyd: «(2) [...] I henhold til Domstolens praksis bør medlemsstatene sikre at det finnes effektive og raske muligheter for å klage over oppdragsgivernes og ordregivernes beslutninger, om hvorvidt en bestemt kontrakt henhører under det personelle og materielle anvendelsesområdet for [Europaparlamentets og Rådets direktiv nr. 2004/18/EF av 31. mars 2004 om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige vareinnkjøpskontrakter, offentlige tjenesteytelseskontrakter og offentlige bygge- og anleggskontrakter (EUT 2004, L 134, s. 114)] og direktiv [2004/17]. [...] (13) For å motvirke ulovlig inngåelse av direkteanskaffelser, som av Domstolen er blitt betegnet som den alvorligste overtredelsen av fellesskapsretten vedrørende offentlige kontrakter som en oppdragsgiver kan begå, bør det innføres sanksjoner som er effektive, står i et rimelig forhold til overtredelsen og har avskrekkende virkning. Derfor bør en kontrakt som bygger på en ulovlig direkteanskaffelse, i prinsippet betraktes som værende uten virkning. Rettsvirkingen «uten virkning» bør ikke inntre automatisk, men bør fastslås av eller være resultatet av en

avgjørelse

truffet av en uavhengig klageinstans. (14) Rettsvirkingen «uten virkning» er den mest effektive måten å gjenopprette konkurransen på og til å skape nye forretningsmuligheter for de økonomiske aktørene som ulovlig er blitt fratatt sin mulighet til å konkurrere. Direkteanskaffelser bør i dette direktivets forstand omfatte enhver inngåelse av kontrakter uten forutgående offentliggjøring av en kunngjøring om konkurranse i Den europeiske unions tidende, jf. direktiv [2004/18]. Dette svarer til prosedyrer uten forutgående anbudskonkurranse, jf. direktiv [2004/17]. [...] (20) Dette direktiv bør ikke utelukke anvendelse av strengere sanksjoner i henhold til nasjonal rett.» Direktiv 2004/17 6 Andre, tredje og niende betraktning til direktiv 2004/17 hadde følgende ordlyd: «(2) En vesentlig grunn til å innføre bestemmelser om samordning av anskaffelsesprosedyrene i disse sektorene er at medlemsstatenes myndigheter på forskjellig måte kan øve innflytelse på disse virksomhetenes adferd [...] (3) En annen hovedårsak til at en samordning av de anskaffelsesprosedyrene som oppdragsgivere i disse sektorene anvender, er nødvendig, er at markedene er lukkede [...] [...] (9) For å sikre økt konkurranse ved offentlige kontrakter inngått av enheter innenfor vann- og energiforsyning, transport samt posttjenester bør det utarbeides bestemmelser om fellesskapssamordning ved kontrakter over en viss verdi [...]» 7 Dette direktivets artikkel 1 var formulert som følger: «

1I dette direktiv anvendes definisjonene i denne artikkelen. 2. [...] c) Med «vareinnkjøpskontrakter» forstås andre kontrakter enn dem som er omhandlet i bokstav b), og som gjelder kjøp, leasing eller leie med eller uten forkjøpsrett av varer. En kontrakt som gjelder levering av varer, og som accessorisk omfatter monterings- og installasjonsarbeid, betraktes som en «varekontrakt». [...]

4Med «rammeavtale» forstås en avtale inngått mellom en eller flere oppdragsgivere, som nevnt i artikkel 2 nr. 2, og en eller flere virksomheter med det formål å fastsette vilkårene for de kontrakter som skal inngås i løpet av en gitt periode, særlig med hensyn til pris og eventuell planlagt mengde.» 8 Nevnte direktivs artikkel 2 nr. 1 og 2 fastsatte: «

1I dette direktiv forstås ved: [...] b) «offentlig virksomhet»: enhver virksomhet som de oppdragsgivende myndigheter direkte eller indirekte kan ha bestemmende innflytelse på som følge av eierforhold, kapitalinnskudd eller de for virksomheten gjeldende regler. Bestemmende innflytelse antas å foreligge når de oppdragsgivende myndigheter direkte eller indirekte i relasjon til en virksomhet: – besitter majoriteten av virksomhetens ansvarlige kapital [...] 2. Dette direktiv gjelder for oppdragsgivere: a) som er oppdragsgivende myndigheter eller offentlige virksomheter, og som utøver en av de former for virksomhet som er omhandlet i artikkel 3–7. [...]» 9 Samme direktivs artikkel 3 nr. 3 bestemte: «Hva angår elektrisitet gjelder dette direktiv også for følgende former for virksomhet: a) tilgjengeliggjøring eller drift av faste nett til betjening av offentligheten i forbindelse med produksjon, transport eller distribusjon av elektrisitet, eller b) forsyning av disse nettene med elektrisitet.» 10 Artikkel 14 i direktiv 2004/17 fastsatte: «1. Oppdragsgiverne kan betrakte en rammeavtale som en kontrakt som omhandlet i artikkel 1 nr. 2, og tildele den i samsvar med dette direktiv. 2. Har oppdragsgiverne inngått en rammeavtale i samsvar med dette direktiv, kan de støtte seg på artikkel 40 nr. 3 bokstav i) når de inngår kontrakter som bygger på rammeavtalen. 3. Er det ikke inngått en rammeavtale i samsvar med dette direktiv, kan oppdragsgiverne ikke støtte seg på artikkel 40 nr. 3 bokstav i). 4. Oppdragsgiverne må ikke misbruke rammeavtaler, slik at konkurransen derved hindres, begrenses eller vris.» 11 Dette direktivets artikkel 16 nr. 1 hadde følgende ordlyd: «Med mindre de er utelukket i henhold til unntakene i artikkel 19–26 eller i henhold til artikkel 30, vedrørende utøvelsen av den aktuelle aktiviteten i den berørte medlemsstaten, gjelder dette direktiv for kontrakter der den anslåtte verdien uten merverdiavgift svarer til minst følgende terskelverdier: a) 387 000 EUR for varekontrakter og tjenestekontrakter[.]» 12 Nevnte direktivs artikkel 17 var formulert som følger: «1. Den anslåtte verdien av en kontrakt beregnes på grunnlag av det samlede beløpet som etter oppdragsgiverens skjønn skal betales, eksklusive merverdiavgift. I denne beregningen tas det hensyn til det anslåtte samlede beløpet, herunder enhver form for opsjoner og eventuelle forlengelser av kontrakten. [...] 2. Oppdragsgiverne må ikke omgå dette direktiv ved å dele opp et bygge- og anleggsprosjekt eller et prosjekt til innkjøp av en viss mengde varer og/eller tjenester eller ved å anvende særlige metoder til å beregne kontraktenes anslåtte verdi. 3. Den verdien som skal tas hensyn til i forbindelse med rammeavtaler og dynamiske innkjøpsordninger, er den høyeste anslåtte verdien uten merverdiavgift av samtlige kontrakter som forventes tildelt i hele avtalens eller ordningens løpetid. [...] 7. Når det dreier seg om varekontrakter eller tjenestekontrakter som har en regelmessig karakter eller skal fornyes innen en gitt periode, beregnes kontraktens anslåtte verdi på grunnlag av: a) enten den faktiske samlede verdien av påfølgende kontrakter av samme type som er inngått i løpet av de foregående tolv månedene eller det foregående regnskapsåret, om mulig korrigert for å ta hensyn til de endringer i mengde eller verdi som vil forekomme i løpet av de tolv månedene som følger etter den opprinnelige kontrakten, b) eller den samlede anslåtte verdien av påfølgende kontrakter som er inngått i løpet av de tolv månedene som følger etter den første leveransen, eller i løpet av regnskapsåret, dersom dette overstiger tolv måneder.» 13 Samme direktivs artikkel 20 nr. 1 fastsatte: «Dette direktiv gjelder ikke for kontrakter som oppdragsgivere inngår i annet øyemed enn utøvelse av de i artikkel 3–7 omhandlede former for virksomhet eller med henblikk på utøvelse av slik virksomhet i et tredjeland under omstendigheter som ikke innebærer fysisk utnyttelse av et nett eller geografisk område innenfor [Det europeiske fellesskap].» 14 Artikkel 40 nr. 3 bokstav i) i direktiv 2004/17 bestemte: «Oppdragsgiverne kan anvende en prosedyre uten forutgående anbudskonkurranse: [...] i) ved kontrakter som skal inngås på grunnlag av en rammeavtale, forutsatt at betingelsen i artikkel 14 nr. 2 er oppfylt.» Direktiv 2014/25/EU 15 Følgende fremgår av 23. betraktning til Europaparlamentets og Rådets direktiv 2014/25/EU av 26. februar 2014 om fremgangsmåtene ved inngåelse av kontrakter innenfor vann- og energiforsyning, transport samt posttjenester og om oppheving av direktiv 2004/17/EF (EUT 2014, L 94, s. 243): «Uten på noen måte å utvide anvendelsesområdet for dette direktiv bør det presiseres at produksjon, engrossalg og detaljsalg av elektrisitet er omfattet, når dette direktiv omtaler elektrisitetsforsyning.» 16 Dette direktivets artikkel 7 nr. 1 bestemmer: «I forbindelse med artikkel 8, 9 og 10 omfatter «forsyning» produksjon, engrossalg og detaljsalg.» 17 Nevnte direktivets artikkel 9 nr. 1 fastsetter: «Hva angår elektrisitet gjelder dette direktiv for følgende aktiviteter: a) tilgjengeliggjøring eller drift av faste nett til betjening av offentligheten i forbindelse med produksjon, transport eller distribusjon av elektrisitet b) forsyning av disse nettene med elektrisitet.» Direktiv 2009/28/EF 18 Artikkel 2 nr. 2 bokstav k) og l) i Europaparlamentets og Rådets direktiv 2009/28/EF av 23. april 2009 om fremme av anvendelsen av energi fra fornybare energikilder og om endring og senere oppheving av direktiv 2001/77/EF og 2003/30/EF (EUT 2009, L 140, s. 16) inneholdt følgende definisjoner: «k) «støtteordning»: enhver form for instrument, ordning eller mekanisme som en medlemsstat eller en gruppe av medlemsstater anvender, og som fremmer bruken av energi fra fornybare energikilder (RE) ved enten å redusere kostnadene ved denne energien, å øke den prisen den kan selges til, eller ved gjennom innføring av en RE-forpliktelse eller på annen måte å øke den mengden av denne energiformen som kjøpes. Dette omfatter, men er ikke begrenset til, investeringsstøtte, skattefritak eller -nedsettelse, skatteRefusjon, støtteordninger for RE-forpliktelse, herunder bruk av grønne sertifikater, og direkte prisstøtte, herunder avregningstariffer og premiebetalinger l) «RE-forpliktelse»: en nasjonal støtteordning som krever at en bestemt andel av energiprodusentenes produksjon stammer fra energi fra fornybare energikilder (RE), at en bestemt andel av energileverandørenes leveranser stammer fra energi fra fornybare energikilder, eller at en bestemt andel av energiforbrukernes forbruk stammer fra energi fra fornybare energikilder. Ordninger der det kan utstedes grønne sertifikater til oppfyllelse av slike forpliktelser, er omfattet herav». Polsk rett Lov om den øverste domstol 19 Artikkel 23 i ustawa o Sądzie Najwyższym (lov om den øverste domstol) av 8. desember 2017 (Dz. U. av 2018, pos. 5), som endret (Dz. U. av 2021, pos. 1904), i den avfattelse som gjelder for tvisterne i hovedsakene (heretter «lov om den øverste domstol»), har følgende ordlyd: «Avdelingen for sivile saker har kompetanse til å treffe

avgjørelse

i saker vedrørende sivilrett, handelsrett, immaterialrett, familierett og vergemål samt saker vedrørende registrering av virksomheter og registrering av sikkerhetsstillelse.»

20Denne lovens artikkel 25 fastsetter: «Avdelingen for arbeids- og trygdesaker har kompetanse til å treffe

avgjørelse

i saker vedrørende arbeidsrett og trygd.» 21 Nevnte lovs artikkel 35 nr. 3 bestemmer: «Førstepresidenten for Sąd Najwyższy [(øverste domstol, Polen)] kan utpeke en dommer til å delta i behandlingen av en bestemt sak i en annen avdeling og til med dennes samtykke å ha sete i en annen avdeling i en bestemt periode. En dommer kan uten sitt samtykke utpekes til å ha sete i en annen avdeling i en periode på høyst seks måneder per år. Ved utløpet av den perioden som dommeren er blitt utpekt til å ha sete i en annen avdeling, skal vedkommende dommer behandle de sakene som vedkommende er blitt tildelt i den aktuelle avdelingen, inntil de er avsluttet.» Lov om offentlige anskaffelser 22 Artikkel 132 nr. 1 i ustawa – Prawo zamówień publicznych (lov om offentlige anskaffelser) av 29. januar 2004 (Dz. U. nr. 19, pos. 177) i den avfattelse som gjelder for tvisten i hovedsaken i sak C-459/23, bestemte: «Bestemmelsene i dette kapittelet gjelder for kontrakter som tildeles av de i artikkel 3 nr. 1 punkt 3 omhandlede oppdragsgivende myndigheter og deres sammenslutninger og av de i artikkel 3 nr. 1 punkt 4 omhandlede oppdragsgivende myndigheter [...], dog med forbehold av artikkel 3 nr. 1 punkt 5, når kontrakten tildeles med henblikk på utøvelse av en av følgende former for virksomhet: [...] 3) etablering av nett til levering av offentlige tjenester i forbindelse med produksjon, overføring eller distribusjon av elektrisitet, gass eller varme eller forsyning av elektrisitet, gass eller varme til slike nett eller drift av slike nett [...]» 23 Artikkel 146 i denne loven i den avfattelse som gjelder for tvisten i hovedsaken i sak C-459/23, bestemte: «1. Kontrakten skal annulleres dersom den oppdragsgivende myndigheten: [...] 2) ikke har offentliggjort en kunngjøring om konkurranse i Biuletynie zamówień Publicznych [(tidende for offentlige anskaffelser)] eller ikke har sendt en kunngjøring om konkurranse til [Den europeiske unions publikasjonskontor] [...]

4Det kan av de grunnene som er anført i nr. 1 og 6, ikke nedlegges påstand om at en avtale erklæres ugyldig i henhold til artikkel 189 i ustawa – Kodeks postępowania cywilnego [(lov om den sivile rettergang av 17.11.1964 (Dz. U. nr. 43, pos. 296, som endret)].» Tvisterne i hovedsakene og de prejudisielle spørsmålene Omstendigheter og spørsmål som er felles for alle sakene

24Det verserer fem kassasjonsanker for avdelingen for sivile saker ved Sąd Najwyższy (øverste domstol) (heretter «avdelingen for sivile saker»), som er den foreleggende retten. 25 Formanden for avdelingen for sivile saker utpekte ved kjennelser de dommerkolleger bestående av tre dommere som skulle treffe

avgjørelse

i hver av disse fem sakene, og utpekte for hver sak en refererende dommer.

26I hvert dommerkollegium med tre således utpekte dommere deltar, foruten en dommer fra avdelingen for sivile saker, to dommere tilknyttet avdelingen for arbeids- og trygdesaker ved Sąd Najwyższy (øverste domstol). Disse to sistnevnte dommerne ble ved kjennelser avsagt av førstepresidenten for denne domstolen på grunnlag av artikkel 35 nr. 3 i lov om den øverste domstol utpekt til å ha sete i avdelingen for sivile saker for en periode på tre måneder fra 1. april til 30. juni 2023. I tre av de fem nevnte sakene ble disse utnevnelsene ledsaget av en utskiftning av den refererende dommeren til fordel for visse av de således utpekte dommerne. 27 Den foreleggende retten er på grunn av flere omstendigheter i tvil om hvorvidt de således utpekte dommerkollegiene er uavhengige og upartiske.

28For det første har den foreleggende retten fremhevet at de aktuelle dommerne ble utpekt til å ha sete i avdelingen for sivile saker for en bestemt periode uten deres samtykke. De er dessuten ikke engang blitt hørt på forhånd.

29For det andre har den foreleggende retten anført at det ikke ble gitt noen begrunnelse for disse utpekingene. Den foreleggende retten har under henvisning til de begrunnelsene som har vært anført i pressen vedrørende utpekingen av et stort antall dommere til å ha sete i avdelingen for sivile saker for en bestemt periode, presisert at denne avdelingens arbeidsbelastning og store etterslep skyldes dens seneste ledelse og ikke kan begrunne slike utpekinger.

30For det tredje er de utpekte dommerne i henhold til polsk rett ikke omfattet av noen domstolsbeskyttelse. En

avgjørelse

som utpeker en dommer til å ha sete i en annen avdeling for en bestemt periode, kan nemlig bare gjøres til gjenstand for fornyet prøving ved Krajowa Rada Sądownictwa (det nasjonale domstolsrådet, Polen). Denne fornyede prøvingen utgjør imidlertid ikke et rettsmiddel ved en uavhengig og upartisk domstol som er opprettet ved lov, sett hen til dette rådets nåværende sammensetning.

31I denne henseende har den foreleggende retten trukket en parallell mellom utpekinger uten samtykke av en dommer til for en bestemt periode å ha sete i en annen avdeling enn den vedkommende er tilknyttet, og forflytting av en dommer uten dennes samtykke. I avsnitt 118 i dom av 6. oktober 2021, W.Ż. (Avdelingen for ekstraordinær prøving og offentlige saker ved den øverste domstol – utnevnelse) (C-487/19, EU:C:2021:798), har Domstolen fastslått at slike tiltak om forflytting kan gjøre inngrep i prinsippet om dommeres uavsetteliget og uavhengighet, og at de bør kunne gjøres til gjenstand for domstolsprøving.

32For det fjerde ble såvel formanden for av den materielle kompetansen til den avdelingen som dommeren ved den øverste domstol er utpekt til å delta i pådømmelsen i – dommeren ikke har noen mulighet til ad rettens vei å kunne angripe avgjørelsen om en slik utpekelse etter de kravene som er beskrevet i premiss 118 i [dom av 6. oktober 2021,] W.Ż. [(Avdelingen for ekstraordinær prøving og offentlige saker ved den øverste domstol – utnevnelse) (C-487/19, EU:C:2021:798)] – kjennelsen fra førstepresident for den øverste domstol om overføring av dommerne til å delta i pådømmelsen i en annen avdeling, og kjennelsen fra lederen av den sivilrettslige avdelingen ved den øverste domstol om tildeling av konkrete saker, ble utstedt [av] personer som var utnevnt til å inneha dommerstillinger ved den øverste domstolen under de samme omstendighetene som [dem som gav opphav til dom av 6. oktober 2021, W.Ż. (Avdelingen for ekstraordinær prøving og offentlige saker ved den øverste domstol – utnevnelse) (C-487/19, EU:C:2021:798)], [idet] rettssaker der slike personer deltar, [sett i lys av gjeldende rettspraksis] enten [er] ugyldige eller krenker partens rett til en rettferdig rettergang i henhold til [...] artikkel 6 [i den europeiske konvensjon om beskyttelse av menneskerettighetene og de grunnleggende friheter, undertegnet i Roma den 4. november 1950 (heretter «EMK»)] – utpekelse av en dommer, uten vedkommendes samtykke, til å delta i pådømmelsen for en bestemt periode i en annen avdeling ved den øverste domstol enn den dommeren vanligvis tilhører, og hvor en samtidig opprettholdelse av plikten til å delta i pådømmelsen i dommerens vanlige avdeling ikke har noe rettslig grunnlag i nasjonal lovgivning – utpekelse av en dommer, uten vedkommendes samtykke, til å delta i pådømmelsen for en bestemt periode i en annen avdeling ved den øverste domstol enn den dommeren vanligvis tilhører, fører til en overtredelse av artikkel 6b i [direktiv 2003/2003]? 2) Uavhengig av svaret på det første spørsmålet – skal artikkel 19 nr. 1 annet avsnitt TEU fortolkes slik at en domstol med en sammensetning som er [konstituert] ved kjennelse fra førstepresident for [Sąd Najwyższy (øverste domstol)] om utpekelse av dommerne til å delta i pådømmelsen i en annen avdeling ved den øverste domstolen, og [ved] kjennelse fra [den avdelingsleder som er ansvarlig for arbeidet ved den] sivilrettslige avdelingen [...] om tildeling av konkrete saker, [idet disse kjennelsene ble avsagt av] personer som er [blitt] utnevnt til å inneha dommerstillinger [ved Sąd Najwyższy (øverste domstol)] under de samme omstendighetene som [dem som gav opphav til dom av 6. oktober 2021, W.Ż. (Avdelingen for ekstraordinær prøving og offentlige saker ved den øverste domstol – utnevnelse) (C-487/19, EU:C:2021:798)], ikke er en domstol som er «opprettet ved lov», når det av [foreliggende] rettspraksis følger at rettssaker der personer som er utnevnt på denne måten deltar, er ugyldige eller krenker partens rett til en rettferdig rettergang i henhold til EMKs artikkel 6? 3) Dersom det første spørsmålet skal besvares bekreftende, eller [dersom] svaret på det andre spørsmålet er at den slik sammensatte retten ikke er en domstol som på forhånd er «opprettet ved lov» – skal artikkel 19 nr. 1 annet avsnitt TEU og prinsippet om EU-rettens forrang da fortolkes slik at dommere som er utpekt til en rett som er satt sammen på den måten som er beskrevet i det første og det andre spørsmålet, kan nekte å delta i pådømmelsen av en sak som er tildelt dem, herunder å avsi dom, med den begrunnelse at kjennelsene om dommernes utpekelse til å delta i pådømmelsen i en annen avdeling ved [Sąd Najwyższy (øverste domstol)] og om tildeling av konkrete saker er en nullitet, eller skal dommerne avsi en dom, hvoretter det overlates til partene å beslutte om [den avsagte dommen] skal angripes, ettersom det er skjedd en krenkelse av partens rett til å få saken behandlet ved en domstol som oppfyller kravene i artikkel 19 nr. 1 annet avsnitt TEU og [charterets] artikkel 47 [...]?» De særlige omstendighetene og spørsmålene i sak C-459/23 40 Selskapet E., som er saksøker i hovedsaken i sak C-459/23, driver virksomhet innen handel med elektrisitet. Den polske statskassen eier mer enn 50 % av selskapets aksjer. Selskapet W., som er en av de saksøkte i hovedsaken i denne saken, driver virksomhet innen produksjon, overføring og distribusjon av elektrisitet. 41 Den 24. februar 2011 inngikk selskapene E. og W. en avtale om salg av eiendomsrettigheter (heretter «den i hovedsaken omhandlede avtalen»). Denne avtalen fastsatte betingelsene for salg av alle de eiendomsrettighetene som fulgte av grønne sertifikater, dvs. opprinnelsessertifikater for elektrisitet produsert fra fornybare energikilder. Selskapet W. forpliktet seg til å overdra eiendomsretten til alle de eiendomsrettighetene som fulgte av disse sertifikatene, til selskapet E. Selskapet E. forpliktet seg til å kjøpe de nevnte sertifikatene gjennom over-the-counter-transaksjoner på den polske energibørsen. Den nevnte avtalen fastsatte likeledes betingelser for vederlaget for salget av de nevnte sertifikatene, idet den fastsatte en prisformel. 42 Etter forgjeves forsøk på å reforhandle prisvilkårene som var fastsatt i den i hovedsaken omhandlede avtalen, opphørte selskapet E. i september 2017 med å gjennomføre de salgsordrer som selskapet W. hadde gitt det. 43 Selskapet E. anla deretter søksmål med påstand om at det ble fastslått at det ikke forelå noe kontraktsforhold som følge av inngåelsen av den i hovedsaken omhandlede avtalen, idet selskapet gjorde gjeldende at det forelå en tilsidesettelse av reglene om inngåelse av offentlige kontrakter. Selskapet fikk ikke medhold verken i første instans ved en dom avsagt av Sąd Okręgowy w Gdańsku (den regionale domstolen i Gdańsk, Polen) den 6. desember 2018 eller under ankesaken ved dom avsagt av Sąd Apelacyjny w Gdańsku (ankedomstolen i Gdańsk, Polen) den 13. august 2019. Disse rettsinstansene fant i det vesentlige at denne avtalen ikke var omfattet av reglene om offentlige kontrakter. 44 Selskapet E. iverksatte deretter kassasjonsanke ved den forelagte retten til prøving av dommen av 13. august 2019. Den forelagte retten er i tvil om hvorvidt de vurderingene som de rettsinstansene som pådømte sakens realitet foretok, vedrørende anvendelsen av reglene om offentlige kontrakter på den i hovedsaken omhandlede avtalen, er velbegrunnede. Disse spørsmålene er relevante dersom det av svaret på det første til det tredje spørsmålet som er gjengitt i denne dommens premiss 39, følger at den forelagte retten skal behandle realiteten i den kassasjonsanken som er iverksatt for den.

45For det første ønsker den forelagte retten opplyst om handel med elektrisitet er omfattet av reglene om offentlige kontrakter. Den forelagte retten har i denne forbindelse dels anmodet om en fortolkning av artikkel 3 nr. 3 bokstav b) i direktiv 2004/17 med henblikk på å få opplyst om uttrykket «forsyning av [nettene] med elektrisitet» omfatter salg av elektrisitet. Dels skal det, sett hen til artikkel 20 i direktiv 2004/17, avgjøres om kjøp av grønne sertifikater finner sted med henblikk på utøvelse av virksomhet med forsyning av elektrisitet og skal undergis prosedyren for inngåelse av offentlige kontrakter. Selv om dette kjøpet var en følge av en rettslig forpliktelse og således var en konsekvens av utøvelsen av virksomhet med forsyning av elektrisitet, var kjøpet derimot ikke nødvendig for å utøve virksomhet med salg av elektrisitet.

46For det andre finner den forelagte retten det nødvendig å få presisert fortolkningen av artikkel 1 nr. 4 i direktiv 2004/17, sammenholdt med dette direktivets artikkel 14, med henblikk på å få fastslått om en avtale som forplikter partene til å inngå gjennomføringsavtaler på bestemte pris- og mengdebetingelser, utgjør en rammeavtale som omhandlet i dette direktivet og er underlagt prosedyren for inngåelse av offentlige kontrakter. I det foreliggende tilfellet overstiger den samlede årlige verdien av de transaksjonene som er inngått mellom selskapene E. og W. innenfor rammene av disse gjennomføringsavtalene, Den europeiske unions terskelverdi for sektorspesifikke offentlige kontrakter. Disse transaksjonene når derimot ikke disse tersklene sett under ett. Under disse omstendighetene er den forelagte retten av den oppfatning at det kan legges til grunn at den i hovedsaken omhandlede avtalen ikke utgjør en rammeavtale og ikke er omfattet av anvendelsesområdet for EU-retten om offentlige kontrakter. Den forelagte retten har imidlertid fremhevet at artikkel 17 nr. 2 i direktiv 2004/17 forbyr oppdeling av en avtale for å omgå disse tersklene. På denne bakgrunn bør det avgjøres om den samlede verdien av gjennomføringstransaksjonene skal vurderes ex ante eller ex post.

47For det tredje er den forelagte retten i tvil om hvilken sanksjon som skal anvendes som følge av en direktetildeling av kontrakten under fullstendig tilsidesettelse av reglene om inngåelse av offentlige kontrakter, idet den ser to muligheter. På den ene siden er det mulig å bedømme en slik tildeling som et tilfelle av tildeling uten offentliggjøring av en kunngjøring om konkurranse, som er omfattet av artikkel 2d nr. 1 bokstav a) i direktiv 92/13, og følgelig å annullere den i hovedsaken omhandlede kontrakten. På den andre siden har selskapet E. gjort gjeldende at det bør skilles mellom unnlatelse av å offentliggjøre en kunngjøring om konkurranse og fullstendig unnlatelse av å anvende prosedyrene for inngåelse av offentlige kontrakter. Sistnevnte tilfelle bør ikke være omfattet av denne bestemmelsen, men av de strengere sanksjonene som er fastsatt i polsk sivilrett.

48For det fjerde ønsker den forelagte retten opplyst om det alminnelige prinsippet om forbud mot rettsmisbruk er til hinder for en annullasjon av en kontrakt på grunn av tilsidesettelse av de EU-rettslige bestemmelsene om offentlige kontrakter, når påstanden om en slik tilsidesettelse bare er et påskudd for å oppnå helt andre formål enn dem EU-lovgiver forfølger, slik som formålet om ikke å måtte gjennomføre en kontrakt hvis lønnsomhet er blitt redusert for saksøkeren.

49Det er på denne bakgrunn at Sąd Najwyższy (øverste domstol) i tillegg til de tre spørsmålene som er nevnt i denne dommens premiss 39, har forelagt følgende prejudisielle spørsmål som spesifikt gjelder sak C-459/23: «4) Dersom ovennevnte spørsmål besvares slik at den omtalte retten er en domstol som på forhånd er opprettet ved lov som omhandlet i artikkel 19 nr. 1 annet avsnitt TEU – skal artikkel 3 nr. 3 bokstav b) [i direktiv 2004/17,] sammenholdt med artikkel 20 og artikkel 1 nr. 2 bokstav c) [heri], fortolkes slik at et offentlig foretak som omhandlet i artikkel 2 nr. 1 bokstav b) i dette direktivet, som beskjeftiger seg med engros- og detaljsalg av elektrisitet, er forpliktet til å kjøpe grønne sertifikater etter åpen anbudskonkurranse som omhandlet i artikkel 2 [nr. 2] bokstav k) til bokstav l) i [direktiv 2009/28]? 5) Dersom det fjerde spørsmålet besvares bekreftende – skal artikkel 14 [i direktiv 2004/17], sammenholdt med artikkel 1 nr. 4 [heri], da fortolkes slik at det skal inngås en rammeavtale i henhold til prosedyren for offentlige anskaffelser mellom et slikt foretak og en produsent av energi fra fornybare kilder, når den anslåtte (selv om det ikke er spesifisert i kontrakten) samlede verdien av de grønne sertifikatene som erverves i henhold til denne avtalen, overstiger terskelverdi fastsatt i artikkel 16 bokstav a) i dette direktivet, mens verdien av de individuelle transaksjonene som er inngått i forbindelse med oppfyllelsen av denne kontrakten, ikke overstiger denne terskelen? 6) Dersom det fjerde og det femte spørsmålet besvares bekreftende – utgjør inngåelsen av en kontrakt som innebærer en fullstendig tilsidesettelse av bestemmelsene om offentlige anskaffelser, en situasjon som omhandlet i artikkel 2d nr. 1 bokstav a) i [direktiv 92/13,] eller utgjør det en annen overtredelse av EUs regler om offentlige anskaffelser som gir mulighet for å erklære avtalen ugyldig uten å følge den prosedyren som er fastsatt i nasjonal lovgivning som implementerer [dette] direktivet? 7) Dersom det fjerde til det sjette spørsmålet skal besvares bekreftende – skal det alminnelige prinsippet om forbud mot lovmisbruk fortolkes slik at oppdragsgiver som omhandlet i artikkel 2 nr. 1 bokstav b) i direktiv 2004/17 ikke kan søke om opphevelse av en kontrakt som den har inngått med en leverandør i strid med nasjonale bestemmelser som gjennomfører EU-direktiver på området for offentlige anskaffelser, når den egentlige årsaken til at det anmodes om opphevelse av kontrakten, ikke er av hensyn til overholdelse av EU-lovgivningen, men på grunn av et fall i lønnsomheten i forbindelse med kontraktens oppfyllelse for oppdragsgiver?»

50Ved

avgjørelse

truffet av Domstolens president den 10. oktober 2023 er sakene C-422/23, C-455/23, C-459/23, C-486/23 og C-493/23 blitt forent med henblikk på den skriftlige og muntlige delen av saksbehandlingen samt dommen. Formaliteten vedrørende anmodningene om prejudisiell

avgjørelse

51Det skal bemerkes at det i henhold til fast rettspraksis tilkommer Domstolen selv å undersøke de omstendighetene under hvilke den nasjonale retten har forelagt saken, med henblikk på å etterprøve sin egen kompetanse eller formaliteten vedrørende den forelagte anmodningen (dom av 11.7.2024, Hann-Invest m.fl., C-554/21, C-622/21 og C-727/21, EU:C:2024:594, premiss 29 og den der nevnte rettspraksis).

52Ettersom anmodningene om prejudisiell

avgjørelse

stammer fra ulike dommerkollegier ved avdelingen for sivile saker, skal det etterprøves om det forelagte organet, som har gitt uttrykk for tvil med hensyn til sin egen uavhengighet, har karakter av en «domstol» som omhandlet i artikkel 267 TEUV.

53Det følger i denne henseende av fast rettspraksis at Domstolen for å bedømme om et organ som forelgger en sak, er en «domstol» som omhandlet i artikkel 267 TEUV – et spørsmål som utelukkende skal avgjøres på grunnlag av EU-retten – og følgelig ved bedømmelsen av om anmodningen om prejudisiell

avgjørelse

kan tas under behandling, tar en rekke forhold i betraktning, slik som om organet er opprettet ved lov, har permanent karakter, virker som obligatorisk rettsinstans, anvender en kontradiktorisk saksbehandling og treffer

avgjørelse

på grunnlag av rettsregler, samt om det er uavhengig (jf. i denne retning dom av 30.6.1966, Vaassen-Göbbels, 61/65, EU:C:1966:39, s. 395, av 21.12.2023, Krajowa Rada Sądownictwa (En dommers forbliven i sitt embete), C-718/21, EU:C:2023:1015, premiss 40 og den der nevnte rettspraksis, og av 7.5.2024, NADA m.fl., C-115/22, EU:C:2024:384, premiss 35).

54Domstolen har allerede fastslått at Sąd Najwyższy (øverste domstol) som sådan oppfyller de kravene det således er blitt henvist til, og har presisert at så lenge en anmodning om prejudisiell

avgjørelse

stammer fra en nasjonal domstol, skal det gjelde en formodning om at denne domstolen oppfyller disse kravene uavhengig av sin konkrete sammensetning (dom av 29.3.2022, Getin Noble Bank, C-132/20, EU:C:2022:235, premiss 68 og 69, og av 21.12.2023, Krajowa Rada Sądownictwa (En dommers forbliven i sitt embete), C-718/21, EU:C:2023:1015, premiss 41).

55Denne formodningen kan imidlertid avkreftes når en endelig rettsavgjørelse truffet av en rettsinstans i en medlemsstat eller av en internasjonal rettsinstans, fører til at det legges til grunn at den rettsinstansen som utgjør den forelagte retten, ikke har status som en uavhengig og upartisk domstol som på forhånd er opprettet ved lov som omhandlet i artikkel 19 nr. 1 annet avsnitt TEU, sammenholdt med charterets artikkel 47 nr. 2 (dom av 29.3.2022, Getin Noble Bank, C-132/20, EU:C:2022:235, premiss 72, og av 21.12.2023, Krajowa Rada Sądownictwa (En dommers forbliven i sitt embete), C-718/21, EU:C:2023:1015, premiss 44).

56Domstolen har imidlertid i en sak forelagt av et dommerkollegium bestående av en enedommer fra avdelingen for sivile saker fastslått at sett hen til Domstolens egen praksis vedrørende artikkel 19 nr. 1 annet avsnitt TEU, sammenholdt med charterets artikkel 47 nr. 2, medførte ulike konstateringer og vurderinger foretatt dels av Den europeiske menneskerettsdomstol i dom av 3. februar 2022, Advance Pharma sp. z o.o. mot Polen (CE:ECHR:2022:0203JUD00146920), dels av Naczelny Sąd Administracyjny (øverste domstol i forvaltningsrettslige saker, Polen) i en dom av 6. mai 2021, at det måtte fastslås at et slikt dommerkollegium på grunn av den fremgangsmåten som førte til utnevnelsen av den dommeren kollegiet bestod av, ikke hadde status som en uavhengig og upartisk domstol som på forhånd var opprettet ved lov som omhandlet i disse EU-rettslige bestemmelsene. Følgelig måtte den formodningen som er nevnt i denne dommens premiss 54, anses for å være avkreftet (jf. i denne retning dom av 7.11.2024, Prezes Urzędu Ochrony Konkurencji i Konsumentów, C-326/23, EU:C:2024:940, premiss 29–37).

57Det fremgår ikke av noen av opplysningene i de saksdokumentene Domstolen råder over, at dommerne som utgjør de dommerkollegiene som har gitt opphav til de prejudisielle foreleggelsene, er blitt utnevnt til avdelingen for sivile saker etter en prosedyre som er identisk med den som ble fulgt ved utnevnelsen av enedommeren som var opphavsmann til den prejudisielle foreleggelsen i den saken som gav opphav til dom av 7. november 2024, Prezes Urzędu Ochrony Konkurencji i Konsumentów (C-326/23, EU:C:2024:940). Det fremgår heller ikke av disse saksdokumentene at utnevnelsene av disse dommerne var omhandlet i de sakene som gav opphav til dommene fra Den europeiske menneskerettsdomstol og Naczelny Sąd Administracyjny (øverste domstol i forvaltningsrettslige saker) som er nevnt i foregående premiss.

58Under disse omstendighetene er den forelagte rettens tvil med hensyn til dens egen uavhengighet ikke tilstrekkelig til å avkrefte den formodningen som er nevnt i denne dommens premiss 54. Om de prejudisielle spørsmålene Om spørsmålene i sakene C-422/23 og C-493/23 samt det første og det andre spørsmålet i sakene C-455/23, C-459/23 og C-486/23 Om formaliteten 59 Europakommisjonen har gjort gjeldende at det første spørsmålet i sakene C-422/23 og C-493/23 og det andre spørsmålet i sakene C-455/23, C-459/23 og C-486/23 bør avvises. Disse spørsmålene er ikke nødvendige for avgjørelsen av tvistene i hovedsakene, ettersom disse verken gjelder avgjørelsen som ble truffet av førstepresident for Sąd Najwyższy (øverste domstol) om å utpeke en dommer til å ha sete i en annen avdeling av denne domstolen, eller lovligheten av prosedyren for utnevnelsen av denne førstepresidenten og av lederen av avdelingen for sivile saker til deres dommerembeter.

60I det foreliggende tilfellet skal den forelagte retten i de fem tvistene i hovedsakene, slik det fremgår av anmodningene om prejudisiell

avgjørelse

, in limine litis avgjøre om den utgjør en uavhengig og upartisk domstol som på forhånd er opprettet ved lov som omhandlet i artikkel 19 nr. 1 annet avsnitt TEU, sammenholdt med charterets artikkel 47 nr. 2, selv om flere av de medlemmene som inngår i de dommerkollegiene i avdelingen for sivile saker som anmodningene om prejudisiell

avgjørelse

stammer fra, er blitt utpekt med henblikk på midlertidig å ha sete der, og selv om de ikke kan angripe sin utpekelse til denne avdelingen for sivile saker.

61Det fremgår imidlertid av Domstolens praksis at prejudisielle spørsmål som på denne måten tar sikte på å gi den forelagte retten mulighet for in limine litis å avgjøre prosessuelle vanskeligheter slik som dem som gjelder dens egen kompetanse til å pådømme en sak som verserer for den, eller de rettsvirkningene som eventuelt skal tillegges en rettsavgjørelse som potensielt er til hinder for en slik saks videre behandling ved den nevnte retten, kan tas under behandling i medhold av artikkel 267 TEUV (dom av 13.7.2023, YP m.fl. (Opphevelse av immunitet og suspensjon av en dommer) (C-615/20 og C-671/20, EU:C:2023:562, premiss 47 og den der nevnte rettspraksis, og av 6.3.2025, D.K. (Fritagelse av en dommer fra dennes forpliktelser), C-647/21 og C-648/21, EU:C:2025:143, premiss 53).

62Under disse omstendighetene kan det første spørsmålet i sakene C-422/23 og C-493/23 og det andre spørsmålet i sakene C-455/23, C-459/23 og C-486/23 tas under behandling. Om realiteten – Innledende bemerkninger 63 Artikkel 19 TEU, som gir uttrykk for det rettsstatsprinsippet som er fastsatt i artikkel 2 TEU, betror de nasjonale domstolene og Domstolen oppgaven med å garantere at EU-retten anvendes fullt ut i alle medlemsstatene, og å sikre domstolsbeskyttelsen av borgernes rettigheter i henhold til EU-retten (dom av 2.3.2021, A.B. m.fl. (Utnevnelse av dommere ved den øverste domstol – søksmål), C-824/18, EU:C:2021:153, premiss 108, og av 16.11.2021, Prokuratura Rejonowa w Mińsku Mazowieckim m.fl., C-748/19 – C-754/19, EU:C:2021:931, premiss 59).

64Det påhviler i denne henseende, som fastsatt i artikkel 19 nr. 1 annet avsnitt TEU, medlemsstatene å fastsette et system for rettsmidler og prosedyrer som sikrer borgerne den nødvendige adgangen til domstolsprøving for å sikre en effektiv domstolsbeskyttelse på de områdene som er omfattet av EU-retten. Prinsippet om en effektiv domstolsbeskyttelse av borgernes rettigheter som sikret ved EU-retten, hvortil det således henvises i artikkel 19 nr. 1 annet avsnitt TEU, utgjør et generelt EU-rettslig prinsipp som utspringer av medlemsstatenes felles forfatningstradisjonene, og som er fastslått i EMKs artikkel 6 og 13, og som nå er bekreftet i charterets artikkel

47Det skal følgelig tas behørig hensyn til sistnevnte bestemmelse ved fortolkningen av artikkel 19 nr. 1 annet avsnitt TEU (dom av 6.10.2021, W.Ż. (Avdelingen for ekstraordinær prøving og offentlige saker ved den øverste domstol – utnevnelse), C-487/19, EU:C:2021:798, premiss 102 og den der nevnte rettspraksis).

65For så vidt angår det materielle anvendelsesområdet for artikkel 19 nr. 1 annet avsnitt TEU, omhandler denne bestemmelsen «de områdene som er omfattet av EU-retten», uavhengig av den situasjonen der medlemsstatene gjennomfører EU-retten som omhandlet i charterets artikkel 51 nr. 1 (jf. i denne retning dom av 27.2.2018, Associação Sindical dos Juízes Portugueses, C-64/16, EU:C:2018:117, premiss 29, og av 16.11.2021, Prokuratura Rejonowa w Mińsku Mazowieckim m.fl., C-748/19 – C-754/19, EU:C:2021:931, premiss 62). 66 Artikkel 19 nr. 1 annet avsnitt TEU finner således særlig anvendelse i forhold til enhver nasjonal rettsinstans som som domstol kan treffe

avgjørelse

vedrørende spørsmål om anvendelsen eller fortolkningen av EU-retten, og som således gjelder områder som er omfattet av EU-retten (dom av 26.3.2020, Miasto Łowicz og Prokurator Generalny, C-558/18 og C-563/18, EU:C:2020:234, premiss 34 og den der nevnte rettspraksis, og av 11.7.2024, den således er beskyttet mot inngrep og press utenfra, som kan bringe dens medlemmers uavhengige vurdering