Rettslig kjerne
Dommen gjelder den grunnleggende EU-rettslige plikten for medlemsstatene til å gjennomføre anskaffelsesdirektiver innen den fristen direktivet angir. Når en medlemsstat ikke har vedtatt de nødvendige lover, forskrifter eller administrative bestemmelser innen fristen i den grunngitte uttalelsen, foreligger traktatbrudd. Det er da uten betydning at staten viser til kommende lovgivning eller til at tidligere nasjonale regler allerede dekker deler av området. Domstolen presiserer også at dersom det er konstatert at nødvendige gjennomføringstiltak ikke er vedtatt, er det ikke nødvendig å ta særskilt stilling til en parallell anførsel om manglende underretning til Kommisjonen om slike tiltak. I anskaffelsesrettslig sammenheng illustrerer dommen at nye direktiver kan pålegge medlemsstatene selvstendige og nye forpliktelser, også der tidligere direktiver allerede er implementert i nasjonal rett. Eksisterende regulering fritar derfor ikke staten fra å sikre full og rettidig gjennomføring av nye eller reviderte anskaffelsesdirektiver.
Faktum
Kommisjonen anla traktatbruddssak mot Italia etter EF-traktaten artikkel 169. Bakgrunnen var at direktiv 93/36/EØF om samordning av fremgangsmåtene ved tildeling av varekontrakter skulle være gjennomført innen 14. juni 1994, og at Kommisjonen ikke hadde mottatt melding om italienske gjennomføringstiltak. Kommisjonen sendte derfor åpningsbrev 9. august 1994 og senere en grunngitt uttalelse 25. oktober 1995 med frist på to måneder til å treffe nødvendige tiltak. Italia svarte ikke Kommisjonen før søksmål ble reist. For Domstolen bestred ikke Italia at direktivet ikke var gjennomført innen fristen. Staten anførte bare at tiltak snart ville bli vedtatt, og viste til et lovutkast som skulle delegere myndighet til regjeringen til å gjennomføre direktivet ved lovgivningsdekret. Italia viste også til at grunnleggende regler om varekontrakter allerede lenge hadde vært del av nasjonal rett gjennom tidligere direktiv 77/62/EØF.
Domstolens vurdering
Domstolen tok utgangspunkt i artikkel 34 nr. 1 første ledd i direktiv 93/36/EØF, som påla medlemsstatene å sette i kraft nødvendige lover, forskrifter og administrative bestemmelser innen 14. juni 1994 og straks underrette Kommisjonen om dette. Det avgjørende vurderingstemaet var derfor om Italia hadde vedtatt slike tiltak innen den relevante fristen.
Italia bestred ikke at gjennomføring ikke hadde funnet sted innen fristen. Staten opplyste bare at den arbeidet med kommende lovgivning og at et utkast til fellesskapslov for 1995/1996 ville gi regjeringen hjemmel til å gjennomføre direktivet senere. Domstolen la til grunn at slike fremtidige planer ikke kunne avhjelpe den allerede inntrådte unnlatelsen. Siden direktivet ikke var gjennomført innen den fastsatte fristen, måtte traktatbrudd konstateres.
Domstolen avviste også Italias argument om at forsømmelsen var av underordnet betydning fordi de grunnleggende reglene om tildeling av varekontrakter allerede fulgte av nasjonal rett som gjennomførte direktiv 77/62/EØF. Domstolen fremhevet at Italia ikke bestred at direktiv 93/36/EØF innebar nye forpliktelser som skulle ha vært gjennomført innen 14. juni 1994. Tidligere gjennomføring av eldre anskaffelsesdirektiver kunne derfor ikke erstatte eller oppfylle plikten til å gjennomføre det nye direktivet fullt ut.
Når det gjaldt Kommisjonens påstand om at Italia også hadde misligholdt plikten til å underrette Kommisjonen om gjennomføringstiltak, uttalte Domstolen at det ikke var nødvendig å ta særskilt stilling til dette. Begrunnelsen var at Italia ikke hadde vedtatt slike tiltak innen fristen fastsatt i den grunngitte uttalelsen. I en slik situasjon er spørsmålet om manglende underretning ikke et selvstendig nødvendig avgjørelsestema. Domsslutningen ble derfor at traktatbrudd forelå på grunn av manglende vedtak av nødvendige gjennomføringstiltak, mens søksmålet for øvrig ble avvist.
Konklusjon
EU-domstolen fastslo at Italia hadde misligholdt sine forpliktelser etter artikkel 34 nr. 1 første ledd i direktiv 93/36/EØF ved ikke å vedta nødvendige nasjonale gjennomføringstiltak innen fristen. At Italia hadde planer om senere gjennomføring, eller at eldre regler allerede regulerte deler av samme område, endret ikke dette. Domstolen fant det ikke nødvendig å ta særskilt stilling til manglende underretning til Kommisjonen, og avviste søksmålet for øvrig. Italia ble dømt til å betale sakskostnadene.
Praktisk betydning
Dommen har først og fremst betydning som en klassisk traktatbruddsavgjørelse om rettidig gjennomføring av anskaffelsesdirektiver. For offentlige anskaffelser viser den at medlemsstater må sikre full og formell gjennomføring av nye direktiver innen fristen, også når nasjonal rett allerede bygger på eldre anskaffelsesregler. Delvis materiell dekning eller henvisning til kommende lovgivning er ikke tilstrekkelig. Dommen illustrerer også at Kommisjonen kan vinne frem med påstand om manglende gjennomføring uten at Domstolen behøver å behandle spørsmålet om manglende notifikasjon særskilt. For rettskildebruk er avgjørelsen viktig som støtte for at implementeringsplikten er streng og fristbundet.
Ofte stilte spørsmål
Hva fastslo EU-domstolen i C-43/97?
Domstolen fastslo at Italia hadde misligholdt sin plikt til å gjennomføre direktiv 93/36/EØF innen fristen, fordi nødvendige nasjonale tiltak ikke var vedtatt.
Tok Domstolen stilling til manglende underretning til Kommisjonen?
Nei, Domstolen uttalte at det ikke var nødvendig å ta særskilt stilling til manglende underretning når direktivet uansett ikke var gjennomført innen fristen.
Dommen i uoffisiell norsk oversettelse
Fulltekst er uoffisiell norsk oversettelse og ligger nederst fordi den ofte er lang. Den redaksjonelle omtalen over er ment som inngangen til dommen.
DOMSTOLENS DOM (Sjette avdeling) 17. juli 1997* I sak C-43/97, Europakommisjonen, representert ved Paolo Stancanelli, av dens juridiske tjeneste, i egenskap av prosessfullmektig, med prosessadresse i Luxembourg ved kontoret til Carlos Gómez de la Cruz, av dens juridiske tjeneste, Wagner Centre, Kirchberg, søker, mot Den italienske republikk, representert ved professor Umberto Leanza, leder for den juridiske avdelingen i utenriksdepartementet, i egenskap av prosessfullmektig, bistått av Ivo M. Braguglia, Avvocato dello Stato, med prosessadresse i Luxembourg ved den italienske ambassade, 5 Rue Marie-Adélaïde, saksøkte, SØKSMÅL om fastsettelse av at Den italienske republikk, ved å unnlate å vedta innen fristen de lover, forskrifter og administrative bestemmelser som er nødvendige for å etterkomme Rådets direktiv 93/36/EØF av 14. juni 1993 om samordning av fremgangsmåtene ved tildeling av varekontrakter (EFT 1993 L 199 s. 1), og ved å unnlate å underrette Kommisjonen om slike bestemmelser, har misligholdt sine forpliktelser i henhold til artikkel 34 nr. 1 første ledd i nevnte direktiv, * Sakens språk: italiensk. I – 4674 KOMMISJONEN mot ITALIA DOMSTOLEN (Sjette avdeling), sammensatt av: G. F. Mancini, avdelingspresident, J. L. Murray, G. Hirsch, H. Ragnemalm (referent) og R. Schintgen, dommere, generaladvokat: C. O. Lenz, justissekretær: R. Grass, etter å ha lest referentdommerens rapport, etter å ha hørt generaladvokatens forslag til
avgjørelse
i rettsmøtet 12. juni 1997, avsagt følgende Dom
1Ved søksmål innlevert til Domstolens justissekretariat den 3. februar 1997 anla Europakommisjonen sak etter artikkel 169 i EF-traktaten og nedla påstand om at Den italienske republikk, ved å unnlate å vedta innen fristen de lover, forskrifter og administrative bestemmelser som er nødvendige for å etterkomme Rådets direktiv 93/36/EØF av 14. juni 1993 om samordning av fremgangsmåtene ved tildeling av varekontrakter (EFT 1993 L 199 s. 1), og ved å unnlate å underrette Kommisjonen om slike bestemmelser, har misligholdt sine forpliktelser i henhold til artikkel 34 nr. 1 første ledd i nevnte direktiv.
2I henhold til artikkel 34 nr. 1 første ledd i direktiv 93/36 skulle medlemsstatene sette i kraft de lover, forskrifter og administrative bestemmelser som er nødvendige for å etterkomme direktivet, innen 14. juni 1994, og umiddelbart underrette Kommisjonen om dette. 3 Den 9. august 1994, uten å ha mottatt underretning om de tiltak som var truffet for å gjennomføre direktiv 93/36, og uten å ha andre opplysninger som gjorde det mulig å fastslå at Den italienske republikk hadde oppfylt sine forpliktelser, ga Kommisjonen den italienske regjering pålegg om å inngi sine merknader innen to måneder. 4 Den 25. oktober 1995, uten å ha mottatt noe svar, sendte Kommisjonen den italienske regjering en grunngitt uttalelse med krav om å treffe de nødvendige tiltak innen to måneder fra forkynningen.
5Kommisjonen mottok ikke noe svar fra de italienske myndigheter og anla derfor foreliggende sak. I – 4676 KOMMISJONEN mot ITALIA 6 Den italienske republikk bestrider ikke at den har misligholdt sine forpliktelser slik beskrevet i søksmålet, og nøyer seg med å opplyse at den snart vil vedta tiltak for å avhjelpe situasjonen. Det opplyses at i utkastet til fellesskapslov for 1995/1996, som for øyeblikket behandles i det italienske parlamentet, er det planlagt å delegere til regjeringen myndigheten til å gjennomføre direktiv 93/36 i nasjonal lovgivning ved legislative dekret, som vil bli vedtatt så snart fellesskapsloven for 1995/1996 trer i kraft.
7Ettersom direktiv 93/36 ikke er blitt gjennomført innen den fastsatte fristen, må det fastslås at Den italienske republikk har misligholdt sine forpliktelser slik Kommisjonen gjør gjeldende.
8Denne konklusjonen kan ikke rokkes av den italienske regjerings anførsel om at den påklagede forsømmelsen er av underordnet betydning, ettersom de grunnleggende bestemmelsene om fremgangsmåtene ved tildeling av varekontrakter har vært en del av den nasjonale rettsorden i lang tid som følge av implementeringen av Rådets direktiv 77/62/EØF av 21. desember 1976 om samordning av fremgangsmåtene ved tildeling av varekontrakter (EFT 1977 L 13 s. 1), som endret ved flere anledninger. 9 Den italienske regjering bestrider ikke at direktiv 93/36 pålegger medlemsstatene nye forpliktelser, som de skulle ha gjennomført innen senest 14. juni 1994.
10I motsetning til hva Kommisjonen anfører, trenger imidlertid Domstolen ikke ta stilling til unnlatelsen av å underrette om de lover, forskrifter eller administrative bestemmelser som er nødvendige for å etterkomme direktivet, ettersom Den italienske republikk ikke vedtok slike bestemmelser innen fristen fastsatt i den grunngitte uttalelsen (jf. sak C-147/
94Kommisjonen mot Spania, Sml. 1995 s. I-1015, avsnitt 7). I – 4677
11Det må derfor fastslås at Den italienske republikk, ved å unnlate å vedta innen fristen de lover, forskrifter og administrative bestemmelser som er nødvendige for å etterkomme direktiv 93/36, har misligholdt sine forpliktelser i henhold til artikkel 34 nr. 1 første ledd i nevnte direktiv. Saksomkostninger
12I henhold til prosessreglementets artikkel 69 nr. 2 skal den tapende part idømmes saksomkostningene. Ettersom Den italienske republikk har tapt saken, må den idømmes saksomkostningene. På dette grunnlag har DOMSTOLEN (Sjette avdeling) avsagt følgende dom:
1Det fastslås at Den italienske republikk, ved å unnlate å vedta innen fristen de lover, forskrifter og administrative bestemmelser som er nødvendige for å etterkomme Rådets direktiv 93/36/EØF av 14. juni 1993 om samordning av fremgangsmåtene ved tildeling av varekontrakter, har misligholdt sine forpliktelser i henhold til artikkel 34 nr. 1 første ledd i nevnte direktiv. I – 4678 KOMMISJONEN mot ITALIA 2. Søksmålet avvises for øvrig. 3. Den italienske republikk idømmes saksomkostningene. Mancini Murray Hirsch Ragnemalm Schintgen Avsagt i åpent rettsmøte i Luxembourg 17. juli 1997. R. Grass G. F. Mancini Justissekretær President for Sjette avdeling I – 4679