C-433/93 Kommisjonen mot Tyskland om gjennomføring av anskaffelsesdirektiv

Rettslig kjerne

Dommen fastslår at gjennomføring av anskaffelsesdirektiver må skje gjennom egnede nasjonale tiltak som sikrer full etterlevelse med nødvendig klarhet og bestemthet. Det er ikke et absolutt krav om ordrett eller særskilt lovfesting, men det må foreligge et generelt rettslig grunnlag som gjør det mulig for de berørte å kjenne sine rettigheter og håndheve dem nasjonalt. For anskaffelsesdirektivenes regler om deltakelse og kunngjøring er dette særlig viktig, fordi formålet er å beskytte tilbydere mot vilkårlighet fra oppdragsgivers side. Rent administrative bestemmelser er utilstrekkelige når de ikke gir leverandører rettigheter som kan påberopes ved nasjonale domstoler. Domstolen presiserer videre at en medlemsstat ikke kan støtte seg på at et direktiv kan ha direkte virkning i særlige tilfeller. Direkte virkning er bare en minimumsgaranti og fritar ikke staten fra plikten til å gjennomføre direktivet korrekt og i tide. I traktatbruddssaker vurderes dessuten oppfyllelsen på grunnlag av situasjonen ved utløpet av fristen i den begrunnede uttalelsen.

Faktum

Kommisjonen anla traktatbruddssak mot Tyskland med påstand om at staten ikke innen fristene hadde gjennomført direktiv 88/295 om offentlige innkjøp og direktiv 89/440 om bygge- og anleggskontrakter. Tyskland hadde innarbeidet direktivbestemmelser som såkalte «a»-paragrafer i VOL/A og VOB/A, som etter statens syn ble anvendt av offentlige oppdragsgivere som administrative tjenesteinstrukser. Kommisjonen gjorde gjeldende at disse ordningene ikke var tilstrekkelig rettslig bindende og ikke ga tilbyderne individuelle, håndhevbare rettigheter. Under saksforløpet viste Tyskland til planlagte og senere vedtatte lov- og forskriftsendringer, herunder endringer i Haushaltsgrundsätzegesetz og senere Vergabeverordnung og Nachprüfungsverordnung. Kommisjonen presiserte imidlertid at søksmålet bare gjaldt om korrekt gjennomføring forelå ved utløpet av fristen i de begrunnede uttalelsene, 3. februar 1993.

Domstolens vurdering

Domstolen tok først stilling til søksmålets gjenstand. I tråd med fast praksis la den til grunn at endringer i nasjonal rett som ikke var trådt i kraft før utløpet av fristen i den begrunnede uttalelsen, er uten betydning i en traktatbruddssak. Senere tyske lov- og forskriftstiltak kunne derfor ikke påvirke vurderingen. Det avgjørende var om direktiv 88/295 og 89/440 var korrekt gjennomført 3. februar 1993.

Når det gjaldt kravene til gjennomføring, gjentok Domstolen at et direktiv ikke nødvendigvis må gjengis ordrett i særskilte bestemmelser. Det kan være tilstrekkelig med et generelt rettslig grunnlag, men bare dersom dette sikrer direktivets fulle gjennomslagskraft med nødvendig klarhet og bestemthet. Særlig må personer som direktivet tar sikte på å beskytte, kunne få fullt kjennskap til sine rettigheter og håndheve dem ved nasjonale domstoler.

Domstolen fremhevet deretter den særlige funksjonen til anskaffelsesdirektivenes regler om deltakelse og kunngjøring. Disse reglene skal beskytte tilbydere mot vilkårlighet fra oppdragsgivers side. Beskyttelsen er ikke effektiv dersom tilbydere ikke kan påberope seg reglene overfor oppdragsgiver og ved domstolene. Et system der VOL/A og VOB/A bare anvendes som administrative bestemmelser, oppfyller derfor ikke gjennomføringsplikten når det ikke gir borgerne håndhevbare rettigheter. Tyskland bestred heller ikke at ordningene på det relevante tidspunktet ikke ga slike rettigheter.

Domstolen avviste også argumentet om at dette først ble avhjulpet gjennom håndhevelsesdirektivet 89/665. Dette direktivet endret ikke vurderingen av om 88/295 og 89/440 var korrekt gjennomført innen fristen. Det styrket bare håndhevingsmekanismene. Endelig avviste Domstolen at mulig direkte virkning av direktivbestemmelser kunne frita staten. At borgere i særlige tilfeller kan påberope seg et direktiv direkte mot staten, er bare en minimumsgaranti og kan ikke begrunne manglende eller forsinket nasjonal gjennomføring. På denne bakgrunn konstaterte Domstolen traktatbrudd.

Konklusjon

EU-domstolen fastslo at Tyskland hadde tilsidesatt sine forpliktelser etter EF-traktaten ved ikke i tide å vedta nødvendige lover og administrative bestemmelser for å gjennomføre direktiv 88/295 og 89/440. Gjennomføring via administrative anskaffelsesbestemmelser som ikke ga leverandører håndhevbare rettigheter, var ikke tilstrekkelig. Senere nasjonale tiltak kunne ikke tas i betraktning, og direktivenes eventuelle direkte virkning kunne ikke erstatte korrekt gjennomføring. Tyskland ble også dømt til å betale sakskostnadene.

Praktisk betydning

Dommen er sentral som kilde for hvilke krav som stilles til nasjonal gjennomføring av anskaffelsesdirektiver. Den viser at anskaffelsesregler ikke bare må eksistere internt i forvaltningen, men være rettslig forankret på en måte som gjør dem bindende og håndhevbare for leverandører. For offentlige anskaffelser understreker avgjørelsen sammenhengen mellom kunngjørings- og deltakelsesregler, leverandørvern og effektiv domstolskontroll. Den har også generell betydning i traktatbruddssaker ved å bekrefte at vurderingstidspunktet er utløpet av fristen i den begrunnede uttalelsen. Dommen brukes derfor både i spørsmål om gjennomføring, rettslig bindende anskaffelsesregler og forholdet mellom materiell regulering og håndhevelse.

Ofte stilte spørsmål

Hva var hovedresultatet i C-433/93?

EU-domstolen fastslo at Tyskland ikke hadde gjennomført anskaffelsesdirektivene 88/295 og 89/440 korrekt og i tide, fordi reglene i praksis bare var administrative bestemmelser uten håndhevbare rettigheter for leverandører.

Kan en medlemsstat nøye seg med administrative instrukser for å gjennomføre anskaffelsesdirektiver?

Ikke når slike instrukser ikke gir de berørte full klarhet om sine rettigheter og ikke kan påberopes ved nasjonale domstoler. Gjennomføringen må sikre direktivets fulle virkning på en rettslig bindende måte.

Dommen i uoffisiell norsk oversettelse

Fulltekst er uoffisiell norsk oversettelse og ligger nederst fordi den ofte er lang. Den redaksjonelle omtalen over er ment som inngangen til dommen.

Sammendrag

av dommen Domspremissene i dommen

Avgjørelse om sakskostnader

Dommen

Nøkkelord

1. Traktatbrudd

Domstolens prøving av sakens realitet
relevante faktiske forhold
situasjonen ved utløpet av den frist som er fastsatt i den begrunnede uttalelsen (EF-traktaten, artikkel 169) 2. Institusjonenes rettsakter
direktiver
medlemsstatenes gjennomføring
innarbeiding av et direktiv uten lovgivningsvedtak
vilkår
generelt rettsgrunnlag som sikrer full overensstemmelse med direktivet
administrative bestemmelser som ikke kan avvises (artikkel 189 nr. 3 i EF-traktaten) 3. institusjonenes rettsakter
direktiver
rett for personer som er underlagt dem til å håndheve et direktiv i mangel av egnede gjennomføringstiltak
virkning som ikke fritar medlemsstatene fra deres plikt til å gjennomføre direktiver (EF-traktatens artikkel 189 nr. 3) For å oppsummere

1I forbindelse med et traktatbruddsøksmål etter traktatens artikkel 169, der det søkes fastslått at en medlemsstat har tilsidesatt sine forpliktelser ved ikke å ha gjennomført et direktiv korrekt, er endringer i nasjonal lovgivning som ikke er gjennomført før utløpet av fristen fastsatt i den grunngitte uttalelsen, uten betydning for saken. 2. Gjennomføringen av et direktiv i nasjonal rett krever ikke nødvendigvis at direktivets bestemmelser gjengis ordrett på en bestemt måte i uttrykkelige særbestemmelser, men avhengig av direktivets innhold er det tilstrekkelig at det foreligger et generelt rettsgrunnlag som sikrer full etterlevelse av direktivet med den nødvendige klarhet og sikkerhet, slik at de personer som omfattes av direktivet, i den utstrekning direktivet er ment å skape rettigheter for enkeltpersoner, er i stand til å være fullt ut klar over sine rettigheter og, der det er hensiktsmessig, å håndheve disse rettighetene for de nasjonale domstoler. Reglene om deltakelse og kunngjøring i direktivene om samordning av fremgangsmåtene ved tildeling av offentlige kontrakter er ment å beskytte tilbydere mot forsømmelser fra oppdragsgivers side, og en slik beskyttelse er ikke effektiv dersom tilbydere ikke kan påberope seg disse regler overfor oppdragsgiver og, der det er relevant, påberope seg brudd på dem for nasjonale domstoler. Nasjonale regler som anvendes utelukkende som administrative bestemmelser, sikrer således ikke direktivenes fulle effektivitet, siden de ikke gir enkeltpersoner rettigheter som kan prøves for nasjonale domstoler. 3. Traktatens artikkel 189 tredje ledd fastsetter at gjennomføringen av Fellesskapets direktiver skal sikres ved egnede gjennomføringstiltak truffet av medlemsstatene. Bare i unntakstilfeller, særlig når en medlemsstat har unnlatt å treffe de nødvendige gjennomføringstiltak eller har truffet tiltak som ikke er i samsvar med et direktiv, har Domstolen anerkjent at adressatene for et direktiv kan reise søksmål for domstolene mot en medlemsstat som ikke har overholdt det. Denne minimumsgarantien, som følger av den bindende karakteren av den forpliktelse som pålegges medlemsstatene ved direktiver i henhold til artikkel 189 tredje ledd, kan ikke gi en medlemsstat tillatelse til å unnlate å treffe egnede tiltak i tide for å gjennomføre målene i det enkelte direktiv. Dommens domskonklusjon

1Ved stevning inngitt til EFTA-domstolens kanselli 3 november 1993 har Kommisjonen for De europeiske fellesskap anlagt sak i henhold til EF-traktatens artikkel 169 med påstand om at det fastslås at Forbundsrepublikken Tyskland har tilsidesatt sine forpliktelser etter EØF-traktaten, nå EF-traktaten, ved ikke innen den fastsatte frist å vedta eller meddele alle de tiltak som er nødvendige for å gjennomføre Rådets direktiv 88/295/EØF av 22 mars 1988 om endring av direktiv 77/388/EØF, nå EF-traktaten, i norsk rett. mars 1988 om endring av direktiv 77/62/EØF om samordning av fremgangsmåtene ved offentlige innkjøp og om opphevelse av visse bestemmelser i direktiv 80/767/EØF (EFT 1988 L 127, s. 1, heretter "direktiv 88/295") og rådsdirektiv 89/440/EØF av 18. juli 1989 om endring av direktiv 71/68/EØF om samordning av fremgangsmåtene ved offentlige innkjøp (EFT 1989 L 127, s. 1). juli 1989 om endring av direktiv 71/305/EØF om samordning av fremgangsmåtene ved tildeling av offentlige bygge- og anleggskontrakter (EFT 1989 L 210, s. 1, heretter "direktiv 89/440"). 2 Artikkel 20 i direktiv 88/295 fastsetter at medlemsstatene skal treffe de nødvendige tiltak for å etterkomme direktivet innen 1. januar 1989. De skal straks underrette Kommisjonen om dette. Tilsvarende krever artikkel 3 i direktiv 89/440 at medlemsstatene gjennomfører direktivet i nasjonal lovgivning innen ett år etter at det er meddelt, dvs. innen 19. juli 1990, og at de umiddelbart underretter Kommisjonen om dette.

3For å gjennomføre bestemmelsene i direktiv 88/295 i Forbundsrepublikken Tyskland, ble paragraf "a" tilføyd i Verdingungsordnung fuer Leistungen

ausgenommen Bauleistungen
Teil A (Forskrift om andre varekontrakter enn bygge- og anleggskontrakter, del A, heretter kalt "VOL/A"). De endrede bestemmelsene ble offentliggjort i Forbundstidende nr. 45A av 6. mars 1990 under overskriften "Neufassung der VOL/A, Ausgabe 1990". 4 Bestemmelsene i direktiv 89/440 er inntatt som a-bestemmelser i Verdingungsordnung für Bauleistungen, Teil A (regler for bygge- og anleggskontrakter, del A, heretter kalt "VOB/A"). VOB/A ble offentliggjort i Forbundstidende nr. 132 av 19. juli 1990.

5I to formelle brev av 27. februar 1992 gjorde Kommisjonen gjeldende at direktiv 88/295 og 89/440 ikke var gjennomført på en måte som tilfredsstilte kravene i fellesskapsretten på dette området. Når et direktiv har til formål å gi borgerne individuelle rettigheter, må det gjennomføres ved at det vedtas bindende rettsregler som gjør det mulig for de begunstigede å kjenne sine rettigheter fullt ut og eventuelt gjøre dem gjeldende for de nasjonale domstoler. Det er derfor ikke tilstrekkelig å gjennomføre et direktiv utelukkende ved administrativ praksis, som kan endres når som helst. 6 Ifølge Kommisjonen ble de aktuelle "Verdingungsordnungen" fremforhandlet i "Deutscher Verdingungsausschuss fuer Bauleistungen bzw. Leistungen

ausgenommen Bauleistungen". Disse utvalgene, som består av representanter for lokale myndigheter, men også for fagforeninger og yrkesorganisasjoner, er rent privatrettslige organisasjoner som ikke er en del av den offentlige forvaltningen. De aktuelle "Verdingungsordnungen" er derfor kun privatrettslige prosedyreregler som ikke er bindende for de offentlige oppdragsgiverne. Selv om disse reglene har form av administrative bestemmelser som forvaltningssjefene erklærer gjeldende for sine underordnede, er de ikke rettslig bindende og skaper ingen individuelle rettigheter for borgere utenfor forvaltningen, mens de omtvistede direktivene har til formål å beskytte tilbyderen mot vilkårlig opptreden fra oppdragsgiverens side.

7Ved brev av 2 juli 1992 oversendte den tyske regjering Kommisjonen et lovforslag om endring av Haushaltsgrundsaetzegesetz (heretter "HGrG") for å skape et rettslig grunnlag for vedtakelse av et regelverk for offentlige kontrakter og for å inkorporere Verdingungsordnungen (heretter "budsjettmetoden"). 8 Den 3 desember 1992 sendte Kommisjonen to grunngitte uttalelser til Forbundsrepublikken Tyskland som inneholdt de samme argumenter som i de formelle kunngjøringsbrevene. Kommisjonen hevdet også at selv om Verdingungsordnungen skulle ta form av "Rechtsverordnungen", slik den tyske regjering hadde til hensikt gjennom "budsjettmetoden", ville lovutkastet ikke skape individuelle rettigheter for anbudsgivere, siden verken direktivene 88/295 og 89/440 eller det ovennevnte lovutkastet var ment av den tyske regjering å skulle gi slike rettigheter til enkeltpersoner.

9Ved brev av 11 mars 1993 oversendte den tyske regjering til Kommisjonen det noe endrede lovutkastet om endring av HGrG.

10Kommisjonen anla dette søksmålet fordi den mente at inkorporeringen av direktivene 88/295 og 89/440 ved Verdingungsordnungen, selv etter den såkalte budsjettmetoden, ikke oppfylte de krav som var fastsatt i Domstolens rettspraksis. 11 Zweites Gesetz zur AEnderung des Haushaltsgrundsaetzesegesetzes (Bundesgesetzblatt, 1993, del I, s. 1928) ble vedtatt 26. november 1993 og trådte i kraft 1. januar 1994. På dette grunnlag vedtok den tyske regjering den 26. januar 1994 "Verordnung ueber die Vergabebestimmungen fuer oeffentliche Auftraege

Vergabeverordnung" (Bundesgesetzblatt, Jahrgang 1994, Teil I, s. 321, heretter "VGV")
og "Nachpruefungsverordnung" (Bundesgesetzblatt, Jahrgang 1994, Teil I, s. 324). Ved sistnevnte forordning mente den tyske regjering å ha gjennomført rådsdirektiv 89/665/EØF av 21. desember 1989 om samordning av lover og forskrifter om anvendelse av klageprosedyrer ved tildeling av offentlige varekjøps- og bygge- og anleggskontrakter (EFT 1989 L 395, s. 33, heretter "direktiv 89/665"). Vedtaket av disse kunngjøringer ble meddelt Kommisjonen 7. februar 1994.

12I henhold til VGV §§ 1 og 2 må de offentlige oppdragsgivere som nevnt i HGrG § 57a nr. 1(1)(1), (2) og (3), ved tildeling av offentlige varekontrakter og offentlige bygge- og anleggskontrakter anvende bestemmelsene om tildeling av offentlige kontrakter, nemlig VOL/A, som endret 3. august 1993. August 1993 (Bundesgesetzblatt nr. 175a av 17. september 1993) og VOB/A, med endringer av 12. november 1992 (Bundesgesetzblatt nr. 223a av 27. november 1992). Gjenstanden for tvisten

13I sine skriftlige innlegg tok partene i hovedsak opp spørsmålet om de tiltak som den tyske regjering planla og senere vedtok for å gjennomføre den såkalte "budsjettmetoden", utgjorde en korrekt gjennomføring av direktiv 88/295 og 89/440 i nasjonal rett.

14Kommisjonen uttalte imidlertid under høringen at den bare hevdet at Forbundsrepublikken Tyskland hadde unnlatt å oppfylle sine forpliktelser etter traktaten ved ikke å ha gjennomført direktiv 88/295 og 89/440 korrekt innen 3 februar 1993, da fristene som var fastsatt i de grunngitte uttalelsene utløp.

15Det bør bemerkes at i henhold til fast rettspraksis (se sak C-80/

92Kommisjonen mot Belgia, Sml. 1994 s. I-1019, avsnitt 19), er endringer i nasjonal lovgivning irrelevante for avgjørelsen av et traktatbruddskrav dersom de ikke er gjennomført innen utløpet av fristen fastsatt i den begrunnede uttalelsen. 16 Følgelig er det i den foreliggende sak tilstrekkelig å undersøke om inkorporeringen av direktivene 88/295 og 89/440 den 3. februar 1993 i de såkalte "a"-avsnittene i VOL/A, publisert under overskriften "Neufassung der VOL/A Ausgabe 1990" i Bundesanzeiger nr. 45A av 6. mars 1990, er forenlig med traktaten. 45A av 6. mars 1990 og i VOB/A, publisert i Bundesanzeiger nr. 132 av 19. juli 1990, oppfyller kravene i fellesskapsretten, uten at det er nødvendig å ta stilling til den såkalte "budsjettmetoden". Hvorvidt anførselen om manglende oppfyllelse av forpliktelser skal tas til følge 17 Ifølge den tyske regjering gjorde gjeldende nasjonal rett det mulig å anvende direktiv 88/295 og 89/440 korrekt allerede før 3. februar 1993. De offentlige oppdragsgivere på føderalt, delstats- og kommunalt nivå forpliktet seg til å overholde bestemmelsene i disse "Verdingungsordnungen" som administrative pålegg.

18Det bør innledningsvis bemerkes at i henhold til fast rettspraksis (se bl.a. sak C-361/

88Kommisjonen mot Tyskland, Sml. 1991 s. I-2567, avsnitt 15), er det i henhold til den tyske lov om offentlige anskaffelser 2567, avsnitt 15), krever ikke gjennomføringen av et direktiv i nasjonal rett nødvendigvis at dets bestemmelser gjengis ordrett på en bestemt måte i uttrykkelige særbestemmelser, men at det, avhengig av direktivets innhold, er tilstrekkelig at det foreligger et generelt rettsgrunnlag som sikrer at direktivet etterleves fullt ut og med den nødvendige klarhet og sikkerhet, slik at de personer som omfattes av direktivet, i den utstrekning direktivet er ment å skape rettigheter for den enkelte, er i stand til å være fullt klar over sine rettigheter og, der det er hensiktsmessig, å håndheve disse rettigheter for en nasjonal domstol. 19 Dernest bør det bemerkes at reglene om deltakelse og kunngjøring i direktivene om samordning av fremgangsmåtene ved tildeling av offentlige kontrakter har til formål å beskytte tilbydere mot vilkårlig opptreden fra oppdragsgivers side (se dom av 20. september 1988 i sak 31/87 Beentjes, Sml. 1988 s. 4635, avsnitt 42). Et slikt vern er ikke effektivt dersom tilbyderen ikke kan påberope seg disse regler overfor oppdragsgiver og eventuelt påberope seg brudd på dem for nasjonale domstoler. 20 Den tyske regjering bestrider ikke at disse "Verdingungsordnungen", som ble anvendt som rene administrative bestemmelser, etter utløpet av de frister som var fastsatt i de grunngitte uttalelser, ikke ga enkeltpersoner rettigheter som kunne angripes for nasjonale domstoler.

21I denne sammenheng anfører Tysklands regjering at det var først med direktiv 89/665 at bestemmelsene om klageadgang ved brudd på direktiv 88/295 og 89/440 ble gjennomført. Under enhver omstendighet følger det av rettspraksis om direktivenes direkte virkning at privatpersoner har mulighet til å påberope seg bestemmelsene i disse direktiver for nasjonale domstoler mot offentlige myndigheter når disse myndigheter har overtrådt deres bestemmelser om offentlige anskaffelser. 22 Anførselen basert på direktiv 89/665 er irrelevant. Den tyske regjering har selv erkjent at den først gjennomførte direktivet fullt ut i tysk rett ved "Nachpruefungsverordnung", vedtatt 26. januar 1994 på grunnlag av HGrG. 23 Vedtaket av direktiv 89/665 påvirker heller ikke gjennomføringen av direktiv 88/295 og 89/

440Som det fremgår av første og andre betraktning i fortalen til direktiv 89/665, er dette direktiv begrenset til å styrke, både på nasjonalt plan og på fellesskapsplan, de mekanismer som er etablert for å sikre en effektiv anvendelse av Fellesskapets direktiver om offentlige anskaffelser, særlig på et stadium der overtredelser fortsatt kan bli avdekket. 24 Heller ikke anførselen om den direkte virkning av direktivene 88/295 og 89/440 kan tas til følge. Traktaten artikkel 189 tredje ledd fastsetter at gjennomføringen av fellesskapsdirektivene skal sikres ved egnede gjennomføringstiltak truffet av medlemsstatene. Bare i unntakstilfeller, særlig når en medlemsstat har unnlatt å treffe de nødvendige gjennomføringstiltak eller har truffet tiltak som ikke er i samsvar med et direktiv, har Domstolen anerkjent at adressatene for et direktiv kan reise søksmål for domstolene mot en medlemsstat som ikke har overholdt det. Denne minimumsgarantien, som følger av den bindende karakteren av den forpliktelse som pålegges medlemsstatene ved direktiver i henhold til artikkel 189 tredje ledd, kan ikke rettferdiggjøre at en medlemsstat unnlater å treffe egnede tiltak i god tid for å gjennomføre målene i det enkelte direktiv (se blant annet sak 102/

79Kommisjonen mot Belgia, Sml. 1980 s. 1473, avsnitt 12).

25Ettersom den tyske regjering ikke har gjennomført direktiv 88/295 og 89/440 korrekt innen den fastsatte frist, må Kommisjonens anførsel om manglende oppfyllelse tas til følge. 26 Forbundsrepublikken Tyskland har følgelig ikke oppfylt sine forpliktelser etter EF-traktaten ved ikke innen den fastsatte frist å ha vedtatt de lover og forskrifter som er nødvendige for å gjennomføre direktiv 88/295 og 89/440.

Avgjørelse

om saksomkostninger Saksomkostninger

27I henhold til artikkel 69 nr. 2 i rettergangsordningen pålegges den tapende part å betale saksomkostningene dersom det er nedlagt påstand om dette. Forbundsrepublikken Tyskland har ikke vunnet saken og skal derfor dømmes til å betale saksomkostningene. Dommen På grunnlag av de foregående betraktninger avsies følgende dom og kjennelse DOMSTOLEN 1) Forbundsrepublikken Tyskland har tilsidesatt sine forpliktelser etter EF-traktaten ved ikke innen den fastsatte frist å ha vedtatt de lover og forskrifter som er nødvendige for å gjennomføre Rådets direktiv 88/295/EØF av 22. mars 1988 om endring av direktiv 77/62/EØF. Rådets direktiv 88/295/EØF av 22. mars 1988 om endring av direktiv 77/62/EØF om samordning av fremgangsmåtene ved offentlige varekjøp og om opphevelse av visse bestemmelser i direktiv 80/767/EØF og Rådets direktiv 89/440/EØF av 18. juli 1989 om endring av direktiv 71/305/EØF om samordning av fremgangsmåtene ved tildeling av offentlige bygge- og anleggskontrakter. 2) Forbundsrepublikken Tyskland betaler saksomkostningene.